Det norske ammeregimet

, , 94 Comments

Jeg sleit veldig med amming de første ukene etter at jeg ble mamma. Jeg lå og gråt i senga med kroppen spent i vinkel og hodet, ryggen og beina så langt unna ungen det var mulig å komme samtidig som puppen var nærme nok til at han fikk tak. Pappaen hjalp til så godt han kunne. Det var ikke en vakker affære, det var tårer og desperasjon og inni helvetes vondt. Og jeg var, i all min naivitet, totalt uforberedt.

Jeg var fast bestemt på å amme, hadde aldri sett for meg noe annet. Selvsagt skulle barnet få morsmelk! Og jeg hadde aldri forestilt meg at det handlet om noe annet enn å hekte ungen på puppen og så var man i gang. Tanken på at det er en teknikk som både mor og barn må lære seg, slo meg ikke.

Problemer med ammingen? Da må du amme mer!
Ikke bare var jeg selv fast bestemt på å amme, men hele apparatet rundt meg var også skjønt enige om at amming var det eneste saliggjørende for både mor og barn. Da vi var på første kontroll på helsestasjonen hadde Bolla gått litt ned i vekt. Ikke noe alarmerende, ikke noe jeg selv ble bekymret over. Men helsesøster var ganske raskt på pletten og lot meg forstå at dette var noe mødre flest ville blitt svært bekymret over (gode mødre er jo per def bekymret, det vet vel alle?). Løsningen var å amme mer for å øke produksjonen. Mye mer. Nærmest døgnet rundt.

Så det gjorde jeg. Ammet. I timevis. I seks-sju timer i strekk. Kveld etter kveld. Økedøgn er én ting, økeuker er noe annet. Jeg ble stadig mer desperat men aldri, aldri, aldri var jeg engang i nærheten av å vurdere morsmelkerstatning. Fra alle kanter fikk man jo prentet inn de fabelaktige fordelene ved morsmelk og hvilke skumle konsekvenser erstatning kunne gi (økt risiko for fedme, astma, allergi, eksem og tarmsykdommer, dårlig immunforsvar..). Å kombinere amming med erstatning var også nær sagt umulig, for hvis du for eksempel prøvde å gi erstatning en gang i døgnet ville det få fatale konsekvenser for egen melkeproduksjon og vips så satt du der med et 100% flaskebarn (krise!).

Hjernevasket på ammingens fordeler
Vi fikk det til til slutt, men fordi jeg aldri syntes han virket spesielt mett introduserte vi grøt rett før han var fire måneder. Og jeg var i grunnen både letta og lykkelig da han mistet interessen for ammingen rundt 10-11 månedersalder. Det er selvsagt langt unna det som blir anbefalt (fullamming i seks måneder, amming i minst ett år), men jeg orker ikke ha dårlig samvittighet. Og jeg har klokketro på at en glad mamma er en forutsetning for en glad baby.

Selv om jeg sleit med amming, er min historie på ingen måte ekstrem. Men vi er mange som syns amming er vanskelig og det er sjokkerende hvor hjernevasket vi er. En venninne av meg pumpet seks ganger i døgnet i flere måneder fordi ungen ikke klarte å få i seg maten rett fra kilden. Og jeg kjenner flere som har slitt med betennelser, blod og faenskap. Ingen av dem har vurdert å gi opp.

Mitt råd til førstegangsfødende
Som regel går det seg jo til. Og joda, morsmelk har helt sikkert mange fordeler. Likevel syns jeg det er viktig å si fra at unger klarer seg helt fint på erstatning også, hvertfall her i Norge. Situasjonen i fattige land er en annen, der amming kan være et spørsmål om liv eller død.

Mitt viktigste råd til førstegangsfødende er derfor dette; barn klarer seg fint på morsmelkerstatning. Får du til ammingen er det supert! Men det finnes en grense der et sted, når det faktisk ikke er verdt slitet lengre.


 

 

94 Responses

  1. mia

    November 20, 2012 10:04

    halleluja! takk for flott innlegg.
    jeg måtte over på flaske til begge barna mine, og gikk inn i en depresjon pg.g. dette.
    fortsatt er det sårt (spesielt siden de fleste andre som forteller slike historier, faktisk ender opp med å få til amminga til slutt, som deg…noe jeg aldri klarte) – men jeg prøver å rope høyt til samfunnet at man er en like god mor uansett hvor melka kommer fra.

    [Reply]

    Stine Mari Reply:

    Helt enig med deg Mia! Jeg har prøvd å ammet begge, men ikke fått det til pga såre brystknopper (feil teknikk?) og brystbetennelse. Hadde en sjans på delamming til barn nummer to, men klarte ikke det heller. Jeg orket rett og slett ikke å pumpe og å sitte der med såre brystknopper i månedsvis. Både underveis og etterpå har jeg tenkt, gjorde jeg det rette? Kunne jeg prøvd enda hardere også hadde også jeg fått til amminga? For det er jo koselig etterhvert når den verste sårheten forsvinner og litt mer lettvint noen ganger. Og dette er sårt å tenke på.

    Det er skrevet mange blogginnlegg og debattert rundt amming, men vi trenger flere. Bra Frøken Makeløs og alle dere som kommenterer!

    [Reply]

    Live Reply:

    Hei Mia! Jeg er førstegangsfødende og måtte begynne med flaske etter bare 10 dager. fikk aldri nok melk og barnet ville aldri suge. jeg skjønner deg godt. jeg har også vært litt deprimert og blir enda tidvis trist over det faktum at jeg ikke fikk det til..iallefall siden alle spør og må blande seg inn i at man gir flaske. ( eller er det bare jeg som føler dette?) og nå er hu 8 mnd, så det er jo lenge siden jeg måtte gi tapt..t.o.m på apoteket fikk jeg spm om jeg ikke hadde melk i puppene..ganske uprofesjonelt og ganske sårende. Men jeg vet jo egentlig at vi er minst like gode mødre vi som gir flaske, :) vi må bare jobbe litt ekstra med å overbevise oss selv..:)

    [Reply]

    Stine Reply:

    Ja, man er en like god mor om man må bruke flaske! Og høres ut som om mange har fått dårlige råd av jordmødre o.l.,( ihvertfall dersom du virkelig ammet sju timer i strekk).. Jeg har en annen opplevelse. Som førstegangsmamma ble jeg møtt med respekt fra jordmødrene. Alle hadde forståelse for at jeg strevde, men jeg ble hele tida oppmuntret til å forsøke, og etter mye strev (og ved hjelp av ammeskjold) fikk vi det endelig til. Uten oppmuntring og oppfølging hadde jeg sikkert gitt det opp for tidlig. En venninne sleit veldig, fikk brystbetennelse og holdt på å gi opp. Jeg hadde nesten dårlig samvittighet da jeg oppfordret henne til å ikke gi opp med en gang, men gi det en sjans. Det gikk bra til slutt. Skjønner at alle som skriver her har prøvd hardt, men håper ikke deres erfaringer vil skremme andre bort fra å prøve lenge nok, for det er verdt det! Jeg ammer fortsatt 1 1/5 åringen min en gang om dagen, og merker at det fungerer bra for henne. Det er litt synd dersom jordmødre ikke skal oppmuntre til amming, for det er jo det beste for barnet, og det er viktig at barnets hensyn kommer først. Poenget er måten oppmuntring og oppfølging gjøres på. Det er skummelt dersom helsepersonell ikke skal kunne gi gode råd fordi man risikerer at mødre får dårlig samvittighet. Poenget mitt er at det er bra nok at man prøver så lenge man selv orker. Mer kan ingen forvente.

    [Reply]

    Reply
  2. Charlotte

    November 20, 2012 10:40

    For et press og for et mas! Jeg opplevde nesten det samme som deg. Hadde ikke vondt, men for mye melk og druknet nesten barnet ved hvert måltid. Mesteparten kom opp igjen, hun fikk sjelden i seg “kremen”, og vektøkning gikk saaakte. Vi hadde begge fått nok ved ni måneder. Nå er hun to, tynn som ei flis og kan ikke fordra melk.

    Har tidligere tatt meg selv i å heve et øyenbryn når folk har fortalt at de har spedd på med flaske for a) øke vekten, b) få barnet til å sove om natten eller c) for at barnet skal slutte og gråte av sult. Jeg skammer meg og kommer ikke til å være mye mer avslappet på dette neste gang.
    Charlottes siste bloggpost: How can I not have a blog when…My Profile

    [Reply]

    Charlotte Reply:

    Mener selvfølgelig at jeg kommer til å være mer avslappet neste gang ;)
    Charlottes siste bloggpost: How can I not have a blog when…My Profile

    [Reply]

    Reply
  3. Lykkelinn

    November 20, 2012 10:56

    Kunne vært meg. Her var det to babyer på en gang, og til og med i alle tvillingbøkene står det at kvinnekroppen er skapt for å amme også to og at det kun er snakk om å få til produksjonen sånn at det er nok melk til begge. Melka kom den, så det sprutet, teknikken var ikke så aller verst, men det var rett og slett ikke nok til begge. Selv om noen av de fineste, sunneste og sprekeste ungene jeg kjenner er flasket opp på mme så var det KRISE den kvelden puppene var tomme, ungene sultne og Mannen bestemte at de skulle få hver sin flaske. Jeg grein, han var forbanna og sa noe sånt som at “hvis du tror du er så himla bra mamma fordi du bare skal gi dem morsmelk så må du tro om igjen. Ingen god mamma lar ungene sine gråte fordi de er sultne. Disse ungene skal ha mat, basta”. Og jeg grein. Som om det var Djevelens Drikk han ga dem…

    …. jeg forsatte å amme så mye jeg kunne, fikk aldri til dobbeltammingen og er fremdeles sår for det, men jentene fikk så mye melk som jeg hadde helt til de var 5-6 mnd, da faset jeg det ut og ga mme fram til de var 1. På en måte er jeg stolt av det, på en annen måte litt sår for at det ikke bare var en drøm å dobbeltamme hele veien.

    For meg løsnet det veldig da jeg leste i en eller annen bok denne setningen: “Gi den melka du har.” For meg virker det som om det kun er to ting som gjelder: Fullamming eller fullflasking. Jeg prøver derfor å si til alle rundt meg som er i situasjonen at dersom det er lite melk så er det lov å gi den melka du har, og så heller flaske resten. Morsmelk ER bra, litt er bedre enn ikke noe, men jammen meg er det mye bra med mme også!

    [Reply]

    Reply
  4. EllenF

    November 20, 2012 11:33

    Hurra, frøken makeløs!! Sånne innlegg er så viktige!!

    Selv ammet jeg eldstejenta i 3 måneder. Og jeg trivdes slett ikke med det. Ingen hadde fortalt meg at det kunne være et problem med FOR MYE melk (men nå ser jeg jo i kommentarfeltet over, at det er flere av oss). Jeg rant over både dag og natt, og ungen vrei seg bort hver gang jeg la henne til brystet. Etterpå skjønner jeg jo at hun holdt på å bli kvælt, stakkars nurket.

    Heldigvis har jeg en utlending til mann, fra et land der 6 ukers amming regnes som positivt (dog ikke livsviktig!). Min svigerinne fikk barn nesten samtidig, og det hjalp meg til å få litt perspektiv på det norske ammehysteriet. Etter 3 måneder som ulykkelig og stresset melkeku, bestemte jeg meg for at nok er nok. Forholdet til ungen holdt på å bli preget av bare dårlig samvittighet, og det er neppe sunt for verken mor eller barn. Så jeg slutta, og kjøpte flasker og pulver, og hurra!! plutselig var det kjekt å være mor!

    Alle mine 4 har vært flaskebarn, og vi har aldri hatt problemer med nattesøvnen (etter de 3 første månedene med nummer en). En stor flaske med bittelitt ekstra melkepulver om kvelden og de sov seg gjennom hele natta. :) Det er nemlig en av fordelene med flaskemating, man får gitt dem skikkelig kveldsmat!

    Og faktisk aldri følt meg som en dårlig mor selv om jeg slutta å amme. Det er mange andre ting som får meg til å tvile på meg selv som mamma, men på dette punktet vet jeg at jeg gjorde rett. :)

    [Reply]

    Reply
  5. Carina

    November 20, 2012 11:34

    Amen!! Vi slet også som bare det, betennelser, sår, sopp, antibiotika, you name it. Nå skal det faktisk sies at vi fikk mme allerede på sykehuset… Jeg er veldig enig med deg i at barn klarer seg fint på morsmelkerstatning, og at det er viktig å fortelle førstegangsfødende. Min redning var faktisk ammehjelpen på helsestasjonen. En fantastisk dame som satt sammen med meg i timer for å få til teknikken (det var nemlig ikke mengden som var problemet, men teknikken). Så mitt råd er også, søk den hjelpen du kan . Ikke tro at du må klare det alene. Og, det er ingen skam å gi seg.
    Carinas siste bloggpost: En kveldMy Profile

    [Reply]

    Reply
  6. Frøken Makeløs

    November 20, 2012 12:17

    Herregud så fine dere er. Jeg sitter jo nesten her og griner når jeg leser kommentarene deres. Dette burde det snakkes mer om!

    [Reply]

    Reply
  7. Åshild

    November 20, 2012 14:33

    Jeg er en av dem som sleit med betennelser, blod og faenskap. Og infeksjon og kutting av tungebånd, inn og ut av barselpoliklinikk, brystskjold, raynauds fenomen og en periode som var så tøff og vond at jeg gråter og vil kaste opp bare ved å tenke på det. Fullammet i 2 mnd. Helt forferdelig vondt. Nå er babyen bare 4 mnd, hun får pumpemelk (pumper tre g i døgnet) og mme. Vet ikke hvor lenge jeg vil holde på med pumping. Jeg kan skrive under på alt du har skrevet i dette innlegget. Alle jeg kjenner som er mødre (omtrent!) kan skrive under på at amming er v-a-n-s-k-e-l-i-g. Og det jeg opplevde var at alle ville støtte meg og si at jeg kunne jo bare slutte – MEN samtidig klappet meg på skulderen fordi jeg holdt ut.

    Opplever det også, som Mia skriver, at det er sårt å lese om folk som har strevd men som har fått det til til slutt. Da føler jeg at jeg ikke prøvde hardt nok (Gud skal vite at jeg ikke vet hva mer jeg kunne gjort). De jeg møter som får det til, er så stolte (med god grunn altså, mange av dem har slitt mye). Men jeg er ikke “så flink” som jeg bør og skal være når jeg mislykkes med amminga. Så her er det en deilig cocktail av følelser :).

    Hva hvis tilknytningen ble skadet fordi jeg gråt mens jeg ammet? Hva hvis hun får allergier? osv… Vil jeg tilgi meg selv? Så mange innfallsvinkler til dårlig samvittighet at det blir en skikkelig vanskelig mammaknute å knyte opp.

    “Alle kan amme”. Yeah right.
    Det stod mellom ammingen eller det å kunne være en mamma som er tilstede og ikke deperimert. Det ble det siste.
    Åshilds siste bloggpost: Lage selv: Twinkle, twinkle, little starMy Profile

    [Reply]

    Reply
  8. vigdis

    November 20, 2012 14:40

    åh, så bra at du tar opp dette temaet! jeg hadde skikkelig ammetrøbbel med førstemann og det gikk på helsa løs med tette melkeganger, brystbetennelse og en real babyblues! men det var ikke noe tema å gi opp amminga; for som usikker førstegangsmor så hadde jeg fått printa inn at amme skulle man – uansett!!
    jeg skrev et innlegg om akkurat dette på bloggen min i juli i år; og jeg ser at vi tenker helt likt om dette (http://jegerjonathan.blogspot.no/2012/07/pupper-til-besvr.html)!
    herlig at ammetrøbbel settes på agendaen; det har vært tabubelagt lenge nok!

    fin dag til deg*

    vigdis*

    [Reply]

    Reply
  9. Delirium

    November 20, 2012 14:49

    Jeg grein, ungen grein og hun fikk ikke nok mat. To uker etter fødsel hadde jeg massiv brystbetennelse som ikke responderte på antibiotika med brystvorter som to åpne sår, to innleggelser på sykehus, 40 i feber i dagesvis og en unge som fikk morsmelk på KOPP som jeg pumpet ut. Hver gangen barnet så sulten ut ble jeg en spent streng inne i meg og jeg begynte å mislike mitt eget barn. Ingen kos, ingen moro. Alt var jævlig.

    Det mest interressante med dette er at vi ikke fikk til å amme fordi vi ikke var kompatible – jeg hadde digre pupper, babyen hadde liten munn (fant de ut på sykehuset). Og til slutt (etter 3,5 uker eller så) kastet jeg inn håndkleet og sa at nok er nok og jeg får et flaskebarn. Dette støttet Riksen helhjertet – noe som ikke hindret jordmødrene i å stadig be meg om å pumpe og gi litt fordi “litt var så mye bedre enn ingenting”. Dette gjorde at jeg hadde dårlig samvittighet mye lenger enn nødvendig fordi jeg hadde et flaskebarn.

    Dette er jo galskap. Mellom et keisersnitt og brystbetennelsen har jeg ingen klare minner av den første måneden av min egen datters liv, og jeg slet alvorlig med å knytte meg til mitt barn. Det er en ting de glemmer de som snakker om at “morsmelk er selv nøkkelen, LIVET” at tilknytning er så mye mer enn pupp.

    Jeg er pro morsmelk – det har beviste fordeler og det er enkelt. Men når det er sagt tror jeg vi i Norge har krysset en grense og landet over i en type press som kanskje er til mer skade enn gavn for enkelte (jeg kan fortsatt bli rasende når jeg hører Gro Nylander i media…).
    Deliriums siste bloggpost: Hva sier mamma?My Profile

    [Reply]

    Reply
  10. mor

    November 20, 2012 15:23

    Så bra at du tar opp dette temaet. For min del gikk ammingen veldig fint. Jeg startet også med grøt rundt 4 måneder, etter anbefaling fra helsesøster (han trengte nok mer mat enn melk). Da han var 7 måneder nektet han å ta pupp mer. Det var helt umulig, vi prøvde alt, men han ville ikke. Heldigvis sa helsesøster at “slikt skjer”. Det er sjelden, men noen vil plutselig ikke ha pupp mer. Ikke stress med det.

    Jeg følte imidlertid at jeg hadde et forklaringbehov overfor alle andre. Jeg følte at jeg måtte understreke at vi hadde prøvd å amme mer, men at det var umulig. Ja, vi hadde prøvd, det var ikke jeg som ikke ville amme mer. Det var skikkelig kjipt. Som om det ikke var nok at babyen ikke ville amme, så skulle man føle seg uglesett fra resten av samfunnet også.

    Amming er fint og bra, men det blir litt feil når man føler seg mislykket hvis noe ikke skulle fungere, og man ikke kan følge den vanlige “politikken”.

    [Reply]

    Reply
  11. Ing

    November 20, 2012 15:32

    Ammepresset er stort, så absolutt. Da jeg fikk førstemann var det både full klaff på melkeproduksjon og teknikk hos den lille. Men jeg fikk brystbetennelse etter en uke, og grein meg gjennom et par uker med sår, blod, og smerte. ( var liksom litt ferdig jeg, etter 30 timers fødsel) jeg klarte ikke sove, for jeg lå i spenn og håpet at lyden jeg hørte ikke var tegn på sult hos babyen.
    Men – etter antibiotikakur, og et par runder med trøske.. Så var det kos og stas å amme, til ungen ble 4mnd. Da var han aldri mett. Og jeg spurte helsesøster om ikke man kunne begynne å gi grøt, for det virket som han trengte noe mer. Men nei, det måtte jeg ikke finne på! Måtte fullamme til 6mnd. Etter flere uker med spising annenhver time hele døgnet, og nesten ingen søvn, gav jeg opp. Jeg gav han grøt, og plutselig ble ungen mer harmonisk, og søvnen kom tilbake.

    Med nr to var både teknikk og produksjon ok når vi kom hjem fra sykehuset, men brystbetennelse og dritt er visstnok lettere å få når du har hatt det med første barnet… Og etter en mnd tid begynte ho å styre sånn når ho spiste. Slitsomt. Og jeg skal ærlig innrømme at hadde jeg ikke klart det forrige gang, hadde jeg gitt fort opp denne gangen. Men – det snudde- så snart ho fikk grøt ved 4mnds alder – og jeg ammer fremdeles en god del. Og ho har nettopp rundet 10 mnd.

    Selv om ammingen stort sett har vært ok til sist, har jeg følt på presset. Enten om jeg ammer nok, eller om jeg ammer for mye. Det kommenteres i det vide og brede, særlig av folk som jeg egentlig ikke kjenner, om at de synes jeg ammer for ofte, eller at jeg burde slutte med amming om natta, eller at jeg ikke må finne på å slutte med ammingen før ungen er minst 2år, …. Det virker som om amming og morsmelken er noe “alle” er eksperter på, og selvsagt noe man for en hver pris skal fortelle den nybakte moren. Og om man skulle finne på å gi ungen noe annet før 6mnd alder, svikter man i rollen sin.

    Jeg har sittet gråtende mang en kveld over denne evinnelige ammingen, og har stadig dårlig samvittighet for å ikke gjøre det nok, eller på riktig måte eller…. Mine bryster, min melk, min unge. Jeg gjør så godt jeg kan, og ønsker meg fri fra alle utenforståendes “velmente” kommentarer. Mine to nydelige, glade, velfungerende unger har hvertfall ikke lidd noen nød.

    [Reply]

    Reply
  12. Klara

    November 20, 2012 15:36

    Åh, det er mye moralisme forbundet med amming. Og skremsler. Fra så mange hold (ammehjelpen, mammafora på nettet, helsestasjon, andre mødre osv). For ikke å nevne imperativet at ammingen skal være kos og nytelse. Da er det ikke lett å innrømme at man synes amming er e ork, at det tapper en for krefter – særlig ikke om man faktisk “får det til”.

    Som andregangsmor skulle jeg tro at jeg klarte å gi blaffen i ammemoralismen, men hvem va de vel som satt med morsmelkserstning og verdens svarteste samvittighet på sengekanten med tre uker gammel bebi som åpenbart ikke fikk nok gjennom kun å være henvist til ekte vare…. Skulle ønske det var flere stemmer som sa at det er greit å gi erstatning når amminga sliter en ut. De færreste ender vel med å miste melka om man lar pappa gi flaske i stedet for pupp ved ett av 12-14 ammemåltider som man jo gjerne har den første tida. Kanskje får mor til og med mer melk om hun faktisk får et pusterom og såre bryster får hvilt seg litt?

    Flott at du tar opp temaet. Ammemoralismen kommer det ikke så mye godt ut av, er jeg redd.

    [Reply]

    Reply
  13. Glamourlegen

    November 20, 2012 16:47

    Fine tanker å ta med seg – lovet å fortelle Makeløsa når det skjedde noe, og nå har vi UL-bilder på kjølekapet og termin i mai 2013 :-) Her i gården regner jeg med at vi kommer til å gjøre så godt vi kan når det gjelder alt baby-relatert, og jobbe hardt med å være fornøyde med det vi faktisk får til. Jeg var prematur og lå 2 uker i kuvøse og ble ammet svært lite, og er frisk og rask og mentalt oppegående likevel. Både mann, søsken og mange venner ble heller ikke ammet etter dagens anbefalinger, og ser ikke ut til å ha tatt skade av det. Med alt som følger med barneproduksjon i dag – tøybleier, hjemmelaget babymat, rene gulv, cupcakes til barselgruppa, velstelt hår og fine klær uten gulp, baby som sover hele natten – det er så mange ting man kan velge å få prestasjonsangst for. Eller ikke. Jeg tror amming er verdt å jobbe litt for, men ´litt er bedre enn ingenting´ er ikke en universalregel; ikke for enhver pris.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Så fantastisk gøy å høre fra deg igjen! Hurra for UL-bilde på kjøleskapet! Jeg er selv mai-barn og kan på det varmeste anbefale å ha bursdag på den tiden av året. I følge min mor er det også en strålende tid å få barn på, men det vet jeg mindre om (Bolla er født i februar). Ja, det er verdt å jobbe litt for. For det er jo unektelige både praktisk og bra. Men ikke for enhver pris. Og så syns jeg LykkeLin sier det så fint lengre oppe her: Gi den melka du har. Det trenger ikke være enten- eller. Masse, masse lykke til! :-D

    [Reply]

    Glamourlegen Reply:

    Tusen hjertelig takk, sprekker litt av lykke hver dag :-) Og utdraget fra LykkeLin var nydelig!

    [Reply]

    Reply
  14. Ida

    November 20, 2012 17:25

    Så bra at du skriver dette. Leste på et ‘mammaforum’ for litt siden et spørsmål fra frustrert flaskemamma om hvordan andre gjorde det med antall måltider og mengde og så videre. Hun fikk mange svar…. fra ammende som lista opp hvor ofte de amma og hvor greit det var, før hun høflig ba om svar fra andre avhengig av mme. For det er derfor vi bruker det, vi har ikke nok melk sjøl. Og ja, det går fint det og. Takk for flott blogg også, forresten!

    [Reply]

    Reply
  15. Anne Lise

    November 20, 2012 17:53

    Jeg syns også ammingen var fryktelig vanskelig, men familie, venner, sykehus og helsestasjon gjorde det rimelig klart at det var det eneste alternativet. Helsesøster sendte meg videre til ammeekspert, men det var ikke annen beskjed å få om at man må holde ut med blod, smerte, tårer og en beibi som nesten ikke går opp i vekt. Jeg gjorde ikke annet enn å grue meg til neste gang hun skulle ha mat. Etter 2 mnd ga jeg opp og kuttet ut amminga helt. Samvittigheten var nesten vondere enn ammingen, jeg følte meg som verdens verste mamma. Nå er datteren min 4 år og hun er friskere og raskere enn de fleste andre 4 åringer. Jeg kan telle på fingrene hvor mange dager hun har vært borte fra barnehagen pga sykdom, så den dårlige samvittigheten kunne jeg VIRKELIG spart meg!

    [Reply]

    Reply
  16. Sunniva

    November 20, 2012 18:19

    Hei
    Må si jeg heldigvis aldri fikk oppleve noe slikt som du gjorde og jeg hadde faktisk fått mange advarsler på forhånd om ammehysteriet. Jeg var førstegangsfødende med unge på over 4 kg og eneste ammeproblemet var at det ene brystet prøvde å drukne ungen i starten av ammingen, heldigvis tettere melkekjertler på andre brystet og var lettere å bruke i starten. Men etterhvert så ble det lettere ettersom ungen klarte å sluke fossen som kom av det ene brystet og vi var fornøyde i tillegg til at jeg bestemt sa at dette kan jeg til hjelpere på familiehotellet ved føden. Jeg skaffet med suveren tvillingammepute som ungen lå på mens jeg leste eller så tv. Ungen kunne gjøre jobben selv ;-) Om natten gav jeg opp etter første natten å legge ungen i egen seng, deretter lå barnet inntil meg med fri tilgang hele natten mens jeg sov godt. 12 timers søvn uten avbrudd var fantastisk fra første ukene, og like greit at ungen ikke våknet før i ni tiden slik at vi kunne sove godt.

    Problemet mitt var faktisk å slutte! Jeg prøvde å redusere ammingen da barnet var 1 1/2 år, men presterte å få brystbetennelse i begge brystene og etter en uke med feber og grusomhet, så fikk jeg tilbud om antibiotika til legen. Men også et tips om at å kna brystene i dusjen og fullamme ville hjelpe, så nektet legemiddel og dro hjem til hjelpen. Ungen ammet jeg annenhver time og dusjet og knadde, fikk vekk betennelsen på kort tid og selvfølgelig økte jeg melken mer enn noen sinne..Turde jo ikke å slutte igjen før barnet var 2 år, sannelig så ble det pån igjen, solid brystbetennelse og jeg tagg ungen om å drikke..Hjalp heldigvis og etterpå så ventet jeg enda et halvt år og da tok jeg å gav ungen mat før amming slik at melka reduserte mer naturlig. Nå er jeg ferdig med amming og stolt over å klart å slutte med det to uker før barnet fyllte 3 år.. Tok meg 1 1/2 år å slutte ammingen, så om jeg er så heldig å får barn senere, så håper jeg at ammingen blir lettere å avslutte ;-)

    PS. er såå glad jeg ikke trengte morsmelkerstatning, for har hørt at det er bare jobb med å ordne med flasker o.l. Mye lettere å ha ferdig mat klar, så føler meg heldig og om jeg ser noen gir med flaske, så tenker jeg faktisk at de har mer jobb med å varme opp om natten o.l. enn jeg som sov meg igjennom alt =)

    [Reply]

    Reply
  17. Lillekatt

    November 20, 2012 19:18

    Å, hva man ikke kan gjøre gærnt når man får barn!!

    Jeg ville faktisk IKKE amme. Jeg gruet meg gjennom hele svangerskapet, og var jeg så dristig at jeg forsøkte å nevne for noen at jeg ikke fant det naturlig, fikk jeg blikk som tilsa at jeg var spik spenna gærn og at jeg nærmest ville forsøke å ta livet av ungen med vilje. Jeg skjønner at det sikkert er så naturlig som bare det, men for MEG var det ikke og er det fortsatt ikke det. Heldigvis var helsestasjonen forståelsesfull, selv om det måtte spørre om jeg var blitt utsatt for overgrep eller lignende, siden jeg følte det sånn. Nei, det har jeg ikke, jeg bare fikser det ikke sa jeg. Men jeg lovte å gi det en sjangs (med jugekors på ryggen), fordi, som sikkert alle har fått høre; det er best for barnet.

    Jeg var fast bestemt på å ikke amme, men når guttungen startet livet med å ikke puste, og så, når de fikk han igang, lå og gapte, hadde jeg ikke hjerte til å la være akkurat da.

    Så jeg tenkte, jeg fikk prøve, og alt gikk av seg selv faktisk. Litt såre kroppsdeler var det jo, men jeg slapp unna alt annet muffens man kan dra på seg.

    Så da ble det amming da. Og da kom alt det der jeg ikke synes er så naturlig. Amming i offentlighet. Amming foran svigers. Og at folk synes det er helt legitimt å spørre “har du nok mat til han”. Det spørsmålet får meg stadig til å stusse; hva har folk med det? Ser de ned på folk som ikke har nok mat? Seiler jeg opp som supermor siden han klarer seg på å snylte på mine reserver??

    Så her sitter jeg da, ungen er fire måneder og jeg ammer. Og nå har jeg begynt med grøt, for jeg synes FORTSATT det er like unaturlig og kjipt å amme. Vet jeg kanskje burde glede meg over at jeg har “fått det til” så lett, men jeg klarer ikke. Jeg synes det er slitsomt, han tærer på kroppen min og jeg føler meg så innmari fastlåst. Og folk ser igjen rart på meg, nå som ungen for ekstra, og jeg sier jeg forsøker å avslutte ammingen.

    Men, jeg orker ikke bry meg. Ungen har det fint ser det ut til, og det er vel så viktig at mor har det bra!!

    Litt annen problemstilling det her, men tror det er et par av oss også ;-) Veldig fint at du tar opp temaet!!

    [Reply]

    Reply
  18. Bestof2sisters

    November 20, 2012 21:15

    Saa synd for han Pal ovenfor, som slett ikke har faatt med seg at han kan se en annen vei..

    Men – flott at du tar opp dette temaet! Selv synes jeg det norske systemet er FANTASTISK naar det gjelder amming. Det finnes saa mye hjelp, om man bare vet hvor, og om man bare torr aa sporre. Og i likhet med alle forberedelsene man gjor for fodsel, og selve foreldrerollen, KAN det jo vaere lurt aa gjoere litt research naar det kommer til amming ogsaa, foer man sitter i det??
    Tror ikke vi har ett “problem” med hjernevasking av nye modre i landet, bare fordi det impregnert i oss hvor bra det er med morsmelk? Det gjoer faktisk DRITvondt til aa begynne med, og det hadde jo vaert greit for forstegangsfodene aa vaere beredt pa… men saa gaar det seg som regel til, som du sier ;-)

    [Reply]

    Reply
  19. Pia

    November 20, 2012 21:44

    Jeg synes jo at det bra at vi blir litt “hjernevaska” jeg da, for nettopp det kan gjøre at man står på litt ekstra. Jeg var som deg – det var utenkelig å gjøre noe annet enn å amme. Men det var dritvondt og vanskelig, og det var hyl og skrik og ikke riktig sugeteknikk og såre brystvorter og hele pakka. Hadde noen sagt til meg at “kjære vene, dropp nå puppen og start med flaske”, hadde jeg sikkert gjort det. Men ingen sa det. Så jeg fortsatte. Og etter noen uker (måneder? Husker ikke lenger…) gikk det seg til. Og jeg er glad for at jeg har amma. Det har funka som trøst, som medisin og som mat.
    Men at folk skal føle seg som en elendig mor fordi de ikke ammer, er synd. Det ligger litt mer i mammarollen enn kun pupp.

    [Reply]

    Reply
  20. Kristin

    November 20, 2012 21:46

    Synes som mange andre her at det er kjempeflott at du setter dette på agendaen. Realitetene rundt hvordan amming FAKTISK oppleves for kvinner flest rundt i Norges land kan ikke sies for ofte, for det man jo hører er jo bare hvor naturlig og fantastisk det er for mor og barn, og knapt noe om hvor innmari vanskelig det er for veldig, veldig mange…
    Jeg kjenner flere som har gått inn i “mamm-depresjoner” nettopp pga. den opphausede ammingen…Etter min mening er det helsepersonell på både sykehus og helsestasjoner rundtomkring som burde satt seg i skammekroken, slik de gir nybakte mødre så dårlig samvittighet for ammeproblemene sine at de blir syke av det! Skamme seg, vettja!
    Selv opplevde jeg at min egen lillegutt i hu ig hast måtte legges inn på nyfødtintensiven pga ammepress! Saken var at jeg slet veldig med ammingen etter hastekeisersnitt og jordmoren på vakt på sykehuset mente derfor at det var best at de passet på lillegutt den natten på vaktrommet, slik at jeg kunne “pumpe meg opp” til nok melk i ro og mak på rommet…Og så glemte de jo å gi ham det han trengte slik at kroppstemperaturen og blodsukkeret falt til veldig lave verdier (de skulle gi ham semper mm)..Det var tydeligvis noen som var mer opptatt av ammingen enn å passe på barnet mitt! Kan tro jeg ble forbanna….
    Nok om det; poenget er at amming er IKKE alfa og omega, og jeg synes nesten faktisk det er litt oppskrytt….Ja, det er kos, og Ja det er praktisk, men den ammede lillegutten min har ofte vært forkjølet mens flaske-kusinen knapt har vært syk…så det er sikkert like mange andre faktorer som spiller inn mht immunforsvar tro jeg (som feks hvor sosial man er etc etc)..
    Så igjen Makeløs, tusen takk for at du setter på papiret det mange av oss andre har svirrende i hodet!

    P.S Kunne du tenke deg å skrive noe om nattavvenning og hvordan dere løste det? Mener jeg leste noe om det her hos deg. Har forresten lest mange av “mamma/mor-far-barn” innleggene dine om igjen etter at jeg i våres sjøl ble mor, takk bla for tips om velling!

    Klemmer!

    [Reply]

    Reply
  21. Isa

    November 20, 2012 22:29

    Så flott at du skriver om dette!

    Jeg tenke at kanskje dette ammepresset er bra på en måte, for hadde det ikke vært et slikt press hadde kanskje du og mange andre gitt opp under den tøffe oppstarten, når det ofte blir mange fine stunder med amming etter hvert. For det håper jeg virkelig det ble for deg, når du holdt ut så lenge som 10-11 måender. Vær stolt av det!

    Jeg har selv ikke barn enda, men har fulgt såpass med i småbarns-og-mamma-verdenen at jeg har skjønt at ammeproblemer er veldig normalt, kan være veldig smertefullt og en veldig stor psykisk påkjennelse når man selv og alle rundt forventer at man skal få det til og mener det er best for barnet. Prøver å forberede meg mentalt på at det kan skje meg også, selv om jeg så gjerne vil amme fremtidige barn, men tviler vel litt på at det er noe jeg klarer å bli veldig forberedt på. Det er ikke akkurat noe man hører mye om før man har fått barn (annet enn at amming er best og at “alle” gjør det.)

    Det som overasker meg hver gang dette tema kommer opp er at det ikke er mer automatikk i at man får hjelp når man har ammeproblemer. Det burde jo stå noen klare til å gi råd, veiledning og ikke minst oppmuntring – samt å gi veiledning til mor i hennes vurdering om ammeproblemene er verdt strevet og er det beste for barnet. En god samarbeidspartner. Det kan jo ikke være noen stor hemmelighet for helsenorge at veldig mange mødre har store og små problemer med ammingen..

    [Reply]

    tuppelina Reply:

    vi har blant annet ammehjelpen som man kan ringe, og helsesøster skal det i teorien være alle steder (sikkert mange plasser der de ikke er). men vi har en hjelp som mange ikke bruker… internett faktisk… jo, jo, internett kan ikke sitte ved siden av deg og si at barnet bør ligge litt høyere fordi det _ser_ at barnet ligger feil. men til gjengjeld så kan internett være der klokken 03:00 når du sitter i tankene om at NÅ er det slutt! det kan heller ikke si at ‘ikke la barnet die uten at HELE brystvorten er i munnen, for da får du garantert såre brystvorter’, men kanskje du finner en film om det på youtube, eller at det er en steg for steg tegning når du søker opp amming+såre+brystvorter…
    -jeg har også hørt om de som drar tilbake til barselavdelingen på sykehuset for å få rettledning også…
    tuppelinas siste bloggpost: livet som mindreverdigMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Prøvde alle tre. Helsesøster var på en helt annen planet enn meg, ingen hjelp å få der. Ammehjelpen var veldig hyggelige, men sa bare at “kanskje dette er problemet, eller kanskje dette. Du kan gjøre slik eller sånn. Alle barn er ulike, alt er normalt. Lykke til”. Internett har altfor mange svar i alle retninger. Var det noe som var angstfremkallende for meg som ny mor, var det å gå på Internett.

    Men jeg kjenner også dem som har dratt tilbake til sykehuset og fått god hjelp der. Så ja, det finnes sikkert god hjelp – pluss veldig mye dårlig hjelp..

    [Reply]

    Reply
  22. tuppelina

    November 20, 2012 23:27

    vel… jeg hadde sann omtrent det stikk motsatte problemet enn hva du hadde… jeg hadde full melkespreng fra 2 døgn før guttungen kom, siden så hadde jeg alt for mye melk i 1 år (pumpet og solgte til sykehuset). hadde aldri brystbetennelse med nr1, men jeg hadde lekkasje på lekkasje…
    med nr2 fikk jeg også oppleve brystbetennelse og ble helt himmelfallen over hvor forferdelig det faktisk var.

    men med begge så var jeg helt avslappet ang amming, bleieskift og alt det der. jeg lar meg ikke stresse av helsesøstre heller, faktisk så har jeg evnen til å gi dem svar når de sier noe jeg finner urimelig (men kan innrømme at jeg enda kan le av de latterlige ting jeg har fått høre fra dem).
    det er noen råd jeg ville gitt til førstegangsfødende som jeg synes er viktig, ja eller andre- tredje eller fjerdegangsfødende, for man blir jo aldri utlært…

    -helsesøster er ikke den allvitende Gud, husk at hun er et menneske som har egne meninger og har gjort seg erfaringer som kan komme frem på positivt vis, eller negativt. man kan få råd fra andre mødre, og man kan selv google litt om man ikke får nok ut av de ‘gravid bøkene’. forslag er ‘gode+råd+amming’ ‘problemer+amming’, ‘dette visste du ikke om fødselen’ osv… man bruker lang tid på å finne rett bil, rett hus, rett type mat osv, hvorfor tror man da at fødsler, amming og barn kommer av seg selv?

    -du sitter der stresset og redd som førstegangsfødende, totalt overveldet over at ikke alt var like enkelt som du trodde. helsesøster gir noen gode råd for å hjelpe, i din fortvilelse og smerte så ser du bare en bjeffende hund som ser ned på deg… pust dypt inn og prøv å forstå at helsesøster faktisk bare er et menneske som har en til tider vanskelig jobb hvor hun skal støtte foreldre i en herlig og fortvilet tid :)
    har mange ganger vært på barseltreff sammen med mange andre nybakte mødre og fedre. inne med helsesøster har hun gitt råd ang dette med amming, og da gitt mange forskjellige råd på en gang for å gi dem en push i rett retning. så senere over en kopp kaffe har de sittet og slengt dritt om ‘nazi-helsesøstre’ som kjefter på dem… var vi på samme barselmøte eller??

    og siste rådet er vel det at man må bruke andre mennesker for det de er gode for. -har du en venninne, tante, mor, bestemor eller noen på jobben som kanskje kan tre støttende til så si JA. om det er ved å ta mot råd ang svangerskap, fødsel, amming osv eller som barnevakt så du kanskje får lagt deg ned 1 time eller 3 slik at du kan klare nattens våketimer bedre…
    det er greit å få vite om helt naturlige ting som at etter fødselen så kan det godt hende at du blør mye i mange dager…som en skikkelig kraftig mensen… var det renselsen eller utdrivningen eller noe slikt det het? jeg hadde ihvertfall ingen aning om den delen før i det sekundet jeg var i den!!…så STORE bind må pakkes med til sykehuset :)

    huff…ble langt dette her (ikke uvanlig med meg dessverre), men det er jo bare det at jeg må få øse litt ut av den uendelige databasen min med løsningen på alle problem her i verden ;)
    tuppelinas siste bloggpost: livet som mindreverdigMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Støtter det med andre man kjenner. Hadde besøk av min makeløse storesøster en liten uke etter fødsel. Rett og slett ammehjelp-besøk, hvor hun blant annet egenhendig viste meg hvordan jeg skulle håndmelke (intimgrensene blir litt borte i den tiden der..). Tror akkurat det besøket redda meg litt faktisk, selv omdet på langt nær løste alle problemer.

    [Reply]

    Reply
  23. Kari

    November 21, 2012 00:52

    Jeg er helt enig i at ammepress er en uting, men selv har jeg faktisk opplevd mer mme-press enn ammepress. Min situasjon var som følge: jeg ønsket å prøve amming, men mente (og mener!) at det ikke ville være noe nederlag å begynne med pulver. Amminga fungerte bare sånn passe i starten. De klassiske problemene: feil sugeteknikk, såre brystvorter, sår på brystvortene, betennelse, innleggelse, antibiotikakurer osv osv. Jeg begynte å pumpe. Både fordi det var helt nødvendig for å bli kvitt betennelsen og for å avlaste puppene. Jeg fortsatte med en kombinasjon av amming og pumping. Så boikotta plutselig barnet puppen, han var for flaskevant. I ettertid skulle jeg ønske at jeg hadde vært “tøffere” mot han da han starta boikotten, og ikke bare umiddelbart gi han den flaska han ville ha. Boikotten gikk nemlig aldri over. Jeg fortsatte å pumpe. Først fordi jeg inderlig håpa at boikotten skulle gå over, og da jeg etter en god stund måtte innse at den ikke kom til å gjøre det så var det blitt en vane for meg å pumpe. Det var ikke noe “hjernevasket” ved det (jeg veit ikke om du ville sett på meg som hjernevasket, men i og med at du nevner eksempelet med din pumpende venninne i setningen rett etter “hjernevasket” får jeg det inntrykket). Det var ikke så store bryderiet fordi min unge ikke var en ekstremt sulten unge og jeg hadde nok melk selv om han ikke ville die. Jeg fikk dessuten “ammefri” fra jobb siden jeg pumpet (begynte å jobbe da ungen var et halvt år), noe som ga meg verdifull ekstra tid sammen med mitt barn.
    Det jeg dessverre opplevde i overraskende stor grad var et press fra familie og venner om å begynne med pulver. Det provoserer – og sårer. Jeg har allverdens respekt for mammaer som gir pulver, virkelig, så hvorfor skal ikke jeg få tilsvarende respekt for pumpeinnsatsen min? Jeg opplevde også at jeg ikke kunne snakke høyt om at jeg fremdeles pumpet når jeg satt blant andre damer som var gått over til pulver. Som om jeg skulle skamme meg over å pumpe? De skal jo ikke skamme seg over pulver!
    Jaja, nå er det uansett tilbakelagt. Jeg veit at jeg i min situasjon – med mitt barn – gjorde det som var rett for oss. Ja, amminga var vond i starten, det var mye styr, men for oss ble det aldri værre enn at jeg holdt det ut (og er glad for at jeg holdt det ut).
    Jeg veit også at dersom jeg får flere barn, og møter liknende problemer, kommer jeg ikke til å fullpumpe. Ikke fordi det var feil at jeg gjorde det med førstemann, men fordi jeg ikke vil ha tida til det når det er flere unger å ta seg av. Pulver vil i så fall være et ypperlig alternativ.

    [Reply]

    Reply
  24. Raynja

    November 21, 2012 04:38

    Jeg er nå på vei med nr.2. Fant det ut for en uke siden i dag. Første mann er 8 år nå. Så det er vel på tide med en til. Da han ble født så var det ikke noe valg på sykehuset enn amming. Og det var noe vi begge ikke fikk til. Ikke fikk jeg hjelp til å få det til heller av sykesøstrene eller jordmødrene som var der døgnet rundt. Han gråt og gråt (han var sulten). Og jeg var utslitt. Jeg har 3 svigersøstre. Den eldste av min manns lillesøstre har nå 3 barn og hun er i følge alle rundt her den perfekte mamma. Ammer som bare det og alt er bare fryd og gammen…. Hun og resten av svigerfamilien som jeg bor alt for tett innpå. Mener at amming er det eneste som er bra for barnet. Og at alle kan få det til. Får du det ikke til så er du er dårlig mor og det er noe seriøst galt med deg. Den dagen vi dro hjem fra sykehuset med nurket vårt så satte vi en straight line for baby butikken. Puppene mine var så vonde at jeg gråt bare ved tanken på å ha noe som helst inntill de. Jeg blødde som bare det fra den ene. Så vi endte opp med flasker og mme. Og da jeg så det lille nurket mitt drikke seg mett for første gang og så sove så godt som han gjorde etterpå så følte jeg bare glede.

    Jeg ga ikke opp med morsmelk, jeg pumpa det beste jeg kunne, men melka forsvant fort. I motsetting til min svigerinne som fora ikke bare sin ettåring, men oxo sykehuset med morsmelk. Hun prøvde til og med å fore min sønn. Men han kasta det opp igjen (jeg hadde store problemer med ikke å le høyt da…)

    Jeg fant oxo en anna posetiv ting med å ha ett flaske barn. Er du sliten så kan du gi over barnet og flaska til ett familie medlem. Pappan hans elska å kunne gi sin sønn mat.

    Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal kunne fortelle en motvillig svigerfamilie (de likte meg ikke fra før a, og ser på meg som en elendig mor enda. Selv om sønnen vår er en glad gutt som elsker alle han møter) og min egen familie at vi skal ha ett barn til. Vi bor ikke akkurat perfekt til for ett barn til.

    Ikke trodd jeg at jeg kunne få flere barn heller med tanke på hvor lenge det var siden sist og det faktum at vi har prøvd i nesten 7 år…. Tør nesten ikke tenke på alt det som en vanlighvis har lyst til når en får vite at en er gravid. På alt det man har lyst på å gjøre når barnet kommer. Amming kommer ikke til å være noe jeg kommer til å stresse med. Vet ikke hvor langt jeg er på vei, eller om alt står bra til inne i magen. Skal på tidlig ultralyd, men de hadde ikke time før den 8 desember. Akkurat nå så virker det som en evighet til.

    Detta ble mye “rambleings” har vel holdt ting inne litt for lenge.

    [Reply]

    Ida Reply:

    Kjente meg så igjen i det du sa om gleden over at Lille er mett og fornøyd- det er det viktigste. Min er nå 6 med og får MME og fast føde, og er verdens mest fornøyde unge. Stå på ditt, du, og mannen din, vet best hva som funker for dere. Husk at det er ditt barn, du bestemmer- lykke til med nestemann, du er heldig, og ikke alene om å ha flaskebarn:-)

    [Reply]

    Reply
  25. UngMor

    November 21, 2012 07:36

    Jeg har to barn. Han første er født 7 uker fortidlig, så det sier selv at amming ikke glatt, men i tillegg så ble han tatt med keisersnitt, og jeg fikk problemer med såret, jeg klarte ikke å gå på to uker, og jeg var kjempesliten av ei sur og meggete jordmor som burde ha gått av pensjon for lenge siden, pluss at jeg var bare var bare 17-18 år. Jeg fylte atten tre uker at han kom til. Og de presset på med denne ammingen. Jeg ga opp da jeg kom hjem.
    Når frøkna kom til, så gikk alt som smurt, men hun sov ikke. Jeg sov maks 2-3 timer i døgnet, og hadde kjempevondt og blødde ifra brystet. Jeg pumpet og sønnen min veltet den åpne flaska så alt rant ut, da ringte min daværende kjæreste å ba han kjøpe med erstatning. Han ville at jeg skulle amme, men jeg sa nok da jeg ikke hadde sovet på nesten to måneder, hun gikk også dårlig opp i vekt, jeg gråt masse, jeg gikk ned i vekt. Min daværende kjæreste ble kjempesint hvis han ikke fikk sove. Jeg ga faen rett og slett, dreit i hva helsesøstra sa, som selvfølgelig mente man skulle amme for enhver pris. Jeg kunne ikke mer for min egen og frøknas skyld.

    [Reply]

    Reply
  26. Ammeguri

    November 21, 2012 09:17

    Jeg har ikke hatt slike store ammeproblemer selv, men direkte enkelt var det heller ikke. Så jeg kan skrive under på at dette er ikke noe man automatisk kan. Til slutt gikk det ganske bra for oss da, og jeg endte med å amme førstemann til han var 2 år og nå ammer jeg enda lillesøster på 20 mnd… Er ganske klar for å slutte nå da.
    Men det jeg tenkte å si, var at disse helsesøstrene er jammen litt forskjellige også. Min niese hadde bare gått opp 20 g i sin første leveuke. Det helsesøster anbefalte da, var morsmelkerstatning på flaske i tillegg! Søstra mi var usikker på om det var så lurt, ettersom babyen allerede slet med sugeteknikken og muligens ville bli sugeforvirret. Men nei, det hadde ikke helsesøster noen tanker om. Det eneste som sto i hodet hennes, var at babyen måtte opp i vekt. Helsesøster hadde likevel lite kunnskap om morsmelkerstatning og hvordan den bør tilberedes, hun sa det bare var å blande ut for et par dager og la stå i kjøleskapet…? Her var det altså absolutt ikke noe ammepress, men søstra mi valgte likevel å prøve mer, og i dag ammer hun fortsatt (6 mnd).

    [Reply]

    Reply
  27. Lilla

    November 21, 2012 10:15

    Så fint at du skriver om dette! Selv hadde jeg masse ammeproblemer og gråt sammenhengende de første 5 ukene av min sønns liv. Det eneste jeg husker fra den perioden er hvor fortvilet jeg var, hvor redd jeg var for å skade barnet mitt med å supplementere med mme og hvordan jeg følte at jeg sviktet ham allerede da han var nyfødt! Jeg hadde en fantastisk helsesøster som støttet meg i pumpe/prøve/amme/del-amme/flaske-perioden, og som til slutt sa at for meg OG barnet mitt var det best om vi sluttet. Hele døgnet gikk jo med til å pumpe, sterilisere flasker og mate! Det var ingen tid igjen til å sove, spise eller slappe av i det hele tatt. I dag tror jeg at jeg hadde pådratt meg en alvorlig fødselsdepresjon om jeg hadde fortsatt, men det er alikevel sårt og vondt å tenke på at jeg ikke fikk det til. Selv i dag som han nesten er ett år gammel synes jeg det er vanskelig å gi ham flaske foran andre mødre, og jeg innbiller meg enda at de tenker “stakkars unge, godt det ikke er mitt barn som får flaske!”. Er det ikke fælt at vi som ikke får det til skal føle det slik? At vi bruker alle krefter vi har (og ikke har) til ammingen enda vi kanskje burde brukt dem til å komme oss etter en tøff fødsel/keisersnitt, og til å ha overskudd til å takle den utrolige omveltningen det er å bli mamma for første gang? Det gjør så uendelig godt for flaskemammaer som meg å høre at vi ikke er alene (for det føles virkelig sånn!) i verden. Så takk til alle som deler sin historie og til Frøken Makeløs som våger å fronte tema! :) Til sommeren kommer barn nummer 2, og jeg har allerede bestemt meg for at ammingen ikke er det viktigste i tiden etter fødselen. Hun/han har en storebror som er frisk, sover og vokser godt på mme! Det er viktig å huske på :)

    [Reply]

    Reply
  28. Åse

    November 21, 2012 10:28

    Modig av deg å ta opp dette temaet – jeg er sikker på at det er mange som kjenner seg igjen! Det begynner å bli mer enn 10 år siden jeg fikk min første, men jeg husker at jeg irriterte meg grønn over all den politiske korrektheten som fantes rundt dette å få barn. Det fantes kun èn fasit og den måtte man følge. Jeg har inntrykk av at dette ikke er mindre idag og presset på å gjør de riktige tingene er minst like stort, om ikke større.

    Når det er sagt synes jeg å observere en trend blant nybakte foreldre som går på hvilken sjokkartet opplevelse det er å få barn, det virker som om mange ikke er forberedt på noe som helst. “Ingen hadde fortalt meg at jeg ikke kunne trene etter ks – ingen hadde fortalt meg at det er noe som heter brystbetennelse – ingen hadde fortalt meg at fødselen er grisete greier – ingen hadde fortalt meg at rutiner skulle være så vanskelig å få innarbeidet – hadde ikke trodd jeg skulle få så lite tid til meg selv osv. osv
    Dette får meg til å undre…

    [Reply]

    bien Reply:

    Helt enig med deg Åse. Ser på en del av mine gjevnaldrene så først nå begynner å tenke på å få barn og får barn og er sure fordi de ikke får gjort det de gjorde før.

    [Reply]

    Reply
  29. Ina

    November 21, 2012 11:33

    Ingen skam å slutte med amminga sier nå jeg. Sønnen min ble født for tidlig og klarte ikke å suge skikkelig før han var 2 mnd, så vi måtte gi flaske. Jeg pumpet meg til å begynne med og så ga vi mme i tillegg. Angrer veeedlig på at jeg stresset med den pumpinga. “Du må pumpe annen hver time”… Hvem i alle dager klarer det? Det tok jo en time hver gang å få ut nok melk.. Jeg satt på gulvet og pumpet mens far satt og ga mat og fikk masse kosetid med babyen. Neste gang slutter jeg asap med amming hvis melka uteblir. Jeg vil heller være glad mamma og kose meg med barnet. Men det skal sies; både Rikshospitalet og helsestasjonen var veldig støttende og jeg opplevde ikke noe ammepress. “Gjør det du klarer “var beskjeden jeg fikk :-)
    Fordelen med flaskemating(morsmelk eller mme) er jo NATTESØVN. DFar kan gi mat. Helt fantastisk. Og sønnen min sov natta gjennom allerede ved 2-3 mnd.

    [Reply]

    Reply
  30. Øydis

    November 21, 2012 11:33

    Kjempebra at du tar opp dette! Og morsomt at du i tillegg har blitt lenket direkte fra VGSs sider.

    Selv var jeg også veldig innstilt på å amme. Melken kom etter ett par dager på sykehuset og plutselig fikk jeg melkespreng. Det var en lettelse , samtidig som det avr smertefullt. Heldigvis gikk smertene raskt over, og vi fortsatte. Men lillegutt var tynn og vektøkningen var ikke så stor som vi håper på. Etter ca 6 uker kom det da et økedøgn – det skjønte jeg jo ikke før etterpå – og vi bestemte oss for å kjøpe erstatning “tilfelle rottefelle”. Gutten slukte melken og jeg fortsatte å amme. Etterhvert viste det seg jo at han hadde blitt påført en kink i nakken under fødsel som gjorde at han slet med å snu seg mot det ene brystet. Samtidig slet jeg med å holde produksjonen oppe fordi 1) Jeg hadde rett og slett ikke nok melk og 2) Han fikk erstatning som gjorde at det ble litt mindre amming. Jeg satt og pumpet hver kveld i minst en halvtime og det kom aldri mer enn 30 ml. Ikke visste jeg da at det er på natt / tidlig morgen melkeproduksjonen er på topp, i stedet drev jeg på og pumpe meg da jeg var mest sliten. Vi oppsøkte helsestasjon og de foreslo at jeg kunne prøve “juksebryst”. Jeg festet på en liten sonde ved brystvorten som i den andre enden gikk ned i en kopp med erstaning. Målet var å øke produksjonen ved stimulering samtidig som han skulle på en positiv opplevelse at det kom melk ut av puppen. Etter 7 måneder orket jeg ikke mer. Det kom jo knapt melk ut.

    Da vi fikk vår andre sønn visste jeg jo om utfordringene, men hadde jo også hørt at melkeproduksjonen øker med antall barn. Jeg var vel godt mot. Det er faktisk veldig koselig å ha en liten bylt ved brystet. Denne gangen klarte jeg å mate ham fullt i 3 måneder uten erstatning. Det synes jeg var en seier. Men han tok det lettere og ikke hadde han vondt i nakken heller. Men jeg pumpet ikke og var generelt mer avslappet. Jeg hadde jo sett at storebror var frisk og rask med 30 % morsmelk og 70 % NAN.

    Min oppfordring til førstegangsmammaer er: Ikke slit deg ut pga morsmelken! Opplever du det som en positiv ting, fortsett med det, men vit at erstatning er en fin ting hvis man av ulike årsaker ikke kan (orker å) amme. Vi er rett og slett forskjellige og den sammen måten passer ikke for alle. Søk hjelp dersom du vil ha hjelp, men hver tydelig på dine egne ønsker. Helsesøstre er utrolig forskjellige. Vi opplevde en helt annen tilnærming fra vår- litt for passiv kanskje – som typen “Det gjør ingenting å ikke amme!”

    [Reply]

    Reply
  31. Gislevink

    November 21, 2012 11:47

    Dere trenger ikke ha dårlig samvittighet en smule :) Det er mye værre å vokse opp med en usikker mor med skyldfølelse. Moren min ammet ikke meg noe særlig og hadde visst dårlig samvittighet for det. For meg virker det bare som en tullete ting å ha dårlig samvittighet for, jeg er 23 år og har det heeeelt fint :)

    [Reply]

    Reply
  32. Anniken

    November 21, 2012 12:01

    Jeg tror mye av ammeproblemene kommer av at man tror det bare går greit av seg selv… For det er en teknikk og noe som må læres. Og man får ikke prøvd før man faktisk sitter der med en sulten liten baby.. Og i alt stresset med gråting, liten baby osv så er det fort gjort å gjøre feil.
    Jeg ammer nr 2 nå, og denne gangen har vi hatt veldig lite problemer. Men med nr 1 så var jeg ikke forbredt. Hvordan skal man holde, hvor ofte, gape sånn eller sånn i tillegg til å være trøtt, sliten og generelt litt følsom, det ble fort litt mye. Hadde vel en månedstid hvor amming var et helvete. Men så leste jeg og lærte meg teknikken og da gikk alt bra! Men skulle virkelig ønske noen hadde fortalt meg hvor vanskelig det er, at det er en annen ting å lese om det og faktisk gjøre det med en bitte liten baby(som man så vidt tør å holde i). For det er bra å amme, uansett hvor lenge man gjør det. Man bør heller oppfodre til amming så lenge man vil/orker/har lyst… For tar man vekk stresset så kanskje man holder på lengre? Og gi mer informasjon!

    [Reply]

    Reply
  33. Sparringmamma

    November 21, 2012 12:03

    Viktig og sant! Det er en grense for alt!

    Min tredjemann gikk også ned i vekt mer enn han burde og jeg var glad for at ikke var førstemann for hadde sikkert bekymret meg ihjel!

    Ringte til slutt barselpoliklinisk med gråten i halsen, sulten baby og tomme pupper. “Kan du ikke bare gi litt erstatning, da?” var svaret. SÅ enkelt, altså!

    Mannen kjøpte erstatning, gutten ble mett, alle sovnet og da jeg våknet var skuldrene lave og puppene fulle av melk! (Stress er nemlig det verste for melkeproduksjon har jeg lest etterpå…)

    Så takk for innlegg! Amming er bra, men ikke hvis det tar livet av hele familien…
    Sparringmammas siste bloggpost: Til røde, blå i kommune og stat: Barnehager er ikke en innsparingspost!My Profile

    [Reply]

    Reply
  34. Tott

    November 21, 2012 12:09

    Heisan.
    Jeg er en pappa til 2 snart 3, som har lest igjennom alt her og som gjerne vil dele opplevelsene slik jeg som en “utenforstående” til det med amming.
    Nå er det slik at min kone har en sykdom og går på medusin (som gjorde at hun ble rådet til å slutte med da hun skulle begynne å amme første jente). Dette gjorde hun jo for “alle” fortalte jo hvor bra morsmelk var og ditto hvor “dårlig det var medd mme. Resultatet var jo at etter 4 dager med gråt og fortvilelse endelig fikk lille nurket til å amme, men resultatet av at hun selv sluttet med medusin gjorde at hun fikk tilbakeslag og ble så dårlig at hun etterhvert hadde mer enn nok med å få i seg føde selv. Dette ble det mye styr om da jordmødre etc mente at hun bare måtte holde ut. Jeg hadde jo levd med at hun har vært igjennom sykdomsperioder tidligere så jeg tok kontakt med spesiallegen hennes, og fikk så klar beskjed om at hun skulle starte med medusin igjen, og at ungen måtte over på mme. Som sagt som gjort.

    Så fikk vi nr 2 vel 2,5 år senere og fikk da samme “beskjedene”, hun skulle slutte på medusin, for amme det måtte hun. Jeg og min kone tok en del runder på dette bare vi to, og hun ble utrolig lettet når jeg sa at dette er det noe VI bestemmer og jeg skal gå i “kampen” for det, for vi bestemte da at nr 2 skulle få mme. Det ble en del høylyttede diskusjoner med jordmødre etc, men dette var det noe jeg tok slik at konemor ikke hørte, og jeg tror at om de hadde hatt mulighet til å nektet meg adgang så hadde de gjort det. Fikk olme blikk hele tiden og en “følelse” av at de så på meg og tenkte “du er ond som ikke lar din kone amme”, men dette endret seg da jeg tok med den 1. på besøk, ei vilter, frisk jente med langt lyst hår, som “sjarmerte” alle. Her ser dere et resultat av mme-flaskebarn fortalte jeg ALLE høyt og tydelig, og om ikke alle blikk ble “bedre” så hjalp det utrolig masse på.

    Nå som vi er vel 3 uker unna termin er temaet kommet opp igjen, og konemor er veldig rolig og avslappet rundt dette med amming, hun er inne i en “bedre” periode nå ¨så hun går ikke på medusin, og hun ønsker selv å prøve å amme, men som hun sier, det blir nok bare “del”, det blir nok også mme på flaske, så får vi jo se da.

    Jeg vil avslutte denne med at jeg som pappa ser tilbake på alle de stundene, gjerne grytidlig på søndagsmorgen da jeg satt i stua, fyrt opp i ovnen og gav smånurkene flasker som helt fantastiske stunder. (ikke alle da, gråt, trøtt og alt det der var jo både og :-) men totalt sett, nydelig).
    Kan ta med at de to som er vokst opp på mme, er nå jenter på 10 og 7,5 som hele tiden har vært friske, jeg tror de har tilsammen 4-5 dager fravær i bhg og skole, så det er ikke alfa og omega hva de får, er mange andre faktorer som spiller inn.

    [Reply]

    Reply
  35. KatrineH

    November 21, 2012 12:45

    Beklager nå si det, men jeg skjønner ikke hvordan NOEN kan synes det er negativt at vi “hjernevaskes” til å ville gi barna våre det som beviselig er den beste næringen de kan få i begynnelsen av livet.

    At noen ikke får det til, er synd. Men jeg tror dessverre en del gir opp alt for fort. At det finnes alternativer som er “greie nok”, gjør nok at enkelte får et noe “avslappet” forhold til amming. Jeg vet om flere som har gitt opp allerede etter noen få dager. Jeg tror ikke at fortidens kvinner ga opp like lett. Dengang det var amming eller “svelt ihjel”.

    Det eneste det nyfødte barnet har av forventninger til livet, er varme, trygghet og en pupp med søt melk. Å nekte sønnen min disse få, enkle tingene, var aldri aktuelt for meg. Det er den eneste gangen i livet barnet har så få krav, og den eneste gangen i livet man faktisk har muligheten til å oppfylle alle deres ønsker! Det var vondt som juling å amme. Jeg var i mange måneder plaget med Raynauds http://ammehjelpen.no/artikkel/89/hvite-brystknopper-raynauds-fenomen. Jeg gråt av smerte og gruet meg til neste amming. Men sønnen min ble likevel ammet i 8mnd (da begynte han selv å nekte å ta puppen). Jeg nevner ikke dette for å vise hvor “barsk” jeg selv er, men for å vise at det faktisk går an å amme selv om det er vondt, og man er trøtt og sliten og lei hele greia. Jeg kan med hånden på hjertet si at det eneste jeg angrer på i ettertid, er at jeg ikke ammet lenger! Jeg synes at jeg burde insistert mer, når han begynte å nekte å ta pupp, fordi velling på flaske åpenbart var så mye kjekkere. Sønnen min har alltid vært i tynneste laget, og jeg var bl.a bekymret for vekten. Men ingen barn har noen gang sultet ihjel når det er en full pupp tilgjengelig. Hadde jeg ikke gitt velling, hadde han helt sikkert diet.

    [Reply]

    bien Reply:

    Nu syns jeg du skal roe den litt. At du tvang deg til å amme barnet ditt til tross for at det gjorde vondt er din vilje. Ja det er mange, noe jeg så på føden med mitt andre barn, ga opp etter 2 døgn med prøving er 1 ting. Men om en kvinne har forsøk og forsøkt å amme barnet i mange mange mnd og barne ikke klarer eller vil ta brystet er en annen ting. Helsesøstrene ser jo nesten olmt på en om man ikke ammer barnet sitt. Mitt 2 barn ville ikke ta brystet godt nok fordi han hadde for stram tungestreng som gjorde at han ikke klarte å suge riktig, så de vurderte fagtisk å klippe han, men jeg var fast bestemt på at dette skulle vi finne råd for og jeg måtte finne en annen måte å amme han på, rett å slett opp ned over skuldra.
    Når du henviser til denne linken så vil du fagtisk vise hvor “barsk” du er. Å kjempe flått at du holdt ut, vist du absolutt ville forsette å gi barnet ditt morsmelk fra pupp kunne du jo fortsatte å pumpe ut melken og så gi det på flaske, men innerst inne vil jeg tro at du fagtisk var litt lei.

    [Reply]

    KatrineH Reply:

    Så flott at du fant en teknikk som fungerte for dere. Så kreativ som du var, er jeg ikke sikker på om jeg hadde klart å være. Og de flest hadde nok gitt opp, og gitt flaske i ditt tilfelle.

    Når jeg ga lenken, var det for å vise hva Raynalds er, fordi jeg antok at veldig mange ikke visste det, det er tross alt en forholdsvis uvanlig komplikasjon i forbindelse med ammig.

    Som jeg sa: allerede i 3. linje: det er synd at noen ikke får det til! Og jeg forstår veldig mange, og støtter dem i deres valg om å gi MME. Bruker man medisiner som går over i morsmelken, velger man selvsagt bort amming! Er det medisinske grunner som gjør at barnet ikke klarer å få til riktig sugeteknikk, så gir man naturligvis flaske (men hvorfor må den inneholde MME, det skjønner ikke jeg helt, selv om pumping er ekstremt mye arbeid.) Har man etter flere uker enda ikke nok melk gir man selvsagt mme i tillegg (men det holder faktisk ikke å bare prøve noen dager, eller en uke eller to. ALLE har lite melk i begynnelsen. Til gjengjeld er jo denne ekstra næringsrik nettopp for å kompensere for dette. Begynner man med MME for tidlig, får man aldri opp produksjonen, så da kan man ende opp med å tro at man aldri hadde nok melk, når den faktiske grunnen til det var at man ikke prøvde lenge nok.)

    Jeg sitter igjen med en følelse av at mange kvinner i dag har veldig urealistiske forventninger til det å få barn. Man skal være lykkelig hele tiden, aldri være trøtt og aldri ha vondt. Og slik er ikke livet. Spesielt de første 6-12 ukene man har baby (men hele spedbarnsperioden er full av overraskelser, både positive og negative). Man HAR vondt! Både i puppene og i “dåsa”. Man er så trøtt at det føles som om man aldri kan få nok søvn igjen. Og man er så hormonell at man gråter for den minste ting. Men babyen ønsker seg som sagt bare tre ting: varme, trygghet og en pupp med søt melk. Og man har selv valgt å få denne babyen! Fortjener virkelig ikke dette barnet det beste, hvis man kan gi ham det? Det er totalt sett, bare snakk om noen få måneder av ens eget liv, man har det slik. Smerten, og trøttheten, og tårene går over til slutt. Men klarer man å ikke gi opp, å prioritere barnet og gi det de tre enkle tingene det ønsker seg, og det som beviselig er den beste næringen barnet kan få, så vinner både mot og barnet på det. Morsmelksbarn er statistisk sett både friskere og smartere enn MME-barn. Og amming forebygger brystkreft. Å holde ut noen måneder er ikke bare bra for barnet ditt, det kan redde livet ditt senere.

    Som sagt: jeg skjønner ikke hvordan NOEN kan være negative til at vi “hjernevaskes” til å ville gjøre det som beviselig er det beste for både mor og barn. Jeg skjønner heller ikke hvordan man kan være negativ til at helsesøster “pusher” på for at man skal klare det.

    [Reply]

    Reply
  36. Monica

    November 21, 2012 13:15

    Skal begrense meg til å kommentere noen av kommentarene her…
    “Det norske ammehystereiet”? Er det hysteri at vi VET at morsmelk er best? Er det hysteri at det finnes tusner av mødre som har slitt med ammingen, og således gitt videre erfaring om hvordan problemene kan løses om man VIL? Og dette med nattesøvn.. det er forskjellen på morsmelk og pulvermelk? Jaha.. Er det ønskelig at en nyfødt baby sover hele natten? Da burde man kjøpt seg en gullfisk i stedet! Nyfødte mennesker, katter, ulver, pandaer; ALLE må få mat, altså væske og ernæring, svært ofte.

    Og ja; har fullammet tre barn så lenge det var praktisk mulig. Og ja; jeg kjenner flere som har hatt store problemer med ammingen, men med ett unntak fikk alle hjelp til å løse problemene, fordi de VILLE.

    [Reply]

    Hanne Reply:

    Jeg ville, men hadde ikke nok melk til en stor og veldig sulten baby. Jeg ammet og ammet i timevis, overbevist om at det ville øke produksjonen, samtidig som de 42 stingene i et revnet underliv gjorde at jeg hverken kunne sitte eller gå. Ungen var konstant sulten i flere uker før pappaen han heldigvis overbeviste meg om at tillegg av mme var helt greit…

    Det som i ettertid gjør meg forbannet er at det er mange babyer som faktisk sulter, fordi vi skal følge norske ammeråd(-press?).

    [Reply]

    Reply
  37. Lilla

    November 21, 2012 13:42

    Jeg tror ikke det er så mange av oss mammaer som endte opp med å bruke flaske som gjorde det fordi vi ikke “ville det nok”. For de fleste av oss lå det mange tårer og vonde følelser av svik og utilstrekkelighet bak en slik avgjørelse. Og det er ikke slik at vi ikke ønsker at de som kan amme, ikke skal være stolte av det og kose seg med det, vi er jo glade på deres vegne! Det vi “flaskemammaer” ønsker oss, er at det skal være mer aksept for at alles historie er forskjellig, og at det finnes like mange historier som det finnes mammaer og barn. Og at vi skal kunne få føle oss som like gode mammaer som de som klarer å amme, for det er vi jo! Det er fryktelig vondt å ikke få til ammingen uansett hva grunnen er, og da er det som salt i såret å få “kjeft” og oppleve å bli sett ned på av andre mammaer eller helsepersonell i tillegg. Det er fantastisk at så mange norske kvinner ammer sine barn, men vi som ikke får det til ber bare om å ikke bli dømt som late og dårlige mødre!

    [Reply]

    Reply
  38. Sissel

    November 21, 2012 14:22

    Kjære alle “nye” mødre. Amming skal være noe hyggelig og kontaktskapende for mor og barn. Føler du at det blir et slit, så smitter dette over på barnet og det blir bare verre. Blås i alle “bedrevitere” og gjør det som passer best for deg og ditt barn. Du blir en bedre mor av det :D.

    [Reply]

    Une Reply:

    Enig!
    Har selv vinni i Lotto hva gjelder amming, med masse melk, selvtømmende pupper når det hopet seg opp fordi snuppene aldri fikk tømt, og i tillegg to unger som er svære i kjeften og som lærte fort. For jeg mener det er et viktig poeng: Vi mødre kan lese og forberede oss så mye vi vil. Det hjelper ikke om ungene ikke skjønner opp-ned på en pupp.
    Ut i fra alle jeg kjenner som har krongla med amminga, har jeg nemlig ett bestemt inntrykk og det er at det er ungene som i de fleste tilfeller er “problemet”. Har de ikke mikroskopisk munn, så er det noe feil med tunga eller de suger ikke hardt nok. Det som er så hjerteskjærende er at det alltid er mødrene som “tar på seg skylda”.
    Jeg føler meg heldig som bor i et land hvor amming får lov til å være så naturlig som det bør. Samtidig føler jeg uendelig medfølelse med dem som opplever at utfordringene med amminga stempler dem som dårlige mødre, i helsevesenet og samfunnet forøvrig. Jeg tror alle som har prøvd å amme en unge i “full fart for jeg må rekke den bussen” har sett at stress og amming ikke er kompatible.
    Tar jeg feil når jeg antar at flere hadde opplevd mestring og dermed fått til amminga bedre om man hadde tatt bort hysteriet?

    [Reply]

    Reply
  39. Samme erfaring - annen konklusjon

    November 21, 2012 15:55

    Jeg har akkurat samme erfaring – amming var vanvittig vondt første ukene og slitsomt hele tiden. Amming i et sett var det vanlige. Slik har det vært med alle mine tre barn. Jeg synes imidlertid ikke at det er noe rart at det er krevende å fullernære en baby som skal vokse masse, og jeg har fullammet 6 måneder med alle tre og ammet i henholdsvis 18, 14 og 12 måneder.

    Jeg tror det er viktig at man vet at amming ER slitsomt, men at det LIKEVEL er lurt å amme og at å gi erstatning faktisk er det nest-beste. Kan man ikke, så kan man ikke – men om man kan er det et arbeid det er verdt å legge ned tenker jeg. Det er holdningen om at alt skal være så enkelt og greit som er uheldig, for amming er arbeidskrevende og som regel svært vondt i starten i hvert fall.

    [Reply]

    Reply
  40. Linn

    November 21, 2012 16:11

    Kjempe bra innlegg. Jeg ammet og ga tilleg og det gjorde de tøffe dagene litt lettere. Gjør ingenting å kombinere så lenge barnet tar begge. Hvorfor lide unødvendig når man kan kose seg med barnet i stedet.

    [Reply]

    Reply
  41. marita

    November 21, 2012 16:41

    Supert innlegg. Fikk selv aldri til ammingen, gutten ville ikke suge og slo tungen opp i ganen. Ble introdusert flaske på sykehuset dag 2, og ungen synes det var topp. Vi prøvde å lære å amme i 7 uker uten at han fikk til å die. Da gav jeg opp etter råd fra helsesøster. Er etter snart 5 år, fortsatt sår pga dette. Vi skal ikke ha flere barn, så jeg får ikke en ny sjanse til å få til amming heller.. Synes det er sårt. MEN gutten min har klart seg supert på mme, har aldri vært syk, og har alltid ligget langt fremme på det meste… Så tror ikke morsmelk hadde gjort noen forskjeller i vårt tilfelle.

    [Reply]

    Reply
  42. Ina

    November 21, 2012 16:59

    Helsesøstre kan dele ut all verdens dårlig samvittighet:
    Du er bare en god mor hvis du:
    • fullammer de første seks månedene – selv om ungen nekter å ta brystet
    • lager all babymaten selv – selv om ungen bare liker maten på glass
    • pusser fra første tann – samme hvor ømt tannkjøttet er når det kommer flere
    • kler ungen i utelukkende ull/silke inn mot kroppen – selv om du ser at ullen irriterer
    • unngår alt salt og sukker – selv om ungen trenger energien i søtmaten for å være aktiv og vokse
    • gir tran hver dag – uansett om det kommer opp igjen hver gang

    Man kan jo slite seg skvett fordervet om man skal imøtekomme dagens bilde av en god mor.
    Besynderlig nok så gikk barselsdepresjonen min over når jeg la denne krav-listen til side etter tre måneder med pumping, trangulp og sort samvittighet.

    Jeg tror man kommer langt med sunn fornuft!

    Jeg har det bra, ungen min har det bra, og helsesøster er kanskje ikke sååå fornøyd, men so what?

    [Reply]

    Reply
  43. Bianca Jensen

    November 21, 2012 17:11

    Flått innlegg. Flink du er som holdt ut, skjønner godt at du ikke ammet mer en 10-11 mnd. Skal være enig i at man er blitt en del hjernevasket i forbindelse med amming. Sjøl slet jeg ikke, å om jeg hadde slitt hadde jeg gått over på flaske. Synes det er trist at man skal oppleve press fra alle kanter når man får barn. Selv har jeg en mor som alltid sa: Du gjør som DU føler er best for deg og barne. Min mor har 6 barn og ammet alle, og jeg har en tendens til å ringe henne litt for ofte for å få råd om alt mulig, men får som regel som svar at jeg kan jo prøve, men at det absolutt ikke er sikkert det vil funke da barn er så forskjellige.

    Da jeg fikk min første var de kjapp på sykhuset å få meg til å begynne å amme. Ble veldig sår da jeg ikke helt forsto hvordan jeg skulle amme barnet, og ammet for fulle mugger for at barne skulle få i seg nokk. Men da jeg bare ble mer og mer sår og til slutt hadde fått verk, traff jeg ei dame som viste meg fysisk hvordan jeg skulle få barnet til å suge “riktig” og all ære til den dama som ga meg en ny værdag. Mitt barn nr 2 gikk bedre, men jeg må ame han på en helt annen måte enn hva jeg gjorde med nr1:-)
    Jeg bruker morsmelk erstatning rett som det er når jeg er tom og minstemann liker det også, men er mer glad i pupp. Brukte det også til prinsessa mi, og hu er frisk og rask:-)

    [Reply]

    Reply
  44. Madam Ink

    November 21, 2012 17:47

    Flott innlegg!
    Jada. Der kom jeg rett tilbake til mitt eget ammemareritt.
    Ganske så likt flere av dere over her, bortsett fra at jeg i tillegg ble skadet ved fødselen(totalt ruptur grad 4) og fikk lekkasjeproblem i tillegg.
    Det ble amming på do både dag og natt, i tillegg til vanlige ammeproblemer som såre pupper, brystbetennelser, osv. osv. bekrevet over her i rikt monn.
    Amminga ble et mareritt til slutt, hverdagen like så.
    Å tørre å si at nå gir jeg opp amminga, ble også ett mareritt. Men med full støtte fra helsesøster, som var fornuftig nok til å se helheten i min hverdag som nybakt mor med alt det andre i tillegg, ja så gikk det lettere enn jeg fryktet.
    Dessuten; far sjøl, familie og venner ble lykkelige over at de nå kunne hjelpe til og avlaste meg når jeg fartet til og fra sykehus eller hadde behov for noen timer med søvn om jeg hadde sittet en viss plass nesten hele natta…
    Konkluderte til slutt med at det viktigste av alt er jo at ungen får i seg mat, men det tok litt tid å komme dit. Det skal jeg innrømme.
    Madam Inks siste bloggpost: Men jeg klarte da i hvert fall det!My Profile

    [Reply]

    Reply
  45. cathrine

    November 21, 2012 19:17

    Ah så glad jeg ble for dette innlegget!!
    Jeg er gravid for første gang og 2 mnd før fødsel har man allerede fått proppet hodet fullt med ammepropaganda,
    nå er jeg såpass sær av meg at jeg har bestemt meg for å ikke bry meg om hva “alle andre” mener er riktig, funker det så er jo det flott, men funker det ikke så har jeg ingen planer om å pine meg selv og babyen gjennom det.
    Takk for at du deler!
    klem Cathrine
    cathrines siste bloggpost: Mens vi venter…My Profile

    [Reply]

    Reply
  46. Smarie

    November 21, 2012 19:33

    Kjempeflott innlegg. Slet selv med amming både 1. og 2. gang, det var rett og slett ikke noe mat, og vi slet med den førstefødte. Til slutt, etter bare noen få uker, ga jeg opp, brystbetennelse, sulten sønn…nei dette var det ikke verdt. Gikk over til morsmelkserstatning, fornøyd mamma, fornøyd sønn. Sønnen er i dag snart 23 år, frisk som en fisk, klart seg bra. Dattern klarer seg også bra, hun er 6 år, lite syk. Mitt råd er, ikke slit dere ut hvis ammingen ikke er på plass, nyt tiden heller med flaske, det går godt med de barna også :-)

    [Reply]

    Reply
  47. Tina

    November 21, 2012 21:04

    Det foregar ‘skremmselspropaganda’ angaende amming i det fleste vestlige land vil jeg tro. Jeg bor i New Zealand og venter forste barn (dritten har fortsatt ikke kommet enda termin var forrige uke!) og det er ikke til a unnga informasjon og brosyer om hvorfor pupp selvsagt er best. Jeg har enda ikke gitt med ut pa denne ‘fantastiske’ amme resisen, men gjennom fodeklinikk og jordmor har jeg en haug av DVD’r som skal hjelpe meg. For ikke a snakke om at man ikke engang kan forlate sykehuset for man virkelig har strevet for a fa igang melkeprodusjonen. Nevnte jeg at det finnes hjelpetelefon og hjelpesenter man kan ga til om man virkelig ikke far det til pa egen hand?
    Tinas siste bloggpost: A Year LaterMy Profile

    [Reply]

    Reply
  48. Ingu

    November 21, 2012 21:37

    Ett viktig tema som mange sliter med, for det ser jo så himla lett ut når andre gjør det……

    Tror mange sliter med selvfølelsen og usikkerhet rundt dette med amming. Selv hørte jeg aldri på helsesøstre og andre eksperter, fant min egen vei når jeg fikk tvillinger for 7 år siden og de på starten ikke klarte å suge fra meg, startet med å pumpe melk på sykehuset, for å få opp produksjonen, det funka som bare det, De anbefalte å mate barna med kopp, funka dårlig, så jeg fant frem flaske, det ble 3 månder med pumping, trening på å amme og brystbettenelse med blodig rosa melk på flaske, de fikk pupp og flaske annenhvert måltid, for dobbelt amming funket ikke. Og frysern ble full av mm som kom godt med til grøtlaging når den tid kom. Og innimellom ble det også litt mme. selv var jeg veldig glad for at jeg til slutt klarte å full amme de begge to til de var 6 månder. Men det er kun fordi jeg gjore det som passet meg, og gadd ikke å bry meg om alle rådene om at jeg ikke måtte gi flaske, smokk eller mme. De sa at barna kunne bli forvirra og ikke ville ha pupp i det hele tatt. Var puppen for sår pga betenelse, da laget jeg litt mme og fant frem håndpumpen og pumpet ut fin rosa melk som den ene kunne få neste måltid eller den havnet i frysern (hadde mer kontroll på smertene med håndpumpa, fremfor amminga) Og da ble ikke betennelsen så ille, Fikke en stor rift i denne en vorta av pumpa på sykhuset, så det ble en meget kravtig betennelse. Mange syns at min historie høres utrolig slitsom ut, Pumping, amming og flaske osv men for meg var det ikke det, fordi jeg måtte ikke på død å liv få det til. Jeg hadde ikke dårlig samvittighet for at de fikk mme av og til, eller den ene fikk pupp og ikke den andre.

    Så mitt råd til de som sliter: finn din egen vei!!!! En fornøyd mor er det aller viktikste barna kan få.

    [Reply]

    Reply
  49. Bie

    November 21, 2012 22:43

    Hei

    Kjærevene hva slags helsesøster er det du har møtt ???
    Jeg har to jenter, som begge ble ammet. Det var litt strev til å begyne med, men helsesøteren vi var til sa :”Gjør det for vondt eller blir det for lite så si i fra. Da finner vi fram tåte, det som er viktig er at den vesle får i seg mat og legger godt på seg.” Dette var godt å høre, og når noen “som viste bedre” komterte så var det bare smile å si; ” Jamen det viktigste er nå at de er mette, glade og legger på seg.”

    Det beste en kan gjøre er ikke å stresse, gjør det som kjennes best. Senke skuldrene, for i mange tilfelle syns jeg mødre legger press på seg sjøl. Flink pike syndromet, alt skal være perfekt til en hver tid koste hva det koste vil…. Svigermor fortalte meg om sin bestemor, 7 barn og hadde ikke hatt melk til en eneste en av ungeflokken, men det ble da folk av unga læll :)

    Bie

    [Reply]

    Reply
  50. June

    November 21, 2012 22:45

    auda, dette var veldig negativt ladd innlegg i grunnen.
    Det finnes hjelp å få, uten å snakke med helsesøsteren din som du gjerne ikke er helt fornøyd med.
    og Ingen spørsmål er for dumme å spørre om.
    selv kjenner jeg til fortvilelsen av å ikke få det til, og kjenner til seiers følelsen når det ENDELIG går seg til.

    jeg kjenner godt tid de negative følelsene en kjenner når en er på randen å gi opp. og det er ingen som har sakt at amming er lett.. det kan gjerne snakkes om vi er “hjernevasket” vi som er positiv til amming, og gjerne snakker om alle sider rundt amming og ikke bare de positive. men jeg blir lettere provosert over at noen flaske mødre ser ned på amme mødre, fordi at de har valgt å amme. spør jeg som har ammet i nesten 22 mnd deg om hvorfor du velger å gi flaske? nei. får jeg ofte spørsmålet om mitt barn ikke er for gammel for brystmelk? JA hvorfor skal jeg forsvare at jeg har ammet min gutt så lenge? når jeg ikke spør dere hvorfor dere må gi flaske.

    Jeg ser ikke ned på dere som velger flasken, så hvorfor skal noen se ned på meg som har valgt og vært heldig nok å kunne amme så lenge.

    [Reply]

    Reply
  51. Ammeguri

    November 22, 2012 00:02

    Deilig å lese om flere som har vært i samme situasjon som meg. Ammet gutten min til han var 3-4 måneder gammel. Innimellom gikk det greit, men i starten var det et sant mareritt! Det ene brystvorten ble blodig og sår, jeg fikk infeksjon og høy feber i tillegg til kraftig melkespreng. Jeg var ikke forberedt på dette, og jeg tenkte med meg selv at jeg var den eneste som hadde det slik. Gruet meg til ammingen og pinte meg gjennom det, så vondt var det… Ble også fortalt av helsesøstre, sykepleiere og erfarne mødre i familien at amming var det eneste rette alternativet. Følte meg presset fra alle hold og trodde selv at dette var eneste mulighet.

    Lange netter og lange dager. Mangelen på søvn gjorde at jeg nesten ikke fungerte lengre. Følte meg som en skygge av meg selv, og har svært få klare minner fre de første ukene av gutten min sitt liv. Det er forferdelig vondt å tenke på ennå!

    Etter 3-4 måneder klarte jeg ikke mer. Gutten min var sulten hele tiden, jeg var deprimert og hadde absolutt ingen energi.

    Vi begynte med mme og livet som mamma ble snudd på hodet! Gutten min ble mett og fornøyd, vi sov bedre og dermed var humøret endelig tilbake! Følte jeg var mislykket som mamma, men skjøv den tanken vekk rimelig fort. En glad og engasjert mor er det beste for barnet :) Det var rett og slett en befrielse!

    Om jeg får flere barn skal jeg prøve så godt jeg kan med amming, selv om det kanskje ikke går bra i starten. Det naturlige er det beste. Jeg håper inderlig at jeg kommer til å klare det! Men å gå så langt at man er bekymret for barnet og har det vondt hele tiden, mener jeg er helt feil.

    Lykke til alle mammaer! :)

    [Reply]

    Reply
  52. Christina

    November 22, 2012 08:55

    Kjenner meg ganske igjen.
    Jeg ammet begge ungene, og ammingen var stort sett kos. Men yngste ungen slet med ekstrem gulping fra fødselen av (lukkemuskelen var ikke skikkelig utviklet eller noe slikt), og ungen SPRUTgulpa melken ut igjen. Hun gikk ikke opp nok i vekt, jeg måtte til helsestasjonen flere ganger i uken for å veie. Det hele endte med depresjon og at alt bare ble MYE verre, både for ungen og meg.
    Det verste var at da jeg begynte å trene igjen, gav pappaen henne mme mens jeg var borte, og da var det MYE mindre gulping. Hvor sårt er ikke det for en mamma?

    Jeg hadde FOR MYE melk, den stod i stiv sprut, og ungen klarte ikke svelge unna. Og hun orka ikke drikke så mye som til det punktet at melken ble tykkere/feitere, dermed var hun KONSTANT sulten.

    Jeg endte med å få henne til å suge så melken kom, for å så ta henne bort til den stive strålen slutta, så hun fikk et bedre måltid. Fikk kjeft av helsesøster pga dette, men ærlig talt så tror jeg at noen ganger er det mye bedre å følge morsfølelsen. Det hjalp hvertfall oss gjennom denne tiden. (og ingen av mine barn ble fullammet til 6 mnd, og de er friske og raske idag og stort sett aldri syke)

    [Reply]

    Reply
  53. Sulvis

    November 22, 2012 10:52

    Det er skremmende hvor mange nybakte mødre det er som føler seg fullstendig mislykka fordi de sliter med amminga. En venninne hadde månedlige brystbetennelser, feber og forbannelser, men holdt likevel ut trekvart år. Flott innlegg!
    Sulviss siste bloggpost: Alternativ førjulslisteMy Profile

    [Reply]

    Reply
  54. Lille

    November 22, 2012 10:59

    Fantastisk innlegg! Det er så deilig når det kommer frem at amming ikke nødvendigvis er lett for alle!
    Selv har jeg et flaskebarn og han har det helt sikkert like fint som om han hadde fått morsmelk. :) At glad baby blant annet kommer av glad mamma tror jeg det ikke er noen tvil om!

    Selv fikk jeg min baby for ca ett år siden, etter en lang og hard fødsel og babyen hadde svelget masse fostervann og kastet opp en del i tillegg til at han hadde brist i kragebeinet og låsninger i kjeven, ville ikke babyen min ta bryst i det hele tatt.
    Sykehuset presset på, de tok tak i både baby og meg – dyttet brystet i munnen på babyen og var bra påstålig om at amming får ALLE til! Problemet var at ingen på sykehuset oppdaget bristen eller låsningene babyen min hadde, ingen fikk babyen til å ta brystet og alle jordmødrene og sykepleierne hadde ulik teknikk… Man blir jo forvirret av mindre…

    Det endte med at jeg ble usikker, lei meg, bekymret for at ungen ikke skulle få i seg mat, babyen gikk ned mer enn 10% av fødselsvekten på 2 dager og vi måtte bli nok et døgn på sykehuset med all forvirringen :(
    Til slutt var det nok – babyen kommer først! Gi den ungen mat! Jeg måtte nesten grine meg til at babyen skulle få erstatning for å få i seg mat. Jeg ga han flaske på sykehuset mens jeg pumpet døgnet rundt… Jeg ville jo gjerne få til ammingen, så når vi endelig var kommet hjem fortsatte jeg med å pumpe meg hver tredje/ fjerde time, ungen måtte tvangsmates hver tredje time i følge sykehuset, så i to måneder gikk det i mating og pumping, koking av flasker og øve på å amme døgner rundt. Jeg var fortvilet, sov ikke, ungen skrek og ingenting føltes riktig.

    Vi fant heldigvis ut om bristen og låsningene til babyen fordi vi som foreldre stolte på oss selv om at “noe var galt” og at det ikke bare var kollikk. Kiropraktor ble løsningen :)
    Ammingen ble dessverre ikke den beste løsningen verken for baby eller mor i vårt tilfelle. Mange kan mene at baby har det best med morsmelk, men jeg er ganske sikker på at baby har det aller best når også mamma har det bra :)

    I dag har vi en ettåring som er glad og fornøyd stort sett for det meste, han er ikke noe mer syk enn de andre i barnehagen, har ikke astma og ingen allergier)

    Mitt aller beste råd til førsegangsforeldre: lytt til magefølelsen og stol på dere selv. Gjør det som er best for dere! Det var en lettelse når jeg endelig bestemte meg etter mye dårlig samvittighet for å slutte med amming og gi babyen min flaske! :)

    [Reply]

    Reply
  55. helene

    November 22, 2012 11:08

    jeg fikk mitt fjerde barn for 16 dager siden og kjenner meg godt igjen i din historie,-med alle barna mine!
    også jeg ble møtt med de samme holdninger og råd om å amme mer og oftere,jeg har hatt betennelse,blødende brystvorter og opplevde med barn nummer tre at en bit av vorden falt av i munnen på babyen.jeg har aldrig før lest en så ærlig og flott beskrivelse som dette,jeg føler meg et tonn lettere og slår meg til ro med at kanskje ikke er verdens dårligste mor alikevel,vi er svært sårbare i barseltiden med hormoner i fritt fall og et følelsesliv som en berg og dalbane,og det eneste vi får vite om amming er at det skaper en fantastisk kontakt mellom mor og barn,og gir den beste næring,ingen fobereder oss på de nettene man sitter våken og gruer seg til ungen skal ha mat og nesten føler forakt for amming.med mitt siste barn er jeg nå eldre og mindre mottakelig for velmenende råd,jeg har berstemt meg for at jeg skal kose meg med babyen og heller inngå et kompromiss,jeg pumper melk på flaske og gir han heller pupp til dessert,det er mye lettere når han ikke er skrubbsulten,og når jeg må ta frem morsmelkserstatningen så gjør jeg det med god samvittighet,for sann morskjærlighet defineres absolutt ikke enbart gjennon en pupp!

    [Reply]

    Reply
  56. marita

    November 22, 2012 11:08

    Jeg vil påstå at jeg er glad vi ikke prøvde lenger enn 7 uker.. 7 uker med hylskrik hver gang ungen ble lagt til brystet, 7 uker med fortvilelse som mamma fordi vi ikke får til ammingen. Hadde en fantastisk barseltid, en fornøyd unge som fikk mme, sov og spiste og smilte.. Gråt kun når han var sulten, aldri magevondt eller våkenetter. Ungen sov natten gjennom fra dag en. Hadde vi slitt med amming med ett barn til, hadde jeg ikke hatt problemer med å gå over til flaske igjen. Heller en mamma som har ork og energi til å være en god mor, til å være en trøtt og utslitt mamma fordi man sliter med amming. Mamming er MYE viktigere enn amming. Mulig at morsmelk er best, men mme er like bra.

    [Reply]

    Reply
  57. MandagsMor

    November 22, 2012 12:35

    Det er så trist, så trist – at ikke holdningene til “ammepolitiet” har endret seg siste 20 år!!!

    Jeg skrev et innlegg om noe liknende i sommer der jeg blant annet skrev:
    ” – Jo, jeg ammet alle mine tre barn. Alle sammen i omtrent 2 måneder. Da stoppet melkeproduksjonen. Presset fra helsestasjonen og bedrevitere var enormt. En kan jo miste melken av mindre. Med den førstefødte hadde jeg ingen erfaring og følte meg som en gigantisk fiasko som ikke kunne få til noe så enkelt som å gi barnet mitt brystmelk. Sprang rundt med puppen ute i flere uker, raste ned i vekt, mistet appetitten, fikk ingen nattesøvn og hørte ungen skrike av sult – hele tida.
    Til slutt ble jeg sint. Sint på meg selv og sint på helsesøster. Kjøpte flaske og melkepulver. Glemmer aldri ansiktet til babyen etter at han hadde tømt den første flasken. Tilfredshet er en mild beskrivelse. Det føltes IKKE som et nederlag, nei! …”

    Da ungene var rundt 8-9 uker begynte jeg med velling, litt senere grøter. Mette, glade, trillrunde unger – som vokste og svært sjelden var syke. Til tross for mangel på morsmelk.

    Du er ikke alene om å slite, ser du! Nei, gi blaffen i puppen – ta vare på mors psykiske helse og gi ungene pulvermelk.
    MandagsMors siste bloggpost: Glefsing i kommentarfeltetMy Profile

    [Reply]

    MandagsMor Reply:

    Innlegget mitt om amming omtaler en artikkel på “Side 2″: “Dette er tabu” (http://www.side2.no/helse/article2581152.ece)
    MandagsMors siste bloggpost: Glefsing i kommentarfeltetMy Profile

    [Reply]

    Reply
  58. janne

    November 22, 2012 13:01

    synes det er herlig å lese at andre også tar til ordet for at det er et ammerhysteri her i Norge! Ja, selvfølgelig er morsmelk som oftest beste alternativet kontra morsmelkerstatning, men ikke alltid! Dersom pupp/morsmelk tar bort “mor” i streben på å være den beste mammaen ever, “beste mammaen ever” er ofte ensbetydende med å gi barnet ditt alt det “riktige” i et mer og mer glansbildepreget samfunn, så tror jeg vi må revurdere hvordan og hvor vi legger trykket for at matfatet til våre små prinser og prinsesser skal være, påvirkning og planlegging i fohold til det å amme starter leeeeenge før barnet kommer til verden, gjerne på første kontroll etter man har funnet ut at man er gravid…. og DET er med på å starte press og ikke bare positive forventninger: Hva hvis jeg ikke klarer å amme, hva da? Det å være nybakt mor idag er IKKE lett, og det var sikkert ikke lett for 40 år siden heller, men tross alt var det akseptert og ikke måtte gi pupp, HELMELK; SUKKER OG EGGEPLOMMER i en god miks var et like godt alternativ som morsmelk, og tro det eller ei, det har blitt friske og gode mennesker utav disse HELMELKbarna også ;)
    Jeg har selv 3 barn, og har vært igjennom ammehelvete – fordi det var nettopp det det var. Med eldstejenta så hadde jeg en mintgrønn monster maskin stående midt på stuegulvet som hadde uttak til å kunne pumpe 2 flasker samtidig. Til hvert måltid la jeg snuppa til pupp i håp om at hun skulle få til sugeteknikken (for tross alt hadde jeg nær kontakt med både ammehjelpen, barsel, helsestasjon. lege og gud vet hva, i håp om å få dette til, nemlig å ha matfatet tilgjengelig til enhver tid) for deretter gå over på backup – morsmelk på flaske. Dette holdt jeg på med i 3 mnd, og at INGEN ristet meg å sa at nok var nok, er ubegripelig for meg. Jeg var totalt utslitt og levde ganske monotont, med pupper fulle av kjøttsår, klumper, betennelse og absess, fordi jeg så gjerne ville leve opp til normene samfunnet har lagt opp til. Mellomste frøkna fikk til å suge, men pga operasjon og narkose og dertil nedsatt melkproduksjon, så fikk hun både morsmelk og mme. Det holdt i 5 uker, før mme ble det endelige valget, og med minsten holdt det i 7 dager før det bar rett over på mme. Og idag, har jeg ingen dårlig samvittighet , eller jo – jeg angrer på at jeg ikke sluttet med puppehysteriet enda før med eldstejenta, kanskje da hadde jeg hatt evne til å glede meg over det lille vakre skjønne barnet som var kommet inn i livet mitt – enda før <3

    [Reply]

    Reply
  59. Monica

    November 22, 2012 13:12

    Hei
    Flott innlegg, og føler med deg, det er ett slit!
    Jeg hadde det på samme måten da jeg fikk barn for 18 år siden! Sleit meg skakk… fikk beskjed om å fortsette, og fortsatte døgnet rundt!

    Dette fikk meg til å bestemme meg for at neste gang jeg får barn skal jeg gjøre som JEG føler, og drite i hva andre rundt meg mener! Fikk en herlig sønn for 3 år siden, og hadde fortsatt samme instillingen! Det gikk som en drøm, ammet til jeg begynte å jobbe, og hadde mer enn nok.

    Tror at mye av stresset rundt dette fører til at mange sliter mer enn de må! Jeg hadde ikke sett på det som ett nederlag om det ikke hadde gått. Da hadde jeg gitt flaske og tenkt at det er viktigere med glad mor og mett barn enn sliten frustrert mor og sultent barn!

    [Reply]

    Reply
  60. Sandra

    November 22, 2012 13:36

    må le litt fordi jeg kjenner meg så godt igjen, som du så fint påpeker er mangen av oss litt hjernevakset når det kommer til dette :) går helt fint å gi flaske me mme, uten at barnet tar noe skade av det… hehe

    [Reply]

    Reply
  61. Hedvig

    November 22, 2012 14:26

    Anbefaler boka “The Sensational Baby Sleep Plan” av Alison Scott-Wright. Den handler om amming, søvn, kolikk og andre problemområder og løsninger på dette. Hennes opplegg er både barnevennlig og foreldrevennlig! Sunn fornuft hele vegen og beroligende lesning! Hennes syn på amming er opplysende, forklarende og avslappende!

    [Reply]

    Reply
  62. Ann- Elin

    November 22, 2012 14:49

    Jeg hadde knapt fylt 20 år da jeg fikk mitt første barn. Og jeg var ingen voksen og moderlig 20- åring, men en redd og usikker ung mor, som desperat forsøkte å gjøre alt riktig. Derfor våget jeg ikke engang tenkte på erstatning da det viste seg at jeg ikke hadde tilstrekkelig med melk. Istedenfor gjorde jeg som deg, ammet i timevis, ettersom mer og hyppigere amming skulle være løsningen, ifølge alle fagfolk. Og ja, jeg gråt jeg også. Store fortvilte tårer hver gang barnet mitt tok noen sugende drag, og jeg kjente at han kanskje fikk EN dråpe der det skulle ha vært en sprut. Eller kanskje ingenting.
    Jeg gråt også ovenfor helsesøster, der jeg måtte bekjenne min udugelighet og fikk medfølende blikk. Dog ikke mer medfølende enn at jeg gikk derfra med ytterligere “ordre” om å amme oftere. Og da helsesøsters ordre ikke hadde ønsket virkning fikk jeg i siste instans tilbud om hjemme- besøk av Ammehjelpen. Da kom det en moden og moderlig kvinne hjem til meg og preket ammingens velsignelse. Man skulle kooooose seg under ammingen! Ja, både mor og barn skulle kooooose seg! Så ville melken renne som vann fra den stenen Moses slo hull på under flukten fra Egypt!
    Ok, de religiøse sammenligningene er tillagt av meg, men det fremkom iallefall enda tydeligere, i møte med “Ammehjelpen” at man skulle amme. FULLAMME! Ellers frarøvet man både barnet og seg selv et mer eller mindre hellig bånd, som selvsagt KUN knyttes ved amming.

    Så jeg og barnet mitt gråt videre noen måneder til. Jeg i fortvilelse og han av sult. Da han var 6 måneder ble jeg imidlertid syk og måtte ha medisiner som ikke kunne tas ved amming. DET var velsignelse det!!!!
    Og stakkars, stakkars gutten min… endelig fikk han faktisk spise seg mett. Og “kolikken” han hadde slitt med siden han ble født forsvant umiddelbart. Antagelig var det aldri kolikk han gråt av, men ren sult.

    I ettertid er jeg rent forbanna over rådene jeg fikk som ung, usikker førstegangsmor. Og det av voksne fagfolk! Månedene med mitt første barn, som skulle ha vært en stor og fin opplevelse, ble ødelagt av dette. Jeg får rett og slett vondt i magen bare jeg tenker på den tiden. Og det er trist!

    Da jeg fikk mine to andre barn var jeg voksen, og fast bestemt på å ikke amme overhodet, dersom jeg fikk det minste problem med det. Jeg ville ikke “miste” også deres spebarnstid, og hadde arsenalet av spisse ord klar på tungen om noen ville prøve seg på å “tvinge” meg til amming.
    Heldigvis viste det seg at melken rant mer villig til mine to yngste, men jeg fullammet kun i 5 måneder. Og var strålende fornøyd med det.

    Jeg er jo glad for at jeg faktisk fikk oppleve det fine med amming, ovenfor mine to yngste. For det er en god opplevelse, NÅR det er en god opplevelse. Men jeg er ikke i tvil om hva jeg ville råde en mor til, dersom ammingen ikke føles som en god opplevelse. Slutt med det! Og ikke tenk ett sekund at du er en dårlig mor av den grunn! Faktisk kan det å slutte være det eneste rette for både deg og barnet.
    Ann- Elins siste bloggpost: Nothing to say…My Profile

    [Reply]

    Reply
  63. søster Cecilie

    November 22, 2012 15:02

    Halleluja, dette innlegget (og mange av kommentarane) er deilig lesing for ei som vart mor for første gong for fire veker siden, og som sliter med dårlig samvittighet relatert til det at eg ikkje får til og amme. Melkeproduksjonen er aldri komt skikkelig i gong (til tross for pumperegime frå hel….), og den lille nekter og ligge til brystet. På sjukehuset tvang dei han inntil, og kvar amming endte opp med ein hysterisk unge og ei mor som hylgrein i fortvilelse. På grunn av dårleg samvittighet (for hugs: bryst er best), forsøkte eg kvar dag, framleis endte amminga opp i hysteriske tilstander for begge parter. No pumper eg meg, dei dråpane eg får ut etter tre veker med pumperegime døgnet rundt, og gir han morsmelkerstatning uten dårleg samvittighet ellers. Han er fornøyd, og då er også mor fornøyd.

    [Reply]

    Reply
  64. Mariann

    November 22, 2012 20:02

    Undertegnede og lillebroren fikk begge morsmelkerstatning fra ganske så tidlig levealder. Jeg har et imponerende immunforsvar, mens lillebror har opptil flere sykedager i året. Og lillesøster, som var den som ble ammet desidert lengst (mange måneder lenger enn vi andre to), er den som har vært desidert sykest helt opp til voksen alder. Basert på denne lille ikke-vitenskapelige og ikke-representative, men allikevel litt interessante (likt miljø, samme foreldre), undersøkelsen, kan det vel slås fast at det er ganske mange ting som spiller inn på immunforsvar og andre faremomenter ved amming/ikke-amming.

    [Reply]

    Reply
  65. Helene

    November 23, 2012 11:10

    Som førstegangsfødende i juni er det greit å få litt info og tid til å fordøye. Jeg håper jeg klarer å amme, men jeg har fulgt litt med på min lillesøster og hennes jente på snart 1 år, som har fått både grøt og erstatning lenge og klarer seg helt fint.

    Og jeg tenker også litt på de mødrene som ikke klarer å produsere melk, deres unger får jo vel som oftest kun erstatning?

    Det er skummelt å se fremover og ikke vite noe om hva som kommer til å skje. Man kan vel bekymre seg herfra til månen og tilbake, men jeg får heller sette meg ned med en kopp te og tenke på noe annet :)

    Takk for flott innlegg! :)
    Helenes siste bloggpost: Beach 2012My Profile

    [Reply]

    Reply
  66. Sparringmamma

    November 24, 2012 18:52

    I vår kultur overlates nybakte foreldre praktisk talt til seg selv med beskjed om “å følge magefølelsen” og “stole på seg selv” med en tre dager gammel baby og ingen instruksjonsbok. . Sjokket kan være enormt.. Babyen gråter og om det er sult, magevondt eller trøtthet – ikke veit jeg..,

    Å få til amming i dette stresset er kanskje ikke det beste utgangspunktet..

    Men sånn er hverdagen og virkeligheten. At mange sliter med å få til amming tror jeg henger sammen med flere ting: lite informasjon, veiledning kombinert med urealistisk forventning om hvor greit alt skal gå og stress, press og påfølgende dårlig samvittighet…

    Åvære nybakt mamma i vårt vestlige tilsynelatende likestilte resultatorienterte samfunn er IKKE bare bare..

    Det mange opplever som “ammehysteri” tror jeg er resultat av en kultur som ikke verdsetter nybakte mødre, som ikke gir tilstrekkelig støtte, avlastning eller ro i de nødvendige dagene og ukene etter fødsel…
    Sparringmammas siste bloggpost: Hvem skal ta seg av ettåringene?My Profile

    [Reply]

    Reply
  67. ca.strømsnes

    November 25, 2012 01:46

    Skjønner at jeg var heldig for jeg opplevde aldri et slikt press utenfra. Eneste presset var fra meg selv, man kan selvsagt spørre seg om hvor det kom fra, men det var fælt å oppdage at uansett hvpr mye jeg presset, drog, pumpet, drog igjenn, skviste, presset og skviste så kom det ikke så mye som en dråpe melk. Jeg gråt.

    Det jeg derimor opplevde var at når jeg åpent fortalte at “nei, jeg fungerer ikke helt som jeg skal” så åpnet andre seg og kom med sine historier som om jeg var forløsningen som åpnet slusene.
    ca.strømsness siste bloggpost: Lys i mørketiaMy Profile

    [Reply]

    Reply
  68. Maria

    November 27, 2012 21:41

    Jeg opplevde egentlig hele skalaen. Fra Ullevål sykehus har jeg litt blanda erfaring, for jeg syntes det var et veldig trykk på dette med amming. Jeg opplevde også hjelp til å innse at det ikke var verdt å gå videre med forsøk på amming/pumping og mye varme og støtte. Rett før vi skulle hjem opplevde jeg en hånlig og ufin lege, og dette ødela veldig mye for meg i en sårbar situasjon. Men fra helsestasjonen (Grünerløkka helsestasjon) har jeg bare opplevd respekt, forståelse og støtte.

    Helsesøster som har fulgt opp sønnen min forklarte meg at selv om morsmelk er den beste næringen er morsmelkerstatning av og til den beste løsningen. Hun ba meg også forsone meg med valget om ikke å fortsette å forsøke med amming, fordi mange plages så voldsomt av alle “om bare..”. Helsesøster som var tilstede på barselgruppas første møte sa helt uoppfordret at “noen barn drikker fra pupp, andre barn drikker fra flaske – begge deler er like naturlig”.

    [Reply]

    Reply
  69. Lene

    December 1, 2012 01:20

    Oi, orket ikke lese alle kommentarene, men merker veldig forskjell etter at innlegget kom på VG gitt..

    Synes selv at det er hysterisk ammepress, og dette med å amme til de er året.. Min baby er snart sju mnd, nysgjerrig og ligner mest av alt en ål i fanget. I tillegg er hen (hehe, øver meg ;) veldig vpken og “med”, mye menneske rett og slett, så jeg føler jeg ammer en “person”. Og DET føles litt rart, spesielt når hen leter febrilsk etter puppen og prøver å kle av meg på kafè ol..

    [Reply]

    Reply
  70. Ragnhild

    December 7, 2012 22:51

    Heier på deg, for dette var et veldig flott innlegg! Nå skal det sies at jeg fortsatt ammer gumpen min på åtte måneder flere ganger daglig, og har vært så heldig å få gjøre det uten særlige utfordringer. MEN at det i det hele tatt er en problemstilling er virkelig ikke noe jeg hadde hørt om under svangerskapet, og før jeg ble gravid var jeg jo overhodet ikke interessert i sånn tematikk ;) Gjennom jordmorveiledning, omgangskrets osv. har jeg ikke hørt et ord om at ammingen kunne by på problemer, så hadde jeg fått noen hadde de nok overrumplet meg så til de grader! Jeg har hele tiden tenkt at man bare legger barnet til brystet og så går reten av seg selv, så jeg ble bokstavelig talt tatt på senga da jeg rett etter en ganske så laaaang fødsel uten inntak av fast føde på noen døgn fikk besøk av en jordmor på speed som duret i vei om ammeteknikk fra A til Å, og med beskjed om at nå måtte jeg amme i vei hver gang gumpen viste interesse for brystet, og det var slettes ikke sjelden. Og som den pliktoppfyllende førstegangsmammaen jeg er gjorde jeg jo som hun sa, og prøvde å legge til side alt som heter utmattelse og søvnmangel for å få med meg hver minste detalj…. Når jeg tenker på det i ettertidblir jeg jo innmari takknemmelig for at det har gått så greit, men jeg kan lett forestille meg hvor vanskelig det kunne ha blitt i motsatt fall. Med det store fokuset man har på å gjøre det beste for barnet i ressurssterke Norge er det så lett å bli usikker og føle seg utilstrekkelig hvis man ikke får til en så basal ting som amming. For all del, jeg er selvsagt ikke motstander av at man skal gjøre det beste for barna sine, men innimellom blir det veldig unyansert fokus på hva som er det beste for de små. For jeg er veldig enig i at en glad mamma er en mye bedre ressurs for barnet sitt enn en utslitt, brystbetent, utpumpet mamma er. Morsmelk er sikkert veldig bra, men i 2012 har jeg stor tro på at man klarer å lage veldig gode erstatninger også! Og etter at jeg ble mamma selv og har fattet interesse for temaer som amming, søvn(mangel)og avføringsmønster har jeg gjennom andres erfaringer virkelig fått øynene opp for at dette med amming ikke alltid er verdens enkleste og ukompliserte ting! Så gjør det som føles mest riktig utifra forutsetningene, og prøv for all å legge dårlig samvittighet til side og nyt denne tida som går så utrolig fort!

    [Reply]

    Reply
  71. Antisupermamma

    April 17, 2013 23:28

    For et fantastisk innlegg! Kunne ikke vært mer enig. Og høyst gjenkjennelig! Antisupermamma er også opptatt av dette temaet, og har et eget kapittel om amming (eller ikke-amming) i e-boken på bloggen. Nei til ammeregime! Ja til sunn flaskemat, når puppene ikke virker. Det er ikke riktig at man skal måtte ty til “lyssky” nettsider for å finne tips om flaskemat, som om man var en kriminell. Det føles ille nok i seg selv, og særdeles upraktisk, å ikke klare å amme. Trøsten er: Vi er flere i samme båt. Mange flere enn vi tror. La oss ha en felles stemme. Og takk for at du deler!

    [Reply]

    Reply
  72. June

    May 23, 2013 19:16

    Hei
    Jeg kjenner det stikker i hjertet mitt når jeg hører at mødre sliter med ammingen og har gitt opp ammingen.

    Og jeg blir forbanna på helsestasjoner som mener ting bare går seg til, og gir beskjed om at det er bare å amme mer for då går det fortere over.
    Jeg sier hallo en virkelighetssjekk. Nei, ikke alle problemer går bort med mer amming. Men korrigering “korrekt” amming, gode stillinger, grunnleggende prinsipper rundt amming. og ikke minst sår som ikke heler SKAL sjekkes av lege, det skal taes prøve av såret, og det skal taes melkeprøve ved tegn til infeksjon.
    Problemer mange ammende mødre har vil ikke gå bort bare med en løsning på alle problemer.
    Som ammehjelper så er det mange som ringer meg eller en av de andre mange ammehjelperene i landet for å få korrekt veiledning, få sjanse til å snakke ut om problemene en har i mange tilfeller er ammehjelpen som frivillig organisasjon et bedre alternativ enn helsestasjonen eller glade svigermødre/bestemødre som gjerne adder til et press som er umenneskelig.

    Men så må jeg med min ammehistorie og mine erfarigner si at flaskepresset som er ute også er umenneskelig.
    Det må være en balanse gang og en gylden midt vei hvor mødre ikke kjenner på press den ene veien eller den andre.
    Du har et kjempe rørende innlegg med en hjerteknusende situasjon du beskriver.

    Men for dere alle vil dere mestre ammingen men ikke får veiledningen du trenger på helsestasjonen, ikke fortvil. Det finnes hjelp.
    Junes siste bloggpost: God jul allesammen.My Profile

    [Reply]

    Reply
  73. Iselin

    July 26, 2013 20:43

    Fantastisk at noen sier dette høyt! Jeg slet med amming i 4 måneder og måtte til slutt begynne med kun flaske da sønnen min aldri var mett og gråt konstant. Vi var innlagt på sykehuset da han ikke spiste og ikke sov og bare gråt, der tok de hundre tester men fant ingenting. Jeg ser jo nå at gutten var sulten. Ingen sa til meg at jeg burde prøve flaske, men bare at amming må til og helliggjøring av puppen på høyt plan. Jeg trodde som du at det ikke var noe sak, bare på hekte på puppen og da var alt greit. Takk for at du skrev dette innlegget, det er viktig for alle å lese! Man klarer seg fint på erstatning.

    [Reply]

    Reply
  74. Ennå barnløs dessverre

    March 28, 2014 11:29

    Morsmelk er helt klart det beste, ingen er vel uenige i det.
    Men, det er ammehysteri i Norge!
    Jeg har ennå ikke barn, men håper da ennå at det skal bli min tur en dag. Pga medisiner jeg må ta må jeg innse at jeg ikke vil kunne amme et barn. Det står mellom å kunne amme eller å trygt kunne holde barnet, og akkurat der blir valget enkelt. Men – jeg har gått runder der jeg har lurt på om jeg i det hele tatt bør få barn fordi jeg ikke vil kunne amme. Altså at jeg ikke vil være en egnet mor som setter barn til verden når jeg vet at jeg ikke kan gi det det som alle mener er best. Litt eldre og med gode råd fra venninner har jeg heldigvis innsett at det er feil, men det gnager likevel på samvittigheten. Og det før barnet er i magen eller født…

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply to Jenny

(*) Required, Your email will not be published


× three = 18

CommentLuv badge