Hvor glad kan man være?

, , 29 Comments

Nå har jeg vært tilbake på jobb i snart tre uker og jeg må si at jeg syns det er helt strålende. Det hender at jeg savner lille Bolla litt sånn innimellom – og så var det littegrann bittert at han ventet med å ta sine første små skritt til jeg akkurat hadde begynt å jobbe igjen – men stort sett er det altså helt topp. Jeg nyter å være ute i verden, tenke voksne tanker og drikke en kopp te i fred og ro. Dessuten er det helt fabelaktig å kunne identifisere en oppgave, legge en plan for hvordan den skal utføres – og så bare gjøre det. Uten å bli avbrutt av en unge som slår seg vrang, som plutselig trenger ny bleie på ubeleilige tidspunkt, som vil underholdes, kaster mat på gulvet, nekter å sove eller generelt bare hyler.

For selv om jeg elsker ungen min – virkelig! – så er det en del ting med morsrollen som jeg ikke liker spesielt godt. Og hverdagen hjemme med barn syns jeg kan være både ensom, kjedelig og slitsom. Jeg tror ikke jeg er den eneste som tenker sånn, men jeg er usikker på hvor mye man egentlig har lov til å snakke om det.

Så når kollegene mine spør meg hvordan det er å være tilbake, så sier jeg at det er veldig fint. Og så prøver jeg å ikke høres så altfor entusiastisk ut. For er det ikke egentlig litt forferdelig – å foretrekke å sitte på et kontor hele dagen, fremfor å være sammen med sitt eget barn?

Illustrasjon: Robert Francis

 

29 Responses

  1. Valiana

    February 2, 2012 20:11

    Jeg tror det er mange som føler det slik, så godt at du setter ord på det :-)
    Og er vel ikke så forferdelig å ønske å bruke sitt intellektuelle vesen litt, etter nesten et år med fullt fokus på et annet lite vesen. Du vet jo tross alt at han har det godt (hjemme hos far?)!.

    Skal snart tilbake på jobb selv, om en måneds tid. Merker at jeg gruer meg litt, men det er mest fordi jeg er redd jobben kan virke litt overveldende de første ukene, men antar at det går seg til. Jeg har stort sett kost meg i permisjonen, men har likevel vært nok av dager hvor jeg kjenner igjen det du skriver om ensomhet, kjedsomhet og slit.

    [Reply]

    Reply
  2. Sotengelen

    February 2, 2012 20:25

    Hadde du fått valget kontor/barn på heltid hadde du valgt noe annet. Tror nok ikke du er alene. Kan ikke snakke fra personlig erfaring, men av det jeg har hørt fra andre så er det vanlig å ikke ønske å være der HELE tiden.

    Voksenpauser trenger nok de fleste.

    [Reply]

    Reply
  3. Pia

    February 2, 2012 21:42

    Ha ha, det er helt normale tanker! Etterhvert er det jo på jobben man har “fri” og kan slappe av. Jeg er jo litt sånn som vil ha ungene rundt meg hele tida, samtidig som det er skjønt når de er levert i barnehagen – da “glemmer” jeg dem for ei stund, liksom.

    [Reply]

    Reply
  4. Kari Amelie

    February 2, 2012 21:46

    Hepp – dette er nok HELT normalt i min bransje i alle fall (IT), men ser at det sikkert varierer ut i fra hvilken bransje man er i og kan hende om man er i offentlig eller privat? I min bedrift er vi godt over en tredel med damer, og damer som menn har vært fra seg av begeistring i lunsjen over å være tilbake etter perm.

    Alle har vi ungene våre som skjermbakgrunn og alle stormer vi hjem 1530 for å rekke barnehagen, men alle er vi også kjempeglad for å slippe å være hjemmeværende på heltid. Tror kanskje vi alle identifiserer oss vel så mye med jobben vår som at vi har blitt foreldre.

    [Reply]

    Reply
  5. Synline

    February 2, 2012 23:18

    Tror alle har godt av å fylle flere roller og opptre på flere arenaer. Barna trenger også det.

    Eldstedatter sa det så fint: Nei, nå må du snart på jobb så du får slappe av litt, mamma!

    [Reply]

    Reply
  6. Mammadamen

    February 2, 2012 23:44

    Synes Pia sier det godt. Det er jo jobben etterhvert som er fripausen:) Jeg husker jeg synes det var helt strålende å drikke kaffe med begge hender og konsentrere meg helt om en samtale. For meg ble dog vanlig fast heltidsjobb litt for lenge borte. Og derfor gjør vi det annerledes denne gangen.

    Kos deg videre i jobben din. Det fortjener du:-)

    [Reply]

    Reply
  7. KristinB

    February 3, 2012 12:27

    Jeg er litt lei av å høre påstanden om at alle mødre i dag liksom blir pådytta dårlig samvittighet for at de ikke trives med å være hjemmeværende, for jeg tror helt ærlig talt ikke det er sånn. 

    Det er blitt en kul vane etterhvert å sukke i fellesskap over hvor dårlige mødre vi er som foretrekker jobben framfor fulltidssamvær med barnet vårt – en måte for yrkesaktive småbarnsmødre å bonde på, bekrefte for hverandre at vi er trendy, likestilte, oppegående kvinner som bryter grensene for hva som er akseptert og forventa av vårt kjønn. 

    Men altså, hvor uvanlig er det etterhvert å gå tidlig tilbake til jobben?? Det er jo det alle gjør i dag, det er dette vi ser når vi ser på familier rundt oss, dette som blir premiert og holdt fram som ønskelig og normalt – det er dette vår generasjon kvinner har blitt sosialisert til å ønske oss. Egentlig er det jo her presset finnes!

    -Vi blir fôra fra absolutt alle kanter med holdninger som sier at det bare er de aller mest ressurssvake (pluss noen kristenkonservative / undertrykte innvandrerkvinner) som finner det stimulerende å gå rundt og late seg hjemme med babyen etter at den har fylt ett. Og alle enes i dag om at selv de yngste barna trenger pedagogstyrte aktiviteter og jevnaldersosialisering med minst 20 andre unger for å utvikles normalt. 

    Dessuten finnes det jo ikke arbeid igjen i dagens husholdninger etter vaskemaskina og suppeposenes inntog, så de kvinnene som allikevel velger å trappe noe ned på utearbeidet i småbarnsfasen, har gjerne både hjemmekontor og en egen liten bedrift “på si”. Det går så greit, så!

    …hm, merker at jeg tar av litt ettersom jeg skriver nå, så jeg stopper der ;-) men poenget mitt er vel at jeg rett og slett synes det blir litt påtatt, det du snakker om akkurat i dette innlegget :-)

    Ønsker deg gode dager, på jobb og hjemme!

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Her er det visst avhengig av øynene som ser, kan det virke som.. Jeg opplever helt reelt at det er en forventning om at det å være hjemme i permisjon skal være veldig, veldig koselig – og at man tilsvarende er litt rar hvis man ikke stormsavner barnet sitt når man begynner å jobbe igjen.

    Helt ærlig så syntes jeg det var litt skummelt og ubehagelig å publisere denne teksten, men jeg gjorde det likevel fordi jeg tenkte at det kanskje var flere enn meg som hadde det sånn (har forøvrig fått en genuin takk for at jeg postet dette innlegget på DM, noe som skjer veldig sjelden..)

    Jeg syns ikke dette gjør meg hverken kul eller trendy – tvert i mot gir det meg en ørliten usikkerhet som mor. Hvorfor savner jeg ikke barnet mitt nå som jeg knapt ser han hele uka? Er det noe galt med meg? På samme måte som jeg lurte på hvorfor jeg tilsynelatende koste meg mindre i permisjon enn det “alle andre” gjorde.

    Så der du ser politisk korrekthet ser jeg et emne som er litt tabu, litt skambelagt.

    [Reply]

    Barbarella Reply:

    Må si jeg finner det en smule underlig at du, Kristin, ikke klarer å finne noe husarbeid å gjøre? Jeg og min mann synes vi så vidt holder hodet over vannet, selv m “moderne” tekniske innretninger som vaskemaskin o. l. Med to barn er det alltid nok å finne på!

    [Reply]

    KristinB Reply:

    Du har helt rett, Barabarella, og det var ironisk ment fra min side – selv om det kanskje ikke kom så godt fram ;-) 

    [Reply]

    Reply
  8. Carina

    February 3, 2012 12:32

    Man kan være akkurat så glad som man er! Og det er vel ikke forferdelig i det hele tatt. Det som er “forferdelig”, spør du meg, er vel heller at mange har dårlig samvittighet. Kan man ikke heller være glad for at det fungerer så bra, denne kombinasjonen av jobb og familieliv? Kanskje spesielt når far er hjemme og styrer skuta?Nå holdt jeg nesten på å starte en lang utredning og Hochschild og hvordan hjemme blir jobb, og jobb blir hjemme, men ordforrådet har liksom smuldret bort det siste året.. Det greier seg med å si at jeg er enig med Pia og Mammadamen, hehe.

    Selv gruer jeg meg litt til jobblivet. Men det er nok fordi det innebærer at først må jeg få meg en jobb, og fordi¨dette jobblivet er så ukjent. Men slik blir det jo når man går rett fra studiene til mammalivet. Skulle man være så heldig å produsere seg en gang til, så gleder jeg meg veldig til å ha en kjent jobb/arbeidsituasjon å komme tilbake til. (Og ikke minst til lang pappaperm, her rakk nemlig ikke mammaen jobbe inn permrettighetene, og dermed mistet også pappaen sine. Men det er en annen historie.)

    [Reply]

    Reply
  9. Ida

    February 3, 2012 14:24

    Har selv akkurat begynt å jobbe igjen etter permisjon, og kan ikke si at jeg kjenner meg igjen i det du skriver – heller omvendt. Jeg føler det er forventet at jeg skal syns det er supert å jobbe igjen, det skal liksom ikke være nok for ressursterke, velutdannede kvinner (og menn) å vere hjemme med sine egne barn. Kjenner at jeg savner babyen min noe grusomt selv om pappaen er hjemme med henne, skulle veldig gjerne vært hjemme mye lenger selv (hun er 8 mnd). Som gravid tenkte jeg at det var mer enn lang nok permisjon, men nå skulle jeg gjerne hatt mer. Tenker at det går seg til etterhvert, men akkurat nå er det bare tungt og trist, selv om jeg har gode kollegaer og spennende jobb. Og det er det ikke “lov” å si, for da er man gammeldags og sutrete. Så det jeg egentlig vil frem til er vel at jeg syns du skal være glad du føler som du gjør, ikke tenk på dårlig samvittighet for barna har det like fint hjemme hos far. Det er bare (noen av) oss mødre som syns det er trist å ikke være hjemme lenger.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Nå fikk jeg vondt av deg, det må være fryktelig å sitte på jobb og verke etter barnet sitt! Håper virkelig det går seg til. Syns selv det var vanskelig å gjette på forhånd hvor lenge jeg ville synes det var ok å være hjemme, man aner jo ikke hva man går til. For min del kunne jeg gjerne begynt å jobbe tidligere enn jeg gjorde, men så var jeg også hjemme 3 måneder lengre enn du har vært.

    Interessant at vi har så ulike opplevelser, kan hende forventningene varierer veldig mellom arbeidsplassene?

    [Reply]

    Reply
  10. Lammelåret

    February 3, 2012 17:00

    Det er nok en utbredt forestilling at man skal savne ungen sin når man starter å jobbe igjen, og “trusselen” om å bli oppfattet som dårlig mor dersom man ikke gjør det henger nok over manges hoder.

    Jeg har full forståelse for at du koser deg med å være tilbake på jobb!

    .. men nå er det helg og jeg håper den blir god for deg!

    [Reply]

    Reply
  11. M

    February 3, 2012 17:16

    Jeg lurer litt på det samme.

    Spørsmål om enn litt hypotetisk:
    Jeg tenker, og er ganske overbevist om at jeg når jeg en gang får barn, vil velge og dra tilbake til jobb etter seks måneder å gi resten av persmisjon til min samboer, gjør dette meg til et dårligere menneske? Dårligere mor? Jeg VET han kommer til å ELSKE å være hjemme i peroden, hvorfor ikke dele det slik at alle får det toppers?

    (hører allerede summingen av stemmer som sier, å alt blir så annerledes når du har barnet i armene dine -ja vel, men jeg tror jeg kjenner meg selv relativt godt allikevel)
    Klem!

    [Reply]

    Reply
  12. Guro

    February 4, 2012 16:54

    Jeg syns det er veldig fint at du skriver dette, fordi jeg tror at i en rosa verden av blogger og vellykkede facebookmeldinger så er det ikke bare-bare å faktisk være glad for å være tilbake på jobb. Jeg opplever det på utsiden (jeg har ikke barn) som at det politisk korrekte er å være glad for at man “får ha en voksen samtale igjen”, men det skal være fint sånn “til lunsjen”. Det er ikke politisk korrekt å faktisk like jobben sin og ønske å være der også, tror jeg ikke.

    Så jeg vil gjerne gi deg en klapp på skulderen fordi du ikke bare deler de “vellykkede facebook meldingene” med oss, men også de tankene som det er ubehagelig å ha.

    [Reply]

    Reply
  13. underveis

    February 4, 2012 22:04

    Så fint. Det er klart du skal være glad når du er glad. Jeg regner med at innbakt i denne gleden er også en visshet om at barnet ditt har det bra (er ikke han hjemme med pappaen, det må da være helt fint??) – og da er det klart du skal få glede deg over å få brukt sider av deg selv som du har savnet å få bruke det siste året. Selv mammaer har flere sider av seg selv og kan savne og trenge å få brukt disse. Det tar på når det blir årevis uten dette….

    Ellers synes jeg jo at du er midt i det politisk korrekte – og ikke burde lure på akkurat det. Barnehagesatsing, satsing på pappapermisjon og framheving av at alle voksne burde være fulltidsytere både mht sysselsetting og skattebetaling – det er vel det som blir framhevet mest, synes nok jeg. (Det “motsatte” nemlig å gå hjemme og ta seg av egne barn og tjene lite og kanskje til og med ha masse utdanning men ikke en fancy jobb – det er ganske kritisert, synes nå jeg…)

    Det at noen av oss ender opp hjemme eller i ymse kombinasjoner av jobb og omsorg i noen år – det har så mange årsaker. Ikke nødvendigvis det at vi ikke savner å få være i sving “der ute” – men at vi kanskje er i situasjoner der det ikke ville være bra for barn (barna – dette øker litt når det blir flere av dem, faktisk, og også når de blir littegrann eldre… tro det eller ei…) eller familie å legge to fulle stillinger oppå hverandre og outsource hele barneomsorgen. Hensynet til barna kan da noen ganger måtte – eller burde – komme foran voksenbehovet for å svinge seg i verden. Det kan koste på så mange måter – og/eller det kan føre til kreative løsninger med hjemme- og deltidsarbeid – for å få det til å gå rundt.
    Det er ikke det valgene i ditt liv handler om nå – dere har en kabal som fungerer for dere – og da skal du være hur glad som helst, så klart. Og så kan det hende at det er annerledes for andre….

    [Reply]

    Reply
  14. Barbarella

    February 5, 2012 10:38

    Bra skrevet, Underveis! Og et veldig aktuelt tema du tar opp der, Frøken Makeløs. Jeg tror selv den politiske korrektheten svinger mye med hvem du snakker med i ulike miljøer. Og så må jeg bare kommentere den siste spissformuleringen; at det er ille å skulle foretrekke å sitte på et kontor hele dagen fremfor å være sammen med sitt eget barn. Jeg regner med at du ikke bare sitter der? :) Sannsynligvis er det den intellektuelle stimulansen, voksenkontakten og selvtilliten som gir de positive følelsene. Og barn mellom 1 og 3 er jo krevende å omgås med på døgnbasis. Jeg merker at jeg selv har blomstret opp etter å ha begynt å jobbe igjen, blitt gladere og fått tilbake min yrkesselvtillit og følelsen av å beherske noe mer avansert.
    Men jeg har nok vært veldig heldig, i og med at jeg har fått det beste av to verdener nå i en periode. Tre dager på jobb pluss nattevakter og helgevakter etter turnus, og to dager hjemme med ansvar for min 13 måneder gamle datter som ikke har barnehageplass. Ja, lønns raser og avansement på arbeidsplassen med sjanse for å komme ut av nattarbeidet til sist forsinket jo med 1,5 år på denne måten, men det er veldig godt! Rekker akkurat å synes at jobben er litt tung og lenge etter å se min lille litt mer enn to hektiske timer hver kveld, så er det tid for å være hjemme en dag. Og når jeg blir litt lei av å gå hjemme og gjøre det daglige arbeidet ingen ser, ja da er det tilbake på jobb hvor jeg føler at jeg gjør en innsats for andre mennesker.

    Men nok om mitt valg. Jeg synes ingen skal skamme seg for følelser man har. Vi er forskjellige og noen synes ikke det er nok intellektuelt utfordrende å være hjemme lenge med barna. Og hvis noen med en lang og dyr utdannelse velger å sette den til side noen år for å prioritere barna, synes jeg absolutt ikke det går an å kritisere det heller. Man vet ikke hvilken type man er før man har fotfulgt sin egen ettåring noen uker..
    Føk har så mye meninger om hvordan andre håndterer sin morsomme. En ting er sikkert, barn er ekstremt adaptive. Så lenge det ikke er omsorgssvikt, synes jeg for min del at man kan konsentrere seg om sine egne løsninger, og respektere andres.

    [Reply]

    underveis Reply:

    Ja – folk har muligens mange meninger om hvordan en burde ordne seg. Det viktigste er imidlertid at vi har noen meninger selv – ansvarlige meninger. Ikke bare følger en eller annen “normalitetstrend” – fordi det sikkert er greit… (eller da ser det i hvertfall ikke “rart ut”.).
    Argumentet om at barn er tilpasningsdyktige er skummelt synes jeg – fordi det er svært sant, mange barn kan tilpasse seg det utrolige. Nettopp derfor er det viktig at vi voksne har et bevisst forhold til hva slags liv vi velger og skaper omkring dem, fordi ungene har faktisk ikke så mye annet valg enn å tilpasse seg…
    Og for å hive inn det også – (og dette vet vi jo…) – vi som er voksne og som også har ansvar for noen som ikke helt greier seg selv, feks barn – vi kan ikke (og de fleste gjør det vel heller ikke) ha et overordnet fokus på hva som er best for “meg” – hvor blomstrer jeg mest, hva synes jeg er mest gøy… Det er ikke gøy hele tida å stelle med barn, ikke føles det selvutviklende og blomstrende hele tida heller. Men det er ikke poenget. Det kan hende at en i perioder må gjøre andre valg for livet enn de en kunne ha gjort om en bare skulle tenkt på seg selv. Jobbe mindre, være mer hjemme, sove betydelig mindre osv – det kan hende at en må det i perioder fordi en har ansvar for noen som ikke greier seg helt selv ennå. (men det vet vi jo, ikke sant?)

    [Reply]

    Reply
  15. Mariann

    February 5, 2012 13:50

    Det slår meg at det også har en del med hvorvidt man trives på jobben å gjøre. Jeg har akkurat begynt å jobbe 50% igjen, og må si at jeg lengter litt hjem – selv om jeg vet at lillegutt har det veldig bra sammen med pappan sin. Jeg tror problemet for min del hadde vært veldig mye mindre hvis jeg hadde hatt en jobb jeg likte – som jeg forøvrig ser etter!

    Ellers har nok alderen en del å si. Da lillegutt runda fem måneder begynte jeg å kjenne at mangelen på voksenstimulans tok på, og jeg ser for meg at tolv måneder hjemme nok hadde vært ganske slitsomt for meg! Som en venninne sa: “Du føler litt at hjernen råtner….”

    [Reply]

    Reply
  16. Kari

    February 5, 2012 15:10

    Bra innlegg :) Jeg har selv vært tilbake på jobb en tid mnd (etter 10 mnd permisjon) og følt det som deg – på en prikk!! Og er utrolig glad for at alle trives med den nye tilværelsen, jeg i jobb, pappaen i jobb og gutten i barnehage. Men når det gjelder hva andre forventer at jeg skal føle rundt dette så tviler jeg på at det er noen felles ensartet forventning der ute. Denne “forventningen”, og “hvor mye man egentlig har lov til å snakke om det”, mistenker jeg at vi skaper i vårt eget hode. De som spør, tror jeg spør med reell interesse og synes det er flott når de hører at hverdagen fungerer for oss. Jeg vet fra omgangskretsen at noen synes det er topp og noen synes det er pyton og fælt og trist å jobbe igjen, men selv dømmer jeg ingen for det ene eller det andre og jeg tror og håper strengt tatt ikke at det er så mange som gjør det … Så la oss si det som det er, damer, ikke kom med det vi tror er det “forventede” svaret og ikke la nye mødre etter oss tro at det er mest riktig å føle sånn eller sånn!

    [Reply]

    Reply
  17. Jenny

    February 6, 2012 08:12

    Små mennesker er skjønne, men om jeg skulle ha vært hjemme med dem i ett år så ville jeg ha blitt overlykkelig over å få begynne å jobbe igjen. Om jeg hadde overlevd et år uten å jobbe. Antagelig blir du en bedre mor om du blir glad for å jobbe.

    [Reply]

    Reply
  18. MagFly

    February 6, 2012 10:59

    Vi er fleire som har hatt det sånn og som har møtt rare ansiktsuttrykk når vi seier det som det er.

    Vi må berre bli fleire som seier det høgt og ikkje får dårleg samvet. Det treng vi ikkje. Ungane våre får mykje betre foreldre om dei får jobbe. Heia!

    [Reply]

    Reply
  19. KristinB

    February 6, 2012 21:21

    Jeg har sjøl vært tidlig tilbake i jobb og studier med to barn, og opplevde aldri annet enn ros og beundring for å ha valgt dette. Med førstemann som var i bhg fra 6 mnd mente noen at det var vel tidlig å starte da (fikk mange spørsmål om hvorfor jeg ikke heller valgte dagmamma), men alle hadde full forståelse for at jeg ville gjenoppta studiene så snart som mulig. Nr to var hjemme med pappaen fra 3 mnd og var ikke i bhg før 14 mnd gammel. Vi fikk full anerkjennelse fra alle rundt oss for å ta et (da) utradisjonelt valg – og særlig det at pappaen så tidlig fikk ha hoveddelen av den praktiske omsorgen ble applaudert fra alle hold. På samme tid innførte de kontantstøtta med ganske brei politisk enighet, en barnehageplass var dyr og de fleste steder nokså vanskelig å få tak i til barn under tre år.

    I dag er kommunene lovpålagt makspris og full bhgdekning, kontantstøtta fjernes, og i hvertfall fra de politikerene jeg har pleid å være enig med ER det et udiskutabelt, uttalt ønske om at kvinner reduserer sin permisjonstid og går tidlig tilbake til arbeid, gjerne på bekostning av amming. I dette klimaet er jeg nå fulltids hjemmeværende med to barn på ett og snart fire, og har ikke tall på hvor mange heva øyenbryn og vantro uttrykk jeg har møtt når jeg har bekjentgjort dette. Jeg må forklare i det vide og brede, feks at min pedagogiske interesse og fagkunnskap er minst like stor nå som det er mine egne (og ikke andres) barn jeg er sammen med hele dagen. Eller at jeg fortsatt finner det svært givende å arbeide med mennesker – selv om disse menneskene er mitt eget kjøtt og blod. Dette har folk veldig vanskelig for svelge, og det er helt tydelig at det forventes at jeg etter flere år hjemme nå nærmest bør være desperat etter å komme meg ut :-D

    Har etterhvert fått et nettverk av andre hjemmeværende, som alle kan fortelle om å bli møtt av liknende holdninger. Også i kommentarfeltet her kommer det klart fram at den intellektuelle stimulansen, voksensamtalene, selvtilliten, det å beherske noe avansert – det kan man bare forvente å oppleve på jobben. Og de som oppgir at de gruer seg litt til å gå ut i arbeid etter permisjonen, er alle snare til å unnskylde seg (“-men det hadde sikkert vært annerledes hvis bare…”). 

    For meg synes det ganske opplagt hvilket valg som er mest ønska, forventa, tabu- og skambelagt i dag :-)

    [Reply]

    underveis Reply:

    Svært gjenkjennelig. Jeg synes det er helt ekstremt hvor mye en liksom må “begrunne” at en ikke er ute i en eller annen slags vanlig full jobb, men også bruker tid hjemme på en haug med små og ikke så små. Alle spør hele tiden om jeg har søkt jobb eller hva jeg jobber med nå. Og alle virket kjempelettet når jeg “fikk en jobb” – wow. Men jeg kjører fortsatt hjemmetid og tilstedeværelsestid og deltid og alt det der, livet skal henge sammen – så det er fortsatt noe som folk hever øyenbrynene for og som tydeligvis en blir avkrevd begrunnelser for…Full jobb ute og fulltids outsourcing av alle små, derimot, det trenger en visst ikke begrunne…

    [Reply]

    Reply
  20. Liv-Inger

    February 14, 2012 22:03

    Godt skrevet, Frøken Makeløs. Og ikke minst, flott at du deler dine tanker rundt akkurat dette. For jeg tror du har rett. Mange er nok litt rett for å være for entusiastiske i forhold til å komme tilbake i jobb. Skal man ikke helst ville være hjemme sammen med småen? Eller er dette, som noen påpeker, noe som varierer avhengig av normene i miljøet man vanker i? Hmm, vanker i, hørtes nesten tvilsomt ut…. ;-)

    Jeg har tre barn. Og etter hvert permisjon har jeg syns det har vært toppers å begynne å jobbe igjen. Men som deg har jeg en jobb jeg stortrives i. Jeg syns det har vært supert å komme tilbake blant kollegaene mine, og ikke minst å få nye, faglige utfordringer. Kanskje kunne jeg ha jobbet litt mindre? Jeg vet ikke. Men jeg har nå valgt å gå ut i full jobb etter alle permisjonene. En ting var dog annerledes nå etter nr. 3. Vissheten om at det var siste gangen. Litt rart å tenke på, merker jeg. Hva skal jeg gjøre nå da? Bare jobbe til jeg stuper? Nuvel, jeg bekymrer meg ikke. Hvem vet hvor haren hopper. :-)

    Kos deg både på jobb og på hjemmebane du, Frøken Makeløs!

    [Reply]

    Reply
  21. MM

    February 22, 2012 23:07

    Litt forferdelig, men veldig, veldig forståelig. Hadde det ikke vært for barnehagen tror jeg verken jeg eller det lille krypet jeg bor sammen med hadde overlevd vinteren. Selvfølgelig elsker jeg barnet mitt, det har ikke noe med det å gjøre. Det er bare det at 24 timer i døgnet 7 dager i uka i et helt år er litt for mye og litt for lenge uansett hvem man tilbringer det sammen med.

    [Reply]

    Reply
  22. Rigmor

    April 3, 2012 12:20

    Hei!

    Eg sleng innom bloggen din no og då og kom over dette innlegget då eg sjølv gjekk gravid. Tenkte ikkje vidare over det då, men når eg no er byrja å jobbe igjen etter berre 5 månader – vel og merke gradert permisjon med berre 50% stilling, men med 2 timar pendling kvar veg – har eg tenkt mykje på dette eg las for lenge sidan, og eg trur nok dette innlegget har hjulpe meg til å klare å hoppe bukk over det at det mest er forventa at mor skal vere heime med ungen til han/ho kan gå og snakke sjølv – kanskje lenger?

    No er vesla heime med pappaen sin og har det som plommen i egget. Ho har dagleg kontakt med besten, og får heim ei mamma som er glad og har overskot til å vere med ho nokre dagar etter å ha vore vekk 1-2 dagar på jobb. Så eg trur det er godt for både mor og barn, og ikkje minst far (i alle fall her i huset!) som må ta litt ansvar.

    Eg svarar som sant er: det er godt å komme seg litt ut av huset, men jammen går det fort på veg heim :-)

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


4 + = seven

CommentLuv badge