La oss være fabelaktige!

, , 17 Comments

I forrige uke ble jeg snakket til i heisen av en ukjent jente som sa at hun syntes jakken min var veldig fin. Vi snakker altså om en helt fremmed person som tok seg tid til å gi meg en kompliment, aldeles fri for baktanker og agenda. Folk burde gjøre sånt oftere. Jeg burde definitivt gjøre sånt oftere. Jeg husker fremdeles hun som i forbifarten på vei ut av trikken fortalte meg hvor godt hun likte skoene mine, og det er hvert fall fire år siden. Hun skulle bare visst at jeg fremdeles tenker på henne i blant.

Men en ting er å gi komplimenter til fremmede, det krever jo litt mot og dessuten god timing. En annen ting er å skryte av folk vi kjenner, det kan alle klare. Det blir imidlertid vanskelig idet man får det for seg at ens egen verdi krymper i takt med at andres vokser. Jeg gidder jo ikke si at kollegaen min er dyktig dersom jeg tror at det får meg selv til å bli (fremstå som) mindre dyktig. Og blir jeg ikke litt mindre stilig på håret når venninnen min har en fabelaktig ny klipp, litt mindre morsom når søsteren min forteller en artig historie og litt mindre kunnskapsrik når sidemannen på foredraget stiller et innsiktsfullt spørsmål?

Jeg er en racer på å sammenligne meg med folk på de områdene de er gode på. Effektiviteten min sammenligner jeg med min mest produktive kollega, helsen min sammenligner jeg med han som ikke har så mye som hostet på flere tiår, størrelsen på rumpen min sammenligner jeg med hun som har så smale hofter at hun knapt kan få barn. Det er alltid noen som er flinkere, penere, kvikkere, smartere – noen som kan mer, vet mer, får til mer. Men vi er alle summen av oss selv og det gir ingen mening å sammenligne deler av oss med tilfeldige deler av andre. Bli gjerne inspirert av dem rundt deg, hent motivasjon, finn mot og krefter, samle ideer, tanker og meninger fra andre, men ikke sjalt ut en god egenskap fra den ene og en god egenskap fra den andre for så å konkludere med at du selv er ubrukelig på alle områder.

Jeg blir ikke mindre fantastisk selv om andre også er fantastiske. Det er plass til oss alle. Vi kan glitre og skinne og være fabelaktige alle sammen, samtidig.

(Takk til Øystein Lund som via Twitter tipset meg om en inspirerende bloggpost. Bildet er lånt av Charles Williams)

 

17 Responses

  1. Reidun Beate

    March 26, 2009 09:25

    Det hender faktisk jeg gir komplemanger til ukjente. Det spørs helt hvilken holdning de har så klart. F. eks når jeg venter på bussen og det står ei jente ved siden av meg med skikkelig kule sko + at hun smiler til meg, da kommer jeg til å gi henne et komplemang. :) Hvis hun hadde stått med ryggen til meg og vært litt overlegen, så hadde jeg fort tenkt på noe annet. Et smil kan gjøre så mye. :)

    [Reply]

    Reply
  2. ~SerendipityCat~

    March 26, 2009 10:22

    Det er ganske utrolig egentlig at vi sammenligner oss med de aller beste egenskapene ved andre, og glemmer at også de er sammensatte individer med ulike styrker og svakheter. Jeg gjør jo akkurat det samme selv!!!
    Vi setter mye høyere standarder for oss selv enn vi ville satt for andre, men det gjør det jo bare vanskelig for oss selv egentlig..

    [Reply]

    Reply
  3. Amélie

    March 26, 2009 11:01

    Dette var et veldig “meg” innlegg! Jeg applauderer!

    Og når vi er inne på hyggelige ting; du er en veldig inspirerende person! Tar meg selv i å tenke (altså – skjedd flere ganger): “Frøken Makeløs, hun har sånn glup humor, hun. Og hun kommer ofte med noe samfunnsaktuelt eller viktig. Kunnskapsrik dame det der! Lurer forresten hva slags hjem hun kommer fra? Hm… Sikkert et som har diskutert viktige ting rundt middagsbordet.” Slik kan jeg sitte å tenke når jeg leser blogger, i dette tilfellet din :)

    Ha en supersnask dag!

    Hilsen Amélie

    [Reply]

    Reply
  4. Frøken Makeløs

    March 26, 2009 11:13

    Cinne: Hvis alle tenker sånn er det ikke måte hvor bra verden kan bli!

    Reidun Beate: nei, man gidder vel ikke gi komplimenter til overlegne folk akkurat. Og smil i seg selv gjør jo også verden til et bedre sted!

    Serendipitycat: Ja, det er veldig ulogisk men likevel veldig vanlig tror jeg. Hvis vi kan la oss inspirere av hverandre i stedet for å sammenligne oss med hverandre, så tror jeg vi får det mye bedre med oss selv.

    Amélie: Så masse skryt, tusen takk! Jeg blir jo rent pinlig berørt (men jeg skal jo bli flinkere til å ta i mot komplimenter, så jeg later som jeg ikke ble det).

    Forøvrig kan jeg umiddelbart avkrefte at jeg er vokst opp med å diskutere viktige ting rundt middagsbordet. Wish I did!

    Ha en riktig fin dag du også, søta!

    [Reply]

    Reply
  5. Krissy

    March 26, 2009 16:58

    “men ikke sjalt ut en god egenskap fra den ene og en god egenskap fra den andre for så å konkludere med at du selv er ubrukelig på alle områder.”

    Well said! Og veldig sant… Takk for påminnelsen ;)

    [Reply]

    Reply
  6. Tornerose

    March 26, 2009 17:23

    Nettopp begynt å lese i bloggen din og jeg må si du skriver godt (japp, ta dte til deg)

    Jeg er/var visst slik selv. Både en som kan gi komplimenter om jeg ser noe jeg liker eller snakker litt ekstra med kassadama, men kanskje mest aer jeg slik at jeg sammenligner meg med andre. Må legge på minne det du skrev; jeg blir ikke noe mindre smart eller pen selv om jeg synes andre er det! Etter endel motgang i livet har jeg fått en litt mer drite- i-hva-andre-synes-holdning. Så lenge jeg trives med meg selv så kan de andre være så pene de bare vil uten at jeg skal føle meg noe dårligere av den grunn. for jeg vet at jeg har mange ulike (og unike) sider jeg også, og gjerne noen helt andre sider enn de andre. Det er forresten mye lettere å gi komplimenter til folk man ikke kjenner synes jeg, enn de man kjenner. for min del handler det om at de jeg har rundt meg blir jeg litt blind for, mens folk jeg ser ute legger jegvirkelig merke til. Men jeg vil virkellig bli bedre på å gi komplimenter, for det gjør dagen mye bedre for den andre:)

    “Jeg blir ikke mindre fantastisk selv om andre også er fantastiske. ” *må huske, må huske*

    [Reply]

    Reply
  7. Irene

    March 26, 2009 21:33

    Ny leser her også! Jeg er veldig enig med innlegget ditt! Jeg bor i USA og her synes jeg folk er mye rausere med komplimenter – jeg har for eksempel et rosa skjørt fra Noa Noa og jeg har, mange ganger, fått komplimenter fra fremmede på T-banen. Kolleger her er også glad i å gi komplimenter. Det er veldig hyggelig! Så jeg skriver under på oppfordringen din!

    [Reply]

    Reply
  8. Ithil

    March 27, 2009 00:20

    Jeg gir ofte komplimenter til ukjente, for jeg blir så glad inni meg når jeg ser hvor glad de blir for å få et uventet kompliment ^^

    [Reply]

    Reply
  9. Sandra

    March 27, 2009 10:53

    Vi (les jeg) er vel ikke flinke nok til å hverken å gi eller få komplimenter fra fremmede, og jeg tok meg i at jeg faktisk misstolket litt her om dagen. Stod i garderoben på treningssenteret og en vakker ung jente spurte hhva slags parfyme jeg brukte? Den luktet så rent og godt og hun skravlet ivei…. Etterpå tok jeg meg i å tro at hun faktisk flørtet med meg,- men sannheten er vel at hun faktisk bare var hyggelig. Så mottoet må vel være å ta ting for det det er (tilsynelatende) og ikke stille så mye spørsmål;-))

    God helg til alle flinke, interessante mennesker der ute.

    [Reply]

    Reply
  10. Frøken Makeløs

    March 28, 2009 16:16

    Krissy: Takk for det! :-)

    Tornerose: Så hyggelig at du har begynt å lese, velkommen hit! Problemet med å gi komplimenter til folk man kjenner er at man gjerne gjentar seg selv og skryter av de samme kvalitetene deres hver gang. Det er jo ekstra hyggelig å få skryt for noe man vanligvis ikke får skryt for.

    [Reply]

    Reply
  11. Frøken Makeløs

    March 28, 2009 16:19

    Irene: Veldig stas med nye lesere, velkommen hit du også! Morsomt med kompliment for Noa Noa-klær, jeg opplevde i Dublin at en fremmed jente kom bort til meg i en butikk og spurte hvor jeg hadde kjøpt kjolen min hen, for den var så fin. Hun ble skikkelig skuffa da jeg sa den var fra Noa Noa, de har vel ikke butikker utenfor Skandinavia, har de?

    Ithil: Verden trenger flere sånne som deg!

    Sandra: Haha, ja er det ikke typisk at vi tror folk har baktanker straks de er litt ekstra hyggelige. Det samme skjedde meg da jeg var på vei hjem fra Dublin i høst: http://frokenmakelos.com/2008/11/27/pay-it-forward/

    [Reply]

    Reply
  12. Sandra banan

    March 29, 2009 14:00

    Jeg husker også små kompliment jeg fikk av fremmede for et par år siden. Det er så koselig med sånt!

    Jeg prøver selv å gi komplimenter til fremmede, bekjente og vennene mine. For meg kan en liten positiv kommentar gjøre hele dagen bedre, så hvorfor ikke gjøre dagen til noen andre bedre når man har sjansen? Alt man trenger å gjøre er å kommentere et par sko, en stil eller noe lignende.

    [Reply]

    Reply
  13. Stjernesøkeren

    April 2, 2009 09:24

    For en deilig post å komme over sånn på morgenen! Kjenner meg IKKE igjen i det å sammenligne meg med de jeg bare må komme dårlig ut i forhold til altså… *host* Jeg tror jeg har smugstartet på det med komplimenter, har ikke helt mot til å snakke til fremmede enda, men en myk start er å møte blikk og smile til fremmede :) For når noen ser på meg og smiler blir jeg alltid glad og føler at jeg må være noe bra ettersom en fremmed faktisk gidder smile til meg, og den følelsen er også verdt å spre :D

    [Reply]

    Reply
  14. Ane

    November 16, 2009 14:31

    Oi. Jeg har akkurat oppdaga bloggen din, og etter å ha lest bare noen få innlegg kjenner jeg det er mye som treffer meg, spesielt denne og “om å velge å ha det fantastisk”. Jeg er så veldig enig, og selv om jeg ikke helt er der enda, så har jeg har bestemt meg for å komme meg dit! Da er det fint å ha noen bloggere som inspirerer. :)

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


+ two = 8

CommentLuv badge