Familien vår

, , 14 Comments

Innimellom, når skuldrene har senket seg etter en travel men fin uke, kan man finne seg selv sittende på en parkbenk under skiftende skydekke mens man studerer mannen i sitt liv som hjelper verdens beste ettåring rundt på nabolagets lekeplass. Man oppdager plutselig at man puster helt ned i magen og innser nok en gang hvor enormt heldig man er som skal få lov til å tilbringe resten av sitt liv sammen med akkurat disse to.

For selv om livet er fullt av fantastiske folk som heier, pepper, roser og oppmuntrer – så er det disse to som bestandig vil være de aller viktigste.

Ettåringen, som øver seg på å gå utendørs med digre støvler på beina. Og pappaen, som holder fast i hetta for å forhindre nese mot asfalt med påfølgende nederlagstårer.

Etterpå hviler vi ut etter den lange gåturen gjennom parken. Drikker kaffe og deler en hvetebolle, kikker litt på folk og dyr og kjenner at vi hører sammen, vi tre.

 

14 Responses

  1. trompetmor

    March 12, 2012 09:15

    så må man innimellom finne disse gyldne øyeblikkene som gjør at alt strevet og hverdagsrotet skyves langt inn i sjela og man tenker at det er DETTE livet dreier seg om.. å leve sammen i salighet og være glad for å være ett…Jeg syns jeg til stadighet finner fler og fler av disse øyeblikkene men selvfølgelig er de i kombinasjon med resten av livet, og det er vel nettopp det som gjør dem så gyldne…

    [Reply]

    Reply
  2. Carina

    March 14, 2012 20:58

    Vakkert;) Du beskriver så inderlig godt en følelse jeg kjenner selv.. men som nesten kan være for stor til å kjenne på noen ganger.

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


+ eight = 9

CommentLuv badge