Feministisk bryllup?

, , 27 Comments

Jeg giftet meg i sommer. Og bryllup er jo tradisjonelt sett en ikke spesielt likestilt seremoni. Kvinnen gis bort av sin far til sin kommende mann, iført jomfruelig hvitt. Hun sover hos sine foreldre natten før bryllupet, holder ikke tale under middagen og tar sin manns etternavn. Brudens foreldre betaler for bryllupet fordi mannen visstnok skulle bruke sine penger på utdannelse sånn at han kunne forsørge familien. Og så skal bruden kaste buketten til selskapets ugifte kvinner (ingen ugifte menn her, takk) og den som får tak i buketten er neste til å gifte seg.

Jeg er også feminist og det er viktig for meg å være likestilt med mannen min. Jeg mener bestemt det er en rekke strukturer i samfunnet som er uheldige i likestillingssammenheng. Samtidig bor det er ørliten prinsesse inni meg som liker tradisjoner og det var helt uaktuelt å gifte meg i annet enn lang lys kjole. Bryllupet vårt ble derfor en deilig suppe av kompromisser, mellomløsninger, ulikestilte tradisjoner og mer likestilte løsninger. Her er det vi endte på:

  • Vi spleiset på festen sammen med mine foreldre og svigers
  • Vi sov sammen hjemme natten før bryllupet (og dro hjem til oss selv igjen etter festen..)
  • Jeg hadde lang hvit brudekjole. Den var ikke hard core Disneyprinsesse og ikke hvit-hvit, men fargen levnet ingen tvil om hvem som var bruden i selskapet. Jomfruelig? Doh. Jeg er mamma (say no more).
  • Ingen ble gitt bort, vi gikk sammen opp til dommeren som viet oss
  • Jeg holdt tale. Soleklart! Vil da ikke gå glipp av en anledning til å fortelle verden hvilken fantastisk mann jeg har kapret!
  • Jeg kastet buketten (det var ikke planlagt, men Helten insisterte) til alle festens ugifte deltakere (kvinner, menn, homo, hetero)
  • Vi har tatt Heltens mellomnavn til etternavn begge to, så vi har begge byttet navn. Jeg har ikke et inderlig forhold til mitt etternavn og kunne heller ikke tenke meg å ta hans etternavn. Så da endte vi på mellomnavnet hans. Dette med navnebytte er jo en ganske symboltung affære og det må jo sies her at jeg i større grad enn han har byttet navn. Men vi følger ikke rene patriarkalske navnetradisjoner.

Hva slags tilnærming hadde du (eller planlegger du å ha) til bryllupstradisjonene?


 

 

27 Responses

  1. Åshild

    December 6, 2012 09:07

    Selv da jeg giftet meg første gang i 1977 gikk brudgommen og jeg sammen inn. Og jeg beholdt mitt pikenavn som mellomnavn. Det byttet jeg tlbake til 11 år senere. Da jeg giftet meg på nytt for 4 år siden var det ikke aktuelt å bytter etternavn. Vi bor på slektsgården som har samme navn, og navnet mitt er kjent både i fagmiljøet og regionalt i forbindelse med jobben.
    Da min datter giftet sg i sommer betalte brudeparet det aller aller meste. Hun har tatt brudgommens etternavn som mellomnavn, men fulgtde de andre prinsessedrømmene med overnatting på hotell før dagen og pappa som gikk inn med henne. Hun og brodgommen holdt felles tale til gjestene helt til slutt av middagen.

    Egentlig synes jeg det er lov å gjøre det man vil i alle slags selskap. Litt lurt er det å vite hva som er “vanlig” eller sånn sett skikk og bruk. Så hvis noen spør så kam man si: Ja, vi vet det , men vi ville gjøre det på vår måte.

    [Reply]

    Reply
  2. underveis

    December 6, 2012 09:54

    For meg og oss var det vel viktigst at det skulle være oss, vårt bryllup – og ikke noe der vi følte oss forpliktet til å følge eller ta avstand fra bestemte ting. Vi valgte tradisjoner og tradisjonsbrudd etter eget hjerte. Jeg har aldri vært noen bryllupsdrømmer som har sett for meg kjoler og serviettbretting — men fant denne dagen ut at jeg plutselig var midt i et drømmebryllup, fordi det var oss, og vi var midt i blant alle våre, midt i en vakker og god fest. Jeg synes det blir krampaktig å tenke over hver eneste del av feiringen om det betyr det ene eller andre, en kan velge tradisjoner ut fra andre grunner enn de grunnene tradisjonene oppsto på grunn av. For eksempel så fulgte min far meg opp kirkegulvet – på ingen måte fordi han ga meg bort (det forstår jo alle) – men fordi jeg gjerne ville gjøre det for ham, la ham få følge sin eneste datter opp – det var en god ting for meg å gjøre den dagen. Vi tenkte over det meste og valgte på kryss og tvers det som var godt for oss. Det gamle barnerommet mitt på gården var der vi sov både før og etter bryllupet (men jeg holdt meg litt i skjul på formiddagen på bryllupet, kjolen osv hadde kjæresten min ikke sett før jeg kom i kirka). Vi skiftet navn begge to og valgte mannens mellomnavn – hans mors navn – som felles etternavn for vår nye familie. Og tale holdt vi begge to – så det sang – selvfølgelig!
    underveiss siste bloggpost: ja eller nei til kos?My Profile

    [Reply]

    Reply
  3. ingrid

    December 6, 2012 10:10

    Vi planlegger faktisk bryllup så smått. Vi er ganske samstemt på hvordan vi vil ha det, og det ligner forunderlig på ditt:-) Når det gjelder etternavn så ville ingen av oss “gi etter”, så da ble det kjønnet på den førstefødte som bestemte (jente=mitt navn, gutt=hans navn). Det ble jente så nå skal vi alle ha hans navn som mellomnavn og mitt som etternavn.

    [Reply]

    Reply
  4. Camulen

    December 6, 2012 11:33

    Jeg synes det er hyggelig med tradisjoner, men ikke for enhver pris. Det er mye symbolikk i det å gifte seg. Man bryter bånd og knytter nye. Det er fint med tradisjoner som fremhever dette, selv om jeg også ser at noen tradisjoner kan virke litt merkelig i et likestilt samfunn.
    Vi delte på utgifter mellom familiene da vi giftet oss. Mannen og jeg bestemte alt om hvordan vielsen skulle være, hvem som skulle delta, hva vi skulle spise, festen etc. Brudekjolen ble holdt hemmelig til selve vielsen, og brudebuketten var det faktisk Mannen som bestilte (dog etter noen ønsker fra meg…). Det var pappa som fulgte meg opp til alteret, noe jeg synes er en vakker tradisjon. Vi flyttet ikke sammen før vi giftet oss, så natten før tilbrakte vi derfor hver for oss.
    Jeg har aldri hatt noe veldig sterke følelser rundt bytte av etternavn. Jeg syntes i tillegg hans etternavn var finere enn mitt, så for meg var det et lett valg. Kanskje vi hadde tatt begges navn begge to, hadde vi giftet oss i dag.
    Vi var veldig fornøyde med bryllupet vårt for 17 år siden. Jeg tror nok det hadde vært litt annerledes i dag. Man skifter jo litt stil og mening om hva som er fint og ikke etterhvert som livet går. Det viktigste er at det var oss den gang og at det ble en flott start på en ny livsfase.
    Camulens siste bloggpost: Desemberbarn. Å være tenåringsmamma.My Profile

    [Reply]

    Reply
  5. Jenny

    December 6, 2012 11:52

    Man kan jo være feminist og likevel like prinsessekjoler. Høres ut som dere fant en løsning dere var fornøyd med, og det er jo det beste. Et bryllup er jo fest for to ut fra hva de selv velger. Heldigvis er det slik i våre dager at bryllup kan feires og ektepakter inngås på en utallige mange måter.
    Jennys siste bloggpost: Den store overraskelsenMy Profile

    [Reply]

    Reply
  6. Ingvild

    December 6, 2012 14:29

    Jeg hadde også en god mix. Jeg hadde en gedigen, svær hvit kjole, men kastet ikke buketten. Jeg holdt tale, det gjorde moren min også. Vi har beholdt våre egne etternavn, og kommer til å gi barna våre ulike navn. Jeg kan absolutt stå inne for alle “symboler” i mitt bryllup, som radikal feminist. Det mest tradisjonelle er nok kjolen. Jeg syns det som er viktig er å ikke bytte etternavn, og jeg liker heller ikke tradisjonen med at far skal “gi vekk” datteren sin. At jeg hadde en kjole som signaliserte at jeg var jomfru er jo bare litt morsomt, i og med at vi var samboere i fem år først. Jeg kunne aldri skiftet til hans etternavn, det handler om identiteten min og likevekt i forholdet. Syns jeg.
    Ingvilds siste bloggpost: Mælands lovMy Profile

    [Reply]

    Reply
  7. Aleksander R. Nordgarden-Rødner

    December 6, 2012 14:55

    Da jeg giftet meg med min vakre kone for et og et halvt år siden, var det hennes mor som ledet henne til alters, og hun var kledd i vakreste hvitt.

    Hun holdt tale, og det gjorde jeg og, og vi valgte å sette sammen hverandres etternavn, og heter begge to Nordgarden-Rødner.

    Jeg mener at man ikke er noe mer eller mindre feminist dersom man velger å følge tradisjoner. Men det må være nettopp det; et valg!

    [Reply]

    Reply
  8. Casa Kaos

    December 6, 2012 16:16

    Etternavn er viktig! Det kunne ikke falle meg inn å ta mannens navn.
    Vi har begge tatt begge etternavnene MED bindestrek mellom, hvilket betyr at begge navnene er fullverdige etternavn og ingen er mellomnavn. Viktig, viktig.
    ;-)
    Casa Kaoss siste bloggpost: Kjære treåringen minMy Profile

    [Reply]

    Reply
  9. Rullerusk

    December 6, 2012 16:27

    Det viktigste er at man får et bryllup som føles som ens eget og ikke bare følger tradisjoner fordi man føler at man må. Selv om jeg nok må innrømme at jeg er blant de som irriterer meg over folk som gifter seg i kirken uten å være kristne, men bare fordi det er “romantisk.” Jeg synes også at dette med å bytte til mannens navn er ganske utdatert. Skjønner at noen synes det er hyggelig med samme etternavn for å signalisere “Vi er en familie”, men kan det ikke like gjerne være konas navn?
    Mannen min og jeg giftet oss i fjor høst og ettersom ingen av oss er spesielt opptatt av normer og tradisjoner gjorde vi helt som vi følte for. Begges familier spleiset på festen. Begge holdt tale. Vi giftet oss i tingretten så det var ingen følging opp til noe alter. Vi hadde en veldig fin middag med nærmeste familie, men vi hadde ikke bryllupskake og danset ikke brudevals. Det mest tradisjonelle ved bryllupet var vel at jeg hadde hvit kjole, men det var mest fordi jeg ikke klarte å bestemme meg for hvilken annen farge jeg eventuelt skulle ha valgt. Jeg var også seks måneder på vei med datteren vår, så en jomfruelig look var det bare å se langt etter. ;) Vi beholdt hvert vårt navn og datteren vår har fått mitt etternavn. Men viktigst av alt; det var en fantastisk og romantisk dag som føltes som “oss.” :)

    [Reply]

    Reply
  10. Susanne Amalie

    December 6, 2012 16:48

    Jeg giftet meg også i sommer, og alt ble som vi hadde drømt om. Vi betalte for festen sammen, men en lik sum fra foreldrene våre til hjelp/i gave.

    Jeg hadde kofte på meg, så ingen hvit brud her, men jeg hadde tiara og MYE sølv! Vi giftet på en strand, og mannen min ville veldig gjerne vente på meg nede på stranden. Derfor fikk både mamma og pappa følge meg til han, sammen med noen små brudepiker/svenner og mine to forlovere (vi var nesten et lite tog).

    Utpå kvelden fikk mannen min kofte på seg, siden han nå var gift inn i familien vår. Noe som kanskje ikke er så vanlig i “norske” bryllup? Det syntes jeg var veldig fint, og ble skikkelig stolt da jeg fikk se han.

    Når det kommer til etternavn har vi ikke kommet oss til å bytte ennå, men vi er enig om at vi skal ha mitt etternavn sist, rett og slett fordi jeg har drevet en del med politikk og organisasjonsliv, og nødig vil miste “merkevaren” min. Jeg vil likevel gjerne ha hans etternavn som mellomnavn, da det er mye mer eksotisk enn mitt. Likestilling kan ikke nødvendigvis bety at alle menn skal miste etternavnet sitt, liksom for å gjøre opp for alle årene hvor vi har tatt deres. Så jeg synes det er en fin vri at man finner et nytt navn sammen.

    (jeg er så grådig stolt over denne dokumentaren fra bryllupet vårt: http://p3.no/dokumentar/sapmifil/)

    [Reply]

    Reply
  11. Lammelåret

    December 6, 2012 16:49

    Vet ikke om dette har noe med feminisme å gjøre, synes du virkelig det?
    Det som var opprinnelsen for det som er blitt tradisjon, er i dag noe man velger fritt om man vil holde i hevd, og jeg tenker at det må være opp til det enkelte par hva slags markering man vil ha og hvem man vil invitere til begivenheten. Jeg vet at det ikke er ukomplisert for mange som kjenner på presset om å ha klassisk bryllup. Kan hende er bryllupet den største symbolhandlingen for selvstendighet, der man viser famlilie og venner “hvem” man er uavhengig av tradisjoner?

    Valg av etternavn synes jeg først og fremst blir en sak når man får barn, da gjøres man til en enhet i tillegg til at man er to selvstendige personer.
    Lammelårets siste bloggpost: Ukledde bondepiker og drømmen om det grønne livMy Profile

    [Reply]

    Reply
  12. Bestof2sisters

    December 6, 2012 17:58

    Jeg giftet meg med en engelsk mann og beholdt mitt navn, og tok hans… BIG deal i England, der de fremdeles er veldig “gammeldagse” naar det gjelder tradisjoner og normer. Say whaaat? You’re keeping your own name too? AND a baby before you wed? Crazy, frivolous, Scandinavian. Fremdeles ingen som kan gi meg bank kort, eller andre offisielle papirer med det riktige navnet, argh.
    I ettertid skulle jeg onske vi hadde satt bindestrek mellom mitt og hans navn, og begge hatt begge navnene – men det viktigste for meg var at vi, som en familie, hadde et familie navn.
    Syns det er fint at man kan styre selv hvilke tradsjoner man onsker aa beholde i sitt eget bryllup, og hvilke man helst styrer unna – om det er for aa ta ett standpunkt, eller rett og slett bare smak og behag.
    /Camilla
    Bestof2sisterss siste bloggpost: ‘PEPPERKAKER’ – THE BEST CHRISTMAS COOKIESMy Profile

    [Reply]

    Reply
  13. Pia

    December 6, 2012 19:19

    Jeg bytta ikke navn, det var aldri aktuelt. Det irriterer meg litt at så mange damer bytter navn fordi det er “så koselig”…. Her er det ikke likestilling! (ok, hisser meg ikke opp….)
    Selvfølgelig holdt vi tale begge to. Hvit kjole hadde jeg, men ikke slør og dill.

    [Reply]

    Reply
  14. Elin

    December 6, 2012 20:18

    Det høres koselig ut:) I mitt bryllup -hvis det noen gang blir ett , er singel dessverre ønsker jeg at min far skal følge meg opp til alteret og at min utkårede allerede skal stå der. Jeg ønsker å bruke bunaden min i stede for brudekjole. Dette var noe min mamma gjorde og jeg har alltid likt bryllups bilde til mamma og pappa så godt og alltid ønsket å gjøre det samme. Jeg ønsker å ha en eller flere forlovere, hvis det er mulig. Jeg har flere venner som jeg ser på som bestevenner og som jeg ønsker skal være min forlover på den store dagen min. Mest av alt har jeg lyst på hest og slede, til og fra bryllups selskapet som en ekte prinsesse:) Det er bare drømmer da, med tid og stunder er det også en annen som må få lov til å komme med sine ønsker. Men en jente har lov til å drømme litt;)
    Elins siste bloggpost: Movie review: Blue Lagoon The awakeningMy Profile

    [Reply]

    Reply
  15. Helene

    December 6, 2012 22:02

    Vi venter barn neste år og da jeg er noe tradisjonell av meg ønsker jeg å ha samme etternavn som far og barn. Men fordi samboere har like stor mulighet til å ta hverandres etternavn som ektepar ligger papirene utfylt hjemme, klar for å sendes til skattemyndighetene i januar.

    Hvis han noen gang skulle “falle ned på kne” (og det gjør han nok aldri uansett, da han mener det er unødvendig å gifte seg i dagens samfunn) vil vårt bryllup være særdeles enkelt. Han, meg, forloverne og en dommer på et offentlig kontor. Det hele etterfølges en bedre middag for brudeparet og kanskje en kombinert luksusferie/bryllupsreise ved en passende anledning. Siden vi også er enige om ikke å døpe barna våre vil vi kunne komme unna med en felles navnefest/bryllupsfest. Da blir det mindre fokus på ekteskapet, som passer han best.

    Men alt dette blir jo rent teoretisk og ønsketenking så lenge han ikke ønsker å gifte seg. Ikke at det er noe feil med meg, hans prinsipper tilsier at det er tullete å kreve et papir når man tross alt har forpliktet seg ovenfor hverandre. Noe trøst er det jo, når undertegnede har drømt om brudekjolen i +15 år ;)

    En kusine i USA giftet seg i september og valgte da en veldig ukonvensjonell seremoni, som passet dem perfekt. Og jeg tror nok det samme kan sies om deres bryllup. Det viktigste er at dere er fornøyd med dagen og hva dere får ut av den; det er tross alt 1 dag i deres liv som handler mye om tradisjoner og forventninger, men som de siste årene også har åpnet opp for personlige valg i større grad enn før. Jeg likte spesielt godt det at du kastet brudebuketten til alle usingle deltakere og ikke bare til kvinnene :)

    [Reply]

    Reply
  16. Bryllupsheksa

    December 6, 2012 23:47

    Så lenge gifteklare jenter og damer føler på press og forventninger om at vi skal følge tradisjoner, har dette med feminisme å gjøre, og da er det viktig å tenke nøye igjennom hvilke valg vi tar og hvorfor. For meg handler feminisme om å anerkjenne at det finnes strukturer og tradisjoner som favoriserer menn, eller som tar utgangspunkt i menns behov, ønsker eller det menn får fordel av. Min generasjon er så heldige at våre mødre har gått opp mye av veien for oss veien for oss, det er for eksempel ikke er så sjokkerende at vi beholder vårt eget etternavn, men at vi fortsatt kjenner på press for å velge slik eller sånn, tror jeg er et tegn på at feminisme er relevant.

    Jeg giftet meg for kort tid siden, og siden vi kommer fra to kulturer, kunne vi ganske fritt plukke tradisjoner uten at vi fikk så mange rare spørsmål av den grunn. Det var i grunn veldig deilig! Det eneste vi har fått reaksjoner på, er at jeg ikke har skiftet etternavn. Det har nok vært ekstremt underlig for min svigerfamilie, som aldri hadde hørt om at en kvinne ikke tok ektemannens navn, før denne rare norske feministen dukket opp i deres sønns liv.

    Vi var ganske tradisjonelle på mange måter. Det jeg trodde jeg ville få reaksjoner på, men som folk stort sett har vært for høflige til å kommentere, var at far fulgte meg ned midtgangen. Grunnen er tredelt. For det første hadde min mann et sterkt ønske om å stå der framme og vente på meg. Siden det var en av veldig få ting han ønsket seg, fant jeg ut at det måtte han få lov til. Problemet var bare at jeg kjente at jeg ville bli for nervøs til at jeg ville gå opp alene. Som selverklært feminist, satt det likevel langt inne å spørre far om han ville følge meg opp. Jeg tror faktisk ikke jeg bestemte meg før tre uker før bryllupet. Til slutt kom jeg frem til at jeg ønsket den støtten og beroligelsen det var å holde meg fast i armen til min alltid nære, hjelpsomme far i et øyeblikk jeg visste at jeg kom til å være både nervøs og litt gira. Og så kjente jeg at hvis det er antifeministisk, så får det faktisk være. Jeg er både voksen og selvstendig, men noen ganger er det lov å ty til dem man er glad i. Kunne det ikke like gjerne vært min mor? Helt sikkert, men basert hva jeg ville trenge der og da, var det naturlig å velge min stødige, trygge far fremfor en litt nervøs og veldig lettrørt mor. For ikke å snakke om at mor ikke ville likt å ha alle blikkene på seg der i midtgangen.

    Kan for øvrig nevne at vi begge hadde mannlige forlovere, så vi valgte ikke bare tradisjonelt. For meg var det ikke et eksplisitt feministisk valg, men et valg som var naturlig (hva er vel mer naturlig enn at ens nærmeste venn er forlover?). Likevel, hadde jeg ikke vært bevisst på en del av disse kjønnsrollemønstrene som knyttes til bryllup, så er jeg ikke sikker på om jeg hadde våget, eller i det hele tatt kommet på ideen om å ha en mannlig forlover.

    Selvfølgelig går det an å være feminist og likevel ønske å være slående vakker på bryllupsdagen, la seg følge til alters eller ta mannens etternavn. Vi er vokst opp i dette samfunnet og som sosiale og intelligente vesen, så har vi tilpasset oss det. Det viktige er at vi fortsetter å problematisere og diskutere disse tingene, slik at de som lurer på om de egentlig vil la seg følge til alters, og googler det, får noen treff til ettertanke, og ikke bare platte selvsagtheter fra noen som selger “bryllupsdrømmen”.
    Bryllupsheksas siste bloggpost: SnubletrådMy Profile

    [Reply]

    Reply
  17. landsbyjenta

    December 7, 2012 09:44

    Vi giftet oss får 11 år siden, jeg var bare 20 år:)
    Bryllupet vårt ble fantastisk i våre øyne:) Vi valgte det meste selv, menf fikk nok litt input fra foreldre når det gjaldt meny osv… Mine foreldre og svigerforeldre betalte for festen. Vi bodde ikke sammen før bryllupet, så dagen før gikk jeg opp med en bag m tøy, hi hi. Høres ut som vi giftet oss på 60 tallet, men jeg er veldig takknemlig for at vi gjorde det på denne måten:)
    Pappa fulgte meg opp kirkegulvet, begge holdt tale, jeg skiftet til hans etternavn ( hadde gledet meg til dette i flere år ), hadde hvit kjole osv osv…
    Jeg tror det er viktig at man som par velger det man har lyst til. For meg var det feks viktig å bestemme musikken i kirka, vi valgte litt utradisjonelt der.
    Likestilling er viktig for meg, men for meg handler det ikke om likestilling når man tenker på etternavn og sånt:) JEg er absolutt IKKE en klassisk rødstrømpe, kanskje heller det motsatte?
    Høres ut som dere hadde et nydelig bryllup, akkurat som jeg også syntes vi hadde:)

    [Reply]

    Reply
  18. Ragnhild

    December 7, 2012 21:45

    Jeg giftet meg sommeren for to og et halvt år siden, og hadde faktisk nesten identisk brudebukett som deg. Så ikke bare er du en makeløs flink blogger, men god smak har du også ;)

    Jeg har aldri definert meg selv som feminist, men er helt enig med deg i at det eksisterer en del strukturer i samfunnet som kan være med på å gi kjønnsbestemte forutsetninger for utfoldelse. Men innad i forholdet mellom meg og min helt oppfatter jeg oss som såpass likestilte at jeg overhodet ikke følte at jeg hadde behov for å markere at jeg var et like sterkt individ som han da vi skulle gjøre valgene knyttet til vår store dag. Så her ble det (hjemmesydd) jomfruhvit kjole, jeg ble “gitt bort” av pappa, og jeg har tatt et av mannens etternavn og beholdt mitt mellomnavn. Ikke særlig moderne og feministiske valg her i gården, nei… Men jeg føler meg utrolig priviligert som hadde muligheten til å gjøre de valgene jeg/vi gjorde med lave skuldre, og uten følelsen av å måtte bekrefte min styrke som individ/kvinne hverken overfor min mann eller for omverden. Dagen ble helt perfekt for oss, og jeg får fortsatt et stort smil om munnen når jeg tenker på bryllupet. Litt tradisjoner, men ikke for stiv ramme gjorde at vi fikk tidenes fest å se tilbake på – og det gjør vi rett som deter ;)

    I samme slengen vil jeg bare føye til at jeg koser meg veldig med “makeløs vinter”. Den passer veldig godt inn her i kveld nå som mannen er borte, babyen sover, stearinlysene er tent og jeg har et glass med noe rødt i innen rekkevidde. God helg!

    [Reply]

    Reply
  19. Barbarella

    December 8, 2012 00:39

    Er det virkelig noen som bytter navn fordi det er så koselig?
    Man bytter vel navn fordi man vil at den nye familien man starter skal være en enhet og ha samme etternavn? Hvem som bytter kan vel henge sammen med hvilket navn som er penest, hvordan de passer med fornavnene, hvorvidt en eller begge har en karriere hvor navnet er blitt en merkevare, og med tradisjon eller ønske om å bryte denne.

    For meg er det viktig at min familie har ett etternavn som er vår felles identitet. Dette med å beholde sitt eget som mellomnavn forskyver jo bare problemet til barna kommer, og diskusjonen går på hva de skal hete. Eller til Adam Johnsen-Nilsen skal gifte seg med Eva Grønnerød-Blåtveit.

    [Reply]

    Reply
  20. Barbarella

    December 8, 2012 00:54

    Min kommentar ovenfor skulle egentlig være et svar på Pias kommentar.

    Men havnet litt lenger ned. Jeg giftet meg i kirken, vi gikk sammen opp midtgangen, fordi vi skulle dele livet sammen, og da fant vi det naturøig at vi startet den reisen side ved side. Dessuten er det vanlig i landet han kommer fra, og var vanlig også i Norge frem til amerikansk påvirkning slo igjennom her på berget.
    Ingen av oss ville ha den andres navn, men vi ville begge ha samme etternavn, og at barna skulle få det. Så vi lagde et selv. Det sitter som fot i hose nå fem år senere. Det pussige var at han fikk mye tyn for det på jobb, mens jeg bare sa jeg hadde giftet meg og da var det ingen som lurte på noe mer… Jeg hadde hvit prinsessekjole og selvstrikket sølvkrone med en blå perle i. Inn gikk vi til gammel setesdalsmarsj og ut til Here Comes the Bride. Min venninne spilte en bit av filmmusikken til Ringenes Herre, og presten kalte meg for et stormende hav og ham for den faste klippen.

    [Reply]

    Reply
  21. Elisabeth, Innerst i veien

    December 8, 2012 03:22

    Ingen av oss hadde lyst til å bytte etternavn. Hvorfor skulle vi det liksom?! Var aldri noen diskusjon. Antagelig fordi vi har sjeldne navn begge to. Og barnet har begges etternavn og dermed bevisst et kort fornavn.

    Jeg synes i grunnen man kan mikse og trikse, bruke de tradisjonene man vil og forkaste andre. Er det virkelig noen som lar brudens foreldre betale hele gildet?
    Elisabeth, Innerst i veiens siste bloggpost: Personlig eller upersonlig kalender? – LOTTERIMy Profile

    [Reply]

    Reply
  22. Ine

    December 10, 2012 14:27

    Da vi giftet oss i sommer, gjorde vi vel egentlig bare ting slik vi hadde lyst til. Da mamma og pappa giftet seg på 70-tallet, uttrykte mamma ettertrykkelig at hun “ikke ville bli gitt bort som ei ku!” (hun er fra gård). Jeg er min mors datter, så for meg var det også mest naturlig å slå følge med min kommende ektemann opp kirkegulvet. Selv om jeg tror mye av den gi-bort-symbolikken er borte nå. Når det gjelder navn, har vi ikke endret noe. Jeg har allerede to etternavn fordi mamma og pappa også behold hvert sitt navn, og ga barna begge navnene. Foreløpig klarer jeg ikke å skille meg fra noen av dem. Utfordringen kommer så klart når vi skal gi etternavn til vårt første barn!

    Jeg synes ellers at når det gjelder bryllup, må man bare gjøre det man selv føler at stemmer for en selv og sin utvalgte. Det er så forskjellig hva man synes er fint, og det blir jo best når man følger egen magefølelse. :)
    Ines siste bloggpost: Enkel livsvisdomMy Profile

    [Reply]

    Reply
  23. Mariann

    December 10, 2012 18:42

    Jeg skal gifte meg til sommeren, og tar etter all sannsynlighet navnet til min kommende mann, med mitt etternavn som mellomnavn – akkurat som sønnen vår har fått. For meg er det viktig å ha felles etternavn. Ettersom han har flyttet halve landet på langs for å bo der jeg aller helst vil bo, nærme min familie, synes jeg det er et greit bytte. Likestilling handler jo om å gi og ta, og også om ikke å dømme?

    [Reply]

    Reply
  24. Villkatta

    December 11, 2012 12:27

    Eg gifta meg i sommar, og brullaupet vart ganske utradisjonelt, men veldig typisk oss. Me gjekk saman opp til vigslar (human-etisk), og held talane våre, begge to, medan me vart vigsla, istadenfor til maten.

    Me gifta oss og hadde festen på dagtid, heime på garden til mormor, så me slapp unna mange utgifter. Til dømes hadde me korgfest; me ynskja oss ingen gåver, men at gjestene heller tok med mat! Me spredde oss rundt i hagen, grilla og kosa oss, og borna kunne springe fritt omkring å herje. Bornevenleg var nøkkelordet for oss, og festen var over når leggetid nærma seg for dei små.

    Me sov saman natta før, og brullapsnatta dro me rett til flyplasshotell – me dro rett på “langhelg” i Krakow, og flyet gjekk klokka seks neste morgon…
    Eg tok eit val om å ha både mitt eige og hans etternamn, og det er viktig for meg at heile familien heiter det same – store som små! :)
    Villkattas siste bloggpost: Då kom kuldaMy Profile

    [Reply]

    Reply
  25. Støvkorn

    December 13, 2012 12:24

    Jeg er ikke gift, men jeg håper at dagen kommer ;) men her i familien er min fars største ønske å følge meg opp til alteret, og det kommer jeg aldri til å nekte ham uansett hvor feminist jeg er. At jeg holder tale er naturlig og jeg betaler selv for mitt eget bryllup, men de som vil kan gjerne bidra. Jeg ser ikke på dette som feministisk, men som en naturlig utvikling av det samfunnet jeg lever i.
    Støvkorns siste bloggpost: OnsdagstrivialiteterMy Profile

    [Reply]

    Reply
  26. Anonym bloggløs

    December 15, 2012 00:41

    Vi giftet oss i sommer. Ser på meg selv som en relativt feministisk kvinne, men allikevel ble en del tradisjoner fulgt. Dette fordi det var dette som er bryllup for oss, ikke fordi vi ikke er likestilte.
    -vi er de første av våre søsken som giftet oss, og foreldre betalte middag og fest, vi betalte våre klær, ringer, blomster. Tror foreldrene våre hadde blitt furtne om de ikke hadde fått bidratt.
    – vi sov begge to hjemme hos foreldrene våre. Dette var viktig for de.
    – jeg hadde stor hvit tyllkjole – for; plutselig ble jeg skikkelig prinsessete, selv om ingen trodde det skulle skje, aller minst meg selv. Men jeg bare falt for den..
    – pappa fulgte meg opp kirkegulvet. Jeg opplevde ikke at jeg ble gitt bort, men at vi kom opp til min mann og svigermor og ble en felles familie.
    – vi holdt begge tale. Alle skjønte at bruden selvsagt måtte si noe, når hun alltid sier noe ellers!
    – vi dro på hotell etter festen, med seeeen utsjekk. Vel verdt det!
    – han gir avkall på etternavn, vi tar hans mellomnavn som etternavn, og mitt etternavn som mellomnavn – begge to.

    Og har startet et liv sammen, og gleder oss til alle opp-og nedturer :)

    [Reply]

    Reply
  27. Nygift anonym

    December 20, 2012 18:56

    Nygift her også. Vi plukket og forkastet tradisjoner ettersom det passet oss. Kirkebryllup – fordi det var viktig for oss med forbønn. Min far fulgte meg opp – fordi min mann absolutt ville se meg komme opp kirkegulvet (jeg ønsket først at vi skulle gå sammen inn, men siden det var så viktig for ham så.. Pappa fordi jeg er nærmere ham enn min mor (da jeg spurte om han ville, svarte han noe om at det ville han veldig gjerne, men at noen sikkert så på det som “feil” fordi det er en tradisjon som ofte tolkes som å “gi bort”, men han så det som en måte å følge og støtte meg på en viktig dag, slik han alltid vil som min forelder)). Hvit kjole fordi bunaden er for trang.. Slør fordi det er eneste gang i livet jeg kan bruke det, ville ikke la sjansen gå fra meg :-) Taler fra begge, fordi vi begge ønsket å si noe til hverandre foran familie og venner. Betalte størstedelen selv, men fikk et generøst bidrag fra mine foreldre (hans foreldre tok ikke opp temaet, kunne ikke falt meg inn å be dem om penger..). Begge har beholdt sine navn.

    Dette var våre løsninger, har stort sett ikke problemer med at andre velger annerledes, men må innrømme at jeg av og til stusser litt.. Da tenker jeg hardt på at det kan ligge gode refleksjoner bak, ikke bare blind tradisjonsfølging. Det flest personer kommenterte på for oss var forøvrig at vi sov sammen natta før ;-)

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


3 + one =

CommentLuv badge