Hvorfor ble jeg ikke feminist før?

, , 5 Comments

En leser har stilt meg et betimelig spørsmål; hvorfor i alle dager jeg måtte bli 36 år før jeg fikk min feministiske oppvåkning? Hvor har jeg vært i mellomtiden?

Og det kan man jo lure på. En ting er at rundt millieniumsskiftet, da bøkene Under det rosa teppet, Fittstim, Råtekst og Matriark kom ut og skapte debatt, så var det en del faktorer i livet mitt som gjorde at jeg fulgte særdeles lite med på samfunnsdebatt generelt.

Men jeg kunne jo for eksempel ha oppdaget feminisme da jeg var student i Bergen på nittitallet. Det er bare det at jeg kan ikke huske at vi diskuterte denslags i det hele tatt. Studiene mine (antropologi og geografi) behandlet ikke feministiske temaer på en måte som gjorde at jeg opplevde dem som relevante for meg og mitt liv. Pensum var noe temmelig virkelighetsfjernt som vi måtte lære for å stå på eksamen, ikke noe vi kunne benytte oss av i vårt daglige liv eller som egentlig angikk oss på noen måte.

I grunnen husker jeg studietiden som en skjermet boble, hvor vi var opptatt av fag, eksamener, festing, organisasjonsliv, musikk, film og jobbing. Og det er jo nesten litt pinlig, for i den samme perioden opplevde jeg meg selv (og vennene mine) som temmelig samfunnsbevisste. Hvordan jeg kunne tro det er i dag et lite mysterium, for vi leste sjelden aviser (nettaviser var vel knapt oppfunnet), hadde ikke tv, hørte ikke på radio og diskuterte sjelden det som skjedde i resten av verden. Vi var opptatt av krig og fred og religion og politikk og sånn på et utrolig generelt nivå.

Jeg vet ærlig talt ikke hvorfor det var sånn. Kanskje var det tiden – at informasjonssamfunnet ikke hadde slått til for fullt? Kanskje er det forskjell på studentene i Bergen og Oslo? Kanskje var det fagene jeg tok? Eller kanskje jeg rett og slett bare var en utrolig sløv student?

Etter at jeg ble voksen, har fokuset mitt vært andre steder. Det vil si, jeg har på en måte vært opptatt av feminisme men jeg har ikke skjønt at de tingene jeg var opptatt av var en del av noe større – at det faktisk var det som var feminisme. På kvinnedagen i år ble jeg overveldet av hvor mye (interessant) som ble skrevet og sagt om feminisme og likestilling, men jeg har en sterk mistanke om at det mer enn noe annet handlet om at jeg hadde fått på meg feministbriller.

Jeg tror kanskje at når man først blir opptatt av et tema, så ser man nyheter om det overalt. Og da kan det være vanskelig å skjønne at ikke alle andre ser det også. Det handler sikkert både om hva man er oppmerksom på, hva man oppsøker og hvilke nyheter man klarer å knytte tematisk til det man er opptatt av.

Til slutt må jeg få legge til at jeg alltid har vært opptatt av likestilling. At kvinner og menn skal ha like rettigheter, lik lønn for likt arbeid osv – dette har alltid vært selvfølgeligheter. Og jeg mener ikke at man ikke kan være feminist hvis man ikke opplever temaet som relevant for sitt eget liv – de beste blant oss kan sikkert være superengasjerte i noe som ikke berører deres liv i det hele tatt. Men for meg var det slik at jeg måtte få barn før jeg begynte å oppdage sammenhengen mellom mitt liv og de strukturene feministene er opptatt av. For eksempel at det var helt andre forventninger til det å være en god mor enn det å være en god far. Disse oppdagelsene trigget meg til å finne ut mer og jo mer jeg leser, jo vanskeligere blir det å ta feministbrillene av igjen. Roller og forventninger knyttet til kjønn er så utbredt, det gjennomsyrer så mye av samfunnet at jeg nå ikke kan forstå hvordan jeg kan ha unngått å se det tidligere.

Så svaret er litt at jeg vet ikke hvorfor det tok så lang tid. Men jeg tror at når man først har gjort oppdagelsen, knukket koden så og si – så er det veldig lett å tenke at alle andre bør ha gjort det samme. I hvertfall hvis de skal kunne regne seg som opplyste, samfunnsengasjerte mennesker. Men slik er det ikke. Jeg tror det er veldig viktig å huske på at det er en hel masse kvinner (og menn) der ute som strever med forventninger og begrensinger knyttet til kjønn, uten å se at utfordringene er en del noe større. Veldig mange flinke piker burde gjøres oppmerksomme på at deres problemer ikke handler om at de personlig ikke strekker til, men at kravene som stilles i samfunnet er helt absurde.

Ss kanskje vi som har fått på oss brillene også burde gå ut og misjonere litt?

Illustrasjon: Zeta

 

5 Responses

  1. Ylvalia

    March 29, 2012 15:01

    Godt sagt: “Veldig mange flinke piker burde gjøres oppmerksomme på at deres problemer ikke handler om at de personlig ikke strekker til, men at kravene som stilles i samfunnet er helt absurde.”

    Det er dét som burde stå i tabloidoverskriftene, ikke alle de indirekte påbud (forkledd som anbefalinger/advarsler) som vi fôres med nå.

    [Reply]

    Reply
  2. Siri

    March 29, 2012 15:03

    Dette var en vinkling og en refleksjon jeg har sansen for. Jeg har blant annet en feministsvigerinne som er hakket før Ottar og det blir litt voldsomt. Særlig finner jeg mange feminister nedlatende overfor de som enten mener og kjemper i det stille, noen ganger forventes det slik en roping…

    Jeg undrer meg også over min siste bloggpost som ikke skaper storm i det hele tatt. Det kjenner jeg overrasker meg – skal vi virkelig godta slike produkter? Er det noe man ville kjøpe til datteren sin? Nå har jeg guttemamma og ser at mange produkter særlig er rettet mot jenter. Men dette synes jeg er hakket før grotesk.
    http://sirishverdag.blogspot.com/2012/03/kokebok-for-ste-rosa-smapiker.html

    [Reply]

    Reply
  3. mssjackson

    March 29, 2012 15:09

    Det er ikke så uvanlig at man først oppdager hvor gjennomsyret samfunnet/vi (for ikke å snakke om SPRÅKET) er av gammeldagse holdninger når man får barn. Men bedre seint enn aldr!?!

    Til tross for at vi har kommet langt på enkelte områder, har vi ennå en lang vei å gå. Kravene er høyere enn noengang. Vi skal være alt. Gode mødre, husmødre, arbeidende, elskerinner, koneemner, opplyste samtalepartnere, vakre, kvinnelige, handlekraftige, kloke, flinke, venner.. osvosv. Å oppfylle alle disse forventningene tar sannelig tid om man prøver. Ikke rart man “glemmer” å være feminist ;)

    Det er godt å lese slike tekster. Så JA, kanskje vi burde gå ut og misjonere litt!!

    [Reply]

    Reply
  4. underveis

    March 30, 2012 13:12

    Jeg kjenner igjen det du sier. Søtti-åttitallsoppveksten ga meg en tro på at feministisk kamp var et tilbakelagt stadium, kampen var vunnet, mulighetene for oss alle etablert. Dermed satt jeg tilbake med ansvaret selv, jeg måtte selv greie å bruke mulighetene. Slik tenkte jeg det var. Kjønnsperspektivet var riktignok innarbeidet i de fagene jeg studerte da den tida kom, men som et “ikke-særlig-relevant” påheng. (“og så må vi vel ha med noe om kvinner, da…”)
    Jeg tror også denne erkjennelsen kom omtrent med barna. Før det så trodde jeg at alt egentlig kom til å “gå opp”. At det var mulig, særlig med en klok og likedelingsinnstilt mann ved siden av meg, å “få til alt”. Barn og doktorgrad og jobb og alt sammen. Og så gikk det ikke opp – og da var liksom regnestykket slik at det var “min skyld”, at det var jeg som ikke klarte det. Og dette “flinkejenter som skylder på seg selv” – det er jo selve fella her, det får oss bare til å presse oss mer og tynge oss ned!
    Samtidig er jeg opptatt av at “ingen eier feminismen”. Vi må få fylle våre kvinneliv og menneskeliv på de måtene vi selv kan ta ansvar for og stå for. Det er ikke slik at fortidens kamper må forplikte meg til å leve mitt liv på en bestemt måte. At fortidens kamper eller en eller annen “entydig” feminisme for eksempel kan peke ut at deltid er en “felle”. Det finnes ulike bevisste og meningsfylte valg for meningsfylte og ansvarlige liv.

    [Reply]

    Reply
  5. Tine

    April 3, 2012 00:32

    Bergen og universitet i bergen var min absolutte inngangsport til feminisme. De er jo de første i norge til å forske på kjønn! Kanskje nittitallet var et vakum ;) kari wærness ftw!

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


1 × two =

CommentLuv badge