Den dumme gravide kroppen

, , 18 Comments

Ååååh, jeg er så lei av å være sliten og trøtt hele tiden. Jeg får jo ikke gjort noesomhelst, bare suller rundt og sover og prøver å rydde litt og får vondt i ryggen og må legge meg ned og se enda en episode av Unge Mødre, Teenage Mom, Jordmødrene eller Barnet i magen (jada, jeg ser absolutt alt). Her om dagen var jeg ute i to og en halv time; to halvtimer på trikken, en halvtime hos kiropraktor, en halvtime på Kaffebrenneriet, et kvarter i bokhandel og et kvarter på bussen og da jeg kom hjem kræsjlandet jeg i senga, helt utslitt. Det var det jeg fikk gjort den dagen.

Til vanlig er jeg utstyrt med en over gjennomsnittlig porsjon viljestyrke og gjennomføringsevne, i tillegg til at jeg har vært single og aleneboende i ca hundre år og er vant til å ordne opp i ting selv. Nå kan jeg bestemme meg for å gjøre ting så mye jeg vil, men så får jeg ikke gjort det likevel for jeg orker bare ikke. Jada, jeg vet at jeg holder på å vokse et menneske og at det er superviktig og stort og fantastisk, men det er jo ikke akkurat viljestyrt. Jeg gjør jo ingenting for det, Lille Bolla vokser og gror helt av seg selv han.

Den er så irriterende, denne dumme gravide kroppen som jeg må bevege så sakte, så sakte rundt omkring, for ikke å fremprovosere unødvendige kynnere, ryggvondt eller bekkenløsning. Plutselig må jeg ta trikken overalt fordi det tar hundre tusen år å gå noe sted, pluss at jeg etterpå er garantert minst en natt med dårlig rygg og dårlig søvn. Men jeg liker jo å gå! Å løpe etter trikken er et blekt minne fra gode gamle dager og det å ta på seg skoene er blitt en kamp, med patetisk pusting, pesing og stønning.

Jeg savner å sove på magen, å snu meg uten å bruke en halvtime på å rearrangere de førti putene som støtter meg opp i senga, å krølle meg inntil Helten i sofaen og å sitte som en dame og ikke som en bredbent slugger. Jeg savner de fine kjolene mine, høye hæler, rødvin og myke oster. Jeg savner å bruke kroppen uten å være så himla forsiktig hele tiden, uten å tenke på at den er vond – eller kommer til å bli det snart hvis jeg ikke passer på.

Min makeløse søster sier at det er riktig og viktig at jeg er lei nå, jo leiere jeg er jo bedre er det for da blir jeg så herlig motivert for fødsel. Det er sikkert sant, naturen er sikkert smartere enn meg på dette også. Og selv om jeg fortsatt ikke helt skjønner at jeg faktisk skal bli mamma veldig snart, så satser jeg jo på at jeg om noen uker kan konstatere at resultatet var verdt alle frustrasjonene underveis.

Illustrasjon: Doodlepress

 

18 Responses

  1. underveis

    February 2, 2011 12:51

    Jeg vet ikke om du egentlig ønsker noen “been there”-kommentarer fra sånne gamle mammaer som meg. For ni-ti år siden var jeg der du er nå. Nå har jeg tre – og minstemann er nesten fem. Jeg turde kanskje ikke være så eksplisitt irritert på “den dumme gravide kroppen” – ærefrykten var nok for stor. Men opplevelsen var nok mye den samme. Fra å ha vært superduper energisk og flink og single og i farta og med masse ansvar ute i verden – så var plutselig alt fokusert innover, et enormt ansvar for å ta vare på den lille og dermed denne kompliserte klønete gravide kroppen også. – og ja en av naturens baktanker med dette er nok å gjøre deg klar for fødsel. Men (og dette vil du kanskje ikke vite…) – også for tida etterpå, med barnet – og kanskje etterhvert flere små. For det er en bundethet, ikke nødvendigvis til din egen “klønete kropp”, men fortsatt veldig fysisk, bære, amme, gå sakte med en toåring, være tålmodig til tusen, lage middag hver dag med en sutrete halvannetåring på armen, bære skrikebabyer i timesvis på natta, gå omveier for å få fram vogna over snøhaugene…. Dette er ikke en klagesang fra min side, for dette er jo bare livet-med-små, slik er det, men en refleksjon over din tekst nå når mine graviditeter er på avstand – og mine små ikke må bæres lenger…
    Det er en krevende overgang – noen har “rett på deg” på en helt annen måte nå framover. Den effektiviteten vi kunne oppvise den gang da må byttes inn i en “effektiv tålmodighet” – vi må fortsatt levere, men innenfor en ramme der så mange av betingelsene settes av den avhengigheten de små har av deg. (http://erunderveis.blogspot.com/2010/09/effektiv-talmodighet-og-raushet-med-meg.html)
    Men – litt trøst til slutt – du slutter å være gravid veldig snart. Du får igjen kroppen din. Men i et annet liv enn før.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jovisst vil jeg ha “been-there”-kommentarer! Så denne dumme kroppen er ikke bare dum fordi jeg skal bli så lei av å være gravid at jeg gleder meg til fødselen, men også for å forberede meg til livet etterpå? Litt som at jeg sover dårlig/usammenhengende nå fordi det må jeg gjøre når babyen er her altså. Den naturen er jammen utspekulert.

    Gleder meg til å få igjen kroppen min – og til det nye livet! :-)

    [Reply]

    Reply
  2. ~SerendipityCat~

    February 2, 2011 13:53

    Høres litt ut som en light-versjon av ME det der jo…

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ja! Jeg har faktisk tenkt på det selv. Og innsett at jeg ville klart meg helt eksepsjonelt dårlig som ME-syk.

    [Reply]

    ~SerendipityCat~ Reply:

    Hehe, det hender jo frustrasjonsnivået når uante høyder, men man takler mer enn man tror man kan klare. :-) Jeg har alltid vært verdens mest utålmodige person, men nå har jeg måttet bli den reneste buddha i forhold!

    Men du har all min sympati i denne perioden altså, det er veldig slitsomt å ha det sånn. Så kan du tillate deg å bli litt frustrert syns jeg, og så kommer det fine resultatet snart! :-)

    [Reply]

    Reply
  3. Elise

    February 2, 2011 15:28

    Takk for et fint innlegg.
    Jeg synes det er så deilig å høre at andre har det akkurat som meg:) Det er like deilig som å høre de andre gravide på bekkenløsnings-svømmingen ta på seg sokkene. De stønner like mye som jeg:)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Haha, det kan jeg tenke meg. Sokker er noe herk. Strømpebukse er drepen!

    [Reply]

    Reply
  4. Amélie78

    February 2, 2011 16:39

    Det er så verdt det – jeg lover! Og det kommer fra en som har hatt ekstrem svangerskapskvalme i flere uker i begge svangerskap. Nå har jeg også litt vondt i rygg og bekken. Men jeg vet hva som venter… Det er en opplevelse helt ut av dimensjoner å få se og holde den lille for første gang. Jeg går og lengter og gleder meg inderlig til å få oppleve det igjen… i tillegg til alt som kommer etterpå.

    Ellers må jeg si det var kloke ord fra damen øverst (Underveis). Det er så sant det hun skriver – enda jeg “bare” har en og venter nr.2. Livet forandrer seg. Man blir ikke like fleksibel. Men man blir en rev på å planlegge! For min del har jeg aldri følt jeg har vært så effektiv eller hatt så gode rutiner på jobb som nå når jeg er mamma + går gravid. Det er en GOD følelse! Yu-huu!

    Det er litt uvant at et lite menneske er avhengig av deg 24/7 – kanskje vil du få en prosess på akkurat det… Men så blir man vant, og så blir det egentlig bare fantastisk. Jeg føler meg nesten litt “naken” uten sønnen min, jeg :)

    Ha en god dag og lykke til med graviditeten videre! :)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Har en mistanke om at småbarnsmødre er hakket mer effektive på jobb enn de uten barn, ja. Er dog usikker på om det samme gjelder for småbarnsfedre? Hadde vært interessant å finne ut..

    Ha en fin dag du også, godt å høre du er bedre nå! :-)

    [Reply]

    ~SerendipityCat~ Reply:

    Etter at mange av mine venninner har blitt mødre de siste årene er jeg helt stum av beundring over hvor organiserte og effektive de har blitt! Helt sikkert av nødvendighet, men likevel utrolig å bivåne.

    Og nei, jeg tror ikke du vil se det samme hos fedrene. Det er fortsatt mødrene som organiserer det meste for familien, i tillegg til jobb.

    [Reply]

    Reply
  5. Eira

    February 2, 2011 23:31

    Det beste med hele greia er at du setter så utrolig mye mer pris på det når du blir bevegelig igjen. Etter to graviditeter med bekkenløsning, den siste på krykker, virkelig *nyter* jeg det når jeg kan lange ut etter bussen.

    [Reply]

    Reply
  6. Liv-Inger

    February 2, 2011 23:49

    Akk o ve, føler med deg! Selv var jeg dømt til å bruke støttestrømper på slutten av svangerskapene mine. For leggene så ikke ut, så hovne var de! Og de verket! Å ta på seg støttestrømper som rekker deg til godt oppi rattata og som er trange og fæle, det fremprovoserer pusting, pesing og høylydt stønning (og i mitt tifelle heftig banning)! Men som det sies lenger opp her, this too shall pass! Og tro meg, du vil se at det var verdt det!

    Lykke til i innspurten av svangerskapet :-)

    [Reply]

    Reply
  7. frk. Frydefull

    February 3, 2011 14:35

    Ah, dette traff godt ja! Det verste er jo at det er litt herlig å høre at andre sliter med akkurat det samme som en selv. Men – nå er det virkelig ikke mange dagene igjen – termin 20. her, men jordmor mente tidligere i uken at det i grunn kunne være når som helst! Uuuææhhhh! Så nå har panikken over alt jeg ikke har ordnet meldt seg så smått. Og kjapt går det ikke med elefantbein og stadige anfall av “må-bare-sove-litt-først”. Begynner å lure på om jeg noen gang vil bli normal igjen – mulig det kommer til å ta litt tid, men etter hvert … Gleder meg stort til å treffe den lille frøkna, til å nyte vårsola og sommeren og et lite glass kald hvitvin på terrassen. Ettersom sommeren 2010 gikk meg til å være kvalm er det mye å ta igjen! Hurra for det!

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


− 3 = five

CommentLuv badge