Ett år som mamma

, , 12 Comments

Bolla har hatt bursdag, han har blitt ett helt år. Vi har feiret med vennemiddag og familiebesøk og ballonger og kake. Han ble så opprømt og lykkelig over alt besøket at han gikk rundt på gulvet og bare lo høyt for seg selv. Etter tre timer med total oppmerksomhet fra ti voksne var han fullstendig utslitt og ville bare sitte på armen. Det tar på å være midtpunkt.

Det er helt sprøtt hvor mye de utvikler seg på et år. Jeg ser på Frøken Fräkens tre måneder gamle skatt, som er en sånn liten koseklump som ligger helt stille og bare kikker på verden. Og så ser jeg på vår egen Bolle, som er født samme år, og som spaserer rundt på egne ben, blir fornærmet hvis jeg går uten å si hadet, klapper i hendene, spiller på slurva og aller helst vil spise maten sin selv. Det er i grunnen helt ufattelig at det er mulig å utvikle seg så mye på så kort tid.

Selv har jeg lært en hel del om det å være mamma det siste året. Som må sies å være helt annerledes enn jeg trodde det skulle være – jeg har blant annet innsett at jeg, til tross for at jeg har fått et barn, fortsatt er meg selv. Jeg trodde helt oppriktig at det å bli mamma skulle endre meg på et så fundamentalt plan at jeg knapt ville være til å kjenne igjen, men sånn har det ikke blitt. Ikke foreløpig hvertfall.

Dette med at verden blir en annen, at alle prioriteringer endrer seg, at det som før virket viktig nå er blitt trivielt – det har ikke slått helt til. Det har kommet et lite menneske inn i livet mitt som gjør at hverdagen er annerledes, tiden er knappere, friheten mindre og både latteren og frustrasjonen sitter løsere. Jeg har en til i livet mitt som jeg elsker, en jeg er stolt av, en som gjør meg lykkelig og usikker og bekymret og glad. Jeg er noens mamma, faktisk den eneste mammaen han noen gang vil ha – og det er både helt fantastisk og umåtelig skremmende. Men til tross for alt dette, så er jeg fortsatt meg. Jeg liker å gjøre de samme tingene, har de samme ambisjonene og de samme karaktertrekkene. Det er bare blitt mer kjærlighet og mindre tid i livet mitt.

Har du forandret deg etter at du ble mamma?

 

12 Responses

  1. Alt godt

    February 26, 2012 16:23

    Nei! :-) No er mine seksten (i forgårs!) og tretten, så eg har litt lenger erfaringshorisont, og eg føler ikkje at eg har forandra meg. Eg elskar barna mine, eg elskar åleinetida og eg elskar kjæresten min. Vi er like tøysete som vi alltid har vore, og eg er litt forundra over å ha fått ei slik orakelrolle for enkelte av venninnene mine som er i din situasjon. For inni meg er eg framleis 22, berre mykje klokare. :)

    [Reply]

    Reply
  2. underveis

    February 26, 2012 22:11

    Jeg tror nok også at det er livet som har forandret seg mer enn jeg har. Men samtidig så har jo også åra gått, jeg er jo ikke statisk. Det er elleve år siden jeg fant ut at jeg var gravid for første gang – det er klart at jeg også har endret meg gjennom disse årene. Men jeg er meg. Samtidig så er også barna seg selv, forskjellige og i utvikling – de tar plass i livet mitt, det er givende og krevende og lærerikt. Jeg lever tett med en stor og tre litt mindre mennesker – og det påvirker meg og utvikler meg som menneske, selvfølgelig…. Livet disse elleve årene uten disse fire hadde kanskje gjort meg mer annerledes, fordi det hadde vært sider ved meg jeg ikke hadde fått utvikle like mye alene – hvem vet….
    Gratulerer med ettårsdag.

    [Reply]

    Reply
  3. Mammadamen

    February 27, 2012 00:27

    Gratulerer med ettårsdagen!

    Ja, å bli mamma har definitivt endret meg mye. Og for meg har det føltes, og føles, helt naturlig. Det er jo ganske stort, så jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne for å beskrive næmere. Det får derfor nesten bare bli med dette:)

    [Reply]

    Reply
  4. Camulen

    February 27, 2012 09:02

    Gratulerer med ettåringen! Det er fantastisk å følge utviklingen som skjer!

    Jeg synes heller ikke jeg har forandret meg så mye på de 15 årene jeg har vært mamma. Nå ble jeg mamma forholdsvis tidlig, 23 år, så selvfølgelig har jeg utviklet meg som menneske i løpet av denne tiden gjennom studier, jobb, erfaringer etc. Men det med at “livet får helt andre prioriteringer” osv, det føler ikke jeg heller har slått helt til. Jo, barna går først i veldig mye, men jeg liker fortsatt å prioritere meg selv også innimellom. Jeg er veldig opptatt av jobben min og vennene mine, vi gjør ikke bare barnevennlige ting i feriene våre – ungene må være med oss på ting vi har lyst til også, jeg vil gjerne prioritere alenetid på Øya-festivalen fremfor enda flere feriedager med ungene, jeg liker bedre å sove litt lenger en lørdag morgen enn å stå opp i otta med minstemann, og jeg gjør alle disse tingene stort sett med veldig god samvittighet.

    Men, som du også sier så fint på slutten av innlegget ditt, livet mitt er fylt med mer kjærlighet og så mye mer etter at jeg fikk barn. Det er fint å være en familie med store og små. Jeg liker at vi hører sammen, og jeg jobber for, håper og tror at ungene mine kjenner det samme.

    [Reply]

    Reply
  5. Carina

    February 27, 2012 14:04

    Gratulerer med ett år, til både liten og stor!!!

    Forandret meg.. Nei, tror ikke det. Det er absolutt mer kjærlighet, mindre tid og betraktelig mer planlegging. Ny bekymring. Men det er jo, som Underveis sier, livet som har endret seg. Ikke jeg. Jeg tilpasser meg, men er fortsatt meg selv.
    Dog har jeg nok blir mer følsom og sårbar. Nyheter, TV-reportasjer, andre folks historier..treffer meg på en ny måte. Jeg reagerer sterkere enn jeg gjorde tidligere. Men prioriteringer, ambisjoner, karaktertrekk..der er jeg nok den samme. Så hadde jeg da heller ikke trodd noe annet før jeg fikk barn.

    [Reply]

    Reply
  6. Bringebaerdrops

    February 28, 2012 22:04

    Grattis med 1-års dag! :-)

    Nå har jeg riktignok bare vært mor i sånn cirka 7 måneder, men så langt må jeg innrømme at livet stort sett er det samme som før. Jeg var forberedt på mye mer omveltende forandringer enn de som faktisk inntraff. Så langt. (Noe skyldes sikkert også at vi fikk en mye mer lettvint baby enn jeg på forhånd fryktet også.)

    Som flere over her nevner; det er livet som forandrer seg, Tiden, og vi følger liksom bare med. Jeg forandrer meg jo konstant uansett. Med eller uten barn.

    Og som mor fant jeg fort ut at det finnes ganske mange mamma-klisjeer der ute også. (Som jeg slukte rått før jeg selv ble mor.) Mye mamma-bullshit, som ikke alltid stemmer.

    Ellers er jeg nok (desverre?) blitt truffet av det samme fenomenet som “Carina” over her: har blitt ekstra følsom og sårbar etter at jeg fikk barn. Nesten litt slitsomt, til tider… :-)

    [Reply]

    Reply
  7. Tone

    February 29, 2012 01:16

    Du er så fin :-) Gratulerer så masse til Bolla, til Helten og til Bollas (tilsynelatende, og mest sannsynlig også på ekte) fantastiske mor.

    [Reply]

    Reply
  8. O

    February 29, 2012 19:11

    På innsida er eg fortsatt den samme, men eg føler på den samme forventninga som deg om at alt anna skal bli uviktig, og i motsetning til deg prøver eg febrilsk å leve opp til idealet om å ofre alt for barnet. Så eg misunner deg litt fordi du fortsatt tør å vere deg sjølv, for det er slitsomt å spele rolla som totalt oppofrande, og eg lengtar meg nesten sjuk etter å trene, men tør ikkje innrømme det overfor mannen min eingong…

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Åh, men gå og tren! Det er så bra for deg, du blir så mye gladere av å gjøre noe du har lyst til, bare for deg selv! Og da blir du en bedre mamma og kjæreste også, det er jeg helt helt sikker på.

    Og jeg er ikke alltid så flink som det kanskje virker som, jeg strever med den samme ambivalensen jeg også. Nyter friheten, men har litt dårlig samvittighet også. Helt vilt egentlig, at man skal ha dårlig samvittighet for å ikke har dårlig samvittighet..?

    [Reply]

    Reply
  9. trompetmor

    March 2, 2012 18:04

    mer kjærlighet og mindre tid ja! men jeg, med mine grunnleggende verdier har vel ikke forandret meg, jeg vil heller si at mine verdier er blitt mer forsterket, mine holdninger er blitt overveid igjen og igjen, og jeg har nok kanskje flyttet fokuset mer over på barna enn meg selv,…men det betyr ikke at jeg har blitt noe mindre fokusert på meg selv heller. Har heller blitt mer oppmerksom på hvordan jeg kan forene mine egne ønsker og fortsatt være den jeg er og samtidig som barna får det fokuset de skal ha.
    Tidene forandrer seg, og med den: oss, så forandringene er naturlige, men at jeg fortsatt er den samme, det mener jeg at jeg er, og nå er det 16 år siden jeg fikk førstemann:)

    [Reply]

    Reply
  10. gromykl (@gromykl)

    March 3, 2012 18:40

    Gratulerer med 1-åring :)

    Jeg tenker akkurat likt som deg, hadde også forventet en omveltning av meg selv som person da jeg ble mor for 5 mnd siden men så lagt er jeg stort sett den samme ja, bare mer tid til å tenke og fundere på ting enn før når man er oppslukt på jobben. Koser meg hjemme med jenta, leser, twitrer og tiden flyr! :)

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


− 7 = zero

CommentLuv badge