Cupcakes, i likestillingens navn

, , 50 Comments

Marta Breen skriver i tidsskriftet Prosa om kvinner som hopper av karrierekjøret for å bake cupcakes og skape et harmonisk familieliv hjemme. Hun spør om cupcakene symboliserer feminismens død. Mammadamen svarer Breen i en bloggpost, hun mener at nei, “feminismen dør ikke tross at noen kvinner viser at de kan bake cupcakes samtidig som de jobber og oppdrar barn”.

Og jeg tenker at hvis det å bake cupcakes er noe enkelte damer driver med sånn stille for seg selv samtidig som de jobber og oppdrar barn, så er det ikke noe problem. Det må de gjerne gjøre. Men når blader, aviser og blogger opphøyer pent danderte sukkerbomber, velfriserte hjem, nystrøkne barn og rolig hjemmeliv med god tid og lun stemning som et kvinneideal, da er det grunn til å tenke seg om.

For vi må kunne være ærlige nok til å si at dette i all hovedsak er et kvinnefenomen. Og jeg mener det øker presset på den moderne kvinnen som skal klare alt. På samme måte som retusjerte kvinnekropper i blader og aviser, fordreier det oppfatningen av hva som er hva som er normalt og oppnåelig. Det går ikke an å jobbe fulltid (/gjøre karriere), lage sunn mat fra bunnen av, ha et rikt sosialt liv, en veltrent kropp, et perfekt hjem, en velorganisert tilværelse og mye kvalitetstid med familien. Det går bare ikke opp. Så hva gjør man da? Bukker man under for forventninger og krav, blir utbrendt og sykmeldt – eller begynner man å jobbe deltid?

Jeg syns folk skal få velge selv hvordan de vil leve livene sine. Ønsker man å jobbe deltid en periode mens barna er små, må man selvsagt gjerne gjøre det (sånn rent bortsett fra at samfunnet har behov for at folk er i arbeid, men ok – det er en annen sak). Men da må det være et reelt valg.

Menn og kvinner sosialiseres fremdeles inn i ulike roller basert på sitt kjønn. Hvis den ene stadig eksponeres for lykkelige hjem og harmonisk familieliv i glansede magasiner mens den andre forventer og forventes å gjøre karriere, da er det ikke et reelt valg hvem av dem som skal jobbe deltid. På samme måte som hvis den ene i et forhold tjener veldig mye mer enn den andre. Og så lenge samfunnet er slik at menn tjener mer enn kvinner, blir det kvinnene som trapper ned jobbingen når barna er små. Det kan sikkert være både hyggelig og givende og viktig og riktig, men økonomisk er det ikke så lurt for kvinnene – hverken karrieremessig eller for pensjonen. Dessuten bidrar det til å opprettholde idéen om kvinner som ustabil arbeidskraft.

Så ja, jeg tror at cupcakene symboliserer – om ikke feminismens død, så i hvert fall et tilbakeskritt for likestillingen. Det er ikke slik at vi har kommet så langt at kvinner helt reelt kan velge å være hjemme med barna en periode. Mange barnefamilier sliter med å få hverdagskabalen til å gå opp, i tillegg til at kvinner sosialiseres inn i en rolle med helt absurde krav og forventninger. Løsningen blir at det er kvinnen – som tjener minst og stresser mest – som hopper av karrierekjøret for en periode. Og det er ikke likestilling.

Illustrasjon: Cakespy

 

50 Responses

  1. Maja Piraja

    November 15, 2011 09:23

    Flott oppsummert, Frøken Makeløs. Dette handler virkelig ikke om cupcakes, eller bakverk generelt for den saks skyld – dog ser det ut som det er dette en del har hengt seg opp i. Det er ingen som sier at vi ikke skal få bake cupcakes. Det handler om å ta noen skritt tilbake å se på det store bildet. Stor tommel opp til deg :)

    [Reply]

    Reply
  2. Heidi

    November 15, 2011 10:18

    Det som slår meg ved oppsummeringen din, er at den i stor grad kretser rundt arbeidslivet. Jeg er bekymret for et samfunn der vi i stadig større grad måler hverandre etter stillingstitler og lønningsposer, og der karriere sees på som det som burde være alle menneskers mål. Og da lurer jeg på om det er vi som eksisterer for å holde liv i arbeidslivet, eller om det er de mange arbeidsplassene som eksisterer for oss (fellesskapet)?

    Nå ønsker jeg faktisk å jobbe (arbeidsledig og nyutdannet), men jeg har overhodet ingen ambisjoner om en karriere bare for dens egen del. Jeg vil gjøre nytte for meg der jeg kan det best, og veldig mange kvinner med en lik tankegang føler at det er større behov for dem hjemme hos mann og/eller barn enn i arbeidslivet.

    Jeg opplever det likestillingsperspektivet vi særlig ser uttrykt hos Lysbakken som suspekt, for likt spørsmålet over: Hvem likestilles vi for? Både han og du snakker om reelle valg, og da gjerne med tanke på “valget” om å være hjemme, men hvor mange kvinner “velger” også å jobbe fordi de føler at det forventes av dem (selv om de har en mulighet for noe annet)? Og skal kvinner ofre egne idealer og mål for å søke likestilling av en type som ganske mulig ikke er i stand til å gi dem det livet de ønsker seg eller skape samfunnet de ønsker seg? Jeg mener det er på tide å slutte å tale som om vi alle har den samme forestilling om hva likestilling må innebære, for feministisk teori spriker i alle retninger på dette punktet.

    På den annen side er jeg helt enig i de problematiske aspektene knyttet til medienes fremstilling av det nye husmoridealet. Både av hensyn til kvinners selvfølelse, menneskesyn og miljø (i den forstand at det oppfordrer til et overforbruk).

    [Reply]

    Camulen Reply:

    Veldig enig med deg!

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg ser ikke på karriere som det som burde være alle menneskers mål. Absolutt ikke! Og det er sikkert mange familer som kunne hatt godt av at en eller begge foreldre jobbet mindre.

    Det som bekymrer meg er at det nesten utelukkende er kvinnene som “føler at det er større behov for dem hjemme hos mann og/eller barn enn i arbeidslivet”, som du sier. Hvor er pappaene hen? Jeg kjøper bare ikke at kvinner har en eller annen medfødt komponent som gjør at vi har et biologisk behov for å sørge for at familiekabalen går opp, som menn ikke har. Jeg tror det handler om helt andre ting, som krav og forventninger til kvinnerollen, lønnsforskjeller osv.

    [Reply]

    Kristin Reply:

    Helt enig med deg her, Frøken Makeløs!

    “Husmor-genet” er etter min mening klart ikke et “gen”, men en “rolle”, som spesielt mange kvinner er sosialisert inn i.
    For er ikke hjertevarme og omsorg for egen familie noe som både menn og kvinner egentlig har i seg..men at de kanskje er oppdratt/lært opp til å opptre forskjellig i forhold til..?
    Jeg tror også det handler mye om feks likelønn her; har man egentlig så mye reelt valg som familie idag mht hvem som skal trappe ned på jobbingen, når den ene jobber i et kvinnedominert yrke som er underbetalt??

    [Reply]

    Reply
  3. Eva L

    November 15, 2011 11:26

    Jeg er veldig enig. Satt akkurat og leste “Det store husmorparadokset” på klassekampen.no og gremmet meg over mammablogger og interiørblogger som opphøyer det perfekte hjemmeliv. Særlig alle de høyt utdannede kvinnene som har tildels fått påspandert en grad som de ikke bruker og dermed ikke betaler noe tilbake til samfunnet. Vis frem litt rot og hårete legger også, sier nå jeg! Heidi: Jeg er lei meg for at du ikke har fått jobb, og skjønner at det også ofte går den veien. At man faktisk ikke får brukt graden sin til noe som helst… lykke til!

    [Reply]

    Reply
  4. Linda

    November 15, 2011 11:39

    Hei! Høres veldig logisk ut, det du skriver. Jeg valgte å jobbe veldig lite, dvs deltid, da barna var små. Nærmere bestemt i ca 10 år. Med det resultet at jeg ikke har opptjent noe særlig pensjonspoeng. Så jeg vil altså være økonomisk avhengig av min mann om jeg skulle bli uføretrygdet eller pensjonist en gang.
    Pr. i dag jobber jeg så mye at jeg ikke har tid og mulighet til å ha et strøkent hjem til enhver tid, ha et rikt sosialt liv, invitere til besøk i helgene, bake cupcakes eller noe annet, for den saks skyld. I tillegg til å følge opp barna med lekser og fritidsaktiviteter. Jeg føler likevel presset fra omgivelsene om at man skal være perfekt på alle områder, den perfekte mor, kone, kvinne, husmor, venninne, datter og kollega. Det sier seg selv at da må cupcakes vike. Jeg så noen flotte cupcakes på en blogg i vår og kjøpte inn både konditorfarge, vaniljeessens og sølvkuler. Det ligger der pent og pyntelig i kjøleskapet ennå. Kanskje jeg får tid før det går ut på dato…?

    [Reply]

    Reply
  5. Carina

    November 15, 2011 14:38

    Enig! Veldig enig! Det er ikke likestilling, nei. Heia Frøken Makeløs!

    Det er påfallende at det hovedsakelig er kvinner som velger å jobbe for å få hverdagen til å gå opp. Bente Rasmussen(blant annet) har skrevet om hvordan den såkalte “tidsklemma” egentlig kan forstås som hva hun kaller “motherblaming”. I samfunnets syn er det mors ferd ut av hjemmet og inn i arbeidslivet som har skapt tidsproblemene for familiene. Som har ført til lange dager i barnehagen for de små. Og når det er mor som er sosialisert inn i en kjønnsrolle hvor hun forventes om å være den omsorgsfulle, den harmoniske, den familieære, så er det også mor som føler skyld. Det blir mor som handler, for familiens beste.

    Litt på siden, så mener jeg at det økende antallet av mamma og interiørblogger også kan tolkes ut i fra et annet perspektiv, – det at grensene mellom jobb og privaltiv stadig hvisket ut. Tidligere var den sosiale sfæren, fars arena, mens mor naturlig hørte til i den private sfæren. Fars arena har jo alltid v’ært ansett som den viktigste arenaen, mens mors sysler ofte har blitt ansett som banale og private. Med stadig flere kvinner i arbeidslivet, og utjevningen av grenser mellom jobb/sosiale arenaer og privatliv i samfunnet generelt, har jo disse synene til dels blitt utfordret. Og dermed tror jeg også at mammabloggene har oppstått.. I utgangspunktet ikke en negativ tendens. Men det er det er det forskjønnende bildet av familielivet, som ofte presenteres, som bekymrer meg. Forventningene det skaper for enkelte. Og selvsagt det at hjemmelivet fortsatt anses som mors ansvar, far har jo ikke beveget seg inn på mors arena på samme måte.
    Men det ble altså litt på siden. Og fryktelig rotete. Beklager det;)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Veldig interessant dette med motherblaming, det vil jeg gjerne lese mer om! Vet du om hun har skrevet om det i en bok man kan få kjøpt noe sted?

    Også et interessant poeng dette med at mors arena har blitt utvidet. Men det er jo ingen tvil om at menns arena fremdeles oppfattes som “viktigere” enn kvinners. Mammadamen skriver jo også om dette i bloggposten jeg lenker til – hvordan KK og Kamille liksom er mer trivielt og barnslig enn sportssidene i avisa..

    I det hele tatt; takk for interessant kommentar. Heia Carina! :-)

    [Reply]

    Reply
  6. Barbarella

    November 15, 2011 17:15

    Veldig bra innlegg.
    Men hva hvis hverken mannen eller kvinnen ble sosialisert til å skape et bra hjem, kvalitetstid med familien etc. Hvis ingen var utstyrt med dårlig samvittighet. Vi ville få likestilling, javel. Vi kunne realisert oss, mens barna var i barnehage.

    Heldigvis virker det som om mange menn i mine kretser tenker i samme baner som kvinnene og heller tar mer og større del i barnas liv. Det finnes unntak, men likevel synes jeg det er en trend.

    Man må få ned forventningene. Litt på alle plan. Kanskje må vi ikke være så veltrente. Eller så sosiale. Eller jobbe fulltid. Eller bake cupcakes.
    Vi må innse at vi er to som gjør tre manns jobb. Og da må man senke kravene litt.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg tenker jo at det å være i lønnet arbeid handler om en del mer enn selvrealisering.. Men det er en annen sak.
    Så vidt jeg har skjønt ut fra blant annet SSB sine sider så tar menn flest stadig mer ansvar i forhold til egne barn. Husarbeid derimot, er fortsatt i hovedsak kvinnens ansvar.
    Ja til å senke kravene! Jeg blir kjempeglad når jeg ser suksessfulle kvinner som forteller i mediene om sine rotete hus eller at de sjelden ser egne venner (som f eks Heidi Linde i det siste Mamma-bladet). Ingen kan klare alt!

    [Reply]

    Reply
  7. Åshild

    November 15, 2011 17:58

    Du skriver det jeg tenkte da jeg leste debatten andre steder, men som jeg ikke fikk til å skrive.

    Døgnet har ikke mange nok timer.

    Jeg har spurt mine unge kollegaer, men jeg har ikke fått noe klart svar hvordan de får det til.

    [Reply]

    Reply
  8. Rikkerøkke

    November 15, 2011 22:27

    Godt sagt, som alltid. Kanskje ikke feminismens død i nuet, men nok et rykk nærmere 50-tallsforholdene: hardtarbeidene far vs. selvutslettende husmor. Og alt det gjenreist av en liten, yndig, men slu polkadott cupcake?

    [Reply]

    Reply
  9. Cathrine

    November 15, 2011 23:10

    Man kan fokusere på mange ting her i livet, og vektlegge ting forskjellig. Men det eneste som virkelig betyr noe for meg når alt kommer til stykket er at datteren min har det bra og at jeg får mest mulig ut av tiden sammen med henne disse få årene hun er liten og trenger meg. Spørsmålet er hva man lettest vil angre på?; At man ikke hadde en lysende karriere før man fylte 40, eller at man var for lite hjemme med barna når de var små? Jeg vet i hvertfall hva jeg helst ikke vil angre på når jeg blir gammel og grå.

    [Reply]

    Linda Reply:

    Enig med deg i det! Jeg var hjemme med små barn i ti år før jeg begynte i større stilling og angrer ikke på det, selv om jeg har tapt pensjonspoeng, inntekt og karriere før fylte 40. Jeg vet også hva jeg helst ikke vil angre på når jeg blir gammel og grå… Men jeg bakte ikke cupcakes hverken da eller nå. Barna gikk foran det å ha et perfekt, ryddig hjem og nå er de blitt så store at de må de hjelpe til med husarbeidet.

    [Reply]

    Cathrine Reply:

    Jeg har bakt cupcakes EN gang – det er jaggu ikke godt engang…..

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Cathrine: Det kan godt hende at det er både viktig og riktig for en del familier at en eller begge foreldre jobber redusert en periode (jeg tror at barn trenger faren sin også, ikke bare moren..).

    Det jeg protesterer på er at det virker nærmest som det er en slags automatikk i at når noen skal jobbe deltid, så blir det mor. Det mener jeg handler om at kvinner og menn på mange områder ikke har reelle valg, selv om vi på papiret har like rettigheter og muligheter.

    [Reply]

    Reply
  10. Camulen

    November 16, 2011 07:22

    Det som bekymrer meg er også presset kvinner får om å fikse alle rollene i livet, både utenfor og i hjemmet. Slik sett gir mange blogger og glansede blader et fryktelig unyansert bilde av det virkelige livet, både som hjemmearbeidende og som mor og kvinne.
    Utenom det er jeg ikke så bekymret for likestillingens kår i Norge. Ja, jeg er absolutt enig i at det fortsatt må jobbes for likelønn og like reelle muligheter, men begynn der og ikke med cupcakes. Jeg tenker det er fint at det er rom for at enhver får velge hvordan man lever livene sine. Jeg skulle gjerne jobbet deltid for en periode hadde vi hatt økonomiske muligheter til det. Jeg har valgt en mann som jeg elsker, som respekterer meg og som deler alt av ansvar for både unger og hjem, så hverdagen går rundt. For meg handler livet om mer enn å tilfredsstille politikere og statens ønske, eller om å jobbe meg utslitt og å se minst mulig til unger og mann.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Det bekymrer meg også! Men jeg mener altså at man ikke skal kimse av cupcakenes symbolverdi i dette. I seg selv er de selvsagt ikke viktig, men som bilde på et kvinneideal med baking, hjemmekos og nystrøkne unger i blendahvite klær.
    Og forøvrig handler vel likestilling mer om å kjempe for fellesskapets beste, enn om å tifredsstille statens ønske?

    [Reply]

    Reply
  11. underveis

    November 16, 2011 15:17

    Vi – jenter, kvinner, har nok en tendens til å legge krav på krav på vår egen liste. Og da blir den lang. I tillegg kan kanskje vi også ha lett for å kritisere andre ut fra de samme listene. Lange lister som ingen kan fullføre. Slik burde vi alle være rausere med både oss selv om andre.
    Men den rausheten må også kunne favne noen hensyn som ikke bare baserer seg på at full deltakelse i et tradisjonelt arbeidsliv er den overordnede normen.
    Jeg trodde jo sjøl i utgangspunktet at det “gikk opp”. Jeg trodde på historien om at det var slik det skulle være. To som velger hverandre, velger barn, velger et likestilt forhold, har alle de “rette holdningene”, lang utdanning, gode jobber, alt det. Vi måtte jo få det til. Det gikk ikke. Jeg er glad vi har bremset underveis, glad vi har jobbet redusert, delvis begge, delvis bare meg. Det har sine utfordringer i bøtter og spann – men uten den realitetstilpasningen til hvordan det er å leve et liv med flere små, så hadde vi “tørna” mye mer enn vi har gjort…. Jeg vil ha en sjanse til å følge opp mine egne unger – også etter babyhjemmetida. Da må det faktisk også innebære en prioritering fra min/vår side. Tid sammen.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ja, er det ikke ille at vi ikke bare har lange kravlister til oss selv, men også kritiserer andre (kvinner!) ut fra de samme listene? Jeg jobber stadig med meg selv for å bryte den uvanen der.
    Glad for å høre at dere har jobbet redusert begge to. Likestilling i praksis :-)

    [Reply]

    Reply
  12. iruth

    November 17, 2011 12:56

    Jeg er enig i det du skriver. Men jeg tror ikke det er så mye å gjøre med det på kort sikt. Folk lever her og nå, ikke i en idealisert verden, og tar konsekvensene av hvordan samfunnet har formet oss. Cupcakes er ikke fienden. Lun stemning og god tid er ikke fienden. Begge deler kan tilhøre i en idealisert verden (selv om de fucker med likestillingen i vår verden).

    Dilemmaene folk møter på mikronivå har ikke umiddelbart samme løsning som dilemmaene som finnes på makronivå. Hvis man skal finne en løsning som gagner både privatlivet og likestillingen må den enkelte være kreativ, tørre å sprenge kulturelle normer, i det hele tatt gjøre en betydelig innsats. Det er ikke realistisk å forvente av det store flertall som har andre interesser enn feminisme.

    Problemet er ikke cupcakes, problemet er at det bare er kvinner som nedprioriterer karrieren for å bake dem. Men dette er bare et problem på makronivå: På mikronivå er det i og for seg irrelevant. Og folk flest tar avgjørelser som gagner deres lille husholdboble.

    Så selv om jeg er ganske rødstrømpete blir jeg frustrert når debatten penser inn mot moralisering. Likestilling burde være lett! At det ikke er lett er bare bevis på at vi har masse arbeid foran oss. Og jeg synes det er mye bedre måter å drive likestillingsarbeid på enn å gi en masse damer dårlig samvittighet for at de er vokst opp i et samfunn som har resultert i en klassisk ulikhet i familien. Da synes jeg det er mye mer fornuftig å motarbeide normene som gjør at kvinner i stor grad defaulter til lavlønnsyrker mens menn defaulter til høylønnsyrker. Det er ikke mange dagene siden det var en sak i media om at gutter som vil bli ambulansearbeidere likevel velger et annet yrke for å slippe å gå på (tydeligvis noe så flaut som) helse og sosial. Vi har med andre ord litt å gjøre.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Du sier mye klokt og interessant! Problemet er ikke cupcakes i seg selv, men hva de symboliserer. Jeg tenker at det er en sammenheng mellom det og at kvinner nedprioriterer karriere (uten at jeg mener at det ene utelukkende er en direkte konsekvens av det andre).
    Jeg skjønner at folk velger det som er enklest for dem, her og nå. Men jeg syns det er leit at det blir så stor interessekonflikt mellom makro- og mikronivå. Og jeg tror ikke, som du sier, at likestilling er enkelt. Jeg tror tvert i mot at de kvinnene som har kjempet frem de rettighetene vi i dag tar for gitt, gjorde store personlige ofre for fellesskapets beste. Kanskje vi i 2011 har det litt for godt til å gjøre det samme?

    [Reply]

    iruth Reply:

    Åh, jeg mente ikke at å oppnå likestilling er enkelt. Jeg mente bare at når den dagen kommer at vi faktisk har full likestilling på makronivå er det fullstendig likegyldig hva den enkelte gjør på mikronivå, og da har vi nådd det jeg ser på som enkel likestilling.

    Selv liker jeg tanken på å fremme feminisme selv gjennom mine egne valg, men er litt skeptisk til at kvinner må bære alt det moralske ansvaret for feilslått likestilling i familien. Målet er jo ikke nødvendigvis at vi skal jobbe mindre deltid totalt sett, det er vel heller at det skal være like naturlig for far som for mor.

    Jeg tror egentlig at det som driver utviklingen fremover nå er såkalte ”gender benders”, som tør å ta noen få utradisjonelle valg de risikerer sosiale sanksjoner for, og dermed bidrar til å utvide kjønnsrollen. F. eks de mennene som ber om å få jobbe deltid for å ha mer tid med barna mens de er små. Gutta som blir sykepleiere. I det hele tatt tror jeg mange av de neste fremskrittene i likestillingen er i hendene til mennene våre. (Men vi skal selvfølgelig være engasjerte pådrivere!)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Tror du har helt rett i at vi altfor lett gir kvinnene ansvar for likestilling. Kan dette ses i sammenheng med denne mother blaming som carina snakker om lengre oppe her?
    Heia gender benders! Helt enig i at samfunnet drives fremover av at noen tør å ta radikale valg. Da blir grensene for hva som er normalt forskjøvet og massene følger etterhvert etter.

    Reply
  13. Synnøve

    November 17, 2011 14:36

    Hurra for deg som skriver så bra om dette og for Lysbakken som vil uglamourifisere morsrollen (jf. ditt forrige innlegg). Jeg tror du har veldig rett i at vi må velge, vi kan ikke være 100 % perfekte i alle retninger. Jeg har valgt å jobbe fullt fordi jobben gir meg mye overskudd og glede. I alle mine 3 barselspermisjoner har jeg strevd litt med humøret (og det til tross for at jeg har jobbet deltid i permisjonene), jeg tror at det rett og slett skyldes at jeg har fått for lite stimulans. For meg er det også viktig å gi barna mine signal om at jobb er spennende og viktig.
    For noen dager siden leste jeg et foruminnlegg som gjorde dypt inntrykk. En mamma skrev at hun ikke følte glede ved barna sine selv om hun elsket dem. Hun grudde seg til helgene og syntes det var kjedelig å leke med barna. Heftige innrømmelser om et ganske så tabubelagt tema. På den andre siden framholdt hun at barna hennes aldri hadde lange dager i barnehagen, og de var alltid på lekeland eller andre aktiviteter i helgene, og hun viste dem aldri at hun var sur eller lei eller irritert..! For meg ble dette et uhyggelig eksempel på hvor langt streben etter å være “en god mor” kan gå. Hvis vi kan være glade mødre og fedre så tror jeg barna tilgir oss lange dager i barnehagen og mangel på glaserte cupcakes.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Modig av deg å si at du strever med humøret i permisjon! Merket tidlig en forventning fra mange hold om at permisjonstiden skulle nytes. Spørsmål av typen “går du hjemme og koser deg du da?” har det vært mange av. Og det er ikke bare enkelt å si at man kanskje syns det er både slitsomt og litt kjedelig. Her mener jeg forøvrig også det er stor forskjell på forventningene til mor og far. Ingen stusser over en mann som kjeder seg i permisjon, det er mye mer tillatt.

    [Reply]

    Reply
  14. O

    November 19, 2011 00:02

    Bra skrive! Etter at eg fekk barn har eg blitt ganske opphengt i andres forventningar til meg, og eg tenker ofte at det å framstå som ei god mor er viktigare enn at eg har det bra. På 10 mnd har eg ikkje vore borte frå barnet mitt ein einaste gong. Han har blitt ein skikkeleg mammadalt så eg lurer på korleis det kjem til å gå når eg begynner å jobbe igjen? Iblant lurer eg på om eg burde køyre linja fullt ut og slutte å jobbe, men foreløpig føler eg at det er “lov” å jobbe så lenge du kuttar ut alt anna (trening, venner osv.) og brukar all fritid saman med barnet ditt?

    Og så lurer eg på; kven av dykk (du eller Helten) er det som, når den tid kjem, evt kjem til å ta med seg Bolla på skitur, fisketur, sykkeltur etc? I mine auge er nemleg følgjande scenario også ein del av “glansbiletet”: Far og barn drar ut på tur så mor får vaske huset i fred, og kjem heim igjen til heimelaga middag og nybakte bollar (evt cupcakes, men bollar er jo mykje betre enn klissete sukkerbomber!). I vårt tilfelle er mor meir interessert i friluftsliv enn far, men dersom ho tar med meg junior ut på tur bryt ho jo kjønnsrollemønsteret og risikerer “straff” for det. I tillegg til at ho må vaske huset og lage middagen når ho kjem inn att, for det er jo ingen som forventar at far skal gjere det i mellomtida…

    [Reply]

    Reply
  15. Une

    November 20, 2011 20:53

    Melder meg på at dette er det beste bloginnlegget du har skrevet noen gang! Sitter med de samme tankene, selv, men i en salig røre som er helt umulig å få ned i lesbar form. Glitrende!

    [Reply]

    Reply
  16. Helene

    November 21, 2011 12:28

    Jeg er genuint alt for lat til å bake cupcakes (eller noe særlig annet)…. Men mannen min baker hjemmelaget pizza hver helg. Vi har stort sett tjent likt alltid og begge har stort sett like mye tid med barna. Mulig vi er unntaket som bekrefter regelen, men…. Jeg tenker at dersom enhver tar ansvar for sitt eget liv så kan man (iallefall i et land som Norge) få til det man vil, enten det er å gjøre karriere, eller det er å bake verdens beste cupcakes…..
    At damer blogger innredning er en parantes, sa de fleste som har en hobby har den på siden av alt annet, dvs det er ikke noe man behøver å bruke all verdens tid på….. Man kan fint jobbe og ha et rikt liv selv om man blogger en cupcakebakst i ny og ne. I våre dager kan husarbeid ta lite eller mye tid avhengig av hvor mye jobb man gidder å legge ned i det. Litt tørr og våtmopping, ferdigmat og tøybretting foran Tvn har iallefall ikke tatt livet av noen….

    [Reply]

    Reply
  17. Mia

    November 22, 2011 15:07

    Veldig, veldig bra kommentar!

    Men jeg mener likevel at det du betegner “som en annen sak” ikke er en bisak – men en veldig viktig sak. For ikke å si en hovedsak. Poenget er: Vi trenger faktisk en arbeidsstokk her i landet. Vi trenger folk som jobber. Vi lever i et samfunn der alle er avhengige av at vi løser oppgaver – sammen.

    Jeg skal derfor være så ærlig å si at det provoserer meg at noen velger å bruke livene sine – eller i det minste mye av tida si (for jeg antar det må ta en del tid å “drive” en interiørblogg/mammablogg – og være “glansbildebygger” på fulltid) – på å bake cupcakes, fly rundt på loppemarkeder eller i interiøsbutikker dagen lang – og ta bilder av det til enhver tid nystriglede hjemmet sitt. Med andre ord: Ha som jobb å finpusse egen fasade.

    Dette velger de altså å gjøre mens andre mennesker – som sikkert også har både ett, to og tre barn – pleier foreldrene deres på gamlehjem, passer barna deres i barnehagen og lærer barna deres å bli “gangs” mennesker på skolen (for å bruke et gammelt uttrykk fra opplæringsloven).

    Det handler i bunn og grunn om hvilke signaler disse bloggene sender ut, og hvilke verdier vi vil legge til grunn i samfunnet vårt. Skal det være mer verdt å ha et pent hjem enn å legge sjel i jobben sin? Skal folk bruke tida si på å konkurrere om tittelen “Norges peneste hjem” på bekostning av å gjøre en jobb som er nyttig for samfunnet? Hva med begrepet yrkesstolthet? Finnes det ikke lenger? Ligger man våken om natta og tenker på det neste blogginlegget sitt, i stedet for å tenke på jobben man skal gjøre dagen etter?

    Jeg mener mange av disse mamma- og interiørbloggene i bunn og grunn er en slags videreføring av fjortisenes rosablogger. Dette er blogger der alt hander om det ytre, om det vakre, om det som tar seg godt ut utad – og om det som gir status. Tenåringsjentene fronter det å være penest og ha penest mulige klær, mammabloggene fronter det å ha det peneste hjemmet, de peneste barna og det mest vellykkede livet sett utenfra. Forskjellen er at de som driver disse mamma-/interiørbloggene er voksne og burde være mer bevisste på hva slags signaler de sender ut, og hvilke verdier de fronter som viktige.

    Dette innlegget fikk kanskje et moraliserende preg. Men jeg synes denne nye husmortrenden er minst ike viktig å diskutere – og å stille spørsmålstegn ved .-. som å diskutere hvilke kvinneidealer ukebladene og fjortisbloggene fronter. Mamma- og interiørbloggene drives av voksne mennesker som igjen er rollemodeller for sine døtre. Skal døtrene lære at det viktigste her i verden er å ha et pent hjem og gi barna nystrøkne klær hver dag? Jeg synes dette fokuset blir helt, helt feil – og jeg tror det kan skade oss som samfunn på sikt.

    Jeg har full forståelse for at noen velger å velge deltid i perioder av livet – det er ikke det. Jeg har derimot ikke så stor forståelse for at noen velger å legge på hylla en yrkeskarriere som samfunnet har påkostet for å bli bloggere og husmødre på fulltid.

    Jeg har tro på at det er fullt mulig å kombinere livet med små barn med å gjøre en innsats for samfunnet. Har man tid til å blogge har man tid til å jobbe deltid.

    [Reply]

    Helene Reply:

    Jeg betviler at noen legger yrkeskarriere på hylla for å bli bloggere….
    Noen velger nok å være hjemme med barn, men da for ungenes skyld….
    En blogg er nok bare en hobby, og mange bruker den som et uttrykk for kreativitet (foto/redigering osv) eller som en slags digital dagbok/fotoalbum
    Yrkesstolthet finnes hos de fleste damer jeg kjenner, hardtarbeidende er de og mange tar både videreutdannelse og jobber aktivt for egen karriere.
    Menn engasjerer seg like mye i oppussing og vedlikehold av hjemmet, uten at de får pepper av den grunn (Nordmenn er over gjennomsnittet opptatt av boligen sin, men det er et annet fenomen…..)
    Døtrene mine gir blanke i hjem og innredning heldigvis, men den eldste har lyst til å starte en kjæledyrblogg, mest fordi hun har opdaget digital bilderedigering….)

    [Reply]

    Mia Reply:

    Innlegget under var egentig ment å være svar til denne posten :)

    [Reply]

    Reply
  18. Mia

    November 23, 2011 21:00

    To avsnitt hentet fra Marta Breens blogg som igjen er utgangspunkt for denne bloggposten:

    “La meg ta et ferskt eksempel: I sommer fikk en 26 år gammel husmorblogger på Tromøya besøk av Fædrelandsvennen. Avisa beskriver hjemmet hennes slik: ”Cupcakes med rosa glasur, hvitt tyll over hvite sjeselonger og fat med champagne og stettglass på kjøkkenbenken. Det er hverdagen for denne tobarnsfamilien på Tromøya.”

    Den unge bloggeren forteller at hun er hjemmeværende på tredje året, og elsker det. Hun stryker alle barneklær, ”til og med de William bruker i barnehagen”, og sørger for at middagen alltid står på bordet når mannen kommer hjem fra jobb. ”Et gjennomført familieliv” er den ironiløse tittelen på artikkelen.”

    Jeg vet ikke om denne husmorbloggeren er regelen eller unntaket, men dette tilfellet gjorde meg rett og slett skremt.

    Uansett er det denne trenden i samfunnet – med et enormt fokus på pene hjem, pene ting og generelt meg&mitt som skremmer meg mest.

    At folk i Norge generelt sett er opptatt av å ha et fint hjem kan jeg være enig i – men at folk lager en bloggpost om hver eneste ting de har i huset sitt – er en annen sak. Jeg synes det er merkelig tidsbruk.
    Jeg har lest flere blogger der personen bak plutselig “legger opp” fordi de er lei av å tenke blogg døgnet rundt og hele tida ha fokus på nye og orginale innlegg, så at dette bare er en hobby for de fleste tror jeg ikke stemmer helt. For noen ja, men jeg tror også mange er svært bevisst på at bloggen er deres “ansikt utad”

    Når det gjelder kreativitet vet jeg heller ikke om jeg er så enig med deg. Det er Fru Fryd, Fru Glede, Fru Lykke, Fru Nostalgi, Fru Retro, Fru Fantastisk opp og ned i mente, og alle har de en Herr Fryd, Herr Glede, Herr Nostalgi, Herr Retro og Herr Fantastisk som også må være med i det rosenrøde eventyret de liker å vise fram. Så begynner de etter hvert å blogge om barna sine: Lille Fryd, Lille Glede, Lille Nostalgi, Lille Retro og Lille Fantastisk (Også en merkelig greie – dette å legge ut bilder av barna sine på en offentlig blogg). De syr de samme lappeteppene, viser fram de samme loppisfunnene, lager de samme tøyuglene og tapetserer de samme settekassene – og i all hovedsak kan jeg ikke si at “kreativt” er adjektivet som slår meg når jeg leser innleggene deres.

    Dette irritasjonsmomentet mitt er uansett ikke sentralt, hovedpoenget er fokuset vi har – hva som er viktig. Hvis alle mødre skulle velge å jobbe deltid og fokusere på hus, barn og hjem, hva ville skje da? Da hadde rett og slett ikke samfunnet fungert. Alle vi ha en velferdsstat – det innebærer også at alle må bidra og ha øynene rettet utover sin egen lille sfære – i allefall deler av tida. Så enkelt er det.

    [Reply]

    Helene Reply:

    Etter at sosiale medier kom begynte kvinner og jenter å bruke nettet, før var det dominert av menn (porno og voldspill for å setende kvinner såpeoperaer te det på spissen). Og sosiale medier som blogging har økt antallet kvinnelige studenter ved IT studier betraktelig! Hvorfor er det ingen som setter spørsmålstegn ved menns fritidsinteresser forresten? Poker? Golf? Spill? Fotball?
    At sørlandet er overrepresentert når det gjelder kvinner som er hjemme er en kjent sak;-) Ikke noe jeg tror kjennetegner kvinner totalt sett;-)
    For 10 år siden så hjemmeværende damer såpeoperaer som Glamour, på TV. Blogging er i det minste interaktivt;-)
    Vi har I landsproblemer: Kjeder oss…..

    [Reply]

    Reply
  19. Cath

    November 28, 2011 10:55

    I endel av innleggene som tar opp dette opplever jeg ikke at det er kritikk mot den enkelte kvinne og hennes valg, men fokuset i blader som har kvinner som målgruppe. Det er som Marit O.Bromark skriver: “ALT skal handle om bladets hovedpilarer og grunnfilosofi: Skjønnhet, sunnhet og selvutvikling. Eller, om du vil: Meg, meg, meg”.

    Så her er cupcaken bare et symbol på en filosofi som handle om hvordan vi skal få et penere hjem og bli et sunnere menneske. Med andre ord: Meg, meg, meg.

    Cupacaken blir symboldet på det navlebeskudende er slik jeg oppfatter budskapet.

    I min verden er det slik: om dere lar dere provosere av at noen setter fokus på at ALT i magasinene i dag dreier seg om navlebeskuende adferd. Så tenker jeg at at det er på høy tid med dette fokuset….

    Det handler om å se flere perskeptiv. Flere stemmer, dette er noen av stemmene. hvorfor skal bare husmor og cupkake og selvrealiseringsstemmen komme frem?

    Hvorfor bare MEG, MEg og meg…det handler ikke bare om karrivere versus hyggelig familieliv, det handler om noe uten for en selv. Sosialt ansvar…

    Bak cupcakes(selv foretrekker jeg sjokoladekake i store muffinsformer), gjør det fint rundt dere-klart det er koselig for alle.

    MEn stopp opp og reflekter rundt om det er ok at 100% av fokuset i dameblader skal handle om navledeskuende adferd…eller hadde det vært ok med perspektiver som åpner opp horisontene litt. Ut fra debatten så langt kan ting tydel på det….

    [Reply]

    Reply
  20. MrsNilsson

    February 7, 2012 09:27

    Vil bare påpeke at Media skriver om en masse ting som om alle Menn gjör det. Men som familiemenn umulig kan rekke også : Birkebeiner deltagelse (helst på Ski og sykkel) Jakt, Fluefiske, pusse opp eget hjem ta Mastergrad. og ja svömmekurs med barn. det var bare noen de tingene som min egen mann har skjönt ikke blir noe av siden vi har fått barn…

    [Reply]

    Reply
  21. goftantalouro

    July 15, 2012 10:28

    Hunder , katter , hamstere , fisk , papegøyer – som foretrekker du? Eller kanskje det at ikke- innfødte dyr slanger, krokodiller, øgler , aper ?

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


− two = 0

CommentLuv badge