Jeg har lest: Et mord i Kongo

, , 4 Comments

Jeg har lest boka som Morten Strøksnes har skrevet om den såkalte Kongo-saken. I utgangspunktet var jeg noe skeptisk men etter noen overraskende gode anmeldelser både her og der og bestemte jeg meg for å lese den likevel. Kongo er jo tross alt tema som interesserer meg mer enn middels. Problemet er bare at boka viste seg å være skikkelig dårlig.

Hva vil forfatteren oppnå?
For det første skjønner jeg ikke hva Strøksnes vil oppnå. Forlaget sier at forfatteren “tar leseren med bak fengselsmurene og inn i den dampende jungelen i jakten på sannheten”. Joda, vi er med inn i fengselet og vi besøker jungelen, men vi finner ingen sannhet. Strøksnes gir oss knapt noen nye opplysninger som kan bidra til å kaste lys over saken og etter nesten 340 sider er jeg ikke det dugg klokere i forhold til hva som faktisk skjedde utenfor Kisangani i mai 2009.

Forlaget skriver også at Strøksnes “gir levende portretter av de drapsdømte og skriver innsiktsfullt om et land ruinert av korrupsjon og utbytting”. Nei vet du hva, det syns jeg virkelig ikke. Sekvensene som beskriver møtene med Moland og French i fengselet fremstår som famlende og uklare. I den grad han stiller dem kritiske spørsmål gis de full anledning til å svare så kryptisk at det ikke gir noen mening, eller å ganske enkelt la være å svare. Tilleggsinformasjon om fangene blir gitt tilsynelatende tilfeldig og uten kontekst – bare fordi forfatteren hadde informasjonen tilgjengelig?

Tankeleseren Strøksnes
Er man på utkikk etter ny innsikt i landet Kongo – “ruinert av korrupsjon og utbytting” – vil jeg heller ikke anbefale Et mord i Kongo. Snarere er det en studie i en hvit manns opplevelser i et fremmed land han knapt vet noe om før han besøker det første gang, og som han forsøker å tolke etter de referanser han har tilgjengelig. Dermed får vi uttalelser som “Pygmeene i Epulu oppførte seg faktisk litt som de gjorde i Fantomet”. Videre tillegger Strøksnes kongoleserne meninger og motiver som om han var den rene tankeleser. Når nordmennenes motiver blir tatt opp som tema, blir Strøksnes oppfatninger derimot presentert som gjetninger og teorier, selv om man vel skulle tro han hadde bedre kulturelle forutsetninger for å forstå tankesettet til French og Moland enn til noen tilfeldige kongolesiske landsbyboere.

Innholdsmessig er jeg dermed slett ikke imponert. I tillegg syns jeg Strøksnes har en del uheldige uttalelser og formuleringer underveis, blant annet bruker han konsekvent det noe nedsettende ordet pygmé om folket han møter i jungelen. Men det er mulig det er mitt i overkant politisk korrekte jeg som tar overhånd her. Og kanskje er det utslag for det samme når jeg ikke klarer å forstå Strøksnes stadig større sympati med fangene, deres oppfatning av mannsrollen og deres selverklærte politiske ukorrekthet.

Lite gjennomarbeidet
Men er det en spennende bok da? Det skulle man jo tro at det var, det er tross alt en fascinerende historie som foregår i et fascinerende land. Selv om man hiver alle forsøk på både kulturforståelse og mulighetene for et nytt lys i saken over bord, burde det være fullt mulig å snekre sammen en lesverdig bok. Men så er den ikke spennende en gang – og her må nok det dårlige språket ta størstedelen av skylda.

Boka skjemmes av unødvendige skrivefeil og virker i tillegg rett og slett svært dårlig gjennomarbeidet. Enkelte sekvenser er helt ok skrevet, mens andre virker tilfeldige og malplasserte – til og med overflødige. Mange av avsnittene, kanskje særlig i bokas andre halvdel, avsluttes med en setning som ikke henger sammen med resten. Jeg savner gode overganger, litterært driv, noe som får meg til å ønske å lese videre. Jeg savner overblikket, sammmenhengene, analysen. Det jeg får er i stor grad usammenhengende oppramsing av detaljer som gjør at jeg både mister tråden og interessen gang på gang. Språket er dessuten et merkelig sammensurium av ulike skrivestiler, noe som oppleves som forrvirrende og lite troverdig.

Svakt bokprosjekt
Oppsummert opplever jeg Et mord i Kongo som et svakt gjennomført bokprosjekt, både litterært og innholdsmessig. Som reiseskildring er den kjedelig, som dokumentar er den lite interessant. Det eneste klare inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest boka, er at jeg er overbevist om at Strøksnes syns Kongo er et fælt sted å være. Men det trengte han jo ikke skrive en hel bok om.

Det er også verdt å lese NRK og Verdensmagasinet X sine anmeldelser av boka.

Illustrasjon: Formatbrain

 

4 Responses

  1. Lady Netta

    November 3, 2010 14:18

    Jeg tror det lett kan bli slike bøker når man sender “den hvite mann” til afrikanske land. Da jeg var i Kenya for noen år tilbake hadde jeg lett kunnet skrevet en bok om hvor utrolig annerledes det var der i forhold til i Norge. Men hvem vil lese det? Isåfall burde kanskje Strøksnes skrevet et bok om det, fremfor en bok som later til å handle om det som skjedde med Moland og French.
    Og i forhold til det at boken har skrivefeil og slik tror jeg kommer av at forfatteren “kastet” boken kjapt ut, så den fikk så mye publisitet som det gikk an. Og det er ofte sånn bøker blir dårlige.

    [Reply]

    Reply
  2. Geir

    November 3, 2010 18:37

    Takk for advarselen. jeg var meget skeptisk til boken i utgangspunktet, men en glitrende anmeldelse i en av bokbloggene gjorde meg nysgjerrig. Du har fått meg på bedre tanker. Dette skal jeg ikke bruke penger eller tid på. Bare tittelen og omslaget er nok til å bli “put off”, og historien om Moland og French er ikke spennende, den er teit og trøttende.
    Men når det gjelder hvit man skriver om Afrika-temaet, så må det jo nesten bli slik at hvit mann må skrive det hvit mann ser. Han kan ikke være svart mann. Men han må også huske at han framstår som lite troverdig som tankeleser av det kongolesiske sinn. Vel er Strøksnes anerkjent og vistnok dyktig (jeg har ikke lest noe av ham), men som alltid: Det du skriver sier mest om deg selv.
    Har det forøvrig slått dere hvor mye fokus det er på nye bilder av Afrika, og bøker som kaster nytt lys over Afrika? Har dere lagt merke til at de som kaster nytt lys som regel er hvite menn i middelalderen? Eksempel: Den meget anerkjente Richard Dowdens Africa, Altered States, Ordinary Miracles.
    Helt til slutt: Bokmagasinet eller hva det heter hadde jo om afrikansk litteratur. Der ble Tom Kristensen, også en middelaldrende hvit mann som er vår fasit på Afrika, blir bedt om å plukke fram tre afrikanske forfattere med innflytelse. Han trekker fram André Brink, J.M. Coetzee og Nuriddin Farah. Hvor originalt er det? Men det bekrefter bare det jeg sa i sted: Hvit mann forstår best hvit mann. Og i den forstand er også somaliske N- Farah som hvit å betrakte. Han har jo stort sett bodd her i Vesten de siste Nrtri åra. Skuff, sier nå jeg, selv om jeg syns både Coetzee og Brink er strålende forfattere.

    Pust.

    [Reply]

    Reply
  3. Irene

    November 4, 2010 16:21

    Takk for advarselen! Jeg er stort sett ikke glad i sjangeren “nordmann drar til utlandet i tre uker og skriver bok om det” og det virker jo som denne boka absolutt horer hjemme i den kategorien.

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


8 − seven =

CommentLuv badge