Jeg jobber fulltid fordi jeg liker det

, , 61 Comments

2311082825_800aec7c90_b

Vår store, lille gutt på 2 ½ år går i fulltidsbarnehage. Men hvis han kunne velge helt selv, tror jeg nok han aller helst ville vært sammen med meg og pappaen hver dag hele dagen. Og selv om han nå har startet sitt andre barnehageår, spør vi foreldre hverandre fremdeles daglig om det var grining da han ble levert om morgenen.

Jeg syns ikke det er stas. Men jeg vet også at han har det fint i barnehagen, selv om han gråter når vi skal gå. Og fremfor alt vet jeg at jeg ville vært en svært dårlig mor som trivdes svært dårlig i eget liv hvis jeg skulle vært hjemme med han i stedet for å dra på jobb.

For jeg liker å jobbe. Jeg liker jobben min. Jeg tror til og med jeg er ganske flink.

At vår toåring er i fulltidsbarnehage handler altså ikke om at jeg er overbevist om at han har det absolutt best der eller at vi har det så trangt økonomisk at vi ikke kunne i det minste hatt en deltidsplass. Det er en totalvurdering av hva som funker best for hele familien akkurat nå.

Mødre som protesterer mot tidsklemma
Det siste året har det kommet veldig mange bøker skrevet av mødre som protesterer mot tidsklemma. Likestillingslykke av Kristin Briseid, Beklager jeg må være mamma av Karianne Gamkinn, Er jeg fri nå? Av Linn Stalsberg,  Familieliv i likestillingsland av Anne Hilde Bermingrud og Det stille mammaopprøret av Laila Fresjarå Foldvik.

Det er bra at det kommer bøker som beskriver hvordan kvinner opplever det å være mamma i 2013. Men retorikken i noen av bøkene – og ikke minst i debattene som har fulgt utgivelsene – den irriterer meg.

Selve kjernebudskapet til mange av mødrene som diskuterer er at vi trenger ikke være to utearbeidende foreldre med barn i fulltidsbarnehage. Mange av oss har et valg. Og det er jo sant. Visst finnes det mange som av ulike grunner ikke kan velge, men antagelig har langt flere av oss større valgfrihet enn vi kanskje tror.

Men hvorfor velger vi som vi gjør? Hvorfor velger vi fulltidsarbeid, deltidsarbeid, hjemmetilværelse? Det er her jeg begynner å bli sur.

Altrustiske valg?
Argumentene på den ene siden går på at små barn trenger mor (evt foreldrene sine), ungene blir ofret på likestillingens alter og den fæle, institusjonaliserte barndommen.

Den andre siden argumenterer med å ta felles ansvar for samfunnet, at vi må betale skatt og bidra til å opprettholde velferdssgodene.

Men her er greia: Enten har du et valg, eller så har du det ikke. Og hvis du er så heldig at du kan velge om du vil jobbe heltid, deltid eller være hjemme, så tror jeg ikke et nanosekund på at det valget bare handler om altruistiske ideer om lykkelig barndom eller økonomisk samfunnsansvar.

Det handler om hva som fremstår som den beste løsningen totalt for meg og min familie. Hvis du elsker jobben din og hater å være hjemme, blir du ikke hjemmeværende selv om du syns det høres ille ut med institusjonaliserte barndommer.

Våre egne behov
Klarer vi å være ærlige nok til å innrømme at disse valgene ikke bare handler om barna og samfunnet, men også om vår egen trivsel og samvittighet? I så fall kan vi kanskje slippe litt på den usunne knivingen mellom moralsk overlegne mødre og moderne, likestilte yrkeskvinner.

La meg begynne: Jeg jobber fulltid fordi jeg liker det. At jeg slik sett bidrar i samfunnet kommer i beste fall som en god nummer to.

Hvorfor jobber du heltid/deltid?

Illustrasjon: Andrea Gutierrez

 

61 Responses

  1. Kristin

    September 5, 2013 20:17

    Veldig enig i mye du skriver her;

    Det er definitivt ikke “mitt samfunnsbidrag” som er bestemmende for mitt valg om å for tiden jobbe fulltid, og dermed ha mitt barn i fulltidsbarnehage.

    Samtidig synes jeg ikke at man skal undervurdere de føringer økonomi legger på barnefamiliers valg og valgmuligheter idag.
    Kanskje gjelder dette spesielt familier som bor i de største byene i Norge, der boligprisene i stor grad fordrer 2 fulltidsarbeidende foreldre, og lite spillerom.
    Ok så kunne man kanskje kuttet sydenferien eller man kunne levd i en toroms en del år til, men både ferier og bosituasjon bidrar også til livskvalitet for mange, akkurat som mer tid til hverandre i hverdagen.

    Så: Ja, jeg liker jobben min, og jeg var glad for å kunne begynne å jobbe igjen etter 9 mnd hjemme med den jeg elsker aller mest.
    Men nei, jeg skulle også ønske at jeg hadde råd til å jobbe mindre. Og det uten å måtte ofre eget rom eller ferie for minsten. Hva jeg og min familie ender opp med er ennå usikkert, men det vil, som du sier: være en betraktning av hva som er viktig for VÅR familie, ikke av generell altruisme i noen retning.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Det er definitivt ikke alle som har et valg, det er et veldig viktig perspektiv å ha med inn i tidsklemmedebatten. Og så er det jo også et definisjonsspørsmål hva det vil si å ha et valg. Jeg er helt klart enig i at ferier og bosituasjon kan bidra til livskvalitet for mange (men sikkert ikke alle, der er vi jo forskjellige).

    [Reply]

    Reply
  2. underveis

    September 5, 2013 22:05

    Jeg tror jo på en kombinasjon jeg. Jeg hadde gjort andre valg dersom jeg ikke hadde hatt en hel familie å ta vare på. Hvis det hadde vært bare meg. Nå er vi mange – og med mange ulike behov – og jdet er jeg og en voksen til som har ansvaret her. Da virker det inn på hva jeg har lyst til også. Jeg har ikke lyst til akkurat de samme feriene eller helgene eller kveldene som da jeg var godt voksen singel i loftsleilighet på Grünerløkka heller. Jeg er den samme jenta, men med et annet liv, heldigvis, og dermed med andre perspektiver på hva som er det gode liv – og andre muligheter for hva som er det gode liv (det var jo mulig å se Olsenbandenfilm på DVD (nei, VHS!) og spise popcorn i sofakroken på lørdagskveld den gangen også – men jeg gjorde det jo ikke! Men nå er det koselig!). Så de menneskene jeg har ansvar for, innvirker på hva jeg vil.
    Den enorme altruismen tror jeg vel heller ikke på. Men heller ikke på den enerådende egoismen, at det bare handler om hva jeg alene vil. Jeg vil bra ting for flere enn meg selv, det angår meg og det er en del av det jeg vil for meg selv – at jeg tar meg av mer enn meg selv. Og hadde jeg vært helt alene så hadde jeg gjort andre valg – men forhåpentligvis ikke bare med fokus på meg selv da heller. Jeg gjorde valg også av hensyn til andres beste i gamle dager også.
    Samvittighet er ikke en dårlig ting egentlig, synes jeg. Ansvar er bra saker. Det er en del av et bra liv for meg.
    (Og så mener jeg ingenting absolutt om heltid og deltid og hva som er det rette livet for alle andre. Bare så jeg har sagt det.)
    Så min hypotese er at de fleste av oss tar hensyn til ganske mange faktorer når vi gjør våre valg.
    underveiss siste bloggpost: mer ydmykeMy Profile

    [Reply]

    Liberalisten Reply:

    “Den enorme altruismen tror jeg vel heller ikke på. Men heller ikke på den enerådende egoismen, at det bare handler om hva jeg alene vil. ”

    Jeg vil bare påpeke at alle mennesker, selv alutrister, innerst inne er egoister. De som hjelper andre og gir mye av seg selv gjør dette fordi at det får de til å føle seg vel. Tenk over det: mennesker gjør det de liker, ikke det de hater.

    Egoisme er en grunnleggende menneskelig egenskap og det er ingenting å være flau over.
    Mener nå jeg.

    [Reply]

    Reply
  3. ToPlussTre

    September 5, 2013 22:35

    Nå er jeg i permisjon, men har helt klart vært inne på deltidstanken etter at vi fikk tre på under to år. Og JA – det handler definitivt om en heltidsvurdering av hva som fungerer best for meg og familien. Min eldste begynte fulltid i barnehage da han var ett og jeg har aldri tenkt at det ikke var bra, selv om jeg er hjemme lenger med mine tvillinggutter og synes det er veldig fint.

    Deltidsvurderingen handler om at jeg (ja, jeg!) synes fulltids jobb, reisevei, barnehagelevering/henting, en mann som reiser, hund som skal luftes, husarbeid… ja du skjønner tegninga… blir veldig belastende totalt sett. Man kan si hva man vil om tidsklemma som begrep, men for meg er den høyst reell. Jeg ønsker å være en fornøyd og tilstedeværende mamma, og det er jeg om jeg føler meg skviset mellom altfor mange krav og forpliktelser. Men heller ikke om jeg skulle vært hjemmeværende med tre små på fulltid.

    Så ja, jeg tror du er inne på noe – det handler ofte like mye om oss selv som barna. Våre egne ønsker for livet, prioriteringer og verdier. Jeg tror i det store og hele at har mamma og pappa det bra, så har barna det bra også, barnehage eller ei :-)
    ToPlussTres siste bloggpost: Desserten du må prøve!My Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Så deilig å lese at du er så ærlig på hvorfor du vil jobbe deltid. Jeg er så lei av å lese om mødre som vil være hjemme/jobbe deltid fordi de er overbevist om at det er skadelig for ungene å være i barnehage (og som selvsagt heller ikke går av veien for å predikere samme sannhet til alle andre familier). Klart det handler om hva de voksne trives med også!

    [Reply]

    Reply
  4. Inger

    September 5, 2013 23:19

    Hei, topp blogg!

    Jeg har ikke barn, men planlegger å få det snart. Jeg er klar over at det sikkert ikke blir akkurat slik mannen min og jeg forestiller oss, og jeg har ikke lyst til å hoppe i skyttergraven for hverken det ene eller det andre. Etter å ha bodd noen år i Sentral-Europa er jeg sjeleglad for alle velferdsordningene som følger med det å få barn i Norge, og jeg priser meg lykkelig over at ingen vil kritisere meg for å ha profesjonelle ambisjoner også etter at jeg har blitt mor. Det er likevel et par poeng jeg syns dere hopper litt over i denne debatten.

    For ti år siden jobbet jeg som vikar i et par forskjellige barnehager. Felles for de fleste barna som hadde to fulltidsarbeidende foreldre var at de ankom barnehagen en halvtime før foreldrene måtte være på jobb og ble hentet en halvtime etter at de var ferdige. Selvsagt var det unntak, men dette var hovedregelen. Mitt første poeng er: jeg tror ikke små barn har særlig godt av å tilbringe opp til ni timer om dagen fem ganger i uka i et slikt lydmiljø, med relativt stort gjennomtrekk av vikarer (for det er det i svært mange barnehager), få voksne per barn, og “strenge” rutiner for måltider, håndvask, inne- og utetid (som selvsagt ikke er tilpasset hver enkelt barn). Vi vet fortsatt lite om hvordan denne bruken av heltidsbarnehage vil påvirke barna i voksenlivet, dette fordi de første som kunne benytte seg av tilbudet ikke er mer enn “unge voksne” ennå.

    Det andre poenget er at vår definisjon av fulltidsarbeid stammer fra den tida da far var på jobb og mor var hjemme. Det er ikke veldig lenge siden 12-16 timer var helt standard for mange yrkesgrupper, så denne definisjonen er åpenbart ikke meislet i stein. Jeg hører til blant dem som er glad i jobb og fagprat, og jeg forstår at arbeid er et viktig økonomisk bidrag til samfunnet. Likevel biter jeg ikke på argumentasjonen om at “37,timer i uka = fulltid” er en slags naturlov..

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Til det første poenget ditt: Det er forskjell på barnehager. Og det er forskjell på unger. Nei, vi vet ikke alt om hvordan fulltidsbarnehage vil prege voksenlivet, men jeg er hvertfall hundre prosent overbevist om at det ikke finnes én fasit på den problemstillingen. Fulltidsbarnehage er hverken optimalt eller skadelig for alle barn. Og for de aller fleste er det sikkert et sted i midten der.

    Det andre poenget ditt er jeg helt enig i og har også skrevet om tidligere. Jeg syns også det er merkelig at det fremstår som naturstridig å gjøre karriere uten å jobbe minst 37,5 time i uka. Hvorfor akkurat det antallet? Som du skriver; historien viser at definisjonen på fulltidsarbeid ikke er statisk.

    [Reply]

    Reply
  5. Ellens Oase

    September 5, 2013 23:32

    Jeg jobber deltid for å ha ro og overskudd til å være prosjektleder i vår familie. Fordi jeg liker å være prosjektleder, fordi jeg er er god til det og fordi jeg liker å være sammen med barna. Når jeg jobber 80 % så har jeg noe tid til å sørge for at vi er a jour med regninger og små og store ting jeg trenger å ha oversikt over og få gjennomført, uten konstant stress med tiden.

    Mine barn har lekser og fritidsaktiviteter, de liker å snakke med oss, være med oss og de har sine gjøren og laden som setter preg på også min dag.

    Og ja, i vår familie finnes det også en pappa. Men hvordan vi vrir og vrenger på det er det jeg som er prosjektlederen. Og jeg trenger konsentrasjon og ro innimellom til å legge kablalen med alt som skal skje, kontakt med offentlige kontorer, innkjøp utover mat, som far tar seg av, bilreparasjoner, tannleger, nå også regulerings… osv osv.

    80% stilling er bra for meg. Jeg gikk noe så inni granskauen på en smell som varte i to år etter å ha jobbet fulltid med et barn, startet en skole fra scratsh, tre aborter, en fødsel, sammen med en mann med egen bedrift.

    Gevinsten jeg får av deltid er fravær av stress, og bonus for god stemning i heimen. Det er at jeg er med barna, vi er et team, en familie, jeg kjenner dem, de kjenner meg, vi utvikler oss sammen som mennesker. .Jeg har tid til å innvie gutta i husarbeid og sørge for at det er noe de er inneforstått med når de en dag flytter ut. De skal vite hvor mye jobb det er, og at de må ta ansvar. De smører matpakker og det tar den tiden det tar. Deltid betyr ikke at jeg aldri er sliten, men jeg får tatt meg inn.
    Ellens Oases siste bloggpost: stoler du på sånne folk?My Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Det syns jeg høres veldig lurt og fint ut! Og nydelig at du er ærlig og sier at 80 % stilling er bra for DEG. Det betyr ikke at det ikke også er bra for barna dine (og mannen), men du dytter ikke ungene foran deg når du skal forklare stillingsbrøken din.

    Og så får du selvsagt tusen bonuspoeng herfra for å lære gutta dine om husarbeid. Heia! :-)

    [Reply]

    Reply
  6. Ellen

    September 6, 2013 00:02

    Pssst! Du glemte 2% av oss: Vi som er hjemme på fulltid! Men jeg svarer frimodig på spørsmålet likevel. Og svaret likner jo faktisk ditt: Jeg er først og fremst hjemme fordi jeg trives med det. For du har rett: Å være hjemme med ungene dersom man ikke trives med det – det gavner ingen. Selv har jeg aldri likt å sende ungene mine i barnehage, og jeg har aldri sendt dem dit dersom jeg hadde fri fra jobb (jeg var i 80%jobb før vi fikk nr4). Jeg mener mye om dette, men jeg respekterer faktisk at folk velger anderledes enn meg. Og jeg tror ikke unga deres går i stykker av den grunn. Unger er faktisk temmelig fleksible små vesener!

    For meg og mannen er det at en er hjemme også et politisk og ideologisk valg: Vi ønsker å leve som vi lærer. Det tror vi er et gode både for det enkelte menneske, og for demokratiet. Og for vår del handler dette om å redusere forbruket drastisk (vi lever såvidt over fattigdomsgrensa), og være tilstede for hverandre og ungene i hverdagen. For oss er dette et samvittighetsvalg.

    Men i tillegg handler det selvfølgelig om at vi har 4 unger, en av dem er kronisk syk. Og vi har forsøkt andre løsninger enn en hjemmeværende og en i 100% jobb. Men dette er det som funker best. At det er jeg som kvinne som er hjemme, nei, det tror jeg neppe er en tilfeldighet!

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ups, beklager! Det var ikke meningen, bra du tar deg til rette :-)

    Virker som dere har gode grunner til å velge den fordelingen dere gjør (og så bra at du er bevisst på kjønnsperspektivet!) og javisst finnes det mmye bra med å jobbe mindre/være hjemme. Like fullt befriende å lese at du – som representant for de hjemmeværende – skriver at du er hjemme fordi du trives med det. I den gruppa der finnes det nok av mødre som er veldig glade i å snakke om barnas beste når de argumenterer for sine valg.

    [Reply]

    Reply
  7. gshs

    September 6, 2013 08:03

    Jeg jobber 100%. Jeg har en spennende jobb, og trives. Men det hadde vært deilig å jobbe mindre. Hvorfor gjør jeg ikke det? For det første tror jeg ikke det hadde vært så populært hjemme. For det andre hadde det ikke vært så populært på jobben. For det tredje ville det vært dårlig gjort mot yrkesgruppen min (et typisk kvinneyrke som ikke trenger flere deltidsstillinger). For det fjerde ville det vært dårlig gjort mot norsk økonomi at jeg som arbeidsfør ikke bidrar med 37,5 timer i uka. Men hva vil JEG egentlig? Hadde jeg valgt å jobbe 60-80% hvis jeg kunne velge helt selv? Jeg har jo hatt ammefri i to perioder, så jeg vet jo litt hvordan det er. Jeg tror jeg ville brukt mye energi på å grue meg til å gå opp i stilling igjen. Jeg er litt sånn at jeg vil gyve løs på den hverdagen som skal være normalen, bli fortrolig med den og få den til å gå rundt. Så betyr det at jeg er egoistisk eller altruistisk? Selv om jeg ser på ting utenfor meg selv når jeg velger, vil jeg si at jeg i aller høyeste grad har meg selv i tankene. Jeg har valgt ut fra den jeg ønsker å være, den mammaen, kona og samfunnsborgeren jeg ønsker å være.

    Og så er det sikkert noen som lurer på om jeg i det hele tatt tenker på barna oppi det hele. I aller høyeste grad! Jeg vil at de skal vokse opp i et samfunn med gode velferdstjenester og god og stabil økonomi. Men jeg skal ikke jobbe 100% for enhver pris! En forutsetning er at både mannen min og jeg har fleksibel arbeidstid, så ungene ikke har lengre dager i barnehagen enn vi har på jobben. Og ungene skal trives og ha en god hverdag! Har barna det bra, har jeg det bra, så det er vel også egoistisk ;)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg syns du tar veldig, veldig mange hensyn, så egoistisk er du da virkelig ikke. Det er nesten så jeg blir litt stressa på dine vegne. Hva vil du? Kanskje greit å tenke ordentlig gjennom det – og så se om det går an å løse praktisk? Folk er ofte mer forståelsesfulle enn man tror..

    [Reply]

    gshs Reply:

    Du trenger ikke bli stressa! Jeg synes det er en interessant øvelse å gå inn i seg selv og være helt ærlig om de valgene man tar, og da oppdager man at det ligger mange tanker bak de valgene. For meg er det viktig å kunne bidra i arbeidslivet. Ikke fordi jeg er så veldig ambisiøs og karrierebevisst (det er jeg virkelig ikke!), men jeg synes det er et viktig bidrag. Og det er så viktig at det har en høy prioritering i mitt liv. På samme som måte som familien min har høy prioriteritet. Men da må jo noe bort. Det vil si at det er mange andre ting jeg ikke er så nøye på. Jeg er nok ikke verdens beste husmor, og jeg har ikke verdens mest spennende sosiale liv ;)

    [Reply]

    Reply
  8. Mor

    September 6, 2013 08:23

    Jeg er veldig enig med deg og Kristin som kommenterte ovenfor i at både egne ønsker og økonomi teller inn. Man må velge det som er best for familien, men også tenke på at familien består av individer som hver og en skal ha det bra.

    Jeg jobber fulltid fordi jeg er innmari glad i jobben min. Da min permisjon var over og jeg kunne begynne å jobbe igjen, syntes jeg det var herlig (når man som mor innrømmer det, blir man alltid beskyldt for å ikke være glad i barnet sitt, men altså, det er jeg, noe innmari også).

    Jeg vet at jeg hadde blitt sur og grinete, og dermed ingen god mor dersom jeg hadde måttet være hjemme. En grunn til at jeg jobber, er at familien ønsker at jeg også skal ha det bra. En annen årsak er selvfølgelig økonomi. Mannen min kunne tenke seg å jobbe mindre og ta seg av barn og hjem, men for oss er det ikke økonomisk mulig nå. Hadde derimot jeg ønsket å jobbe redusert, ville det vært mulig, ettersom jeg (med “bare” 10 års universitetsutdanning) tjener mye mindre enn ham.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Enda en god grunn til å fortsette å jobbe for å rette opp lønnsskillene mellom kvinner og menn!

    [Reply]

    Reply
  9. siri

    September 6, 2013 09:19

    Jeg jobber 80%, men skulle gjerne vært hjemme på fulltid, hvis jeg tenkte på hva jeg helst har lyst til for min egen del. For barna ville det jo heller ikke skade-de har det godt i barnehage, bedre enn hjemme med meg, tror jeg, men aller best for de opplever jeg det når vi kan ha litt rolige morgener før barnehagen, og ikke altfor sein henting. Nå har ikke jeg en mann som kan forsørge oss, så å velge å være hjemme på fulltid er en økonomisk umulighet. Men selv om jeg hadde hatt råd til det tør jeg påstå at jeg ikke ville valgt det, først og fremst fordi jeg mener at jeg som voksen og arbeidsfør har en moralsk plikt til å bidra i samfunnet. Så jeg er faktisk ikke enig i det du sier om at man velger først og fremst ut fra hva som passer en selv og sin familie best. Vi lever i et samfunn der det er flere å ta hensyn til.

    Selv om jeg ikke alltid er enig med det må jeg bare si også takk for en fin og interessant blogg og for debattene du bidrar til!

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Visst har man ansvar for samfunnet man lever i. Og du er kanskje mer bevisst det enn mange andre – så bra! Likevel mener jeg fortsatt at stillingsbrøken (forutsatt at man har et valg) i stor grad er avhengig av hva man trives med selv.

    [Reply]

    siri Reply:

    Kanskje du har rett, men utfra mitt ståsted er det i såfall hva jeg har samvittighet til å trives med, ikke hva jeg trives med selv, rent egoistisk sett. Når det er sagt syns jeg hovedproblemet med denne debatten er at mange – bevisst eller ubevisst – fremstår som moralsk overlegne i sitt valg. Og det gjelder både de (delvis) hjemmeværende mødrene og de “moderne, likestilte yrkeskvinnene” som du kaller de. (Men så begynner jeg igjen å lure på om de faktisk fremstår slik, eller om det er jeg som i min dårlige samvittighet – tidvis overfor jobb, tidvis overfor barna – bare oppfatter de slik.)

    [Reply]

    Reply
  10. underveis

    September 6, 2013 09:20

    Jeg synes du tar en god vinkling på dette temaet her – som er et tema som ofte er ganske slitsomt å diskutere fordi det blir så mange angrep og skyttergraver. Nettopp at i den grad vi har et valg – som vi ofte har – så gjør vi et valg ut fra hva slags liv vi ønsker å leve. Og det finnes mange gode og ansvarlige måter å leve både med og uten barn på. Det at en gjør et valg i eget liv betyr ikke at en fordømmer andre som velger annerledes.

    Og så er det erkjennelsen av valget, da. Der kan jo mange av oss bli mer bevisste. Ikke bare følge strømmen eller tenke på hva andre mener, men velge, kjenne etter selv. (slik som du oppfordrer gshs til her ovenfor).

    Kanskje er det en veldig norsk måte å tenke om dette på – med et ganske smalt normalitetsbegrep eller vanlighetsbegrep. Så fort noen gjør noe som ikke er helt “vanlig” eller gjennomsnittlig, så blir det tatt som en kritikk av det andre gjør. Vi kan ha godt av å senke skuldrene og akseptere litt mer bredde i måten en lever “vanlige liv” på.

    Takk for tankevekkende innspill – ha en fin dag.
    g
    underveiss siste bloggpost: mer ydmykeMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg tror at akkurat dette med familie og jobb er så personlig at det blir veldig fort gjort å oppfatte andre som kritiske. Vi velger jo det vi mener er best – for oss selv og våre aller nærmeste – og da blir man lett defensiv når andre kommer med gode argumenter for hvorfor de har innrettet seg slik de har.

    At andre velger det samme som oss, er jo den aller beste bekreftelsen på at vi har gjort “riktige” valg :-)

    [Reply]

    Reply
  11. Marianne Store (@MarianneStore)

    September 6, 2013 09:58

    Hei:-) At du blir” sur” og “irritert” er mest plagsomt for deg, men gir leserne lite etisk eller psykososial in put på hvorfor og hva som er problematisk med debatten rundt det å ville være mer med familien/mer på jobb. Det er jo fint at nettopp du vet hva nettopp du vil, men vet vi hva barna våre har godt av og hva familiene rundt oss styrkes av i perioder av livene våre? Vi snakker om perioder og ikke “for evig og alltid”… Tynne resonnement fra deg som savner langt mer “kjøtt på beina” i motsetning til flere av bøkene du ramser opp. På tide å skrive en bok selv?

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Debatten i seg selv er grei nok, det er et viktig tema. Det jeg irriterer meg over er de argumentene som ofte brukes, jeg ønsker at vi kan være mer ærlige på hvorfor vi velger som vi gjør.

    Hehe, ja – kanskje jeg burde skrive en bok selv :-)

    [Reply]

    Reply
  12. Inger-H.

    September 6, 2013 10:01

    Jeg har gjort begge deler jeg, alt ettersom hvilken periode i livet jeg har vært i. Da barna var små jobbet jeg deltid, både fordi jeg trivdes med det og for at kabalen hjemme skulle gå opp. Vi måtte ta valg (heldigvis hadde vi valg), og klarte oss med f.eks en bil i den perioden. Det var en utrolig fin tid i livet vårt, og jeg fikk også et unikt godt forhold til våre barns venner som da ofte var med hjem til oss.
    Men etterhvert som barna begynte på skolen ønsket jeg å være mer ute i arbeidslivet. Jeg hadde jobbet som assistent i barnehage, og nå utdannet jeg meg til førskolelærer. Siden har jeg jobbet mange år i 100% stilling og stortrives med det.
    Jeg elsker virkelig jobben min, og som du, frøken Makeløs, så vet jeg at jeg gjør en god jobb. Men…jeg har jobbet i snart 25år i barnehage og barnehagehverdagen har endret seg dramatisk på disse årene. Det blir stadig flere barn og færre voksne pr.barn. Det blir umulig å gjøre jobben vår bra nok. Og det sliter å hele tiden føle en ikke strekker til. Jeg tok konsekvensen av det og sluttet i en jobb jeg virkelig stortrivdes i. Så videreutdannet jeg meg til spesialpedagog, og jobber 60%.
    For nå har jeg tatt et nytt valg. Jeg har et barnebarn som jeg ønsker å bli godt kjent med, og jeg ønsker å kunne være tilstede for henne og familien hennes i en travel småbarnsperiode. Jeg føler meg heldig som har mulighet til å ta et slikt valg.
    Men…en liten bønn til slutt: Dere som har barn i barnehage…stå opp for personalet i barnehagen der dere har barna deres. Det kjempes en kamp om lovbestemt bemanning i barnehagene, og det er en utrolig viktig kamp!!

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Du har en viktig bønn til slutt, håper mange får med seg den!

    Og så godt med en påminnelse om at livet har mange faser og perioder. Det er fort gjort å glemme i den mest hektiske småbarnstiden.. :-)

    [Reply]

    Reply
  13. Fru Jacobsen - Kone og mamma til 3

    September 6, 2013 10:58

    Jeg jobber ikke, jeg er hjemmeværende med 3 barn på 4 år, 3 år, og 5 mnd. Jeg gjør dette fordi det er det som passer oss og vår familie best. I tillegg sliter jeg MYE med migrene, spenningshodepine og xantall prolapser i rygg og en yrkesskade så jeg var mye sykemeldt når jeg jobbet også og da kan jeg like greit være hjemme med barna. Så det handler mest om hva jeg vil og at jeg har friheten til å velge hva jeg vil :)
    Fru Jacobsen – Kone og mamma til 3s siste bloggpost: LundbyMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Høres ut som at både du og resten av familien har det best på den måten. Så bra! Og så heldig du er som har frihet til å velge :-)

    [Reply]

    Reply
  14. Ellen

    September 6, 2013 12:01

    Det kan vel ha sin årsak i at dersom man vil kjempe for kvinner som er hjemme med barn ikke skal havne utenfor velferdsstaten, så kommer man ikke så langt med å si at man er hjemme først og fremst fordi man trives med det. Da må det sterkere lut til, og den luten heter ofte tilknytningspsykologi (eller noe i den dur). Og jeg tror sånne teorier absolutt har noe for seg, men i visse miljøer utarter det nesten til en religion, i ordets mest dogmatiske forstand. Det er jeg ikke med på.

    Jeg skulle ønske at noen mammaer også kunne innrømme at de jobber fordi de trives best med et høyt forbruk. Det må i ærlighetens navn finnes noen av dem også!

    Og så apropos samvittighet: Mammasamvittigheten er en ting. Men samvittighet kan også knytte seg til verdier og idealer – jeg tror det er viktig for mennesker å kunne ta valg i overensstemmelse med den. Ellers blir vi uthulte mennesker etterhvert.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ja, det er sikkert noe i det. Og absolutt enig i at tilknytningspsykologi i visse tilfeller utarter seg til noe som virker direkte usunt.

    Høyt forbruk er vel ikke noe man skryter av, nei. Dvs, både vi og hjemmene våre skal jo helst se veldig bra ut – men i politisk korrekte miljøer er vel ikke penger og forbruk noe man snakker så mye om. Men ja, klart det finnes noen som liker å jobbe mye fordi det gir dem mulighet til litt (mye) luksus!

    Uthulte mennesker er et fint begrep. Det skal jeg huske på! :-)

    [Reply]

    Reply
  15. Barbarella

    September 6, 2013 13:05

    Nå skal jeg banne i kjerka. Jeg jobber 80% BARE FOR MEG SELV. Barna mine går i en flott barnehage fra 07:15 til 16:30. De dagene jeg har fri leverer jeg senere. Og så gjør jeg noe for meg! Jeg trener nesten alltid, det er ‘min jobb’ når jeg er så heldig å få ha fri. Så treffer jeg ofte noen til lunsj, eller leter vintage eller syr eller ser til at barna har de klærne de skal ha. Det har hendt at jeg tar med meg ett barn på teater eller lignende, men det er unntak, ikke regelen. Etter å ha opplevd den berømte veggen, tar jeg meg den frihet å ta vare på meg selv. Da blir jeg en bedre mamma, mindre sliten og irritert. Sover bedre.

    Jeg tror jeg hadde blitt sprø av å være hjemme fulltid med to barn. Jeg er ingen lekeleder. bollebaker og utrettelig huskedytter. Samtidig er jobben min superkrevende med turnus og lange nattevakter som tar knekken på meg.

    Nå synes sikkert alle dere perfekte mammabloggerne at jeg er en dårlig mor. Heldigvis har barna mine en kjempebra pappa! ;)

    [Reply]

    Ellen Reply:

    Og herved sender den bollebakende hjemmeværende 4-barnsmamman (som syns unga kan sørge for sin egen underholdning!) deg en stor klem og sier: Ta vare på deg selv! At jeg er hjemme med unga på heltid er også en måte å ta vare på meg selv på. Ellers hadde dette landet garantert fått en nav-klient til.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Stor klem herfra også Barbarella! Jeg tror det er mange som deg, men i si det høyt føles nok litt som å banne i kjerka ja. Hvorfor skal det være sånn?

    Jeg har klokketro på at når mor og far har det bra, har barna det bra. Og ingen i hele verden er tjent med at mor og far er utslitte! Nyt fridagene dine og bruk overskuddet til å være den beste mammaen du kan – dine barn er heldige som har en mor som vet å ta vare på seg selv!

    [Reply]

    underveis Reply:

    Jeg tenker du virkelig trenger den dagen for å få livet til å gå opp. Barbarella. Virkelig! Og den dagen du ser at en av de små virkelig trenger en dag på sofaen sammen med deg på en sånn dag – så er jo den muligheten der. Men i mellomtida gjør du jo akkurat det rette for deg og din familie. Og så vil jeg si at som en som har hatt mange hjemmedager med unger, så er det jo ikke boller og sånn jeg har holdt på med heller. Heller ikke huskedytting og underholdning. Jeg har sørget for brødskiver og trøst og bleier og holdt på med mine ting, husarbeid og doktorgrad og sånn – og ungene har vært med eller lekt med sine ting. Sånn er det. Ikke fancy, bare hverdag.
    underveiss siste bloggpost: karusell og landingsplasserMy Profile

    [Reply]

    Reply
  16. Line

    September 6, 2013 13:55

    Jeg tror valgene våre styres av en rekke faktorer, og hva som veier tyngst for den enkelte kan nok variere mye. Jeg jobber for tiden 80%, og føler også at det er et valg jeg må forsvare, særlig fordi det innenfor min yrkesgruppe er ganske uvanlig å jobbe deltid, og man forventes å jobbe mye. (Jeg jobber som lege). (Og andre har jo 4 barn og 60-timers uker med turnus, trener 5 ganger i uken og lager all mat fra bunnen av.) Jeg har foreløpig bare ett barn, som ellers går i en flott barnehage, men jeg opplever det som veldig meningsfullt å være hjemme med henne en dag i uka. Det er klart det handler om at jeg synes det er lenge for de små å være fulltid i barnehagen, og at det blir lite familietid før leggetid. Men det handler jo også om at jeg selv synes det er godt å ha den fridagen, som som oftest brukes i ro og mak hjemme, ikke på badeland, åpen gård eller andre velvalgte og stimulerende steder.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Nettopp den der “alle andre har jo flere barn og trener og har plettfritt hus og jobber heltid og er ikke slitne i det hele tatt” er litt skummel. For vi er jo forskjellige og får energi av helt ulike ting. Fort gjort å gå seg bort når man begynner å sammenligne med andre (jeg jobber stadig med å ikke gjøre det selv).

    Å bruke en eventuell ekstra fridag i uka på badeland eller åpen gård er ikke min kopp te heller, haha. Men hei, hver sin lyst! :-)

    [Reply]

    Reply
  17. gshs

    September 6, 2013 14:21

    Så godt det var å lese alle disse kommentarene! Du har en fin blogg og fine lesere, Frøken Makeløs! Rause og lite moraliserende :)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    120 prosent enig! Dere lesere er aldeles fantastiske, faktisk helt makeløse! Jeg er veldig heldig :-)

    [Reply]

    Reply
  18. Sparringmamma

    September 6, 2013 15:53

    Jeg er – som deg – helt klar og ærlig på at det var MITT behov som var avgjørende for at vi valgte som vi valgte. Jeg klarte ikke kombinere hjemme- og utejobb som både jeg og “samfunnet” forventet, og valgte derfor så likestillingspolitisk ukorrekt som jeg ALDRI hadde trodd jeg skulle.

    Siden jeg har prøvd både fulltid, barnehage, deltid og fulltid hjemme, er min erfaring at det er langt mindre akseptert å ønske å ta vare på egen ettåring enn å ønske å levere han/hun i barnehage.

    Jeg mener det er en misforstått utvikling av likestillingsprosjektet og at vi på mange måter har havnet i det motsatte ytterpunktet; nemlig at kvinner som savner hjem, barn og familie er mindre “riktige” enn de / vi som ikke gjør det.

    Nå er jeg tilbake i full jobb og stortrives. Kommer til å protestere til jeg blir 100 år mot et samfunn som ikke har rom for at foreldre (av begge kjønn) kan nedprioritere inntektsgivende jobb til fordel for hjemmejobben.

    For få år siden klarte husholdningen seg på én inntekt, hjemmejobben ble ivaretatt av ett helt årsverk. Hjemmejobben tar ikke mindre jobb i dag, men vi har ikke tid til den. For framtida håper jeg likestillingsmålet ivaretas av at flere menn bruker mer tid hjemme – gjerne ulønnet eller deltid – så kan vi kvinner slippe å plage oss selv og hverandre med dårlig samvittighet over både å jobbe for mye eller for lite.

    Vet ikke om du har lest boka mi, men jeg mener selv at jeg ikke forsøker å opphøye mirsrollen til noe viktigere enn farsrollen. Med erfaring fra læreryrket og barnehage, stiller jeg også spørsmål ved om det legges til rette for at vi som jobber med barn har tid til den oppfølgingen hjemmet ikke lenger har – og alternative likestillingsmodeller som gir familien mer ro og mindre “klemme” (både for menn og kvinner).

    Liker debatten – kunne selv aldri forblitt hjemme. Hadde jeg blitt mor i 1952 som min bestemor hadde jeg vært likestillingskvinne på min hals. :-)
    Sparringmammas siste bloggpost: Nordens verdifestival – kommer du?My Profile

    [Reply]

    Reply
  19. Krissy

    September 10, 2013 17:49

    Hei, hei makeløse frøken!

    Det må være år og dag siden sist jeg har kommentert, bokstavelig talt.
    Bra innlegg. Jeg lurer på hva FMB (Frøken makeløs Med Barn) ville sagt til FUB (Frøken makeløs Uten Barn). Husker du skrev et innlegg for lenge siden da du var FUB.

    [Reply]

    Reply
  20. Magne D. Antonsen

    September 11, 2013 15:11

    Hei!

    Bra innlegg, nå har jeg anbefalt det på Lesernes VG og du ser det nederst på vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no eller @magneda på Twitter.

    Hilsen Magne i VG
    Magne D. Antonsens siste bloggpost: Jeger skutt av jaktkameratMy Profile

    [Reply]

    Reply
  21. Mannen

    September 12, 2013 00:48

    Skriver dette på helt generelt grunnlag, ikke myntet på deg eller ditt innlegg spesielt, men det virker på meg som det viktigste er meg selv. Så lenge jeg har det best mulig… Jada, barna har ikke vondt av å være i barnehage (og mange barn synes jo det også er kjempegøy), men når prioriteringen er hva som passer meg best, istedenfor de små som ikke har valgt dette selv så skurrer det her i gården. Kom gjerne med så mange unnskyldninger som man bare ønsker, men barna må komme foran eget ego! Så får man sette egne behov på pause en stund, og ta ansvaret for det man har satt til verden. Og det sprøytet med at man jobber for å ta samfunnsansvar er den verste unnskyldningen jeg har hørt. Ta heller samfunnsansvaret for barna, slik at de får trygge og gode oppvektsvilkår når de er små. Da får de den beste bagasjen de kan få, og vil selv bli gode samfunnsbidragsytere. Slik hjelper man samfunnet. Ikke ved å plassere forelderansvaret mest mulig bort til andre.

    Hilsen mann med 2 små barn :-)

    [Reply]

    Reply
  22. N

    September 12, 2013 12:52

    Jeg valgte å la barnet mitt gå i barnehage selv når jeg var arbeidsledig. Grunnen til dette var så enkel som at jeg merket at min sønn hadde behov for å være med andre barn. At jeg var arbeidsledig betød at han fikk mye kortere dager i barnehagen enn han ville hatt om jeg hadde jobbet. De første månedene var han der fire-fem timer om dagen, hvor han sov iallefall to av dem. Når jeg merket at han ville være der lenger lot jeg ham være der, og til slutt ble det syv timers dager. Det er først det siste halvåret, nå som det nesten har ordnet seg med jobb, at han har vært fulltid barnhagen. Jeg har jobbet 70% – 100%, alt etter hvilket vikariat jeg har fått tilbud om akkurat den måneden. Slik sett så har jeg ikke noe deltid/heltidsvalg. Jeg må takke ja til jobb-tilbudet jeg får, eller stå uten arbeid.
    Ns siste bloggpost: Intervjuet som ikke ble noe av.My Profile

    [Reply]

    Reply
  23. Liberalisten

    September 12, 2013 13:14

    Følgende fra artikkelen din er veldig sentralt (ihvertfall for meg):

    “Den andre siden argumenterer med å ta felles ansvar for samfunnet, at vi må betale skatt og bidra til å opprettholde velferdssgodene.

    Men her er greia: Enten har du et valg, eller så har du det ikke. Og hvis du er så heldig at du kan velge om du vil jobbe heltid, deltid eller være hjemme, så tror jeg ikke et nanosekund på at det valget bare handler om altruistiske ideer om lykkelig barndom eller økonomisk samfunnsansvar.”

    Du snakker om frihet, velferd og økonomisk samfunnsansvar.

    For meg som liberalist så handler det hele om frihet.
    Frihet til å selv bestemme over sitt eget liv. Frihet fra statens overformynderi. Frihet til å selv bestemme over mine egne verdier. Frihet til å ikke måtte gi bort store deler av min inntekt til en institusjon (staten) som jeg mener ikke forvalter mine penger på noen god måte.

    Men for å kunne ha denne friheten må man ha økonomisk handlefrihet i MYE større grad enn man har i dag. Pr i dag tar staten mellom 50-50% av lønnen din i form av skatter og avgifter:

    Referanse: http://www.na24.no/article2970612.ece

    Det faktiske tallet er nok en del høyere.

    Dvs at staten, satt på spissen, tar vekk halvparten av din reelle valgfrihet. Jeg sier dette fordi at det er penger som i stor grad bestemmer hva hver og en av oss har mulighet til å gjøre i livet. Det bestemmer hvor du bor, hvor du jobber, hvordan fremtid barna dine får… ja stort sett alt av det som er viktig i livet.

    Vet at staten tar så mye av din inntekt i form av skatter og avgifter så tar staten også din frihet.

    [Reply]

    Økonomen Reply:

    Om staten hadde latt deg beholde alle pengene så ville det ikke blitt noen forskjell,alle andre ville også hatt mer penger slik at forskjellen ville ligge i hvem som ble best betalt,slik det er i dag.

    [Reply]

    Liberalisten Reply:

    Forskjellen ville vært at folk da hadde hatt valgfrihet. Det har de ikke i dag.

    Vi ville også fått betraktelig bedre tjenester pga økt konkurranse (skoler, helsetjeneste, barnehager, etc). I dag har staten monopol på skole og helse, noe som betyr at de ikke har noen insentiver til å forbedre seg.

    [Reply]

    Jobber i staten Reply:

    Det blir litt for lettvint å si at økt konkurranse vil føre til at alle disse tjenestene blir bedre, det er stadig eksempler på privatisering der profitthensyn er vel så viktig, om ikke viktigere enn kvaliteten på tilbudet.

    I tillegg jobber det masse engasjerte mennesker i skoler og barnehager etc. som faktisk bryr seg om å forbedre seg og om å gjøre en god jobb. De prøver hver dag å forbedre seg for å gi et best mulig tilbud til elever, pasienter etc.

    Reply
  24. Marianne

    September 12, 2013 15:33

    Du setter ditt beste foran ditt barns beste og forsøker å vri det til at det er det beste alternativet for hele familien, men det kommer svært klart frem at det det egentlig koker ned til er at når alt er vurdert så er fulltid det som er best for DEG. Du er ikke engang økonomisk avhengig av å jobbe fulltid. Likevel velger du bort tid med barnet ditt? Tid som aldri kommer igjen, så mange opplevelser og minner du velger bort, fordi du trives best på jobb? Hva slags egosentrisk, uomtenksom og kald mor er du? Ved ettertanke har kanskje ditt barn det best i barnehage likevel.

    [Reply]

    Rose Reply:

    Vil gjerne skyte inn: Jeg er ikke mamma, men jeg gikk i fulltidsbarnehage. Jeg hadde det trygt og godt der, med trygge og flinke voksne og mange fine opplevelser. Mine foreldre var/er verken egosentriske, uomtenksom eller kalde. Hele oppveksten min hadde jeg foreldre som hadde tid til meg. Å si alt dette om hvordan foreldre som har barn i barnehagen er ikke nødvendig. Og heller ikke sant.
    Roses siste bloggpost: Oss piggsvin imellomMy Profile

    [Reply]

    Reply
  25. Linda C. Hagen - Absolutt hjemme

    September 12, 2013 22:56

    Jeg hører også til de 2 % som er hjemmeværende. Det har jeg faktisk vært i nærmere 15 år nå. Men så har jeg også 7 barn, så jeg har omtrent alltid hatt en baby. Jeg har aldri hatt noen plan om å ha barna mine i barnehage. Jeg ser på det som mitt ansvar/samfunnsansvar å ta hånd om dem selv. Noen av barna har vært i barnepark der de har lekt med andre. Det er dessverre ingen parker igjen her vi bor, så det blir sikkert litt barnehage på de to yngste barna. Men ikke fra de er ett år. Jeg synes det er tidlig. Og jeg har jeg alltid synes, lenge før jeg visste noe om tilknytning. Valget om å være hjemme med barna tok jeg / vi lenge før jeg visste noe om tilknytning og stesshormoner. Jeg har alltid villet det slik. Ikke fordi jeg ikke vil jobbe. Jeg vil gjerne jobbe. Jeg jobbet før jeg fikk barn og kommer til å jobbe igjen. Men når jeg har små barn vil jeg være hjemme med dem. Jeg tror det er det beste for dem og jeg trives også med det. Jeg har alltid vært innstilt på det å skulle være hjemme med dem. Jeg har mange andre ønsker også, men det må komme siden når jeg ikke har små barn. Akkurat nå er det det jeg gjør nå som er hovedprioritet. Det føler vi er det beste for oss alle samen. Jeg er veldig glad jeg ikke må jobbe nå for tiden faktisk, for jeg har litt styr med amming på natten og er noen ganger kjempetrøtt! Da er det godt å ha mulighet til slappe litt av på dagen (hvis jeg er heldig mellom slagene. – er ikke bare enkelt å så slappet av med 7 barn i huset :)
    Men jeg tror ikke at barn blir skadet av å gå i barnehage. Og mødre som har barna i barnehage ser jeg ikke på som dårlige mødre. Det ville vært helt latterlig å gjøre. De fleste jeg kjenner jobber jo, og de er fantastiske kvinner og mødre. De jeg kjenner som er hjemme, er også fantastiske kvinner og mødre. Og alle har veldig heldige barn.

    [Reply]

    Reply
  26. Ella

    September 13, 2013 00:15

    Godt innlegg. Debatten om deltid/fulltid har godt av større grad av ærlighet, og at de grunnene som ikke handler om barna også får komme frem. Jeg tror de fleste slike avgjørelser taes utfra en helhetsvurdering av hva som er best for hele familien.

    Jeg er selv på vei over i en periode med kontantstøtte etter barselpermisjon. Jobben min er både spennende og hyggelig, men jentene mine er født med særlige behov, og for dem vil fulltid i barnehage fra 1 år ikke være heldig. Vi starter pent med 20% i en kjempefin barnehage og satser på en pen opptrapping etter hvert som de blir eldre. Jeg er glad for at vi har mulighet til å spe på familieøkonomien med kontantstøtten. Vi hadde uansett valgt samme løsning som nå utfra jentenes behov og hvem av oss voksne som er best egnet til jobben hjemme. I tilfeller det er åpenbart at fulltid ikke er det beste for barna og økonomien tillater det, syns jeg barnas behov trumfer de voksnes behov. For de fleste som havner i en slik situasjon vil jeg tro det er et enkelt valg også. For at mamma og pappa skal ha det bra må også barna ha det bra (og omvendt).

    [Reply]

    Reply
  27. Kari

    September 13, 2013 05:38

    Flott innlegg og veldig mange interessante og gode kommentarer!

    Jeg er sivilingeniør, 3 barnsmor og jobber 100%. Er heldig å tjene mer enn jeg trenger… så ja, jeg jobber fordi jeg VIL ikke fordi jeg MÅ. (Men samtidig kjenner jeg meg igjen i hun som var lege, at også i min bransje er det uvanlig med reduserte stillinger, og det eksisterer en forventning om å jobbe fulltid.)

    Alle er så flinke til å formulere seg her, jeg er litt bedre på tall, så her kommer et regnestykke:
    Et barn spiser 5 måltid til dagen ( frokost, kl11lunsj, kl2skiveogfrukt, middag, kveldsmat)
    Det blir 35 måltid i uka, hvorav 10 måltid inntas i barnehagen. Det gjenstår da 25 måltider som inntas sammen med mor, far og søsken.
    Dette regnestykket har hjulpet meg hvis jeg har dårlig samvittighet for å levere i barnehagen!

    Jeg er mye sammen med barna mine samtidig som jeg har det kjekkt på jobb. Føler at jeg får både i pose og sekk. Presser jeg min overbevisning på andre? Ja, kanskje. Jeg undrer meg litt over hvorfor noen vil være hjemme, når det er såpass gøy og inspirerende å jobbe. Jeg ønsker også at flere kvinner kunne velge ingeniøryrket, slik at de kunne fått mer fleksible arbeidstider og bedre lønn. (PS: hvorfor er mange “kvinneyrker” så dårlig betalte?…skandale!).

    Klem til alle de flotte mammaene der ute!

    [Reply]

    Reply
  28. Maddie

    September 13, 2013 11:20

    Helt herlig.
    Jeg syns det skal komme an på hva man trives med, hva man vil og hva man orker.
    Hva andre mener bør ikke engang komme inn i en del av beslutningen, rett og slett fordi det ikke er de som skal leve det.
    Før jeg skadet meg tenkte jeg veldig mye som deg, men når arbeidslivet dramatisk har blitt redusert fra 110 % + til nærmest 0 %, så tenker jeg at jeg nå har muligheten til å være hjemme med et fremtidig barn, og at jeg kanskje kan nyte det.
    Men den tanken var ikke der overhodet da jeg jobbet hele dagen, hadde energi til å gjøre alt til kvelden og allikevel var uthvilt til neste arbeidsdag.
    Flott at du trives med ditt valg. :)

    [Reply]

    Reply
  29. O

    September 14, 2013 23:32

    Da permisjonen min var over hadde jeg ikke lyst til å levere fra meg barnet og begynne å jobbe igjen, men gjorde det likevel fordi det var forventa. Etter å ha lest innlegget og kommentarene innser jeg at jeg da satte samfunnets behov foran både barnets og mine og får dårlig samvittighet…

    Nå som jeg har permisjon igjen trives 2 1/2-åringen så godt i barnehagen at jeg leverer han selv om jeg er hjemme. Jeg har stadige diskusjoner med meg selv om hvorvidt det er riktig, men tror babyen har godt av noen timer alene med mamma uten en storebror som forstyrrer. Når begge er hjemme merker jeg nemlig at jeg synes det er morsommere å “herje” med han enn å “dulle” med babyen, så ved å levere han i barnehagen “tvinger” jeg meg selv til å konsentrere meg om babyen.

    [Reply]

    Reply
  30. Bente

    September 23, 2013 21:30

    Jeg har hele tida visst at jeg måtte ha jenta mi i barnehagen, men har tenkt at fulle dager hver dag er for mye for de minste. Men nå som jenta er blitt et år og har begynt i barnehagen må jeg si at for min del går dette kjempefint. Vi har hatt en veldig myk start, med mange korte dager til å begynne med, men nå (etter ca 1,5 mnd i barnehagen) er ho der 5-9 timer om dagen, og det er tydelig å se at ho gleder seg til å komme dit å leke! Så selv om det for min del ikke hadde vært et alternativ å være hjemme uansett er det veldig godt å se at ho trives så godt i barnehagen. Ho er også ei svært aktiv jente, som lett kan finne på å kjede seg hvis ho må være for mye hjemme i vår bittelille leilighet.

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


9 − three =

CommentLuv badge