De tjener på at du får barn

, , 19 Comments

7490967888_6855400cfa_h

Norske kvinner må få flere barn, sier Knut Arild Hareide. Men må vi det? Hvorfor må vi det?

Jeg har alltid visst at jeg ville ha barn, men aldri egentlig visst hvorfor. I semi-klare øyeblikk har det vel vært noe i retning av «alle andre gjør det jo», «jeg tror det åpner et ekstra rom i hjertet mitt» og «tenk om jeg våkner en dag når jeg er 45 år og angrer på at jeg ikke fikk noen!»

Ikke på noe tidspunkt har jeg stoppet opp og reflektert over de kreftene som finnes rundt meg og som jobber aktivt og utrettelig for å gi meg lyst på barn. Fordi de tjener på at jeg får barn.

I det siste har en annonse fra libero.no dukket opp i Facebookfeeden min. Den sier at

“Å skifte bleie på barnet trenger ikke å føles som en plikt. Vi ser på hvert bleieskift som noe koselig og bra! Det er en mulighet til å le, leke, trøste og lære.”

Og så tenker jeg at dæven, de folka der kan umulig ha skiftet særlig mange bæsjebleier på trassige toåringer som nekter å ligge stille. For helt ærlig; bleieskift er vel neppe topp tre av dagens gjøremål for de fleste foreldre. Men Libero vil jo at vi skal like å skifte bleier. Libero vil strengt tatt at vi skal like å ha barn, sånn at vi fortsetter å få flere barn og de kan selge enda flere bleier.

Libero er ikke alene om å pushe ensidig baby- og familielykke. De er bare en enkelt aktør i et helt hav av produsenter som har kommersiell interesse av å få deg til å ønske deg (mange) barn.

Har du noen gang lurt på hvorfor mammabladene har så fordømt positive artikler? Det har jeg. (Og dette er ikke noe jeg innbiller meg, Mamma er for eksempel «magasinet for deg som vil nyte livet som mamma!»).

De gjør det ikke fordi de syns det er hyggelig med et positivt fokus, men fordi de har en kommersiell interesse i å fremstille barn som selve nøkkelen til fullkommen lykke. Jo flere som tror morslykken er den ultimate lykken, jo flere velger å få barn. Og dermed øker antall potensielle kunder for mammabladene.

Det er naivt å tro at vi ikke blir påvirket av det. Mot kapitalismen er enkeltindividet veldig, veldig lite. Og pronatalism – ideen om at alle burde få barn – står så sterkt i samfunnet at de fleste av oss knapt har reflektert over det.

Men blir vi egentlig lykkeligere av å få barn? Blir vi ensomme hvis vi ikke får barn? Og trenger verden egentlig flere unger – eller burde vi heller ta bedre vare på dem som allerede er her?

Illustrasjon: Lisa Rosario

 

19 Responses

  1. Sotengelen

    May 29, 2013 08:45

    Jeg er en av de som ikke har latt seg overbevise/overtale/ikke skal ha barn. Har aldri hatt lyst på, men jammen har en blitt spurt mange ganger om hvorfor! Det avviker fra «normalen».

    Jeg tror noen blir lykkelige av å ha barn, andre blir ikke. Hva som er utslagsgivende faktor varierer nok.

    Det er ikke tvil om at vi må ta bedre vare på de barna som finnes allerede, men adopsjon er nok ikke for alle og i dag finnes det uendelig mange regler som gjør det vanskelig for de som ønsker.
    Sotengelens siste bloggpost: PeppermysterietMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Enig! Og det aspektet syns jeg kanskje mangler litt – at noen blir lykkeligere av barn, men ikke alle. Men når det er så veldig unormalt å ikke få barn, blir det vanskelig å la være. Både fordi man kjenner et uttalt forventningspress og fordi vi alle er vokst opp i et samfunn som signaliserer fra alle kanter at barn og familie er det vi bør ønske oss.

    [Reply]

    Reply
  2. Cecilie

    May 29, 2013 09:02

    Det er ikke bare kapitalistiske krefter som vil at vi skal ha barn, men hele samfunnet, alle rundt oss, deg og meg. Før jul var jeg på et kurs der først en av deltagerne sa hun ikke hadde barn og ikke ville ha. Kursholderen, som tydeligvis selv hadde barn, kaldte henne rett ut for en særing. Da en annen sa det samme, sa hun: “Åja, er du også en sånn raring?” Jeg husker godt at jeg ble irritert og ikke minst, flau på hennes vegner.

    Selv har jeg ett barn som kom litt tilfeldig (joda, han er ELSKET selv om han ikke var helt planlagt!).Hvor ofte tror du ikke jeg har fått høre at jeg burde få flere, burde få søsken til sønnen? Jeg vet at folk mener det godt, men synes det er rart at de ikke skjønner at det å få barn, hvor mange, hvorfor, hvordan osv… ikke er en offentlig sak, men en høyst privat en.

    Det er ikke gitt at alle ønsker å reprodusere seg selv og det bør respekteres. Om de er mer eller mindre lykkelige vet jeg ikke, men en ting er sikkert: De fleste som jeg kjenner, som har valgt å ikke få barn, virker som om de har et mye mer reflektert forhold til spørsmålet enn dem som har barn!
    Cecilies siste bloggpost: Nei til retusjering av barnebilder, men hva med all “koreografi” og “stæsjing”?My Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ja, og det er dette som kalles pronatalism. At det finnes krefter (kirka, kapitalismen, staten) som ønsker at vi skal få barn og som har klart å påvirke oss i den grad at vi nå anser folk som ikke vil ha barn som “raringer”. Ganske heftig!

    Helt enig i at barnløse virker mer reflekterte over det valget de har tatt. Sånn blir det kanskje når man velger noe motstrøms?

    [Reply]

    Reply
  3. Susanne K

    May 29, 2013 09:12

    For å ta det siste først: Blir vi lykkeligere av å få barn?

    Dette er et stort og interessant spørsmål som jeg for en stund siden dykket ned i all tilgjenglig forskning for å skrive om i Magasinet:

    http://www.dagbladet.no/2011/04/11/magasinet/hovedsaken/barn/familie/baby/16144832/

    Kort oppsummert viser all forskning at foreldre er mindre lykkelige enn sine barnløse jevnaldrende. Dog er semantikk viktig. Hva er lykke? Hvis man tenker på hvilke ting man liker å gjørw: lese en god bok, svømme, spille tennis er det åpenbart at foreldre får mindre tid til slikt. Spør man heller om ting som: Når var du sist ensom? og Føler du deg elsket? blir resultatene annereledes.

    Forskningen ser også et skille ved alder. Når vi passerer 50 er foreldre lykkeligst, uavhengig av størrelsen på barneflokken. Det kan altså se ut som barn er en langvarig investering i lykke?
    Susanne Ks siste bloggpost: Shoppingtips: Morsomme gaver av barnetegningerMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Lurer på om jeg leste den artikkelen da den sto på trykk, har hvertfall fått med meg dette med at barn er en langvarig investering i lykke. Interessant! Og absolutt en trøst når man er midt i den mest slitsomme småbarnsfasen :-)

    Men samtidig tar man jo ikke valg i et vakuum, man er jo påvirket av samfunnet rundt seg og andres forventninger. Dessuten er det mer krevende å velge noe annet enn flertallet. Lurer på hvordan resultatet av slik forskning ville vært hvis det var vanligere (og mer akseptert) å ikke ha barn?

    [Reply]

    Reply
  4. Lene

    May 29, 2013 09:44

    Takk for fin kommentar.

    Jeg har ikke videre lyst på barn selv, men jeg er ikke direkte imot. Tenker likevel litt på om jeg kommer til å bli ensom når jeg blir eldre…

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ja, det er jo liksom skrekkscenariet. På den annen side; å få barn er heller ingen garanti for å ikke bli ensom som gammel. Kanskje barna bor et annet sted enn deg? Eller kanskje du – eller de – er helt ufordragelige? :-)

    [Reply]

    Reply
  5. Rullerusk

    May 29, 2013 09:45

    Jeg er definitivt lykkeligere etter at jeg fikk barn! Jeg har alltid vært helt sikker på at jeg vil ha barn og klarte ikke se for meg et liv uten. Jeg føler at jeg har fått en slags ny indre ro og tilfredshet etter at jeg fikk familie. Det er veldig deilig å ikke bare ha fokus på seg selv lenger, men å være en del av en enhet. Og det er fantastisk å se datteren min vokse opp og utvikle seg.

    Jeg har tenkt en god del på hvorfor jeg ønsket meg barn så sterkt. Jeg tror det først og fremst er fordi jeg er veldig opptatt av familie. Jeg er nært knyttet til mine foreldre og søsken, og det føltes veldig naturlig ut å ville videreføre dette. Det virket også veldig ensomt å skulle bli eldre uten barn og barnebarn rundt meg. I tillegg virket det kjedelig å skulle være bare meg resten av livet. Jeg liker å ha noen å stelle med og dulle for, og synes som sagt at det veldig deilig å ikke være hovedpersonen i mitt eget liv lenger. Ikke at jeg er en av disse ofre alt for barnet mitt-mødrene. Jeg er glad i jobben min og er helt avhengig av alenetid og å komme meg ut av huset og treffe venner minst en gang i uka.
    Synes det er interessant det du sier om presset rundt oss til å få barn, og jeg skjønner at de som ikke vil ha barn oppfatter det som veldig slitsomt. For oss som har barn er det også et evig mas med alle meningene rundt det å ha barn. Men jeg tror og håper at ingen som ikke vil ha barn får dem likevel fordi de føler seg presset til det. Det fullt mulig å leve lykkelig uten barn, så lenge det er det man vil selv.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg håper heller ingen får barn fordi de føler seg presset til det. Men hva er press? Hva er forventninger? Når blir andres forventninger dine egne ønsker? Det er definitivt noen gråsoner der.

    Når det er sagt så tror jeg absolutt at mange (de fleste?) som får barn opplever det som en stor berikelse. Heldigvis – alternativet ville jo vært ganske trist :-)

    [Reply]

    Rullerusk Reply:

    Ja, de fleste angrer heldigvis ikke på at de får barn! Men noen kan nok føle at de går glipp av andre ting, selv om de ikke ville vært barna sine foruten.
    Å skille mellom sine egne ønsker og andres er ikke alltid lett nei. Jeg tenker at en god test for om man er virkelig er klar for barn er å tenke etter om det føles som et tap å gi slipp på sin nåværende livsstil. Synes du det virker superkjipt å ikke kunne gå ut hver helg, fly på konserter, teater og fester når du måtte føle for det? Eller har du begynt å synes at det å tilbringe mer tid hjemme og sammen med familien ofte er like greit? Det er ingen bombesikker prøve, men tror det er noe som kan gi en god indikasjon på hva man vil.

    [Reply]

    Reply
  6. Ida Sundae

    May 29, 2013 11:37

    Jeg er litt både og. Jeg har lyst på barn, men samtidig føler jeg litt på det der “presset”, blant annet fra foreldre som av og til hinter om barnebarn. Men også press fra meg selv, når jeg tenker på at kroppen min bare blir eldre og eldre.. har nettopp fylt 30. Har ikke kjempelyst til å bli en veldig gammel mor, og det er jo fare for flere komplikasjoner jo eldre man blir. Men har absolutt lyst på altså.

    Kan du fortelle litt sånn kjapt om deg? Har du barn, hvor mange? Happy?
    Ida Sundaes siste bloggpost: Follow your instinct, find your SpiritMy Profile

    [Reply]

    Reply
  7. Kirsti

    May 29, 2013 15:08

    Det er klart at jeg fikk barn fordi det bare er sånn det er! Med det mener jeg ikke at jeg ikke ønsket barn og i tillegg vil gjerne ha fler. Jeg tror for mange at valget om å få barn er nesten så naturlig som valget om videregående skole. Selvfølgelig skal du ta videregående og selvfølgelig skal du få barn en gang. “Vi” blir oppdratt til å tro at de som ikke har barn er folk som ikke kan få. Ikke at det er mulig å ta et bevisst valg. Jeg hadde en lang tid ikke lyst på barn. Jeg kunne ikke se for meg meg selv som mor. Men allikevel var jeg sikker på at jeg kom til å få familie en gang i fremtiden.

    På den andre siden vil jeg hevde at jeg per nå er minst like lykkelig med barn enn jeg var uten. Det kan jeg si helt ærlig selv etter å nettopp ha gått rundt i to timer med en skrikende unge som nektet å sove og atpåtil begynte det å pøsregne da jeg nesten var kommet hjem. Jeg tror jeg trengte å skifte perspektiv litt. Vite at jobben er ikke livet, men en del av det. På samme måte som det å være mamma er en del av livet mitt, men ikke min eneste oppgave. Det erlitt deilig det og.
    Kirstis siste bloggpost: Sør AfrikaMy Profile

    [Reply]

    Reply
  8. Ine

    May 29, 2013 16:31

    Ingen tvil om at det er mange som tjener penger på at folk får barn, det merker man veldig godt når man venter barn selv! Heldigvis kan man la være å kaste seg på den verste forbrukskarusellen.

    Jeg er veldig spent på hvordan livet som mamma og pappa blir. Jeg har ingen forventninger om at det skal gjøre meg fullkomment lykkelig å bli mamma, for livet vil alltid være både-og uansett. Det er et problem at barn framstilles som nøkkelen til fullkommen lykke, som du skriver. I verste fall kan det kanskje medføre at foreldre opplever barna sine som en skuffelse, og enda verre: at barna opplever at de er en skuffelse.
    Ines siste bloggpost: Ei ekstra fin postukeMy Profile

    [Reply]

    Reply
  9. Ingvild S

    May 30, 2013 09:44

    Jeg vokste opp som enebarn med kun min mor som forelder. Så det har alltid vært et savn i meg å ha min egen familie. Jeg ble mor i oktober og føler jeg har landet. Nå har jeg min lille familie og det føles godt. Det er et blodslit, men jeg elsker denne jenta mi og kunne ikke tenkt meg et liv uten.
    Ingvild Ss siste bloggpost: Hageliv.My Profile

    [Reply]

    Reply
  10. Heidi

    May 30, 2013 10:31

    Jeg føler et sterkt behov for å yte omsorg, men ikke nødvendigvis overfor egne biologiske barn, og samboeren min og jeg er i utgangspunktet enige om ikke å få barn. Jeg sier i utgangspunktet fordi jeg ikke er for selvbestemt abort, og om jeg skulle bli gravid, vil barnet garantert være ønsket og elsket, men vi kommer ikke til å legge opp til en graviditet. Kanskje kan det være aktuelt å bli fosterhjem, men tanken på å skulle bære noen i kroppen min og gjøre alt en biologisk mor gjør, virker helt fremmed på meg. Særlig nå som vi har kjøpt hus og begge er ferdige med studier, får jeg (!) mange spørsmål om vi ikke skal ha barn snart. Og når jeg sier nei, får jeg enten litt småekle kommentarer om hva det sier om meg som menneske, spørsmål om jeg er redd for å føde eller beskjed om at jeg i hvert fall må sørge for å bli gravid før jeg fyller førti, om jeg så skal ha barn – for man tar for gitt at jeg kommer til å ombestemme meg.
    Heidis siste bloggpost: Med skaperverket under negleneMy Profile

    [Reply]

    Reply
  11. Ragnhild

    May 31, 2013 21:48

    Jeg hang meg litt opp i den Libero reklamen jeg. Jeg ble mamma selv for 5 mnd siden. Søvn har jeg ikke sett snurten av, ei heller overskudd eller egentid. Men likevel, aldri har jeg vært lykkeligere. Så den reklamen traff meg. For bleieskift men min 5 mnd gamle baby er uten tvil et av dagens høydepunkt! Til og med pappaen synes bleieskift er stor stas. Det endres nok når poden blir eldre, men nå nyter jeg bleieskift!

    [Reply]

    Reply
  12. Trips & Tics

    June 24, 2013 18:42

    Interessante spørsmål og kommentarer her. Mine barn begynner å bli store, en er på vei ut av redet og den andre er snart like lang som meg og syns at mamma generelt er pinlig. Jeg tror at jeg for egen del vet hvorfor jeg fikk barn (og den grunnen er retrospektivt ikke like respektabel nå som den var for 20 år siden).

    Man har liksom ikke lov til å angre på at man fikk barn, og det er ikke egentlig det at jeg har angret, for det er vanskelig å forestille seg livet uten dem, men… at livet mitt ville blitt veldig annerledes uten er jeg fullstendig klar på. Det har vært mange perioder hvor jeg ikke har vært lykkelig i det hele tatt, langt fra. Men det har antakelig gått mye mer på manglende eller vanskelige rammer (forhold, økonomi, bolig, helse) enn AT jeg fikk barn. Og jeg har vært en av dem som har synes det tidvis har vært vanskelig å måtte “gi opp” store deler av mitt eget liv. Jeg har alltid ønsket at det var mer lov å snakke om at det ikke alltid er så enkelt, og at det kommer perioder hvor man tenker desperat “hva var det jeg tenkte på!??”.

    Det skorter ikke på kjærlighet til barna, det er ikke der problemet ligger. Jeg har alltid ønsket meg litteratur eller diskusjoner som ærlig forteller flere sider av hvordan livet med barn kan være. Det er ikke mye av det, jeg er helt enig med deg at fokuset er på hvor fantastisk det er.

    [Reply]

    Reply
  13. Stian

    July 15, 2013 21:47

    Det er en stund siden jeg var innom blog-en din. Den dreide liksom litt retning etter forhold og barn. Og det er jo naturlig, selvfølgelig! Jeg savner litt dialogene mellom fordums og nåtids frøken, da. Det var derfor jeg kom innom i starten. De var veldig sjarmerende.

    Jeg har lurt på dette med barn, selv. Jeg har datter på 17. Jeg tror at det å få barn er en litt egoistisk greie. Verden har nok av barn, egentlig. Og de fleste har det ikke så bra. Vi kunne lagt mer arbeid i å gjøre forholdene bedre for barna som allerede er her. Men det må sies at det å se sin egen datter vokse opp er rørende. Å følge utviklingen, kleinheten i ungdommen, og å gjenkjenne seg selv i enkelte karaktertrekk. Nå har jeg fordums lektorkarriere, og jeg må si at det å få ta del i ungdoms mentale utvikling og karakterbygging er en ufattelig givende ting for meg. Enda mer så med eget barn. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, kanskje det er genetisk?

    Nei, barn er en forunderlig ting …

    P.S. Jeg har glemt bleieskiftene. Egentlig var de ikke så ille, tror jeg. Søvn har jeg alltid klart lite av.
    Stians siste bloggpost: FörtjustMy Profile

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


two × 1 =

CommentLuv badge