Er barn å anbefale?

, , 128 Comments

Før jul fikk jeg et spørsmål fra en leser (ja, jeg er litt treig til å svare..) om hvorvidt jeg ville anbefale det å få barn. Hun hadde bikket 30, mann og hus og økonomi var på plass, klokka tikket ubønnhørlig av gårde – men hun hadde i grunnen ikke så veldig lyst på barn. Så da var spørsmålet om hun likevel bare burde hoppe i det – og om jeg helhjertet kunne anbefale henne å bli mamma.

Dette spørsmålet har dukket opp i hodet mitt innimellom siden da. Vil jeg helhjertet anbefale å bli mamma? Først og fremst tenker jeg at når man først har blitt det så angrer man ikke. For man blir jo glad i de ungene man får – og tanken på å være dem foruten blir helt umulig å forholde seg til. Men det vil ikke si at man ikke kan ha et lykkelig og rikt liv som barnløs. Jeg kjøper ikke idéen om at et liv uten barn nødvendigvis er fattigere enn et liv med barn – faktisk syns jeg det er litt betenkelig hvordan vår kultur nå opphøyer det å få barn til å være det ultimate målet i livet.

At single kvinner tyr til kunstig befruktning for å få barn før de har blitt for gamle, er ikke nødvendigvis en heldig samfunnsutvikling. Ikke fordi jeg på prinspielt nivå mener at de ikke burde få lov (før jeg møtte Helten var jeg ikke fremmed for tanken selv), men fordi det sier noe om hvordan vi som samfunn ser på barna våre. Kan vi ikke bli lykkelige, hele, fullstendige mennesker uten barn? Er det å bli mamma virkelig det ultimate målet i livet? Hvilket ansvar legger vi da på disse barna – er det de som, ved sin blotte eksistens – skal gi foreldrenes liv innhold og mening?

Den franske filosofen og feministen Elisabeth Badinter hevder at det nå stilles så urimelig store krav til den moderne moren og alt hva hun skal klare, at det er nær sagt umulig å kombinere rollen som “god mor” med det å ha ambisjoner på andre arenaer. Konsekvensen blir at kvinner med ambisjoner utover hjemmets sfære, rett og slett velger å ikke få barn. Dette er riktignok i Frankrike, men de umulige kravene finnes i aller høyeste grad i Norge også.

Den samme damen hevded i boka Det naturligste av verden? – om morskjærlighetens historie (1981) at morskjærligheten slett ikke er naturlig og medfødt. Hun beskrev blant annet den relative likgyldigheten mødrene viste overfor sine barn på 1600/1700tallet. Uten å ta stilling til påstanden, mener jeg at fars stadig økende deltakelse i familielivet de siste tiårene viser at foreldres kjærlighet til sine barn ikke er en statisk størrelse, men også påvirkes av tiden vi lever i.

Jeg syns det er vanskelig å gi råd. Jeg anbefaler å få barn, simpelten fordi jeg elsker sønnen min. Jeg hadde et sterkt ønske om å bli mamma, men jeg kan ikke gi noe godt svar på hvorfor. Det var definitivt ikke altruistiske motiver (som å føre menneskeheten videre) som lå bak, så jeg kjøper ikke argumentet om at de som velger bort barn uten videre er mer egoistiske enn oss andre.

Som jeg har vært inne på tidligere så er det flere ting ved det å være mamma jeg trives like godt med og jeg tror ikke foreldreskap er den eneste veien til et lykkelig, komplett liv. Det er knapt noen som angrer på å få barn, men det er slett ikke sikkert du vil angre hvis du lar det være heller.

Hva mener dere? Bør man få barn før det er for seint eller kan man leve uten anger som frivillig barnløs?

Illustrasjon: Doodlepress

 

128 Responses

  1. Elisabeth

    March 15, 2012 08:39

    Så bra innlegg. Hadde selv veldig lyst på barn og fikk en liten sønn for snart et år siden i en alder av 30 år. De fleste av mine venner er barnløse, noen i forhold og noen ikke. Noen jobber hardt for å få barn og andre “er ikke der”. Etter at jeg fikk min lille skjønte jeg at mitt liv før barn hadde vært fantastisk innholdsrikt og at man absolutt ikke MÅ få barn. Men nå- kunne ikke vært foruten. Jeg blir fyktelig provosert når jeg ser folk skriver på facebook at når man får barn- det er da livet starter. Om man velger å ikke få barn da får vi og samfunnet akseptere det! Av og til lurer jeg på om man blir litt misunnelig på de uten barn som kan gjøre som man vil… Og jeg angrer ikke på at jeg har ventet med å få barn- men hadde jeg ikke kunnet få hadde det nok vært veldig vanskelig det også!

    [Reply]

    Noldus Reply:

    Selvsagt vil du påstå at du nå ikke kunne vært foruten barn. Ungen er jo født og du kan jo bare stappe poden tilbake der han/hun kom fra, så ved å si at du nå ikke kan være foruten tilsvarer å gjøre en dyd ut av en nødvendighet.

    [Reply]

    bella Reply:

    Helt enig. Er ren instinkt. Virker som om kvinner ikke fatter dette etter dem har passert 30.

    [Reply]

    Reply
  2. Helene

    March 15, 2012 10:04

    Jeg har snakket med flere i løpet av det siste året som har valgt bort barn av flere grunner. De gir inntrykk av å være meget lykkelige, uten noe som helst behov for å få miniversjoner av seg selv.

    Selv har vi ikke barn ennå, men jeg har slitt veldig med det å forestille meg min hverdag med barn. Jeg synes min tid ikke strekker til slik jeg lever livet nå, hvordan skal det da bli når vi får barn? Men så tenker jeg at mye av det jeg gjør i dag kan fint gjøres med barn, det er kun meg selv som definerer begrensningene.

    Jeg tror hun som er usikker bør vente litt. Hun kan fint bruke ett år eller to på å bestemme seg. Det passer ikke for alle og det finnes jo alltid flere alternativer. Adoposjon, forsterhjem, avlastning. Og så vil jeg absolutt anbefale å ha en meget åpen dialog med partneren, de er jo to om det.

    Jeg berømmer de som er sterke nok til å stå imot samfunnets “krav”. Det er sannelig ikke lett.

    [Reply]

    Reply
  3. Mamma

    March 15, 2012 10:52

    Flere som lurer på det samme, her er ett svar :

    http://www.zuna.no/2012/02/10/om-a-vaere-mamma/

    Mitt liv fikk mer dybde av å få barn. Jeg har forandret meg til noe jeg liker bedre, og er blitt mer selvsikker, tryggere og gladere av å få barn. Jeg er også sliten, har ikke sovet en hel natt på åtte år og bruker mye av hjernen på barn også når jeg egentlig er på jobb.

    [Reply]

    Reply
  4. Gunnar Tveiten

    March 15, 2012 13:16

    Jeg er trebarnspappa og trives godt med det. Men jeg ville aldri i verden anbefale noen som “egentlig ikke har så veldig lyst” å likevel få barn.

    Barn krever mye, og betyr mange og store begrensninger i andre ting over mange år. Jeg tror ikke det er noen god ide medmindre man altså på forhånd er sikker på at man har lyst til det.

    Selv om jeg trives godt som pappa, kan det godt tenkes jeg også ville ha trivdes like godt som ikke-pappa, jeg tror ikke det er noen automatikk i at “alle” blir lykkeligere med barn enn uten.

    [Reply]

    Reply
  5. Monica

    March 15, 2012 13:37

    Jeg er ei av de som har valgt å ikke få barn, blir ofte møtt av de merkeligste spørsmål og påstander i så måte. Stort sett er det “hvorfor” som dukker opp først, og hvorfor er enkelt, jeg er rett og slett ikke noe morsemne, det føles ikke riktig for meg å bli mamma.

    Jeg skulle rett og slett ønske at det var flere som valgte som meg når jeg ser hvor lite tid mange har med barna sine..
    Det er da ingen plikt eller menneskerett å ha barn? Er man i tvil, så vent eller la vær.

    Tviler ikke på at det er en berikelse å ha barn, men kjenner en del som virkelig sliter etter å ha fått det, så min mening er at det ikke passer for alle.

    Hva med en hund? Da har man ansvar, en kompis, får uforbeholden kjærlighet og rikelig med mosjon. Fordelen er at de kan klare seg alene hjemme i mange timer uten barnevakt, og er stort sett rimeligere i “drift” :o)

    [Reply]

    Pettter Reply:

    hund :-) på noe områder innebærer det større begrensninger enn å få barn – du kan ikke uten videre ta dyret med til venner og kjente, ei heller på utenlandsturer/-ferier (med fly). Ikke inn i butikker etc. Og en del mennesker liker ikke hunder. Og hunder blir aldri voksne/”store” – forblir like avhengige og uselvstendige som små barn. Hele livet. Litt off topic, med likevel..

    [Reply]

    Monica Reply:

    Så sant som det er sagt! :o) Men, selv om ikke det er så veldig positivt, så finnes det jo en naturlig tidsbegrensning på hvor lenge man har en hun da..

    [Reply]

    bella Reply:

    Nei, man kan la hunden være hjemme når du er på besøk hos noen, evt. få en nabo til å passe den eller finne en annen plass å plassere den. Man kan fint ta med seg hunden på fly. Transport av dyr er ikke en ny ting… Er en del mennesker som ikke liker unger også. Og når jeg hører bortkjemte unger hyle inne på butikken får jeg frysninger… En unge flytter ut og er “uavhengig” etter 18 – 19 år, hunden er hos deg kanskje litt lengre før den dør, så ser ikke helt at hund er verre enn barn.

    [Reply]

    carol Reply:

    nei hund er da mye bedre spør du meg ungene i våre dager er alt for bortskjemte. guttunger lever jo bare for playstation omtrent og andre spill må være kjedelig ha slike unger .. alle unger jeg kjenner har vært slike spillere og de sitter bare med nesa i et spill legger også merke til hvor vant unger er til få alt ,fra bestemme hvilken middag man skal ha til hva som skal skje i helgene og rommene overfulle av leker .synes ikke om utviklinga av samfunnet sånnsett. tror unger hadde vært “triveligere” uten få alt.

    BK Reply:

    Vi har til sammen 4 unger, og våre er ikke bortskjemt.
    Men ser at alle bekymringer og problemer tærer veldig på samliv og helse.
    Jeg hadde ikke sjans til å velge å få barn da mine tvillinger ble til på pillen.

    Må også legge til at jeg ser så mange totalt bortskjemte unger at det går
    kaldt nedover ryggen på meg.
    Jeg har faktisk hørt en unge på 11-12år
    true moren sin med å finne øksen og ta henne med fordi hun ville ha tilbake
    plassen sin i sofaen etter et toalettbesøk.
    Har også sett unger som spytter foreldrene i ansiktet og sparker dem på skinnleggen kun fordi de ikke fikk viljen sin eller oppmerksomheten akkurat når det passet dem…!

    Tror ikke barn er lykkelige når de styrer hele familien og hele tiden må
    være på topp psykisk og fysisk…
    De blir stresset og utslitt av hele tiden måtte finne en måte å få viljen sin!

    Det er mange som absolutt ikke skulle vært foreldre siden de ikke kan
    sette grenser og lede ungene sine.

    Da er en hund mye bedre, selv om den også definitivt trenger
    grenser og oppdragelse! :-)

    God helg!

    [Reply]

    Reply
  6. Åshild

    March 15, 2012 13:42

    Jeg visste at jeg ville ha barn, og de kunne gjerne kommet et par år før.
    Når sånne spørsmål stilles ser man kanskje ensidig på baby- og småbarnsperioden og at man ikke orker den. En faktor i denne vurderingen er ikke bare tiden barna er barn, men også når de blir voksne. For man slutter ikke å være foreldre selv om barna blir voksne. Alle aldre har sine gleder og sitt “slit”. Men barn som nærmer seg 30 har både en 20 sekunders prat på telefonen på vei til jobb eller en hyggelig rødvinsmiddag har stor verdi for meg. Ikke minst når det med glede tar imot gode råd. Det oppveier for noen våkenetter da de var bittesmå.

    Med dette mener jeg ikke å si at par ikke kan ha et meningsfullt liv uten barn verken nå eller senere, men at jeg ikke kunne tenkt meg livet mitt uten barn.

    [Reply]

    Reply
  7. Lammelåret

    March 15, 2012 17:45

    Svaret på spørsmålet kommer når du blir gammel eller når du sliter så mye med helsen at du ikke klarer deg selv. Det er da du merker hvor stor investering som ligger i å få barn man selv tar seg av.

    Omsorg for egne barn beskytter mot ensomhet og beskytter mot sykdom, så ja, barn “lønner” seg.

    Men verden trenger ikke enda flere..

    [Reply]

    Saueulla Reply:

    Kvalm tanke du kom med der. At dypest sett er du satt til verden som en investering-en fremtidig sykepleier. Takk for det-trodde livet var noe verdt i seg selv,jegmen den gang ei,nei. Eller ??

    [Reply]

    Lammelåret Reply:

    Saueulla

    Jeg ser at jeg trenger å utdype utsagnet mitt.
    Å utøve omsorg er ikke å være sykepleier, det handler om at den du har et nært forhold til bryr du deg om og dermed gjør det naturlig. Det er dette som ofte er limet i relasjoner, man bryr seg betingelsesløst. Det samme får du ikke av en profesjonalisert omsorg.

    Ordet ‘investering’ i denne sammenhengen kan du godt si er feilplassert, jeg ser den, men samtidig er det en investering hvis man tenker seg at man prioriterer tid sammen med familien istedenfor å dyrke selvrealiserende aktiviteter som utelukker tid sammen med barna. Eller prioriterer barna framfor klatring på karrierestigen. Da blir det en investering i relasjoner framfor yrke/karriere. Det trenger ikke være et kynisk element i ordet ‘investering’, selv om ordet vanligvis brukes i kalde sammenhenger.

    Var dette oppklarende?

    [Reply]

    bella Reply:

    Bare fordi du får unger er ikke en garanti for at dem ønsker å se deg mye etter at dem har flyttet ut. Enig med de andre kommentarene, du maler et merkelig glansbilde

    Mona Reply:

    Bare fordi du får barn så sikrer ikke dette automatisk alderdommen. Om dette er eneste motivasjon for å få barn, så kan man like gjerne spare opp alt man hadde brukt på barn og heller ansette en privat pleier i 20 år på slutten av livet.

    [Reply]

    Lammelåret Reply:

    Sosialt nettverk besytter mot ensomhet, og dette kommer særlig til uttrykk ved alvorlig sykdom og i eldre år, fordi det formelle og generelle nettverket ikke er like pålitelig lenger. Det personlige nettverket som er bygget opp over flere år kan ha en slik funksjon. Den gode omsorgen som finner sted innenfor rammene av familien virker særlig sterkt. At få er likegyldige til foreldrene sine er et tegn på dette. Den familien man vokser opp i setter dype spor.

    Betalt/profesjonell omsorg har på ingen måte samme funksjon.

    Når det er sagt tviler jeg sterkt på at noen får barn av bare en grunn. De fleste er lite bevisst på hvorfor de får barn.

    [Reply]

    Kalveskinn Reply:

    Ingenting galt i å si at barn er en investering for alderdommen. Det er de jo så absolutt, selv om de gir mange andre gleder også. Noen bare elsker å kverulere.

    elin nesse Reply:

    ville bare si at i mange andre land, (og også her for mange år siden), så er det mange som får barn for å “sikre alderdommen”.
    fordi de har ikke sykehjem og/eller gamlehjem overalt..

    men det trenger ikke bety at de ikke er glad i barnma sine fordiom :)

    Mona Reply:

    Når man har et dusin nevøer og nieser som man har et godt forhold til, så får vel de sånn ca sammen funksjon når man blir gammal og grå; Enten er de der – eller ikke. Enten eller, samme som med egne barn. Familie er familie, om man lager den selv eller ikke.

    carol Reply:

    haha godt svar.ingen snakker om hvor utslitt man er av livet med barn hører jo om venninner som aldri sover. og står opp klokka seks hver helg.høres artig ut

    [Reply]

    E. Xith Reply:

    Penger alene gir ikke eldreomsorg. Hvem skal vi ansette som sykepleiere om ingen føder fremtidige sykepleiere? Nytter ikke å bare ha pengene til det, vi må også ha folkene.
    Vi må også ha barn for å få skatteinntekter til fremtidig pensjon. Det vi setter av i dag betales ut til de som er gamle i dag, samt at det gir fremtidige rettigheter for de som betaler inn. Pengene er ikke noe som er satt av, som man kan ta ut når det passer. De er borte med en gang de innbetales. Det er barna våre som må betale vår alderdom.

    Så barn er definitivt nødvendig for å sikre fremtidig velferd. Men i et storsamfunn er det generelle barnefødsler, og ikke individuelle, som teller. Så at en god del ikke får barn er helt OK. Men vi ser jo at vi faktisk er avhengig av innvandring for å få kabalen til å gå opp, siden det ellers fødes for få barn.
    I føydalsamfunn som i u-land må man selv skaffe barn for å sikre egen alderdom, og kan ikke spare seg opp rettigheter slik vår velferdsstat tilbyr.

    [Reply]

    Barnøs Reply:

    Takk!

    Jeg er selv en såkalt frivillig barnøs og i utgangspunktet fornøyd med det valget jeg har tatt. Føler jeg ikke trenger å gå dypere inn på årsaken til at jeg har tatt dette valget, men er takknemmelig og lykkelig for at også min kjære deler min oppfatning og vi har det godt sammen.

    Jeg sier “i utgangspunktet fornøyd”.. Med det mener jeg at jeg blir trist av at enkelte hevder mitt liv som gammel vil bli ensomt og at ingen vil besøke meg på aldershjemmet.

    Dette er nok en uomtvistelig sannhet som har gått inn på meg. Statistisk sett vil min kjære dø før meg og jeg kan ikke forvente at mine tantebarn eller mine venners barn vil besøke en sær gammel skrulle på gamlehjemmet. For sær blir man visstnok også av å ikke få barn..

    Skal jeg av denne grunnen sette barn til verden? Et uskyldig barn til en gal, gal verden.. som man kan håpe, men ikke har noen garanti for, at vil få et godt og lykkelig liv og.. og som er satt til verden for å være der for meg når jeg blir gammel?

    Det vil jeg kalle egoisme.. men det gjør meg veldig veldig trist..

    [Reply]

    Reply
  8. Marianne

    March 15, 2012 17:48

    Så bra at du tar dette opp, det er noe jeg også grublet på lenge… og som sikkert mange der ute lurer på også. Min historie er slik:

    Jeg var stort sett singel i 5-6 år, fra jeg var 25-30 ca (nå er jeg 36). Og jeg hadde absolutt ikke lyst på barn – jeg følte jeg var for egoistisk til det – at jeg rett og slett satte for stor pris på min egen frihet. Frihet til å sove når jeg ville, reise jorden rundt, bruke pengene mine på meg selv, lese masse bøker, skifte jobb i hytt og pine og studere i hytt og pine, og rett og slett sløve også når jeg ville. Jeg var også bombesikker på at jeg ikke ville egnet meg som mor, og etter å ha sett på venner og bekjente som gikk gjennom det, så ville jeg I HVERT FALL ikke. De klaget mye, men så endte alltid klagingen med ‘men det er SÅ verdt det! Og det er SÅ koselig!’. Jeg tviler ikke på at de snakket sant altså, men det forsterket min mening om at dette var ikke noe for meg.

    Så ble jeg altså 30 år, traff min kjære samboer og gjorde det klart for ham at jeg ikke ville stifte familie. Det var greit for ham. Så gikk det noen år, og han begynte å mase… og familien begynte å mase. I mellomtiden var jeg blitt tante til to herlige små, og så det at jeg i hvert fall hadde anlegg for å bli glad i barn :-) Vel, for å gjøre en lang historie enda lengre – her sitter jeg i dag med en sønn på 5,5 mnd.

    Er jeg glad? Er jeg lykkelig? Vel – ja og nei. Er sikkert tabu å si det – og som du skriver i bloggen din så er det jo umulig å forestille seg livet uten barnet som jeg selvfølgelig har blitt superglad i – men neimen om jeg vet! Det er et himla slit, det har faktisk vært utrolig kjedelig til tider, og det har tært på forholdet. Jeg har nada overskudd og føler meg som en hykler der jeg sitter og smiler på babysang og babysvømming. Men samtidig så ER det stor glede i det å følge med på min sønns utvikling og fremskritt, og han er jo selvfølgelig verdens skjønneste. Men du verden som jeg gleder meg til han ‘klarer seg selv’ litt mer, og jeg kan være litt mer meg selv igjen. Jeg savner det gamle egoistiske livet mitt, det er sikkert. Skulle ønske man kunne hoppet litt fra det ene livet til det andre av og til!!

    (Og jeg har nå gjort det klinkende klart for både mann og svigerforeldre at det blir med denne ene… Så får vi se om noen år, haha. Når jeg først har begynt så ser jeg jo verdien i søsken – jeg har en kjempegodt forhold til mine søstre i dag – skal jeg frarøve sønnen min den gleden?)

    Nei, jeg angrer ikke. Men jeg tror heller ikke jeg hadde angret hvis jeg hadde latt være å få barn.

    Lykke til til dere der ute som tenker på det samme!! Håper dere kommer frem til det som er best for dere :-)

    [Reply]

    Noen Reply:

    Jeg har hatt det akkurat som deg. Jeg gikk i et og et halvt år og lurte på hva i all verden jeg hadde gjort. For det å få barn passet ikke meg og min livsstil. Heldigvis ble det bedre da barnet begynte å klare seg selv mer, og i dag går det rimelig greit. Men det blir med denne ene, for nå kan jeg skimte friheten igjen, og den trenger jeg for å være lykkelig.

    [Reply]

    Marianne Reply:

    Takk for svar – og så bra at det blir bedre :-) Det er nesten en mantra for meg for tiden: “det er bare en begrenset periode, det er bare en begrenset periode…” Det er jo mange som sier at man skal nyyyyyyte denne babytiden – og jeg prøver!! Men det er ikke alltid like enkelt nei. Og tanken på å gjøre det igjen virker helt absurd…! Vi får strekke oss etter den lykkelige (relative) friheten – og tenke at barnet blir lykkelig av å ha lykkelige foreldre :-D

    [Reply]

    Kalveskinn Reply:

    Sånn følte jeg det, og sånn tror jeg mange har følt det, det første året som mor. Men etter vert kommer man mer i harmoni med situasjonen, det blir mer givende, man oppdager de nye gledene istedenfor å lengte etter de gamle, og det blir enklere ettersom barnet vokser. Jeg er 21 år og mor og livet mitt er langt fra over.

    [Reply]

    Marie Reply:

    Liker ærligheten din!

    [Reply]

    bella Reply:

    Nøkkelordet er instinkt. Du ble ikke bare påvirket av folk rundt deg men deg selv. Er en grunn til at du liker sex.. for å produsere unger. instinkt instinkt

    [Reply]

    New Life In Spain Reply:

    Fantastisk Marianne, jeg liker folk som er ærlige om dette, for jeg nekter å tro at ALLE innerst inne synes det er så fantastisk som de skal ha det til å få barn. Det er et frisk pust å høre at JO-det er fantastisk, men ikke hele tiden.

    [Reply]

    Marianne Reply:

    Takk for tilbakemelding :-) Ja, jeg synes det er viktig og riktig å være ærlig om situasjonen… Før jeg fikk barn så lurte jeg nesten på om man plutselig ble supermoderlig og kjempelykkelig med en gang ungen ble født, for det kunne nesten virke sånn på noen av mine venninner som fikk barn – men jeg hadde egentlig vanskelig for å tro at jeg plutselig kunne forandre meg SÅ mye. Og det viste seg at nei – jeg forandret meg temmelig lite selv om livet mitt forandret seg enormt.

    Men jeg har vel egentlig bestemt meg for at jeg NEKTER å føle meg som en mislykket mor bare fordi jeg ikke synes denne babyfasen er særlig stas, og fordi jeg kan innnrømme at jeg ikke nødvendigvis kan helhjertet anbefale det å få barn til de som lurer på om de burde. (Når det er sagt, og når jeg nå først har kastet meg ut i det, så ønsker jeg jo bare det beste for min nydelige lille sønn, og forsøker selvfølgelig å være så god mor som mulig. Og jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer for oss!).

    [Reply]

    O Reply:

    Kjenner meg igjen i det meste du skriver! Medvirkende årsaker til at jeg til slutt fikk barn var faktisk forventningene fra samfunnet, og frykten for at jeg skulle angre når det var for seint, hvis jeg ikke gjorde det.

    Mens jeg var gravid var jeg livredd for å ikke bli ei god nok mor, samtidig som jeg grua meg til å miste friheten min og måtte slutte med alt som til da hadde gitt livet mening. Idag prøver jeg febrilsk å vinne en eller annen ikke-eksisterende pris for mest oppofrende mamma, samtidig som jeg i mitt stille sinn tenker “forbudte” tanker om at jeg savner hobbyene og friheten min. Så får jeg dårlig samvittighet for at jeg tenker på noe annet enn barnet, og må ofre enda mer for å kompensere.

    Jeg elsker barnet mitt, og nyter de små øyeblikkene av hverdagslykke som han gir meg. Men tvangstankene mine (som er skapt av samfunnets glorifisering av mammarollen) skulle jeg gjerne vært foruten…

    [Reply]

    Reply
  9. Darling Grey

    March 15, 2012 17:51

    Jeg har ofte spurt megselv om jeg vil ha barn eller ikke, og jeg kommer egentlig aldri frem til et fornuftig svar.
    Men så har jeg en venninne som er så herligt ærlig, og sier rett ut at hun hater nyfødtperioden for alt handler om mat, bleier og søvn. Hun gleder seg til ungene blir større, hun.
    Og det er forfriskende å høre, når jeg samtidig ser andre venninner som offentlig proklamerer hvor herlig det er med nyfødte små, og over kaffekoppen forteller meg at de ikke vil ha ungen hjem igjen.
    Må si jeg foretrekker de som er ærlige om det!

    [Reply]

    Reply
  10. Ege Denne

    March 15, 2012 18:03

    Har du lyst på barn og du blir gravid, da er det jo helt greit. Har du ikke lyst på barn, bør det også være greit.

    Jeg reagerer mer på at noen på død og liv skal ha barn, selv når kroppen sier nei… Men, det er mitt syn, og dersom kroppen min hadde sagt nei, så ville det blitt ett barnløst liv for meg.

    [Reply]

    Monica Reply:

    Det er jeg også enig i, så du er ikke alene om det…

    [Reply]

    Reply
  11. Katya

    March 15, 2012 18:34

    Jeg synes barn er til å anbefale, så lenge man selv vil ha barn og ikke prøver å leve opptil hva andre eller samfunnet forventer. Jeg hadde egentlig ikke planlagt å få barn og hvis jeg ville ha barn, ønsket jeg å vente til jeg var nærmere 30 år gammel. Det skjedde et “uhell” og jeg ble da mor før jeg selv ville det. Av en eller annen grunn følte jeg meg glad gjennom hele graviditeten og syntes det var spennende å bli mamma. Gledet meg veldig til å se barnet mitt! Han fyller snart 12 år og det har ikke bare vært dans på roser, men jeg kan ikke se for meg livet uten han heller. Jeg var heldig på den måten, men det er jo noen mødre som ikke blir glad etter å ha fødet. (om det nå er pga hormoner, fødselsdepresjon eller andre ting)

    [Reply]

    Reply
  12. Anja

    March 15, 2012 18:46

    fantastisk bra blogg…
    Jeg er ei jente på 37 år som er barnløs. Jeg har verdens beste samboer og vi har begge jobber. så alt ligger til rette for familie og barn.. . Jeg vet at jeg burde virkelig tenke på barn nå hvis jeg skal ha det.. det blir jo ikke enklere jo eldre jeg blir…
    Dette stresser meg veldig, og mange ganger tenker jeg at jeg burde kanskje få barn fordi da oppfyller jeg det som mange ser på definisjonen som lykkelig..

    Men jeg ønsker meg ikke barn. Jeg har det utrolig bra som jeg har det. Jeg og samboer er fortsatt ganske barnslig anlagt. Vi drar gjerne ut på byen, spiller i band, drar på quiz. Vi er masse sammen med venner hele tiden. Dessuten har jeg to tantebarn jeg er kjempeglad i. Og en katt..Vi har ett flott liv.. Men så tenker jeg at kanskje når jeg blir gammel at det hadde vært hyggelig å ha noen som er der for deg… Jeg vet ikke…

    Det at jeg på en måte har bestemt meg for å ikke få barn har fått meg til å slappe mer av og ikke stresse over det.. Jeg tenker også at det er ikke andre jeg skal tilfredstille heller. Det er trossalt meg og samboer som bestemmer hvordan fremtiden vår skal være…

    [Reply]

    Reply
  13. Charlie

    March 15, 2012 18:48

    Møtte min kone da jeg var vi begge var 25. Årene gikk, og da vi var rundt 30 ville hun bli mor, selv var jeg litt skremmt ved tanken. Jeg jobbet som pedagog og opplevde daglig hvor fortravlet barnefamiljene var, så det fristet meg ikke. Men så kom den første, 5 år etter den neste, og jeg har aldri angret på det. Det er så utrolig mange gode opplevelser man får ved og oppleve sine barn vokse opp, både i hverdagen og i ferier. Tror mitt liv ville blitt overfladisk og kjedelig uten dem, bare en evig gjentakelse av de samme ting, tross alt. Men det er nok vanskelig og forklare, det må oppleves selv. Selvfølgelig er det hardt når de er helt små, men tiden går ufattelig fort, og snart klarer de seg uten foreldrene, og når de er flyttet ut, så er man jo plutselig tilbake der man var før man fikk dem. Man bør nok også tenke litt samfunnsmessig i denne sammenhengen. Diskuterte det med en homo, som ikke kunne forstå hvorfor han skulle betale skatt for andres barn. Men så sa jeg til ham, at jeg ikke kunne forstå hvorfor andres barn skulle reparere ham når han kom på sykehus, bygge de veier han kjører rundt på, mate ham og vaske ham i r..når han kommer på pleiehjem, og da ble han svar skyldig. Men hvis folk ikke vil ha unger, så er det fritt opp til dem selv, men så vet de heller ikke hvilke gode opplevelser de har misset.

    [Reply]

    carol Reply:

    å ha unger må da og være en gjentakelse av ting. særlig dagens unger som bare spiller spill foran pc eller tv.. må være artig høre på bråket hver dag-. eller kanskje du er av 1% som ikke har en slik unge.

    [Reply]

    Reply
  14. Saueulla

    March 15, 2012 18:49

    Skulle man komme til å angre så er det nok av barn her i verden som går for lut og kaldt vann som kunne trenge litt ekstra overskudd fra snille voksne.
    Hvis det er kjærlighet og ubetinget omsorg som er tanken bak da og ikke kun den merkelige tanken at man tror man lager en kopi av seg selv å sole seg i glansen av……et barn er ikke en miniutgave av deg selv.Med mindre du kveler barnets unike sjel helt fra starten.Men da ber man om diverse adferdsforstyrrelser senere og de ser vi jo nok av rundt omkring i helsevesen bup og barnevern.
    Respekt og selvinnsikt-eller no kids.

    [Reply]

    Reply
  15. Mona

    March 15, 2012 19:07

    Jeg har hørt så utrolig mange frekke kommentarer og argumenter når jeg sier at jeg ikke skal ha barn; Jeg er egoistisk, ukvinnelig, bidrar ikke til at verden skal gå rundt, jeg skjønner ikke hva jeg går glipp av, jeg er fullstendig idiot og alt der imellom. Er det noen argumenter der ute, har jeg hørt dem alle. Favoritten er kanskje “du skjønner bare ikke at du EGENTLIG vil ha barn.”

    Nei, for jeg kjenner nemlig ikke meg selv…

    Noen har alltid visst at de skal ha barn – jeg har alltid visst at jeg *ikke* skal ha barn. Jeg er ikke av typen som ser barn og tenker “å så søt” og tenker at jeg vil kanskje ikke ha barn selv *nå*, men andre barn er jo skjønne og at jeg ikke hadde hatt noe imot det *egentlig*. Nope, not me. Jeg har bare aldri vært *der*.

    Heldigvis har jeg samboer som heller ikke er interessert i barn, og nå har han sterilisert seg så vi slipper å tenke på eventuelle “ulykker” i fremtiden. Jeg kjenner flere par (og single) som har valgt å ikke få barn, som ikke føler at noe “mangler”.

    [Reply]

    Annika Reply:

    Har had en del lignende kommentarer selv, som om alle som har barn her i verden er saa mye bedre enn de som velger aa ikke faa egne barn…
    Selv synts jeg bare det er skummelt at alle som en av de jentene jeg gikk 1-10 klasse sammen med har naa faatt minst en unge hver, og flere har nummer 2 rundt neste sving. De fleste av dem er hjemmevaerende, har ustabile forhold, bor sammen med foreldrene sine og har ikke utdannelse.
    Jeg skjonner ikke hvordan de kan priositere slik, hvorfor de ikke klarer aa vente til de i alle fall har en utdannelse aa falle tilbake til naar ungen er kommet seg i barnehagen og de kan begynne aa leve livet sitt igjen.
    Ikke rart det er saa mange paa sosialen som det er.

    [Reply]

    Marie Reply:

    Jeg blir snart 50, og er så glad for at jeg nå endelig kan få lov til å si at jeg ikke KAN få barn lengre. Akkurat som deg har jeg alltid visst at jeg ikke vil ha barn. Jeg har aldri vært ‘der’. I alle år har jeg fått høre – bare vent, du vil ha barn selv en gang. Og ettersom årene gikk – bare vent til den biologiske klokka begynner å tikke. Men nei, det har den ikke. All ære til de som får barn, men la meg få bestemme selv. Det er mange nok som får barn av diverse årsaker, som vi ikke får lov til å sette spørsmålstegn ved. Hvorfor skal det settes spørsmålstegn ved at man tar et bevisst valg den andre veien?

    [Reply]

    M Reply:

    Jeg med. Det er ikke måte på hva folk tror de kan tillate seg å kommentere når temaet om at jeg ikke vil ha barn kommer opp!
    Ukvinnelig, egoistisk, kjenner ikke meg selv, bare vent til du blir eldre, du aner ikke hva du går glipp av, etc.

    Jeg tror personlig de fleste har en viss peiling veldig tidlig i livet, om de vil ha barn eller ikke.
    Noen kan ikke vente med å få dem, andre sitter på gjerdet og venter til de har utdanning og stabil økonomi, mens noen faktisk ikke vil ha dem i det hele tatt og det synes jeg fortjener like mye respekt.

    Jeg er en av dem som alltid har visst at barn ikke er noe for meg.
    Da jeg var liten lekte jeg aldri med dukker (les: slike baby born og baby imitasjoner), jeg var aldri “Mor” da vi lekte Mor, Far og Barn, jeg syntes yngre barn var utrolig slitsomme etc.
    De gangene jeg har prøvd å se for meg barn i min fremtid går det kaldt nedover ryggen min.
    Det føles utrolig FEIL og jeg er 100% sikker på at jeg ville mistrives noe forjævlig.

    Det må jo selvfølgelig barn til for at verden skal gå videre, men kan vi ikke la folk som liker og vil ha barn ta seg av det?
    Menneskeheten vokser jo som bare julig dag for dag, det er da faen ikke noe stort tap om noen av oss velger å ikke få barn.

    [Reply]

    Ege Denne Reply:

    Jeg skjønner godt den tanken om at du ikke vil ha barn og alltid har visst det.

    Jeg tror jeg var ca 6 år gammel da jeg tenkte tanken om å få barn første gang. Så det er viktig at alle aksepterer at andre kan ha det helt motsatt, at de ikke vil ha barn.

    [Reply]

    Reply
  16. Annika

    March 15, 2012 19:14

    Det virker som alle over her er mer eller mindre enige i at de fleste kan vaere lykkelige med og uten barn. Da kan jeg vaere den forste til aa paastaa at barn ikke vil gjore meg lykkelig i det hele tatt. Jeg er fremdeles veldig ung, ganske nylig rundet 22, men for meg saa har unger alltid vaert noe negativt. Missforstaa meg rett, jeg har ingenting imot at andre faar unger, men jeg vil aldri i verden bli mor selv.
    Unger liker meg ikke, sikkert fordi de merker at jeg ikke liker dem. Jeg synts de lukter og den verste lyden i verden for meg er unger som hyler og skriker. Ergo jeg ska aldri ha unger. Heldigvis er samboeren enig paa alle pungter saa sterilisering er neste punkt paa agendaen.
    Men joda, jeg skjonner hvorfor mange er lykkelige foreldre. Det er vel noe eget med aa skape et barn med den du elsker, som (forhaapentligvis) har det beste fra dere begge.
    Jeg blir for egoistisk tror jeg. Elsker aa farte rundt, oppleve ting og bare leve livet. Et “bleiemonster” ville knuse livsstilen min og alt jeg liker med meg selv.

    [Reply]

    Kjersti Reply:

    Håper du ikke steriliserer deg, det er et valg du aldri kan gjøre om på skulle du på et tidspunkt endre innstilling. Jeg forstår at du tror du aldri kommer til å endre mening, men mye skjer mentalt med årene. Jeg var som deg når jeg var i begynnelsen av 20årene, forsto ikke hva alle hylte etter disse medisterpølse-figurene for:) Og jeg var livredd for å miste friheten min.
    Men nå er jeg mamma. Og jeg elsker det! Kunne ikke TENKT meg et liv uten sønnen min. Visst er det slitsomt, og krevende, men det betyr ingenting mot den gleden han gir meg. Og jeg gjør fortsatt ting jeg gjorde før barn, jeg shopper, jeg trener, jeg fester og reiser. Det krever bare litt mer planlegging enn tidligere.

    Jeg regner med du avskriver dette som klissete vas, men måtte bare si det likevel. Å få barn er selvsagt opp til hver enkelt og respekterer alle som velger å ikke få, for det er en stor commitment.

    Men FY så fantastisk!!!:)

    [Reply]

    annika Reply:

    Det blir som de fleste over har skrevet; du kan la vær å få unger uten å savne det. Skulle jeg en dag (mot alle odds) ombestemme meg vil jeg heller adoptere. Kan like godt gi en unge som trenger det et liv. Har ikke noe å si om ungen har mine gener eller ikke, så for meg er det mer fornuftig å ta til seg noen som trenger det. Verden har nok unger fra før av…

    [Reply]

    Lene Reply:

    For et flott resonnement! :)

    Ege Denne Reply:

    Bravo! :)

    Marit Reply:

    Jeg var som deg når jeg var i 20-årene. Nå er jeg 38, godt gift, og er ennå av samme mening; jeg vil ikke ha barn. Ingen av oss har sterilisert seg, og det er ganske enkelt fordi vi ikke kunne være like sikker på at viikke skulle ha barn når vi ble eldre (selv om vi egentlig alltid har vært sikker). At vi ikke har sterilisert oss, gjør at vi vet at valget om barnløshet fremdeles er vårt eget.. Hadde vi sterilisert oss, hadde vi kanskje følt at vi forsvarte den handlingen fremfor å være trygg på at valget om barnløshet er vårt eget. For oss har det vært riktig å ikke få barn, og det er det ingen annen grunn til enn at vi rett og slett ikke har lyst til det. Behøver det å være mer komplisert enn det, og behøver vi å forsvare valget?

    [Reply]

    Reply
  17. vargas12

    March 15, 2012 19:46

    Hei Frøken

    Et viktig og vanskelig tema du tar opp her. Allikevel mener jeg at
    svaret er enkelt.

    http://www.vargas12.com/2011/02/frivillig-barnlos-egoistisk/

    Det dummeste argumetet jeg hører er når noen sier at det er nok barn i verden som lider, så det er best å la være å føde fler.
    Hvordan vil det gå med verden om man slutter å føde barn da?

    Husk at størst av alt er kjærligheten, og kjærligheten til sine barn er den viktigste.
    Jeg mener det grenser til å være egoistisk om man velger å la være å få barn. Hva er poenget med livet da?
    Jeg er overbevist om at det er sundt for voksne å bli foreldre også, så man slutter å tenke bare på seg selv.

    Takk for et godt innlegg!

    Vargas

    [Reply]

    Mona Reply:

    Jeg venta på et slikt innlegg fra en gjøk som deg…

    [Reply]

    vargas12 Reply:

    Mona, passet ikke svaret mitt dine tanker?

    Å kalle noen gjøk fordi de er uenige med seg sier vel det meste om deg!

    Vargas

    [Reply]

    Jonny Reply:

    Sitert fra Vargas:
    “Jeg mener det grenser til å være egoistisk om man velger å la være å få barn. Hva er poenget med livet da?”

    Antar du mener, hva er poenget med livet DITT da?”
    M.a.o. du får barnet for DIN skyld, ergo en egoistisk årsak.

    Å få barn er egoistisk, du får dem for å tilføre noe til ditt eget livet. Ikke av godhet for barnet.

    Svært mange får barn uten at barna er planlagt. De følger kun primitive instinkter, på lik linje med ethvert dyr, så bare popper de ut.

    De som ikke er skikket til å få barn får gjerne flest, de bruker hjernen minst og instinktene mest.

    Med mindre du er usedvanlig lite tiltrekkende, så krever det mye å komme igjennom livet uten å få barn.

    Satt på spissen er alle som lever i dag etterkommere av de største bøllene og voldtektsmennene som levde for 1000 år siden. De gode ble slått ihjel, deres gener opphørte.

    [Reply]

    vargas12 Reply:

    Jonny

    Det er egoistisk å la være å få barn fordi man ikke forstår verdien av det.

    Alle som får barn forteller om at livet var ikke noe skikkelig liv før man fikk barn. Mange får barn nettopp til gode for barnet. Har man mulighet til
    å få barn og i tillegg vet man klarer å ta seg av det, hvilket de fleste i Norge kan- så bør man få barn etter min mening.

    Det er langt mer egoistisk å velge å være barnløs, det gjør man jo utelukkende for egen vinning.

    Vargas

    [Reply]

    bella Reply:

    beklager, men om det er egoistisk å velge bort å ofre seg selv for sine egne lyster basert på instinkt så værsågod! kall meg egoist, jeg er stolt av det. Så kan du og de andre kaklehønene følge instinktene sine som slaver.

    carol Reply:

    om man ikke ønsker unger er da søren ikke noe med egoisme å gjøre alle har sine ting de vil gjøre-. ikke alle liker sitte kikke på barnetv eller andre barnslige ting hver dag i 12 år. men det er vel noen som aldri blir voksne som elsker dette. om noen vil bruke livet på reiser og elsker fred og ro og velger være barnløse har andre ingenting dere skulle sagt .bare hold snørrungene unna meg med bråket sitt og den ufordragelige oppførselen.som om det ikke er lov misslike unger.

    Ege Denne Reply:

    Beklager Vargas, men her er jeg helt uenig med deg.

    Jeg er mor, og selvfølgelig er jeg glad i mine barn. Men, jeg ville ikke valgt å få barn i dag, fordi jeg vil ta vare på meg selv. Det å få ett skikkelig liv avhenger IKKE av om man har produsert ett avkom eller ikke. Ett skikkelig liv, handler kun om å se seg selv, og respektere, og akseptere seg selv som man er. Derfra kommer også respekt og forståelse for andre sine valg. Med andre ord, så lenge du er fornøyd med ditt valg, så spiller det ingen rolle om ikke naboen har barn…

    M Reply:

    Da kan jo jeg si at jeg mener de som får egne barn, er egoistiske fordi de absolutt må ha en miniversjon seg selv og sine egne “fantastiske” gener fremfor å adoptere et barn som trenger et hjem og kjærlighet?
    Eller hva med dem som får barn som investering til når de blir gamle, eller barn som kun er status og rikdomssymbol?

    Hva med de som er frivillig barnløse og gjør sitt ytterst for verden og samfunn med både veldedighet, dyrevern, menneskrettigheter etc. er de fortsatt egoistiske?

    Du er helt på jordet med meningene dine.

    [Reply]

    Reply
  18. Sølvi

    March 15, 2012 19:57

    Jeg har 2 barn. Med 9 års mellomrom. Det første fikk jeg som 23 åring. Jeg må si det er mange gleder ved det å få barn, men at det jammen er mange sorger også. Mitt eldste barn er nå 22 år og det er mange bekymringer for det ennå. Stadig er det noe som jeg bekymrer meg over med barna. Sykdom, problemer på skole/jobb osv. Jeg har av og til tenkt at dette tok jeg frivillig på meg og at jeg ville vært like lykkelig uten alle disse problemene, men samtidig elsker jeg dem over alt i verden, så nå kan jeg ikke tenke meg livet uten dem. En annen ting er også som sagt lenger opp her: det er jo viktig for samfunnet at vi får barn. Jeg synes at det er trist at det snart bare er innvandrer som får mer enn 2 barn.

    [Reply]

    Reply
  19. Vendla

    March 15, 2012 20:08

    Når du er 20 – 30 – (tidlig 40) år gammel – da er livet fylt av kjærester, jobb, venner, kollegaer – og barn føles ofte ikke nødvendig. Selv fikk jeg barn 22 år gammel, og det var svært positivt, men jeg ser jo at flere og flere kvinner har et såpass spennende og innholdsrikt liv at barn kommer i bakgrunnen.

    MEN jeg har lest flere intervjuer med svært vellykkede kvinner i 50 årene som i ettertid har angret dypt at de valgte bort barn. For livet forandrer seg. Interessene forandrer seg. Man er ikke i 30-årene hele livet, som er de årene da man er på toppen, har styrke, skjønnhet, livserfaring og kompetanse. Når man blir eldre blir man fysisk svakere, mer ensom og lengselen etter familie vil komme. Slik er det. Livet er en rekke sykluser.

    [Reply]

    Jonny Reply:

    Godt sagt, helt enig!

    Man bytter ut en virkelig verdi (barn) med en overfladisk verdi (karriere, luksusliv, etc). Når en skjønner dette, er toget ofte kjørt.

    [Reply]

    Reply
  20. Marit

    March 15, 2012 21:08

    Jeg tror ikke barn er den eneste veien til lykke, men jeg hadde likevel tenkt meg godt om før jeg valgte det vekk. Jeg har selv 3 barn, og JA, det er verdens største velsignelse, men jeg legger ikke skjul på at jeg til tider ønsker meg langt vekk fra krangling, klesvask og ansvar….,men svanet hadde nok meldt seg fort!
    Jeg er sykepleier, og har jobbet endel i eldreomsorgen. Det jeg har merket meg er hvor ensom mange av de barnløse eldre er. Mange får sjelden eller aldri besøk. Men de fleste som har barn og barnebarn har et større nettverk og sosialt liv. Kanskje en egoistisk grunn til å få barn, men dette er noe som er viktig for meg… Tror mange vil føle på denne “ensomheten” før en blir gammel, for menneskene rundt vil bli mer opptatt av sitt og sine når en stifter familie.

    Lykke til med avgjørelsen folkens =0)

    [Reply]

    Reply
  21. Jan

    March 15, 2012 21:54

    Interessant tråd!
    Har selv to barn, elsker dem over alt, og kommer sikkert til å skaffe ett eller to til.

    Vil dele ut min stötte til alle som gjör som de selv vil angående barn/ikke barn. Forstår godt at man kan ha et meningsfyllt liv uten barn, og forstår de som kjemper med alle sine ressurser for å skaffe seg barn.

    [Reply]

    Reply
  22. Poepoes

    March 15, 2012 22:15

    Dette er egentlig ganske enkelt. Ønsker du at dine gener skal føres videre, får du barn. Hvis ikke, lar du være. Det å få barn har ikke med ens personlige ønsker og behov å gjøre,

    [Reply]

    Reply
  23. Gerd Rossavik

    March 15, 2012 22:55

    Se for deg selv 80 år på sykehjem. Partner/ektefelle er død. Hvem besøker deg og ber deg hjem til jul. Ble selv enke i en alder av 61. Er veldig glad jeg har 3 barn og 9 barnebarn.

    [Reply]

    Rune Reply:

    Har man ikke bedre argumenter for å få barn enn at flere trolig vil besøke deg på gamlehjemmet bør man muligens la være.

    [Reply]

    Reply
  24. Seksuell Kvinne

    March 15, 2012 22:55

    Vel spørs hva slags menneske du gir til!

    Er kvinnen en player? Er hun player så burde du ihvertfall ikke anbefale henne å få barn. Tiden forandrer seg. Det nå ikke guttene som velger partnere men jenter. Jenter har sex med flere gutter og kan velge hvilken gutt de vil ha og vrake søppelet.

    [Reply]

    Jonny Reply:

    “Player”, mener du Primitiv Bitch?

    Akkurat som løshunder, tispen får den ene etter den andre i seg. Hannbikkjene går i flokk rundt og venter på å slippe til.

    Smink en purke (gris) og send den inn på et diskotek kl. 02:00, purka kommer garantert ut med type kl.03:00.

    [Reply]

    Reply
  25. Cecilie

    March 15, 2012 23:59

    Hvorfor kan man ikke respektere at ikke alle mennesker er like, eller ønsker det samme?

    Det er ingen regel for hva som er rett og galt. Man må få velge selv hva som er riktig uten at andre skal fortelle deg hvor “unaturlig” eller “egoistisk” man er fordi man ikke vil ha barn. For noen er det helt rett å få barn, for andre er det helt feil.

    Det dummeste man kan gjøre er å la andre fortelle deg hva du “burde” gjøre. Dette er et valg man må ta selv. Det er ikke noen vits i å få barn når man absolutt ikke vil det selv bare fordi “alle andre” mener at det “bør” du.

    Forstår at de som velger og ønsker å få barn opplever stor lykke, men kan ikke dere også forstå at vi som velger å ikke få barn også opplever stor lykke uten barn?

    Les forresten dette: http://www.aftenposten.no/helse/Forskning-Personer-uten-barn-er-lykkeligere-5567897.html#.T2JisnkmySo

    Forskning som viser at personer uten barn er lykkeligere enn de med barn. Et lite tankekors for dere som påstår at vi barnløse ender opp som ensomme, angrende og bitre mennesker?

    Og når det gjelder egoisme… Det minst egoistiske må jo være å adoptere. Det er mer egoistisk å føde barn bare for å føre sin egen slekt videre, for sin egen lykke og fordi man bare vil ha “noe eget” enn å velge å la være. Tenk å ta vare på et uskyldig lite barn som har blitt brakt inn i verden uten å be om det, og som ingen bryr seg om. Har enorm respekt for de som tar dette valget. Det finnes ikke noe mindre egoistisk enn det.

    La folk velge selv og ikke døm de som ikke ønsker det samme som deg selv. Jeg anser ingen som ønsker seg barn som unormale selvom jeg aldri kunne tenkt meg barn selv. Vær så snill og vis oss selvvalgte barnløse den samme respekten som vi viser dere med barn.

    [Reply]

    Reply
  26. Morten

    March 16, 2012 00:09

    Hva skal man si her? Veldig mange innlegg fra de som opplever at de er lykkelige uten barn, og trygge og fornøyde med sitt valg. Selvfølgelig fordrer vår kultur at vi skal støtte disse i deres valg, “alt er all right”.

    Samtidig tror jeg mange av oss (men ikke nødvendigvis de som vil skrive i denne tråden) tenker vårt: At når man først har fått barn (og vennet seg til det) så skjønner man at det ikke finnes noen tilværelse UTEN barn. At uansett hvor mye sprøtt og artig man som barnløs kan finne på, uten den klampen om foten som barna utgjør, så kan det ikke i mening og innhold måle seg med det å ha egne barn. Det er to forskjellige verdener.

    De som opplever seg som lykkelige uten barn – de kan virkelig det å “leve i nuet”. Til gjengjeld tror jeg ikke de klarer å se for seg framtiden sin. Når man blir ettertrykkelig gammel, begynner å kjenne at man er over middagshøyden, livet går mot høst – da tror jeg at man begynner å merke ensomheten. Når vennene enten faller fra, eller søker mot sine egne familier. Når partneren man har hatt så mye skøy med søker mot nye lekekamerater.

    Folkens – dersom dere virkelig tror at man kan leve lykkelig uten barn, da lurer man seg selv! Det er godt mulig at man kan opprettholde livsløgnen lenge, kanskje hele livet gjennom. Men det er et risikoprosjekt. Det å få unger er forbannet slitsomt, frustrerende, irriterende, skrekkfylt. Angsten for at noe galt kan skje kan bli lammende. Det betyr ikke noe – for gleden i et smilet fra DITT barn overstråler og visker ut alle bekymringer. Og vissheten om det biologiske og psykologiske båndet mellom deg, partneren og avkommet er så sterk, det gir livet et fundament som man aldri kan bygge gjennom vennskap og kjærlighet alene.

    Det er min – paradoksalt nok politiske U-korrekte – mening. Jeg tror store skarer av folket er avslappet og med et skuldertrekk enig med meg. Men folk flest føler nok ikke behov for å diskutere dette, det er en hverdagslig ting.

    De som ennå ikke har fått barn bør bare hive seg rundt. Dersom dere angrer – da er det for seint. Ugjenkallelig.

    [Reply]

    vargas12 Reply:

    Hei Morten

    Takk for at du skrev dette, du har åpenbart skjønt det.

    100% enig, og du sier det som mange tenker, men ikke tør å påstå. Liver forandrer seg i det øyeblikket du har ansvaret for en annet liv. Det kan ingen andre enn de som har opplevd det påstå.

    I det øyeblikket du får barn, i det øyeblikket starter ditt egentlige liv. Anbefales!

    Vargas

    [Reply]

    Anon Reply:

    Hei Vargas!

    Jeg må si meg 100% UENIG!!!

    Å påstå at det egentlige livet starter først når du får barn, tilsier et snevert og pietistisk livssyn og innsikt.
    Normen i livet har vært og er fortsatt i stor grad at man vokser opp, gifter seg og stifter familie, men dette er ikke alltid realiteten for en ganske stor del av befolkningen. Mange går gjennom livet uten partner i det hele tatt, og ut fra hva du skriver betyr det at disse personene ikke har noe liv??
    Det er en relativt drøy uttalelse…

    Det er positive og negative sider ved det å velge å få barn eller ikke, men vi er fortsatt frie selstendige tenkende individer som har rett til å gjøre våre egne valg. Andre må gjerne mene noe om valgene, men har absolutt ingen rett til å avgjøre om det er rett eller galt for personen som gjorde valget. Dette handler om respekt for medmennesker.

    Respekter at andre ikke nødvendigvis deler din oppfatning, som andre også må respektere din.

    [Reply]

    Annette Reply:

    Og hva med oss som har opplevd div ting opp gjennom livet, som fører til at man har mer enn nok med seg selv?
    Skal man dømmes som egoistisk og som et dårlig menneske, fordi man er så pass oppegående at man ikke setter ett nytt liv til verden, som man ikke kan ta skikkelig vare på?
    Jeg er ensom nå, som 30 åring, og slettes ikke redd for å bli alene som gammel…
    Ser faktisk på ensomheten som min redning, jeg kan kun fokusere på mitt eget liv, og gjøre det jeg må gjøre, for å holde meg på beina:)

    Og jeg kan love deg, at jeg kommer ALDRI til å gi slipp på det livet jeg har i dag, for å en gang i fremtiden stille opp for min egen mor. Jeg har ingen følelser for det mennesket som fikk meg, og som aldri skulle hatt meg!

    Fikk sterilisert meg som 27-åring, og har ikke angret!

    [Reply]

    Trude Reply:

    Til tross for en haug med innlegg her så har jeg ikke hørt en veldig god begrunnelse for å få barn (bortsett fra at noen skal besøke en på gamlehjemmet). Dere sier at “det gir meg så utrolig mye”. Akkurat HVA er det som dere så mye? Ubegrenset kjærlighet og at noen er avhengig av deg? I tillegg er det jo en forsikring mot å bli ensom (som folk er veldig redd for å bli).

    [Reply]

    Håvard Reply:

    Hei Trude,

    La meg bare få sagt det med en gang; Jeg er ingen fanatiker, og har ingen tanker om å skulle overtale deg til å skulle få barn. Jeg fikk bare lyst til å si noe om min opplevelse av det å bli pappa som et lite svar til det du skriver i posten din over. Om det er en begrunnelse vet jeg ikke, men det er i alle fall et forsøk på å sette ord på noe som ikke er lett å begrunne egentlig, det bare er sånn..

    Jeg, som endel andre her, er av de som har blitt ‘omvendt’ etter å ha blitt pappa som 34 åring. Jeg har også levd mange år i ‘frihet’ hvor jeg har reist masse, sovet når det passer, spist altfor godt og drukket altfor mye. Jeg ville aldri vært foruten den delen av mitt liv ! Jeg og min kone har aldri ønsket oss noe fotballag, og det hadde nok ikke plaget oss nevneverdig om vi ikke hadde fått barn noen gang heller. Men så, når hun først BLE gravid (noe som ikke var direkte planlagt, men vi la heller ikke så mange hindringer i veien, så overraskende var det ikke) og etterhvert fødte vår datter, skjedde det noe. Noe som jeg egentlig ikke har fornuftige ord for, fordi det handler om en følelse langt inne i deg man ikke var klar over fantes.

    Jeg kan ikke forklare hvorfor det er det søteste jeg noen gang har hørt i hele mitt liv når datteren min sa ‘pappa’ for første gang. Jeg har ingen rasjonell grunn til hvorfor jeg er stolt som en hane over alle småting hun får til for første gang, som bare det å stikke gaffelen i en kjøttbit og få den inn i kjeften uten å miste den. Jeg vet ikke hvorfor et smil og en klem fra henne før hun tasser i barnehagen plutselig veier opp, og mer til, for de 4 timene hun nektet å sove midt på natten. Det er vel ikke så mye å forklare, det bare ER sånn.

    Kjære Trude, dette er bare småplukk hentet fra den emosjonelle berg-og-dal banen det å ha barn har vist seg å være. Skal jeg gi deg en grunn til å få barn må det være opplevelsen. Man får brukt absolutt hele sitt register, man får testet seg selv på en helt ny måte og man tenker helt annerledes på mange områder. Det å få barn for meg har vært med på å oppdage helt nye sider av det å være menneske som jeg er sjeleglad at jeg har fått oppleve, det er vel det som er hovedessensen i dette sammensuriumet av et innlegg.

    Så Trude; Jeg tror du kan ha et knakende flott liv uten å bli mor. Jeg tror du kan være superlykkelig resten av dine dager uten å bli mor. Jeg tror du kan leve livet uten å savne det å være mor en eneste dag.

    MEN: Vil du være med på den heftigste, råeste, villeste, galeste, mest slitsomme og mest givende runddansen livet har å tilby? Ikke vent med å bli mor!

    [Reply]

    Reply
  27. Maria s

    March 16, 2012 00:26

    Det er da helt selvsagt at man kan leve ett fullverdig liv både med og uten barn. Men selv ville jeg anbefale det å være mamma på det høyeste! Rett og slett fordi man anbefaler ting en selv synes er positive eller bra. Jeg synes det å være mamma er det beste som noensinne har hendt meg- men så er jeg også en av de som ALLTID har visst at jeg ville ha en stor familie, dermed passer det for meg. For de som alltid har visst st de ikke vill ha barn kan jeg liksom ikke se for meg at det å skaffe seg ett bare fordi det er forventet skulle være noen god ide? Man kan jo ikke akkurat angre seg etter et par år heller? Prøv heller å skaffe hund da, de krever også masse arbeid, men er litt mer selvstendige enn små barn, for ikke å snakke om at de ikke lever så lenge- og at de alltids kan omplasseres om en virkelig angrer seg..

    [Reply]

    Marianne Reply:

    Jeg vil bare kommentere det du skrev om hunder.

    Jeg vil ikke anbefale folk som ikke er sikre på barn, å skaffe seg en hund.
    Å skaffe seg en hund er ikke en test for å se om man vil ha barn.
    Det bør være nøye gjennomtenkt.
    Man skal ha ansvaret for et dyr i rundt 10-15 år.
    Og å gå inn i rollen som hundeeier med holdninger som – ”at de alltids kan omplasseres” er uansvarlig.
    En hund er et liv du ha ansvar for og ikke en ting man bare kan kvitte seg med.
    Og en hund vil aldri bli som et barn, og kan faktisk ta skade av å bli behandlet som et.

    Men jeg er enig i at å ha en hund er en fin måte å fylle et omsorgsbehov. Men ikke som en prøveløsning.

    [Reply]

    Reply
  28. Andreas

    March 16, 2012 01:12

    Det finnes mange grunner til at mennesker ikke får barn. Som f.eks: Hvordan kan man sette noen til verden hvis man aldri møter på den rette partneren i livet?

    Jeg blir kvalm av mennesker som dømmer andre etter kun status, enten det er økonomisk eller om hvor mange barn dem har eller ei..

    Livet har så mange andre gode grunner til å nytes også skjønner dere “statusjagere” ;)

    [Reply]

    Reply
  29. Marianne

    March 16, 2012 01:40

    Om noen vil ha barn eller ikke er opp til den enkelte. Det finnes nok av argumenter både for og imot.

    Selv mener jeg at det ikke er en menneskerett å få barn.
    Det finnes nok av de som aldri burde hatt barn.
    Det finnes desverre de som mishandler barna sine og er forferdelige foreldre .
    Eller de som lever et liv hvor rus er viktigere en barna sine.

    Det finnes heldigvis flere som er herlig foreldre, som gjør en strålende jobb og virkelig er skapt for foreldrerollen.
    Men vi må tenke på at det ikke er alle som er skapt for denne rollen.

    Om noen velger å ikke få barn, har de sikkert en god grunn til dette. Det er nok nøye gjennomtenkt. Og de trenger ikke dømmes for sitt valg.

    Og en liten kommentar til de som mener at det å få barn er meningen med livet og bruker menneskets overlevelse som argument : Har du noen gang tenkt over at det ikke er sikkert at alle har gener som burde føres videre ? (Jeg vet dette blir sett på som kaldt og kynisk, men det er et godt argument når det gjelder overlevelsesevnen til en art).

    Når de som ønsker seg barn skal kunne utføre alle tenkelige metoder for å få ønsket oppfylt, uten å måtte forklare det med noe annet en at de ønsker seg barn.
    Så må vel de som ikke ønsker seg barn få lov til det, uten å måtte forklare det med noe annet enn at de ikke vil ?

    [Reply]

    Reply
  30. Fletta

    March 16, 2012 02:31

    Fin tråd!

    Jeg har aldri hatt dette morsinnstinktet og egentlig alltid skjønt at det å ha barn ikke er noe for meg – jeg blir 38 år i år.
    Da føles det ganske unaturlig og motstridende å få barn likevel, bare fordi jeg evt. ikke skal bli ensom når jeg blir eldre. Så egoistisk! Og når jeg virkelig ikke vil ha barn, hvilken oppvekst ville da barnet fått? Jeg kunne blitt veldig ulykkelig og barnet ville kanskje ikke få det det trengte.
    Da tenker jeg at jeg tar alderdommen som den kommer, i stedet for å gi meg ut på noe som jeg virkelig ikke vil og føles rijtig for meg.

    Det beste rådet jeg kan gi er vel å lytte til seg selv, følge hjertet og gjøre det som føles riktig.

    [Reply]

    Reply
  31. Ingeborg

    March 16, 2012 03:03

    Det er som mange andre sier, når man først har fått barn så vil man aldri kvitte seg med barna, fordi man blir så umåtelig glad i dem. Men det er mange ganger jeg skulle ønske jeg kunne si “kutt”, nå trenger jeg en pause. Og det mange ting jeg kan savne fra mitt “gamle” liv. Noen ganger savner jeg å være impulsiv og reise dit jeg har lyst akkurat når jeg har lyst uten å måtte pakke flasker, stellebag, kjeledresser, x antall klesskift, pluss alt jeg skal ha med meg til bare meg selv. Jeg savner den lettvintheten logistikkmessig av og til. Jeg trodde også at jeg hadde lite tid før, men det er ikke før jeg fikk barn at jeg forsto hva liten tid betyr.
    Samtidig som jeg nå bruker tiden mer effektivt og at tiden jeg bruker nå er meget verdifull for noen andre (barna) og ikke bare for meg selv.
    Det var når jeg ble mor første gang at jeg noen ganger kunne ønske at jeg kunne pakke babyen tilbake i magen fordi det kunne virke skremmende å plutselig sitte med det hele og fulle ansvaret og aldri aldri aldri ha noen form for retrett. Den følelsen får ikke alle, men noen får den altoppslukende, overveldende følelsen og det kan være tøft. Men så lar man tiden gå litt og man blir kjent med nye sider ved seg, man blir kjent med barnet og plutselig blir dette den nye, vanlige hverdagen som man trives kjempegodt med. Til tider kan det være litt for stressende og pressende, spesielt hvis man er supertrøtt. Men vups, så har man glemt det gamle livet sitt.

    Jeg forstår absolutt at man kan være lykkelig uten barn, da vet man overhodet ikke hva man går glipp av eller hva man faktisk slipper av bekymringer og denslags. Jeg var lykkelig før jeg fikk barn, men jeg har hele livet hatt lyst på barn. Jeg ble ikke lykkeligere av å få barn, livet ble bare annerledes og det er rørende og fantastisk å se barna vokse opp. Men det er mye dårlig samvittighet ute og går. Man tenker hele tiden på deres ve og vel i enhver situasjon.

    Men så kan jeg bare si at nå har jeg to barn, og jeg tror jeg har lyst på et tredje.

    [Reply]

    Reply
  32. Saueulla

    March 16, 2012 04:11

    Folk får gjøre som de selv ønsker. Tvang inblanding og gruppepress er tegn på dårlige gener.
    Mye dårlige gener her på jord med andre ord.

    [Reply]

    Reply
  33. Buldre

    March 16, 2012 09:04

    Jeg mener at folk skal være helt sikre på at de ønsker seg barn, før de velger å sette barn til verden. Å få barn er et vanvittig stort ansvar, som ikke kan overlates til andre enn dem som inderlig og ekte ønsker seg det. En må være villig til å sette seg selv til sides, og stille opp for et annet uskyldig vesens ve og vel. Å fostre opp barn er en så viktig jobb at det ikke kan overlates til dem som ikke er 100 % sikre på at de vil gå 100 % inn for dette barnets framtid. Alt for mange barn settes til verden, av mennesker som ikke verken er i stand til eller ønsker å gi avkall på seg selv.

    Vi som velger å føre slekten videre, må innse at å stifte familie innebærer hardt arbeid, avkall på mange av tidligere prioriteringer, sorg og smerte. Men samtidig får vi oppleve den sterkeste av alle følelser; nemlig kjærligheten til eget barn. Den følelsen kan ikke sammenlignes med noe som helst annet, og det vet man ikke før man har opplevd det. Mange tror ikke på dette før de selv har opplevd det. Det å sette seg selv til sides til fordel for den oppvoksende generasjon er bra for ens egen utvikling, i tillegg til at det er absolutt nødvendig for hvert enkelt barn. Man vokser intellektuelt av å få barn; verdier, holdninger, menneskesyn og livssyn modnes når det dukker opp en ny hovedperson i livet ditt – som ikke lenger er deg selv.
    Å få barn mener jeg er den største gave i livet, derfor valgte jeg å få barn. De som ikke deler dette synet, bør ikke få barn. Ganske enkelt; av hensyn til barnet!
    Lykke til med avgjørelsen!

    [Reply]

    Sol Reply:

    Jeg må si jeg er uenig i uttalelsen din om at man vokser intellektuelt av å få barn, min opplevelse er at det svært ofte er motsatt. Jeg har mange venner og bekjente som før de fikk barn var interessert i å diskutere alt fra politikk til filosofi nå kun er interessert i “de nære ting” og bryr seg mye mindre om verden rundt seg, spørsmål som ikke direkte kan relateres til sin egen situasjon eller barn er ikke interessant lengre. Diskusjoner i et selskap med mange småbarnsmødre samlet kan jeg nærmest garantere deg ikke er spesielt intellektuelle. Jeg kan legge til at jeg selv ikke har barn og nok ikke kommer til å få.

    Det er forståelig, med småbarn har man nok lite tid og kapasitet til å filsofere og bry seg om andre ting enn det som skjer i hverdagan, men jeg må innrømme at jeg synes det er synd og ikke nødvendigvis så heldig for samfunnet.

    [Reply]

    Reply
  34. vargas12

    March 16, 2012 10:12

    Enig Buldre!

    Den største gave i livet er å få barn, samtidig som det gir deg all den bekymring det er mulig, så gir det stor glede.

    Det må være opp til hver enkelt å få barn, men jeg mener at de som kan få barn, bør få barn, men må selvsagt ønske det fra hjertet, ikke få barn fordi alle andre gjør det!

    Vargas

    [Reply]

    Reply
  35. FIOLA

    March 16, 2012 10:30

    Tanken om at menneske som ikkje får born er egoistiske kjøper eg ikkje i det heile! Kvifor får ein born? Er ikkje det fordi ein sjølv ynskjer seg born? Heilt einig med Vargas i at det må vere opp til kvar enkelt om ein ynskjer born eller ikkje, men det bør ikkje vere eit krav at alle skal få det! Dersom ein får born bør ein vere klar for å gi ufatteleg mykje kjærleik til den litle krabaten/tulla, fordi han/ho har ikkje bedt om å bli født!

    [Reply]

    Reply
  36. Trond

    March 16, 2012 11:05

    Jeg har snakket med mange som sier att hvis dem hadde på forehånd vist hva dem gikk til hadde dem aldri vurdert å få barn.

    [Reply]

    Reply
  37. Petra

    March 16, 2012 11:07

    Jeg kunne gjerne ha tenkt meg å høre fra dem som valgte bort barn, og hvordan de føler det etter at det er for sent, jeg.

    Jeg er 37 år og sitter nå i den posisjonen at jeg må velge. Skal/skal ikke? Jeg er ikke den som kjenner det rasler i eggstokkene og som blir helt over seg av synet av en baby (valper, derimot….). Jeg syns unger er greie, og er veldig glad i tantebarna, men jeg kjenner ærlig talt ikke noe særlig på lysten på barn.

    Men så tenker jeg at det jo hadde vært hyggelig med en som “var min”. Som ser på meg som den viktigste i livet sitt, og som søker til meg. Jeg ser jo at det er noe spesielt mellom mor og barn. Det er dette som er så vanskelig å prøve å sette seg inn i for oss som ikke har opplevd det.

    Det jeg kjenner jeg er redd for, er at jeg skal angre veldig når det er for sent til å få barn. Da er det heller ingen retrettmulighet. Men på den annen side – er det grunn god nok til å få barn?

    [Reply]

    Reply
  38. Mira

    March 16, 2012 11:38

    Jeg synes ikke man skal få barn om man ikke ønsker det. Det er ikke riktig for hverken barnet eller deg selv.

    Jeg har selv barn og vi vurderte en stund om vi ikke skulle få. Men plutselig slo den biologiske klokken inn og det var livsviktig å få barn. Jeg kan ikke forklare hvorfor. Barnet mitt er det beste som noen gang har hendt meg og jeg kjenner meg overhode ikke igjen i det som mange folk sier om barn. At det er svært slitsomt, vanskelig osv. Kanskje fordi jeg har hatt dyr i så mange år at jeg vet noe om det å ta ansvar (uten videre sammenlikning av barn og dyr, altså) så det ikke var noe “offer” for meg å sette mine egne behov til side for et annet individ.

    Det beste med familie er at de er dine venner hele livet. Selv om du ikke har snakket med dem på lang tid behøver man aldri å føle at det er feil å ta kontakt med dem. De kan være der på et øyeblikk selv om du ikke har sett dem på evigheter. Familien er der i bakgrunnen og er trygt og godt.

    Jeg tror en person som velger å ikke få barn vil komme til å leve et like fullverdig liv. Kanskje må man invistere litt mer i eget nettverk. Men jeg er overbevist om at det vil komme øyeblikk til tider der man angrer. Når alle de andre i familien er opptatt med sine egne familier, når man selv har en julefeiring med bare to personer og egentlig savner de store julefeiringene hjemme. Når man har lyst til å dra på en skikkelig familieferie men man er bare to så det blir liksom ikke helt det samme. Og sikkert mange andre ganger. Men det er så mange positive ting med å ikke få barn også at man så absolutt kan leve og ha det bra. Hvis man bare er klar over at noen øyeblikk innimellom kan bli litt melankolske :).

    [Reply]

    Reply
  39. Elise

    March 16, 2012 11:53

    Få barn eller ikke? Her er det nok ingen fasitsvar. Tror ikke det ene er noe bedre eller dårligere enn det andre. Det er et veldig personlig valg, og ja jeg kan underskrive på at jeg har et bra liv uten barn. Jeg kjenner mange barn, er fadder til 4. Er også tante, så jeg føler at jeg får brukt mye av min omsorg ovenfor disse barna.

    De som ikke har barn kan være ressurspersoner for andres barn. Tror de barna som har flere voksne i livet sitt som er glad i dem er ganske heldige.

    Er det å få barn en garanti for å ha et nettverk når en blir gammel? Neppe. Vet om flere som nesten aldri får besøk av barna sine.
    Selv om det for noen kan virke rosenrødt å ha barn, så er en heller ikke garantert å ha en god relasjon til barna sine gjennom hele livet. Dette kan selvsagt ha mange årsaker, ville bare peke på det. F.eks hender det at barn og foreldre er så vidt forskjellige at det er vanskelig av den grunn. Kjenner også noen som er midt oppe i uenighet rundt arv. Nei det er ikke alltid så enkelt.

    Livet har sine opp og nedturer. Selv har jeg valgt bort barn pga. sykdom. Jeg føler jeg har tatt ansvar. For meg var dette et riktig valg. Synes det var vanskelig å tenke seg at et barn skulle oppleve å ha en mor som var mye syk og ikke kunne stille opp på mye som et barn trenger.

    Livet er ikke bare svart hvitt. Ville bare forsøke å nyansere bildet litt.

    [Reply]

    Reply
  40. Helene

    March 16, 2012 11:56

    Tror nok at man på 16-1700 tallet hadde en høyere spedbarnsdødlighet. Og at i de landene som fortsatt har det vil ligne i det at man ikke tør å knytte seg så tett til barna (hvis halvparten av de du føder dør)….
    Uansett, alle valg man tar må man leve med, og det å få barn er et valg som endrer hele livet. Jeg er en av dem som syntes det var deilig å få noen andre å fokusere på enn meg selv. Og jeg har nå tre døtre. Den eldste er 12 og hun er såpass “voksen” at jeg tenker hun nesten kunne klart seg selv;-) Småbarnstiden går fort, så det er viktig å beholde “seg selv” slik at man har et liv når barna flytter ut også.

    [Reply]

    Reply
  41. Lena I.

    March 16, 2012 11:59

    Her kommer et par ord fra en ufrivillig barnløs dame i begynnelsen av 40 årene. Har alltid ønsket meg barn som et slags instinkt helt fra barne- og ungdomsår. Jeg har av flere årsaker dsv aldri klart å blitt gravid, muligens fordi jeg ikke har vært så heldig å få opplevd/klart å leve i et stabilt parforhold over tid. Det at tiden nå er i ferd med å renne ut for meg, er en vannvittig sterk og stor sorg for meg, helt overskyggende, men jeg har funnet ut at det må bli min hemmelige sorg jeg ikke kan snakke så mye om..for hva skjer de få gangene jeg har vært “dum” nok til å lufte mine tanker? Joda, da kommer det “gode forslag” om at jeg bør dra til Danmark, og at ønsket mitt om barn kan ikke være så stor likevel da siden jeg ikke vil det..
    Jeg kjenner flere som lever lykkelige liv uten barn, der de har tatt et bevisst valg om å ikke få barn. Disse er nå i 40/50 årene og har ikke angret så vidt jeg har hørt.
    Jeg vet man kan få et godt liv uten barn, men jeg må være ærlig å si at for meg (nå for tiden) så strever jeg med å få det gode livet. Men det kommer nok etter hvert:-)
    Uansett er vi alle forskjellige, og det virker som mange er fryktelige enspora og har fordommer mot enkelte holdnringer hos andre (eks.det å ikke ønske seg barn).

    [Reply]

    Reply
  42. Lena I.

    March 16, 2012 12:18

    Tillegg til mitt innlegg over her:
    Jeg ser at mange her (og ellers i samfunnet) fokuserer så mye på at det er et valg å få barn eller ikke. Blir på mange måter provosert av det, det er ikke slik at alle har et valg. Det er nok mer komplisert enn som så. Fordi man har så mye valgmuligheter så tror man gjerne at “alt” kan ordnes. Og at mitt valg er at jeg ikke ønsker å dra til Danmark for å få en inseminasjon, det er mitt valg…men det er som sagt noe som blir helt feil for meg uten at jeg dømmer andre som velger å gjøre det.
    Men likevel så har jeg et inderlig ønske om barn, og dette er det mange som har vanskelig for å forstå.

    [Reply]

    Reply
  43. bella

    March 16, 2012 12:26

    Selvfølgelig er det rent instinkt å ønske seg barn! At du ender artikkelen med å si noe så tåpelig at det ikke er basert på instinkt er like latterlig som å si at sex ikke er instinkt også. Jeg tror man kan ha det helt topp uten unger. Man MÅ ikke følge den biologiske klokka fordi alle andre gjør det.. Og ja, man blir glad i ungen med en gang den popper ut fordi det er INSTINKTET ditt, ikke noe annet. At folk kan diskutere noe slikt..

    [Reply]

    Reply
  44. Cathrine23

    March 16, 2012 12:41

    Jeg kjenner meg veldig igjen i dette spørsmålet,”vil jeg ha barn”, men for meg har det aldri vært et vanskelig spørsmål.
    Nei! og jeg har heller aldri ønsket meg barn, helt fra når jeg var liten og jentene lekte mamma,pappa, barn har jeg aldri vært intressert.

    Jeg er 23 år, og rundt tiden jeg blir 25 har jeg tenkt å gå til legen og få en henvisning til sterilisering. Selv om jeg har blitt fortalt at muligheten for at jeg blir gravid naturlig er ganske liten, så tar jeg p-pillene mine nærmest religiøst, fordi det er ingenting som skremmer meg mere, enn å bli ufrivillig gravid med min forlovede. Som forøvrig er helt enig med meg.
    Det er ingen tvil for meg hva jeg vil, og ikke vil, men samtidig ser jeg er det flust, og flott med damer og menn som vil stifte en familie, det er et stort, flott ansvar, og kjempebra at de som ønsker seg barn, og familie gjør akkurat det, men stort sett er det jeg som får alle kommentarene. Slikt som at; du skifter nok mening du også, lille venn… Er det virkelig så vanskelig for andre å godta mitt valg, og hvorfor er det det?
    Også selvfølgelig skjønner jeg at mennesker som av ulike grunner ikke kan få barn, men som samtidig ønsker seg barn av hele sitt hjerte, kan ha problemer med meg som velger å ikke få barn, det er helt greit, men det er ingenting jeg kan gjøre for at de skal få barn, dessverre.

    Skulle jeg blitt gravid, vet jeg ikke hva jeg ville gjort. Ja, jeg bruker preventsjon, og ja jeg vet det går an å bli gravid selv om man bruker preventsjon. Samtidig som jeg ikke er imot abort, så vet jeg ikke om jeg kunne gjort det selv. Forhåpentligvis kommer jeg aldri i den situasjonen, noensinne.
    Uansett, litt ydmykhet fra alles parter i saker som dette er ikke galt. Det finnes ikke et fasitsvar, eller gale valg. Men de valgene må man stå for. Om jeg nå om 20-30-40 år angrer, så er det mitt problem, men fremdeles mitt valg, og det valget må jeg stå for.
    Mvh Cathrine

    [Reply]

    Reply
  45. Kenneth

    March 16, 2012 12:46

    Det med barn er ganske pussig spør du meg. Jeg er en mann/gutt/whatever på 27 år, og har ikke spesiellt lyst på barn. Kanskje forandrer det seg, kanskje ikke. Og det her er jo enda større tema for jenter/kvinner.
    Jeg kjenner mange som er lykkelig uten barn. Jeg kjenner mange som er lykkelig med. Men jeg kjenner også noen som, til tross for at de elsker barnet sitt, noen ganger sliter med følelsen av at livet dems var bedre før de fikk barn. Ikke pga. at barnet er forferdelig vanskelig. Ikke fordi dem “hater” ungen sin. De ville aldri gitt den fra seg. Men som likevel syntes det var bedre før. Og jeg kan faktisk skjønne dem også. Jeg tror ikke barn er for alle. Alle er ikke like. Derfor blir denne “tvangen” og nærmest skamfølelsen som påtvinges de som ikke nødvendigvis vil ha barn ganske feil. Veldig bra innlegg.

    [Reply]

    Reply
  46. LILLE MEG

    March 16, 2012 13:31

    Jeg er en av de som ikke kan få barn, av flere grunner. Jeg synes forventningene rundt meg er helt ekstreme. Alle får barn, alle snakker om barn. En føler seg virkelig tilsidesatt og stakkarsliggjort. Jeg ønsker meg virkelig barn, men prøver å innfinne meg med at jeg ikke får egne. Det er vondt at normene i samfunnet er lagt opp slik, både for oss som ikke kan få og for de som ikke ønsker det. Det gjør at en ikke føler seg tom og udugelig.
    Noen ganger vet jeg ikke om det er best å holde seg unna alle vennene med barn, eller om det bare blir vondt værre. En stadig påminnelse er ikke godt! ……..vanskelig er det!! :(

    [Reply]

    Ege Denne Reply:

    KLEM ♥

    [Reply]

    Reply
  47. ithil

    March 16, 2012 14:46

    Hvis man “egentlig ikke har så lyst på barn”, er det bedre å la være å få barn. Selv har jeg aldri hatt lyst til å ha barn (første gangen jeg uttalte ordene “Jeg skal ikke ha barn”, var jeg sju år!), og jeg vet at det finnes mange mennesker som lever lykkelig som barnfri*.

    Barnløs: De som vil ha barn, men som av ulike årsaker ikke kan få barn.
    Barnfri: De som velger å ikke få barn fordi de ikke har behov for å få barn.
    Greit med litt definisjon her ;)

    [Reply]

    Reply
  48. LH

    March 16, 2012 15:05

    Grunnen til at det er så mye diskusjon om dette i Vesten i dag, er fordi vi har muligheten til å velge. Tidligere generasjoner valgte ikke, de bare fikk barn, og flyttet gjerne direkte fra foreldrene sine og inn i ekteskaps-huset – særlig kvinnene. Derfor visste de ikke helt hva de gikk glipp av, mht. frihet, eget liv, osv. Man gjorde liksom ikke sånt.

    Men uansett tror jeg ikke at våre foreldre tenkte i de baner at de syntes det var oppskrytt å få oss…?

    Tenk på hvordan det var enda lenger tilbake, på 1800-tallet; det fantes ingen prevensjon, så når man giftet seg og hoppet i høyet, så kom ungene. De hadde intet valg.
    Det som forundrer meg er at selv om folk den gangen ofte hadde et hardt liv med masse arbeid på gårder, osv, så hadde de likevel energien til å lage en haug med unger!!!!!
    Det går liksom an å bruke hodet bitte littegranne — hvis vi hopper i høyet, så kommer en ny munn å mette…!

    Hilsen fra oss som er lykkelige med vår lille gutt – men som likevel bare har overskudd til en :o)))

    [Reply]

    Reply
  49. Marianne

    March 16, 2012 15:09

    Jeg har valgt å ikke få barn. Jeg har aldri hatt lyst på barn. I tillegg bor jeg sammen med en mann som har to voksne barn fra før, og han har ikke lyst på noen runde to. Sånn sett passer det greit. Hadde jeg hatt en samboer som hadde som høyeste ønske å få barn, hadde jeg sikkert fått barn og taklet det, men jeg syns det er veldig greit å slippe.

    Kanskje vil jeg angre i små perioder, på samme måte som foreldre sikkert ikke er like lykkelige med sitt valg 100 % av tida de heller. Men samtidig vet jeg at jeg har tatt valget selv, og det er et bevisst valg. Derfor tror jeg på mange måter ikke at jeg kommer til å angre masse noen gang, for jeg har jo tenkt gjennom situasjonen.

    Stort sett alle rundt meg har barn (jeg er 37, så venner av meg har jo barn som begynner å bli store allerede), og jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har tenkt “å, det så jammen koselig ut, dette vil jeg også…” noen gang når jeg har sett dem. Nesten tvert imot, faktisk. Det kiler ikke bittelitt i eggstokkene en gang, så jeg er nok ganske trygg på og komfortabel med valget om å ikke få barn.

    [Reply]

    Reply
  50. Bob

    March 16, 2012 15:41

    Dette må jo folk få velge helt selv. Det er fullstendig uproblematisk at folk velger å leve ut andre drømmer og får “realisert” seg selv på en annen måte. Joda, jeg er forsåvidt enig i i at man ikke kan legge skjul på at menneskehetens biologiske oppgave er å reprodusere, men faktum er at behovet er oppfylt og det vil utelukkende være positivt om mange, mange flere tenker slik.

    For min del er jeg altfor egoistisk til å tenke på noe overordnet mål om overpopulasjon eller lignende. Jeg er heller ikke personen som har noen behov som ikke kan oppfylles sammen med barna mine. Jeg har aldri vært usikker på at det var rett for meg, og aldri, ikke en gang et sekund, angret på det valget. For meg er barn meningen med livet. Jeg er ikke den som syns livet er tomt uten stadige kompisreiser, kaféliv, byturer og annet som jeg har gått litt mer glipp av enn dem som er barnløse.

    Poenget er at folk er ulike. Noen ønsker ikke barn. Noen burde aldri fått barn og for dem av oss som vil det og er glad for det, så er det ingen trussel at andre har et annerledes syn. Det må være rom for forskjellige syn på hvordan et liv skal leves og jeg ser ingen grunn til at mennesker skal dømme andre fordi de velger noe annet.

    [Reply]

    Reply
  51. M

    March 16, 2012 15:45

    Først vil jeg takke for et fint og nyansert innlegg som forstår begge sider av saken! Det er ikke often noen MED barn skriver gode ting om de UTEN barn har jeg merket.

    Når det gjelder damen du fikk spørsmål fra så ville jeg IKKE anbefalt henne helhjertet å bli mamma om hun “ikke har så veldig lyst på barn”.
    Om hun er 30 har jo ikke tiden løpt ut helt enda, så jeg ville anbefalt henne å vente.
    Det er nok dessverre ikke alle som blir glad i barna som kommer og det finnes dem som angrer hardt på at de fikk barn, likeså med de som angrer på at de ikke fikk barn, det går begge veier!
    Derfor ser jeg helst at folk tenker nøye over valget sitt og er 100% sikre før de gjør noe med det.

    Selv ønsker jeg meg ikke barn. Det er noe jeg alltid har visst innerste inne, at jeg aldri skal ha barn.
    Mine mål og min lykke ligger andre steder enn ved barn.

    Mulig jeg blir kalt egoistisk fordi jeg setter pris på friheten min, men er det ikke like egoistisk å få barn for egen vinning da?

    Nei jeg synes begge sidene skal respektere hverandre og ikke legge seg opp i hva den andre gjør.

    [Reply]

    Reply
  52. Sandra

    March 16, 2012 16:27

    Är bosatt i Bærum sen 1998, fick min førsta son i dec. -99 och från sekunden jag bestämde mig før att få mitt barn har jag gått 100% in før det att vara mor. Jag blev hutløst och galet førälskad i min unge och har varit det i alla hans 12 år. 5 år efter den førsta blev jag gravid igen, helt oplanerat. Mannen jag blev gravid med var helt enkelt inte pappa-material efter mina førväntningar. Min ex-man blev øverlycklig, men jag visste att jag skulle bli ensam om allt det praktiska med detta barnet, en gång till. Trots vetskapen om allt det potenciellt tunga som låg i framtiden, bestämde jag mig før att føda fram mitt barn. Det var riktigt før mig, det var riktigt før min førsta son, att få ett syskon. Jag blev igen intensivt førälskad i min lilla unge.

    Min ekonomi har varit oavbrutet begränsad, MED VILJE. Om lycka är att “realisera” sigsjælv, så har min lycka legat i att gøra mitt bästa som mor och støttepelare før mina pojkar. Jag har jobbat så lite som møjligt, ekonomin har alltid varit på gränsen. Jag har bott i en liten 50kvm lägenhet som jag hyrt, då 50% arbete i bærum inte är nog før ett lån. Nej, jag lever inte på mer trygd än någon annan, ja jag får en extra barnetrygd før att jag är alenemor. Ja, jag fick overgangsstønad i en kort period. Sosialen har aldrig varit in i bilden. Vad har varit vinsten i allt detta? Lyckliga, uppegående, intelligenta, medvetna ungar. Min 12-åring väcker mig med te, han lagar middag 3 ggr i veckan. Min 7 åring dammsuger, tvättar kläder. Detta blir självsäkra starka karlar i en framtid.
    Man har ett val, och jag støttar er som menar att livet kan vara fullkomligt även utan barn. Om du inte brinner før føräldraskap, ska du heller inte ha barn.
    Kritik till alla er som får barn før att “passa in” eller før att det är ju det man ska gøra.
    Ska du bli førälder, så gå in før det helhjärtat, Detta blir ditt heltidsjobb, ditt livs viktigaste passion och livsmening. Gør ett bra jobb, lär känna dina små, väx med dom, lär dom viktiga ting.

    Halvhjärtade, halvdåliga jobb, skapar den mänskliga misären vi ser dagligen, det som får så många att tänka ” nej, detta är inget før mig”.

    Ønskar er alla lycka med det valet ni tar, och om jag får lov att ge er ett enda råd :
    Tvivlar du en sekund, på om du vill bli førälder, bli inte det. Blir du ändå det, trots tvivel, gør ditt bästa! Gå in før det!

    [Reply]

    Reply
  53. Elisis

    March 16, 2012 16:28

    Jeg elsket å bli mamma. Elsket å ha en liten baby. Nå er babyen snart seks år og er naturligvis en praktfull unge.

    Men pappaen og jeg har gått fra hverandre for tre år siden, ikke helt etter planen, og jeg må innrømme at jeg syns det er tungt å gjøre alt alene annen hver uke. Familien bor på en annen kant av landet. Jeg tar meg selv i å trekke ett lettelsens pust hver gang jeg leverer i bhg og har en hel uke “fri” foran meg. Føler jeg som verdens verste mor og person da? Ja. Selv om jeg savner henne når uken er over, må jeg innrømme at jeg kanskje er “lykkeligere” når jeg ikke har ansvaret. Da er det jobb, venner, kjæreste, en pluttselig pils midt i uka eller spontant restaurantbesøk. Dette gir en frihetsfølelse jeg må innrømme at kjennes godt. Kall meg egoistisk, men slik er det nå en gang.

    Jeg vet at jeg også en av dem som ville savnet barn. Jeg ønsket meg det, og gledet meg til å bli mor. Jeg ville sikkert blitt gal av “babysjuke” om jeg som min søster ikke klarte å få barn. Hjertet mitt blør for henne når jeg ser hvilken sorg det er at ønsketbarnet ikke kommer.

    Derfor er svaret på dette at det ikke fins et svar. Vi er alle forskjellig, og livene våre legger forutsetninger for hva som gir lykke og ikke. Jeg tror vel egentlig barnelykke langt på vei henger sammen med familielykke. Det er hyggeligere å se barnet sammen med en du elsker, og det er tryggere å kunne dele ansvaret. Jeg tror barnet mitt har det godt, hun er tilfreds og jeg elsker henne. Men jeg vet ikke om jeg ville anbefalt andre å få barn hvis de var usikkre. Hvis du er alene vil det bli stunder der du tenker at det kanskje ikke var det beste valget. Skyldfølelse fra stundene der man tenker akkurat det kjennes ikke bra heller. Så til alle dem som klarer å reflektere over dette, kanskje også mens “suget” etter sin egen baby er stort, må jeg virkelig respektere. Hvis jeg kunne sett bort fra at jeg elsker datteren min, og all gleden hun også gir meg, og valgt på nytt. Ja da hadde jeg kanskje valgt bort den feile mannen og all belastningen det er å ha barn med en du ikke deler livet med lenger. Ville jeg vært lykkeligere? Det får jeg (heldigvis) aldri vite. Livet er hva du gjør det til. Men at barnløse kan leve gode, eller bedre liv er jeg ikke tvil om. De veldig få som sitter i helt perfekte kjernefamiler og mener noe annet får vi bare unne gleden.

    [Reply]

    Reply
  54. Brita

    March 16, 2012 16:29

    Det må være opptil hver enkelt å bestemme om de vil få barn eller ikke,alle er like mye værdt uansett. Men samfunnet er nå sånn at familien har høyeste proritet. Min erfaring er at veninner uten barn ofte blir ganske ensomme etterhvert og de blir ikke invitert i barnebursdager. Man proriterer venner med barn slik at ungene kan leke sammen. Jeg har arbeidet på eldresenter i 7 år og der var damer uten barn veldig ensomme og fikk skjeldent besøk. Om de fikk seg en tur ut var det forde personal og aktivitør tok de med. Dette var bare en erfaring jeg har, så blir det opp til hver enkelt å avgjøre hva de vil gjøre.

    [Reply]

    Reply
  55. Barnet

    March 16, 2012 16:40

    Jeg er jo resultatet av foreldre som jeg har merket at i utgangspunktet ikke har ønsket seg barn. Mangelen på investering og kjærlighet har satt sine spor, og jeg er nå 24år. Jeg har i ett stabilt og kjærlig forhold,men vet ikke om jeg noen gang vil bli mamma. Det er som mange skriver, det at samfunnet skriker om at man skal produsere barn, og det kreves av en. Jeg snakket med ett barnløst familiemedlem her om dagen(som ikke er det av fri vilje), og hennes svar var at: da har du jo evt. 9mnd å forberede deg på da. – du må bli mamma! Har også blitt fortalt at hvis jeg ikke velger den livsstilen så vil jeg alltid bare se livet fra en side,og det er den egoistiske siden. Nå vet jeg jo at jeg har mange år på meg, men jeg vil bare komme med det innspill at det ikke er lett å ha foreldre som ikke er dedikert i å ha deg. Jeg tror det er viktig å virkelig ønske seg barn, slik at barnet får det livet det fortjener når/hvis det blir satt i verden.

    [Reply]

    Reply
  56. Libra

    March 16, 2012 16:44

    Jeg er takknemlig for at jeg ikke lenger er hovedpersonen i livet mitt. Livet før barn var fantastisk moro, men mitt liv er faktisk utrolig moro med barn også. Det er bare et annet liv. Greit, jeg er mer sliten, har “bad hair days” litt oftere, litt mindre penger å bruke på meg selv, litt mindre egentid, litt for tidlige middager, litt mindre nattesøvn, litt mer bæsj og tiss-humor etc etc… jada, jeg vet “ulempene” med barn, men søren heller; Jeg storkoser meg med å se de små tingene i de store små livene jeg og kjæresten min har skapt. Jeg ler mye mer enn før – og jeg maser også mer, men det er egentlig ikke så viktig. Jeg lar meg fasinere av alt barna oppdager, sier og gjør for første gang. Den største ulempen med å få barn er at det er så uendelig mye mer å bekymre seg for…

    Når det er sagt, – er barn å anbefale? Hvis en person egentlig ikke vil ha barn så kan jeg ikke anbefale noen å få barn heller. Det er en så stor endring i et liv at det må hvert enkelt par finne ut av selv. Men det jeg kan si er at om jeg skulle gjøre valgene om igjen, så ville jeg gjort det samme igjen.. og kanskje en tredje gang også. Vi får se.

    [Reply]

    Reply
  57. Frøken Makeløs

    March 16, 2012 17:12

    Jeg rekker ikke å svare hver enkelt, men må bare få lov til å takke for overveldende respons. Jeg leser alt dere skriver og er imponert og takknemlig overfor alle dere som deler erfaringer, både dere som har fått barn, dere som ønsker dere barn og dere som har valgt å ikke få.

    Jeg blir utrolig rørt av å lese om den ambivalensen en del av dere beskriver, enten overfor de barna dere har fått – eller fordi dere av ulike grunner ikke har fått barn.

    Foreldreskapet er definitivt ikke svart/hvitt, tusen takk for at dere bidrar med perspektiver!

    [Reply]

    Reply
  58. Lene

    March 16, 2012 17:20

    Jeg kan nesten sitere “MAMMA” som skrev en av de første kommentarene:

    Mitt liv fikk mer dybde av å få hund. Jeg har forandret meg til noe jeg liker bedre, og er blitt mer selvsikker, tryggere og gladere av å ha hund.

    Men jeg kunne faktisk ikke tenke meg barn, da må jeg i såfall møte en meget overbevisende mann, som kan få meg på andre tanker….

    Livet med hund er herlig på mange andre måter; jeg gjør noe jeg liker hver dag, nemlig tur i skogen, bare 2 ganger på 2,5 år har jeg tenkt “uff tur”… Det har aldri vært noe problem å ha med hunden til venner. Har ei venninne som ikke er overbegeistret, og nå som hunden kan være alene hjemme blir han ikke med dit. Hunden har også vært med på bilferie, telttur, hytteturer og mange flyturer. Det tok nesten 2 år før jeg fikk “friheten” tilbake (det tar vel 10 med barn?), og kan leve livet som før hunden kom inn i mitt liv, dvs. møter rett etter jobb, konserter på kvelden osv.

    Men: man MÅ være motivert for å få hund (og barn, som flere kommenterer på over), det krever veldig mye, og det er utrolig mange som leverer tilbake en 3-4mnd gammel valp. En valp skal oppdras, og når den er 7-8 mnd gammel blir den “fjortis” og det er en tøff periode, som varer mer eller mindre til den blir 2 år gammel. Er den godt oppdratt når den er 2 går det meste smooth etterpå, men er den ikke det, er det fortsatt mye jobb, slit og bekymringer.

    Takk for fint blogginnlegg Makeløs! Flott å se engasjement, ikke minst fra de som kommenterer. Jeg syns hun som er usikker skal vente. Alt. skaffe en katt, om hun vil kjenne litt på “ansvar”. Katter er lette å få pass til (mye lettere enn hunder) og kan raskere være alene lengre tid enn en hund/valp.

    [Reply]

    Glamourlegen Reply:

    Hun som var usikker, det var meg. Har to søsken; hhvis 4 og 10 år yngre så er en racer på bleieskift og trøsting av snørrunger som går i søvne. De fleste av venninnene produserer for fullt, så tenner og kolikk observeres på nært hold.Jeg er sprekkferdig stolt nybakt tante. Å bli barnelege er en gammel drøm, men det gjør for vondt med alvorlig syke barn som det ikke går bra med. Katt er uaktuelt (urenslig, og allergisk). Gleder, sorger, bekymringer, stress, nattevåk, frustrasjon, sinne og kjærlighet, det får man ta som det kommer.

    Jeg skal overhodet ikke påstå at jeg vet NØYAKTIG hvordan det kommer til å bli, men det er det ingen som kan før de føler det på egen kropp. Innspillet jeg kom med til vår alles eminente, verbale, reflekterte, sindige og morsomme vertinne var ikke 100% seriøst ment; jeg tar ikke avgjørelsen barn/ikke barn utifra anbefalinger på en blogg, men tenkte det kunne være morsomt og spennende å se om hun tok utfordringen, fordi jeg liker måten hun skriver på, og setter pris på hennes nyanserte tekster. Det å være ambivalent overfor noe SÅ stort mener jeg bare er et sunnhetstegn.

    Vi har vært klare lenge nå. På mandag hopper jeg i det. Ønsk meg lykke til :-)

    [Reply]

    Lene Reply:

    En flott kommentarrekke ble det jo, så kjempeflott at vår feminist-frøken tok utfordringen din :)

    Og lykke til!

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Tusen takk for et godt og relevant spørsmål, som du jo ser har du sparket igang en utrolig flott samtale/diskusjon. Faktisk er det blitt en av de beste jeg har hatt her på bloggen. Og som du ser er du jo langt fra den eneste som er eller har vært ambivalent til dette med barn. Det er en stor avgjørelse!

    Men nå er avgjørelsen tatt for deres del og tiden for nervøs venting og spekulering og forhåpentligvis stor glede ligger foran dere. Ut fra både mailing og kommentarer virker du både klok og reflektert og med en solid dose selvironi (det kan jeg like!), så jeg tror helt sikkert du kommer til å bli en strålende mamma. Lykke lykke til i tiden fremover! (Hvis du føler for å dele gode nyheter når de kommer, blir jeg veldig glad!)

    Reply
  59. Emmeline

    March 16, 2012 18:04

    Hei Frøken Makeløs–du snakker om makeløst kommentarfelt:)

    Flott tema også. Viktig, tror jeg. Samtidig er det en litt merkelig ting å skulle mene noe om behovet for å få barn på generell basis. Barn gjør oss ikke nødvendigvis lykkeligere– lykken finner man inni seg selv.
    Man trenger ikke få et barn for å finne den! Skal jeg være helt ærlig er det jo også mange mennesker som velger å få barn som kanskje burde valgt å leve uten… Det er jo også et perspektiv.

    Jeg fikk fire barn på fem år. Det anbefales IKKE. Da er det lett å få problemer med å huske hvorfor man startet på den galeien;) Man blir også samlebåndsmor som syns dagene er veldig veldig lange.
    Jeg husker godt at jeg satt på jobb hver fredag og gruet meg til å gå hjem. Fordi helgene var et evig langt bleieskift med skriking og ørebetennelser og matservering og en uendelig grå hverdag som aldri tok slutt… Men sånn er det jo ikke for evig.

    I går hentet jeg sønnen min, som er hjemme på sin første perm i militæret. Søstrene hadde laget middag og hele familien satt rundt bordet og knegget, mens fyren fortalte mer eller mindre usannsynlige historier fra militærlivet.
    Det er i sånne situasjoner du ser at det å få barn ikke bare handler om deg selv. Det å ha familie er virkelig en gave. Ungene mine har hverandre. Jeg har dem -og de har meg. På samme måte som jeg har mine foreldre. En gang oppdro de meg, i dag er det jeg som passer faren min som har fått alzheimer. For meg gir det perspektiv i livet -og det gir mening – uten at det nødvendigvis trenger å være slik for alle!

    Men sånn midt i bleiealderen kan det være godt å vite at det er lys i tunnelen -og at du engang kommer til å kose deg glugg ihjel med ungen din sine militærhistorier;) Kanskje…

    [Reply]

    Reply
  60. New Life In Spain

    March 16, 2012 18:37

    Hei der, jeg kom hit fra Sukkerspinneriet. Supert innlegg. Da mine venninner begynte å få barn, mange av dem, så gjorde jeg det totalt sinnsyke og fullstendig egoistiske å pakke kofferten min og flytte til Spania kun fordi jeg hadde lyst til det. De sliter veldig med å forstå hvordan JEG kan være min prioritet her i livet. Kanskje vil jeg en gang få lyst på barn, det har jeg alltid trodd at jeg vil få en gang, det har bare ikke kommet enda. Og jeg tror det er viktig å ha veldig lyst på det hvis man skal ha det. Takk for at du sier at ikke barn nødvendigvis er det viktigste man kan gjøre med livet sitt, det er ikke alle som tror eller tør å si det. Sier det igjen: supert innlegg, takk for det! God helg :)

    [Reply]

    Reply
  61. T

    March 17, 2012 12:47

    Jeg vil begynne med å si takk for et av mange fine innlegg om det å ha barn på godt og vondt!
    Jeg er 33, lever i lykkelig og langvarig samboerskap, og er ambivalent. Før trodde jeg vel alltid at jeg ville ha barn, uten å reflektere så mye over det, og kjente av og til litt på at det raslet i eggstokkene, og tenkte “kanskje om et år eller to”. Samboeren min ønsket seg ikke barn, men jeg tenkte at det går vel over etterhvert. Det har det foreløpig ikke gjort. For meg førte dette til at jeg for e par år siden begynte å tenke gjennom spørsmålet “er det så viktig for meg å få barn at jeg vil gå fra ham hvis han faktisk ikke vil?” svaret er nei. Og dette har også fått meg til å reflektere mer rundt dette med om jeg ønsker meg barn eller ikke, og som sagt: jeg er ambivalent. Jeg ville nok ikke angre hvis jeg fikk barn, tror jeg. Men jeg elsker friheten min. Jeg blir ikke babysjuk Jeg har en jobb som nå og i noen år til kommet til å være altoppslukende.

    [Reply]

    T Reply:

    Ojsann, der ble det visst sendt selv om jeg ikke var ferdig…
    Jeg blir ikke babysjuk av å treffe mine venninners barn, de et søte og morsomme å leke med og det er deilig å gi dem fra seg igjen. Og jeg har en samboer som foreløpig ikke vil. Jeg blir ofte sjokkert over hvor mange som foreslår at jeg slutter på pillen uten at han vet det (!) når jeg serverer dette som et av mine argumenter for ikke å få barn.
    Kanskje får vi barn senere, om tiden ikke renne ut og vi får lyst. Kanskje får vi det ikke. Kanskje vil vi angre. Kanskje blir jeg ensom på mine gamle dager. Livet er risikable greier, og alle avgjørelser kan potensielt angres på. Det handler ikke bare om barn/ikke barn.

    [Reply]

    Reply
  62. underveis

    March 17, 2012 15:41

    Fint å ta opp denne ambivalensen. Jeg kjenner meg godt igjen i Emmelines beskrivelse ovenfor. Mange små på en gang er ikke nødvendigvis en oppskrift jeg vil anbefale, dersom en på en måte har et valg – men når de nå kommer så er det jo også så inderlig godt at de, akkurat disse barna, er der. Og så blir den en del år der det er svært intenst, og lite søvn, og alltid en som er syk osv…
    Mine er ikke så store at de kommer hjem med militærhistorier ennå – men den følelsen av å samles rundt middagsbordet eller helgefrokosten, eller være på tur sammen og være en stor gjeng som hører sammen, et fellesskap, en familie som myldrer og enkeltindivider i utvikling alle fem – det er en gave jeg er svært takknemlig for å ha fått. Jeg forstår mer og mer hvordan barn ikke er noe en “har”. Barn “er”. Mine barn er tre forskjellige små mennesker som jeg lever tett sammen med og vi fem påvirker hverandre og utvikler et liv sammen.
    Jeg tror jeg hadde savnet “noe” om jeg ikke hadde vært så heldig å få barn. Men antagelig hadde jeg ikke visst nok om hvordan dette på en måte “egentlig” er (før tenkte jo jeg også mer på barn som noe en “hadde”) så jeg hadde ikke savnet det jeg nå har fått, dette tette samlivet med disse spennende menneskene…

    [Reply]

    Reply
  63. Ingrid

    March 20, 2012 08:04

    Veldig interessant lesing, både det du skriver og det andre skriver. Jeg er snart 28 år, og har vært litt fram og tilbake ang barn og har konkludert med at det ikke er noe for meg. Mye fordi min kjære har et barn, og jeg har et fantastisk bonusbarn, men også fordi jeg synes det er nok barn i verden og at jeg har veldig mye annet jeg vil gjøre enn å bli mor. Jeg tror ikke det er for alle. Og jeg synes ikke det er alle som bør få barn heller.
    Det er ikke “barebare” å oppdra et barn, ting er så mye mer annerledes nå enn det var før – da vi var små. Man har andre verdier og en helt annen hverdag. Og selv om det høres uendelig egoistisk ut, så liker jeg å sove lenge, bruke penger på meg selv, gå ut å spise og drikke champagne på en tirsdag.

    Man må nok kjenne litt på det, og tidsmessig vil det nok “aldri passe”. For noen begynner livet når man blir foreldre, for meg er livet nå.

    [Reply]

    Reply
  64. Sirèn

    March 20, 2012 21:53

    Tror man kan være lykkelig uten barn jeg, et barn er ikke nødvendigvis veien til lykken. Men uten barn går man glipp av den aller største kjærligheten, det er jeg ikke i tvil om. Kjærligheten til en partner er selvfølgelig veldig sterk den og, men morskjærligheten er helt spesiell.

    Sånn sett går man glipp av en stor dimensjon av livet… mener jeg

    [Reply]

    Reply
  65. Gitte

    March 21, 2012 23:15

    Jeg synes det er så bra at det kommer frem at det er et valg å få barn. Da jeg var liten, så jeg på barn som en naturlig del av livets gang – at det var en del av å være kvinne på samme måte som det å få pupper og mensen. Jeg tror det skyldes at alle jeg kjente var barna til noen, og de som var passert 35 år var foreldre til noen. Uten unntak. Siden dette gjaldt alle mine venner og bekjente, tenkte jeg slettes ikke på at det finnes et alternativ: At det går an å velge å la være å få barn.

    Likevel ser det ut som det ikke er allment akseptert å velge bort barn. En får tydeligvis mye kritikk og fornærmelser om man går ut med dette. Det synes det er trist, for på meg virker det som at disse personene har tenkt seg grundig om og kommet frem til at det beste er å ikke få barn. Noen vil si at det er egoistisk å tenke på sitt eget beste, men jeg vil si det er verre og urettferdig ovenfor barnet å bli forelder uten å egentlig ville det. Å velge bort barn er et bevisst og overveid valg – noe å få barn ikke nødvendigvis trenger å være.

    [Reply]

    Reply
  66. Celin

    March 29, 2012 16:43

    Jeg må si det overrasker meg at det bare er ett annet menneske som nevner noe om partner i denne diskusjonen. Det skal jo to til for å lage dette barnet ( dersom man ser bort i fra adopsjon og sæddonasjon). Hva om man ikke finner rett partner til oppgaven? Hva om man allerede er i et forhold hvor det av ymse grunner er uenighet rundt det å få barn? Er det slik at man skal ” gi opp alt ” kun for å finne et menneske en kan få barn med? Jeg syntes det er forferdelig synd at debatten begrenses til VALGET om å få barn eller ikke.. for ofte er det en rekke tilfeldigheter som fører til at det skjedde / eller ikke skjedde og langt i fra bevisste valg! Jeg opplever at det er vanskeligere å si “jeg vet ikke” i denne debatten.. For man “skal” jo ha gjort seg opp en mening! Eller?

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply to Magne D. Antonsen

(*) Required, Your email will not be published


8 × five =

CommentLuv badge