Den vanskelige mammabloggdebatten

, , 33 Comments

Sommeren 2012 ble en sommer med mammabloggdebatt. Jeg kastet meg inn i debatten fra en solfylt terrasse i Frankrike og fikk (noe overrasket) et kjapt innlegg på trykk i Dagbladet. Noen dager senere benyttet jeg en rolig kveld hjemme til å skrive en (forhåpentligvis) litt klokere og mer gjennomtenkt kronikk i Aftenposten.

I sommer har jeg også blitt intervjuet (yay, mer om det senere) om bloggingen min og da fikk jeg anledning til å fortelle om de fine debattene i bloggebyen, som stadig lærer meg noe nytt og tvinger meg til å tenke gjennom mine meninger.

Så også i denne debatten. Det er mye jeg syns er interessant med mammablogger, blant annet hva de er uttrykk for. Innlegget mitt i Dagbladet handlet imidlertid om (mamma)bloggernes ansvar for sine lesere. Jeg fikk noen fine tilbakemeldinger på det, blant annet lurte Mammadamen på om jeg ønsket meg bloggplakat og Ylvalia skrev i kommentarfeltet her noe mange andre også har sagt andre steder; enhver får ta ansvar for seg selv, hvis man får dårlig selvbilde av å lese om andres lykke er det ens eget problem.

Ja, kanskje er det det? Og kanskje er det faktisk sånn som mange har påpekt andre steder, at hvis man ikke liker en blogg kan man bare la være å lese den. En bloggplakat vil jeg hvertfall ikke ha, det er helt sikkert. Og blogger fins i mange farger – helt sikkert også grå. Så da er det kanskje noe for enhver smak.

Samtidig er jeg enig med Camulen og Synnøve, som i kommentarfeltet påpeker at blogg er offentlig. Det poenget er jo også aktualisert de siste dagene med Eivind Berges ekstreme ytringer på sin blogg. Uten sammenligning forøvrig, selvsagt. Men blogg er, som Synnøve sier, en krysning mellom privat og offentlig. En privatperson står bak, med sin soleklare rett til å skrive hva hun vil. Men det hun skriver er likevel offentlig og har potensiale til å nå svært mange. Une snakker om “mottakerbevissthet” – en bevissthet rundt hvem man skriver for. Kanskje det er det som mangler? Eller kanskje trenger vi ikke den bevisstheten, kanskje hele greia bare er et konstruert problem.

Jeg har ikke lest en brøkdel av alle mammabloggere men det finnes samlesider som umiddelbart gir inntrykk av at det er mye hygge og kos. Og uten at jeg har forsket så fryktelig mye på det, virker det som at disse bloggerne er yngre enn dem jeg pleier å lese. Dessuten glimrer de (såvidt jeg har sett) med sitt fravær i de mammabloggdebattene jeg har fulgt med på. Kan det være sånn at én gjeng mammabloggere debatterer en trend som mest av alt er fremtredende i en annen gjeng mammabloggere? Hvem er det egentlig vi diskuterer?

I det hele tatt er det utrolig vanskelig å diskutere når alle tar utgangspunkt i seg selv. “Jeg blir ikke stressa av å lese om andres lykke, derfor er det ikke et problem”. Når ingen har oversikten, blir det mildt sagt en lite fruktbar debatt. I tillegg lurer jeg veldig, veldig på hva alle de tause bloggleserne mener – det store flertallet som aldri legger igjen en eneste kommentar. Er de enige med det de andre sier, eller er de ikke?

Jeg ønsker å bruke bloggen min til å påvirke, reflektere, diskutere og løfte frem saker jeg syns er viktige. Men det betyr jo ikke at alle andre trenger å gjøre det samme. Etter å ha lest ganske mye om mammabloggdebatten på blogger rundt omkring, blir jeg ikke helt enig med meg selv. For på den ene siden virker det som om (nesten) alle som uttaler seg om saken mener det er et ikke-problem. Samtidig er det tilsynelatende allmenn aksept rundt påvirkningskraften til en annen gruppe bloggere; rosabloggerne. Og flere av de største rosabloggerne har uttalt til media at de er bevisst sitt ansvar som rollemodeller og at de til dels justerer bloggingen etter det.

Stemningen i debatten synes å være at påvirkning fra superdyktige og superpositive mammablogger ikke er et problem. Men noe i meg sier at det kanskje er det likevel. Jeg blir altså ikke helt enig med meg selv her.

Kloke innspill, kanskje særlig fra dere som har forholdt dere rolige frem til nå, mottas med stor takk!

Illustrasjon: Amanda Ho

 

33 Responses

  1. Anne

    August 3, 2012 15:56

    Nå skal jeg ikke si noe for eller i mot mammablogger, and whatnot… Men min teori er at rosabloggerene i stor grad når tenåringer som et publikum – mens mammabloggere gjerne har et litt mer modent publikum. Og der kommer litt av “rollemodell”-ideen inn.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Godt poeng, jeg tror nok også at unge jenter generelt er mer påvirkelige enn eldre. Samtidig fins det en hel haug mammablogger skrevet av unge jenter med unge lesere. En del av dem har også veldig mange lesere, sjekk for eksempel topplista på blogg.no

    [Reply]

    Reply
  2. Ida

    August 3, 2012 16:47

    Jeg mener at ansvaret også har en sammenheng med størrelsen på bloggen. Hvis du skriver en blogg for familie og venner og har maks 500 lesere i uken, så trenger man ikke tenke så mye på ansvar(annet enn for dem man skriver om). Men når man tar steget ut fra privatbloggsfæren og har tusenvis av lesere ukentlig, så mener jeg man har et ansvar for å tenke på hva man legger ut.

    Man trenger ikke ha noen bloggplakat, men man bør være bevisst på hvilke signaler man sender ut. Akkurat som rosabloggere, så må mammabloggere også tenke på sin rolle når de anbefaler produkter, reklamerer for ting, skriver meninger etc.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Helt enig! Det var også noe av det jeg prøvde å få frem i Dagblad-innlegget. Men akkurat hvor grensa går, er jeg litt mer usikker på. Dessuten kan det godt hende at det føles urettferdig å måtte ta ansvar for en masse lesere man ikke har bedt om. Husker for eksempel en pappablogg (som jeg nå har glemt navnet på) fra noen år tilbake, som var opprettet ene og alene for å oppdatere familie på en annen kant av landet. Etterhvert ble bloggen langt mer populært enn pappaen hadde beregnet (fordi den var veldig bra!) og han endte til slutt med å legge den ned fordi han ikke var interessert i alle de ukjente leserne. Synd for oss – og kanskje for han også?

    [Reply]

    Reply
  3. Pia

    August 3, 2012 19:29

    Har ikke noe veldig klokt innspill å komme med, mye fordi denne debatten favner så mye at det er vanskelig å få noe grep på hva man egentlig skal debattere. Nettvett? Feminisme? Samfunnsengasjement? Realisme? Papparollen? Mammarollen?
    Men må si meg veldig enig i et par momenter her – jeg tror også at en gruppe mammabloggere har tatt seg nær av en kritikk som egentlig er myntet på en annen gruppe mammabloggere. (Om det da er så lett å plassere bloggere i tydelige grupper…) Det diskuteres og debatteres, men de man debatterer er kanskje ikke en gang klar over debatten. Om du skjønner hva jeg mener. (Det blir som eksempelet mitt fra foreldremøter – når lærer tar opp at noen må bli flinkere til å følge opp lekser, er det de ivrigste som tar dette til seg. De læreren kanskje mest sikta til, er ikke engang tilstede på foreldremøtet)
    Jeg trodde jeg hadde god oversikt over mammabloggere, men så linker du til samlinger over mammabloggere som jeg aldri har hørt noe om. De er mange!
    Som Ane skriver over her, tror jeg målgruppa har mye å si. Alder på blogglesere. Man er mer usikker og blir lettere påvirka når man er yngre.
    Ikke verdens mest oversiktlige kommentar,dette her, men du er en sånn mammablogger som engasjerer og som fortjener svar.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Setter pris på at du legger igjen kommentar, Pia!

    Ja, debatten favner veldig mye. Og utgangspunktet var ikke heller ikke det beste – den Maddam-kronikken var det vel egentlig ingen som skjønte helt. Da blir det jo enda vanskeligere å være enige om hva og hvem vi egentlig diskuterer. Forøvrig syns jeg at alle de temaene du nevner er interessante og vel verdt en diskusjon eller tre :-)

    Godt eksempel fra foreldremøter. De bloggene vi kanskje tenker på (skjønt hvem vet – det har vært få konkrete eksempler og mye generelt prat) er ikke egentlig godt å si, for det har vært i denne sammenhengen, bryr seg antagelig katta om hva vi gamliser diskuterer. Det blir som mange av de første debattene om rosabloggerne. Vi diskutererte og holdt på, de fikk antagelig ikke med seg noe av det.

    [Reply]

    Reply
  4. Pia

    August 3, 2012 19:34

    Jeg blir ikke stressa over å høre om andres lykke. Men jeg kan forstå at noen kan bli det. Da jeg var nybakt mor, hadde jeg jo ikke peiling på morsrollen. Jeg hadde øvd meg på å koke pølser til evt barnebursdag, that was it. Ellers trodde jeg at soving og amming og alt sånt kom av seg sjøl. Hadde jeg da, for mer enn 13 år siden, satt meg ned og lest blogger der alt var hvit lykke, koz og kjærlighet, hadde jeg nok kunne lurt litt på om det var meg det var noe alvorlig galt med.
    Men å skulle legge noen skyld på lykkeblogger, synes jeg blir for drøyt.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Som nybakt mor (og gravid) er man utrolig sårbar og mottakelig for allslags inntrykk, synsing og informasjon. Mengden informasjon tilgjengelig er helt vanvittig og før eller siden er man dømt til å ende opp inne på mammaforum eller en eller annen blogg. Jeg syns det er problematisk hvis man da møter bare lykke og idyll, men jeg er usikker på om det faktisk er sånn.

    Dammit, kan ikke noen bare ta og forske litt på dette? Så får vi noe håndfast å diskutere..

    [Reply]

    Reply
  5. http://piggsvin.wordpress.com/

    August 3, 2012 22:09

    Jeg tror kanskje at det bunner i at vi er veldig flinke til å være kritiske til oss selv, og ikke så kritiske til andre. Man vet jo selv at sitt eget liv ikke alltid er en stor fest, men så har man en tendens til å tenke at hvis andre bare forteller om alt som er flott, så er absolutt alt i livet deres flott. Jeg mener ikke at alle derfor også skal opplyse om at noen dager er litt grå hver gang de forteller om noe bra, men at vi blir litt mindre kritisk til våre egne liv. For å overføre dette til blogging tenker at jeg bloggere som når ut til mange bør tenke seg litt om hva de vil at leserne skal sitte igjen med. Vil de at leserene skal bli glade eller skuffa over sine liv etter at de har lest bloggen? Vil man det første bør man nok se igjennom hva man har skrevet en gang til. Når det gjelder forskning på dette, eller snarere mangel på, har jeg lest om noen forsket på kvinner som leste dameblad. Funnet var at flertallet ble lei seg etter å lest det ferdig (jeg finner det ikke igjen, dessverre). Hvis de bladene er dagens mammablogger, ligger det noe der…

    Ellers hadde jeg en gang en klok forelser som nettopp hadde kommet seg på facebook og spurte et stappfullt auditorium: “Blir dere ikke kjemeslitne av all informasjonen dere tar inn hver dag fra facebook?” Dessverre tror jeg at svaret er ja.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Takk for gode innspill! Jeg tror du har rett i at man er mer kritisk til seg selv enn til andre.

    Jeg har i kveld funnet frem Ida Jacksons bok om blogging fra 2010 og en del av det hun skriver der er relevant i denne debatten også. Blant annet skriver hun: “Jeg tror bloggere generelt ikke tenker gjennom sin egen mulige påvirkningskraft, siden det virker så usannsynlig at leserne faktisk skal se på en som en autoritet”.

    I tillegg er det vist gjennom flere undersøkelser at folk stoler mer på bloggere enn tradisjonell presse, kjendiser osv (Karianne Gamkinn har f.eks skrevet om det her: http://bloggspotting.no/2011/10/31/bloggere-storre-pavirkningskraft-enn-kjendiser/)

    Forskningen på kvinner som leser dameblader høres veldig interessant ut, jeg gjør et forsøk på å spore den opp. Takk for tips!

    [Reply]

    Piggsvin Reply:

    Takk selv for tipset om Jacksons bok. Skal lese den når jeg får sjansen.

    Kommentaren din fikk meg til å tenke mer rund påvirkningskraft. Jeg leste til min forferdelse et kommentarfelt (http://www.trinegrung.no/2012/07/18/mediene-mister-ansikt/#disqus_thread) om rosablogging, selv om det egentlig er andre blogger vi snakker om tenkte jeg at det var relevant akkurat her. Der kom det trem at blogger om trening og mat kunne virke som en trigger for anorektikere, og at behandlere svartelister enkelte blogger. Det er selvfølgelig ikke slik at bloggere ønsker eller mener å trigge, men det viser bloggere kan påvirke langt mer enn de trodde, som er i tråd med det Jackson skriver om.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Oi, for et kommentarfelt! (Og oi, for en bloggpost – men jeg har sluttet å la meg sjokkere av Trine Grung). Googlet litt videre og det ser ut som diskusjonen rundt blogger og spiseforstyrrelser har vært oppe flere ganger, hvorav noen bloggere tilsynelatende tar ansvar som rollemodeller mens andre ikke gjør det: http://www.kjendis.no/2010/11/15/kjendis/blogging/spiseforstyrrelser/14300317/

    Kom forøvrig også over en artikkel om en lege på senter for spiseforstyrrelser i USA som hadde forsket på hvordan folk blir påvirket av Facebook. VIste seg at veldig mange følte seg tjukke etter å ha sett bilder av venner og kjente der. Det var jo helt sikkert ikke intensjonen til de som la ut bildene å påvirke vennene sine (hverken positivt eller negativt), men det var likevel resultatet. Her er lenke til artikkelen: http://www.abc2news.com/dpp/news/science_tech/does-facebook-make-you-feel-fat

    Reply
  6. Ellen

    August 3, 2012 22:27

    Jeg tenker, – har ikke lest alle innleggene, og kanskje skriver jeg noe en dag. Synes det er fine bidrag du gir, for det går jo faktisk ikke an å ha EN entydig mening om disse tingene!

    Takk! Ellen

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Nei, det gjør det virkelig ikke. Og som Pia sier; denne debatten favner utrolig mye. Håper du tar deg tid til å skrive om noe av det en dag! :-)

    [Reply]

    Reply
  7. Åshild

    August 3, 2012 22:42

    Problemet ligger vel litt i at for mange elementer er blitt dratt inn i samme debatt, som mammarollen, likestilling, plettfrie hjem, rollemodeller, samfunnsdebatt, lykke og blogging. Det er ikke så lett å være enig med seg selv engang.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Absolutt. Og kronikken som startet det hele gapte over veldig mange temaer og hadde i tillegg veldig dårlige eksempler. Da blir debatten deretter. Synd, for mange av temaene er jo absolutt verdt å diskutere!

    [Reply]

    Reply
  8. Bøllemamma

    August 4, 2012 01:19

    I utgangspunktet er jeg av den oppfatningen at på bloggen min er det jeg som bestemmer (så lenge jeg ikke gjør noe ulovlig eller spik spenna gærent). Likevel syns jeg den gruppen blogger som jeg tror vi egentlig snakker om kan være slitsomme å lese. Og da mener jeg de som heter sånne ting som (dette tar jeg rett ut av lufta): “Min vidunderlige verden” og “Lykkelige jeg” med drøssevis av bilder av barna som det virker som de helt uhemma legger ut bilder av i alle mulige situasjoner, med rosa sløyfer og banner og kvitring overalt. De mammabloggene føler jeg lever i en helt annen verden enn meg, jeg kjenner meg ikke igjen og klarer ikke å fokusere øynene mine når jeg en sjelden gang prøver å lese dem. Jeg har fortsatt til gode å forstå forskjellen på cupkakes og muffins, men dette og lignende virker de å ha stålkontroll på.

    Problemet mitt med mammabloggdebatten var i utgangspunktet at jeg ikke helt forsto hva det var vi debatterte. Det ble litt klarere da Mammadamen og så du la ut debattinnlegg. Jeg har hele tiden hatt mistanke om at det vi egentlig snakka om var de overnevnte lykkelalalandmammabloggerne, derfor blei jeg forvirra når for eksempel Pia blei blanda inn.

    Jeg har tenkt litt på hvorfor en del mødre har slike rosamammablogger, og jeg trur faktisk de (i allefall for en del av dem) er et uttrykk for noe som er svært viktig. Jeg trur de skriver slike blogger for å minne seg selv om at de faktisk har et bra liv. De aller fleste mødre vet at livet er ganske bratt innimellom når man har barn, spesielt når de er under året, men også når tidsklemma med barnehage og fulltidsjobb setter inn for fullt. Negativitet blomstrer lett når man er sliten, og en slik lykkemammablogg kan bidra til at bloggeren stopper opp og ser på det positive i hverdagen sin. Kanskje det også hjelper dem til å føle seg som bedre mødre, siden de aller fleste av oss sliter med at vi føler at vi skulle gjort ting bedre og klart mer.
    Hvis det er dette som er den egentlige motivasjonen deres, mener jeg det er feil av meg å be dem om å skrive om de dårlige dagene.

    Ellers syns jeg det er vanskelig å få klarhet nok i debatten til å synse ting, siden den er om så mange ting. Det jeg kan syns noe om er at jeg syns det er kjempebra at du har engasjert deg i debatten, og at jeg syns du snakker tydelig og nyansert om den i den grad det er mulig. Og jeg syns du var tøffere enn toget som gikk mot den engasjerte opinionen som raste mot MadDammen sitt startinnlegg.

    [Reply]

    Reply
  9. Frøken Makeløs

    August 4, 2012 13:09

    Takk for interessant innspill! Det er definitivt mye lykke på bloggene rundt omkring, jeg gjorde et kjapt googlesøk på blogg+lykke og fikk over fem millioner treff! Og i den grad dette gjelder navn på bloggene, sier det om ikke annet noe om intensjonene de hadde for å begynne å blogge (her skal det være lykke!)

    Veldig interessant det du sier om at bloggerne skriver om lykke for å minne seg selv om at de egentlig har det bra. Er jo lett å glemme det i hverdagskav. I tidligere debatter har det også vært mange som har understreket at bloggen er deres frirom i hverdagen og da er det kanskje ikke så rart at de har positivt fokus. Og så tror jeg absolutt at det kan hjelpe bloggeren til å føle seg som bedre mødre, det er jo til dels ikke måte på støtteerklæringer og skryt i kommentarfeltene. Klart det gir boost når en haug ukjente mennesker tar seg tid til å fortelle deg hvor flink du er.

    Ja, kanskje det er galt å be dem skrive mer om det som er vanskelig. Kanskje bloggerne selv virkelig trenger den positive bloggen med de positive kommentarene. Men hva gjør det med leserne? Jeg tror nok mange bloggere har langt større påvirkningskraft enn de selv tror. Og så tenker jeg at hvis det blir veldig mye positivitet overalt blir det kanskje enda vanskeligere å være den som sliter litt. På den annen side; Linnea Myhre har jo vist at det fins rom for å ha det vanskelig i bloggverden også.

    Takk for det, veldig hyggelig å høre! Føltes litt ensomt å ta motsatt standpunkt (særlig ettersom Maddam selv var veldig stille veldig lenge), men ingen har vel noen gang blitt særlig mye klokere av at alle bare er enige med hverandre. SYns det har blitt en bra debatt! :-)

    [Reply]

    Reply
  10. Lammelåret

    August 4, 2012 13:36

    Jeg har uttalt meg både her og der, så det er vel ikke meg du er mest interessert i å høre fra, men jeg svarer likevel.

    Mange av dem jeg har sett i debattene er folk i 30-årene som er bevisste og reflekterte, folk som gjerne har både år med utdannin og år med arbeidserfaring på baken. Jeg kan selvsagt ikke garantere at dette stemmer, men det er mitt inntrykk.

    Jeg tenker at det er stor forskjell på denne gruppen av mammabloggere og den yngre garde som ikke sitter på like mye erfaring. De tause bloggerne er kanskje dem som ikke har tenkt over saken og som ikke har livserfaring nok til at de ønsker å uttale seg? Dessuten er det som regel lettere å være enig enn å gi motstand og svare noe annet enn majoriteten. Kanskje litt av forklaringen til tausheten ligger her? Eller kanskje det er snakk om ulike bloggkretser som ikke finner hverandre? Eller kanskje er det irrelevant fordi eksemplene fra mammablogger som Maddam brukte nettopp tilhører den første gruppen av bloggere?

    Jeg synes fremdeles det er stor forskjell på magasiner/ukeblader med en redaktør og privatpersoner som blogger offentlig. Det er ikke samme ansvar.

    Forøvrig har jeg tenkt videre på temaet i denne bloggposten:
    http://lammelaartanker.wordpress.com/2012/08/02/utvalgte-modre-og-andre-modre-pa-nett/

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Flott at du svarer!

    Ja, det er nok definitivt lettere å være enig enn å gi motstand. Har lest undersøkelser tidligere som viser at de første kommentarene gjerne er med på å sette standard for resten, slik at hvis de første kommentarene under en tekst er positive og støttende er det veldig stor sjanse for at det kommer flere av samme type. I tillegg er det jo gjerne slik at en blogg har en fast gjeng lesere som i hovedsak er enige med bloggeren.

    Tror nok også det er snakk om ulike bloggkretser som ikke finner hverandre. Jeg vil anta at Maddam egentlig mente helt andre blogger enn dem de brukte som eksempler (for de ga jo ingen mening). Men det blir jo bare gjetting.

    Har lest en del om påvirkning de siste dagene og syns det er interessant å se at flere studier konkluderer med at folk stoler mer på/lar seg i større grad påvirke av blogger enn av tradisjonelle medier, kjendiser osv. Umiddelbart tenker jeg da at det følger et ansvar med som blogger, men jeg syns ikke det er uproblematisk å påføre et slikt ansvar. Blir som sagt ikke enig med meg selv her.

    [Reply]

    Lammelåret Reply:

    Grunnen til at en blogg blir populær (inntil et viss antall lesere) antar jeg at i stor grad skyldes at bloggeren er god på formidling og samtidig ikke er redd for å vise seg fram og by på seg selv. Dette er noe som ofte mangler i de tradisjonelle medier, den som skriver blir borte og teksten får et fortrinn. Jeg tror folk har behov for persponlig kontakt og det får en ved å skrive til en blogger. Bloggeren er en slags privatperson, men samtidig distansert som andre kjendiser. Jeg tror at bloggere ofte oppfattes som en blanding av private og offentlige.

    Blogger med ekstremt mange lesere tror jeg kan få en del faste lesere som egentlig bare leser for å ha noe å irritere seg over. Fotballfruen har f.eks flere tråder opprettet for seg på Kvinneguiden (jeg fatter ikke hvorfor de får stå).

    Jeg tror altså at dette kan være noe av grunnen til at bloggere kan oppnå mange flere lesere enn tradisjonelle medier har. For en bedrift vil det være gull verd å ha blogg som følges godt opp, nettopp fordi det sikrer den personlige kontakten.

    Jeg er uenig med den lenger oppe i kommentarfeltet ditt som sier at ansvar kommer med økende leserskare. Jeg mener at man uansett må ta ansvar for hva man publiserer. Man vet ikke hvem som leser eller hvordan de påvirkes av det vi skriver og brått kan man få mange tusen lesere på et blunk (f.eks ved VG-eksponering), da må man kunne stå for det som er publisert.

    [Reply]

    Reply
  11. Ragna

    August 4, 2012 14:25

    Jeg synes debatten er litt tøysete og uinteressant – hvorfor er bloggmediet liksom så farlig når det gjelder påvirkning? Er det ikke minst like farlig å bare eksistere hvis man mestrer livet og alle dets aspekter ganske bra? Vi blir jo minst like påvirket av virkelige personer vi har fysiske relasjoner til som vi blir av medier av ulike slag. Tenk på alle de mammaene som daglig treffer andre mammaer som de synes er mer vellykkede eller mestrende? De kan jo sikkert føle seg mindreverdige pga dette også?

    Et eksempel: Hva med kakelotteriet på skoleavslutninga, idrettslaget, korpset osv for de 1-4 barna i familien, der noen av mødrene (og kanskje fedrene?) ALLTID har konkurrert om å lage den fineste og mest velsmakende kaka, lenge før noen fant på blogg? Var det også fryktelig for de mødrene som ikke kunne eller ikke hadde tid til å bake?

    Det var det sikkert – i varierende grad. Det var sikkert noen som følte seg mislykket når de ikke hadde den peneste kaka, og det var sikkert noen som brente kaka fordi alle barna måtte skiftes bleie på midt i bakinga, og de skammet seg sikkert over det og kanskje fikk de også skyldfølelse eller følte seg mislykket mens de så på alle de andre flotte kakene.

    Og noen tenkte sikkert at det bare var dem som ikke fikk til, mens andre tenkte pyttsann. Og noen koste seg i hemmelighet over at kaka deres så stygg ut men var den aller mest velsmakende, mens andre litt ambivalent tok med hjem igjen den flotte sukkerpyntede kaka som ingen turdte å røre i frykt for å skade pynten.

    Jeg lurer på om de som synes mammabloggerne er problematiske også synes at kakelotterier eller andre sammenligningsarenaer i den fysiske verden er problematiske og i såfall hvorfor / hvorfor ikke?

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg tror nok mange av oss (meg selv inkludert!) er litt for flinke til å sammenligne oss med andre. Det gjelder sikkert på andre arenaer enn nett også, som for eksempel kakelotteriene du skriver om.

    Men jeg tenker at det er en forskjell der, i det at kakelotteriforeldrene møtes fysisk og vet antagelig en god del om hverandre. De vet kanskje at de som har bakt de fineste kakene ikke er flinkest på alle andre områder av livet. Da blir det lettere å tenke “pytt, jeg har ikke den fineste kaka men jeg er veldig god på andre områder”.

    På nettet er det vanskeligere, for selv om vi med fornuften vet at glansbildene vi ser ikke er hele virkeligheten så lar vi oss gjerne lure likevel. Det finnes en del informasjon om sosial sammenligning på Facebook (f eks her: http://www.psychologytoday.com/blog/the-defining-decade/201203/just-say-no-facebook-social-comparisons) men jeg har ikke klart å finne noe som gjelder blogger konkret. Men det er jo nærliggende å tro at det ikke er så stor forskjell.

    [Reply]

    Reply
  12. Ellen

    August 4, 2012 14:37

    Jeg har fulgt debatten fra sidelinja, som leser. Jeg tror Kristin Briseids bok “Likestillingslykke” kanskje kunne være en aha-opplevelse for å forstå denne debatten.

    De aller fleste mamma-bloggere løfter frem omsorgsrollen som noe positivt. På et vis er det de tradisjonelle husmor-verdiene som synliggjøres med bilder og fortellinger. Og selv om de fleste mammaer i dag også er i jobb, så tar jo omsorg for hus og hjem og barn en god del tid for de fleste. Tid som kan være både slitsom og morsom, men som aller aller mest er nødvendig! Omsorg tar tid og krefter, men er for de fleste meningsfull tid.

    Mye tradisjonelt omsorgsabeid er dessuten såkalt usynlig arbeid: å vaske klær og hus, skifte dorull, rydde og ta oppvasken er arbeid som bare synes hvis man ikke gjør det. Og det er oppgaver som kommer igjen og igjen. Det er ikke noe man blir ferdig med. At kvinner derfor har behov for å synliggjøre sitt (ellers usynlige) omsorgsarbeid i hjemmet ved å ta bilder av glade unger, nybakt brød og blomsterbuketten på bordet – kanskje kan det være med på å gi tradisjonelt omsorgsarbeid høyere status( og dermed mer fristende for menn å ta del i)?

    I maddamenes siste kronikk tror jeg de kommer med det egentlige budskapet:”For det andre gir bloggane status til tradisjonelle kvinneaktivitetar som tar mykje tid, som til dømes å lage syltety med sjølvplukka ber eller å berre bruke heimebaka brød. Når andre kvinner opplever dette som reelle forventningar for å vere vellukka, gir det stress og press. Eg fryktar at dette presset kan få kvinner til å trappe ned på jobb, fordi alle forventningane er uoppnåelege å kombinere. For samfunnet vil det bety færre kvinner med samfunnsmakt, og mindre likestilling i praksis.”

    Hadde maddamene skrevet dette som innledning til sin første kronikk, synes jeg hele deres innspill hadde vært redeligere. Her er det yrkeskvinnen som kræsjer med husmora (fritt etter Briseid), og vi er tilbake ved et mye mer sentralt spørsmål enn rosa-mamma-blogging, nemlig: hvorfor vil stadig maddamene at det omsorgstida for barn vi skal redusere i likestillingens navn til fordel for pengearbeid?

    Selv opplever jeg kravene fra maddamene om yrkesaktivitet og utradisjonelle valg som mye mer slitsomme enn idylliserende mammablogger. Jeg er mamma, jeg og. Jeg vet at det er mye slit og mas, men jammen mye moro og!!!! Og selv om skittentøyskurven er full, setter jeg ikke inn bilder av den i fotoalbumet! Og jeg har ikke behov for å se bilder av din heller. ;)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Synliggjøring av og høyere status til omsorgs- og husarbeid ja, godt poeng! Og i tillegg at man mottar skryt for det (usynlige) arbeidet man har gjort. Begge deler gode drivkrefter for den slags blogging, takk for innspillet ditt!

    Jeg kan jo ikke svare for Maddammene (skulle ønske de var mer aktive i debatten selv..), men personlig mener jeg at poenget ikke er å redusere omsorg for barn til fordel for arbeid utenfor huset. Men jeg mener det ikke bør være noen automatikk i at det er kvinnene som har omsorg for barn og hus og kvinnene som følgelig trapper ned arbeid utenfor huset.

    [Reply]

    Reply
  13. Ellen

    August 4, 2012 16:29

    Frøken Makeløs: Jeg ser poenget ditt, og noe av det som synliggjøres i mammablogger er jo nettopp at det (nesten) er en automatikk i hvem som reduserer arbeidet, og det er jo interessant i seg selv! Men les Briseids bok – den er virkelig verdt et par timer i sofaen!! Og skriv gjerne en anmeldelse av den på bloggen – den fortjener mange lesere og kan skape en fruktbar debatt!

    Men jeg kom på en ting til angående idyllisering og slikt. Først og fremst synes jeg mange bloggere er veldig modige som tross alt deler så mye av tanker og opplevelser i et offentlig forum. Det er jeg takknemlig for! Men det er noen grenser her som de fleste er veldig klar over, og det er at dersom man skriver om vanskelige ting, så er det veldig lett at man utleverer seg. Og på nett er ikke det så gøy. Det tror jeg er en grunn til at når man først velger å legge ut bilder av unger og seg selv og hjemmet sitt, hvis man da skal skrive om vanskelige ting, da tråkker man fort over grensen. Og man skal være god til å skrive og ha stor språklig bevissthet for å være sikker på at man holder seg innafor grensa for hva som kan kalles utlevering. Det er nok en viktig grunn til at mammaer velger ut å skrive om det positive i mammalivet og hopper over problemene.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Takk for boktipset, den ser veldig interessant ut!

    Ja, det er kanskje sant som du sier. Mange deler jo mye informasjon i form av bilder osv, da blir kanskje terskelen for å dele regnværsdager høyere. Det blir jo lettere at det slår tilbake, ikke bare på en selv men også på barna. Takk for innspill!

    [Reply]

    Reply
  14. underveis

    August 6, 2012 11:11

    Takk for inspirasjon til å kaste meg litt inn i denne debatten selv i dag. (Jeg har egentlig holdt meg litt unna, jeg synes det blir så mye “mistenkeliggjøring” av mammaer som skriver, skal vi virkelig ikke få skrive??)
    Jeg synes hele tilnærminga har en del grunnleggende brister. For eksempel så er det nå sånn at en del av oss jenter og kvinner har barn, altså er vi mammaer – det betyr ikke at vi forøvrig er like eller at alt vi kan blogge om kan puttes og kritiseres i samme båt. Selvfølgelig er det overidyllisering blant mammabloggene og naive og ensidig tilnærminger til livet. Det finnes også i tradisjonelle ukeblader og talk-shows og andre steder. Fasader og livsløgner finnes. Noen trenger det og noen har ikke nok selvinnsikt eller ironi eller oversikt over andre måter å leve på til å klare å skrive om kaker og soldager på noe annet enn en “lykkelig klisjefylt måte”. Det kan jeg leve godt med. Jeg har et sammensatt og komplisert nok liv til å veie opp for å se en blomsteroppsats eller et kakefat i ny og ne.
    Jeg synes feminisme-debatt-biten her er vanskeligere – altså at dersom kvinner med barn (og gjerne utdanning og hode og til og med jobb og slikt også) skriver om hjembakt brød eller juleverksted med ungene eller kjøkkenhage eller mindre utearbeidsavhengige liv – så blir det automatisk et tilbakeslag for feminismen – og det blir slått sammen med alle de hvite lekre interiørene med hvitkledde barn som aldri søler eller krangler. Det må være mulig å stå for liv med mer “sjølberging” og mindre outsourcing av omsorg og husarbeid – uten at en blir kalt en naiv og idylliserende mammablogger. Tenker jeg i hvertfall.
    Livet er ikke idyll. Livet er livet på godt og vondt. Strevsomt og krevende. Og noen ganger kan det være godt å formidle noe om noe som er litt lyst og godt. Selv om det å se på solnedgangen eller spille fotball med en seksåring er bare en mikroskopisk del av en stor og vanskelig og sammensatt verden…..

    ha en fin, sammensatt og nyansert dag!!

    [Reply]

    Reply
  15. Trine

    August 6, 2012 13:47

    Jeg forholder meg vanligvis rolig i nettdebatter, blan annet fordi jeg liker å se mine motdebattanter i øynene når vi skal diskutere viktige temaer. Og i dette tilfellet fordi jeg som deg ikke har klart å bli enig med meg selv.

    Jeg må innrømme at jeg knapt nok har vært innom en mammablogg utover et par klikk gjennom den debatten som hår gått. Og det får meg til å tenke: hvem er leserene til disse bloggene?

    Som barnløs, arbeidsaktiv snart 30-åring blir ikke livet mitt rikere av å lese en mammablogg, ikke er det særlig avslappende eller underholdene heller. Er det småslitne mammaer i tidsklemma som leser disse bloggene og derfor får dårlig selvbilde? Hvis noen lesere føler at de har for lite tid til å lage det “perfekte liv”, hva hadde skjedd hvis de brukte litt av tiden de bruker å lese blogger å bytte på et dårlig selvbilde til å gjøre en ørliten forandring i seg selv?

    Jeg går da ikke med viten og vilje inn på en blogg gjentagende ganger om den får meg til å føle meg dårlig?

    For meg er det ikke en bekymring eller et samfunnsproblem at mammablogger er for ensidig positive. Problemet ligger heller i hva samfunnet forventer av oss kvinner, og at feminisme er mer komplisert i dag enn det var for 20 år siden.

    [Reply]

    Reply
  16. Gitte

    August 7, 2012 16:09

    Kos&hygge-innlegg er greit nok, det finner man i alle bloggkategorier, men jeg merker at innpakningen har mye å si for min del. Med en kort beskrivelse på hvordan man gikk frem, hva slags innsats/planlegging som måtte til for å nå suksess, blir det klart for leseren at det koster litt, men at det er verdt det. Jeg føler at det er en allment utbredt holdning at det er flaut og feil å gi inntrykk av at man jobber hardt for gode resultater. Det er strebete og mindre imponerende enn om man får gode resultater uten å måtte ta i noe særlig. Det er kanskje dette som påvirker meg mest når jeg leser blogger: At det handler om å få alt om å virke så idyllisk og uanstreng. Man føler seg gjerne slapp og litt håpløs når alt tilsynelatende koster mer for deg enn for bloggerene.

    Det er ikke så mye å gjøre med, bare være flinkere til å være kritisk når man leser, men jeg synes det er en merkelig trend at man ikke skal være stolt av å jobbe hardt.

    [Reply]

    Reply
  17. Themostboringwomanever

    August 7, 2012 20:13

    Jeg leser ikke mange mammablogger pga av hvor perfekt alt ser ut, både de, barna og ikke minst interiøret. Jeg er meg selv bevist, jeg vet at jeg i underbevistheten ikke klarer å skille de glansede bildene med hva jeg regner med er virkeligheten.

    Heldigvis finnes det mammablogger som fyller bloggen med humor, virkelige unger og hus :) Pias verden er et godt eksempel.

    [Reply]

    Reply
  18. ylvalia

    August 8, 2012 23:25

    Har det ikke også skjedd en endring over tid her? Se bare på Facebook-statusene. Det er fremdeles noen som legger ut bilder av nybakte boller og utsikten fra fjelltoppen, men i større og større grad blir du vel heller utledd enn beundret for sånne meldinger. Og det samme på blogg – det er vel ikke så mange som tar de idylliserende bloggene seriøst (lenger)? Vi leser heller casakaos og får oss en god og gjenkjennende latter? Etter hvert som folk har blitt mer kjent med mediene og flinkere til å beherske dem selv, blir det mindre sosialt akseptert å skape en perfekt fasade der, på samme måte som i det virkelige liv. Vi vil jo heller snakke med ekte mennesker som byr på seg selv?

    [Reply]

    Reply
  19. Mammadamen

    August 14, 2012 10:36

    Jeg takker ja til mangfold, og synes vi skal akseptere at ikke alle er alt på en gang.

    Denne debatten har forøvrig blitt svært fragmentert etterhvert. Og når man begynner å diskutere deabtten i debatten er det vel et sikkert tegn på at det er på tide å gi seg, for denne gang …

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


9 − two =

CommentLuv badge