En liten prikk i utkanten

, , 25 Comments

Jeg er så sliten. Jeg, som bare er en liten, ubetydelig prikk helt i utkanten av dette store havet av sorg og fortvilelse, er helt utslitt av alle inntrykkene. Av å se at byen min blir mer fyllt av sørgeblomster for hver dag som går. Av den konstante og endeløse strømmen av nyhetsoppdateringer og grusomme skildringer fra de som var tilstede. Av å prøve å forstå hva som har skjedd og av å finne en slags fornuftig måte å håndtere det på.

Helten sier han ikke kjenner meg igjen, at jeg ikke har vært meg selv siden forrige fredag. Jeg er kvalm og svimmel og sur og irritert. Helst ville jeg ligget på et mørkt rom helt alene og bare sovet i noen dager, men det fungerer dårlig når man har en liten baby i hus. En baby som jeg mistenker at har oppfattet at noe er litt galt om dagen, for plutselig er han veldig sutrete, sover dårlig og nekter plent å spise grøten sin.

Facebooksiden til bloggen er det mange av dere som har skrevet at dere også er slitne etter de siste dagene, selv om dere ikke er direkte berørt av tragedien. Det er så godt å se at vi er flere. Men jeg lurer på – hva gjør dere for å komme dere til hektene igjen? Hvordan kobler dere av?

Illustrasjon: Dustin Larimer

 

25 Responses

  1. Åsa

    July 28, 2011 14:18

    Jeg føler med de berørte og tanker og drømmer fylles av dette. Jeg skrur av tv’n og går ut med sønnen min, han får meg i godt humør. Jeg omgir meg med venner og familie. Vi snakker om andre ting og vi snakker om tragedien. Vi får satt ord på følelsene samtidig som vi får snakket om andre saker. Jeg prøver sakte men sikkert å få hjernen skrudd over på mer hverdagslige ting. Jeg er forberedt på at det tar tid, men akkurat nå er sønnen min den beste medisin.

    [Reply]

    Reply
  2. Snåta

    July 28, 2011 14:50

    Jeg har også hatt det slik. Full av sorg og et hjerte som er i ferd med å briste når som helst. Ser på alle nyhetssendinger, leser så mye som overhodet mulig i avisen. Blir sugd inn i grusomheten. Føler meg så hjelpesløs, vil så gjerne hjelpe. Det kunne vært meg – eller mine unger!

    I natt fikk jeg ikke sove og fikk et slags angstanfall der jeg ble livredd. Er alene hjemme noen dager nå og det hjalp jo ikke akkurat. Jeg hadde helt irrasjonelle tanker om at han skulle komme å ta meg – eller noen andre onde, onde mennesker. Jeg sovnet til slutt og da jeg våknet med ny avis og oppdaget at denne forferdelige mannen selvfølgelig måtte dele bursdag med min eldste sønn. Så skulle jeg ikke få denne dagen en gang fylt med gleden, men bli “hjemsøkt” av ham…

    [Reply]

    Reply
  3. Signe

    July 28, 2011 14:52

    jeg spiser fiskegrateng, låner venners babyer, og har harry potter-maraton med gode venninner. skrur av internett (jeg har vært klistra til alle medier siden fredag). går bort fra tv’en. for meg har det vært viktig å IKKE snakke om det, fordi jeg snakker så mye om det og tenker så mye på det.

    natt mandag/tirsdag sov jeg i 16 timer, oppå senga, med klærne på. jeg tror ikke man trenger å være veldig empatisk for å få emosjonell overload av dette.

    [Reply]

    Reply
  4. O!

    July 28, 2011 15:06

    Holde seg unna nyheter en dag, kom seg ut på landet sammen med gode venner eller familie, grille og leke sommerleker sammen med barna.

    Det må være lov å koble av fra all galskapen av og til.

    Ingen barn er tjent med utslitte og deprimerte foreldre.
    Men det hjelper godt på en selv og andre rundt en også.

    [Reply]

    Reply
  5. Ege Denne

    July 28, 2011 15:39

    Tid med familie, tid alene uten noe inntrykk fra aviser eller annet, mat når jeg orker, og filmer som får meg til å tenke på noe helt annet.

    Går jeg ut, så merker jeg det med en gang, enda mer trykket stemning, på tross av at vi viser gleden ved hverandre. Men, ut må man, for å handle mat og annet.

    Prøv å puste og gi slipp. Det høres enkelt ut…. Klem

    [Reply]

    Reply
  6. Astarkvedja

    July 28, 2011 15:51

    Jeg hører musikk (Maggios Favoritter på Wimp har vist seg utmerket), leser @postpacific (John Erik Riley) sine nydelige skildringer av Oslo og Norge på Twitter, blogger, jogger, klemmer kjæresten og lar all frustrasjon gå ut over jobben. Det funker på et vis. Og så ser jeg Jon Stewart og prøver å fokusere på det positive, alt samholdet, all kjærligheten som har blitt uttrykt de siste dagene.

    [Reply]

    Reply
  7. Astrid

    July 28, 2011 15:52

    Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Jeg, med kroppen full av gravidhormoner, er også emosjonelt utslitt av dette. Har flere netter hatt mareritt som handler om drap og å bli jaget.

    Som flere andre nevner, kobler jeg også av med å la være å oppdatere meg på nyheter og heller gjøre helt hverdagslige, positive ting som å lage god mat og være med mannen min.

    [Reply]

    Reply
  8. Helene

    July 28, 2011 16:00

    Jeg drar på jobb, eller drar ut i naturen/trener…. bruker hodet på noe annet i en stund….
    (Men du må nok ut av byen ja, Sverigetur?)

    [Reply]

    Reply
  9. Maja Piraja

    July 28, 2011 16:18

    Jeg kommenterte og fortalte at jeg har sovet mye – jeg er virkelig trøtt mer eller mindre hele tiden. Jeg tar aldri middagslur ellers, men den siste uken har jeg ikke greid å holde meg våken. Ellers spiser jeg unormale mengder sjokolade og forsøker å se koselige serier på TV, og overtaler samboeren til å stryke meg på hodet. Det hjelper nok, smått om sen.

    [Reply]

    Reply
  10. Åshild

    July 28, 2011 17:30

    Men det fine været kom jeg også igang igjen med hagejobbingen. Men jeg som normalt kunne holdt på 12 timer i strekk, trekkes fortsatt for mye inn til PC og nyheter.

    Jeg tenkt på mye jeg kunne skrevet eller bilder som jeg kunne vist, men får det ikke til.

    Du er som alltid imponerende reflektert.

    [Reply]

    Reply
  11. Kjersti

    July 28, 2011 17:47

    Du er absolutt ikke alene om å være totalt utslitt av alt som har skjedd de siste 6 dagene. Som de fleste over her sier: gjør normale, dagligdagse ting. Kos deg med babyen din, vær sammen gode venner som kjenner deg. Jeg har også fått med meg alt av nyheter alle disse dagene, men på søndag måtte jeg bare ut, og en liten time i skogen med en overlykkelig valp gjorde mye for meg.

    [Reply]

    Reply
  12. T

    July 28, 2011 20:03

    Sliten her og -faktisk var jeg helt ferdig allerede i begynnelsen av uka. Trist og rørt og alt på en gang, alt annet føltes meningsløst, jeg fikk ikke sove, gråt mens jeg leste aviser på bussen osv osv. Pauser er tingen -siden tirsdag kveld har jeg ikke sett på nyheter eller sjekket avviser etter 7-8 om kvelden, og nå sjekker jeg nyheter 1-2 ganger om dagen som er omtrent som jeg gjør til vanlig, selv om jeg bruker noe mer tid når jeg først er i gang. Jeg har enda ikke fått til å engasjere meg i et annet tv-program, lese en bok eller høre på “glad” musikk. Her går det i stillhet, litt blader, lett løpetur og yoga. Det hjelper -i kveld kjennes det ut som jeg er klar for å ta fram en bok. Å distansere seg litt fra dette er ikke det samme som å være uengasjert eller lite empatisk overfor ofre og pårørende, eller noe i sånt. Tvert imot så er det å ikke orke jevn flyt av denne jævelskapen et godt tegn på at man er menneskelig.

    [Reply]

    Reply
  13. M (Anintua)

    July 28, 2011 21:58

    Jeg har pause fra nyhetene… og jeg er på jobb… det er så ufattelig godt å være på jobb, der hverdagen er, normaliteten.. hjemme bare sover jeg og ser på andre ting enn nyheter.. prøver å ikke tenke -vanskelig. Værst er sovingen.. Og jeg har ikke engang noen som er involvert der -samvittigheten tar meg og så blir jeg irritert på meg selv som er så egoistisk.. Dette er så vanskelig, jeg er så trist/sint/leimeg/forferdet/sjokkert/redd…

    [Reply]

    Reply
  14. Jannelusk

    July 29, 2011 00:15

    Man må ta seg en liten pause fra det hele nå og da. Fokusere på noe helt annet en liten stund. Det gjør det ikke bedre, men det hjelper litt likevel.

    [Reply]

    Reply
  15. Trude

    July 29, 2011 01:53

    Flotte, søte, smarte og morsomme Frøken Makeløs! Vi er i samme båt. Jeg var der også når bomben gikk av, og skjønte heller ingenting. Og jeg gjør det fortsatt ikke.
    Jeg er ikke direkte rammet annet enn at jeg bor noen hundre meter fra regjeringskvartalet. Jeg føler meg nummen, og det føles uvirkelig at alt har skjedd. Jeg er gretten, utålmodig og kjenner på en utrolig tunghet hele tiden. Det føles som om dette er sånn det alltid vil være. Men mange av menneskene rundt meg ser ut til å ikke være så berørt lenger. Noen av de jeg kjenner som ikke er fra Oslo virket kun var trist til over helga.. Da kunne de legge det bak seg. Jeg forstår det ikke. Jeg sørger dypt over alle ofrene, over den elskede byen min, og over landet vårt som er knust. Men det er godt å høre at Helten din ser at du har det tøft! Støtt deg på han! Jeg tror vi bare må ta tiden til hjelp. Og jeg vil være trist. Jeg vil ikke glemme. Jeg vil la det gå inn over meg. Heller lære meg å leve med det, for hvordan i all verden kan alt gå tilbake til normalt etter dette?

    [Reply]

    Reply
  16. Lene

    July 29, 2011 09:11

    Jeg gjør ting jeg vanligvis liker, for å koble helt ut. Tur med hunden, tur i marka, i går var jeg på spillekveld med et stort gjeng, og da fokuserte vi på spillinga og snakket mindre.

    [Reply]

    Reply
  17. Lene

    July 29, 2011 09:31

    Du skriver så bra! Kjenner meg så veldig igjen i det du beskriver. Har følt meg urolig og uvel hele uka, sliter med søvnen og mangler tiltakslyst og ork. Og jeg er også bare en liten prikk i utkanten. Kjenner noen som kjenner noen som nå er borte eller som har mistet noen. Selv har jeg bare fulgt dette forferdelige på avstand, og likevel føles det så nært. Føler så inderlig med dem som er direkte berørt. Har to små barn som har fått sett uvanlig mye film denne uka. De koser seg i Postman Pats vidunderlige verden, mens jeg gjemmer meg i et hjørne i stua for å lese nettaviser og gråte. Men det begynner heldigvis å gå litt bedre nå. Og barna gjør jo at jeg mesteparten av tida må tenke på helt hverdagslige problemstillinger og får ledd masse. Det ville vært rart om dette ikke hadde gått inn på oss, tenker jeg.

    [Reply]

    Reply
  18. Kristin uten blogg

    July 29, 2011 09:35

    Jeg tror det er veldig viktig å tørre å stenge det ute. Det er vårt privilegium, vi som er i utkanten av dette som små prikker, vi kan velge å stenge det ute. Vi kan aktivt si at “Nå prater vi om noe annet, for jeg orker faktisk ikke tenke mer på dette”. Vi kan slå av tv, logge oss av pc’en og stenge det borte. Vi kan gå oss en tur i marka sammen med noen vi bryr oss om, og tenke på oss, på dagen i dag, på andre ting enn det fæle. I det minste innimellom.

    [Reply]

    Reply
  19. Gitte

    July 29, 2011 13:27

    Jeg tror det viktigste er å tillate seg løsrivelse fra medier og tanker knyttet til tragedien. Jeg har ofte fått dårlig samvittighet når jeg kobler av, ler og har det moro sammen med familie og venner, planlegger reiser og innflytting til ny leilighet, men livet må forsette selv om det er vanskelig. Om terroren får livet til å gå i stå av sorg og frykt, har den tjent sin hensikt, og det er det siste man ønsker.

    Det som har skjedd er så ufattelig grusomt at jeg føler at det er umulig å sørge nok, bry seg nok, gråte nok. Jeg utrolig lei meg og skremt av ondskapen som har funnet sted, jeg har grått og følt meg uvel, men jeg føler likevel ikke at jeg ikke føler “nok” med tanke på omfanget av hendelsen. Samtidig blir det feil å grave/tvinge frem mer sorg fordi man har dårlig samvittighet for reaksjonen sin.

    For meg er det viktig å huske på å glede seg over livet ikke er respektløst ovenfor de pårørende, ofrene eller de avdøde. Det er viktig at vi tar vare på hverandre i en stund som denne, står sammen og viser omtanke og medmenneskelighet, men vi må ikke glemme å ta vare på oss selv oppi det hele.

    [Reply]

    Reply
  20. Synline

    July 29, 2011 21:39

    Så godt det var for meg å lese denne kommentarrekken. Jeg falt rett i en grøft for en uke siden, og sliter ennå med å komme meg opp. Jeg har måttet stenge ute det meste av nyheter for å klare hverdagen. Gråten står i halsen og kroppen er i ulage. Men jeg skal finne igjen tryggheten. Jeg har bestemt meg for det. Takk til alle som deler tankene sine. Det trøster å ikke føle seg alene med slikt.

    [Reply]

    Reply
  21. Hege

    July 30, 2011 10:36

    Jeg tror, som flere over meg har kommentert, at det er lurt å “tørre” å ta pause fra det hele. Jeg fikk en tvangspause tidligere denne uken, da jeg var på et sted uten tv, radio og internettilgang. Det gjorde godt for hodet, for da kunne jeg koble det ut og fokusere på andre ting.

    For øvrig så jeg at en psykolog uttalte at dersom folk som ikke er direkte berørte fortsatt sliter med sorg og vonde følelser etter en uke, skal de ikke nøle med å kontakte kvalifisert personell (jf krisetelefonene etc).

    [Reply]

    Reply
  22. wachiwi

    August 1, 2011 11:00

    Det er første gang jeg er innom her. Grunnen til besøket er at jeg fikk bloggen din annbefalt i en give away på bloggen min. Jeg kommer til å lage et (eller flere) innlegg om bloggene som ble anbefalt bla din. Håper du klarer å ta litt pause og gjøre noe helt annet. Skru av tv og nett og vær sammen med gode venner!

    Sommerklem

    [Reply]

    Reply
  23. underveis

    August 1, 2011 21:54

    Jeg er igjen og igjen takknemlig for den myldrende vesle flokken min, klesvasken, smulene på gulvet og badetøyet som skal tørkes. Det er alltid noe – dagene går rundt, jeg trengs. Jeg kan ikke sette meg ned – det kan jeg visst “aldri”, og nå er det vel bare å være takknemlig for det…
    Dagen etter 22. juli var min datters åtteårsdag. Først skjønte vi ikke hvordan vi skulle kunne ha en bursdagsfeiring. Vi (voksne) forberedte oss også på at kanskje mange av gjestene ikke turte eller kunne komme – vi bor tross alt i Oslo, selv om det er langt fra sentrum. Men bursdag er bursdag uansett. Og vi så hvor godt det var for alle -store og små – å komme sammen og spise god mat og snakke og leke på akkurat en slik dag. Alle kom, og alle var glade for at de hadde et sted og noen å dra til. Så var det enda en ting å være takknemlig for.

    Og så tar tårene meg – igjen og igjen. Hver dag. Og marerittfølelsen om nettene. Og små, men ikke bittesmå barn må få forklaringer de kan leve med. Det er ikke lett.

    [Reply]

    Reply
  24. Une

    August 3, 2011 12:17

    Visste du at Helten mest sannsynlig har rett på sykemelding for å ta seg av bolla? Det er nemlig sånn at når omsorgspersonen (altså deg) for ens barn er sykt eller på annen måte “ikke i stand til å ha omsorg for” barnet, har den som er i jobb rett på x-antall fridager evt sykemelding for å ha omsorg for barnet mens omsorgspersonen blir frisk. Dette er ikke knytta til foreldrepenger, men arbeidsavtalen man har som arbeidstaker.
    For hadde ikke du vært hjemme med bolla hadde du nok heller ikke vært på jobben i den tilstanden du er i nå. Sjefen din hadde sendt deg sporenstreks til fastlegen, med beskjed om å skaffe deg sykemelding og å ikke komme tilbake før du hadde fått deg minst et par netter med god søvn samt at du var i stand til å se en avis uten å gå helt i kjelleren.
    Dessuten vil jeg si, som så mange andre, at du ikke må glemme at selv om du har rett på å ta alt sammen innover seg så har du ikke plikt til det. Du er i din fulle rett til å tenke overfladiske, dumme tanker om overfladiske og dumme luksusproblemer.

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


3 × = twelve

CommentLuv badge