En spasertur ned Memory Lane

, , 6 Comments

I helgen har jeg vært og drukket øl med mennesker som jeg gikk på folkehøyskole med for femten år siden. Mye av kvelden gikk med til å fortelle hverandre røverhistorier og diskutere hvorvidt de enkelte historiene i vår gamle skoleavis sin fleip eller fakta-spalte var, vel, fleip eller fakta. Konklusjonen ble vel uansett noe i nærheten av at hvertfall en del av oss på den tiden hadde så monumentale mengder sjarm, selvtillitt og gi-faen-holdning at vi kunne komme unna med nær sagt hva som helst.

Og når man først er og spaserer en tur på Memory Lane, så er det ikke så altfor langt å gå fra folkehøyskole til russetid. Jeg vet at det antagelig ikke styrker det oh-so-coole imaget jeg strever for å bygge opp her, men jeg var seriøst kramperuss. Jeg var kanskje den mest krampete av de alle. Jeg elsket russedressen min og gikk med den hver bidige dag i tre samfulle uker. Jeg var med på nesten alle festene, jeg brukte mine surt oppsparte vaskedamepenger på en sånn diger russebuss (disse pengene får man forøvrig stort sett igjen når man selger bussen, et faktum som stadig blir oversett i den årlige “russen-bruker-så-mye-penger”-debatten). Kort sagt; jeg elsket å være russ og jeg hadde overhodet ingen ironisk distanse til noe av det. I ettertid mistenker jeg at det hadde en slags sammenheng med mine tre tilbakelagte frike-år på videregående; jeg hadde skilt meg ut fra mengden så lenge at når jeg først fikk sjansen til å være helt lik alle andre i en periode, så grep jeg ettertrykkelig muligheten med begge hender.

Man skal ikke kimse av ungdomstiden – det er utrolig stress å være tenåring. Ok, så gikk jeg ned en hel karakter i alle fag jeg var oppe i til eksamen, men hei; det var verdt det. Tre uker hvor jeg kunne føle meg som en av de andre, tre uker hvor jeg kunne legge fra meg mitt sjenerte, politisk korrekte, dyreverns/veggis/friker-jeg og bare være en dust som løp rundt i den samme røde dressen som alle andre. De nedsatte karakterene har aldri hindret meg i noe som helst uansett.

Illustrasjon: Clive Goodyer

 

6 Responses

  1. Britt

    April 27, 2009 14:44

    Hei

    Takk for en hyggelig kveld på lørdag. Jeg synes bloggen din er abnormt bra. Dine formidlingsevner er det ikke noe å si på.

    [Reply]

    Reply
  2. Emmeline

    April 29, 2009 00:02

    Et av de BESTE innleggene om russetid EVER. Jeg var som deg;med på ALT med STORE BOKSTAVER… Lite ante jeg at jeg noen måneder siden ville vandre hånd i hånd med Emmelinemannen, og planlegge familie i en alder av 20 år. Min filosofi er derfor at det lønner seg å være KRAMPERUSS!!! For VIPS så er du voksen

    [Reply]

    Reply
  3. Frøken Makeløs

    April 29, 2009 21:33

    Emmeline: Det er jammen sant, man vet aldri når familielivet kommer og tar deg. Selv kom jeg meg gjennom tjueårene barnløs og stort sett single, men jeg har aldri angret på russetiden uansett. For som du sier; vips så er man voksen!

    [Reply]

    Reply
  4. tonita

    April 29, 2009 21:37

    Det var gøy å være russ, rågøy. Jeg var med, – hadde skikkelig gruppetihørighet! Det var slitsomt, klart, – ble en del hodepine. Men kult. Og heldigvis gikk det bra.

    Ser at dine kommentatorer kjenner deg – kjenner også sjefene som redder verden bloggen din?

    [Reply]

    Reply
  5. Frøken Makeløs

    April 29, 2009 21:52

    Tonita: Et lite fåtall av de som leser bloggen min kjenner meg ja. Men jeg holder den langt unna sjefer og kolleger. Noen av dem vet at jeg blogger, men ikke hvor (vel, så vidt jeg vet hvertfall..). Men graden av anonymitet minsker og antall venner og kjente som vet om bloggen øker, så hvem vet hvor jeg ender hen? :-)

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


three − = 1

CommentLuv badge