Kontantstøtte og sekstimersdag

, , 66 Comments

Jeg tror jeg foreløpig har tvilt meg frem til et nei til kontantstøtte. Sånn rent personlig høres det selvsagt deilig ut at en av oss kunne vært hjemme med Bolla, men er det riktig at staten skal betale?

Hvis folk vil være hjemme med barna sine så må de gjerne være det for meg. Strukturelt sett kan det bli problematisk hvis veldig mange arbeidsføre slutter å ha skattbar inntekt i kortere eller lengre perioder – og jeg syns det er bekymringsfullt at det nesten bare er kvinner som velger å være hjemme/jobbe deltid. Det er vel verdt en diskusjon eller tre. Men når vi snakker individnivå, må folk selvsagt få gjøre akkurat hva de vil for min del og det kan helt sikkert være en god løsning for mange familier.

Problematisk på samfunnsnivå
Det er imidlertid noe annet at statens skal betale deg for å ikke bidra økonomisk til fellesskapet. For staten trenger penger. Staten trenger faktisk skatten din, blant annet for å finansiere alle de fantastiske velferdsordningene vi har.

Én person som er hjemme med barn er altså uproblematisk. Når veldig mange gjør det, får det konsekvenser. Staten kan selvsagt ikke bestemme om du skal jobbe eller ikke, men staten kan la være å belønne deg når du velger å ikke bidra økonomisk til fellesskapet.

Hvor går grensa?
Tilhengerne av kontantstøtten argumenterer ofte med at barn har det best hjemme (det er altså for barnas skyld man er hjemme, ikke fordi man selv trives best som hjemmeværende). Hvert fall frem til de er.. 2 år? 3 år? 6 år og begynner på skolen? Men er det nå helt sikkert at det tilfeldigvis er akkurat når mennesket har blitt seks år at man er moden for å ”bli institusjonalisert”? Kanskje hjemmeskole egentlig er å foretrekke de første årene?

Både i verdenssammenheng og i historisk perspektiv er ett års betalt fødselspermisjon helt unikt. Det å ha ett år hjemme med barnet er altså ingen naturlov, det er ikke en objektivt gitt størrelse. Når vi nå mener at ett år er for lite og at for eksempel 18-24 måneder er passe, er det fordi vi anser 18-24 måneder som en rimelig forlengelse av dagens situasjon eller er det fordi vi, uansett forhold, mener at barnet faktisk er klar for barnehage etter 18-24 måneder hjemme?

Sekstimersdagen
Jeg mistenker sterkt at kravene om lengre fødselspermisjon/kontantstøtte aldri helt vil kunne møtes av gjeldende praksis. Man vil rett og slett aldri bli helt fornøyd. Det betyr selvsagt ikke at dagens løsninger er de eneste saliggjørende, men kanskje at disse løsningene er det vi i Norge har råd til – eller prioriterer å ta oss råd til – akkurat nå.

Av samme grunn er jeg skeptisk til sekstimersdagen. Igjen; det høres veldig fint ut for meg personlig. Mindre jobb og samme lønn? Ja takk! Men jeg tviler på at det uten videre vil gjøre tidsklemma mindre stram, jeg tror vi i stedet vil få mange flere forventninger om hva vi skal rekke i tillegg til jobb. Ok, så syns du at dagens to timer etter barnehage og før leggetid er for lite tid sammen med barnet ditt. Men er det gitt at du i lengden kommer til å være fornøyd med fire timer?

En ting er altså hva som er beleilig for enkeltindividet. Noe annet er hva som gagner samfunnet. Og det tredje aspektet er at grensene våre stadig flyttes.

Syns du at du er rik? Ikke? Vel, for gjennomsnittskvinnen på femtitallet bader du i luksus. Og for det store flertallet i verden for øvrig lever du et liv utenfor fatteevne. Grensene flyttes hele tiden. Vi har det aldri bra nok.

(Vampus har også skrevet om kontantstøtta nylig.)

 

66 Responses

  1. Åshild

    January 19, 2013 12:34

    Da jeg fikk barn i første halvdel av 1980-tallet var permisjonstiden 16 uker. Den var økt fra 12 uker bare noen år tidligere. Den var ikke noen pappadel. Barnehager fantes knapt, iallefall ikke der i landet vi bodde, så mine unger hadde dagmamma. Da barnehagen endelig kom var mine unger nesten kommet i skolealder. Barnehagen tok inn barn over 1 år selv om det tok noen år til før permisjonstiden samlet var blitt et år.

    Jeg skriver dette fordi det er veldig nær fortid, og det er som du også skrev viktig å vite at vi i bunn og grunn er heldige i dette landet.

    Det du så vidt er innom, og som du har skrevet mye om før, er den fortsatte kjønnsdelingen av omsorgsoppgaver og andre oppgaver i hjemmet. Til det har jeg lite å bidra med fordi jeg alltid har vært den som har tatt disse oppgavene, og jeg klarer ikke å se noen annen løsning for oss. Men det håper jeg virkelig mine barn klarer.
    Åshilds siste bloggpost: Jeg ser tilbakeMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ja, det er viktig å ha noen perspektiver med seg når vi diskuterer dette. Flott at du deler din erfaring, det er jo – som du sier – nær fortid. Jeg syns det er merkelig å observere hvordan enkelte tilsynelatende tror at dagens ordning er en slags naturlov, når det jo vitterlig ikke er veldig lenge siden situasjonen var helt annerledes.

    [Reply]

    Reply
  2. Maren

    January 19, 2013 15:08

    Hadde ikke overlevd uten kontantstøtte.. Som studentmamma uten bhg-plass da sønnen vår var 1år, hadde vi ikk sjanse til å betale dagmamma 100kr timen uten å supplere mannens lønn og mitt studielån med kontantstøtte-pengene..
    Spørsmålet da blir kanskje om det skal være mulig å få barn før mens man er student. Jeg sier ja! Det burde være mulig å få barn selv om man er student og samboer med en som jobber i et lavtlønnet yrke. Det burde kunne finnes et mangfold av barnefamilier, det burde være lov å være 30+ med alt på stell, men det burde ikke være umulig å få et barn selv om man velger å studere i noen år ekstra.. Selvfølgelig må man kanskje ha forskjellige standarder ift forbruk.. Vi hadde ikke digert huslån, bil og mer enn det nødvendigste av utstyr. Jeg jobbet ekstra og vi klarte å betale husleie og ha en fin tid selv om vi ikke levde fett. Mye takket være kontantstøtten. Heia mangfold og valgmuligheter!

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Enig i at det ikke burde være umulig å få barn når man studerer. Men kontantstøtta er neppe eneste (eller beste) løsning? Den deles jo ut til alle som ikke har barn i barnehage – uansett økonomisk situasjon eller motiver for å ikke ha barnehageplass.

    [Reply]

    Reply
  3. Heidi

    January 19, 2013 16:23

    Sekstimersdagen støtter jeg ikke, men kontantstøtteordningen er jeg for. Ikke under alle omstendigheter, men jeg mener det er en rettferdig ordning med tanke på hvor mye mer samfunnet betaler for barnehagedekningen i dag. (Som jo gjør det mulig å holde flere kvinner i arbeid og derved gir mer skattepenger i kassen, men dette er relativt, da man uunngåelig kommer til et punkt hvor denne subsidieringen gir mer penger i lommene til allerede arbeidende – og lønnede! – familier enn den får flere i arbeid). Klart er det problematiske sider ved at arbeidsføre ikke produserer skattbar inntekt, men jeg mener det også er problematisk med en politikk som forutsetter at alle barn skal i barnehage fordi det forutsettes at alle skal i lønnet arbeid fordi velferdsstaten etterhvert er blitt et slags “alle tings mål”. Vi vet det finnes barn som ikke har godt av å være i barnehage. Jo, det er også barn som heller ikke har godt av fellesskolen, men et sted må man nødvendigvis sette grensen for utbetalinger, og jeg ser derfor på dagens kontantstøtteordning som et greit kompromiss. Med det sagt, anser jeg det som en bedre løsning på sikt å slanke velferdsstaten noe, med tilsvarende skattelettelser, slik at folk så står friere til å ta valg som dette uten at man skal ha det på seg at en svikter fellesskapet. Det er fantastisk mye godt ved velferdsstaten, men også en del som ikke er like godt, blant annet nedvurderingen av ubetalt arbeid og ubetalt omsorg.
    Heidis siste bloggpost: Hjemmelaget fuktighetskrem til ansikt og kroppMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Velferdsstaten trenger jo folk som jobber og betaler skatt. En naturlig følge er kanskje nedvurderingen av ubetalt arbeid?

    Du sier at et sted må grensen gå, og det er nettopp poenget mitt. Hvor går den grensa? De som var småbarnsforeldre for noen få tiår tilbake, ville antagelig vært ekstatisk lykkelige av å få betalt permisjon i ett år. Blir det noen gang bra nok?

    [Reply]

    Heidi Reply:

    Det er en naturlig, men farlig følge av en velferdsstat som er blitt for tung. Her er forutsetningen at våre behov kan dekkes gjennom velferdsstatens institusjoner, altså lønnet arbeid, og det ser jeg som ikke bare urealistisk, men også skadelig der det oppstår en situasjon hvor de behovene som best dekkes av ubetalt arbeid, ignoreres. (Ellers hvor mennesker med behov for andre løsninger enn fellesskapsløsningene ignoreres.) Det er en balanse her som går tapt.

    Jeg er enig med deg i at grensen bør trekkes et sted, men er du da også av den oppfatning av at den nyere tids økonomiske satsning på barnehage bør rulles noe tilbake? Eller hva med heldagsskolen?
    Heidis siste bloggpost: Hjemmelaget fuktighetskrem til ansikt og kroppMy Profile

    [Reply]

    InCa Reply:

    jeg fikk to barn i studietiden. Jeg fullførte studiene og startet å jobbe før mannen min. Da jeg ble gravid fikk jeg raskt jobb, og fikk da hele 16 ukers permisjon med lønn. Som student og svært fattig ble vi prioritert i barnehagekøen. Da begynte barna når de var tre måneder. Vi fikk friplass i barnehagen og følte at vi hadde vunnet i lotto. Vi bodde i vaktmesterleilighet. Tjente litt på kveldsjob, og levde ellers på studielån . Vi kjøpte ikke klær til oss selv eller barna på seks år. Alt var fra Fretex og loppemarked arvet og byttet. Vi hadde det tøft, men fint. Fikk ett barn etter at jeg var ferdig med studiene. Da var permisjonstiden utvidet til ett år med 80 prosent lønn. Fantastisk!

    Man kan få barn i studietiden, men må redusere forbruk til minimum. Vi var to studenter. Delvis sivilarbeider og student. Dels deltidsjobb og student. Dette var 80 tallet. Ikke så lenge siden. Jeg er sikker på at det er mulig å studere å få barn i dag og. Og jeg anbefaler det. Du har stor frihet i tiden. Mye mer låst i jobb.

    Veldig fint at ordningene har blitt bedre nå!

    [Reply]

    Reply
  4. Ida Bommen

    January 19, 2013 17:28

    I dagens samfunn har jeg mange valg, og for noen år siden så valgte jeg at familien skulle benytte seg av delvis kontantstøtte, delvis barnehage og selvsagt tilbake i jobb, vel og merke noe redusert og med mye fleksibilitet fra arbeidsgiver…, eller; jeg dro fra jobb kvart over to for å sende mann på kveldsvakt, og så skrev jeg det referatet og forberedte noen møter, tok noen tlf fra samarbeidende instanser å sånn, på kveldstid. Det jeg har tenkt på i etterkant var at i den perioden så tok vi ikke ut en eneste omsorgsdag for å være hjemme med sykt barn. Men, vi hadde sykdom i heimen altså! Det er jo også noe å tenke over, og jeg fikk kommentarer fra kollegaer på dette. Det var deilig å levere når jeg var på jobb, og det var deilig å slippe å legge kabal, lage merarbeid for andre kollegaer fordi planlagte møter avlyses pga sykdom, vikar må settes inn. Vi har jo en statlig finansiering på omsorgsdager også, men jeg leverte altså bedre i den perioden der jeg var mindre på jobb, men arbeidstiden var planlagt og ble brukt effektivt. I ettertid har også min turnusarbeidende mann reflektert over hvilken mulighet han fikk til å være sammen med jenta si fordi mor jobbet redusert og vi benyttet barnehage to dager i uka, han ville ikke vært foruten! For oss ble det ja til kontantstøtte , mor i redusert stilling og mer tid til far og datter enkelte formiddager før kveldsvakt :) det blir vel en slags likestilling ut av det også ;)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Interessant. Hvis jeg forstår deg rett mener du at utgiftene samfunnet hadde til kontantstøtte ble oppveid mot at dere ikke var hjemme fra jobb med sykt barn? At vinninga gikk opp i spinninga, så og si?

    [Reply]

    Ida Bommen Reply:

    I vårt tilfelle tok vi ut tretti prosent med kontantstøtte, og jeg har IKKE regnet på om den utgiftene var større enn utgiftene det er rundt omsorgsdager, vikarutgifter, merarbeid for kollegaer. Men, igjen, det var utrolig deilig å kunne fordele tiden mellom jobb og hjemme på en måte som gjorde at vi ikke foretrakk oss!
    Når det gjelder forskning på feltet, så vet jeg litt om det. Lars Smith publiserte en rapport for et par år siden som konkluderte med at ett- åringer opplever stress ved å gå i barnehage. Det stresset er alene ikke skadelig, det er nemlig viktig for et barns utvikling å få gode erfaringer på hvordan redusere stress. Små barn bør få disse erfaringene fra sine nærmeste, men små barn er relasjonelle, så de forholder seg til hva slags omsorg som tilbys dem. Tilknytningsforskning sier mye om dette!! Jeg er takknemlig over min kunnskap på dette feltet, og JA, jeg har benyttet meg av velferdsstatens goder for å gi barnet flest slike erfaringer med pappa/ mamma.
    Nå er datteren min skolejente, og hun tåler veldig godt å tilbringe tid på skole og SFO, og familien tilbringer nok tid sammen til å få med seg hva som rører seg. Jeg synes det blir feil å si at permisjonstiden har blitt utvidet fordi folk vil ha mer, det ligger også forskning bak dette. Det er den samme forskningen som har ført til endringer på barneavdelingene på sykehus, igjen, tilknytningsforskning. Bowlby, Ainsworth er pionerer på feltet. De endringene jeg sikter til, er at nå forventes det at foreldrene følger barnet sitt gjennom et sykehusopphold, for noen tiår ble foreldrene sendt på gangen. Heldigvis vet vi bedre nå!!

    [Reply]

    Reply
  5. Elisabeth

    January 19, 2013 18:34

    Jeg er enig med deg. Mange tenker tilsynelatende ikke på at vi er avhengig av en arbeisstokk for å få samfunnet til å fungere på en god måte. Fokuset ligger på egne rettigheter, og ikke på egne plikter.
    Jeg blir rett og slett veldig glad hver gang jeg leser om noen som også trekker slike argumenter som du nevner her, inn i denne diskusjonen. Skatt er en ting. En annen ting er: Hva om alle kvinner hadde valgt å være hjemme til barnet var skolemodent? Jeg vil tro et slikt scenario hadde medført betydelig mangel på både sykepleiere, hjelpepleiere, helsesøstre, barnehageansatte, førskolelærere, lærere, sosionomer og andre yrkesgrupper der kvinner utgjør et stort flertall.
    Og: Med fare for å trampe i salaten finner jeg grunn til å spørre: Er det egentlig slik at alle som velger å være hjemme primært tar dette valget for barnas/barnet skyld? Det finnes sikkert en del som er hjemme av slike årsaker, men jeg tror også et liv med lange lunsjer og interiørshopping fremstår som behagelig for mange. Man ser enormt mange kvinner som sjonglerer 8 – 16-jobb med tre-fire barn, og aktiviteter på kveldstid. Samtidig ser man kvinner med ett eller to barn som finner dette livet så “krevende” at de er nødt til å være hjemme. Har vi virkelig så ulik kapasitet? Det tror jeg ikke. Jeg tror de fleste som har friske barn som fungerer godt, har mulighet til å jobbe i det minste deltid dersom de virkelig vil.
    Og bare for å understreke det: Det finnes selvfølgelig familer som er i en slik situasjon at man ikke har annet valg enn å være hjemme, enten det skyldes sykdom, kronisk syke barn eller andre forhold.
    Som du sier: På individnivå er det kanskje ikke et problem at kvinner velger å være hjemme, men på et strukturelt nivå ville det blitt et kjempeproblem dersom alle valgte å fokusere på barn, hus og hjem på heltid.

    Uansett tror jeg svært mange nordmenn med fordel kunne være litt mer bevisst på grunnlaget for velferdsstaten vår: At alle må yte – og bidra sin del.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Lange lunsjer og interiørshopping tror jeg nok tilhører minoriteten av deltidsarbeidende (kvinners) hverdag. Og det er jo faktisk sånn at vi både trives med ulike hverdager og har ulik kapasitet, så det er ikke egentlig så interessant å sammenligne familier. Men det er helt klart et poeng at vi har laget oss et samfunn som trenger størstedelen av folket i arbeid. Hvis vi skal endre på det, trengs det langt sterkere lut enn kontantstøtte og sekstimersdag..

    [Reply]

    Elisabeth Reply:

    Jeg tror ikke alle deltidsarbeidende kvinner bruker tida på denne måten, men jeg både tror og vet at slike finnes. Oljefruene i Stavanger, forsvarsfruene med menn stasjonert rundt om i landet og finansfruene på Oslo vest er ikke bare myter (noe vi forøvrig nylig fikk “gnidd inn”). Har fått fortalt flere historier om daglige teselskaper, ukentlig utskiftning av gardiner og andre ikke-akkurat-i-tidsnød-aktiviteter fra venninner som er eller har vært i denne typen miljøer – eller kjenner noen som har levd i denne typen miljøer. Fruene på stas med alt for god tid finnes utvilsomt, og jeg kunne vel også linke til en hel del blogger som viser en lignende livvstil.

    Og det er selvfølgelig også denne gruppa jeg tenker på: En gruppe jeg i utgangspunktet tror har flere ressurser og mer kapasitet enn mange. Hvorfor ikke heller velge å bidra i samfunnet? Åttebarnsmødre og alenemødre er selvfølgelig i en helt annen situasjon – der tilrettelegging ofte er nødvendig. Disse mener jeg bør ha krav på statens støtte, en del andre grupper tror jeg fint kunne klart seg uten statens hjelp. Som noen påpeker lenger ned i kommentarfeltet: Behovsprøving ville vært en god ting.

    [Reply]

    MetteO Reply:

    Elisabeth;

    Du spør om vi virkelig har så ulik kapasitet – og tviler på det.

    Jeg jobber i psykiatrien og kan forsikre deg om at JO – det stemmer nok. Ethvert menneske er et resultat av egen kapasitet og opplevelser, og står i sin egen unike kontekst. Selv om det er uforståelig for meg at folk tåler så lite at de knekker sammen og må innlegges ved minnet av EN ubetenksom kommentar som falt for årevis siden samtidig som andre tåler “alt” så er det nok slik. Vi er født med forskjellig slitestyrke, rett og slett.

    [Reply]

    Elisabeth Reply:

    Har selv jobbet innen fagfeltet, og er både enig og uenig. Ja, vi ser at pasientene har ulik kapasitet når de kommer inn. Mange legges inn på et stadium der selvfølelsen er lav, og der energinivået er på et bunn-nivå. Flere er i tillegg deprimerte og tiltaksløse. Ofte har symptomene eskalert i forkant av innleggelse, og tilstanden kan som regel settes i sammenheng med ytre årsaker. Kombinasjonen av svekkede kognitive evner og liten selvtillit vil naturlig nok medføre en lavere kapasitet når det gjelder å klare seg i hverdagen.

    Men heldigvis ser vi jo også – i de aller fleste tilfellene – (Det er vel derfor vi kan si at psykiatrisk behandling fungerer?) at pasienten skrives ut som et nytt menneske med betydelig større kapasitet på de fleste områder. Mange er ute i jobb igjen etter en stund, og greier å få det sosiale livet på fote.

    Jeg kjøper med andre ord ikke det du sier – uten forbehold. Det vi kaller “kapasitet” kan utvilsomt trenes opp. Det handler om å ha rett balansegang mellom hvile og utfordriner (noen trenger utvilsomt hjelp til å finne denne balansegangen, og jeg tror også det handler om vilje. Man klarer som regel det man vil – hvis man vil det nok!

    Og det er der jeg tror mange av oss som lever i dag er bortskjemte. Det skal ikke så mange utfordringer til før det blir for mye for oss. Vi vil ikke nok, og vi orker ikke nok. (Dette gjelder ikke bare en del mødre, det gjelder i samfunnet generelt.) Vi vil ha det så behagelig som mulig.

    Liker veldig godt Kennedys ord: “Ikke spør hva samfunnet kan gjøre for deg, spør heller hva du kan gjøre for samfunnet”. Kloke ord de fleste av oss godt kan ta til oss i blant!

    [Reply]

    Reply
  6. Nina

    January 20, 2013 10:28

    Hva med de som ikke føler det er riktig å sende desemberbarnet sitt inn i barnehagen i en alder av åtte måneder, men valgte heller å søke barnehageplass ved neste opptak og ønsker at barnet begynner når det er 20 måneder? Og trenger derfor kontantstøtten for å finansiere dagmamma deltid. Det er vårt tilfelle, og jeg er usikker på om alle barn bør inn i barnehagen så tidlig som mange gjør nå. Jeg har valgt å gå kraftig ned i standard for å ha mulighet til å være mer sammen med barnet mitt. Og ser på det som en investering, som ikke kan måles i penger. Det er ulike forskningsrapporter som viser at ettåringer klarer seg fint i barnehagen og de rapportene som viser at de ikke gjør det, hvilke skal man stole på? Jeg synes det skal være opp til hver enkelt forelder å vurdere om de vil motta kontantstøtte, uten å få snyltestempel om de velger det for en liten periode.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Nei, hvilke forskningsrapporter skal man stole på? Jeg vet ikke. Men tror du ikke at det vil finnes like mange forskningsrapporter om toråringer (som spriker i alle retninger) hvis mange venter med å sende barna sine i barnehagen til de er to? Tror du ikke grunnen til at det forskes så mye på nettopp ettåringer er at de (tilfeldigvis) er de yngste i barnehagen?

    At du velger å være mer sammen med barnet ditt er sikkert både veldig fint og veldig riktig for dere (og for mange andre). Og det er sikkert sant at det ikke kan måles i penger. Men er kontantstøtten avgjørende? Og er det samfunnets oppgave å bidra til å finansiere? For å sette det på spissen; er det riktig at de mødrene som har valgt å sende ettåringene i barnehage (etter å ha lest de samme rapportene som deg) skal bidra til å betale for at du kan få være hjemme? Det skurrer litt, syns jeg. Og det er altså ikke fordi jeg mener at alle bør jobbe heltid for enhver pris.

    [Reply]

    sevs77 Reply:

    Flytt til Storbritania. Få krapylene på kostskole. Om 20år tipper jeg du sysnes kontant støtten var jævlig gunstig siden den fikk flere i arbeid(etnisk norske i pluss og våre nye lands menn i minus). England har dratt den helt ut reis til CameronsThatcher rike, reis til Brixton,ps. ikke ett område for deg etter mørkets frembrudd.Grønnland blir en trivelig og rolig bydel i forhold. Brixton kommer til forklare alt som er feil med tiltakene du bærer på fram. Problemet med din tankegang er at den fører til flere fattige og dermed høyere utgifter for staten.
    Flotte deregulerte USA klarte å skrumpe overklassen fra 5 til 1% på bush.jr periodens løp. Vi gjør vell det samme hær i landet lar bukken passe havre sekken. Så kjære frøken se rundt deg ,utenfor vestens grenser brenner verden så la flest mulig få ta del i den rike delen av norge.Brannen er på vei ,jo mindre du størk i historie tar jeg det for gitt at du vet den gjentar seg.Det er80000+ fattige barn i dette landet landet. La de få lykke den tiden de kan få kjenne det dine har siden de var født. Om du hadde studert politikk/historie el samfunnsfag og ikke økonomiske fag. Hadde det neppe vært ett så makeløst lite gjennomtenkt utsagn, svar meg gjerne da jeg er syk og har empirisk dekning for alt uten din høyere utdanning

    [Reply]

    Reply
  7. Monica

    January 20, 2013 18:48

    Interessant innlegg!
    Jeg er for kontantstøtte ordningen sånn som den er idag. Har lest mye om barnepsykologi. Og med opplevelser med egne og andres barn konkludert med at jeg tror det er bedre å starte i barnehage når man er rundt halv a nnet – to år gammel. Det har mye og si og bare vente et halvt år.
    Dette på grunnlag av hvordan barnehagene er organisert i dag. Det er ikke så lett å være 10-13 mndr gammel og ikke kunne gå eller snakke. Jeg har sett altfor mange triste eksempler i barnehager der ett-åringene sitter mye i et hjørne og gråter og oppfører seg helt annerledes enn til vanlig.
    Mye av grunnlaget for barns ve og vel legges de to første årene. Jeg mener derfor det er en bra investering og passe litt ekstra på de første årene og tilrettelegge for det. Tror det vil gange oss på lenge sikt i et større samfunnsperspektiv.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Syns det er interessant det du sier med hvordan barnehagene er organiser. Hvordan kan vi organisere dem annerledes slik at de egner seg bedre for små barn?

    [Reply]

    Reply
  8. Rullerusk

    January 21, 2013 12:16

    Jeg er en varm tilhenger av sekstimersdagen. Produktiviteten i samfunnet har gått enormt opp siden åttetimersdagen ble innført, men likevel skal vi jobbe like mye. Det har naturligvis sammenheng med at kapitalismen krever stadig økonomisk vekst i samfunnet. Vi må hele tida produsere mer og forbruke mer for å få de økonomiske hjulene til å gå rundt. Så for samfunnsøkonomien er det selvsagt supert at vi stresser rundt og jobber og kjøper så mye som mulig. Men for oss selv og ikke minst for jorda vår er det langt fra ideelt.
    Da datteren min begyne i barnehage i høst hadde jeg fortsatt litt permisjonstid igjen som jeg valgte å ta ut på deltid. De siste månedene har jeg derfor hatt sekstimersdag med full lønn og det er helt fantasisk. Vesla og jeg kan ta det rolig på morgenen sammen. Jeg må ikke stresse henne hvis hun har våknet tidlig og derfor vil ha en ekstra lur får vi drar hjemmefra. Hvis hun plutselig vil sove til 8 kan hun bare gjøre det. Vi er stort sett hjemme innen klokka fire på ettermiddagen slik at hun også får en god del tid sammen med pappan sin før det er leggetid. (Jeg har foreløpig ikke gått i fella om å tenke at fordi jeg jobber deltid skal jeg rekke alt mulig annet. Tida går til å surre rundt med ungen, og kanskje smårydde litt). Da jeg fikk barn tvilte jeg egentlig på at jeg kom til å være interessert i jobbe deltid. Men nå som jeg har prøvd det og ser hvor mye mindre stressende dagen vår blir og hvor mye mer tid vi får sammen så var jeg ikke i tvil da jeg fortalte kollegaene mine at jeg gjerne ville fortsette med å jobbe 80% (da uten lønn) når fødselspermisjonen min er brukt opp. Det betyr en god del mindre penger i kassa, men strengt tatt er det å senke sitt personlige forbruk bare bra, de fleste av oss har mer enn nok eiendeler fra før. Likevel synes jeg altså at sekstimersdag med full lønn hadde det vært det beste ettersom langt fra alle tjener nok til å kunne velge å gå ned i stilling slik jeg har gjort. Jeg tror alle hadde vært tjent med et lavere tempo på live og arbeidslivet, men slik som verden og økonomien fungerer i dag tror jeg desverre at det er et utopisk mål.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Her er du inne på mye interessant! Senke forbruket både for egen del og for miljøet er absolutt viktig. Hvis jeg kunne ønske meg en stor politisk visjon for samfunnet vårt de neste tiårene, så ville det vært akkurat det. Nå eier vi så mange ting at vi strengt tatt ikke får det bedre (heller verre) når vi kjøper noe nytt. På tide å snu!

    I USA har gjennomsnittsfamilien fått tre ganger så stort hus de siste femti årene. Også i Norge har boligene blitt betydelig større siden sekstitallet (SSB). Og det er jo ikke fordi vi har fått større familier? Store boliger krever mange ting som igjen krever mye jobbing slik at vi kan betjene lån og kjøpe flere ting (sånn at vi må kjøpe enda større bolig). Det er en ganske usunn utvikling, både for oss og for miljøet.

    Så ja til mindre jobbing, mindre stress og færre ting. Men staten/politikerne har en langt større og viktigere jobb på det visjonære planet enn det finansielle for å få til dette.

    [Reply]

    Reply
  9. Magne D. Antonsen

    January 21, 2013 17:37

    Bra blogg!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no

    [Reply]

    Reply
  10. Linda Hagen

    January 21, 2013 18:29

    Veldig bra innlegg, føken makeløs.
    Det hadde vært veldig intressant å faktsisk sett ett regestykke der man tar for seg HVA det koster staten å finansiere barnehageplass for mine 7 barn fra de alle er ett år til seks år. Og hva de ville koste staten i sykepenger om jeg ble syk eller var hjemme med barna når de ble syke. Og hvor mye fremtidig skatt som barna mine vil komme til å betale når de inntar arbeidslivet.
    Mange flere ting kunne nok også blitt tatt med i regnestykket.
    Andre faktorer er å oppdra trygge barn som blir trygge voksne som ikke vil ha behov for støtte fra staten. Ja, jeg skjønner at det selvfølgelig ikke er sånn at alle barn som ikke er hjemm e med mammaen sin vil få behov for støtte fra staten i ulike former. Det blir nesten like dumt å si som at hjemmeværende er hjemme fordi det er mer behagelig å shoppe enn å jobbe. Men det hadde vært intressant med et dykk ned i å sett på det også.
    Jeg hadde vært hjemme med barna mine selv om vi ikke hadde hatt kontantstøtte, iallefall. Det er fordi jeg tror det er bra for barna og jeg som har fått så mange som 7 barn, har mye å følge opp. De som tror det er “behagelig” å være hjemme som i “ikke krevende” tar veldig feil, og vet ikke hva de snakker om.
    Når det gjelder å bidra til samfunnet: Fra vår familie blir det betalt veldig mye skatt, all skatten som er krevet. VI har valgt den familiestrukturen vi har og som en enhet bidrar vi til samfunnet. Jeg gjør så godt jeg kan å oppfostre lovlydige borgere som alle sammen kommer til å bidra med både skatt og sine evner.
    Jeg synes det er veldig tidlig å sende en ettåring i barnehagen. Men hver familie er jo forskjellig, men vi har altså valgt å ikke gjøre det.

    [Reply]

    Reply
  11. Helge

    January 21, 2013 18:39

    Argumentene holder ikke. Selv om mange valgte å være hjemme med barna, har jo ikke folk barn hele livet. De fleste har 1-3 barn, og trenger uansett ikke være hjemme med dem når de begynner på skolen.

    Hvorvidt det er “riktig at staten betaler” er et argument vi kan bruke om barnehager også. Er det riktig at staten skal bruke penger på slikt da?

    Selv synes jeg det er helt greit at staten bruker en del penger på å hjelpe folk å ta vare på barna. Men det kunne godt vært mer valgfrihet. I dag kan du få mye hjelp i form av barnehage, men adskillig mindre i kontantstøtte hvis du passer barnet ditt selv. Her burde det være likt for alle. Pengene kunne følge barna, og foreldrene kunne selv velge å bruke midlene på barnehage eller på å være hjemme noen år. Altså ingen direkte støtte til barnehager – 100% foreldrebetaling. Men det ville ikke bli dyrere for folk (eller staten), ettersom kontantstøtten ville gå opp tilsvarende.

    Resultatet ville nok vært at noen flere valgte å bli hjemme – men da fordi det er det de ønsker. Det ville frigjøre noen barnehageplasser for de som står i kø nå. Og det ville fortsatt være mulig for begge foreldre å satse på karriere – og bruke støttepengene på barnehageplass.

    Likestillingsmessig er det greit nok med valgfrihet. HVIS fler kvinner velger å bli hjemme, er det fordi de vil akkurat det. Å ta vekk muligheten gjennom dagens ‘barnehagetvang’ er derimot diskriminering. Bare de som vil ha barnehage, får viljen sin i dag. Forøvrig har jeg møtt menn som kunne tenke seg å vært hjemme med barna et år eller to – men økonomisk er det utenkelig.

    Og kom ikke trekkende med invandrere og integrering. Et ønske om å lære invandrerbarn norsk, er IKKE en grunn til å presse absolutt alle andre til å benytte barnehage også. Eventuelle særtiltak for invandrere bør rettes bare mot dem.

    [Reply]

    Reply
  12. Emma

    January 21, 2013 20:47

    Må bare si meg så enig i denne kommentaren. Det med å blande inn innvandreres dårlige integrering i kontantstøttedebatten synes jeg er søkt, for det er en så liten del av saken. Det burde i hvertfall ikke ha så stor plass. Jeg synes diskusjonen rundt kontantstøtte sjelden omhandler barnas ve og vel, som burde være det mest vesentlige…

    [Reply]

    Reply
  13. Annette

    January 21, 2013 21:34

    Jeg for min del kunne ikke klart meg på kontantstøtten uansett, og har ingenting imot å begynne å jobbe igjen etter permisjonen.
    MEN! Denne dumme regelen med at de som er født etter 1 september står utenfor retten til barnehageplass, er jo fullstendig feil! Får man ikke plass i barnehagen, burde jo permisjon med lønn utvides fram til man fikk et tilbud.
    Og permisjonen burde være mer fleksibel i forhold til hvem som tar hvor mange uker. Ikke alle fedre ønsker å gå hjemme i 12 uker, og andre årsaker (som amming) kan jo også gjøre dette vanskelig.
    Man burde få utdelt et visst antall uker permisjon, og kunne fordele ukene selv hjemme ved kjøkkenbordet!!!

    [Reply]

    Reply
  14. Solveig

    January 22, 2013 00:24

    Jeg sier meg enig i kommentarene til Helge og Emma.
    Før man går dypere inn på dette tema, er det et annet tema som er enda viktigere – hva som er best for barnet? I bhg som 1åring? Virkelig?? Synes ingenting om dette barnehage-presset! Har ingen av politikere hatt barn selv?? Her er en link til en blogg, som kommer til å fortelle mer om problematikken fra barnets perspektiv. Opplever mer og mer at dette perspektivet, altså – barnets beste- blir/har blitt “hysj-hysj” i samfunnet; ..og hvem går det utover?? Les dette, så har du svaret.. – http://pusteusynligluft.blogspot.no/2012/07/jeg-vet-ikke-helt-hvordan-skrive-om.html?spref=fb
    Mener at barnets beste burde gått foran alle andre temaer, dog blir nettopp dette “glemt”.

    [Reply]

    Elisabeth Reply:

    Solveig, jeg er egentlig helt enig med deg angående barnehagepresset. Selv er jeg utdannet førskolelærer, men har alltid ment at ettåringer er for små til å være hjemme. Så da jeg fikk mitt første barn, var det ikke snakk om at han skulle i barnehagen før han hadde fylt to. Men så fylte han ett år, og samtidig flyttet vi til en helt ny by. Jeg kjente ingen, og det var vanskelig å finne venninner som også hadde barn hjemme, slik jeg hadde. Jeg merket at sønnen min var litt ensom, selv om jeg brukte all min tid sammen med ham; vi lekte, leste bok, dro på tur, koste oss. Etterhvert ble han veldig sky overfor fremmede mennesker, og han holdt seg helst unna andre barn. For meg var det utrolig vondt å se på. Så ved en alder av 17 måneder begynte han i barnehagen, og etter det blomstret han virkelig opp og ble mye mer avslappet sammen med både fremmede mennesker og andre barn. Nå var jeg såpass heldig at jeg kunne velge og vrake blant barnehagene, og jeg valgte en barnehage jeg fortsatt er utrolig fornøyd med. Jeg vet selv hvor mange elendige barnehager det finnes rundt omkring, for litt ser man jo som førskolelærer. Så lenge barnehagen legger opp til at barn på ett år skal kunne trives og ha det bra der, så tror jeg det lille barnet absolutt kan ha en flott hverdag der.

    [Reply]

    Reply
  15. Nina

    January 22, 2013 10:27

    Jeg tenker at de mødrene og fedrene bidrar til mitt barn uansett, med tanke på at staten subsidierer mer penger pr barn i barnehage enn pr barn med kontantstøtte, noen kommuner ville rett og slett ha problemer med å få budsjettet til å gå opp uten at en god del av innbyggerne benyttet seg av støtten. I mitt tilfelle jobber jeg deltid og tar også fag. Til høsten da datteren min begynner i barnehage skal jeg studere fulltid og jobbe ved siden. Pr idag er min netto inntekt 10 300,- ekskludert kontantstøtte og barnetrygd. Kjæresten min er også student og vi bor i et hus i Oslo, det er ikke veldig gode kår, men vi klarer oss. Skulle gjerne fulgt den nye standard familieoppskriften med karriere på gang, alder ca 32, god økonomi hos både mor og far, men er det ikke litt sjarmerende at man har forskjellige måter å gjøre det på? Jeg tror regnestykket av hva vi i min lille familie vil ta fra staten kontra en som har fulgt oppskriften ovenfor vil gå opp i null. Det vil bare ikke vises på neste lønnsslipp.

    [Reply]

    Reply
  16. underveis

    January 22, 2013 10:51

    Hei :-)
    – I Norge finnes det generelt en haug med støtteordninger som ikke nødvendigvis finnes i andre land, som er tilgjengelige for barnefamilier, eller andre grupper som det har vært politisk flertall for å gi støtte til. Dette kan en generelt være for eller i mot, det er en demokratisk rettighet – men det blir for enkelt å måle det opp mot om mottakerne betaler skatt tilbake “akkurat nå”. Vi har massevis av ordninger som er ment for å gjøre livet litt enklere for folk som i en eller annen fase kanskje tjener litt mindre penger (og betaler litt mindre skatt “akkurat nå”). Det betyr ikke at folk som mottar sykepenger, arbeidsløshetstrygd, kontantstøtte eller noe annet fra menyen ikke generelt betaler skatt, eller yter like mye tilbake til samfunnet – sånn livet sett under ett. Dessuten er det et grunnleggende prinsipp i velferdsstaten (som en selvfølgelig kan være for eller i mot) at det ikke er et direkte innbetalingsprinsipp som gjelder (at en får igjen det en har betalt inn) – men en fordeling etter behov.
    – Så da er det behov, da. Har noen behov for kontantstøtten? Hvis hele normen og idealet for alle familieliv og alle barndommer i Norge skal være at alle på elleve måneder skal rett i barnehage – og alle voksne skal ha fulle jobber – så er det jo ikke noe behov for å tenke annerledes. I hvertfall ikke å støtte økonomisk andre varianter av liv. (For vi får vel huske på at barnehageplasser også finansieres av skattepenger, og det blir heller ikke målt opp mot om foreldrene “akkurat nå” yter tilstrekkelig tilbake i skatt, ikke av om de er i jobb en gang….). Uansett – hele poenget faller jo vekk hvis en skal basere seg på at barnehage er det eneste gode for alle barn alltid osv…
    – Men – hvis en synes at det skal være mulig med andre måter å organisere småbarnsliv på – så kan kontantstøtte ha en plass. Men ikke en nødvendig plass. Jeg har aldri kjempet for kontanstøtten i seg sjøl. Fleksible permisjonsordninger, fleksible arbeidsplasser, og fleksible barnehageplasser og et syn på at det kan være mange måter å ordne den gode barndommen og det gode familielivet er mye viktigere – synes jeg. (Og jeg mener altså ikke permisjoner med lønn, eller deltid med lønnskompensasjon altså – jeg mener rett og slett jobbe mindre og tjene mindre og skatte mindre i perioder av livet). Noen synes at kontantstøtte er viktig i dette bildet. Jeg tenker at det viktigste er å bevare målet om ulike muligheter og ulike valg. Midlene for å nå dette målet kan være ulike.
    – For det er foreldrene som skal velge og stå for valgene. Både i forhold til barna, som samfunnsborgere og for egen økonomi. For eksempel ved å velge å kombinere lavere inntekt med lavere utgifter og mer tid til familie en periode…
    underveiss siste bloggpost: Når diskuterer vi barndommen?My Profile

    [Reply]

    Reply
  17. Søppelmannen

    January 22, 2013 11:27

    “Staten trenger faktisk skatten din, blant annet for å finansiere alle de fantastiske velferdsordningene vi har.”

    Bingo vi betaler skatt for og bl.a finansiere velferdsordninger som kontantstøtte.
    Skatten er våre penger vi er staten så lenge vi betaler skatt så bør vi ha rett til konantstøtte viss vi skulle trenge det eller andre ordninger viss du ikke trenger det bra,men det kommer alltid til og være noen som faktisk trenger det ikke bare som ekstra lommepenger,men for og leve at andre behandler dette systemet som sin egen personlige paymeforfuckingstasjon bør ikke gå utover de som faktisk trenger det.

    [Reply]

    Reply
  18. Margrethe K. J.

    January 22, 2013 12:12

    Jeg er egentlig imot kontantstøtte, bortsett fra i områder der man ikke får barnehageplass når barnet blir ett år. (Man kan jo selvsagt velge dagmamma, men det er ofte så dyrt at det ikke blir realistisk). Det er mange flere problematiske sider ved kontantstøtten: For eksempel at det lønner seg for innvandrerkvinner med mange barn å være hjemme når vi har kontantstøtte. Barna kommer seg da ikke i barnehage og lærer seg ikke norsk. I tillegg synes jeg det er problematisk at så mye av kontantstøtten eksporteres ut av Norge. Jeg mener ikke at arbeidsinnvandrerne fra EU gjør noe galt, de har jo opparbeidet seg disse rettighetene etter dagens regelverk. Men jeg synes kanskje ikke man skal ha rett på kontantstøtte når en av foreldrene befinner seg feks. i Polen, lovverket burde endres. Det burde være slik at begge må bo og oppholde seg i Norge, da har som regel begge i allefall i en periode bidratt med skattepenger. Men når den ene bor i et annet land, har denne personen (som oftest mor) aldri bidratt med skatt til Norge. Jeg synes også at det blir feil fordi levekostnadene i mange av disse landene er mye lavere enn i Norge, men man får likevel utbetalt den norske summen. Det burde i det minste være korrigert for levekostnader i det landet der barnet bor..
    Barn er forskjellige, noen trenger å være hjemme med foreldrene på fulltid, noen trenger å være delvis i barnehage/delvis hjemme, og noen klarer helt fint å være i barnehage fra de er ett år. Alle barn er ikke like, og det må være muligheter for å foreta valg ut fra de forutsetningene man har. (spørsmålet er jo om staten skal betale for de valgene, jeg er litt i tvil). Jeg lurer også på om det i enkelte tilfeller er mor som ønsker å være hjemme, mer enn man tenker på barnets behov. Jeg vet om flere mødre som ikke ville at barna skulle begynne i barnehage før de ble tre år gamle, fordi de selv ikke klarte tanken på å gå fra barna og overlate dem til “fremmede”. Det kan jo hende at et barn på to år har behov for å være i barnehagen noen timer per dag (tilsvarende 50% feks). Men barn er jo forskjellige, som sagt..

    [Reply]

    Margrethe K. J. Reply:

    Men når man ser på frekvensen av gassgriller, iPader og sydenturer her i landet, så tror jeg kanskje at flere hadde hatt råd til å være hjemme på deltid for egen regning, uten kontantstøtte (selv om det selvsagt ikke gjelder alle).. Men vi støter jo fortsatt på problemet med lavere skatteinntekter da.. Det gjør vi jo i og for seg alltid, mange (særlig) kvinner velger jo å jobbe deltid også etter småbarnsperioden..

    [Reply]

    Elisabeth Reply:

    Jeg er av den oppfatning at mange flere kunne vært litt mer hjemme dersom de hadde kuttet litt ned på luksusen. Og i ordet “luksus” legger jeg ikke bare Louis Vuitton-vesker og Mercedes SUV’er. Luksus er noe som omringer veldig mange av oss nordmenn hele tiden, og det uten at vi ikke engang tenker noe særlig over det. Jeg er selv hjemmeværende, og det er ikke få ganger damer har sagt til meg: “Vi har ikke luksusen til at en kan være hjemme, vi! Vi må jobbe fullt begge to, vi!” Når noen som sier dette akkurat har bygget seg nytt og stort hus, så synes jeg liksom ikke like synd på dem. De prioriterer hus, biler, garasje, nye møbler, fine klær, fancy hjemmekinoanlegg foran å være litt mer hjemme med barna sine. For meg kan det være det samme, men det er for dumt å høre enda en halvsur mor klage over at hun ikke har RÅD til å jobbe deltid. Veldig mange kunne ha prioritert å ta seg råd til det, men lønna frister mer. Selvsagt gjelder ikke dette for alle, men mange har det nok akkurat slik.

    [Reply]

    Margrethe K. J. Reply:

    Jeg er faktisk ganske enig! Jeg bodde ett år som utvekslingselev i et relativt fattig land på 90-tallet, og så hva man kan klare seg med. Man trenger faktisk ikke så veldig mye for å overleve. Jeg er overbevist om at flere kunne jobbet mindre og hatt mer tid til familie og hjem hvis de hadde kuttet noe på standarden. Man trenger ikke reise til Syden fem ganger i året, man trenger ikke et fancy hjemmekinoanlegg, hvert familiemedlem trenger ikke hver sin iPad, og man trenger ikke topp profesjonelt idrettsutstyr for å mosjonere. Det er veldig komfortabelt, men man trenger det ikke for å overleve. Jeg er klar over at dette ikke gjelder alle. Men det gjelder nok veldig mange.

    Reply
  19. minimee

    January 22, 2013 13:24

    overlever ikke uten kontantstøtten gitt……. har to barn på 4 år og 16 måneder.. vi får pokkern ikke barnehageplass så jeg må være hjemme med dem… kan sikkert finne en dagmamma.. men 200 kr pr barn pr dag er mere enn vi klarer å betale..

    [Reply]

    Reply
  20. Ida

    January 22, 2013 15:36

    Mitt barn, som MANGE andres var IKKE klart for barnehage som ettåring! Jeg er kjempeglag for at jeg fikk mulighet til å ha henne hjemme til hun var 1,5 år og mere “klar”.. Uten kontantstøtte hadde ikke dette vært mulig! I et rikt land som norge må det gå ann å sette barnas behov først. Dette dreier seg ikke om et gode til foreldrene men et gode til barna som får muligheten til å være hjemme litt lenger i stede for å bli plassert på en institusjon – som bhg er!

    [Reply]

    Ida Reply:

    Og ja – det er jo faktisk derfor vi betaler skatt resten av livet – for å kunne få disse godene i perioder vi trenger dem – som når man har små barn og når man blir gammel! Skal du ta skattesnyltere får du heller gå på ungdom på 18 – 19 år som syns det er “deilig nave”

    [Reply]

    Reply
  21. Elisabeth

    January 22, 2013 15:36

    Jeg skjønner at dere unge i dag taler ut fra deres eget ståsted fordi dere ikke har opplevd andre og vanskeligere tider, og dermed kanskje forventer vel mye av staten. Hadde selv barn tidlig på nittitallet og ser hvordan rettigheter og ordninger har forbedret seg opp igjennom årene, noe jeg forøvrig synes er veldig bra. Men, kommer det ikke til slutt til et punkt hvor man selv tar mer ansvar for valgene sine? Man velger å få barn (stort sett), og barn koster. Hvis man vil være hjemme med dem, være seg deltid eller fulltid, må man vel selv finansiere det? Jeg tror også at de fleste barnefamilier har mulighet til å fire litt på kravene i en periode for å få dette til. Det handler ofte om å prioritere. Utbetaling av kontantstøtte burde behovsprøves.

    [Reply]

    Reply
  22. Den Rosa Panter

    January 22, 2013 16:05

    110% enig. Til dere som sier at “uten kontantstøtte hadde det ikke gått”. Selvfølgelig hadde det det – men dere hadde vært nødt til å organisere hverdagen på en annen måte. Kontantstøtten er en ny konstruksjon. Og da er vi ved Frøken Makeløs sitt hovedpoeng – dersom vi utvider ordningene – da kan du vedde på at den nye magiske grensen ikke lenger er 2 år, men 3 osv osv….

    Og kjære Søppelmannen: når du mottar kontantstøtte så er jo forutsetningen at du er HJEMME – da betaler du faktisk ikke skatt. En barnehageplass derimot genererer fantastisk mye mer i skattekroner og andre positive ringvirkninger for samfunnet enn det staten subsidierer den. Hver eneste barnehageplass (untatt de som brukes av hjemmeværende) er et ekstremt positivt samfunnsøkonomisk regnestykke.

    Det må høre til de absolutte unntakene at staten subsidierer at man IKKE skal jobbe og bidra i fellesskapet. Foreldrepermisjon er et slikt unntak som vi nå har i fantastiske et helt år. Alderstrygd er et annet.

    Jeg tror vi må innse at regnestykket til AS Norge forutsetter at vi faktisk jobber, og at slike luksusgoder som kontantstøtte kanskje ikke er det aller viktigste. Ja – kontantstøtten er et luksusgode og et ekstremt overskuddsprosjekt og en merkelig konstruksjon.

    At det finnes dårlige barnehager er dessverre ikke et argument for kontantstøtte – mine barn har gått i en fantastisk barnehage med en småbarnsavdeling fra de var 12 mnd – de hadde det kjempebra.

    [Reply]

    Reply
  23. Barneløs

    January 22, 2013 16:33

    Hvorfor skal vi som ikke har unger betale for de som yngler som f…? Ekke mitt problem at dere vil ha masse unger……

    [Reply]

    Elisabeth Reply:

    Hvorfor skal vi som ikke røyker betale for all skaden røykerne påfører seg selv? Tenker da spesielt på dyr kreftbehandling som følge av røyking.

    Det er det som kalles et velferdssamfunn, Barnløs.

    [Reply]

    Reply
  24. Forbauset

    January 22, 2013 16:49

    Der tar du feil, Rosa Panter…Det er fullt mulig å motta kontantstøtte og betale skatt samtidig. Du kan for eksempel ha barnet hos dagmamma, altså ha en annen tilsynsordning enn barnehage, som du selv betaler for. Samtidig som du selv er i full jobb. Det er jo blant annet de uten barnehageplass kontantstøtten er ment å “veie opp” for. Ettersom samfunnet sponser barnehagene med heidundrende beløp hvert eneste år, så er altså tanken at de som velger noe annet for sine barn skal få igjen LITT av det det koster å ha et barn i barnehage nettopp fordi de ikke benytter seg av tilbudet. VALGFRIHET, kalles det. Det er IKKE et krav for å motta kontantstøtte at du er HJEMME, slik du skriver. Blir litt irritert på folk som ytrer seg uten å vite hva de snakker om. Det senker nivået på debatten.
    Det er også flere andre situasjoner man kan tenke seg hvor du betaler skatt, og mottar kontantstøtte samtidig. For eksempel kan du drive eget firma hjemmefra (enten som selvstendig næringsdrivende, frilans eller ansatt i eget AS) samtidig som du tar deg av eget barn. Greier du det, må du nok likevel betale skatt, selv om du mottar kontantstøtte. Eller du kan ta deg av en eldre person eller annen i nær familie som du har omsorgslønn for. Selv om lønnen er lav, og noe helt annet enn det “profesjonelle” omsorgsarbeidere mottar, må du likevel betale skatt. Eller du kan leie ut en leilighet, og betale skatt av dette, ha aksjer, handle med valuta, ha bankinnskudd eller annen form for kapital som gir kapitalskatt. For ikke å glemme formuesskatten…

    [Reply]

    Den Rosa Panter Reply:

    Hvis du velger å hoppe over kjernen i det jeg mener bare fordi jeg ikke har dekket alle mulige bruksområder av kontantstøtten og dermed kaller meg uvitende og innlegget lavmål, så får det stå for din egen regning.

    Jeg snakket om de som brukte kontantstøtten for å ta ekstra fri, og forventet å få betaling for det. At andre bruker den på andre måter er helt irrelevant.

    Poenget til Frøken Makeløs og i og for seg meg, er forventningene om at alle ting som egentlig er kjekt og fint skal betales av staten og at forventningene til hva staten skal dekke bare øker og grensene for hva som er “akseptabelt” og “det er det minste de kan gjøre – jeg har jo betalt skatt et par år i forkant” stadig flyttes.

    Mye vil ha mer….. vi blir liksom aldri fornøyd.

    Samfunnet vårt ønsker at alle arbeidsføre skal jobbe, i tillegg til at de ønsker at vi skal få barn. Da legges det til rette for begge deler med i særklasse verdens beste permisjonsordning og gode barnehager (NB! alt er relativt) som bygger opp under begge deler. Ønsker om andre former for organisering av familien er jo helt legitime og helt OK – men det er jo ikke gitt at staten skal betale. Det er denne forventningen om at staten skal betale for mer og mer fri som er veldig ille.

    [Reply]

    Reply
  25. lars

    January 22, 2013 17:32

    Den dagen staten gir opp all subsidiering av barnehager og SFO så kan de fjerne kontantstøtten.
    Denne støtten ble brukt slik at de som ønsker å ta av seg sitt barn ikke betaler for barnehage (via skatt) noe de ikke bruker.

    En kunne med andre ord hatt en avskriving av skatt tilsvarende kontantstøtte om du valgte å ikke ha barnet ditt i en barnehage.

    Synes det hadde vært friskt om staten sponset barn som vil ha barn på hjemmeundervisning de inntil de er 15 år eller noe slikt.

    [Reply]

    Reply
  26. Marit

    January 22, 2013 21:24

    Hallo! Jeg blir rystet over at det går an å skrive det du gjør… Her er det noe feil i mattematikken. Staten susidierer hver eneste barnehageplass med ganske mange flere tusen kroner enn de 5000 man får om man har full kontantstøtte. Og når jeg er i et lavtlønnsyrke hvor jeg ikke får full stilling, betyr det faktisk at det er begrenset hvor mye jeg betaler i skatt. Ergo, det går ikke akkurat veldig mye ut over samfunnet at jeg ikke “bidrar” ved å jobbe fullt istedet for å ta ut kontantstøtte. I tillegg er det blitt begrenset hvor lenge man får kontantstøtte, og det er begrenset hvor mange som velger å ta i mot tilbudet. Spør du en samfunnsøkonom om hvor mye det koster norge i tapte skatteinntekter kontra sparte barnehagesubsidieringskostnader osv. tror jeg ikke han vil være enig med deg at det er et problem. Selvfølgelig, om halve arbeidsstyrken valgte å ta i mot kontantstøtte istedet for å jobbe, og det var mulig å gjøre dette til ungene var 6 år eller mer, hadde det vært et problem. Men ordningen gjelder til barna er TO år… og fra de er 1,5 til 2, får man 3300 kr i mnd. Hallo!Det er lommerusk i statens regnskap! Og nå har jeg ikke engang nevnt hvor liten del av skatteinntektene norge får, er fra oss som jobber, den aller største delen er fra industri osv, altså selskaper som tjener penger og betaler skatt… For meg er det bare så utrolig, utrolig ulogisk at jeg skal ha dårlig samvittighet for at jeg planlegger å ta i mot kontantstøtte for mitt veldig snart fødte barn nr. to frem til hun er 1,5. Jeg er FULLSTENDIG klar over at jeg er heldig som bor i Norge hvor vi har de ordningene vi har! Jeg er ikke missfornøyd og klager ikke, og tenker stadig på hvor heldig jeg er! Men når ordningene først er der, blir jeg litt sint, iallefall frustrert, når det virker som om jeg svikter samfunnet ved å la være å jobbe og istedet VÆRE med barnet mitt, litt lenger enn hva faktisk flesteparten gjør. Jeg tror faktisk det er samfunnsøkonomisk LURT å velge som jeg og vi gjør. Vi velger å leve på èn lærerlønning et år for at vi skal få masse til sammen som familie, og fortsette med den lønninga pluss kontantstøtte et halvt år til, for å slippe å levere barnet vårt som kanskje ikke engang kan gå når hun er ett år, i barnehage. Du kan si så mye du vil om at vi er bortskjemte og heldige med de ordningene vi har, men ikke kom å si at vi aldri blir fornøyd, for tiden kan faktisk ikke sammenlignes. Før, og det er ikke lenge siden, var det vanlig å greie seg på en lønning, slik at man var hjemme med barna frem til de var et par år gamle. Det er nok litt vanskeligere nå, men fullt mulig! Det er bare å prioritere! Ikke rart folk ikke har råd til å være hjemme lenger, men “tvinges” til å levere barna i barnehagen fra de er så små som 9-10 mnd gamle, når man skal ha alt nytt og flott og fint og rekkehus og bil og alltid det siste i interiør og klær osv osv. Man KAN prioritere annerledes. Det velger jeg og vi å gjøre, og jeg tror samfunnet vil takke oss for det i lengden fordi jeg har stor tro på at våre barn kommer til å være hakket tryggere mennesker fordi de fikk så mye trygghet og stabilitet og mulighet til tett og god tilknytning til foreldrene sine når de var små! Det er faktisk ganske så ferskt det vi holder på med, det å sende så små barn i barnehagen så tidlig i så store mengder. Det er et samfunnseksperiment, og vi vet ikke følgene av det, men jeg frykter konsekvensene. Det er en annen diskusjon, som jeg ikke skal begi meg mer utpå…

    [Reply]

    Reply
  27. Joe Deniels

    January 22, 2013 23:13

    Hva om vi bruker dine argumenteter når vi skal diskutere sykepenger, dagpenger, etc.? Det koster samfunnet fryktelig mye når folk er syke. Så hva om vi innfører 3 sykedager uten lønn? Lengre “karantene” før man får innvilget dagpenger? Hvor går “grensa” for hva som er bra nok?

    [Reply]

    Reply
  28. melissa

    January 22, 2013 23:14

    Jeg må si at jeg er helt for kontantstøtte. Tenk å ha muligheten til å få litt økonomisk støtte for å oppdra sitt eget barn litt lengre enn barnets første leveår! Man får mye mer igjen for pengene senere om barna har vokst opp i et hjem hvor en forelder kan være hjemme som en god rollemodell. Ikke trenger barnet å vokse opp med morgen stresset heller. Samfunnet vil få mer harmoniske og selvsikre barn. Det kalles forebyggende arbeid. Det fins nok arbeidledige som kan gjøre jobben din de årene som du velger å være hjemme med barna.

    [Reply]

    Elisabeth Reply:

    Mener du dette? Tror du virkeligheten er så enkel at barn som er hjemme med en forelder et halvt år ekstra blir mer harmoniske? Jeg tror tvertimot at barn som har vært i barnehage har et bedre grunnlag for å fungere i en gruppe, er mer robuste – og har mye høyere sosial kompetanse enn barn som ikke har gått i barnehage, den dagen de begynner på skolen. Barn som har vært hjemme må plutselig lære seg en rekke sosiale regler som barnehagebarn har lært for lengst. I tillegg må de på kort tid venne seg til en ganske stor overgang: Å gå fra å få all oppmerksomhet fra voksenpersonen de tilbringer all tid med – til å måtte dele oppmerksomheten fra voksenpersonen med 15 – 20 andre barn. Jeg tror faktisk tvertimot at det er “hjemme-barna” som vil framstå som usikre og utrygge ved skolestart. Ta det fra en person som ble holdt hjemme selv. Som voksen har jeg mange ganger tenkt at jeg skulle ønske foreldrene mine hadde fortsatt å ha meg i barnehage, til tross for enkelte protester i starten. Og rollemodell? Trenger barnet rollemodeller i den perioden det er aktuelt å få kontantstøtte? Nei, de trenger omsorgspersoner. Rollemodeller trenger man senere i livet, barna har knapt utviklet evnen til å huske når de er tre år gamle.

    [Reply]

    Solveig Reply:

    http://www.apollon.uio.no/artikler/2009/barnehagebarn.html

    http://forskning.no/artikler/2011/mars/281736

    http://forskning.no/artikler/2008/september/192316

    Er du snill og leser litt her, så ser du det andre perspektivet.

    [Reply]

    Reply
  29. frage

    January 22, 2013 23:22

    Ja vi som har jobbet flere år ikke vært vekke fra jobben ,jobbet selve vi har vært syke betalt skatt til lande som bruker det på konserthus…ubrukelige veier ,oppevare terrorister og skulker osv…. og ikke får legehjelp når vi drenger det så synes at litt av det skal komme tilbake til min familie og TIL GODE od det virkelig snakk om småpenger ….en ikke så lang periode

    [Reply]

    Reply
  30. Bamse

    January 23, 2013 10:08

    Må si innlegget oser av uvitenhet. Ja, enig i noe av det du skriver MEN:

    Staten subsidierer hver barnehage plass med LANGT mere enn hva man får i kontantstøtte. Faktisk langt mere enn de fleste betaler i skatt. Vi snakker titallstusen i mnd. Så det vil faktisk koste staten langt mere om dem som får kontantstøtte i dag skulle sette ungen i barnehagen for så å jobbe for å betale skatt. Og hvordan tror du da det vil gå ut over de som faktisk trenger barnehageplassen? De som har unger født etter 1 september? Jo, de må vente til neste året når de er nesten to år og har RETT på barnehageplass.

    Vi kan jo snu bordet: om du er så interessert i at staten ikke skal tape penger så kan vel de som benytter seg av barnehage betale mer for den da? For det er der pengesluket ligger. Ikke hos de få som får noen skarve tusener i kontantstøtte.

    Hører faktisk mye motstand til denne kontantstøtten fra uvitende folk i familien men må si de klapper fort igjen når de får greie på hvordan ting henger sammen. Synes det er rart av voksene mennesker ikke setter seg inn i ting de skal mene så mye om, og rart de ikke vet at barnehage koster mest for staten.

    [Reply]

    Reply
  31. Valgfrihet

    January 23, 2013 15:27

    En ting du glemmer i dette regnestykket, er at et barn er det mest verdifulle to mennesker kan gi tilnake til samfunnet: nemlig et skattbart hode. Dette er i seg selv bidrag nok til staten, og hvis du mener at kontanstøtte er bortkastet, kan du umulig ha satt deg inn i hva slags prioriteringer den sittende regjeringen foretar seg.

    [Reply]

    Reply
  32. Kverulanten

    January 23, 2013 15:35

    Jeg har en gal idé. Hva med at man fjerner kontantstøtten, subsidieringene til barnehagene, samt alle andre underlige støtteordninger og heller erstatter dette med noe enklere?

    F eks så kan alle som får barn få rett til et visst beløp utbetalt hver måned, og så selv velge om man vil bruke dette til barnehage, dagmamma, eller være litt ekstra hjemme med poden eller whatnot. Ikke noe behovsprøving eller kronglete regler, alle som har barne får mulighet til å benytte seg av denne retten.

    Dette vil gjøre reglene mye enklere, OG vil ha den ekstra bonusen at man kan minske byråkratiet.

    Og ja: jeg er for større individuell frihet, større individuelt ansvar, ikke minst og mindre statlig styring og overformynderi!

    [Reply]

    Reply
  33. Mann med voksne barn

    January 23, 2013 16:29

    Vekk med kontantstøtten og gratis barnehage dekket over skatteseddelen. Når barneskole,ungdomskole,gymnas,universitet,sykehus,gamlehjem osv er gratis,hvorfor ikke barnehage?Slutt med maset om at det er så bra hjemme,få barna i barnhage og kvinnfolka ut på jobb. Jeg vet ikke om ei kjærring som tjener en mill. som går hjemme,men mange som tjente 300.000 som velger å gå hjemme.

    [Reply]

    Reply
  34. Anne Therese

    January 23, 2013 21:09

    Grunnen til at ordningene i Norge er så gode som det de er, er fordi staten velger å investere i nye borgere. Muligheten til å kombinere jobb og barn. I andre land vi naturlig kan sammenligne oss med, hvor ordningene er langt dårligere, fødes det for få barn. Jobben vinner på grunn av for høye levekostnader, for dårlige permisjonsordninger og store likestillings forskjeller på arbeidsplassen. Dette har staten Norge gjort en kjempe jobb for å forhindre. Vi er nemlig avhengige av både jobb og barn. Og med eldrebølgen som kommer, jo flere barn trenger vi for dekke arbeids behovet.
    Jeg er derfor i mot kontantstøtte men for en deltids støtte. Da hadde vi fått en god kombinasjon av tilbake i jobb og en mindre stressende hverdag for mange små. Jeg tror ikke barna har noe problem med å være i barnehagen fra fylte ett år, problemet er at mange må være der i 9 timer.
    Det føles hele tiden som om debatten går på enten eller diskusjon. Hva med å finne en løsning som kan bidra på begge plan. Mødrene kjappere tilbake i jobb( les: ett år) og kortere “arbeidsdager” for barna.
    Det samme gjelder barselpermisjonen. Etter mange års kamp om barnets beste fikk vi innført en kjempe ordning for barna, retten til å spise pupp til fylte ett år. I dag er den ordningen på vei til å fjernes, fordi pappaen skal ha sin del permisjonen. Jeg er jo ikke i mot at pappaen skal få være sammen med barnet sitt, men jeg ønsker også at barnet skal få lov til å amme til ett år. Kombinasjonen med amming og mor tilbake i jobb lar seg ikke alltid løse. Da jeg gikk gravid med førstemann for åtte år siden, diskuterte jeg dette på nett med bl.a. Heiki Holmås. Han kom med konge kommentaren; jeg skjønner ikke problemet, det er jo bare å besøke mor på jobben så barnet får ammet” Utrolig frustrerende med politikere som bor 5 minutter unna jobben og tror alle andre gjør det også……..

    Se at vi i stedet for kontantstøtte, heller hadde fått utvidet barselpermisjonen til 1,5 år, med en fleksibel ordning hvor foreldrene selv kan bestemme hva som passer dem best. Inne i det kan det godt ligge en fast pappa del. Slik det er i dag har menn i teorien rett på større del av permisjonen enn kvinnen, som faktisk har båret og født barnet. Etter det kan vi få muligheten til å jobbe deltid i noen år mens barna er små. Jeg tror at det er en stor samfunnsgevinst i det, ikke bare en utgift.

    [Reply]

    Reply
  35. Den Rosa Panter

    January 24, 2013 13:11

    En annen vanlig misforståelse blant mange av debattantene her er at det eneste samfunnsnyttige ved å være i jobb er det man betaler i skatt, og at “det er jo bare snakk om et år” etc etc

    1) Ved å være i jobb bidrar du til BNP og du gjør en jobb som (nesten) uansett er av samfunnsnytte, og bidrar til verdiskapning i AS Norge på et eller annet nivå. Så de positive ringvirkningene av å være i jobb er mange ganger større – både direkte målbart i kroner i form av både inntekter og verdiskapning – og i form av den jobben som faktisk gjøres. Tro det eller ei – du er verdt mye mer enn bare skattepengene dine!

    2) “det er bare……” – men det er akkurat det som er poenget. Det vil alltid være “det er bare litt til….”. Spørsmålet er om det er riktig at det er dette samfunnet skal bruke penger på. Skatt er ikke noe du betaler inn, og så har du på en måte krav på å “ta den ut” igjen i form av litt behagelig fri. Hvorfor skal det være samfunnets ansvar å betale for “det er bare 1 år jeg har lyst til å slappe av og nyte tiden sammen med barnet mitt”? og hvor kan de ikke da “bare” betale for et halvt år til – det er jo så lite i den store sammenhengen?

    [Reply]

    Solveig Reply:

    ..en ørliten ting som uteblir her – det å være hjemme med små barn er en mer enn 100% jobb i seg selv. De som har barn og sier at de “har lyst til å slappe av og nyte tiden sammen med barnet sitt”, mener ikke at de bare er hjemme og slapper av bokstavelig talt. Det å “slappe av og nyte tiden med barnet” har en helt annen betydning i denne sammenheng. Så- de som tror at dette er bare ferie kan tro om igjen.

    [Reply]

    Reply
  36. Apesi

    January 25, 2013 21:26

    Skjønner ikke hvordan man kan rettferdiggjøre dagens barnehage tilbud som et godt oppvekstmiljø for barna våre. Jeg jobber i barnehage vi er 3 voksne og 22 barn. Alt for få voksne, det blir mer som en oppbevaringsplass, vi har ikke tid til å gi barna det de trenger av nærhet, omsorg og tilstedeværelse. Rust opp barnehagen ! Vi trenger virkelig flere voksne.

    [Reply]

    Reply
  37. X

    February 4, 2013 13:57

    “barnehager ble ikke etablert for barnas skyld. De ble bygget for de voksnes skyld. For kvinner som ønsket seg ut i arbeidslivet, for menn som ville forbli der de var, og for bedriftene som manglet arbeidskraft. De ble etablert og fungerer fortsatt etter en pedagogisk filosofi og teori som ikke har endret seg i disse åra som har gått”

    Hvis disse påstandene er riktig, koster det dyrt å ha kvinner med flere barn i jobb. Så du kvinne med vanlig lønn, du er en større snylter (som noen kaller de som får kontantstøtte) enn de som er hjemme med barna.
    Det koster statskassen ca 120.000 nok pr barnehageplass i subsidier pr år. Om en familie har 5 barn, blir det 600.000nok i året, 3-4 millioner på 5-6 år. Som skattebetalerene betaler for at 5 barn skal være i barnehage, og mor i jobb. Om mor da tjener 200.00nok-300.000nok pr år, så sier regnestykket seg selv.

    Vi er hjemme med våre 5 barn, får kontanstøtte i 1 år pr barn. Vi gjør samme jobb som en barnehageansatt, bare vi fortsetter døgnet rundt.

    Med barnetrygd og kontantstøtte har vi 2nok i timen i 5-6 år. Samtidig betaler vi skatt for hjemme jobbing ( boligutleie) Vi frigjør 3-4 millioner kroner som kan brukes til andre formål, som feks marmor til opearahuset. Alle disse pengene forde vi ikke har barna i barnehage. Og vi er kun 1 familie.

    Så det er dyrt at mor er i jobb med flere barn i barnehage. Det er snyltere det!

    Kontanstøtten bør økes, utvides slik at den følger barnet til skolealder, gjør det mulig å være hjemme med barna for de som ønsker det. Og barnetrygden bør ihvertfall dobles. Den har stått bom stille i manga mange år.

    En bonde som har en liten grasflekk, kan gjære denne inn, kjøpe seg 10-20 sau, og få flere ganger så mye i støtte som det vi får for egene barn.

    http://www.dagbladet.no/2011/10/21/magasinet/jesper_juul/barn/helse/18711590/

    [Reply]

    Reply
  38. Joanna

    February 15, 2013 13:32

    Hurra for Underveis som alltid klarer å formulere det jeg tenker men ikke klarer å skrive! Og takk for at noen endelig nevner det at barnehagene ikke akkurat er gratis – de er tungt subsidiert. Og husk nå også at kontantstøtten er tilgjengelig i maks. to år (fra barnet fyller 1 til barnet fyller 3). En skulle tro utfra diskusjonen noen ganger at folk sitter og håver inn på kontantstøtte istedet for å jobbe helt fram til barna begynner på skolen. Det er jo ikke sånn! Men jeg er enig i Frøken Makeløs sine spørsmål om ikke vi bare aldri blir fornøyd, og bare vil ha mer og mer…? Hele denne debatten foregår jo også i et særnorsk lite vannglass. Og den er avgrenset til noen og tredveåringene som tilfeldigvis er småbarnsforeldre akkurat nå. Fordi med økningen i boligprisene de siste årene blir det ikke lenger mulig for småbarnsforeldrene i etableringsfasen å velge vekk fulltidsjobbing om de vil eller ei – de vil nemlig ikke kunne skaffe seg bolig uten at begge er i full jobb…
    Joannas siste bloggpost: Litt stoltMy Profile

    [Reply]

    Reply
  39. Bente

    September 23, 2013 21:52

    Hei.
    Dette synes jeg var et veldig bra innlegg, selv om du konkluderer motsatt av meg angående både 6-timers dag og kontantstøtte! Du fokuserer mye på at vi alltid vil ønske oss litt mer enn vi har, og det har du nok sikkert helt rett i. Men så sier du også at et sted må jo grensen gå, men er det gitt at denne grensen er den samme bestandig? For meg handler dette om prioriteringer. Ønsker vi å prioritere kortere arbeidsdager og lengre permisjoner når vi får barn, eller vil vi heller ha mer penger til å dra på ferier og kjøpe nye ting? Jeg synes også det er viktig at dette ikke blir kun et anliggende for hver enkelt familie, men at vi f.eks. gjennom høyere skatt for de med de høyeste inntektene kan ha råd til å gi mer støtte til alle, og spesielt de med lavest inntekt. For eksempel gjennom kontaktstøtte til de som ikke får barnehageplass fordi barnet er født etter 1. september (selv om jeg ville foretrekke barnehageplass til alle ved fylte 1 år uansett fødselsdato), og gradvis avkorting av arbeidsdagen i stedet for å fortsette å ta ut all produktivitetsøkning i lønnsvekst.

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


nine + 2 =

CommentLuv badge