Degenerering

, , 16 Comments

Jeg har fått meg en deilig ny (u)vane; jeg har begynt å snakke med meg selv.  Eller, egentlig innbiller jeg meg at jeg snakker med lille Bolla, men han bryr seg jo ikke. Faktisk er han langt mer responsiv når jeg etterligner hans “kaaaiiik”, “aaoowww” og “goooouuuuu” enn han er på mine lange utredninger og endeløse spørsmål. Men jeg gir meg ikke. Hele dagen går jeg rundt og snakker høyt for meg selv, med babystemme og verdens lyseste tonefall.

Det begynner om morgenen. “God morgen, lille elskling” pludrer jeg (hvis vi har hatt en ok natt og jeg har rukket å spise litt frokost før han våkner sånn at ikke blodsukkeret mitt er altfor lavt). “Våkna du, du da? Åneimen er du så blid, du da lille vennen? Skal vi gå ut på badet en tur og ta av pysjen? Det gjør vi. Koooom igjen lille vennen.”

Utover formiddagen fortsetter det. “Åneimen sovna du, du da? Var det deilig? Var det godt å sove litt, lille elsklingen? Er du sulten nå da? Skal du spise litt?” Og etterhvert: “Vi skal gå ut en tur nå, skjønner du. Og så har vi det litt travelt, så vi må forte oss litt. Hvor er jakken din hen da? Er den på soverommet mon tro? Jada, jada, jeg skjønner jo at du ikke vil ligge der helt alene, nå skal jeg bare forte meg å ta på skoene mine så skal vi gå ut. Har vi alt nå da? Skal vi se.. bleier, våtservietter, gulpeklut, lommebok, mobil… Sånn, nå kan vi gå. Nå går vi lille vennen”.

På ettermiddagen tar vi også en prat. “Når tror du pappa kommer hjem i dag da? Tror du han kommer hjem snart? Skal vi ta og skifte bleia di nå? Ja, det tror jeg vi skal, det tror jeg jammen meg trengs. Åneimen se der da du, det var på tide med bleieskift ja. Og så har du gulpa ned hele bodyen jo, oioioi. Da må vi ta på ren. Skal vi ta på denne nye da, syns du? Ååå se så fin du ble nå da vennen. Oi, nå ringer mobilen. Tror du det er pappa? Det tror jeg.”

Og ettersom dette med å snakke med meg selv har kommet så helt magisk automatisk og faller meg så enormt naturlig så antar jeg at Mor Natur har en plan med det hele. Kanskje det er viktig for språkutviklingen til ungen? Ikke vet jeg, men det er jammen flaks at man har håndfast bevis på statusen som nybakt mamma, ellers ville man vel blitt innlagt på dagen med reimer og tvangstrøye.

Illustrasjon: Alberto+Cerriteño

 

16 Responses

  1. Camulen

    May 28, 2011 14:10

    Det er helt klart viktig for språkutviklingen at babyen blir snakket mye med! Så bare fortsett, selv om du føler det litt unormalt! :-)
    Hilsen språk- og leseveileder.

    [Reply]

    Reply
  2. Åshild

    May 28, 2011 14:15

    Ja. Det har betydning for språkutviklingen. Unger som vokser opp i verbale hjem får tidlig et mye større ordforråd enn der det er taust.

    Kanskje det er derfor det faller så naturlig (for mange) å ha slike samtaler med den bittelille.

    Jeg gleder meg til at makeløs niese kommer på besøk. Antar det blir noen gode historier ut av et slikt besøk.

    Fortsatt god helg.

    [Reply]

    Reply
  3. Stina

    May 28, 2011 14:29

    Viktig for språkutviklinga, ja. Visstnok er det like negativt for språk og kommunikasjonsevne om primærpersonen er taus eller har en overkjørende monolog, mens det typiske kommentarsporet til hverdagen er toppers, særlig når det tilpasses babyens respons og humør.

    Du har altså ingen grunn til å føle deg som en lallende idiot, eventuelt bør alle foreldre ha en lalleidiotperiode. :D

    [Reply]

    Reply
  4. Stina

    May 28, 2011 14:32

    Ja, og en av de tingene som er veldig problematisk ved fødselsdepresjoner er at mor blir taus og verken kommuniserer ut over mekanisk oppgaveløsing eller gir språkstimulering. Hurra for babypraten!

    [Reply]

    Reply
  5. MissBuckle

    May 28, 2011 15:09

    Samma her. Og jeg gjør det offenlig også :-) Føles kjempenaturlig, men er ikke noe jeg har hatt tendens til før.

    Srorebroren snakker kjempebra, så kanskje den bablende mammaen gjorde noe riktig?

    [Reply]

    Reply
  6. Jens M. Fossum

    May 28, 2011 21:14

    Et senere studie angående barns språkutvikling konkluderte faktisk at babyer har samme språk uansett hvor i verden de befinner seg og hvilket morsmål foreldrene har. Men fra 6 mnd alder starter de å “bable” på dialekter. Ganske utrolig! (Jeg vet ikke hvilket studie, men det kan du jo finne ut).

    En annen ting er at barn som ikke får sanselige input, som f.eks språk, berøring, å kunne observere og så videre kan utvikle hjerneskader. Et eksempel på dette var barn fra barnehjem i Romania var at de barna som lå innerst på sovesalen og ikke fikk noen stimuli ble hjerneskadet – mens de som lå nærme døren og kunne se bevegelse fra personalet på gangen ikke hadde de samme symptomene.

    Så jeg tror du kan snakke med barnet ditt om hva som helst, men jeg er også overbevist at det kanskje er bedre å snakke normalt enn babyspråk. Småbarnsforeldre duller jo med ungene, det har de godt av. Det gjør jeg også.

    [Reply]

    Ninus Reply:

    En annen trist sak var fra England fra slutten av 1800-tallet. På et barnesykehus viste det seg at barnet som lå i sengen nærmest bøttekottet alltid klarte seg bedre enn barna i resten av salen (mange små senger i stor sal, huff…). Etter lang tid observerte en sykepleier at vaskehjelpen pleide å sette seg ned ved siden av den sengen mens hun spiste nisten sin, og pratet litt med barnet i sengen mens hun spiste. De få minuttene med kontakt og samtale gjorde barna friskere…

    [Reply]

    Jens Fossum Reply:

    En ting jeg tenkte på i etterkant.

    Jeg har en tendens til å si to ganger…

    F.eks: Skal vi ut og trille? Ja, skal vi ut og trille?

    Har lagt merke til at veldig mange andre gjør det samme

    [Reply]

    Reply
  7. Liv-Inger

    May 28, 2011 21:39

    Hihi, for en koselig oppsummering av de typiske samtalene deres. Jeg sier nå samtale, selv om responsen fra lille Bolla kanskje ikke er all verdens. For selv om han ikke viser det, så er det verdifult for han. Som det er nevnt i kommentarene her, er det viktig for språkutviklingen at du snakker til han. Og jepp, man føler seg sånn passe smart. Samtidig bare blir det sånn. Jeg bablet i alle fall i vei til mine små.

    Kos deg videre med samtalene! :-)

    [Reply]

    Reply
  8. Hanne

    May 29, 2011 08:24

    Min lille gutt er blitt 11/2 år og jeg snakker fortsatt høyt hele dagen for å kommentere alt han gjør. Det var blitt en vane, men det gikk opp for meg at det nok var for å hjelpe ham å sette ord på hverdagen hans siden han ikke snakker selv ennå. “Er du METT nå? Nå klatrer du OPP på bordet. Er det BAK gardinen du gjemmer deg? osv” Noen ganger føler jeg meg som den teite kommentarstemmen i enkelte naturskildringsdokumentarer, men jeg håper jo at det vil gjøre at lille får et godt språk etterhvert…
    Det føles ihvertfall naturlig :-)

    [Reply]

    Reply
  9. Carina

    June 1, 2011 11:10

    haha, DEN kjenner jeg igjen! Jeg har i tillegg en tendens til å gjenta alt jeg sier flere ganger, samt at jeg faktisk venter på svar fra den lille. “Skal vi stå opp lille, venn? hmm, skal vi det? Skal vi stå opp? skal vi det kanskje? skal vi? HMM?” Jeg er overbevist om Moder Jord har smarte planer som språkutvikling og trygghetsfølelse hos bebiene, bak dette. OG, jeg tror heller det forhindrer innleggelse, enn forårsaker det. Hvor gal haddde man ikke blitt av å gå rundt hele dagen UTEN å si noe.
    God snakk videre

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


× 1 = five

CommentLuv badge