Gjesteblogg: Hvorfor jeg ikke er omsorgsfeminist

, , 86 Comments

2051503911_3d97edf34f_b

(Dagens innlegg er en gjestepost, skrevet av May-Linda Magnussen, som er mamma, sosiolog og forsker. May-Linda bidrar ofte med kloke innspill i diskusjonene vi har på denne bloggens Facebookside og er en smart dame med mye kunnskap! Derfor er jeg superglad for å få lov til å publisere en tekst hun har skrevet om omsorgsfeminisme – et tema vi nylig diskuterte på Facebook.)

Hvorfor jeg ikke er omsorgsfeminist

Jeg har vært så heldig å få fire gutter. Livet med dem og deres far/stefar gjør meg med jevne mellomrom til en skrikende, trampende, glassknusende furie. Samtidig er denne guttegjengen den største motoren i livet mitt. Det ligger mye kraft i det å elske så mye.

Jeg har gått på yoga nesten hver mandag kveld i åtte år. Alle disse kveldene har jeg med vennlig myndighet blitt bedt om å tømme tankene og bare tenke pust de siste 20 minuttene av timen. Ikke èn eneste gang har jeg fått det til. Så fort jeg legger meg ned på matta, så fylles hodet og spesielt brystet av guttene. Mange av de gangene jeg har ligget der på matta har jeg også hatt en bitteliten gutt inni magen.

Utjevn kjønnsforskjellene i omsorg
Å gi og å få omsorg er for meg, som for veldig mange andre, det aller viktigste i livet. I mitt utopiske samfunn er omsorgen gjennomsyrende og overskridende. Jeg er også feminist – i både hode, hjerte og kropp. Hvorfor er jeg da skeptisk til det tankegodset som har en merkelapp som fusjonerer det som for meg er to honnørord, nemlig den såkalte omsorgsfeminismen? Kort sagt så kjemper omsorgsfeministene for at mor og barn skal få mer tid sammen.

Jeg mener for det første at begrepet omsorgsfeminisme kobler sammen ting vi bør skille fra hverandre. Å være opptatt av at samfunnet skal gi rom for tid med flokkene våre, som helten Fugelli så fint sier det, er èn ting. Å være opptatt av likestilling handler om noe annet, og hvis man er opptatt av både omsorg og likestilling, så vil man være opptatt av å både skape gode rammer for omsorg og av å utjevne kjønnsforskjeller i omsorg.

At man er for likestilling betyr ikke at man automatisk er uinteressert i omsorgens kår i samfunnet vårt, mener familien skal ha mindre tid sammen, synes jobb betyr alt og elsker rå kapitalisme og forbrukssamfunn.

Omsorg er noe vi lærer
Det som får omsorgsfeministenes regnestykke til å gå opp er selvfølgelig at de mener kvinner fra naturens side er best skikket til å ta seg av barn, i alle fall de minste barna.

Se for deg en nybakt far som er mentalt og kroppslig til stede for barnet sitt døgnet rundt, slik nybakte mødre som regel er. Mener vi virkelig, med hånden på hjertet, at denne pappaen per definisjon yter dårligere omsorg enn det en hvilken som helst kvinne ville kunnet gi? Jeg tror omsorg er noe vi lærer når vi er tett på mennesker som trenger oss, og som vi må ta ansvar for. Og jeg tror at det å gi omsorg ofte gir oss noe tilbake – noe som gjør at vi ofte blir motiverte til å fortsette med det.

Farlig vei
Jeg mener også at det å begrunne samfunnsorganiseringen ut fra biologiske disposisjoner er en farlig vei å begi seg ut på. Det kan være forlokkende å tenke at jeg som kvinne har noen evner menn ikke har. Men hvor lenge er det stas? Helt til noen tar igjen med samme mynt og sier at menns gener gjør dem spesielt egnet for å drive med politikk, være ledere og sitte i styrer? Eller til noen sier at svarte mennesker genetisk sett ikke kan bli like smarte som oss hvite?

Åpner vi for å bruke biologiske begrunnelser for hvordan vi organiserer samfunnet vårt, legitimerer vi generelt bruken av slik argumentasjon. Den nyeste hjerneforskningen – som viser at miljø påvirker gener til å «skru seg av og på» – viser også hvor intrikat samspillet mellom biologi og miljø er. Hvor sannsynlig er det at omsorgsfeministene sitter med fasiten?

En lite omsorgsfull omsorgsfeminisme
Min siste innvending mot omsorgsfeministene er at deres fortelling om samfunnet og andre mennesker er preget av usannheter og av manglende forståelse og respekt for andre. Den omsorgen de forfekter har altså sine grenser. De maler frem en virkelighet hvor det er kvinner som har mistet mest tid med barn og hvor barn har mye mindre tid med foreldrene sine enn før.

Historiske studier viser kort sagt at ingen av disse antakelsene stemmer. Det som provoserer meg i de mest militante omsorgsfeministenes budskap, er at de gir inntrykk av å være de eneste som føler omsorg for andre, som synes omsorg er viktig og som gir god omsorg.

Jeg – den fulltidsarbeidende mammaen – er per definisjon en person som ikke har nok kjærlighet til og omsorg for mine egne barn og bare tenker på penger og materielle ting. Menn fremstilles som mindreverdige omsorgsgivere. For meg vitner det om en skremmende mangel på raushet, forståelse – ja, omsorg – for andre.

Den komplekse virkeligheten
Det er imidlertid når sjefsdemagog May Lill Vestly snakker om barnehager, og indirekte om de barnehageansatte, at jeg blir sint. For meg er de ansatte i min barnehage ikke bare noen som passer barna mine så jeg kan jobbe. Jeg synes tvert om at barna mine er privilegerte som får lov til å få omsorg og preges av disse menneskene. Er Vestlys poeng at mennesker som får betalt for å gi omsorg per definisjon ikke kan legge hjertet sitt i arbeidet? Det er i så fall en trist måte å forstå andre mennesker på.

Vi skal være på vakt overfor de altfor enkle fremstillingene, for de utøver alltid vold på den komplekse virkeligheten. Joda, vi har absolutt hatt vår andel kluss og gråt i barnehagen, og jeg vet at ikke alle barnehageansatte er engler. Men når toåringen fornøyd vinker til meg og roper ha det fra fanget til Mona, Siren eller Anette, gjør han det virkelig fordi han ikke skjønner hvor vondt han egentlig har det?

Fedre må få mer tid til omsorg
Sosiologen Arlie Hochshcild argumenterer for varme, moderne samfunn. Varme i den forstand at det bør gis gode rammer for omsorg. Moderne i den forstand at de er likestilte. Fra et slikt ståsted bør vi jobbe for at særlig fedre får mer tid til omsorg.

Småbarnsfedre jobber mest overtid av alle i Norge, og av de som i dag er voksne og har savnet en av foreldrene sine i oppveksten, er det mer enn dobbelt så mange som savnet far enn som savnet mor. Jeg er selv så heldig å ha en nærværende, omsorgsfull pappa. Siden jeg allerede hadde en sønn da min mann ble pappa for første gang, og ikke selv var nybakt mamma akkurat da, hadde jeg god mulighet til å observere «the making of a dad» på nært hold. Det var fint.

Gode vekstvilkår for farsomsorg
Jeg har aldri sett min mann gråte, bortsett fra når han har vært inne og sett på en sovende sønn eller på filmer fra da de eldste var smårollinger. Der er masse følelser i et pappahjerte og der er masse god omsorg i en pappakropp, hvis vekstvilkårene for følelsene og omsorgen er gode.

Jeg vil ikke kreve av min mann at han skal jobbe mer, og være mindre sammen med barna, for at jeg skal være hjemme og øse av min overlegne morsomsorg. Dessuten er jeg glad i jobben min.

May-Linda Magnussen
Mamma, sosiolog og forsker

Illustrasjon: Ozgur Poyrazoglu

 

86 Responses

  1. Viktoria

    May 13, 2013 17:17

    Helt på prikken hva jeg har tenkt/observert i årevis.

    Jeg signerer dette innlegget med største glede. Fantastisk flott og velskrevet innlegg.

    Jeg blir så kamplysten av diskrimineringen av fedre, fulltidsarbeidende mødre og å stadig høre at en mors omsorg er bedre en fars. Hvor får de dette fra?

    Spot on, dette innlegget. Jeg ble skikkelig glad for observasjonen forfatteren har gjort.

    ~Viktoria

    [Reply]

    Viktoria Reply:

    PS: Og så lurer jeg på hvordan mange mødre som hindrer fedrene i å ta vesentlig del av omsorgen for barna hvordan de vil oppleve det hvis en svigerdatter hindrer deres egen sønn på samme måte?

    [Reply]

    Reply
  2. Carina

    May 13, 2013 20:27

    Henger meg på Hanne, og “kjedelig enig!” Fint, nært og reflektert innlegg. Jeg blir så skremt, så sint, ja fornærmet på min manns/min datters pappas vegne, når omverdenen anser meg som den som er best egnet til å yte omsorg.
    Og ja ja ja til at” begrepet omsorgsfeminisme kobler sammen ting vi bør skille fra hverandre!”
    Carinas siste bloggpost: SøndagMy Profile

    [Reply]

    Reply
  3. ToPlussTre

    May 13, 2013 21:01

    Hei! Et interessant innlegg der jeg kan si meg enig i mye. Jeg er bare litt usikker på hva du refererer til når du definerer omsorgsfeminister som “de som kjemper for at mor og barn skal få mer tid sammen”? Mener du i det første leveåret (kanskje lenger for noen) som er preget av barseltid og amming, eller tenker du på perioden ut over dette?

    Jeg er av dem som mener at det i en relativt sett kort periode av barnets liv er viktig å legge til rette for den tilknytningen som springer naturlig ut av barseltid og amming (ikke på bekostning av fars rolle for øvrig). Det tar tid å restituere seg etter fødsel, og alle som har ammet vet at dette krever innsats, ro og kontakt med barnet, ikke faste møter med en pumpemaskin på badet hjemme eller på kontoret. Jeg sier ikke det for å degradere fulltidsarbeidende kvinner eller å redusere betydningen av menn som omsorgspersoner.

    Ut over dette ønsker jeg pappaene varmt velkommen som nærværende, deltakende pappaer fra fødsel og ut livet. Jeg ønsker mammaer varmt velkommen i fulltidsstillinger i småbarnsfasen og jeg ønsker pappaer velkommen inn i omsorgsarbeidet. Om dette gjør meg til en omsorgsfeminist så skal jeg leve godt med det;-)
    ToPlussTres siste bloggpost: Blog award og bloggtipsMy Profile

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    Hei! Klart vi må legge til rette for å restitusjon og amming. Men det at mor gjerne bygger den tetteste relasjonen til spedbarnet fordi en ofte bruker mest tid sammen, trenger ikke bety at mor – fra naturens side – er best på omsorg. Omsorgsfeministene kjemper for at mor og barn skal få mer tid sammen også utover permisjonstiden.

    [Reply]

    ToPlussTre Reply:

    Takk for presiseringen! Debatten den senere tid har rast såpass mye rundt fordeling av permisjon mellom mor og far det første året (gjerne på mors bekostning) at jeg synes det er viktig å skille. Når det gjelder småbarnsperioden (ett år og oppover) må jeg innrømme at jeg lurer på om problemstillingen er mer teoretisk enn reell: Er det mange som er så “biologisk deterministiske” at de virkelig mener at mor er den eneste som kan yte god omsorg for barnet? Det er i så fall ganske betenkelig. Hvem som tar hovedansvaret hjemme må etter min oppfatning være opp til den enkelte familie å bestemme. Problemene oppstår når arbeidslivet ikke anerkjenner deltidsarbeid/omsorgsansvar, enten det utføres av mor eller far. Og jeg mener vi har en utfordring med tidlig barnehageoppstart og tidsklemmeproblematikk for fulltidsarbeidende forelde. Men det er en helt egen – og ikke nødvendigvis kjønnsbasert – diskusjon, selv om det ofte er kvinner som betaler prisen ettersom kjønnsrollene er som de er. Spennende og komplekst tema, uansett.
    ToPlussTres siste bloggpost: Blog award og bloggtipsMy Profile

    [Reply]

    Reply
  4. Ambivalentica

    May 13, 2013 23:21

    Et veldig fint innlegg som introduserte meg for et nytt begrep (men så har jeg jo sullet rundt i ammetåka i noen år nå..), og det er mye av grunnen til at jeg liker denne bloggen så godt. Pappaen til guttene mine er rørende fantastisk, og ingen kan komme og fortelle oss at menn ikke duger til omsorg. Men det må skapes rom for denne omsorgen, og jeg smiler gjenkjennende når du skriver “making of a dad”.
    Ambivalenticas siste bloggpost: Game on..My Profile

    [Reply]

    Reply
  5. camilla

    May 13, 2013 23:45

    Noen får ta på seg den tunge jobben det er å plaske litt i andedammen, da… ;-D
    Det synes for meg som om det nesten er uunngåelig å havne i skyttergravene når dette temaet skal diskuteres. Makeløs argumenterer med at om vi aksepterer biologiske forskjeller mellom kvinner og menn, ved å «begrunne samfunnsorganiseringen ut fra biologiske disposisjoner» så er vi på en farlig vei. Jeg antar at hun med å vise til at man da åpner for muligheten til å skille mellom etniske grupper mener at apartheid er mer enn en teoretisk mulighet. I det norske samfunnet. Angivelig fordi vi aksepterer et “prinsipp”.

    Jeg tror vi skal være forsiktig med å tillegge de såkalte «omsorgsfeministene» et ønske om å omkalfatre samfunnet vårt etter biologiske egenskaper, og for saklighetens skyld ikke tillegge dem meninger som de (vil jeg tro) ikke har, iallfall dersom de ikke har ytret dem. Og som jeg tror Makeløs meget vel er innforstått med. Sånn egentlig. Kanskje man kan holde seg til hva saken dreier seg om, nemlig om spebarn (ikke voksne politikere, styreledere eller brune mennesker) har et særskilt behov som mor er den beste av to ellers like kjærlige foreldre til å dekke – i akkurat den perioden av livet. (selv om Makeløs er inne på flere sider av omsorgsrollen, men oppfatter dette som et innlegg i permisjonsdebatten)

    Forskjellene mellom kjønnene er udiskutable og i høyeste grad funksjonelle (enten man tror det er som følge av naturen eller Gud). Selv om hjerneforskning er spennende og gir oss ny innsikt, opphever den ikke biologiske forskjeller. Selv om det kan påvises at både menn og kvinner kan trå inn og oppfylle andre roller enn sin primærrolle, for å kalle mors- eller farsrollen for noe, vil noe være vanskelig (umulig?) å justere, selv om man er aldri så velvillig innstilt, ut fra ideologisk ståsted eller av ren hjertegodhet. Det den forskningen viser er ikke at biologisk kjønn ikke betyr noe, men at mennesket er svært tilpasningsdyktig og at det heldigvis ikke er en fullstendig krise dersom mor eller far faller fra av en eller annen grunn.

    I denne skyttergravskrigen gjør også Makeløs seg til en talskvinne for at menn ikke betraktes som omsorgspersoner, hvilket jeg mener er feil . Hvis man løfter blikket litt ut av andedammen så er det far som er familiens fremste beskytter, sett fra et historisk og kulturelt synspunkt. Menn har vært (og er) anerkjent som omsorgspersoner og det er beskrevet og besunget gjennom årtusener. Og om ikke mannen i Norge anno 2013 får servert hyllingsdikt morgen og kveld, så er han da høyst tilstede. Småbransfedre jobber overtid, men da må man få med i regnestykket at aldri har vi hatt så mye fritid som nå – det gjelder også småbarnsfedre. De sitter ikke gråtkvalte på kontoret, tvunget dit av sine bedre halvdeler som bader i sin egen morsfortreffelighet hjemme. Det er så man sitter med inntrykket av at menn blir forsøkt totalt strippet for omsorgsgener, skal man tro den virkelighetsbeskrivelsen som her serveres av de mye omtale omsorgsfeministene. Jeg vet ikke hvem de er. De er ifølge Makeløs, i tillegg til mange andre uheldige sider også militante. Ingen navn nevnes men man får tro det dreier seg om noen som har stukket hodet frem og sagt eller skrevet noe som ikke gikk godt hjem. Gro Nylander, kanskje. Som riktig nok sørget for å hylle yrkeskvinnen før dét kortet ble spilt ut mot hennes kronikk, og som pekte på det – rent biologisk funderte – faktum at fødsel er strevsomt, til tider farlig og iallfall en påkjenning for både mor og barn, og at amming er noe som mor bør få tid nok til.

    Man er ikke nødt til å betrakte det som en automatisk forkleinelse av far. Det utelukker ikke at det blir brukt slik, men det blir ikke mer rett av den grunn.

    «Jeg tror omsorg er noe vi lærer når vi er tett på mennesker som trenger oss, og som vi må ta ansvar for.» Ja, i og for seg ikke bare tror vi, men vet ganske sikkert at vi mennesker må lære oss både dette og det meste annet – empati, omsorg, hensyn, vi er tross alt sosiale vesener som lever i fellesskap. Her slår Makeløs inn åpne dører. Det er ikke noe hold i å knytte debatt om to, fire eller åtter uker pappaperm til en virkelighetsbeskrivelse der noen jobber systematisk for å underkjenne menns omsorgsevne. Men det er hevet over tvil i mine øyne at debatten om hva som er «best» har en sterk ideologisk slagside. Hvis jeg også skal slippe løs en trosartikkel, så må det være at jeg tror de færreste mødre anser sin omsorg og kjærlighet som «overlegen» den de deler foreldreskapet med. Iallfall ikke på den måten at de anser sin, forhåpentlig kanskje, livsledsagers kjærlighet og omsorgsevne for underlegen, i betydningen mindreverdig. Selv om biologien også her sørger for at mors hormoner gjør mer ut av seg, enn fars. Men det er nok en type forskning det ikke innvilges penger til, skal man stikke tåa nedi den andre skyttergraven.

    Og jeg tror at foreldre klarer å se begge deler; at mor og barn har et naturlig symbiotisk forhold de første månedene, og at det ikke utgjør noen trussel mot far som likeverdig omsorgsperson. Jeg kan ikke skjønne at å anerkjenne morsrollens grunnleggende behovsdekning skal true fars selvstendige rolle som far.

    [Reply]

    Reply
  6. Sørlandet

    May 14, 2013 09:06

    Hei, for meg virker det som du ikke har fått med deg alt i innlegget, så derfor noen kommentarer. Vil også si at innlegget nok skal ses i lys av debatten som gruppen Tid for barn hvor Lill May Vestly er en av frontfigurene har reist.

    – Det er ikke Frøken Makeløs som har skrevet innlegget, men gjesteblogger May-Linda Magnussen
    – Det er nevnt navn på en av de mest profilerte omsorgsfeministene – Lill May Vestly
    – Her på Sørlandet – og til dels også i resten av landet har det den senere tid vært en kraftig diskusjon hvor omsorgsfeministene taler for at permisjonen blant annet skal utvides og at hver familie fritt skal få velge hvordan den skal fordeles (dvs kun mor skal være hjemme, og ideelt sett i 2 år). Det er jeg, og mange med meg, sterkt uenige i.

    Jeg skriver ikke noe veldig langt innlegg – nettopp fordi det du skriver er at her går man fort i skyttergravene og det blir så vanskelig å få til en dialog, og ingen av partene føler egentlig at de blir hørt i debatten.

    Det jeg også leser ut fra innlegget ditt er at du ikke egentlig er så uenig som det tilsynelatende kan virke som. Jeg er helt enig med deg at pga av amming og fødsel er det naturlig at mor er hjemme med barnet de første månedene – og at far allikevel kan, skal og bør være en likeverdig omsorgsperson. Vi flyttet tilbake til Sørlandet da min yngste ble født og jeg ønsket sterkt å begynne å jobbe igjen da hun var 6 mnd – men til tross for at jeg ble kalt inn på intervjuer og var kvalifisert så følte jeg at mine potensielle arbeidsgivere ikke trodde på at jeg faktisk ønsket det selv om jeg sa det. Jeg tror holdningen ville vært annerledes om dette hadde vært mens vi fortsatt bodde i Oslo. I Oslo hørte jeg aldri folk si “Hvem passer barna dine da?” når jeg var av gårde på jobb eller i forbindelse med hovedoppgaven min – det har mange sagt til meg her på Sørlandet. Når jeg da sa “De har jo en far” så ble det ganske taust… For meg er dette ganske illustrerende på at Sørlandet henger etter på likestilling sammenlignet med resten av landet.

    Til sist men ikke minst sier jeg som deg: Ja til mer forskning på dette temaet!

    Trebarnsmor

    [Reply]

    Sørlandet Reply:

    Dette var altså en kommentar til camilla, om noen skulle være i tvil, jeg postet den åpenbart på feil sted :)

    [Reply]

    Camilla Reply:

    Skrev nå et svar som ble borte, så i kortform: Jeg er nok med begge beina i likestillingsleiren, tross en inngrodd vane med å ikke akseptere en svart-hvitt presentasjon av virkeligheten. Og skjønte ikke før i dag tidlig at det var en gjesteblogger, så en unnskyldning til Makeløs for det :) Dersom det er fremsatt klrav om 2 års betalt permisjon så mener jeg det er hinsides hva det er rimelig å kreve -selv i et velferdssamfunn. Lykke til med å sprenge noen dører på Sørlandet, de ligger ikke akkurat i front hva gjelder utjevning av kjønnsrollene!

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Takk for at du oppklarte misforståelsen om hvem som hadde skrevet :-)
    Frøken Makeløss siste bloggpost: Gjesteblogg: Hvorfor jeg ikke er omsorgsfeministMy Profile

    [Reply]

    Tid for barn Reply:

    Lill May Vestly uttaler seg ikke på vegne av organisasjonen Tid for barn. I styret i Tid for barn sitter veterinær Trude Mostue, sykepleier med spesialutdanning i psykiatri Dagrun Marie Osnes, barnevernspedagog og spesialpedagog Nina Stanghov Ulstein, pedagog Sylvi Ailin Greiner og idrettspedagog Lise Christensen. Andre meditalspersoner er skuespiller Sølje Bergmann, lege og psykiater Anne Loise Tveter, ergoterapeut Laila Fresjarå Foldvik, sykepleier og jusstudent Ingeborg Hauge og Grace Johansen.
    Mv Lise Christensen, kvinnepolitisk talskvinne.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg ble nysgjerrig på organisasjonen deres og gikk inn på nettsiden dere lenker til. Under fanen Tid for barn i media er det to artikler, hvorav den ene forteller om opprinnelsen til Tid for barn, som visstnok var en kronikk Lill May Vestly skrev i 2010. Kronikken førte til at hun organiserte møter med likesinnede mødre i Kristiansand. Dette nettverket er (stadig i følge deres nettside) forløper til Tid for barn og May Lill Vestly er “en av initiativtakerne og stifterne til morsrolleorganisasjonen TID for barn. I dag er Lill May medlem i TID for barn. ”

    Kanskje ikke så merkelig at folk ( i dette tilfellet May-Linda Magnussen) tror Vestby uttaler seg på vegne av Tid for barn…?

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    Bare så det er sagt, så har ikke jeg koblet Vestly og Tid for barn sammen. Men jeg husker at hun var involvert i starten, ja.

    Reply
  7. Susanne K

    May 14, 2013 10:53

    Hm. Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i din beskrivelse av omsorgsfeminsme. Jeg har ikke satt noen merkelapp på meg selv, men jeg mener mødre OG fedre bør ha mer tid til barna sine. Det er jo kjønnsperspektivet som gjør dette til (omsorgs) -feminisme.
    Susanne Ks siste bloggpost: Kronikk om husmødre i Bergens TidendeMy Profile

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    Hei! Omsorgsfeministene gjør i stor grad omsorg til kvinnesak, mens jeg – og du – mener det det bør være en foreldresak. Vi får lage et ord for de som er opptatt av omsorgens rom i samfunnet!

    [Reply]

    Reply
  8. Ellen

    May 14, 2013 11:07

    Jeg vil være omsorgsfeminist!! Syns det var et herlig ord!

    Jeg er meget skepstisk til koblingen mellom kapitalisme og feminisme. Når Jens Stoltenberg er så glad for at norske kvinner har gått fra ulønnet omsorgsarbeid til lønnet arbeid, så tenker jeg at dette er skummelt. Skummelt fordi verdier da er blitt identisk med økonomiske verdier. Skummelt fordi større del av livene våre blir omgjort til varer vi kan tjene penger på. Skummelt fordi omsorg bare blir viktig når den kan tjenes penger på. Skummelt fordi våre barn blir varer på barnehagemarkedet. Skummelt fordi vi slutter å vaske vår egen skit. Skummelt fordi vi får enda mer penger mellom hendene til å kjøpe enda flere varer vi ikke trenger.

    Ubetalt omsorgsarbeid er en yppelig måte å protestere mot det kapitalistiske forbrukersamfunnet som planter det Nina Björk kalle “skitdrømmer” i hodene våre. Vi må oppvurdere de tradisjonelle kvinnelige verdiene og dra mennene med oss inn i det. En feminisme som baserer seg på arbeidslinja er kapitalismens feminisme, det er feminsme på finansministerens og mennenes premisser. Jeg vil ikke være med på det!!

    Jeg har nettopp vasket opp oppvasken etter seks personer for hånd. Nå skal jeg snart jobbe i hagen og etterpå skal jeg støvsuge. Alt sammen mens jeg er sammen med en unge som aldri har satt sine ben i en barnehage. Jeg får ikke en krone for det, men jeg er lykkelig!! Jeg er ingen sliten overarbeidet mamma med krav om både resultater på jobben og overskudd til 4 unger. Jeg har prøvd å kombinere lederjobb med å være mamma, men ærlig talt klarte jeg det ikke. Jeg ble syk og trist. Og mitt liv handler ikke om å virkeliggjøre et likhetsfeministisk ideal. Det handler om å leve et godt liv. Og det gjør jeg best ved å være mest mulig sammen med dem jeg er glad i. Hurra!!

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    Helt enig i at forbrukssamfunn og materialisme ikke er bra, og er også opptatt av at omsorg – også ulønnet – skal ses som verdifullt. Men når du sier at vi skal dra mennene mer i dette, så sier jo egentlig også du at barneomsorg ikke bør være kvinnesak, men en foreldresak. Og dermed er det ikke noe poeng å blande feminismen inn i omsorgsengasjementet. Og så: Selv om man kan være kritisk til arbeidslinja, så er det vanskelig å komme unna at økonomisk selvstendighet ligger til grunn for makt over seg selv og eget liv. Vi trenger kanskje ikke jobbe livet av oss, men allikevel jobbe nok til å sikre oss selv – og barna – også i fremtiden? Statistikk viser tydelig at inntekt for mor har sterk positiv betydning for barns levekår.

    [Reply]

    Ellen Reply:

    Jo, det har med feminisme å gjøre. Fordi det er de tradisjonelt kvinnelige verdien som må opp og frem og som kan være selve spydspissen i kampen mot det kapitalistiske forbrukersamfunnet! Med andre ord – omsorgsfeminisme!

    Økonomisk selvstendighet – hva er det? Om jeg selger min kropp, mine hender og mitt hode som en vare på arbidsmarkedet – er jeg selvstendig da? Er mannen min mer selvstendig enn meg fodi han gjør det og jeg ikke? Om jeg er avhengig av at mannen min tjener penger eller om jeg er avhengig av en arbeidsgiver eller nav – spiller ingen rolle. Selvstendighet, autonomi er oppskrytt i dette samfunnet. Mennesker er først og fremst avhengige vesener. Vi er avhengige av omsorg, av menneskene i familien, av samfunnet. Det burde vi snakke mer om, det er et viktig perspektiv som mangler i samfunnsdebatten. Har du lest Nina Björk?

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    Nei, jeg har ikke lest Bjørk ennå, men jeg har lest om henne og kan godt tenke meg å lese noe hun har skrevet. Enig i at omsorgsverdier må frem, men ikke i at det dermed kan kalles feminisme. Går vi tilbake til førmoderne samfunn, så var også mannligheten og faderskapet langt mer knyttet opp mot omsorg enn det som er tilfelle i dag, og noe av poenget må jo være å slippe kjønnede assosiasjoner til omsorgsbegrepet. Ja, vi er alle i siste instans avhengige av hverandre – heldigvis – men for meg er det å ikke tjene egne penger det som gjør en mest avhengig av andre i negativ forstand. Mange kvinner har kjent – og kjenner fremdeles – på de negative konsekvensene av det å være avhengig av en mann. Jeg har snakket med noen av dem, og det de forteller gjør at jeg ikke synes slik avhengighet er noe å kimse av.

    Reply
  9. Ellen

    May 14, 2013 11:14

    Og for øvrig er jeg spent på om vi kommer til å se en oppgang i sykefraværet blant småbarnsmødre etter innføring av en stadig større fedrekvote. Det ville ikke overrasket meg.

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    Jeg ble også gående og tenke på hvem som egentlig legger merke til at man går hjemme og protesterer mot et kapitalistisk forbrukssamfunn. Jeg tror kanskje man protesterer bedre gjennom politisk deltakelse eller deltakelse i andre frivillige organisasjoner som fronter et slikt budskap, eller ved å delta i offentlig debatt på andre måter. Eller ved å være i arbeid, men å være bevisst på å ikke fronte holdninger om at jobb er alt og det eneste verdifulle. Og ved å vise i praksis at man setter grenser for jobben. Det gir signaler til ledelsen, og jeg tror at det kan bidra til å gjøre det lettere for spesielt menn – som ofte møter større forventninger om jobbtilstedeværelse – å være mer hjemme. Dessuten kan man leve miljøvennlig selv om man ikke jobber redusert.

    [Reply]

    Heidi Reply:

    Bare en kommentar til den siste setningen: Man kan ta mange gode miljøvalg uten å jobbe redusert, men med tanke på at gode miljøvalg jevnt over er mer tidkrevende enn dårlige miljøvalg, oppdager mange at de nettopp må velge. Om de da ikke samarbeider med andre familier som kan samarbeide om disse tingene, eller har en godt over gjennomsnittlig lønn som gjør det mulig å kjøpe produkter laget på en miljømessig god måte og andre nødvendige tjenester. Eksempelvis tar det lenger tid å gå enn å kjøre bil/buss/trikk/tog, lenger tid å så/høste/konservere egne grønnsaker enn å kjøpe, lenger tid å skrubbe bort flekker med eddikvann enn med blå guffe fra butikken, lenger tid å reparere klær og møbler enn å kjøpe, lenger tid å kompostere enn bare kaste i restavfallet, lenger tid å lage såpe enn å kjøpe, lenger tid å … ja, du skjønner.
    Heidis siste bloggpost: Anonym godhetMy Profile

    [Reply]

    Ellen Reply:

    Godt poeng!!

    Reply
  10. Cecilie

    May 14, 2013 12:22

    Bra skrevet, men jeg lurer på en ting… Tror du at det finnes mange reelle omsorgsfeminister der ute, som virkelig mener at mor er bedre egnet enn far til å yte omsorg? Eller tror du det er mange som liker å si at de tror det, som et “alibi” for å ta all permisjonen selv?

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    Det vet jeg ikke, men jeg tror en god del bruker det som et alibi. Samtidig så tror jeg også at mange kvinner opplever at de er mer i såkalt beredskap for andre – altså at de er på alerten for andres behov – på en annen måte en det mannen er. Dette tror jeg imidlertid er en situasjon som blant annet vokser ut av at mor har mer tid med barna og også har/tar mer ansvar.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Må få skyte inn her at jeg nylig leste at 54 % av amerikanerne mener at kvinner er bedre foreldre enn menn. Aner ikke hva tilsvarende tall for nordmenn er, men tror nok man kan finne tilsvarende tendenser her.

    http://publicreligion.org/research/graphic-of-the-week/mothers-more-natural-parents/

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    At mange kanskje synes mødre er bedre foreldre, er èn ting. Hva det i så fall skyldes, er selvfølgelig en annen, og det som er hovedproblemet synes jeg er at vi ser dette som genetisk betinget. Dessuten kan vi ikke se bort fra at det er kvinners måte å gjøre omsorg på som setter standarden for hva god omsorg og godt foreldreskap er for noe, og at fedres måter å gjøre omsorg på dermed nedvurderes og/eller usynliggjøres.

    Cecilie Reply:

    Det forventes at jenter skal ta mer ansvar/omsorg, uten tvil.
    Cecilies siste bloggpost: Foreninger for “oss adopterte”My Profile

    [Reply]

    Reply
  11. Ellen

    May 14, 2013 12:26

    Hvor mye tid har du til å være med i frivillige organisasjoner eller politikk dersom du har 4 unger og to fulle jobber? Og ærlig talt – de som tjener mer, bruker mer. Og forurenser mer. Ingenting er bedre for miljøet enn økonomiske kriser. Det er når folk tjener mindre, at forbruket går ned.

    Og det handler ikke bare om miljø, det handler om hva vi bruker livene våre til, tida vår, de begrensede dagen før døden. Hvorfor skal jeg jobbe og delta i en kapitalistisk forbruksøkonomi økonomi jeg ikke er for? Jeg vil helle dyrke poteter og bake brød og vaske vår egen skit. Det er meningsfullt. Det er liv og tilstedeværelse og et stille opprør. Å sette grenser på jobben har jeg prøvd. Det tar mer krefter enn jobben selv. Jobb mindre – lev mer!! Bli omsorgsfeminist!!

    [Reply]

    Cecilie Reply:

    Men Ellen, hvilken garanti har du for at mannen din kan forsørge deg resten av livet? Jeg håper, for din del, at dere har satt opp en skikkelig pensjonssparing. Hvis ikke er det ikke sikkert du kommer til å ha noe til å vaske skiten din med… Eller mel til å bake brødet ditt med….

    At du forherliger økonomisk krise viser hvor godt du har det og er en hån mot alle dem som akkurat nå, nedover i Europa, opplever denne krisen på kroppen.
    Cecilies siste bloggpost: Foreninger for “oss adopterte”My Profile

    [Reply]

    Ellen Reply:

    Hvor stor garanti har du for at du kan beholde jobben frem til pensjonsalder? Du er avhengig av din arbeidsgiver – jeg er avhengig av mannen min sin arbeidsgiver. Hvor stor er forskjellen? Jo, da, jeg har hørt om skilsmisser. Men konkurser og skilsmisser kan jo alltid skje. Det går an å ta høyde for sånt. Og dess lavere forbruk man har vendt seg til, dess mindre blir fallet.

    Jeg menste ikke å forherlige økonomiske kriser. Men jeg ser at det kunne misforstås. Det var et poeng å vise sammenhengen mellom inntekt og forurensing. Det jeg mente er at det dessverre er sånn at økonomiske kriser som tvinger mennesker til lavere forbruk gir utslag i hvor mye vi forurenser. Det er jo tragisk at eneste gang CO2-utslippene virkelig gikk ned, var etter siste børskrakk. Vi burde i stedet sammen skape et samfunn der forbruket gikk ned uten at økonomiske kriser tvinger oss til det. Altså: Vi bør frivillig gå ned i levestandard.

    Og, ja, jeg har det godt. Og ja, jeg er takknemlig. Vi lever så vidt over den norske fattigdomsgrensa, og det sier noe om hvor godt vi har det alle sammen i dette landet!

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    Vi er enige i at det må radikale endringer til med tanke på miljøet. Likestilling kan imidlertid like gjerne handle om at menn må ned i stilling som at kvinner må opp – likestilling handler jo “bare” om kjønnsbalanse – så i prinsippet kan vi og bør vi frikoble miljøvern og likestilling fra hverandre. De aller fleste miljøbevisste valg kan vel realiseres på en likestilt måte?

    Cecilie Reply:

    Jeg har ingen garanti for noe, men jeg vil heller være avhengig av NAV eller en arbeidsgiver enn å være avhengig av både mann OG hans arbeidsgiver. På den andre siden, så snakker vi ikke nå bare om deg og meg, men om kvinner generelt sett. Generelt sett tror jeg de aller fleste vil si at økonomisk uavhegighet er en frihet og et gode, både for kvinner og menn.

    Vedr. miljø og likestilling tror jeg May-Linda har skrevet det jeg også tenker.
    Cecilies siste bloggpost: Foreninger for “oss adopterte”My Profile

    May-Linda Reply:

    Joda, jeg ser at det kan være tidskrevende å leve miljøvennlig, men det er i alle fall ingen naturlov at mennesker som jobber fullt ikke lever miljøvennlig, elsker kapitalisme og ikke liker omsorgs- og husarbeid. Det er ikke annet enn en fordom – som jeg ønsker å komme til livs. Javisst bør vi bruke tiden vi har godt, men det bør vel både menn og kvinner? Så hvorfor har det da med feminisme å gjøre? Jeg sitter i styret for noe som heter Sykehuset i våre hender og jeg er foreldrekontakt for fotball-laget til eldstemann, og til høsten har jeg lyst til å starte mødregrupper for innvandrerkvinner. Vår familie har to voksne som begge setter veldig strenge grenser for jobben, og når jeg er hjemme kvart på fire så har allerede pappaen hentet i barnehagen klokka 15. Vi er heldige som har fleksible jobber og omtrent null reisevei. Men det er heller altså ingen naturlov at to fulle jobber betyr et liv proppet med stress.

    [Reply]

    Cecilie Reply:

    Takk, du skrev det jeg hadde i tankene!
    Cecilies siste bloggpost: Foreninger for “oss adopterte”My Profile

    [Reply]

    Ellen Reply:

    Ingenting er bedre enn at dere klarer å leve miljøvennlig og ikke stresse! Men vi har prøvd to 80%stillinger og vi hadde ikke noe godt liv. For dette handler om hva vi klarer også – ikke sant? Vi ble utslitt av det, begge to. Men det er ikke så farlig, for det er ikke noe mål for oss å fikse et sånt liv. At finansministeren tenker anderledes om det, ja, det er farligere.

    [Reply]

    Hanne Reply:

    Det er underlig og ikke så rent lite fremmed å se fulltidsjobb omtalt som lite miljøvennlig og å “delta i en kapitalistisk forbruksøkonomi”.
    Ja, jeg jobber altså fulltid. Jeg bor i sykkelavstand fra lærerjobben min, hvor jeg bruker tida på å undervise ungdommer og forhåpentligvis bidra til å “gjøre dem til gagns mennesker”, som det så fint heter i læreplanen. Min hverdag med full jobb, deltidsstudier, to barn, en hund, noen tillitsverv og litt frivillig arbeid er så langt fra kapitalistisk forbruksjag at jeg nesten blir litt fnisete av å lese det du skriver. Jeg bruker ikke særlig mye penger, men jeg bruker veldig mye tid og krefter i lokalmiljøet mitt, og det gir meg veldig mye.

    Jeg har faktisk prøvd å være hjemmeværende: Jeg tok forlenget, ulønnet permisjon med yngstebarnet, som av grunner jeg ikke skal komme inn på her, trengte litt lenger tid hjemme før hun begynte i barnehage. Hvor fint det enn var å være med henne, er jeg inderlig glad for at jeg har jobben min nå. Jeg trivdes ikke med å være avhengig av noen andres inntekt, og jeg mislikte intenst den skeive fordelinga som oppsto i forholdet mellom mannen og meg.

    Nå er dette selvsagt bare min erfaring, men jeg opplever ikke så mange av de 120 kollegene mine som forbruksforførte miljøsvin, heller – selv om de legger ned flere arbeidstimer i uka enn de fleste.
    Hannes siste bloggpost: Men kan vi egentlig leke sammen?My Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Det som er litt fascinerende, og som sjelden kommer frem i slike regnestykker, er at uansett hvor miljøvennlig du klarer å leve – lavt forbruk, resirkulering, el-bil og whatnot – så er det ingenting som bidrar mer til ditt totale karbonavtrykk enn antall barn du får. Hvert barn (som etterhvert vokser opp og får egne barn) krever jo utrolig store ressurser.

    Så det mest miljøvennlige man kan gjøre er strengt tatt å ikke få barn, evt adoptere :-)

    [Reply]

    Reply
  12. Ellen

    May 14, 2013 13:35

    May Linda: Hva mener du med kjønnsbalanse? Er det det samme som målet for likestillingsprosjektet, og hva går det ut på?

    Og når det gjelder feminisme og miljø: Jo, men jeg mener at det å ta utganspunkt i de tradisjonelle kvinnelige verdien som nettopp ubetalt omsorgsarbeid er uttykk for, at dette er verdier som vi kan bruke for å kjempe mot et kapitalistisk forbrukssamfunn der de tradisjonelle mannlige verdiene er rådende. At menn jobber mindre ute og mer hjemme – supert! Omsorgsfeminsme på sitt beste! Men at typiske kvinnesysler som husvask f.eks, er noe som gjøres til en vare for at kvinner (og menn) skal kunne jobbe mer – nei takk.

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    I mitt hode handler likestilling om kjønnsbalanse, og jeg synes det at likestilling kobles opp mot en lang rekke andre ting er uheldig for debatten. Det gjør at vi ikke kommer oss videre. Du mener for eksempel at likestilling er på kollisjonskurs med det å ta miljøhensyn. Jeg mener at de to tingene ikke hører sammen. At dere ønsker å leve miljøvennlig og uten for mye lønnsarbeid er en ting for seg. Hvis dere i tillegg var veldig opptatt av likestilling – noe dere kanskje er – ville dere kanskje sett 50 % jobb på begge to som den ideelle løsningen. At det i praksis kan være vanskelig å få til er selvfølgelig noe annet, men jeg synes det for debattens skyld er viktig å ikke klebe sammen ting som ikke nødvendigvis hører sammen, fordi det er så lite fruktbart og bare leder til misforståelser. Til spørsmålet om hva “likestillingsprosjektet” går ut på, så tenker jeg at der er mange ulike likestillingsprosjekter der ute. Ingen har monopol på begrepet og man kan ikke bare kan gå ut fra at de som er for likestilling er enig med finansministeren i ett og alt.

    [Reply]

    Reply
  13. Ellen

    May 14, 2013 14:05

    Men når du bruker uttrykk som kjønnsbalanse, mener du da at det er et mål at kvinner og menn skal ha like mye lønnsarbeid, være likt representert i politiske utvalg og bedriftsstyrer, ta like lang omsorgspermisjon og gjøre like mye husarbeid?

    [Reply]

    Reply
  14. Ellen

    May 14, 2013 14:07

    Og i så fall hvorfor?

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    Ja, jeg er for kjønnsbalanse på disse områdene og andre. Akkurat likedeling av permisjon er jeg ikke nødvendigvis for, fordi en del av permisjonen dreier seg om svangerskap, restitusjon etter fødsel og også ofte om amming. Men at fedre jevnt over bør ta mer permisjon, det synes jeg. For meg er det viktig at menn og kvinner deler både ulemper og fordeler på ulike arenaer likt. Jeg tror menn og kvinner aller mest blir ulike av å vokse opp i et samfunn som gjør oss ulike, og ikke er slik fra naturens side. Dermed blir det i mitt hode feil at makt, penger og det og få og gi omsorg er systematisk ulikt fordelt mellom kjønnene, akkurat som det er feil at hvite mennesker bestemmer mer og er rikere enn svarte. Og jeg tror at hvis kvinner hadde hatt mer makt i samfunnet opp gjennom historien, så hadde kvinnene – med sin oftere større omsorgserfaring – bidratt til å gjøre samfunnet mer omsorgsvennlig.

    [Reply]

    Reply
  15. M

    May 14, 2013 17:04

    Ellen, ønsker du at barna dine skal ha mulighet til å gå på skole og til å ta utdannelse generelt? Ønsker du at barna dine skal ha fritidsaktiviteter å gå til? Ønsker du mulighet til legehjelp når familien din er syk? Ønsker du at foreldrene dine skal få komme på gamlehjem, når du ikke lenger har kapasitet til å ta vare på dem? Ønsker du at mannen din skal få økonomisk støtte dersom han blir ufør? Er hundre prosent sikker på at svaret er ja.
    Arbeidslivet handler så visst ikke bare om kapitalisme. Vi må arbeide for å opprettholde det velferdssystemet vi har i dag, med all den trygghet og de goder det innebærer for oss alle, også for dere mødre som ønsker å gå hjemme og dyrke grønnsaker.
    Tipper du er for et velferdssystem. Synes derfor dine oppfordringer om at “folk skal jobbe mindre” blir latterlige.

    [Reply]

    Ellen Reply:

    Ja, innenfor et kapitalistisk system der målet er størst mulig økonomisk vekst, så er mine argumenter latterlige. Men kan vi ikke se for oss et annet samfunn? At vi skal lønnsarbeide for å opprettholde velferdsstaten, tja, hvorfor ikke gjøre mere ubetalt omsorgsarbeid? Vi kan passe våre egne barn f.eks, så trenger vi ikke bruke masse ressurser på å bygge barnehager og utdanne førskolelærere. Og vi kan vaske våre egne hus og stoppe våre egne strømper.

    Og helt ærlig: Hva er vitsen med å tjene mere penger enn det vi trenger for å leve? Skal vi virkelig underkaste oss et slikt system bare for å holde hjulene i gang? Skal jeg betale folk penger for å lakkere tåneglene mine eller vokse leggene mine bare fordi det skaper økonomiske verdier og applaus hos finansministeren? Hvis vi hadde to fulle jobber, hadde vi hatt dobbelt så mye penger, men jeg trenger jo ingen ny sofa! Ikke nye pupper heller. Jeg vil ikke på badeferie i Karibien, og huset vi bor i er godt nok. Skal jeg sette pengene i banken og la banken investere dem for meg i fond jeg ikke har oversikt over? Fond som bare er med på å få karusellen til å snurre enda fortere.

    Og hva er vitsen med å la folk jobbe og skape enda flere ting og tjenester som vi ikke trenger? 18-åringer som tar brystimplantater bidrar mer til BNP enn meg. Det sier jo noe om hvor galt hele samfunnssystemet er bygd opp.

    [Reply]

    Reply
  16. Ellen

    May 14, 2013 18:10

    Og forøvrig mener jeg at folk gjerne må jobbe mer dersom det er det som gir dem et bedre liv! Men at det skal være et ideal – nei, det mener jeg av omsorgsfeministiske grunner ikke at det skal være.

    Men nå føler jeg at jeg har kapret hele dette kommentarfeltet. Det hadde vært interessant å høre om det er flere som er uenige med May-Linda, men på andre premisser enn de jeg har kommet med.

    [Reply]

    Reply
  17. M

    May 14, 2013 19:06

    Skal du selv passe barna dine til de er 20? Hvem skal ta seg av skolegangen? Ønsker du hjemmeskole for alle? Hvordan tror du i så fall resultatet ville blitt? Ønsker du deg tilbake til et samfunn der en stor andel av befolkningen er analfabeter? Du svare heller ikke på hvem som skal hjelpe dere når du og familien er syke? Og hvem skal behandle gamle og psykisk syke? Hvem skal organisere fritidsaktivitetene til barna dine? Skal du og mannen din organisere deres eget fotball-lag? Bygge og vedlikeholde deres egne alpinbakker?
    Det velferdssystemet vi har i dag forutsetter at folk jobber, tar utdannelse, forsker og er i aktivitet utenfor hjemmet. Det at folk er i arbeid er en forutsetning for at alle i samfunnet vårt skal kunne ha det rimelig bra.
    Og jeg tipper at du – og alle andre – som “protesterer i det stille” både benytter dere av, og ønsker dette velferdssamfunnet.
    Det samfunnet du beskriver er en utopi, med mindre du ønsker deg tilbake til et steinaldersamfunn der vi bruker dagene på å sanke planter.
    Enig i at vi nok godt kunne senke forbruk, med tanke på både miljø og
    Men en stor del av tjenestene som ytes og varene som produseres er livsnødvendige og en forutsetning for å ha et noenlunde fungerende samfunn der alle kan lese, skrive, regne, ha et meningsfylt liv – samt leve lenge. Derfor synes jeg du og andre som argumenterer på denne måten heller bør heie fram alle som daglig bidrar til at ALLE i samfunnet skal ha det bra, framfor å “oppfordre folk til å jobbe mindre”.

    [Reply]

    Reply
  18. M

    May 14, 2013 19:09

    Det falt ut noen ord. “Enig i at vi nok godt kunne senke forbruk, med tanke på både miljø og den generelle overfloden vi i vesten lever i”, skulle det stå.
    Ble en del skrivefeil også, ser jeg. Står på farten her.

    [Reply]

    Ellen Reply:

    Jeg foreslår at du leser Nina Björks Lyckliga alla sina dagar! Super og inspirerende bok av klok feminist. Hun er også forfatter av Under det rosa tecket som jo er blitt en klassiker.

    [Reply]

    M Reply:

    Har ingen interesse av det. Jeg trives godt med livet slik det er, og vet at vi umulig kan gå tilbake til et slikt samfunn en del “omsorgsfeminister” ønsker seg. Det er – som nevnt – utopisk, selv om det sikkert er en behagelig rosa hverdagsdrøm. De fleste av oss må jobbe for at samfunnshjulene skal gå rundt, slik er det bare. Heldigvis er det mange som tar det ansvaret.

    [Reply]

    Reply
  19. Tid for barn

    May 14, 2013 21:03

    “Det som provoserer meg i de mest militante omsorgsfeministenes budskap, er at de gir inntrykk av å være de eneste som føler omsorg for andre, som synes omsorg er viktig og som gir god omsorg.” Sitat fra May Linda Magnussen. Tid for barn tar sterkt avstand til budskapet i dette sitatet. Tid for barn arbeider for å anerkjenne de biologiske forskjellene mellom mor og far, men anser mor og far som likeverdige i forhold til sine barn, men med ulik rolle og tilnærming.
    Mv Lise Christensen, kvinnepolitisk talskvinne

    [Reply]

    Tid for barn Reply:

    “Jeg mener også at det å begrunne samfunnsorganiseringen ut fra biologiske disposisjoner er en farlig vei å begi seg ut på. Det kan være forlokkende å tenke at jeg som kvinne har noen evner menn ikke har. Men hvor lenge er det stas? Helt til noen tar igjen med samme mynt og sier at menns gener gjør dem spesielt egnet for å drive med politikk, være ledere og sitte i styrer? Eller til noen sier at svarte mennesker genetisk sett ikke kan bli like smarte som oss hvite?” Sitat May Linda Magnussen i innlegget. Det er skremmende at en forsker kan bruke overnevnte eksempler til å belyse biologiske forskjeller. Verdens raskeste mann vil allltid være raskere enn verdens raskeste kvinne. Det samme gjelder for styrke og utholdenhet. Dette er ren biologi, på samme måte som svangerskap, fødsel og amming. Mv idrettspedagog I. Lise Christensen.

    [Reply]

    Cecilie Wian Reply:

    Verdens raskeste mann har alltid vært raskere enn verdens raskeste kvinne. Hva det blir til i fremtiden er ikke gitt. Særlig ikke når definisjonene og reglene forandrer seg. Biologi er ikke uten en viss kulturell forståelse av hva som er verdifullt, riktig målestokk, og mulig. Men dette blir i grenseland av poenget i innlegget.

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    Jeg har altså skrevet om omsorgsfeministe – et begrep som favner bredt -, og spesifikt om May Lill Vestly, og ikke om organisasjonen Tid for barn, bare sånn at det er på det rene her. At kvinner er gravide, føder og ammer er det ingen som bestrider. At det gjør dem overlegne når det gjelder å gi spedbarn omsorg er en helt annen sak.

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    Spedbarn og småbarn skulle det stå.

    [Reply]

    Reply
  20. Ida

    May 14, 2013 21:06

    Blir litt provosert over å lese Ellen sine kommentarer om at folk som jobber fulltid, gjør det for å finansiere et unødvendig stort forbruk. Jeg vet ikke hvilken verden Ellen lever i, men i min verden må man jobbe for å få betalt regninger og kjøpe mat, ikke for å få lakkert tåneglene av profesjonelle, dra på feire til Karibien eller kjøpe oss nye pupper. Tydelig at Ellen trenger en “reality check” på godt (dårlig) norsk.

    [Reply]

    Ellen Reply:

    Men Ida, vi har ikke flere regninger enn at vi helt fint klarer å betale dem. Hvorfor skal vi jobbe mer da? Hva skal vi bruke pengene til når vi har det vi trenger? Vi har et mye lavere forbruk enn gjennomsnittsfamilien, men vi lever et godt liv!!

    Ikke alle har den muligheten, og det skyldes for de fleste at Norge mangler en sosial boligpolitikk. Men ut over det tror jeg den gjennomsnittlige barnefamilien kunne kutte utgiftene sine dramatisk og samtidig få et bedre liv med mer tid og mindre forbruk.

    [Reply]

    M Reply:

    Ønsker meg fortsatt et svar, Ellen; Mener du virkelig at den eneste årsaken til at folk jobber, handler om å kunne ha et så høyt forbruk som mulig?

    [Reply]

    Ellen Reply:

    Nei, motsatt!! Når lønna øker, øker forbruket!!

    Og hvis folk synes de får et bedre liv av å utføre mye lønnsarbeid, så kom igjen!! Men husvasken mener jeg at man likevel skal ta selv. Vaskehjelp bør vi unngå alle sammen.

    Og så bør vi arbeide for en sosial boligpolitikk. Å bo bør være en menneskerett – vi må ikke overlate boligspørsmålet fullstendig til markedet som i dag. Boligpolitikken på 60-tallet var mye bedre enn i dag! Det er jo boliglån som spiser opp det meste av folks inntekter og gjør at mange ikke har noe annet valg enn å jobbe fulltid. Aleneforeldre f.eks. som i utgangspunktet kan trenge enda mer tid til ungene enn vi som er to – de kommer jo veldig dårlig ut når bolig er blitt et investeringsobjekt.

    M Reply:

    Enig, jeg lurer på det samme. En gjennomsnittlig norsk lønn går med til å nedbetale huslån, bilutgifter, strøm,mat og andre faste avgifter. Jeg har som regel lite igjen når alt dette er betalt. Det eneste jeg bruker penger på av “luksus” er ferier – og ferie har vel strengt tatt vært et kjent begrep alltid. Har aldri vært i Karibien, har aldri kjøpt pupper og kommer aldri til å gjøre det heller. Bytter aldri ut interiør med mindre det er ødelagt. Har et helt gjennomsnittlig fint hus, og en gjennomsnittlig bil. Jeg hadde ikke klart meg med mindre, og som sagt: Jeg har en lønn som ligger akkurat på det gjennomsnittsnordmannen tjener.

    [Reply]

    Ellen Reply:

    Og vi lever 6 personer på 50 000 mindre enn en norsk gjennomsnittslønn. Og har penger igjen hver måned. Og har god tid til å være sammen!

    [Reply]

    M Reply:

    Det er fint – men du vrir deg unna det sentrale spørsmålet her: Hvordan kan du forsvare det å oppfordre folk til å ikke jobbe?
    Mener du polititjenesten, rettssystemet, sykepleierne, legene, lærerne, journalistene og hjelpepleierne er overflødige?

    Reply
  21. Cecilie Wian

    May 14, 2013 23:28

    Jobb handler om mer enn å tjene penger. Det handler om selvfølelse, samhold, kollegaer, variasjon i dagene, nye inntrykk, om muligheter, utfordringer og mestring.

    [Reply]

    Ellen Reply:

    Jepp. Derfor jobber jeg hjemme!

    [Reply]

    Reply
  22. Moki

    May 15, 2013 09:47

    Det jeg synes mangler i debatten her er aspektet om at vi er forskjellige. I synet på hva som er best samfunnspolitikk, selvsagt. Men også gjennom arv og erfaringsbakgrunn. Noen barn er født med ekstra sårbarhet som gjør at en barnehage blir “too much” i 1-3 års alderen, eller full plass senere. Da er det mye verre å slå seg til ro med det alternativet, enn hvis det bare er litt gråt etter foreldre de første minuttene ved levering. Noen voksne ble selv forsømt i barndommen, og har et intenst indre behov for å være en ekstra tilstedeværende forelder. Noen har et yrke som gir dem glede i hverdagen og/eller en følelse av å bidra i samfunnet, andre opplever yrkeslivet som meningsløst. Også voksne kan ha ulik grad av sårbarhet, f.eks ovenfor stress eller sosial omgang, slik at noen finner en mestringsstrategi for overskudd til barna sine o.a. ved å jobbe redusert eller være hjemme. Noen har hatt en fantastisk barndom med hjemmeværende mor, og ønsker selv å gi barna det samme selv om økonomien blir dårligere. Andre ble “kvalt” av å ha en hjemmeværende mor. Her er det utallige eksempler, men poenget er: I debattene høres det ut som om dette er et likt valg for alle, på bakgrunn av samfunnssyn. Mens egentlig står vi der alle i hver vår ulike virkelighet, og det er i mine øyne ganske nødvendig at vi ender opp med mange ulike resultat. For valget skal passe for OSS, det vi står oppe i og må forholde oss til. Og hvem akkurat VI er.

    Og det savner jeg, en romslighet oss kvinner i mellom for at vi velger forskjellig og tenker ulikt om ting som dette. Jeg tror at et mangfold av levemåter er sunt og bra i et samfunn. Med det kan vi også se og oppleve fordeler og ulemper ved ulike levesett, og kanskje justere livene våre hvis vi ser løsninger vi har tro på kan fungere i VÅRT liv. Og siden alle er forskjellige, hvert enkelt barn, og hver enkelt voksen, vil det bare komme mye vondt utav at alle skal leve etter samme mal. Men det er dessverre det mange debattinnlegg (her og andre steder) sier – lev som meg, jeg vet best hvordan du skal leve…..

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    Veldig enig i ditt ønske om økt romslighet og raushet kvinner – og ikke minst menn – i mellom. Jeg tror de aller fleste foreldre ønsker det beste for sine barn og også strekker seg for å realisere det. Jeg synes ikke noe om å stigmatisere foreldre som er hjemme med barna sine. Det er der helt sikkert folk på “min” side av leiren som gjør. Samtidig synes jeg – ut fra det jeg har fått med meg – at de groveste overtrampene kommer fra personer som selv er hjemme.

    [Reply]

    Reply
  23. Ellen

    May 15, 2013 11:38

    Nei, selvfølgelig ikke! Ikke bøndene og fiskerne heller. Og det er jo nettopp poenget: Kan vi ikke se for oss et samfunn der vi sammen vedtar hvilke oppgaver og behov som skal tilfredsstilles, hva vi mennesker trenger for å leve og fungere sammen i? Og så bruker vi tida og kreftene på det og slipper og tutes øra fulle med skitdrømmer fra reklamebransjen som i bunn og grunn bare gjør oss misfornøyde? For hva i all verden skal vi med plastikk-kirurger og helsepersonell som tjener stort på å sette botox-sprøyter? Blir vi lykkeligere av det? Er det en bra måte å utnytte ressursene på? Jeg synes i det minste at vi skylder hverandre og våre barn å tenke sammen om en annen måte å organisere samfunnet på. Et samfunn der tiden som frigjøres når vi ikke produserer unødvendige ting og tjenester kan brukes til å dyrke mat, vaske sin egen skit og være sammen med dem man elsker!!

    Og nå er det din tur til å svare: Hva synes du jeg skal bruke pengene på dersom jeg får meg en full stilling og familien vår dobler inntektene?

    Og alle dere som går for arbeidslinja – hva med det økende sykefraværet hos småbarnsmødre, hva med alle dem som havner hos legene fordi de er så slitne? Er det bare disse menneskene selv som har ansvaret, eller kan det være at problemet ligger i selve måten vi organiserer samfunnet på?

    [Reply]

    Ellen Reply:

    Denne kommentaren var til M! :)

    [Reply]

    M Reply:

    Jeg er enig med deg i at det er for mye fokus på et kunstig skjønnhetsideal, og at de bransjene som produserer “overfladisk fjas” ikke nødvendigvis har livets rett. Men du får det til å høres ut som arbeidslivet kun handler om kapitalisme og produksjon av overflødige varer.
    Jeg vil tippe at minst 80 prosent av arbeidsplassene her i landet yter tjenester eller produserer varer vi virkelig trenger. Varer og tjenester vi ikke kan unnvære, hvis vi legger all idealisme til side.
    Når det gjelder reising som “sløsing” er jeg slettes ikke enig med deg. Det å reise gir meg de opplevelsene jeg synes er mest verdt her i livet. Reiseopplevelser er det beste investeringene jeg gjør. Det å se og oppleve andre kulturer gir utrolig mye på utrolig mange plan – både for barn og voksne.

    Når det gjelder det du kaller “å gå for arbeidslinja”, kan man sikkert diskutere alternativ organisering av arbeidslivet. At folk jobber redusert, har jeg forståelse for. Man kommer likevel ikke bort fra at vi MÅ ha et arbeidsliv. De fleste som jobber TRENGER vi virkelig, de er på ingen måte overflødige.
    Med andre ord: Dersom vi skal begynne å oppfordre våre sønner og døtre til å ikke ta utdanning og ikke jobbe, men gå hjemme “og protestere” er vi vel på rimelig feil spor?

    Hva du skal bruke resterende penger på? Det er mange som trenger penger her i verden. Du kan jo dele med dem?

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    I et ordentlig likestilt samfunn så kan jeg ikke se hvorfor mødre skulle være mer syke enn fedre, bortsett fra fravær knyttet til svangerskap, fødsel og eventuelt amming.

    [Reply]

    Reply
  24. Grace S. Torsøe Johansen

    May 15, 2013 12:17

    Jeg synes Moki har et godt poeng. Kvinner er forskjellige, menn er forskjellige, og barn er forskjellige. Det bør være rom for ulike løsninger på valgene vi alle stilles overfor når vi er foreldre. Derfor er jeg så imot at det fra myndighetenes side kun er ett løp som fremstilles som “det normale”, nemlig delt foreldrepermisjon mellom mor og far, barnehagestart ved ettårsalderen og fulle dager på jobb og i barnehage/skole/aktivitetsskole. Det bør være rom for valgfrihet, og kvinner/menn som velger å ta ut lang permisjon eller være hjemme på heltid eller deltid må respekteres og anerkjennes for det valget de gjør, på lik linje som vi som velger en slik løsning, må respektere og anerkjenne dem som jobber fulltid og lar barna begynne tidlig og ha lange dager i barnehage. Det er ulikt kostnadsnivå i dette landet, og folk har ulike opplevelser og erfaringer knyttet til arbeid og barnas behov. Tid for barn mener at barnas behov må være det viktigste når vi diskuterer omsorg for barn. Vi mener at likestillingsdebatten må tre til side når det gjelder å gi barna et best mulig utgangspunkt for resten av livet. Vi er opptatt av barns behov for tilknytning til en hovedomsorgsperson de første to-tre-fire årene, og barns behov for ro. Forskning viser at ettåringer i barnehage har forhøyet nivå av stresshormonet kortisol. Vedvarende forhøyet kortisolnivå kan ses i sammenheng med psykiske lidelser som angst og ADHD. Små barn har noen psykologiske behov som må dekkes før de har så store sosiale og pedagogiske behov. En del foreldre ønsker å la barna få en stor dose ro, trygghet og tilknytning før de sendes “ut i verden”. Mange barn må likevel sendes i barnehage som ettåringer, og derfor må vi også sørge for at barnehagene har best mulig kvalitet, at avdelingene er små og at barnehagene har god nok voksentetthet til at barna får så mye kjærlighet, trygghet, omsorg og oppmerksomhet som de trenger. Kvaliteten på tilknytningen vi tilegner oss de første to-tre-fire årene har betydning for relasjonene våre hele livet. Det er de psykologiske miljøene enige om. Derfor er det så viktig med kunnskap om barns behov for ro og tilknytning og om barns psykologiske utvikling. Dette handler om god helse og gode relasjoner og har betydning for livskvaliteten hele livet. Tid for barn ønsker en utvidelse av foreldrepermisjonen, valgfri fedrekvote og en økning av kontantstøtten. Det vil gjøre det økonomisk mulig for flere å være hjemme lenger. Forskerne mener at noen barn er klare for barnehage når de er halvannet år gamle, mens andre spesielt sårbare barn kan trenge å være hjemme til de er fire-fem år. Barn er forskjellige, og foreldre bør støttes til å imøtese det enkelte barns behov. Når barnet selv løsriver seg fra mor/far i større grad, er det flott med gode barnehager som kan tilby barna vennskap, rutiner, læring og gode opplevelser både ute og inne og på tur. Når foreldre opplever at barna har det bra i barnehagen (og ikke gråter i timevis/ukevis/månedsvis, som noen barn gjør), er det flott at vi voksne har muligheten til å bidra med våre evner og vår kunnskap i arbeidslivet i den grad vi har kapasitet til med tanke på familiesituasjon og helse.

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    Jeg deler ditt ønske om respekt, raushet og romslighet – og et samfunn med god plass til omsorg. Jeg tror jeg er uenig med Tid for barn når det gjelder kjønnsdimensjonen i det hele, men det er litt vanskelig å vite sikkert fordi du og Lise Christensen sier forskjellige ting. Hun skriver at mor og far har ulike, men likeverdige roller overfor barn, noe jeg tolker som at kvinner fra naturens side er best på omsorg for de minste. Du skriver at barn trenger EN hovedomsorgsperson de første to-tre-fire årene. Slik jeg tolker det, mener du at siden mor som regel er hjemme i starten så bør hun også fortsette med det for kontinuitetens skyld, uten at det nødvendigvis betyr at ikke også far i teorien kunne gjort den samme jobben like godt. Jeg er ingen psykolog, men vil gjerne komme med en betraktning fra et familiehistorisk perspektiv: Det at barn har forhold seg til èn hovedomsorgsperson – mor – er aller mest knyttet opp til de 30 årene vi kaller husmorperioden. Før det var barneomsorgen i større grad fordelt på flere, på fedre, på søsken, på besteforeldre, på annen familie, på tjenestejenter og barnepiker, og slik er det også i mange kulturer den dag i dag. Vi begynner også å bli ganske mange nå som ikke har vokst opp med èn hovedomsorgsperson de første fire årene av våre liv. Jeg må innrømme at jeg synes det er en underlig og usannsynlig tanke at det kun er vest-europeiske og amerikanske barn i tidsrommet 1940-1970 eller deromkring som har hatt den barndommen som har gjort at de psykologisk sett har utviklet seg “riktig” og fått ordentlig tilknytning til andre.

    [Reply]

    Reply
  25. Juli

    May 15, 2013 12:52

    Først må jeg si at jeg så enig så enig med dette innlegget. Så til debatten under. Jeg er ingen hard karrierekvinne som elsker jobben min mer enn barna mine, jeg hengir meg ikke ukritisk til forbrukersamfunnets krav og av og til er jeg sliten langt inn i sjelen som følge av jobb, barn og hva livet krever. Like fult er det svært viktig for meg å være i arbeid for er det bare jeg som har fått med meg at vi lever i en velferdsstat her i landet? At høyere utdanning ikke egentlig er gratis og at det ikke egentlig koster 150 kr å gå til legen? Vi driver med omfordeling i Norge, til fordel for de svakeste, og det koster penger. Det handler om solidaritet. Og det handler om hvilken fremtid jeg ønsker for mine barn. Hva vis min nå så uskyldige lille sønn, gud forby, kjører en motorsykkel i fjellveggen og blir ufør. Kommer han da til å takke meg mest for mitt bidrag til at vi fremdeles har et system som da gir han et verdig liv eller at jeg var hjemme å bakte boller med han til han var tre år fordi han ikke likte seg i barnehagen? Småbarnsforeldre i full jobb er slitsom, for mor, far og barn, men det er ikke noe jeg og mannen min gjør mot barna våre, det er noe vi gjør for dem. Og det gjør oss ikke til materialister, men til kjærlige foreldre som evner å se at barn har behov også etter denne aller første tiden. Så til deg som vil jobbe mindre og leve mer, det er jo fint, men ikke i en velferdsstat. Så da for du håpe mannen din tjener så godt at du kan fortsette å være hjemme når utgifter til helseforsikring og utdanning til barna kommer i tillegg.
    Liten kommentar til forsking som viser forhøyet kortisonnivå hos barnehagebarn: når du måler kortisonnivået til Ola i det han begynner i barnehagen og en gitt tid etterpå og finner at Ola har et forhøyet kortisonnivå. Så vet du kun en ting, at Ola har et høyt kortisonnivå. Ville du vite om Ola for høyere kortisonnivå av å gå i barnehage måtte man også ha målt nivå før Ola begynte i barnehagen. Det hjelper ikke å sammenligne han med Kari som går hjemme med mamma, for Kari og Ola ligner ikke tilstrekkelig på hverandre.

    [Reply]

    Reply
  26. T

    May 15, 2013 13:00

    Penger er ikke bare et middel til vekst og flere ting. Det er også et system for å bytte tjenester som ikke alltid er like lett å bytte fra person til person. Jeg er har en jobb som krever mye tid og ressurser, og tjener også ganske bra. Jeg har den jobben fordi jeg liker den, ikke på grunn av pengene. Jeg jobber mye fordi det gir meg mer erfaring og gjør meg bedre i jobben min, ikke for å tjene mest mulig. Det er også nyttig for samfunnet at jeg blir god til det jeg jobber med. (Jeg er lege, men det samme gjelder for mange andre jobber).
    Imidlertid gjør pengene jeg tjener at jeg kan kjøpe tjenester, som for eksempel husvask, av andre slik at det er mulig å jobbe så mye som jeg gjør, selv om mitt døgn ikke inneholder mer enn 24 timer det heller. Jeg har ikke vaskehjelp for å slippe å vaske min egen skit fordi jeg er for fin på det til å gjøre selv, men fordi det er en måte å kjøpe seg mer tid og mindre plikter på. Jeg har en “hvit” vaskehjelp, som får en lønn som er i henhold til norske lover og regler, og som har krav på ferie, feriepenger, sykepenger og pensjonspoeng i motsetning til svart vaskehjelp. Hvit vaskehjelp er selvfølgelig dyrere enn svart. Men å betale det det koster å ha en hvit vaskehjelp mener jeg er en måte å anerkjenne at tradisjonelt kvinnearbeid også er noe som krever ressurser og har en verdi. Hvis man betaler andre for å vaske bilen sin (tradisjonelt manneoppgave) er det mye mindre snakk om å “vaske sin egen skit”. Disse tingene, og veldig mange andre ting, er feminisme for meg.
    Men jeg synes dette blogginnlegget om å skille mellom feminisme og omsorg belyser et veldig bra poeng. Omsorgspolitikk bør handle om å legge til rette for at mødre og fedre kan finne løsninger som passer for deres famile på en god måte. Det handler om at far bør anerkjennes som omsorgsperson blant annet ved at han kan opptjene en selvstendig rett til foreldrepermisjon, og faktisk ta ut den andel av permisjonen som han og barnets mor finner det hensiktsmessig at han tar, selv om mor for eksempel er student. Omsorgspolitikk bør handle om at omsorgsarbeid verdsettes, for eksempel ved at omsorgsarbeid kan gi pensjonspoeng, feks i de årene man har små barn, eller ved at halvparten av trygderettigheter og pensjonspoeng kan overføres til den hjemmearbeidende part i de familier som velger en slik løsning.
    Jeg tror omsorgspolitikken ville komme godt ut av å skille lag med feminismen. Og jeg er veldig enig i med Moki over her at man i denne debatten glemmer at folk, både mødre, fedre og barn er veldig forkjellige med tanke på erfaringer, personlighet og sårbarhet, og man har veldig forskjellige ytre rammer mtp fleksibilitet og reisevei til jobb, pensjonert og engasjert bestemor i nært nabolag eller mangel på sådan, osv osv. Det blir dermed et umulig (og ikke ønskelig) prosjekt å skulle definere en løsning med permisjonsfordeling, lønnsarbeid vs hjemmearbeid osv som skal være den “rette” for alle. Omsorgspolitikkens prosjekt bør etter min mening være å jobbe for at folk og familier skal kunne finne løsninger som passer til deres individuelle forutsetninger, uavhengig av kjønn, og dermed adskilt fra feminismen.

    [Reply]

    Reply
  27. underveis

    May 15, 2013 14:28

    Fin påminnelse i denne debatten, Moki! Det finnes så mange forskjellige behov og sårbarheter – og ulike muligheter og valg. Og til og med ulike ønsker for det gode og rette liv. Det er en sentral voksenoppgave for både kvinner og menn å klare å gjøre disse valgene og vurderingene – inkludert det å noen ganger gjøre annerledes og motstrøms valg, for eksempel fordi en har et barn som trenger det. Og det bør vi ha respekt for.
    Disse debattene blir ofte vanskelige – fordi det blir en sammenblanding av samfunnsanalyse og forsvar av egne valg. Det har vært interessant å følge her – med mange velformulerte innlegg. Jeg synes Ellen fortjener honnør for utholdenhet med å framføre sine argumenter her med ganske mye motbør.

    Når det gjelder hvem som kommer med flest overtramp – så er vel det helt umulig å si. Det er uansett enkeltpersoner og enkeltuttalelser som uttrykker overtramp – og det er unødvendig å anklage alle som står for et standpunkt, eller har gjort egne personlige valg av en eller annen grunn – for å representere “flest overtramp”. Vi kan alle mene noe uten å dytte det på andre som det eneste rette. Mange av oss prøver nettopp dette.

    Livet er sammensatt og utfordrende for de fleste. Med ansvar for barn blir ikke alt som vi har tenkt. Vi er mange som har mange slags kombinasjoner av heltid og deltid og hjemmetid og bortetid og overtid og alt som er bak oss og foran oss. Og vi har grunner til det. Ikke alle valg er ideelle valg som vi mener at “alle burde ta” – men de kan ha vært nødvendige i våre enkelte konkrete liv. Vi blir alle litt klokere hvis vi kan lytte til og respektere ulike valg.
    underveiss siste bloggpost: adgang, medbestemmelse og mangfoldMy Profile

    [Reply]

    May-Linda Reply:

    Vel talt.

    [Reply]

    Ellen Reply:

    Takk og puh!!

    Jeg tror absolutt at det er viktig at vi lytter til hverandre og prøver å forstå hvorfor folk tar ulike valg. Derfor er alle de bøkene om mamma-livet som er kommet i det siste, så viktige. Men det er også viktig å ta valg og stå opp for dem selv om det provoserer. Ellers ender vi alt for lett i en sånn postmodernistisk sant-for-meg-sant-for deg-greie der alt er like godt og greit. Og det er farlig! Hvorfor? Jo fordi det er det samme som å la makta råde. Og det har vi kvinner sjelden vært tjent med!!

    [Reply]

    underveis Reply:

    :-) Jeg er nok ikke så redd for det postmoderne tilsnittet her. Jeg tenker vel at det snarere åpner opp enn stenger mulighetene for debatt og meninger – og dermed frigjøring – og dermed også fungerer mer maktkritisk enn det modernes tilnærming med større entydighet og vekt på entydige sannheter. Det entydige innebærer slik jeg ser det, i større grad at “makta rår” – at de gjeldende sannheter (maktens sannheter) om hva som er bra og best for barn, kvinner, menn, mennesker, velferdsstaten, velstanden, nordmenn whatever… osv osv får stå uimotsagt.
    Men – jeg er helt enig med deg at en får stå for sine egne valg. Det står imidlertid – i de fleste sammenhenger – ikke i motsetning til å se at det finnes andre gode valg også, for andre. (Og så finnes det selvfølgelig grenser for dette. Det finnes jo noen ting vi bør være absolutt FOR eller absolutt i MOT. )
    underveiss siste bloggpost: adgang, medbestemmelse og mangfoldMy Profile

    [Reply]

    Reply
  28. Grace S. Torsøe Johansen

    May 15, 2013 23:01

    Jeg kommer med en utdyping av mine synspunkter på tampen av debatten:

    Til May-Linda: Ja, jeg mener at “siden mor som regel er hjemme i starten, så bør hun også fortsette med det for kontinuitetens skyld”. Og jeg mener at mor fra naturens side også er ment å være denne hovedomsorgspersonen. Barnet blir knyttet til mor allerede i svangerskapet. Fosteret kjenner mors hjerterytme, mors stemme, mors bevegelser. Mors kropp er spesiallaget for svangerskap, fødsler og amming. Mor og barn-forholdet er et symbiotisk forhold der barnet opplever dem som ett. Når mor ammer, utskilles også hormoner som hjelper til på denne tilknytningen. Dersom mor dør, er syk eller ikke kan, ønsker eller er i stand til å ha denne rollen overfor barnet sitt, mener jeg at far absolutt er i stand til å gi også spedbarnet god omsorg og være hovedomsorgspersonen for barnet. Men jeg mener at det bør være en kontinuitet. Jeg tror det er traumatisk for barnet å føle seg forlatt av denne foretrukne omsorgspersonen for tidlig. Det har med barnets følelse av trygghet å gjøre. Tilknytningspsykologer mener at det som regel tar to-tre år å oppnå en trygg og god tilknytning, og kvaliteten på tilknytningen har følger for vår evne til å inngå i gode relasjoner senere i livet. Derfor bør det også være økt kunnskap om tilknytning i barnehager, slik at småbarna har sin egen kontaktperson som har ekstra tid til det ene barnet.

    Angående stressforskning: Det er ikke bare de barna som gråter som er stresset. De barna som gråter, viser tilknytningsadferd, de prøver å oppnå at de ikke blir forlatt, og det er tegn på god tilknytning. Det som imidlertid overrasket forskerne, var at de barna som ikke gråter, har enda høyere nivå av stresshormonet kortisol. De gir ikke uttrykk for frykten sin, men det er likevel en svært stressende situasjon for barnet. Forskerne mener at barn er spesielt sårbare for stress de to første leveårene. Stress kan gjøre barna mer sårbare for påkjenninger senere i livet. I NOU 2009: 08, i kap. 8.4 Stress tidlig i livet, står det følgende om stressforskning:

    “Hos barn under to år skal det svært lite til før stresshormoner aktiveres. Det er dokumentert at et vedvarende høyt stressnivå hos de minste, fører til varige endringer i nervesystemet i hjernen. Mye peker på at disse endringene fører til at en person, når det møter motgang siden i livet, blir lettere stresset og reagerer uhensiktsmessig. Samtidig vet vi at stadig flere unge får rusmisbruksproblemer eller psykiske plager og stadig flere unge voksne blir uføretrygdet som følge av psyken. Skal man arbeide forebyggende, er det av betydning å minimalisere stressfaktorer i barnets første og sårbare fase.”

    Tid for barn mener det er viktig at kunnskapen om barns behov spres. De små barna trenger ro, trygghet og tilknytning. Likestillingshensyn må vike når det er snakk om små barn. Morsrollen er viktig og verdifull og bør anerkjennes. Vi mener at det å gi barna mer tid med mor/far/den foretrukne omsorgspersonen, også er samfunnsøkonomisk verdifullt. Stadig flere unge sliter psykisk, og stadig flere blir uføretrygdede. Selv om antall skilsmisser har gått noe ned nå, er det fortsatt altfor mange som opplever skilsmisser. Sykmeldinger, reparasjoner, uførhet og brutte relasjoner koster staten enorme summer. Å investere i trygge barn med god relasjonserfaring er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Barndommen setter spor langt inn i voksenlivet. Ønsker vi velfungerende voksne som bidrar med skatt til velferdsstaten, må vi begynne med å investere i barna. Det er forebygging, og vil bidra til å redusere en del utgiftsposter (spesielt helseutgifter) i velferdsstaten. Så stor betydning har disse første årene.

    Når det er sagt, vil jeg gjenta at jeg ønsker å utvise respekt overfor dem som velger å dele permisjonen eller sende barnet tidlig og mye i barnehage. Det er mange årsaker til at vi velger som vi gjør. Mange har ikke økonomisk mulighet til annet, og mange ønsker heller ikke noe annet. Noen ganger er det snakk om prioritering, men mange får det ikke til å gå rundt med lengre permisjon. Derfor mener Tid for barn at staten bør bidra med økonomisk hjelp i form av lengre foreldrepermisjon, valgfri fedrekvote og økt kontantstøtte. Da vil det være mulig for flere å være hjemme lenger, noe som er av betydning for barna. Og for de barna som er i barnehage, er det viktig med små avdelinger, god voksentetthet, og at barna får en tilknytningsperson.

    God omsorg for barna fra både mor, far og andre omsorgspersoner er viktig og verdifullt og bør anerkjennes. Barns behov må komme før likestillingshensyn, og jeg mener at jeg som kvinne har en spesiell oppgave i forhold til mine barn de første årene. Derfor mener jeg omsorgsfeminist er en fin merkelapp å få!

    [Reply]

    Reply
  29. May-Linda

    May 16, 2013 12:49

    Takk for presisering, det var nyttig. Jeg tenker at omstendighetene ofte gir mor de beste betingelsene for å knytte en tett relasjon til barnet tidlig, men har vanskelig for å se at andre personer som går inn i relasjonen med liv og lyst – fedre, adoptivforeldre eller andre – gir dårligere omsorg. Dere mener andre kan gi god omsorg, men at mor alltid gir den beste. Kontinuiteten og det å ha èn hovedomsorgsperson synes imidlertid å være det dere legger aller mest vekt på. Jeg er mer opptatt av at endringer i små barns hverdag ideelt sett gjøres gradvis. Jeg og min mann har delt permisjonene ved at han har tatt to dager i uka allerede fra barnet var to-tre måneder gammelt. På det tidspunktet har han også brukt så mye tid sammen med dem allerede fra fødsel av at han kjenner dem. Vi har også brukt tid på barnehagetilvenning og gjort vårt for å få til korte dager. Barna mine er slett ikke glade og fornøyde bestandig, men jeg må si at tanken om at de har fått et så nært forhold til sin far så tidlig, og at de også har hatt nære, omsorgsfulle personer å knytte seg til i barnehagen fra tidlig alder, skal være uheldig for dem, fremstår som veldig rar for meg. Som mor ser jeg jo at de både er tillitsfulle og knytter gode og nære bånd til folk rundt seg, og jeg ser også et vell av andre fornøyde og glade barn i barnehagen. At der er mer til et barn enn det et smilende og leende fjes forteller noe om, vet jeg, men at de alle egentlig ikke har det bra… Avstanden mellom det dere sier og det jeg ser, blir rett og slett for stor. Jeg sier ikke dermed at det ikke finnes barn som av forskjellige grunner synes barnehage er vanskelig, og jeg er som deg veldig opptatt av voksentetthet og av kvalitet i barnehagen. Jeg vet også at ikke alle barnehager er som min.

    Når det gjelder andre punkter du trekker frem, tenker jeg at det er viktig å også ha med følgende refleksjoner i debatten:

    – Et historisk og krysskulturelt perspektiv: Er måtene småbarn levde på før husmorperioden og nå i etterkant, og andre steder i verden i dag, barndommer som barn ble/blir skadet av? Er barn virkelig så sårbare som utviklingspsykologene vil ha det til? Det finnes forskere som er kritiske til en del utviklingspsykologers syn på barns utvikling.

    – “Vi må begynne å investere i barna”: Vi har antakelig aldri investert så mye emosjonell støtte og omsorg i barna som i dag – ikke en gang under husmorperioden. Kvinnehistorikere viser jo at husmødre langt fra lå på gulvet og lekte med barna, men tvert om brukte mye tid på husarbeid, mens barna ofte var mye ute. Før den tid var hverdagen for veldig mange et slit for overlevelsen. Kolleger av meg intervjuer for tiden lærere og førskolelærere som mener at de barna som klarer seg dårlig i skole og barnehage ofte enten opplever omsorgssvikt eller, motsatt, blir overbeskyttet hjemmefra. Jeg sier ikke at vi skal gi barn mindre omsorg, men jeg tror vi bør reflektere over hvordan vi dyktiggjør barn for samfunnet, og over at omsorg ikke nødvendigvis bare handler om å gi barn ro og trygghet.

    – Det at mor er hjemme/jobber redusert setter dere i sammenheng med mindre psykiske lidelser og med uførhet hos barn og unge. Hvis dette henger sammen, er det i så fall et paradoks at Sørlandet, hvor mødre jobber minst i landet og hvor barnehagebruken over tid har vært lavest, har en skyhøy andel unge uføre og også skårer veldig dårlig på mange andre levekårsvariabler. Maler vi med bred pensel, er det tvert om jevnt over familier med lav sysselsetting blant de voksne som “produserer” flest problemer. Kolleger av meg har intervjuet unge uføre på Sørlandet, og disse kommer ofte fra familier hvor de voksne har en såkalt svak eller manglende tilknytning til arbeidslivet. Og statistiske studier viser tydelig at høy utdanning og yrkesaktivitet for mor er blant variablene som betyr mest positivt sett for barns levekår.

    [Reply]

    Reply
  30. Grace S. Torsøe Johansen

    May 19, 2013 22:37

    Beklager sen oppfølging.

    Jeg er enig med deg i at endringer i små barns hverdag ideelt sett gjøres gradvis. Men jeg tenker “gradvis” i et mye langsommere tempo enn deg. Jeg tenker at barna ideelt sett bør ha to-tre (fire) år sammen med hovedomsorgspersonen, ettersom det ifølge tilknytningspsykologer er den tiden barnet trenger på å oppnå en trygg og god tilknytning. Når barnet naturlig løsriver seg fra mor/far/den foretrukne omsorgspersonen, er barnet klar for å utvide horisonten mot flere omsorgspersoner. Selvfølgelig har barnet en iboende nysgjerrighet på andre personer og omverdenen fra spedbarnsalderen, men det naturlige er at barnet bruker tilknytningspersonen som trygg base og trygg havn når det utforsker verden, og at denne personen representerer en særegen trygghet for barnet. Mor er fra naturens side ment å skulle amme barnet. Dette er ikke alltid mulig, og noen ønsker heller ikke å amme barnet, men helsegevinstene ved amming er udiskutable. Verdens helseorganisasjon anbefaler amming til barnet er to år, og dersom barnet skal løsrives fra mor allerede etter to-tre måneder, eller når fedrekvoten starter senere i babytiden, vil det være vanskelig å amme barnet så mye som mange babyer ønsker ved selvregulering. Dermed blir ammingen lidende dersom far skal tidligere inn på banen. I tillegg mener jeg som nevnt at det kan være vanskelig og traumatisk for babyen å skulle adskilles fra hovedomsorgspersonen for tidlig. Det er mulig at dette er annerledes når denne personen ikke ammer barnet.

    Mine erfaringer har selvfølgelig også preget mine meninger og oppfatninger. Jeg har selv tre barn. Første barn var jeg hjemme med til måneden før han fylte to år. I ettertid ser jeg at han nok er et av de sårbare barna som hadde trengt tre-fire (fem?) år hjemme før barnehagestart. De andre barna har en helt annen personlighet. Jeg var hjemme med nummer to til hun var 2 år og 5 mnd, og for henne har barnehage bare vært positivt. Mitt tredje barn har akkurat fylt ett år og kommer til å begynne i barnehage når han er 2 og og 3 mnd, og det regner jeg med også kommer til å gå bra. Vi velger å bruke barnehage stort sett i kjernetiden fram til skolestart, og jeg ser at bare litt lengre dager gjør barna mye mer slitne. Barneparkene er nedlagt i området, og her vi bor, må barna i barnehage for å ha andre barn å leke med. Deltidsplass er ikke et tilbud i vår barnehage, men vi justerer dagene som det passer oss. Andre steder er jo både barnepark, deltidsplass i barnehage eller sosial omgang med andre hjemmeværende mødre og barn en mulighet for å gi barna sosial omgang med andre barn.
    Jeg har vært hjemme mens min mann har hatt pappapermisjonene. Jeg mener å ha lest at ca. 50 pst. av kvinnene velger å være hjemme mens far tar ut fedrekvoten. Det sier kanskje noe om hvilke behov mange opplever at barna har?
    Mine barn har vært såkalte “mammadalter”. Det fremstilles som noe negativt. Det kan selvfølgelig til tider være litt slitsomt for mor og litt trist for far, men jeg tror barnas signaler forteller noe om deres behov for min tilstedeværelse. Jeg har ammet barna lenge, og vi tenker at dette også har en sammenheng med at barna har søkt til meg. Men likevel har barna søkt til oss to foreldre mer jevnt fordelt etter som barna vokser til. Eldstemann på snart syv år har mannen min et slags hovedansvar for nå.
    Min mann jobber ikke mer overtid for at jeg skal kunne være hjemme mer. Jobben er viktig for ham, og han ønsker ikke å jobbe redusert. Men han prioriterer likevel familien i stor grad, og han er en nær far når han er hjemme. At jeg har vært hovedomsorgsperson de første årene innebærer dermed ikke at barna har en fjern far, men en høyst deltakende far som vi opplever at barna har et nært og godt forhold til. Og om noen skulle lure på hvordan det står til med likestillingen i hjemmet vårt, vil jeg nevne at han er en flittigere bruker av vaskekluten og støvkosten enn meg. Både mor og far er viktige for barna, og begge trengs på ulike måter for at familien skal fungere godt sammen. Familien er et felles prosjekt.

    Jeg er også opptatt av “hvordan vi dyktiggjør barn for samfunnet”, som du skriver. Barn skal selvfølgelig få lov til å være aktive, utfolde seg og lære seg å fungere i sosiale sammenhenger, og de trenger utfordringer for å vokse og modnes, men barn må få lov til å nærme seg verden i sitt eget tempo, og ikke i et tempo som voksensamfunnet mener bør være riktig. Når forskningen viser at trygg tilknytning og minimalt med stress de første leveårene er viktig for barns hjerneutvikling og psykiske motstandskraft, tenker jeg at det å utsette barnehagestarten til barna selv er klare, gir barna et bedre utgangspunkt for god psykisk og fysisk helse og gode relasjoner senere i livet. Det er ikke alltid mulig å se utenpå barna hvordan deres psykiske motstandskraft er, men når barna blir voksne, ser man tydeligere utslagene av barndommens opplevelser. Du har nok rett i at “omsorg ikke nødvendigvis bare handler om å gi barn ro og trygghet”, men de første årene har ro og trygghet stor betydning, og kvaliteten på omsorgen disse årene har stor betydning for helsen og relasjonene hele livet.

    Det er veldig positivt at foreldre i dag gir barna så god emosjonell støtte og er psykisk tilgjengelige i så stor grad for barna. Men dersom barna er mer hjemme, lærer seg å aktivisere seg selv i større grad, ikke blir observert av voksne hele tiden, men har en trygghetsrepresenterende forelder tilgjengelig i nærheten, tror jeg ikke det er negativt for barna. En hjemmeværende forelder har nødvendigvis en del oppgaver som må gjøres i hjemmet, og jeg tenker ikke at man skal sitte på gulvet og leke med barnet hele dagen. Barnet kan tas med på de daglige gjøremålene og få oppleve nærhet og mestring gjennom å være en bidragsyter i familien.

    Du nevner at familier med lav sysselsetting er blant de voksne som “produserer” flest problemer, og
    at høy utdanning og yrkesaktivitet for mor er blant variablene som betyr mest positivt sett for barns levekår.
    Det finnes flere årsaker til manglende deltakelse i arbeidslivet, og det finnes flere årsaker til psykiske problemer. Ikke alle foreldre er omsorgsfulle foreldre som gir barna det beste utgangspunktet i livet. Men de fleste foreldre er faktisk gode foreldre, og da bør vi ikke sende “alle” tidlig i barnehage og utsette dem for potensielle skadevirkninger av en for tidlig barnehagestart for at barna som har det bedre i barnehage enn hjemme, nettopp skal være der. Vi må ha tiltro til norske foreldre og gi dem troen tilbake på at den omsorgen de gir barna sine de første årene er verdifull. Det politiske presset på at barna skal i barnehage som ettåringer og at mødre også skal delta like mye i arbeidslivet som menn, gjør at foreldre som har råd til å ha barna hjemme lenger eller til å jobbe deltid for at barna skal ha kortere dager i barnehagen, også velger å “følge strømmen” og sende barna tidlig og mye i barnehage. Foreldre bør heller støttes i å imøtekomme behovene til hvert enkelt barn. Barn er så forskjellige, og behovene varierer. Da bør ikke alle sendes inn i den samme “trakten”. Det vil nødvendigvis gi noen negative utslag hos de barna dette ikke passer for.

    Tid for barn ønsker å spre kunnskap og forskning om barns behov for at foreldre skal få et godt utgangspunkt for å ta gode valg som foreldre. Jeg ønsker ikke å gi andre dårlig samvittighet for deres valg, og jeg har heller ikke bare tatt gode/riktige valg for mine barn. Men jeg ønsker at kommende og nye foreldre skal få et best mulig kunnskapsgrunnlag når de skal velger løsninger for sine barn. Det finnes forskning som motsier hverandres resultater, men jeg har naturlig nok mest tiltro til den forskningen som stemmer best overens med mine erfaringer, akkurat som du synes det er vanskelig å forstå mine synspunkter siden min virkelighet er så annerledes enn din.

    Vi ønsker alle det beste for våre barn. Derfor må vi respektere at vi velger ulike løsninger for omsorg, fordi vi gjør valgene våre på bakgrunn av den informasjonen, den kunnskapen og de evnene vi har på tidspunktet for valgene. Likevel må det være rom for en debatt om barnets beste, og vi bør være åpne for forskning og synspunkter som kan lede oss et skritt videre mot det som er ideelt for barna. Det tror jeg også er det ideelle for samfunnet på lang sikt.

    [Reply]

    Reply
  31. May-Linda

    May 19, 2013 23:26

    Takk for utfyllende svar. Her hjemme er der også fire mammadalter, det kan jeg skrive under på. Det jeg setter dette i sammenheng med, er at jeg er mer lydhør og på alerten for deres behov enn det deres far er. Det samme ser jeg i veldig mange andre par. Det går selvfølgelig an å forklare den forskjellen med biologi, men jeg tror det aller mest handler om at gutter i mye større grad enn jenter vokser opp med å få lov til å sette seg selv og sine egne behov i sentrum, mens jenter i mye større grad læres opp til omsorg for andre. Selv var jeg pappadalt.

    Jeg er ikke så bekymret for dagens norske barn. Tvert om tenker jeg at norske barn aldri har hatt det så godt som i dag, og at norske barn er heldige i verdenssammenheng, og det tror jeg mange forskere vil si seg enige i. Jeg tror barn er sterkere enn vi tror, og jeg tror også at en del barn som vi kanskje ikke tror passer så godt for barnehage, kanskje har spesielt godt av å gå der. Jeg har selv vært nybakt mamma til en forsiktig ettåring og lurt veldig på hva som er det beste for ham. Han er i dag snart 13 år og supersosial, og det å se på hva barnehagen gjorde for ham må jeg si var en ganske stor opplevelse. Jeg tror også at barn som er hjemme med ressurssterke foreldre har det bra. I det hele tatt tror jeg de aller fleste barn er veldig tilpasningsdyktige og kan trives med mye forskjellig, så lenge de er omgitt av gode mennesker.

    Jeg mener ikke at norske barn har det så godt at vi ikke skal diskutere hvordan barn kan få det enda bedre. Men jeg mener krisebildene som noen maler av den norske barndommen er direkte feilaktige og at de putter et uendelig stort press på mødre, og ikke på samme måte på fedre. Det synes jeg blir veldig feil, på mange forskjellige måter. Takk for god og interessant debatt!

    [Reply]

    Reply
  32. Grace S. Torsøe Johansen

    May 20, 2013 08:39

    Takk for svar igjen, og takk i like måte for en god debatt! Du trekker fram interessante momenter, og det er fint å få noe å bryne seg på. Stå på videre for god omsorg for barna!

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply to Sørlandet

(*) Required, Your email will not be published


seven × 2 =

CommentLuv badge