Diagnose: Dyktig

, , 25 Comments

For tiden leser jeg en bok som heter Diagnose: Dyktig – håndbok for overambisiøse jenter og alle andre som burde bry seg. Den tar opp en del interessante ting i forhold til dette med å være flink pike og å skulle forholde seg til egne og andres krav og forventninger.

En del av oss har vokst opp med hjemmeværende mødre og har med oss i bagasjen deres standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, hvor tilgjengelig man skal være for sine barn og hvordan familielivet skal organiseres (felles middag med hjemmelaget mat hver dag, for eksempel). Dette lot seg gjennomføre nettopp fordi de var hjemmeværende (eller deltidsarbeidende), men når man kombinerer det med fulltidsjobb er det faktisk ikke mulig å få kabalen til å gå opp uten å slite seg ut.

Forfatterne beskriver tiden frem til jenter etablerer familie som lykkelige hvetebrødsdager. De identifiserer seg med den utearbeidende faren, mulighetene er uendelige og verden oppleves som helt likestilt for jenter og gutter. Etter at man har etablert egen familie identifiserer man seg brått like mye med den selvoppofrende moren og det undervurderte arbeidet hun gjorde hjemme – samtidig som man fremdeles skal gjøre karriére (dog uten det bakkemannskapet hennes far hadde hjemme da han i sin tid gjorde karriére).

I bunn og grunn koker det hele ned til noe jeg har skrevet om før, nemlig hvordan man kan senke sine egne krav. Skal man fire litt på standarden jevnt over (litt mindre karriére, litt mer rotete hjemme, litt mindre trening, litt færre venninnetreff) eller skal man prioritere en eller flere ting helt bort? Forfatterne mener at det uansett kan være en god idé å engasjere seg i kvinnebevegelsen for å lære seg mer om strukturene i samfunnet, se at de flinke pikers problemer ikke er deres personlige og siden gjøre noe med det:

Vend kraften utad og protester i stedet for å legge skylden på seg selv. La ingen herse med deg. Gjør det du vil. Lær deg hvordan samfunnet ser ut, analyser din og andre kvinners situasjon og gjør noe med det!

Er du en flink pike? Hvordan får du kabalen til å gå opp? Eller klarer du å bare være akkurat så flink som du har lyst til selv?

(Boka er fra 2001 og ikke lengre til salgs i vanlige bokhandlere tror jeg. Men det går an å få tak i den brukt på nettet, om du er interessert i å lese – eller låne på biblioteket kanskje?)

Illustrasjon: Dustin Larimer

 

25 Responses

  1. Bente

    August 28, 2011 21:29

    Jeg velger å være flink til det jeg synes det er viktig å være flink til og til det jeg har lyst til å være flink til. Jeg synes det er viktig med felles og hjemmelaget middag, så da prøver jeg å være flink til det. Jeg har lyst til å sy (klær og andre ting), så da øver jeg meg på å bli flink til det.

    Å ha små barn krever beinharde prioriteringer. De prioriteringene er det jeg (og mannen min) som gjør. Hva andre mener er ikke så veldig interessant. Det er ikke lett, men jeg minner meg ofte på at det er en tid for alt. Om fire-fem år er det andre prioriteringer som gjelder.

    Stol på deg selv, Frøken Makeløs! Så blir det nok veldig bra :)

    [Reply]

    Reply
  2. Elin

    August 28, 2011 22:53

    Jeg kjenner igjen en del av det som skrives her. Jeg har imidlertid ikke barn, så sånn sett blir det blir det færre elementer i kabalen som skal gå opp, men føler samtidig at hvis jeg hadde fått barn så ville kabalen aldri gått opp. Jeg prøver ofte å jobbe så mye som jeg føler må til, delta i lagidrett med treninger og kamper, trene opp et dårlig kne, holde leiligheten noenlunde ryddig, bruke tid sammen med samboeren min, bruke tid med venner og litt tid for meg selv, men innser ofte at hver uke ikke nødvendigvis kan inneholde alt det der og blir ofte tilsvarende skuffet over meg selv over at jeg ikke får kabalen til å gå opp.

    Det kan virke som om jeg kunne hatt godt av å lese den boken og forsøkt å lært meg en gang for alle at man ikke nødvendigvis kan opprettholde full standard på alle elementene i hverdagen.

    Hilsen med-flink-pike

    [Reply]

    Reply
  3. Tine

    August 29, 2011 00:58

    Dette synes jeg er etveldig intresant tema. Selv om jeg ikke har barn, så har jeg etter en kraftig smell i veggen grunnet krevende jobb og studie, valp engasjement i organisasjoner at prioriteringer er alfa omega. Som 25 åring lever jeg nå en utrolig avslappet tilværelse hvor jeg tør å si nei, og kjenner mine begrensninger. Synes det er utrolig viktig med fokus på flink jente syndromt! Flott artikkel!

    [Reply]

    Reply
  4. Frøken Makeløs

    August 29, 2011 08:14

    Må forte meg å duo at boka er like aktuell for dere som ikke har barn. Jeg har bare skrevet om noe av det forfatterne tar opp, de skriver for eksempel mye om likestilling på jobb.

    Er enig i at nøkkelen er å prioritere og jeg vet egentlig godt hva som er viktig; nesten alt… For problemet er jo å prioritere bort noe. Vil veldig gjerne høre hva noen av evt dere har valgt bort – og om dere lever godt med det valget?

    [Reply]

    Reply
  5. Tine

    August 29, 2011 10:20

    Jeg valgte å prioritere bort frivillig arbeid, og studere mindre og generelt prøve å ikke få fulle dager. Bruker tid med de vennene jeg ønsker, og nedprioritere å være med på alt. Og byttet jobb, til noe mye mindre betalt. Det høres kanskje egoistisk ut å ned prioritere frivillig arbeid, men det tar mye tid. Jeg er veldig fornøyd med dagene mine nå. Men det var kjedelig å ta valgene.

    Litt mindre flink, mye mer lykkelig!

    [Reply]

    Reply
  6. Cathrine

    August 29, 2011 11:07

    Hei, her er et annet interessant innlegg med et litt annet ståsted – nemlig det at mange jenter tar på seg for mye ansvar i familien, og ender opp som hjemmets prosjektleder med alt ansvar og jobb som hører til:
    http://www.aftonbladet.se/wendela/barn/article11352369.ab

    Selv har jeg prioritert bort en del jobb-greier som fredagspils o.l. Det blir også færre turer på byen (ikke for at jeg må legge ungene om kvelden, men for å kunne nyte morgenene med dem dagen etter). Treningstiden er også liten, men her kan jeg nok bare skylde på meg selv :-)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Herlig, den boka vil jeg lese! :-)

    [Reply]

    Reply
  7. Liv-Inger

    August 29, 2011 12:25

    Godt innlegg. Og virkelig noe å tenke på!

    Selv er jeg i tenkemodus for tida. Litt sånn “hva er det egentlig som er viktig her i livet”-greier. Jeg har ingen svar ennå. Men jeg håper å være litt klokere om noen måneder. Noen ganger må man bare ta grep for å komme seg over en kneik eller to.

    Ha en fin uke! :-)

    [Reply]

    Reply
  8. Barbarella

    August 29, 2011 14:42

    Sukk. Jeg vokste opp med to fulltidsarbeidende foreldre – og en mor som likevel satte hjemmelaget gourmetmat på bordet hver eneste kveld. Riktignok vaskehjelp en gang i uken, men likevel vanskelig å leve opp til. Men jeg kan ikke huske at foreldrene mine hadde noe sosialt liv da vi var små. Så de ofret vel den biten, da.

    Mitt beste tips til overarbeidede kvinner: La mannen få ta jobben som hjemmets prosjektleder i ett år. Det vetyr ikke at han skal gjøre alt, men han skal være den som ser hva som trenger å bli gjort, og delegere det. Bestemme middag, se hva som mangler i kjøleskapet, og skrive handlelisten. Pakke barnehagebagen, ekstraklærne etc. Hva som mangler i barnas klesskap. Hva som må vaskes og når? Så kan du være arbeidskraft til disposisjon likt med 50%.
    Det blir 6 måneder kaos, så får han det til, og etter det året (hvis han fremdeles lever ) kommer han til å være superfornøyd med å dele på det ansvaret igjen, og da er dere virkelig likestilt!

    [Reply]

    Reply
  9. Maja Piraja

    August 29, 2011 14:53

    Jeg har ikke barn, men merker likevel at det er direkte ugreit å få tid til alt man ønsker å få tid til. Hvordan jeg skal få tid til noe som helst hvis jeg en gang får barn er for meg et mysterium! Og nå er ikke jeg spesielt flink til å rydde på nåværende tidspunkt en gang! ;)

    [Reply]

    Reply
  10. IRUTH

    August 29, 2011 15:06

    Det finnes en annen skole, nemlig det å bli syk over lang tid. Hvis man prøver å stresse mens man er syk blir man som regel bare dårligere; kroppen er en utmerket oppdrager. Enn så lenge man er syk blir også både egne og andres krav og forventninger nullet ut: Kroppen bestemmer. I tillegg har man god tid til å prioritere over de få kreftene man har.

    Selvfølgelig er konklusjonene man kommer til er ulike fra person til person, poenget er selvfølgelig bare å gjøre en prioritering. Blant mine mange prioriteringer er kanskje den jeg er mest fornøyd med at jeg ikke bretter klær i noen særlig grad. (Jeg har dem inni skapene sortert, men det er ingen tellekanter, bare mange hauger.) Jeg prioriterer middag uendelig høyt, stort sett over sosialt samvær. Jeg prioriterer å være sosial med dem det er enkelest å organisere med. Jeg prioriterer ikke støvtørk, men har rent bad og kjøkken. Og så videre…

    [Reply]

    Reply
  11. Une

    August 29, 2011 19:34

    Kan anbefale Gro Dahles “Snill” som essensiell lesing for alle snille piker fra 3 til 100 år. Det er teknisk sett en bildebok for barn, men rommer så utrolig mye mer. Dere snille piker vil kjenne dere igjen der også:)

    [Reply]

    Reply
  12. Hege

    August 29, 2011 20:48

    Jeg skriver for tiden på en liten tekst om snille, stille, flinke, piker. Jeg har akkurat begynt så jeg vet ikke helt hvor den ender ennå, men to poeng holder på å ta form. Det ene er en hypotese om at snille, stille, flinke jenter kan utvikle “flink-pike syndrom” fordi man ikke får noe respekt og anerkjennelse for å være snill, stille og flink. Man må derfor kompansere ved å være alt mulig annet også (sosial, pen, sunn, morsom, engasjert osv). Det holder liksom ikke å være snill og grei, gjøre leksene sine og være opptatt med sitt.

    Det andre poenget er at jeg er litt lei av at snille, stille, flinke jenter blir oppfordret til å være sinte og litt slemme (kan ikke se at det er noen som har gjort det her, men det er kanskje fordi diskusjonen er om voksne kvinner, og ikke små snille jenter). I “snill” så er det jo det som er løsningen. For at Lussi skal bli sett, må hun bli sint. Jeg synes snille, stille, flinke jenter skal bli anerkjent for at de er flinke (til akkurat det de er flinke til, dvs før de føler de må være flinke til ALT), og at man ikke skal kreve at de endrer seg.Snile, stille, flinke jenter er jo, som det viktigste av alt, forskjellige så disse tankene er jo helt klart preget av min erfaring av å være snill, stille og flink.

    Noen andre som har noen tanker om dette?

    [Reply]

    Une Reply:

    Det er alltid interessant å diskutere bøker, for vi har alle sammen vår helt unike opplevelse av ei bok.
    Jeg har aldri stått i fare for å utvikle noe “snill pike-syndom”. For til tross for at jeg har vært både flink og (stort sett) snill, har jeg aldri vært stille. Jeg opplever dermed avslutningen i “Snill” som en oppfordring til alle snille, stille og flinke jenter om å våge å ta sin plass i samfunnet. Litt roping har sjelden skadet noen, og det er i alle fall ikke å være slem… Når Lussi endelig kommer seg ut av veggen hjelper hun jo en hel masse andre jenter (og oldemor!) ut av veggen. Dessuten begynner hun å bry seg litt mindre om hva alle andre trenger hele tiden, og da oppdager hun jo at hun er sulten også:)
    Jeg oppfatter dermed “Snill” som ei bok om at (mange) jenter må høre litt mer etter hva deres egen kropp og sjel trenger, i stedet for å være så oppttatt av å gjøre “alt” så riktig at ingen til slutt husker at du er der (eller setter pris på deg).

    [Reply]

    Reply
  13. Helene

    August 30, 2011 11:22

    Man kan skrive en liste over hva som er viktigst og holde seg til den. Jeg prioriterer ungene først, deretter jobben (har valgt et jobb bytte da det ble for mye reising i den forrige)… jeg LIKER å være sammen med mine døtre, og går heller en tur der en av dem er med enn dra alene i et treningssenter…. Jeg vet at de blir voksne (alt for raskt) og hvordan jeg behandler dem nå er grunnlaget for kontakten vi kan ha videre i livet. Jeg liker jobben min også, men har lært på den harde måten at karriere ikke gjør meg lykkelig…
    Noe av de urealistiske ambisjonene forsvinner med årene heldigvis;-)
    Man kan velge sine “kamper” hva er verdt strevet og hva er ikke?

    [Reply]

    Reply
  14. Helene

    August 31, 2011 18:57

    Må bare svare på det innlegget der man etterspør menns innsats i hjemmet. Jo, min mann gjør masse hjemme (muligens mer enn meg), så hos oss har vi alltid vært likestilte. Dvs at vi begge jobber (minst) 8 timer hver dag, vi har tre barn, der de to eldste har lekser de trenger litt hjelp med, hver av dem har sine fritidsaktiviteter, så det blir en del kjøring hit og dit….vi har ikke full middag hver dag (det sier seg vel selv at man ikke rekker) men prøver å ha et variert kosthold, med fisk og grønt i passe porsjoner. Vi har en hund som trenger tur hver dag (her avlaster av og til 11 åringen, hun klipper også gresset). Barn fører med seg mye, slik som barnebursdager (deres egne og alle de som de skal gå i, kanskje 15 hver i året?), klær og sko som må handles inn og holdes rene (vaskemaskin og tørketrommel jobber på spreng), nistemat hver dag (mase på dem slik at de smører selv), tannlege/legebesøk, reguleringstannlegen osv osv (listen er lang!!)
    Egentid finnes knapt nok, etterhvert som barna blir tenåringer legger de seg senere også, merker at det begynner å komme på eldste her)….
    Har venner som trener mye, men tror ikke de ser hverandre (som par) annet enn at de treffes i døren? Husarbeid er forresten som å måke i snøstorm;-)
    Jeg klager absolutt ikke, jeg har valgt dette, er voksen og tar mitt ansvar, livet går i ulike faser. Når man er ung tror man at alt vilgå på skinner bare man får en utdannelse og jobb. Med familie får man enda mer på tapeten, og det er heldigvis både lærerikt og givende:-)
    Og man får fornyet respekt for sin egen mor!

    [Reply]

    Reply
  15. Rikkerøkke

    August 31, 2011 21:13

    Denne boken skal leses, og kravene skal senkes, jobben skal revurderes og reduseres, tiden skal omprioriteres og utsynet vendes innover. Etter en kort identitetskrise tror jeg sannelig en tro form for lykke og sjelefred kan oppstå. Og DET er noe jeg ønsker mer enn annet. Takk for godt innlegg :)

    [Reply]

    Reply
  16. Helene

    September 1, 2011 11:08

    Kikket forresten på det tidligere innlegget ditt om å senke kravene, og at det også kan oppleves som et krav;-) veldig bra skrevet:-)
    For saken er jo den at det å ha barn er en kjempejobb, en jobb som en hel masse foreldre (menn og kvinner) har tatt på seg og et ansvar som man har og ikke kan løpe fra. Det er en del grunnleggene ting man må levere, poden må jo være hel og ren og mett. Skole og fritid krever sitt, man forentes å stille opp som klassekontakt eller på dugnad, og hvorfor skal man ikke det? Vi snakker vel om et felles ansvar også?
    Å kreve at man senker kravene kan i denne sammenhengen bli meningsløs…..eller?
    Som ung flytter man hjemmefra og har evig nok med seg selv. Den “luksusen” forsvinner faktisk når man blir mor eller far;-) omsorgssvikt er nemlig ikke noe alternativ her….(wow dette engasjerte gitt…)

    [Reply]

    Reply
  17. Carola

    December 20, 2011 13:32

    Hei! Er på utkikk etter denne boka, men finner den ingen steder.. Hvor kjøpte du den?

    [Reply]

    admin Reply:

    Bestilte den brukt på nettet, lurer på om det var gjennom et lokal historisk forlag eller noe sånt. Litt snodig. Men altså, bare googlet til jeg fant noen som solgte.

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


2 + eight =

CommentLuv badge