Jenter er ikke kule

, , 28 Comments

Jeg var ikke kul da jeg var liten, hverken på den måten som gjorde meg kul dengang (prinsessa i klassen) eller på den måten som gjør meg kul nå (lekte med gutta, klatret i trær, lommene fulle av spiker).

Jeg skulle nok gjerne vært prinsessa i klassen, men det var liksom ikke sjans i havet. Og at det lønte seg å spille fotball i stedet for å hoppe strikk, det skjønte jeg ikke før lenge etterpå. Jenter er jo ikke egentlig kule, med mindre de for eksempel var guttejenter da de var små.

Jeg derimot, tilbragte uvitende barndommen med glansbilder, jentevenner og strengt sammenknepet munn i forsamlinger. Jeg drømte aldri om å bestige fjell, tvert i mot syntes jeg bergogdalbanen på tivoli var skummel nok. Jeg skrev dagbok og lekte med dukker og sang i kor. Jeg ville bli frisørdame når jeg ble stor, ikke fotballspiller eller brannmann eller statsminister. Jeg ropte ikke høyest, jeg tok ikke ledelsen, jeg hadde sjelden skrubbsår på knærne eller melding med hjem. Jeg var stille og forsiktig, snill og glad, flink og ordentlig.

Jeg burde kanskje skjønt allerede da at det ikke gir kred å være jentejente. Men selv om jeg ikke lenger har problemer med å ta ledelsen eller snakke i forsamlinger, så gidder jeg heller ikke nå late som jeg syns at det guttene holder på med er morsommere enn mine jentegreier. Jeg gidder ikke drikke øl og høre på bråkete rock og se på fotball når jeg kan velge rødvin og popmusikk og koselige filmer. Jeg orker ikke late som jeg syns det er spennende å kjøre fort med bil når jeg egentlig friker ut hvis speedometeret bikker 120 og jeg nekter å venne meg til vold som underholdning – uansett hvor bra filmen er både teknisk og skuespillermessig.

Jeg er nok fremdeles ikke særlig kul, men jeg skryter hvertfall ikke på meg en fortid som guttejente.

 

28 Responses

  1. Kardemomme

    November 12, 2009 09:46

    Her er en til som ikke er så kul :) Min barndom var akkurat som din!
    Glansbilder og papirdukker og veldig så beskjeden og pliktoppfyllende.
    Godt å bli voksen og ikke fullt så beskjeden lenger men jeg trives igrunnen godt litt sånn i bakgrunnen..Når det kommer til underholdning er vi nok også litt like ja..Men jeg elsker Metallica ;) Ha en fin dag :))

    [Reply]

    Reply
  2. Miranda leder

    November 12, 2009 09:52

    Du har gått glipp av mye vil nå jeg si.

    Eller som komikeren jeg så på “live at apollo”, kvinner har kun ett av to yrker, sykepleier eller sekretær. Men når jeg tenker etter så kanskje det var “jente-jentene” han siktet til? For de jenter som blir noe mer er gjerne “en av gutta” og har “baller” til å inneha slike jobber.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Mener du at man helst må være litt som en mann for å bli noe annet enn sykepleier eller sekretær? Er det noen spesielle yrker du tenker på?

    Ettersom du skriver under med navnet Miranda Leder er det jo nærliggende å anta at det er nettopp dette du sikter til. Men det er vel ingen nyhet at mange undersøkelser viser at kvinner faktisk er bedre ledere enn menn?

    http://www.dn.no/forsiden/naringsliv/article272343.ece
    http://karriererad.monster.no/pa-arbeidsplassen/hendelser-pa-arbeidsplassen/kvinner-har-best-lederegenskaper/article.aspx

    [Reply]

    Miranda Leder Reply:

    Og mange undersøkelser viser at mange kvinner slettes ikke er egnet som ledere. Det å dekke argumentasjonen sin bak slike undersøkelser blir litt latterlig, man finner alltid en undersøkelse som dekker synspunktene sine.

    Men.

    I bedrifter som det er mange kvinnelige ledere så finner man få menn, de holder seg kort og godt unna. I andre bedrifter som tilsynelatende har flere kvinnelige ledere (men overvekt av menn) så er man enten en av gutta og gjør en god jobb uten fokus på kjønn og roller, eller så faller man i realiteten utenfor og blir sett på som en sekretær.

    Personlig foretrekker jeg å jobbe sammen med menn, mindre med baksnakking, mindre med usakelige problemer og mer fokus på jobben.

    [Reply]

    Grodkin Reply:

    Hmpfr……

    Her skjedde det noe rart. En personlig berettelse om ens barndom og refleksjoner rundt den…og muligens et ønske om å si at en er okei som en er. Som er en vakker, god og sunn erkjennelse. Mitt liv, min historie, meg er. Og er mer en nok. Jeg er slik, jeg har vært sånn.

    Å være nok i seg selv higer alle etter. Hvordan leder det til en argumentasjon om at 50 % av befolkningen ikke egner seg til ledere? Og at de andre 50 % er beslutningstakere og verdibarometer for om arbeidsplassen er god?

    Hva en personlig foretrekker bør alle innrette sitt liv etter, siden en eier sitt eget liv og sin egen lykke. At kjønn gir utslag i form av ulike kulturer og håndteringsmåter er meget sannsynnlig. Men å tillegge et kjønn egenskapene av fokus og effektivitet som en generell betegnelse bærer galt avsted.

    Enhver må gjøre som en selv vil, om en er en jente-jente eller en gutte-jente……..OG Gud….er det ingen som ser at vi definere oss selv utfra mannen som en normalitet, og i tillegger så vender vi oss mot hverandre og sier at vi ikke holder mål målt opp mot normaliteten.

    Ser for meg diskusjonen – er du en gutte-gutt eller er du en gutte-jente?

    Reply
  3. Mammadamen

    November 12, 2009 10:10

    Jeg kjenner meg godt igjen, var også ei stille jentejente. Og selv om jeg skulle ønske jeg var mindre beskjeden, da, trives jeg godt med å være stolt jentejente fortsatt! Jeg ble glad av å lese dette! Det får meg til å tenke, og bli glad, over at det jeg har valgt å putte inn i livet mitt er riktig for akkurat meg!

    [Reply]

    Reply
  4. MissBuckle

    November 12, 2009 10:23

    Jeg var hverken en guttejente eller jentejente, og det hjalp ikke så mye det heller. Det er sykt at vi jenter alltid må være spesielle eller flinke også da vi var små for å validere at vi er noe i dag.

    [Reply]

    Reply
  5. Camulen

    November 12, 2009 11:26

    Hehe… Her kjente jeg meg godt igjen! Ble faktisk så oppmuntret av dette innlegget at jeg tror jeg må skrive et lite innlegg selv om temaet om litt…

    [Reply]

    Reply
  6. iruth

    November 12, 2009 12:08

    Jeg hoppet strikk, samlet glansbilder og lekte med dukker da jeg var liten. I tillegg kunne jeg alle bilmerkene da jeg var 2 år (var litt lettere den gang, alle bilene var veldig karakteristiske), sjefet dagen lang og elsket å lage sølekaker.

    I dag synes folk at jeg spiller i overkant mye på at jeg er jente når jeg blir (reelt) redd når en ball kommer susende, eller når jeg forteller om hvor håpløs jeg er i trafikken. Samtidig som jeg vurderes som jente med guttehjerne og testosteronoverskudd i det øyeblikket jeg bekjenner hva jeg studerer.

    Så min personlige erfaring er at disse kjønnsrollene er noe oppkonstruert vas jeg kunne klart meg veldig godt uten.

    [Reply]

    Reply
  7. Maja

    November 12, 2009 12:15

    Hvorfor være enten-eller? Hva med oss som setter pris på både rock/actionfilmer og pop/kjoler med tyll? :)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg mener ikke at man skal være enten-eller. Heller ikke at man er enten-eller. Men jeg er lei av at både kvinner og menn anser det som regnes som typisk mannlige interesser som kulere eller mer verdt enn motsatsen.

    [Reply]

    Reply
  8. Cecilie

    November 12, 2009 12:28

    Jeg var ingen typisk jentejente som liten, spilte både fotball og trente kampsport, klatret i trær og havnet hos rektor. Likevel er jeg utdannet sykepleier og det er et yrke hvor man virkelig må ha “baller”. Selv om en gjerne skulle mene at jenter som vil mer her i livet ikke blir sykepleiere (eller sekretær), viser det bare at folk har for lite kunnskaper om hva det yrket faktisk innebærer.

    Når en står som eneste sykepleier med 60 pasienter, på tre ulike etasjer en sen kveld pga underbemanning trenger du både guts, tro på deg selv og kompetansen din, samt kunne ta ledelsen i akutte situasjoner. Nærmeste lege er kun å få tak i dersom du kommer gjennom til legevakten. Vis meg andre yrker, untatt legene, der en må stole på kun seg selv, og sine vurderinger i en kritisk situasjon, der et menneskeliv er avhengig av dine beslutninger. Det er mye mer til jobben som sykepleier på et sykehjem enn personlig stell og mating.

    Tror foressten jeg ble mer jentente mot slutten av ungdomsskolen, når gutter plutselig var noen man ble forelsket i, og ikke grisetaklet på fotballbanen i friminuttene lengre ;)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Heia alle sykepleiere i verden, dere gjør en aldeles enestående jobb!

    [Reply]

    Reply
  9. Gro

    November 12, 2009 13:22

    Jeg var jentejente da jeg var liten. Forsagt og forsiktig. Gjorde ikke mye ut av meg og turde ikke ta sjangser. Foreldrene mine overbeskyttet meg og mente at alt var “farlig”. Pass på ditt, pass på datt. Selv om jeg på utsiden så ut som en guttejente med kortklipt hår og frenger og ikke jentete i det hele tatt. Inni meg følte jeg at jeg ikke var meg selv. Men hvem var jeg? I tenårene endret ting seg. Jeg ble kjent med jenter med bein i nesen. Med meningers mot, som var glade i å utfolde seg og som gav masse positive oppbacking. Jeg vokste og utviklet meg. Blomstret og lærte masse. For en tid!

    Er jeg kul i dag? Kanskje det. Liker øl og rock og konserter og fest og basar. Ikke det at det har vært noe mål i seg selv å være kul. Jeg er også feminin, langt mer enn noensinne. Langt blondt hår, målbevisst, dyktig i jobben min, belest og sulten. Og jeg trives så utrolig godt med å være alle disse tingene! Det viktigste er å være fornøyd med den du er, uansett merkelapp.

    [Reply]

    Reply
  10. martine votvik

    November 12, 2009 13:28

    Jeg var ei sånn guttejente som drømte om å bli ballerina, men som ikke turte spørre om lov fordi jeg trodde jeg nr1, ikke ville få det til 2, at folk ville tro jeg var ei pyse.

    Ikke alle guttejentehistorier handler om triumfer eller handlekraft, noen ganger handler de om nok ei lita jente som må forholde seg til et maskulint ideal for å overleve hverdagen :(

    [Reply]

    Tenkerbell Reply:

    Ja, det er vel akkurat det jeg tenkte; det er ikke alltid et valg, og om det er det så er det ikke alltid man er klar over valgmuligheten. Jeg skrev et innlegg inspirert av Frøken Makeløs:
    http://tenkerbell.blogspot.com/2009/11/midt-i-oppkvikkelsen-leser-jeg-sonitus.html

    [Reply]

    Reply
  11. Sitrondrops

    November 12, 2009 13:50

    Ah, jeg veeet! Jeg blir så irritert når damer med stolthet i stemmen erklærer at de var guttejente med skrubbsår på knærne og treklatring som hobby, at man liksom blir “bedre” ved å distansere seg fra det som blir ansett som jentete…. samme med alle dem som hele tiden må trekke frem at de baaare har guttekompiser og ikke venninner, fordi jenter er så kompliserte, manipulerende, baksnakkende og intrigemakende…urk.

    Men det som egentlig irriterer meg ved hele greia er egentlig at det er så definerte kjønnsroller. At det å være jentete er en universell greie som innebærer visse egenskaper og en egen estetikk, og motsatt med gutter.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Sånne jenter får meg helt på tverke. Jeg prøver å forklare dem hva de faktisk sier – at de rakker ned på andre kvinner for å fremheve seg selv. Det er utrolig usjarmerende. I tillegg er det jo ikke sant! De jentene jeg kjenner hverken baksnakker eller lager intriger i større grad enn menn.

    [Reply]

    Reply
  12. Marianne

    November 12, 2009 17:09

    Jeg klatret i trær, og sloss med gutta på barneskolen. Likevel liker jeg ikke voldsfilmer, fotball eller å kjøre fort med bil. Hva gikk galt i prossessen? Kanskje jeg lærte meg å gi faen? ;)

    [Reply]

    Reply
  13. hege

    November 12, 2009 17:19

    hahaha, jeg må faktisk le litt – jeg kan opplyse om at det ikke alltid er verken kult, enkelt eller drømmesituasjonen å bli oppfattet som guttejente. nesten så selve fenomenet guttejenter er litt myteomspunnet.

    da jeg var liten og lekte med gutta så var det aldri meg de forelsket seg i, men derimot de andre jentene som satt så søtt på sidelinjen med fint oppsatt hår (ja, de fikk lov til å ha langt hår) og i fine rosa klær (jeg derimot arvet klærne mine fra diverse naboer). det var ikke like oppløftende alltid. gutta baksnakket meg aldri, men det vet jeg jentene gjorde. gutta sa ifra akkurat hva de mente til enhver tid. så ja, slikt sett er gutter enklere, men det er ikke dermed sagt at de er bedre. og herligheten, folk endres og blir modne – det var da, ikke nå.

    selv om ting begynte å endre seg da jeg startet på videregående, så ble jeg faktisk ikke klar over det faktisk var kult å være en av gutta inntil nylig. og nå er jeg 30. det er ikke alltid moro å være den personen som blir dratt inn i gutteuniverset og som må høre på gutteprat uten filter – selv om det selvfølgelig kan være underholdende til tider (øh, åja, og det at de tror det er helt greit å prompe i samme rom som meg, nei – det er ikke kult!!!). men hva kan jeg si – man velger ikke venner ut fra kjønn, men ut fra interesser, kjemi, humor etc. og selvfølgelig har jeg mange jentevenner også – som både er jentejenter som guttejenter (som meg). men jeg har også en del guttevenner.

    tror ikke det er guttejente eller jentejente som avgjør om man er kul eller interessant – tror det heller har noe med at man tør å vise hvem man er og at man ikke tar seg selv så veldig høytidelig – og det krever selvtillit. slikt sett er gutta mye flinkere enn oss – kanskje mye for at de ikke bryr seg så mye om hva alle andre måtte mene og tro? uansett – ekte og uhøytidelige folk synes jeg er kule – og i den kategorien finnes det mange jenter – både med og uten rosa tyllkjole :)

    [Reply]

    Reply
  14. Tja

    November 12, 2009 19:13

    Og som eneste mannlig kommentator (etter å ha skummet igjennom) så må jeg si meg enig med Miranda og Iruth.

    Dere er sykepleiere eller sekretærer alle sammen.

    Miranda og Iruth er vel de eneste som oppfyller kravene om å klatre sammen med menn på de stiger som måtte finnes, de hever seg over hele kjønnsrolle problemet og fremhever hverken menn eller kvinner.

    Respekt.

    [Reply]

    Reply
  15. k

    November 13, 2009 01:02

    Så bra innlegg! I love you. og har stemt på deg :-) skulle gjerne sett mer av at “noen” fokuserte på at menn er store sladrekjerringer- de er det kanskje på litt mer subtile måter enn damer, eller på så klare måter at det ikke fremstår som sladrete, I dont know, men det er noe jeg herved påstår at det vet vi, vi snakker bare ikke om det. jeg kunne ramsa opp en hel egen blogg med eksempler for de der ute som får rykninger av sånne påstander.
    Ellers tror jeg det er sånn at noen har sin blomsringstid når de er fjortiser og noen (som deg (og meg) kanskje) har den når de er voksne. Når man er fjortis føles det så innmari alvorlig, etterhvert kan man jo heve seg over denslags og ta sin egen plass, eller iallfall prøve :)
    Heier på deg!

    [Reply]

    Reply
  16. Eva

    November 14, 2009 00:27

    …Og som mamma til en jente med høy glamourfaktor ser jeg at det er slik i dag også. At man liksom for enhver pris skal lære datteren sin å leke med våpen og kle seg ut som sjørøver, og at folk rister på hodet når hun kommer med tutu utenpå bobledressen, og er kjempebekymret for hvordan hun skal klare seg her i verden. Hallo, hun er den eneste jeg kjenner som er enda staere enn meg (det var ikke midt forslag til antrekk, for å si det sånn), hun kommer til å klare seg helt fint. Selv i gullsko.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ja, i dag er det vel nesten verre enn noensinne – barndommen har vel aldri vært mer kjønnssegregert enn nå? Og fremdeles er det positivt at jenter slåss og sjefer og leker med biler – og bekymringsverdig at gutter vil ha rosa sykkel.

    Fins det noen statistikk som sier at tyll-jenter klarer seg dårligere enn andre (jenter)? Neppe.

    Jeg heier på Eva-datteren med gullsko og tutu utenpå bobledressen!

    [Reply]

    Reply
  17. Barbarella

    September 3, 2011 23:07

    Hege, jeg spilte alltid fotball med gutta. Så var det en jeg likte litt godt. Jeg tok på kjole og satte meg på gjerdet for å se pen ut. Rakk såvidt å begynne å kjede meg før det kom en suser som traff meg midt i pæra og sendte meg baklengs ned fra gjerdet og inn i ei gran. Siste gangen på sidelinja, skal jeg love deg. Ellers var min opplevelse av akkurat det der at guttene alltid undervurderte en og ikke ville sentre. Særlig hvis man var i utlandet der de ikke er vant til at jenter kan spille fotball. Man måtte bevise litt, så ble man akseptert, og umåtelig populær på festen etterpå!

    Jeg har aldri definert meg som guttejente. Men jeg har alltid synes at det er morsommere med pil og bue og playmo og Star Wars enn dukker. Litt mer aktivt. Jeg hadde store problemer med å få til jentekommunikasjonen og intrigeringen da jeg var <15. Det var rett og slett mye enklere å gå ned til fotballøkka.

    Det er ikke jenter som ikke er kule, det er jenterollen som er litt for snever.

    [Reply]

    Reply
  18. Barbarella

    September 3, 2011 23:12

    Oi, nå har jeg vel irritert Sitrondropset? Men jeg syntes virkelig jentekommunikasjonen var fryktelig vanskelig, og fikk det ikke til.

    Kanskje det hjelper at jeg kler sønnen min i lilla, for det liker han! Men jeg kommer ikke til å tvinge på han dukker.

    Selv er jeg nok ganske jålete og liker glamour i disse dager.

    Men nå er jeg gammel nok til å gå min egen vei og la folk snakke. (Mitt valgspråk, stjålet av Dante)

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply to Barbarella

(*) Required, Your email will not be published


8 − three =

CommentLuv badge