Din og min sannhet

, , 2 Comments

Jeg har vel strengt tatt lovet å spare dere for mine tåkekommentarer om Wikileaks, men her er likevel en (noe forsinket) observasjon: Dokumentene som ble publisert før jul og som handlet om norske politikere ble referert til som om de var sannheter. Og det var de jo ikke, vi snakker om enkeltmenneskers svært subjektive oppfatninger av andre mennesker.

Samtidig som jeg lot meg overraske av dette, så vet jeg jo godt at vi alle lar oss påvirke av andres kritikk. Og noen ganger tillater vi andres kritikk å bli sann. Men hvorfor? Hvorfor er det sånn at en del kritikk rister jeg av meg med et skuldertrekk, mens annen kritikk liksom setter seg fast i ørene, hjertet og hodet? Konstruktive tilbakemeldinger er stort sett alltid velkomne, men utsagn av typen “dette-syns-jeg-om-deg”som ingen har bedt om er noe annet. Det er bare et enkelt menneskes mening om et annet menneske, så hvorfor gidder jeg å bry meg?

Er det avgjørende hvem som sier det, eller min relasjon til den som sier det? Kanskje er det sånn at noe jeg blir gnagende på den ene dagen ville jeg bare ledd bort dagen etter. Eller er det selve budskapet som gjør at jeg avfeier noe kritikk som usaklig og tar meg nær av annen? Må jeg rett og slett innse at den mest sårende kritikken er den jeg innerst inne er litt enig i?

Hvorfor lar jeg din sannhet bli min?

Illustrasjon: Abbey Christine

 

2 Responses

  1. abre

    January 19, 2011 18:32

    Det siste du nevner er ihvertfall riktig for min del: Det er berettiget kritikk jeg tar meg nær av. Dersom den treffer et riktig ømt punkt hjelper det ikke noe særlig om den er saklig og konstruktiv.

    Hvis jeg derimot ikke kjenner meg igjen i kritikken, synes jeg det er lett å bare avskrive den som tøv. Særlig hvis den er usaklig.

    [Reply]

    Reply
  2. Sigrid

    January 25, 2011 11:58

    Jeg er også enig i at det er den kritikken som treffer et ømt punkt, som ofte sårer mest. Dette trenger jo heller ikke bety at det som sies er sant eller viktig, men det kan minne meg om ting jeg tidligere har strevd med eller fått kritikk for, slik at det treffer et mye ømmere punkt enn det den som kritiserer, vet. Så er det jo også veldig viktig hvordan kritikken fremføres, og av hvem. Hvis det kommer fra noen jeg vet liker meg og vil meg vél, er det lettere å ta en hvis det kommer fra noen jeg er mer usikker på. Eller jeg kan riste det av hvis det kommer fra en noen jeg uansett ofte ikke er enig med vurderingene til. Og så er det mye lettere å forholde seg til kritikk av handlinger og utsagn enn av personlige egenskaper – det er veldig sjelden jeg har fått særlig mye ut av utsang som “du er så…(fyll ut dårlig egenskap)”, og enda veree hvis det følges av “og det syns andre også!”. Jeg prøver selv å være bevisst på å beskrive hva den andre har sagt og gjort og hva jeg selv har følt da, som for eksempel “da du sa det, ble jeg veldig såret”.

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


4 − = one

CommentLuv badge