Ingen kan vel erstatte meg?

, , 17 Comments

I foreldrepermisjonsdiskusjoner dukker det gjerne opp menn som mener at å ta ut ti ukers pappapermisjon, det er helt umulig for akkurat dem. Eller, egentlig er det jobben det er helt umulig for. Et overraskende antall menn viser seg nemlig å være helt uunnværlige på sin arbeidsplass, i den grad at bedriften antagelig hadde gått konkurs dersom disse mennene for eksempel ble syke. Eller om de altså forsvant i pappapermisjon.

Og det har jeg i grunnen syntes har vært litt underholdende, helt til jeg begynte å reflektere over min egen erstattelighet. Nå er jeg delvis sykmeldt på sjette uka og om halvannen måned forsvinner jeg ut i ammetåke og mammapermisjon. Og selv om jeg liker å tro at jeg har en helt unik kompetanse og at jeg er fryktelig, fryktelig viktig på jobb, så ser jeg jo at det er ingen av kollegene som sitter apatiske og tvinner tomler mens jeg er borte. Livet går videre, de finner andre løsninger og andre mennesker for å gjøre jobben. Og det kan man jo mene hva man vil om, men saken er at det er ingen som dør av at jeg ikke er der.

Og det er jo litt vondt. Her har man gått rundt i årevis og jobbet og holdt på, vært flink, opparbeidet seg kompetanse så det holder – og så viser det seg at man slett ikke er uerstattelig likevel. Du kan gjerne stå på sidelinjen og si “sånn ville ikke jeg har gjort det”, men så lenge ting faktisk blir gjort er det kanskje ikke så veldig mange andre som bryr seg om akkurat hvordan.

For arbeidslivet er dynamisk, vi er vant til at folk kommer og går. Det er ofte trist når noen slutter, men så venner man seg til det og fortsetter omtrent som før. Og jeg må innrømme at i den grad jeg savner kolleger, så handler det nesten alltid om det sosiale aspektet. Jeg savner dem primært som mennesker, fordi jeg likte å være sammen med dem og så at de tilførte noe bra i arbeidsmiljøet. Det er veldig få kolleger jeg savner for deres kompetanse, fordi det stort sett alltid kommer inn noen nye som også kan gjøre en helt grei jobb.

Skrekken må jo være å komme tilbake etter ni måneder hjemme og oppdage at folk knapt har merket at du har vært borte. Hva gjør man da? Finner seg en annen jobb og håper å være litt mer uerstattelig der?

(Jeg figurerer i julekalenderen til Girl of Norway i dag. Løp inn her og les!)

Illustrasjon: Etringita

 

17 Responses

  1. Erlend

    December 18, 2010 14:03

    Som den franske politikeren Clemenceau sa: «Kirkegårdene er fulle av uerstattelige mennesker, som alle har blitt erstattet.»

    Det var litt tungt da fem av de mannlige ingeniørene i gruppen min fikk baby og skulle ha permisjon i løpet av en ni-måneders periode, men arbeidsplassen brøt nå ikke sammen av den grunn.

    Mest stolt var jeg da en kar som hadde vurdert å slutte, bestemte seg for å bli – med blant annet den begrunnelse at han hadde blitt ordentlig behandlet i forbindelse med pappapermen. :-)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Det er veldig klokt sagt, selv om det jo gjør litt vondt å oppdage at verden går videre uten en selv.

    Høres ut som en veldig fin arbeidsplass! :-)

    [Reply]

    Reply
  2. kristin

    December 18, 2010 17:40

    Som mammaen min sa da hun måtte ta lang permisjon i forbindelse med dødsfallet til faren min: Jeg er erstattelig på jobben. Jeg er ikke erstattelig for barna mine.

    Så det synes jeg du også skal være! Det viktigste er det som er inni magen.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Klok mamma! Det er helt klart lille Bolla i magen min er det aller viktigste, men må si at dette er en heftigere mental snuoperasjon enn jeg hadde trodd. Plutselig er jobb, som har vært veldig viktig, ikke være like viktig en stund. Forhåpentligvis blir ting mer åpenbare når ungen ankommer i egen person, foreløpig er det utrolig surrealistisk at kulen på magen skal bli et menneske..

    [Reply]

    Reply
  3. Synline

    December 19, 2010 00:25

    Ibsen har sagt det før: Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme.

    Men han tok litt feil, den godeste Ibsen, for når det kommer til svangerskapspermisjon tror jeg de fleste ser på det som så verdifullt at eventuell erstattelighet på jobb kommer helt i andre rekke.

    Kos deg i permisjonstiden! Hverdagen kommer tidsnok.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Hehe, ja. Det er jo sant. Jeg regner egentlig med at når lille Bolla ankommer så blir spørsmålet om min uerstattelighet på jobb veldig lite interessant. Men dette baby-greiene er heftigere enn jeg hadde trodd, det må jeg si..

    [Reply]

    Reply
  4. Liv-Inger

    December 20, 2010 01:28

    Du peker på noe viktig. Vi soser rundt og tror at vi er så utrooolig viktig for arbeidsgiver. At ingen kan erstatte oss. Den kompetansen vi sitter på er unik. Eh, nei. Den er ikke det. Andre kommer inn. De må kanskje ha opplæring ja, men det hører med. Det fikk vi også i sin tid. Kanskje tilfører de nye annen og nyttig kompetanse også. Jobben utføres, som du peker på, kanskje ikke helt likt. Men det betyr ikke at den utføres dårligere.

    Det sosiale trenger heldigvis ikke å bli borte i permisjonen. Jeg var ofte på besøk mens jeg var i permisjon. Er jo så koseig! Og så får man bli kjent med vikaren også. Jeg har faktisk vært så heldig å få en ny og veldig trivelig kollega etter forrige permisjon. Vikaren min ble tilbudt jobb på avdelinga. Hun er uunnværlig! Nå er vi et supert team! Så jeg er kjempefornøyd med tingenes tilstad. At det viste seg at jo, jeg kunne faktisk erstattes ;-)

    Kos deg i permisjonen. Jobben går ikke noe sted, skal du se :-)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Nei, det er nok dessverre sånn at kompetansen vår kan erstattes – og som regel uten de største vanskelighetene også.
    Så deilig å høre at du og vikaren har blitt et bra team – ofte er man vel ørlite bekymret for at erstatteren skal gjøre en bedre jobb enn en selv? Men hvis man har kompetanse som utfyller hverandre og i tillegg samarbeider bra, så er ingenting bedre enn det!

    [Reply]

    Reply
  5. Mariann

    December 20, 2010 14:50

    Nå er jeg faktisk uerstattelig på min arbeidsplass, derfor er det med mamma – permisjon utrolig vanskelig for meg. Men jeg har klart det to ganger på tre år, og det gikk greit nok – både jeg og jobben er her enda :) Ting går som regel bedre enn man frykter. Jeg har aldri jobbet i et kontorfellesskap, eller noe sted der man har drøssevis av kolleger – så derfor kan jeg ikke forholde meg så veldig til det du skriver om, om det å bli savnet eller ei – men jeg ser absolutt poenget! Jeg syns hun over her sa det bra, at man ikke er erstattelig for sine barn :)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Hvordan har jobben din klart seg uten deg to ganger på tre år hvis du er uerstattelig? Det høres mystisk ut..

    Ja, det er nok veldig få mennesker man egentlig er uerstattelig for. Desto viktigere å være skikkelig tilstede for akkurat dem! :-)

    [Reply]

    Mariann Reply:

    Ved å gi mannen 50% av permisjonen begge gangene. På den måten kunne jeg være til stede på jobb i tilnærmet samme grad som før, og ordne papirarbeid på “fritiden”, hjemme. Jeg hadde ikke hatt jobb i dag, dersom jeg ikke gjorde det på den måten, og jeg syns det fungerte greit mens det sto på. Det er ikke for alle, jeg vet mange vil si at jeg heller burde vært hjemme med barna på heltid – men for meg var det verken mulig eller ønskelig. Etter min mening er pappa like viktig som mamma, og kan stort sett gjøre de samme tingene – jeg er heller ikke “skrudd sammen” for å gå hjemme i ett år. Jeg er ikke noe karriere – menneske, tvert i mot – men jeg blir tullete i hodet om jeg ikke får “voksen- tid”.

    Siden jeg kunne fortsette i den samme jobben, gir den friheten jeg har der meg nå mulighet til å være hjemme sammen med barna til klokken 10 hver dag, sånn at de slipper lange dager i bhg. Jeg kan styre dagen min selv, og det gir oss muligheter jeg kanskje ikke ville hatt om jeg ofret jobben til fordel for 100% permisjon. Jeg vet med meg selv at jeg valgte rett – selv om det så klart innebærer at man må smøre seg litt tynnere utover… men det viktigste av alt er at ungene ikke føler at de har tapt noe, og det tror jeg ikke de føler.

    [Reply]

    Reply
  6. Stian

    December 20, 2010 22:42

    Det har vel noe å si om størrelsen på arbeidsplassen, også? Er man én av to som kan oppgaven, er man vel fort litt mer “uerstattelig” enn hvis man er én av 10?

    Men “uerstattelig”-begrepet brukes vel trolig på nettverksplan, også? Man går til den personen man vet gjør jobben greit & effektivt. Hvis den personen forsvinner, blir det litt plunder og heft i starten, men etterhvert går det seg til.

    Stian

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Joda, men poenget er at det alltid er mulig å erstatte kompetansen din i den grad at arbeidet blir gjort. Om det ikke finnes tilsvarende komeptanse innad så kan man alltid finne den utenfra. Som du sier selv – det blir gjerne litt plunder i begynnelsen og så går det seg til.

    [Reply]

    Reply
  7. IRUTH

    December 21, 2010 17:15

    Det er så klissjat så jeg håpet noen andre skulle si det for meg, men siden det enda er usagt:

    Du er uerstattelig her på bloggen! Vi var mange som savna deg da du tok bloggpause :o)

    [Reply]

    Reply
  8. Cecilie

    February 21, 2011 15:32

    Helst skulle man være erstattelig slik at det er lett å ta permisjon, og usertattelig slik at lønna blir høy, og at alle savner enn.

    men sånn er det ikke. Det svir, begge gangene.

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


3 × eight =

CommentLuv badge