Hva skjedde med likestillingen?

, , 15 Comments

Allerede i prøvetiden begynner alkoholforbudet. Hver måned består av fjorten dager uten alkohol og fjorten dager hvor det er lov å drikke, og her er det om å gjøre å ha flaks med hvordan fredagspilsene, pubquizzene og festene plasserer seg i syklusen. Så følger tre måneder med sosial unntakstilstand, konstant kvalme og en trøtthet som gjør at man bare såvidt klarer å skrape seg hjem fra jobb før man kollapser på sofaen. Mens mannen drikker sin øl og lever sitt liv som han pleier.

Så kommer resten av graviditeten, med alle dens vidunderlige bivirkninger. Man forsøker å håndtere bekkenplager, søvnløshet og hovne ben, kjente og ukjentes forventninger til og meninger om en selv som vordende mor samtidig som man strever med å kle på en kropp som på ingen måte ligner på den man pleide å ha. Mens mannen drikker sin øl og lever sitt liv som han pleier.

Til slutt er det tid for fødsel. Det er – selvfølgelig – det aller vondeste man har vært med på. Ever. Men så! Så skulle man kanskje tro, hvis det var noen rettferdighet her i verden, at stafettpinnen kunne gis videre til det medlemmet på laget som de siste ni månedene hadde fått sin skjønnhetssøvn og fått dekket sine sosiale behov – en ny løper som frisk og uthvilt kunne ta fatt på neste etappe med oppsamlet energi og pågangsmot. Men neida! Mor natur er tydeligvis ikke opptatt av rettferdighet.

Dermed er det den samme gamle traveren som får legge nye måneder med dårlig søvn til regnskapet. Det er den samme løperen som får streve med såre brystvorter, løpske hormoner, barseltårer, nattesvette og generell tåketilstand – og den samme løperen som fremdeles må sette sitt sosiale liv, sine planlagte prosjekter og håpet om en barnefri kveld på vent. Tidligere var det bekkenløsning, manglende energi og en tung kropp som skapte husarresten, nå er det den nyvunnede statusen som eneveldig matstasjon. Og for virkelig å understreke ulikestillingen, så har Mor natur laget det slik at den samme gamle traveren får vondt i hjertet av å være borte fra barnet i mer enn et par timer.

Mens mannen drikker sin øl og lever sitt liv… vel, ikke helt som han pleier. Men likevel! Det hele er så enormt lite likestilt at det er nesten så man får lyst til å insistere på å ha hele permisjonstiden selv. Har man ikke fortjent såpass, sånn som man har slitt og holdt på i månedsvis? Men så er det jo bare det, at selv om Mor natur har laget det adskillig mer strevsomt å få barn for kvinner enn for menn, så blir foreldreskapet neppe særlig mer likestilt hvis far plasseres på sidelinjen mens mor har den fulle og hele kontroll på hjemmebane.

Sukk.

Illustrasjon: Chien-Yu Kuo

 

15 Responses

  1. Eira

    May 2, 2011 19:05

    Jeg har også lurt litt på det der. Hvis man er utslitt og frustrert av å ha vært hjemme med barn i et halvt år (og det blir de aller fleste av oss), så er neppe løsningen å være hjemme det neste halvåret også.

    [Reply]

    Reply
  2. underveis

    May 2, 2011 20:29

    Hmmmm, nå lurer jeg litt….
    Ja, det er absolutt mest belastende fysisk å bli mamma. Men at pappaen bare “drikker sin øl og lever sitt liv som han pleier” høres jo ikke helt bra ut… Det finnes andre måter å være pappa på – noe som også gjør det lettere å være den nybakte mammaen….

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Oioi, her må jeg ile til og rydde opp i en misforståelse. Det er på ingen måte snakk om at pappaen bare drikker sin øl og lever sitt liv som han pleier, og særlig ikke etter at barnet er født. Men pappaen kan jo – i mye større grad enn den ammende mammaen – både drikke øl til middag en gang i blant og koste på seg en barnefri kveld innimellom. Dessuten har han ikke lagt på seg – og tatt av igjen – et ukjent antall kilo de siste månedene, kroppen hans er ikke proppfull av hormoner og han trenger ikke bli vekket om natten av en sulten baby.

    Denne pappaen er i høyeste grad tilstede for både mammaen og babyen, la det ikke være noen tvil om det! :-)

    [Reply]

    Reply
  3. Stina - Oppskjørta

    May 2, 2011 20:29

    Nettopp det der er grunnen til at jeg mener kvinner bør ha mer av fødselspermisjonen enn menn. Når jeg – etter ni måneders kvalme, bekkenvondt og generelt ubehag, pluss en fødsel – får de første månedene med unntakstilstand, ammemaraton og barselkropp, så synes jeg ikke den perioden trenger å telle med i den delen av permisjonen vi deler. Det har funka for oss å dele permisjonen fra tre måneder etter fødselen likt, og det føles rettferdig, slev om pappaen ikke akurat sov rekordmye i barselperioden han heller.

    [Reply]

    Reply
  4. Kristin

    May 2, 2011 20:43

    Hehe. Selv ikke de mest hardbarka rødstrømpene kan komme unna den naturlige forskjellen på mann og kvinne.

    Her får far sine 10 uker. De starter i juni og slutter i august. En deilig tid å være hjemme, med bare veier og deilige tempraturer. Fram til det har han lekt med lille jenta daglig og hun kjenner ingen som er så morsom å være sammen med som han. Han skifter bleier, gir mat, triller turer, bysser og synger. Fars involvering i sine barns liv kan ikke måles i antall permisjonsuker!!

    [Reply]

    Eira Reply:

    Jeg kjenner meg ikke helt igjen i forestillingene om pappaen som “får” ti uker og at mor har “fortjent” mesteparten av permisjonen. Det blir jo helt baklengs problemstilling. Jeg syntes det var deilig og en befrielse å komme ut i jobb igjen og bare være meg i åtte timer hver dag. Å få lov å bruke hodet på noe annet enn babypludder, sutring, mating og bæsjebleier. Hvorfor er enda mer av det samme en belønning til mor for å ha holdt ut med en slitsom babytid de første månedene?

    Nå høres jeg sikkert veldig negativ ut. Jeg liker jo å være sammen med ungene, og har satt dem til verden med vitende og vilje. Men jeg blir helt ko-ko av å være mamma døgnet rundt, og jeg tror ikke det er bare meg.

    [Reply]

    Kristin Reply:

    Beklager. Det var ikke meningen å skrive “får”. Selv om både mor og far faktisk FÅR permisjon. Poenget mitt var at han ikke hadde blitt noen bedre far dersom han var hjemme i seks mnd istedenfor 10 uker. Her i huset er han like opptatt av ungen som jeg er, selv om han må på jobb hver dag mens jeg er hjemme de første månedene.

    [Reply]

    Reply
  5. Kristin

    May 2, 2011 21:12

    Du får sannelig sagt det.

    Selv de flinkeste og mest perfekte menn og fedre “drikker sin øl og lever sitt liv som han pleier” i forhold til det vi som mødre gjør. Sånn er det bare og det har lite hensikt å gjøre noe med det. Men nettopp derfor er det viktig at de får sin del av permisjonen – for da får de virkelig kjenne på kroppen hva det er å være uunværlig omsorgsgiver for en periode. De må gjerne planlegge å bygge ut huset, sette opp noen vegger eller generelt ligge på sofaen i de 10 tilmålte ukene sine. Moohahaha! Prøv å gjøre det med en 8 måneders baby i huset alene.

    Pappapermisjonen fungerer sånn sett litt som en søt hevn. Vi kan sitte på jobb og nyte en kopp kaffe uten å bekymre oss for skolde-faren, mens han får nyte poden som ikke vil sove sine tilmålte lurer i løpet av dagen og derfor bare sutrer.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ja nettopp. Det er jo ikke sånn at pappaenes liv ikke forandrer seg, det gjør de jo så absolutt! Men det er forskjell på å være mamma og pappa, hvertfall den første tiden.

    Hevn er kanskje litt i overkant (hehe), men det er nok en fordel for alle at begge får prøve ut dette med å være hovedansvarlig på daglig basis :-)

    [Reply]

    Reply
  6. Liv-Inger

    May 2, 2011 21:30

    Ah, fantastisk innlegg. Og fantastisk kommentar av Kristin. Disse forskjellene mellom mann og kvinne får meg ikke overbevist om at mannen bør tilgodeses med minimalt med permisjon. Nope. Men jammen kan det føles urettferdig mens det står på som verst! Men som Kristin sier, pappaen får nok kjørt seg når det er hans tur også. Om enn ikke med såre brystvorter ;-)

    Jeg ble faktisk veldig glad i alkoholfritt øl i svangerskapet og ammetiden. Godt. Og myyye billigere enn vanlig øl! ;-)

    [Reply]

    Reply
  7. Gro

    May 2, 2011 22:12

    Jammen rart hvor forskjellig man opplever ting! Jeg følte meg tvert om heldig og priveligert som fikk bære babyen i magen min i ni måneder (selv om jeg absolutt hadde en del fysiske plager), oppleve fødselen og være aller, aller nærest babyen de første dagene. Så kom pappaen kjapt på banen, og tok like mye av nattevåk, bleieskift, kosing og mating (vi begynte tidlig med flaske) som meg. Følte aldri at jeg måtte ofre noe, eller at det var urettferdig. Og følte det helt supert å begynne å jobbe når babyen hadde blitt fem måneder.

    Jeg har heller aldri kjent det der voldsomme savnet etter ungen etter bare få timer altså. Syntes det var helt herlig med tid for meg selv allerede når babyen var bitteliten jeg! Selvsagt var det ikke mange timene de første par månedene, men vi lot gjerne besteforeldrene passe han over natten fra han var ca tre mnd. Og vi nøt det! Nå sier jeg ikke at det er fasiten for alle, men føler “alle” som blogger om mammarollen er helt i symbiose med barnet, og at det er idealet. Er det bare tilfeldig at jeg opplever det slik tro? Eller er det liksom det som er politisk korrekt, selv for feminister, etter at de har reprodusert seg selv?

    [Reply]

    Reply
  8. Kirsten

    May 3, 2011 07:50

    Hei, jeg tror at hele trikset med å ha barn er at man klarer å gjøre barnet eller barna til en del av livet sitt. Gjør det du skal og må sammen med barnet. La barnet få være med i hverdagen, og «delta»i arbeidet i familien. Sjøl spebarn liker å være til nytte, være en del av flokken.

    Sjøl fikk jeg fire barn i løpet av seks år, nå store og voksne,og det meste som var vondt og vanskelig er fortrengt. Livet med den første (alene hjemme i permisjon) forandret seg radikalt da jeg oppdaget Anna Wahlgren og Barneboka.
    Dette er en bruksanvisning for nybakte mødre (foreldre) og anbefales på det varmeste. http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=141933

    Lykke til!

    [Reply]

    Reply
  9. Linda

    May 5, 2011 20:53

    Jeg er så enig, så enig – både i følelsen av urettferdighet, ønsket om at pappaen skal kunne ta sin del av de såre brystvortene og de løpske hormonene, og en viss ambivalens i forhold til å skulle tilbake på jobb om kun få måneder.

    Samtidig er jeg så uendelig glad for at jeg har noen å gjøre dette sammen med – en ektemann som kun vil det beste for mor og sønn og som står støtt midt i de verste tårebygene – og jeg har virkelig fått økt respekt for alenemødre. Tanken på å skulle være helt alene med hele ansvaret hele tiden gjør det litt enklere å akseptere at ting er litt skjevfordelte nå i starten, synes jeg.

    [Reply]

    Reply
  10. Helene

    May 6, 2011 16:01

    Hele poenget med den reformen var vel at det skulle bli en like stor ulempe å ansette menn som kvinner, de ville være borte fra jobb omtrent like lenge (man tror kanskje det vil frambringe likelønn….?)
    Selve mamma”jobben” er et privilegium stort nok til at jeg har satt 3 unger til verden, og elsket hvert eneste minutt (selv når det er strevsomt), tror mannen har misunt meg nærheten til barnet og den tidlige tilknytningen, og følt seg litt utenfor/sjalu… Og da er en pils kanskje en liten trøst;-)
    Synes egentlig ikke menn lever spesielt rike liv sammenlignet med oss andre… tvert imot:-D

    [Reply]

    Reply
  11. Bjarte

    May 14, 2011 05:38

    Du kan spørre deg selv “Hva skjedde med likestillingen” neste gang en psykopatisk tredvesomething med aldersnoia lurer en forfylla tjueåring med seg hjem, hvorpå hun lyver om å bruke prevensjon og selvsagt blir gravid rett etterpå.

    Si hva dere vil, men menn kan ikke med loven i hånd ødelegge kvinners liv på den måten, og det blir for dumt å snakke om likestilling enn så lenge fedre, frivillige eller ufrivillige, knapt har noen rettigheter.

    Men sånt snakker man ikke om, viktigere å kjønnskvotere de tradisjonelle mannsyrkene, samtidig som ingen nevner et ord om hvordan denne kjønnsinndelingen er i NAV, f’eks.

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


6 × = twenty four

CommentLuv badge