Feminist? Jeg?

, , 21 Comments

Da jeg var student fikk jeg høre av kompisene mine at jeg i grunnen hadde god musikksmak – for å være jente. Det irriterte meg noe grenseløst. Da jeg begynte å jobbe irriterte det meg at jeg skammet meg over mine egne frustrasjonstårer over arbeidspress, kjipe kolleger og håpløse møter (grått i smug, alene på toalettet) mens mine mannlige kolleger kunne være sinte og kjefte og banne i all offentlighet og uten skjemsel. De siste årene har jeg irritert meg over at det er bra å ha vært guttejente da du var liten, mens man har et problem hvis ens fire år gamle sønn vil ha rosa parkdress. Jeg gremmes over at jeg ikke lenger tør å gå alene hjem om kvelden. Det plager meg at Kvinner og Klær skal være en slags oppsummering av hva kvinner interesserer seg for, selv om ingen tror at menn er like snevre som innholdet i Vi Menn – og enda mer at menn tilsynelatende har definisjonsmakten for hva som er kult, morsomt og bra.

Men feminist, det har jeg aldri vært. For jeg har da vært likestilt jeg? Solidarisk med de som ikke er likestilt såklart, men i mitt eget liv har det da ikke vært noe behov for noen feminisme.

At jeg (og svært mange andre kvinner jeg kjenner) er den i parforholdet som har høyest standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, det er vel vårt eget problem. Hvis jeg vil ha det ryddigere enn det Helten synes er nødvendig, så får jeg vel bare rydde litt mer da – hans standard er jo ikke på noen måte uhygenisk. Hvis det er jeg som syns det er viktig at vi sender ut takkekort etter dåpen, at vi har med gave når hans venner inviterer til fest i ny leilighet eller at badet er rent når vi får gjester, så får vel bare jeg sørge for at det blir gjort. Det er jo mine krav, min standard, mitt problem. Har jeg tenkt.

Etter at vi ble foreldre er det jeg som uten videre våkner om natten og må stå opp og sjekke at babyen vår puster før jeg kan sove videre – mens Helten ubekymret sover sin dypeste skjønnhetssøvn ved siden av meg. Men det der er vel bare biologi. Eller? Sosiologen Ulla-Britt Lilleaas har forsøkt å finne ut hvorfor noen kvinner får store problemer med kroppen mens andre ikke får det. Hun har lansert uttrykket kroppslig beredskap:

Ansvaret og plikten kvinnene kjenner ovenfor andre er ikke noe som kun finnes i hodene deres. Ansvar og plikt er gjennom oppvekst og kjønnssosialisering innskrevet i kroppen. Kroppslig beredskap for andre er en vane som gjør at kroppen ikke får anledning til å hvile og hente seg inn.

Ok, så er jeg litt treig, men plutselig ser jeg at ting henger sammen. Ting i mitt liv, ting som angår meg – helt konkrete, hverdagslige ting som jeg har snakket med venninnene mine om hundre ganger. De henger sammen. De angår mange. Og de handler langt mer om samfunnsstrukturer enn om biologi eller den enkeltes personlighet og frie valg.

Så kanskje er jeg feminist likevel. Hverdagsfeminist. Newbie-feminist. Er du?

 

21 Responses

  1. Helene

    September 4, 2011 08:33

    Jeg var vel en ganske sylskarp feminist som ung og diskuterte fletta av faren min, i ettertid kan dette kanskje like gjerne karakteriseres som et ungdomsopprør… men likevel, jeg er fortsatt tilhenger av at kvinner skal ha like muligheter som menn. Når det gjelder manne og kvinneblader så er de nok mer uttrykk/parodier på våre kjønnsoppfatninger? Vi Menn er jo ikke kuult! Når det er sagt så tror jeg kvinner skal være foriktige med å føle oss snytt, vi har ganske mange valgmuligheter i vår del av verden. Jeg valgte å gifte meg med en som tar orden hjemme på alvor (jeg er den mest rotete av oss), og det kan være ike slitsomt! Mye bunner i hvordan vi er oppdratt, noen hadde en mor med tellekanter (mannen min) og noen, som jeg hadde det litt mer avslappet hjemme….
    At biologi spiller inn er jeg ikke i tvil om, vi er nok programmert til å adlyde det minste lille klynk fra den lille babyen (hvordan ville det ellers gått i “steinalderen”?)
    Ekteskap er vanskelig fordi det krever at man møter hverandre på halvveien, og av og til strekker seg laaangt for å få det til å funke.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg tviler ikke på at det finnes ekteskap hvor mannen er den ryddigste, men jeg tror det er flest av det motsatte. Det handler vel ikke bare om hvorvidt man er vokst opp med tellekanter, men også om hvem der hjemme som lagde tellekantene.
    Jovisst har kvinner mange muligheter, men det er et problem at vi fremdeles ofte har hovedansvar hjemme, både praktisk, organisatorisk og emosjonelt, som kommer i tillegg til forventninger og ønske om karriere ute. Det tror jeg ikke har så mye med biologi å gjøre. Dessuten er det et problem at kjønnsrollene er for trange, det gjelder både kvinner og menn.

    [Reply]

    Helene Reply:

    Jeg tror mye blir hva man gjør det til. Og mye har også med personlighet å gjøre, ikke bare kjønn. Og så kommer man ikke unna biologi, men det har jeg mest innsett etter å ha født tre døtre;-)
    har man høye forventninger til seg selv og andre blir man desverre skuffet innimellom. Det betyr ikke at det er feil å ha høye idealer (eller å ville ha orden i heimen), men man må bare tolerere at verden ikke er perfekt, man kan ikke ha kontroll og det er ikke alle som rydder opp etter seg;-)
    Kan man bli enige om en middelvei så hjelper det!
    OG: vil man ha karriere må man ofre MYE, det tror jeg kvinner er for smarte til å gidde rett og slett, jobb er ikke alt (den holder deg ikke selskap når du blir for gammel) Jeg liker jobben min MEN elsker barna mine! OG forventninger utenfra kan man velge å ignorere hvis man vil.
    Tips til bok: Lev Selv av danske Lone Kuhlman

    [Reply]

    Reply
  2. IRUTH

    September 4, 2011 10:28

    Haha, jeg tvang meg gjennom Beauvoir som 16-åring, så jeg faller vel mer i kategorien hardcore feminist, i alle fall hvis vi legger til det faktum at jeg ikke barberte leggene for å gjøre opprør mot skjønnhetstyranniet;)

    [Reply]

    Reply
  3. Stina

    September 4, 2011 12:35

    Kan man ikke være feminist om det kkke angår og berører en personlig og direkte, altså? Eller før man skjønner at det gjør det?

    Jeg har vært feminist siden jeg ble voksen omtrent, og har hatt, og har, stor nytte av perspektivene det gir meg på eget liv og på samfunnet. Ikke føler jeg noe press for å oppfylle noens forventninger til feminister heller, enn så mange oppfatninger og misoppfatninger som fins rundt omkring.

    [Reply]

    Reply
  4. Ege Denne

    September 4, 2011 13:10

    Jeg får meg ikke til å bruke ordet feminist, ordet har ingen betydning for meg. Føler og mener det er viktigere at jeg blir tilfreds over mine valg. Uten båser.

    [Reply]

    Reply
  5. vaarloek

    September 4, 2011 23:54

    jepp. feminist. det handler ikke BARE om samfunnsstrukturer, men det er ganske fascinrende hvordan vi reproduserer et idealbilde av kjønn som strengt tatt ikke har eksistert i virkeligheten. at høye hæler, hårløse legger og rosafargen skal være uttryk for noe feminint? snålt. rosa var jo forøvrig en maskulin farge for ca et århundre siden. for rødt er maskulint (utadvendt og aggressivt), mens blått er feminint (rolig og innadvendt), så da var det jo logisk at lyserødt, som jo rosa er, var for energiske smågutter, mens lyseblått var for rolige småpiker.

    mhm. det er nok biologien som spiller inn der ;)

    [Reply]

    Reply
  6. Carina

    September 5, 2011 22:22

    Goood lesning! Særdeles god lesning. Ja, jeg er, tidvis, feminist. Jeg er også sosiolog, og samfunnstrukturnerd.
    Jeg har ofte tenkt på/fundert på/irritert meg over at jeg (i likhet med de fleste andre jenter jeg kjenner), som egentlig ser mitt forhold som likestilt, alilkevel sitter igjen med organiseringsansvaret. Og den påfølgende skylden om organiseringen skulle slippe. Dersom jeg skulle gjøre som sambomannen, og droppe å kjøpe blomster når vi skal på middag, eller la skittent bad være skittent bad når svigermor kommer på besøk, så er det jeg som vil føle meg skyldig. Selv om det en felles avgjørelse og en felles handling. Mannen kan skylde på at han er mann, og ikke ser at gulvet er skittent. Mens jeg som kvinne forventes å bry meg om den slags. Ergo er det jeg som er lat, slubberten som har det skittent rundt seg. Og dermed vasker man gulvene..

    Oy, nå skrev jeg meg helt bort her. Men du engasjerte. Igjen! Takk for det!

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Det er veldig kjent det du skriver! Og ikke så enkelt å frigjøre seg fra skyldfølelsen, selv om jeg noen ganger lurer på hvor mye som bare finnes inni mitt eget hode og hvor mye som faktisk er forventninger utenfra. Hvis badet ikke er rent – legger folk merke til det? Og hvis de gjør det, tenker de faktisk at det er jeg som er sløv? Jeg blir ikke helt enig med meg selv. Men uansett har vi blitt sosialisert inn i en rolle hvor vi ender opp med ansvaret og/eller skyldfølelsen..

    [Reply]

    Reply
  7. Marie

    September 6, 2011 21:26

    Jeg er veldig for valgfrihet – at samfunnet er lagt opp slik at kvinner og menn har de samme mulighetene. Mange steder i verden er det jo overhodet ikke sånn, og det hiver jeg meg med på å kjempe mot. Hvorvidt samfunnsstrukturen i Norge har store svakheter på dette området skal jeg ikke uttale meg om, for det vet jeg ikke noe særlig om – annet enn at jeg sjøl ikke har opplevd noe annet enn full valgfrihet. Er tilfeldigvis også samboer med en huslig entusiastkokk med langt lavere hybelkaninterskel enn meg (til tross for at han kommer fra en familie hvor mor gjorde alt i heimen), og noen dårlig samvittighet for utestående vask på badet finnes sjelden i meg. Det er nok ganske forskjellig det der med forventninger utenfra, men mye er nok også i hodene våre – tror jeg!

    Men av og til får jeg enkelte feminister (de kaller seg det selv) opp i halsen. Enkelte feminister fremstår for meg som om de mener at dersom man ikke vil bli toppsjef (satt veldig på spissen), prioritere karriere eller ha streng 50/50 fordeling på husarbeid, så er man automatisk imot likestilling. Personlig har jeg lyst til å leve og bo enkelt og billig, for å kunne jobbe litt mindre, for å kunne ha mer tid med barn når de en gang i tida kommer. Dersom det er greit for samboeren når den tida kommer (kan bli en hard diskusjon) tar jeg gladelig ut det som finnes av kontantstøtte og jobber redusert for å ha med tid med barna. Det er et oppriktig ønske fra min side, som jeg synes det er synd at noen hevder at har oppstått på grunn av samfunnsstrukturen. Folk er forskjellige!

    Foreldrene mine, og de rundt meg, har fra jeg var liten av aldri lagt mye vekt på å gjøre tydelig skillet mellom “jentete” og “guttete”. Det er, den dag i dag, særdeles sjelden at jeg tar meg sjøl i å reflektere over at jeg er ei jente – jeg har alltid sett meg sjøl som et menneske – og ut ifra dette ståstedet har mine tanker, prioriteringer og verdisyn blitt utviklet. Som liten likte jeg godt de tingene som her blir karakterisert som “guttejentete” – men tenkte aldri over det da. Det var rett og slett de tingene jeg likte! Og det starta tidlig, og jeg kan si med hånda på hjertet at det ikke var for å være kul, eller at det ble spesielt oppmuntra som kult av de rundt. Jeg synes idéen om å kalle interesser “jentete” eller “guttete” er det som er galt, ikke det at noen synes det ene er kulere enn det andre (noe som burde være en ærlig sak?). Personlig fant jeg meg aldri tilrette i jentegjengen i barnehagen eller på skolen, jeg leika for meg sjøl eller med noen av guttene. Det var langtfra fordi noen ga “cred” for at det var kult, tvert imot. Det var rett og slett fordi det var de tydeligvis typiske “guttetingene” som tiltalte meg. For meg gjorde de andre jentene i klassen kjedelige ting, de sto mye i ro, turte ikke si noe i klassen, eller var så opptatt av å “bli likt” av hverandre. Jeg ville bare ha det gøy, og tilfeldigvis var det gøyest sammen med noen av guttene. Og jeg synes det er helt fair å si det, for folk har forskjellig smak. Hva som er bra eller ikke bra – det er jo en sak for hver og en.

    Uff, dette ble langt – men det engasjerer, det du skriver! Ble litt kommentar til “guttejente”-posten også dette. Liker bloggen din godt!

    [Reply]

    Reply
  8. v

    September 9, 2011 19:19

    Hei!

    Om du har tid og lyst og alt det der, kanskje du kunne ha skrevet litt om hvordan det er å ha permisjon? Kanskje du har noen tips, eller råd, eller tanker om hva som er viktig for å ha en fin permisjon? Hva gjør man..

    Hehe. Jeg grugleder meg.

    [Reply]

    Reply
  9. Ellen

    September 11, 2012 18:41

    Ja, jeg mener at feminismen er veldig nødvendig. Men feminismebegrepet og retten til å kalle seg feminsist er en het potet for meg, det samme hva man bruker disse merkelappene til. I morgen debuterer jeg faktisk med mitt første innlegg om denne problemstillingen på bloggen min.

    For en bra blogg du har! Jeg er ganske lite bevandret i blogger rundt forbi forstår jeg, men denne er noe av det jeg har lett etter!
    Ellens siste bloggpost: JEG DELER DETTE FOTOKURSET FRA STUDIO CALICO – OG ET TIL FRA MARIANNE HOPE!My Profile

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


3 + two =

CommentLuv badge