Mammablogging og hensynet til barna

, , 43 Comments

Nylig diskuterte jeg mammablogging med en klok dame jeg kjenner og hun stilte spørsmål ved hvilke konsekvenser bloggingen har for barna. Et aspekt av dette, nemlig bildebruk i mammablogger, har vært oppe til diskusjon mange ganger allerede. Er det greit at vi som foreldre publiserer bilder av våre små håpefulle? Hva slags bilder er i så fall akseptable og hva slags er det ikke?

Og så har jeg tenkt at siden jeg publiserer særdeles få bilder av Bolla, både her og på Facebook, er jeg ganske trygg. Jeg skriver også forholdsvis lite om han på bloggen og prøver i stedet å fokusere på hvordan jeg opplever det å være mamma. Men så spør den kloke damen om ikke det også kan være problematisk å skrive om akkurat det, for kan man ikke for eksempel se for seg et scenario om ti-tolv-fjorten år hvor noen klassekamerater av Bolla finner på å google moren hans? Og så finner de masse informasjon om hvor slitsomt jeg syns det var å være på ferie med han. Hvordan jeg pludret med han da han var baby. Og om de tøffe dagene den første tiden. Det kan jo fort bli både klamt og flaut og trist for tenårings-Bolla.

Jeg vet ikke hvordan det er å vokse opp med kjente foreldre, men kanskje det vil være mange som etterhvert har erfaringer som ligner på nettopp det. Vi er ikke nødvendigvis så veldig kjente, alle vi mammabloggere. Men hvis man tar seg bryet med å google oss, så finnes det haugevis av informasjon om livene våre lett tilgjengelig. Plutselig sitter hele klassen til ungen din med masse kunnskap om hvordan dere har det i familien. Eller hadde, hvis du i et edruelig øyeblikk la ned bloggen. Er det uproblematisk? Er det i beste fall flaut for ungene – og i verste fall direkte skadelig?

Alle tenåringer er flaue over foreldre sine. Mine var verken kjendiser eller uvanlige på noe som helst slags vis, likevel var de i en periode noe av det pinligste i hele verden for meg. Vil foreldreblogging legge unødvendig byrde til en sårbar og usikker tenåringsfase?

På den annen side kan man jo også se for seg at det tvert i mot vil være sårt å være den ene som det ikke finnes informasjon om på nettet. På samme måte som det er litt trist å være nummer fire i søskenflokken og sitte der med den mest slukne babyboka og bare en håndfull barnebilder. Vi vet ikke hvordan fremtiden blir. De foreldrene som er aller ivrigst på å verne om sine barn på nettet, vil kanskje ende opp med å forklare en tårevåt tween hvorfor det ikke finnes babybilder av han på Facebook. Var de ikke stolte av han? Syntes de ikke han var verdens fineste unge?

Jeg syns dette er problematisk. Og jeg merker at det gjør meg mer tilbakeholden og usikker. Hva er egentlig greit å skrive om? Kan man kreve at barn skal vokse opp uten vedheng på nettet, hverken om seg selv eller om foreldrene? Kanskje er det ikke engang det jeg har skrevet etter at jeg har fått barn som vil ende opp som en belastning for Bolla, men det jeg blogget om som single og barnløs? Da begynner mulighetenes dører for alvor å slamre igjen rundt oss.

Informasjonsflyten på nettet er kommet for å bli. Vi deler mer enn før og jeg mener det er verdifullt at vi ikke bare snakker om ukontroversielle solskinnsdager. Men kanskje er overfladiske og rosenrøde mammablogger faktisk en nødvendig konsekvens av hensynet til barna. Er det i så fall greit, eller mister vi noe på veien, som samfunn og enkeltmennesker?

Illustrasjon: Pretty Little Thieves

 

43 Responses

  1. Kirsti

    September 17, 2012 19:54

    Interessant innlegg! Som tenåringsmor er det stadig ei avveiing kva eg skal og kan skrive. Brukar ikkje namn på ungane, har lagt ut få feriebilder etter avtale, men ingen artige historier(anna enn dei som eg sjøl kjem dårelg ut av:) ) Av og til har eg lyst å skrive meir om morsrolla og ungane, men har latt det vere. Men kanskje dei vil omtalast, eigentleg?
    Kirstis siste bloggpost: Roller i livetMy Profile

    [Reply]

    Reply
  2. Frøken Makeløs

    September 17, 2012 20:02

    Glad du likte det! Problemet er jo at vi ikke vet hvordan det blir i fremtiden, derfor må vi jo bare prøve å gjøre det vi syns virker fornuftig nå. Men det er uansett verdt å reflektere rundt, syns jeg.

    [Reply]

    Reply
  3. iruth

    September 17, 2012 20:19

    Jeg kan egentlig ikke forstå at det skulle legge stein til byrden å ha foreldre som blogger om foreldrelivet. Unger mobber hverandre sjelden for foreldrene, fordi alle har foreldre de er glade i og flaue over selv. Uansett finner de som vil mobbe alltid noe å mobbe for. Man kan da ikke slutte å leve fordi noen kanskje kunne finne på å mobbe. Mobbing må tas tak i, den kan ikke forebygges med et teflonskjold av uangripelighet, det er helt umulig. Det er da også en lekse at man skal være seg selv sånn man er og være stolt over det.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Teflonskjold av uangripelighet! Så utrolig fantastisk sagt! Og takk for et veldig godt og fornuftig perspektiv i saken. Det er selvsagt mobbing som er problemet og som må tas tak i. Takk, nå ble jeg en hel del klokere!

    [Reply]

    Reply
  4. Terese

    September 17, 2012 20:27

    Jeg har tenkt en del på det der. Jeg deler selv ikke bilder av barna i sosiale medier, men jeg leser noen mammablogger fra tid til annen. Det er fint å være stolte av barna sine, men jeg synes mye er invadering av barnas privatliv. Som på en mammablogg der jeg så (noen hadde også kommentert det såvidt jeg husker) at det var tatt film og lagt ut nattastunden med barnet på sengekanten. Det var for min del et veldig overtramp og en klar invadering av barnets privatliv, som foreldrene skal ivareta.

    Det er så mange andre måter å vise barnet at man er stolte av det enn å legge ut detaljerte beskrivelser, bilder og video på nettet. Mange tror at FB er trygt fordi man har valgt hvem som skal se siden sin, men FB er full av feller og plutselig er ting offentlig. Offentlige blogger er nettopp det. Offentlige.

    Har lurt på mange ganger når det skal komme offentlige retningslinjer om hva som er greit og ikke i forhold til å utlevere barna sine. Noen har liksom grensa på nakenbilder, og så er alt annet, etisk og moralsk, fullstendig bortglemt.

    Spennende å følge denne debatten.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Etter samtalen jeg henviser til i innlegget ble jeg veldig usikker på om det egentlig er så farlig med bilder. Kanskje historier er like ille – om ikke verre? Selvsagt forutsatt at man holder seg innenfor rimelighetens grenser. Video fra nattastund høres også i mine ører ut som i overkant privat for en blogg.
    Et av problemene med blogg er (slik jeg ser det) at man skriver om personlige ting på et offentlig sted. Og fordi nesten alle som leser er usynlige (legger aldri igjen kommentar osv), er det veldig lett å glemme at de er der. Man ser for seg leserne når man skriver og det er de faste kommentatorene + familie og venner som vet at man skriver. Da er det nok fort gjort å publisere ting som kanskje ikke var ment for et større publikum (og som dukker plutselig Lesernes VG opp og publiserer innlegget ditt på nettavisen sin og boom så har du x antall ganger så mange lesere som noen gang ellers).

    [Reply]

    Terese Reply:

    Helt enig med deg, rekkevidden av det man skriver er nok noe mange ikke tenker på.
    Jeg har en regel; ikke publiser/skriv noe på nettet som ikke kan skrives i avisa. Så enkelt som det.

    Leste også det Emmeline skriver under her, (fan av hennes blogg), men jeg er vel ikke enig i argumentasjonen om at unge i dag har andre opplevelser av sosiale medier. Betyr det at vi skal la det eskalere, at vi skal godta at ungenes privatliv legges ut på nett? Jeg tror ikke det. Jeg tror vi skal ha en bevisstgjøring rundt disse tingene.
    Hva hvis barnas venner hadde lagt ut slike historier om barna dine? Hadde det da vært greit? Neppe.

    [Reply]

    Reply
  5. Emmeline

    September 17, 2012 20:34

    Jeg har jo blogget om mine fire tenåringer -og det har jeg gjort til de grader også. Skrevet om hvordan etasjen de bor ut ser ut som et bombet område i utkanten av Beirut. Skrevet om hvordan det er å klistre en L for LIVSFARLIG bak på bilen -for så å se livet passere i revy mange ganger i løpet av en liten kjøretur. Om at alle uten unntak rømmer kåken når de hører at moren drar frem støvsugeren…
    Innimellom har jeg blogget om at de er flinke også. At lillemor broderer sin egen bunad til konfirmasjonen -at storesøsteren skjeller ut en rassist på bussen, og andre sånne ting som denne moren liker;)
    Poenget er: Unger i dag vokser opp med sosiale medier på en helt annen måte enn vi gjorde. Blogg??
    Når Bolla er tenåring?? Det er ikke et tema en gang! Fremtiden kommer til å innhente oss – og le av disse diskusjonene som vi har her og nå!
    Mine barn er jo så store at de kan lese det jeg skriver, og de er jo selvfølgelig et produkt av min oppdragelse. Ergo syns de det jeg skriver er litt morsomt. De ler av meg, og de ler av seg selv!! Både den ene russen som måtte tvinges til å være russ, og den andre russen som måtte hankes inn etter å ha tatt russefeiringen litt for alvorlig over tid;) Jeg fikk en tilbakemelding fra en ungdom som syns det var forferdelig at jeg skrev om akkurat det med russefeiringen. At sønnen min ikke giddet å være russ. At jeg ba på mine knær om at han måtte gå ut og “more seg…” At jeg tilslutt dro han ut i bilen og kjørte ungen avsted på russetreff og tvang han bort til de andre fordi “han aldri kom til å bli gift hvis han ikke hadde vært russ og hadde levd livet liksom ”

    I etterkant måtte jeg jo spørre om han opplevde det som problematisk at jeg fortalte om det på bloggen. Er du helt løk, svarte han. Alle vet jo hvilken mor du er. Du er jo egentlig litt gal, så det er null problem! Dermed følte jeg at jeg hadde mitt på det rene, og det er jo nettopp der det er forskjell på folk! Noen snakker om absolutt alt, og andre snakker kun om været. De fleste lander et sted sånn midt i mellom! Vi har vel alle opplevd bloggere som overhodet ikke har noe filter, som skulle vært forskånet fra seg selv og fratatt retten til å ha et tastatur i uoverskuelig fremtid!

    Personlig syns jeg at det blir litt slitsomt når folk er så pen i innpakningen over tid. De har prinser og prinsesser og hjertebarn og hjertebaby og de blogger om barnebursdager og barneklær og supre tips til matpakker and you name it. Det er lite hverdagsgråhet med et snev av snått og grining, kan du si -og det er jo nettopp disse tingene som gir livet sjarm og karakter. Du blir ikke nødvendigvis så lykkelig av at ungen din er kledd i prinsesseull og har den hotteste matpakken med ost i stjerneform!! Jeg syns jo at det er så uendelig mye kjekkere når man kan ane litt om konturene av livet til folk når man leser bloggene. Jeg tror jo også at det er disse historiene det blir verdt å lese for Bolla om noen år;) Men det er selvfølgelig min mening…

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Hei Emmeline! Så stas at du dukker opp her, jeg har savna deg i bloggsfæren de siste månedene. Håper du ikke har sluttet helt å blogge?

    Ungene dine er jo ganske store og kan være med og bestemme hva som er greit og hva som ikke er greit. Og selv om du jo skriver mye om både dem og mannen, har jeg aldri tenkt på innleggene dine som utlevering. Til det er det for mye (selv)ironi og humor. Og ingenting er jo bedre enn at de er enig i det.

    Kan godt hende du har rett, at vi ler av disse diskusjonene når Bolla er tenåring (om 11 1/2 år, for å være nøyaktig). Og kanskje det faktisk går så langt at de ungene som har blitt superskjermet av foreldrene sine på nettet, føler seg utenfor. Kanskje noe å tenke på for superskjermerne?
    Jeg er helt enig i at det er slitsomt når folk er “så pen i innpakningen over tid” (du kan få sagt det!) Jeg savner mer snert og humor og selvironi, mer refleksjoner rundt vanskelige ting, mer diskusjoner rundt det som er tabu. Pia i Pias Verden er et hederlig unntak, det samme er (var?) du. Men kanskje det krever litt mot (pluss god humor og talent for skriving) å publisere noe som ikke bare er glatt og hyggelig. Jeg vet ikke. Jeg forundres stadig over det – og det er også derfor jeg stadig kommer tilbake til temaet her på bloggen.

    [Reply]

    Reply
  6. Hanne

    September 17, 2012 20:36

    Jeg snakker ganske mye med ungene mine om nettbruk og -vett, for de skal jo uti den verdenen relativt tidlig nå for tida – og det er en fordel å ha solid digital kompetanse, deriblant en porsjon refleksjon rundt grenseoppganger og personvern. Og det er ikke nødvendigvis så lett å vite akkurat hvor grensene går, verken for barn eller voksne. Det er det forsåvidt ikke i ikke-nettet heller, for vi har så forskjellige intimgrenser og forskjellige opplevelser av hva som er privat og personlig.

    Jeg vet at mange synes det er uhørt å dele noen som helst slags bilder av barna, enten det er på Fb eller i bloggform. Og det er forsåvidt et helt ålreit standpunkt, men jeg stusser når de samme menneskene synes det er helt ålreit, og sågar ganske stas, at det kommer bilder av de samme ungene i avisa, gjerne ledsaget av både navn, bosted og alder. Da har man gjort selve nettet til problemet, uten å se det litt større temaet.

    Tidligere, da barna var mindre, tok jeg vurderinger om publisering og personvern på deres vegne. Nå legger jeg aldri ut noe som berører dem uten å drøfte det med dem. Det er fremdeles jeg som er voksen og bør ha styring, men de skal informeres og spørres, og ha mulighet til å si at “nei, det bildet får du ikke legge ut av meg” eller “den historien er jeg med i, og det er for flaut for meg”.

    Men jeg innrømmer glatt at tweens’ alminnelig flauhet over relativt vanlig oppførsel fra mors side (enten det er på nett eller i RL), ikke er styrende for hva jeg personlig måtte si eller gjøre. Jeg forbeholder meg retten til å være meg, så får de heller se en annen vei i noen år. Det betyr selvsagt ikke at jeg har den samme retten til å være utleverende på ungenes vegne.

    Det er godt mulig jeg tråkker feil fra tid til annen, men forhåpentligvis får ungene en slags trening i å drøfte og vurdere dette underveis – og det er mer enn vi fikk. ;)

    Og om noen år er det vi som risikerer at de store ungene ikke bare mestrer eventuell nye plattformer bedre enn oss, men utleverer oss på det groveste. Da kan det jo hende at noen av oss får en aha-opplevelse av den ubehagelige sorten. Det kan bli ..eh… spennende tider.
    Hannes siste bloggpost: Hverdag revisitedMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Å bruke anledningen til å drøfte og øke bevisstheten deres rundt nettvet, er jo helt strålende. Forbilledlig, vil jeg si!

    Godt poeng med bilde i avisa. Jeg er strengt tatt litt usikker på hva de superskjermende foreldrene egentlig er redd for, er det at pedofile skal misbruke bilder av ungene deres på nettet? I så fall kan de jo trygt ha bilde i avisa. Men ikke med full kontaktinfo, det er jo slett ikke bra i samme setting.

    Ja, selvsagt skal vi ha rett til å være oss selv. Og de kommer sikkert til å bli flaue over oss uansett hva vi gjør eller ikke gjør. Det jeg lurer på er hva som er utleverende. Og om jeg egentlig trenger å skrive om Bolla i det hele tatt. Hvorfor gjør jeg det? Kan jeg like gjerne la være? Bruker jeg han for å iscenesette meg selv på noe vis – for å skape meg en identitet på nett? Og hvis jeg gjør det, er det så nøye?

    Hoho, ser veldig frem til bloggungene blir store og begynner å utlevere foreldrene sine! Da blir det rabalder! Og da kan du antagelig prise deg lykkelig for alle nettvett-diskusjonene du har hatt med ungene dine :-)

    [Reply]

    Reply
  7. Ellen

    September 17, 2012 21:31

    Skal jeg være kliss ærlig så vil kanskje ungen din KANSKJE vil være litt utilfreds med pseudonymet sitt??? He he.
    Jeg kjenner dillemmaet selv og har skrevet om det i min blogg

    NETTVETT OG BILDER AV BARNA – HJÆLP!

    http://ellensoase.blogspot.no/2012/08/portrettfoto-nettvett-og-bilder-av.html

    Kommer mer om det å fortelle sannheten om falilielivet i bloggen, som mange mener man skal…
    Ellens siste bloggpost: SISTE SJANSE TIL Å VINNE GAVEKORT PÅ 500 KRONER HOS POLARN O. PYRET I DAG!My Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Haha, det har slått meg også. Vurderer stadig å bare kalle han “ungen” eller “ettåringen” – og innimellom gjør jeg det også. “Bolla” er nok ikke noe han kommer til å være særlig stolt av som tenåring, nei :-D

    [Reply]

    Reply
  8. Liv-Inger

    September 17, 2012 21:37

    Viktig og vanskelig tema. For som du sier, vi kjenner ikke fremtiden. Vi aner virkelig ikke hvordan neste generasjon kommer til å forholde seg til blogger, Facebook og andre sosiale nettverk. De vokser riktig nok opp med disse nye kanalene (både 7- og 1-åringen min er på MovieStar Planet). Men kommer det en motreaksjon? Kan det tenkes at de ønsker å verne om sitt privatliv på en annen måte enn det vi gjør? Eller kommer de til å dele alt mer eller mindre hemningsløst? Eventuelt dele med en mer klart definert strategi enn det vi gjør? Vi vet ikke.

    Vi snakker en del om nettvett her i huset. Jeg jobber med digitale kanaler. Har jeg gjort i over 10 år nå. Og mannen er journalist. Så vi er sånn passe nerdete begge to. Jentene, særlig eldste på 10, er klar over at vi er aktive på sosiale medier. Derfor snakker vi med henne om det. Også etter foreldremøtet i klassen hennes i forrige uke hadde vi en prat. Jeg ble nemlig (igjen) smått oppgitt over at enkelte foreldre svartmaler bruken av sosiale medier og mobiltelefon totalt! Alt er farlig! Ingenting er bra med den nye teknologien. Jeg er helt uenig. Klart det er farer. Men utvikling av digital kompetanse hos barn er viktig! Vi snakket derfor om det her hjemme. Om at man må vite hva man gjør. Og hva man ikke skal gjøre. Dessuten vet 10-åringen at dersom jeg eller pappaen deler bilder av henne på Facebook er det ikke noe sjenerende. Som regel viser vi henne det. Men det skal sies, hun er så stor nå at vi skjermer henne mer.

    Vi har også slettet en YouTube-video av eldste. Da de to eldste var ca. 6 og 4 sang de på film. Pappaen filmet. Herlige sanger! Men eldste syns det var pinlig da noen klassekamerater googlet navnet hennes og så filmen. Så pappaen slettet. Skulle bare mangle. Og ja, en vekker for oss. Ikke at jeg syns vi gjorde noe galt med å dele filmen. Men det viste oss at det å involvere ungene i hva som legges ut er viktig.
    Liv-Ingers siste bloggpost: Glansede matpakker og økt forventningspressMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Det er nok en tendens til polarisering her, eller i det hele tatt når det gjelder sosiale medier. Enten hundre prosent for eller hundre prosent mot. Begge er jo ganske tøysete standpunkt, all den tid sosiale medier (og mobiltelefon) bare er verktøy for kommunikasjon. Og som for all annen kommunikasjon, må man lære hvordan man best bruker det.

    Helt enig i at digital kompetanse er viktig, løsningen er absolutt ikke å fjerne alt av sosiale medier, mobil og nett fra barnas liv. Og jeg syns også iruth sier det veldig godt lenger oppe i kommentarfeltet her; vi kan ikke lage et teflonskjold av uangripelighet rundt barna våre. Det nytter ikke.

    Jeg tenker at det å knytte søkbare navn opp mot bilder, historier og videoer som kanskje kan bli pinlige, ikke er så greit. Men det er min grense, det vil ikke si den er riktig for alle andre. Og kanskje bekymrer jeg meg helt unødvendig. Uansett er det jo langt fra en vanntett strategi, all den tid mitt navn er fullt søkbart..

    [Reply]

    Reply
  9. Ragna

    September 17, 2012 21:48

    Nå har jeg ingen barn, så jeg vet ikke hvordan det evt. føles å IKKE kunne legge ut info om barnet. Jeg antar at mange synes det er hyggelig og artig å kunne blogge om familielivet.

    Men jeg forsøker å forestille meg det som om jeg skulle skrevet om en god venninne, eller om samboeren min. Jeg ville ikke lagt ut noe som de ikke har forhåndsgodkjent – verken bilder eller tekst. Hvorfor skal det være greit å gjøre det med bilder eller tekst om barna? (Forøvrig ville god venninne sagt ja til mange ting dog definitivt ikke alt, mens sambo ville nektet på det meste. )

    Dette er forøvrig ikke helt ulikt det jeg synes er vanskeligst å få til med å skrive om jobben som jeg prøver å gjøre – det å skrive om viktige/relevante ting uten at jeg utleverer andre. Foreløpig har jeg ikke helt funnet nøkkelen, det er så mange situasjoner som jeg har lært så mye av men som er vanskelig å anonymisere. Men jeg synes likevel det er viktig, både prinsippielt i forhold til retten til privatliv og taushetsplikten, men viktigst med tanke på relasjonen jeg har til dem på jobben – tillit er viktig å ta vare på. Jeg tenker at det også vil gjelde ovenfor et barn.

    Nå tilhører jo venner, sambo og kollegaer en annen generasjon enn Bolla. Men jeg synes ikke egentlig det viktigste argumentet handler om generasjoner, heller ikke om mobbing og opplæring i nettvett. Det er en del av barnekonvensjonen at barn har rett på privatliv og det synes jeg er en viktig rettighet som bør gå foran evt. de andre argumentene for og imot. Ja, mobbing er galt i seg selv, men jeg synes ikke det dermed blir mer greit å tøye grensene for barns rettigheter.

    Jeg kan forøvrig ikke huske å ha lest noe du har skrevet om Bolla som jeg har reagert på i forhold til hans privatliv. Men jeg har venninner som jeg synes deler for mye om sine barn på åpen blogg og jeg synes det er vanskelig å svare sannferdig når de ber om tilbakemeldinger på om de legger ut for mye eller ikke. Jeg ser ikke for meg at de kan bli glade av innspillene mine. Er jeg for prinsippiell og streng?
    Ragnas siste bloggpost: Kokt frosk og andre vesentligheterMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Er du for prinsipiell og streng? Hm, jeg vet ikke. Det jeg vet, er at da jeg i gravidetåka i 2010 skrev et innlegg om 10 ting jeg ikke skulle gjøre da jeg fikk barn, deriblant melde barnet på Årets Lanounge – var det en klok leser som påpekte at når jeg først hadde fått den ungen, kom jeg til å synes at han var så usedvanlig bedårende at jeg ville vise han frem til alle som kunne tenkes å være interessert. Inkludert melde han på Årets Lanounge.

    Nå har jeg jo ikke gjort det, og jeg klarer å beherske meg i forhold til antall bilder jeg publiserer av han. Men jeg skjønner poenget hennes. For det er sant at man innimellom (slett ikke alltid) er så stolt av barna at man nesten sprekker og dør etter å vise frem skjønningen(e) til resten av verden. Jeg lurer på om det kan forklare all informasjon (bilder + historier) foreldre publiserer om sine barn på nett, men jeg er ikke sikker. Kanskje fins det andre motiverende faktorer også.

    Det er en utfordring at vi alle har ulike grenser for hva som er privat. Som deg skriver jeg lite om venner og familie. Var opptatt av å beskytte dem helt fra da jeg begynte å blogge og det er blitt enda viktigere etterhvert som jeg har blitt mindre anonym selv. De få bildene som har vært publisert av andre enn meg selv, har vært klarert med dem på forhånd. Men små barn kan man ikke spørre, da må man ta avgjørelsen for dem. Og siden vi har ulike grenser, er det vanskelig å finne noe absolutt, en norm som skal gjelde alle. Emmeline (lenger opp i kommentarfeltet) har jo – som hun selv sier – skrevet mye om barn og mann, uten at noen av dem har tatt seg nær av det.

    [Reply]

    Reply
  10. Carina

    September 17, 2012 22:06

    Gode spørsmål, som jeg har tenkt mye på selv. Jeg skrev små anekdoter og fortellinger lenge før jeg begynt å blogge de, som en slags dagbok. I perioder med liten skrivelyst og ekstra mange kvaler ang nettopp av barnet, hender at jeg vurderer å slette hele bloggen. Men så klarer jeg det ikke likevel..jeg liker jo denne skrivingen, og responsen, og delingen.. Men om det er det rette å gjøre? Jeg valgte å ha en bildefri blogg fordi jeg ville være “så anonym som mulig” (sånn i tillegg til latskap og lav bildetagningsslvtillit), av hensyn til hun lille. Selv om jeg opererte med riktig navn på oss begge, tenkte jeg at det var greit. (Nå har jeg jo også linket bloggen opp mot instagram, så da er det vel egentlig ingenting igjen av den anonymiteten) Men jeg har jo, som deg, også skrevet litt om de vanskeligere dagene og situasjonene. Og jeg synes balansen er så vanskelig. Jeg må innrømme at tilbakemeldingene jeg har fått om at folk kjenner seg igjen i det jeg skriver , motiverer meg til å skrive mer, dele mer. Det samme har tilbakemeldinger om at folk synes det er fint å lese om at alt ikke bare er rosenrødt. Ikke slik å forstå at jeg ser meg selv som en viktig bloggdame, med stor innflytelse, eller at jeg skriver så veldig mye om “det vanskelige”. Men jeg mener det er viktig at man også tør å snakke om de vanskeligere sidene ved å være foreldre og famile. Kanskje spesielt i forhold til alle forventningen knyttet til morsrollen. Som du sier, for at vi ikke skal miste noe på veien. Samtidig, skal dette gå på bekostning av Anna som enkeltperson? Vanskelig, ja.
    Carinas siste bloggpost: Ikke helt farvelMy Profile

    [Reply]

    Reply
  11. Mariann

    September 17, 2012 22:09

    Jeg er en superskjermer. Jeg sluttet å blogge fordi jeg syntes det var vanskelig å vite hvor grensa gikk mellom offentlig og privat, og det eneste bildet av poden på fb er tatt bakfra hvor han er totalt ugjenkjennelig. Om mangelen på publiserte øyeblikk gjør han lei seg i fremtiden, skal vi forklare han hvorfor og vise han de tusenvis av bilder vi har tatt av han opp igjennom. For vi er superstolte av han. Vi har bare betenkeligheter med å gjøre alt veldig offentlig.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Så flott at du som superskjermer blir med i diskusjonen! Jeg lurer veldig på hvorfor dere har tatt valget med å skjerme han. Jeg deler ikke så veldig mye selv (innbiller jeg meg, hvertfall), men klarer ikke helt å komme til bunns i hvorfor. Kanskje det bare føles som det tryggeste alternativet? Jeg vet ikke.

    Blir glad hvis du kan skrive litt om motivasjonen deres!

    [Reply]

    Mariann Reply:

    Det henger nok sammen med at vi er veldig bevisste på å skjerme oss selv. Hverken samboeren eller jeg vil at våre privatliv skal eksponeres i en grad vi ikke har kontroll på, og da er det bare rett og rimelig at vi behandler sønnen vår på samme måte. Jeg har f.eks. fjernet andres mulighet til å tagge meg på facebook (med mindre facebook har endret på det igjen, selvfølgelig….) Og grunnen til det ligger vel i trygghetsaspektet, som du peker på.

    Ellers er jeg veldig glad for at ikke alle er like restriktive i internettverden som meg. Jeg liker veldig godt å lese en del av mammabloggene, og for meg var innleggene du skrev etter at Bolla kom til verden gull verdt da jeg ble mamma noen måneder senere. Den slags støtte får ikke jeg gitt til mennesker jeg ikke kjenner, i hvert fall ikke via internett :)

    [Reply]

    Reply
  12. Frøken Makeløs

    September 17, 2012 22:16

    Her er du inne på kjernen av det jeg syns er vanskelig. For jeg blir også motivert av tilbakemeldingene når jeg skriver om ting som er vanskelig. Når noen takker meg for at jeg tar opp et tabubelagt tema eller forteller om hvor sliten jeg blir innimellom, så tenker jeg at det jeg gjør kanskje er littegrann viktig. Og ikke bare for meg. Jeg tror jo at vi som samfunn har godt av å se noe annet enn hverandres glansbilder. Og jeg tror også at en del av oss blir slitne av å lese om at “alle andre” har det så vanvittig bra hele tiden.

    Men så er det jo noe med kost og nytte her. For det er fint om det jeg skriver kan være til nytte for noen der ute, men aldri i verden om jeg gjør det hvis det er på bekostning av Bolla. Men det vet vi jo ikke. Kanskje kommer ikke ungene til å bry seg i det hele tatt. Kanskje vil det faktisk være positivt for dem. Og kanskje kan det være fint for kona til Bolla (hvis han gifter seg – med en dame) når hun en gang er fersk mor, å se at hennes svigermor og andre kvinner i generasjonen før henne også syns det innimellom var tøft å være forelder.

    (Og når det gjelder å være viktig bloggdame, så syns jeg det er intet mindre enn en skandale at ikke enda mange flere har oppdaget den fine bloggen din. Du skriver så utrolig vakkert og gjenkjennelig og vart. Jeg blir så glad hver gang jeg ser du har skrevet noe nytt!)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Oida, dette var altså et svar til Carina. Gikk visst litt fort i svingene her.

    [Reply]

    Reply
  13. Cathrine Dale

    September 18, 2012 04:34

    Hei.

    Jeg tenker, som flere over her, at det er veldig viktige spørsmål du stiller… Det er vanskelig å gi noen fasitsvar på dem selvfølgelig, men droddling er nyttig, og vi bør tenke over, diskutere og være oss bevisst disse spørsmålene.

    Til syvende og sist er det fremtiden som vil vise! Men vi bør da vite med oss selv at vi vurderte og gjorde noen valg.

    Jeg selv har lagt meg på en gyllen middelvei (som vanlig ved vanskelige spørsmål *fegis* ;)) – jeg deler litt, ellers har sosiale medier liten hensikt, men jeg kjenner ofte på mine egne grenser og vil skjerme barnet mitt i stor grad.

    Hilsen Cathrine
    Cathrine Dales siste bloggpost: Violeta se fue a los cielosMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Absolutt viktig med bevissthet. Kan man se tilbake og vite at man gjorde en konkret vurdering ut fra den informasjonen man hadde på det gitte tidspunkt, blir livet litt lettere hvis man siden finner ut at man vurderte feil.

    Gylne middelveier skal man ikke kimse av. Det blir kanskje ikke helt rett men heller ikke helt feil. Jeg tror jo at det vil veie tungt at veldig mange andre barn også publiseres på nettet. Da blir det kanskje aller viktigst at man ikke er den det er delt aller mest eller aller minst om?

    [Reply]

    Reply
  14. ylvalia

    September 18, 2012 09:44

    Du stiller mange gode spørsmål! Bare erfaringen vil vel vise hva som var riktig – og hva som var riktig for noen ble sikkert galt for andre. Det nærmeste vi kommer et svar i dag, er vel å dele våre forskjellige praksiser med hverandre og reflektere over dem sammen. Et problem er jo at man kan bli litt vel knyttet til den praksisen man har (som alle valg i livet). Vi har jo begynt hver for oss på hvert vårt vis, mer eller mindre reflekterte, med mer eller mindre veloverveide strategier. Men å skulle gå i seg selv i etterkant og si “her har jeg delt for mye”, “her går jeg over streken”, det gjør selvfølgelig vondt, for da må man jo innrømme at man har tatt feil. Men det er jo viktig å kunne endre seg.

    Jeg ser at mange legger (lukker eller sletter) ned barnebloggene etter hvert som barna blir større, og jeg har selv fulgt den strategien. Det er (minst) to problemer med det. For det første blir jeg nødt til å stole på blogger/wordpress/whatever – at de ikke deler ut ting jeg har stengt ned. Det er nok ikke så problematisk. Det andre problemet er større, og det er at jeg ikke har noen kontroll på hvem som kan ha kopiert inholdet mens det lå åpent. Jeg har sett nettsider som kan la deg gå tilbake til en hvilken som helst dato på en mengde urler og se sidene slik de så ut da. Jeg blir ikke forbauset om informasjon som for lengst er lukket/slettet en dag dukker opp igjen fordi “noen” har tatt vare på den. Og jeg publiserer med det i mente. Men jeg var nok ikke like bevisst for noen år siden.
    ylvalias siste bloggpost: Bokopplevelse: Kunsten å være kvinneMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ja, det er problematisk å diskutere valg som handler seg om hvordan man innretter livet sitt. Det merker jeg stadig her på bloggen. Og klart det er vondt å måtte erkjenne at man har delt for mye! Jeg fikk skikkelig vondt i magen etter at jeg snakket med min kloke venninne. Har alltid tenkt at jeg er godt innenfor det akseptable med deling, men kanskje er jeg ikke det likevel? Jeg syns det er vanskelig.

    Godt poeng med sletting av blogger. Man er vel litt sikrere når man blogger på eget domene (tror jeg, men er kanskje bare naiv). At noen skulle ha interesse for å lete i blinde etter interessante ting som er slettet, tror jeg nok kanskje ikke. Det måtte være hvis det var noe utenom det vanlig, noe kontroversielt. Og da ser jeg slett ikke bort fra at det kan dukke opp igjen, også etter at bloggen er slettet. Så nei, det er på ingen måte slik at vi kan skrive hva vi vil og så bare slette det etterpå og tro at alt er greit.

    [Reply]

    Reply
  15. fru storlien

    September 18, 2012 10:03

    Takk for en godt innlegg! Og nesten like spennende som spørsmålene du stiller er det å lese kommentarene. da jeg begynte å blogge etter å ha hatt lyst til det en stund, var det nettopp tanken på ungene som holdt meg tilbake, jeg vil ikke skrive noe som er stusslig for dem å bli konfrontert med. Hverken av venners mødre eller slektninger nå eller flirende kompiser senere. Vi snakker endel om dette hjemme, nettvett og sånn. Og jeg tror ( og håper) at jeg ikke har tråkket over grensene deres, og at jeg de gangene noe negativt har blitt beskrevet har formulert meg slik at det slår tilbake på meg og ikke på dem. Nå er det jo også slik at jeg, som du, ikke blogger under fullt navn og bruker pseudonym på mann og barn – det gjør dem på en måte mindre ekte. Eller, ikke mindre ekte, men mer upersonlige ( mulig dette er årets tynneste unnskyldning)

    Men noe annet som opptar meg, er hvordan noen blogger, under fullt navn, om sitt eget liv og legger ut bilder av seg selv, både mødre og yngre kvinner. For hvis vi skal sette oss ned og tenke lenge og vel på minusene ved googling, så er det antakelig ikke noe særlig mer stas for en tenåring å lese om mors sexliv, se partybilder av mor eller lese om hennes syn på svigerfamilie enn å se bilder av seg selv som en liten klumpedumpe med solbriller og badebukse oppunder armhulene?
    fru storliens siste bloggpost: Kalven KleinMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Helt enig, utrolig mange spennende og kloke kommentarer her!

    Jeg blir også litt bekymret for hva jeg har skrevet før Bolla ble født. Kanskje det faktisk er de tingene der han kommer til å bli flauest over? Men så syns jeg det er godt sagt av iruth, at vi kan ikke beskytte ungene våre for absolutt alle potensielle farer. Da er det bedre å prøve å ruste dem til å møte utfordringer best mulig.

    Når det er sagt, så fins det åpenbart noen grenser der også. Og alle festbildene som fins både på blogger og Facebook.. jeg vet ikke. Kanskje jeg bare er for gammel og snerpete.
    Frøken Makeløss siste bloggpost: Mammablogging og hensynet til barnaMy Profile

    [Reply]

    Reply
  16. Camilla

    September 18, 2012 13:57

    Gode refleksjoner!!

    Jeg tenker mest på hvordan vi lærer opp barna våre til at det er ok å skrive og legge ut alt av bilder og informasjon på nett. Hvordan kan vi forvente at barna våre lærer seg “nett-vett” når mødrene selv blottlegger det meste? Selv om vi kan si at mammabloggere heldigvis (som oftes) siler ut så kalt “skummel” informasjon om seg selv og sine, så kan vi ikke forvente at en 12-13år gammel unge skal vite hva som er rett og galt å legge ut. De gjør som foreldrene.

    [Reply]

    Reply
  17. Hild Frøya

    September 18, 2012 14:03

    Font og reflektert innlegg. Nå har ikke jeg kjente foreldre. Men i mine tenåringsår, så hadde min mor fast spalte i lokalavisa på lørdager, der hun skrev om festlige familieting. Jeg ble ofte nevnt, og har aldri tatt skade av det. Ingen som mobbet meg, ingen som sa noe. Og vi bodde på et relativt lite sted. Jeg er vel av dem som tror at mammablogging er så “vanlig” nå at det er de som ikke blir nevnt som blir “anderledes”!
    Hild Frøyas siste bloggpost: ♥ Ny bil ♥My Profile

    [Reply]

    Reply
  18. Ellen

    September 18, 2012 22:08

    Jeg lurer på om det blir så mange styla mammablogger fordi så mange mammaer er redde for å utlevere familiene sine? Og da får jo maddamene rett i den mammabloggdebatten de starta i sommer. Hvis vi mammaer skal få et bedre og mer avslappa forhold til å være mammaer, så trenger vi jo dere som tar sjansen på å utlevere dere selv og ungene deres!! Så om det går ut over Bolla og andre tenåringer om noen år – tja, satt opp mot at dere har reddet noen usikre og frustrerte mammaer som trodde de var de eneste som…ja, skjønner?? Nei, bruk hue, men dropp fotoshop. Vi trenger uglansa bilder av mammalivet, og så får ungene ta støyten, men det tåler de nok med mammaer som har gjort hverandre tryggere på nettet!!

    [Reply]

    Reply
  19. Barbarella

    September 19, 2012 18:05

    Men innlegget fikk meg til å tenke. Hvordan ville dere for eksempel likt det hvis du begynte å bli glemsk om la oss si 20-30 år, og barn eller barnebarn blogget om alt det søte, rare mormor gjør, og la ut instagrammede bilder av hvordan du gikk rundt med syltetøy bak på skjørtet og lette etter brillene dine som satt i pannen. For eksempel.
    Dermed blir det nok litt stylet, fordi man vil skjerme. Jeg legger ut mange bilder av barna. Jeg har anonymisert dem, slik at man ikke kan google navnene våre og komme rett til bloggen, men umulig er det nok ikke å finne oss hvis man går inn for det. Jeg legger ikke ut bilder av sinte, skrikende, gråtende, sure eller nakne barn, nettopp fordi det er utleverende. Jeg forteller ikke om episoder der barna dummer seg ut. (Hender Samwise får gjennomgå litt, men han tar det som en mann.) Anekdoter som er morsomme synes jeg er greit, grensedragningen er sikkert ikke den samme for alle.

    [Reply]

    Reply
  20. Pia

    September 19, 2012 20:47

    Jeg tror ikke at noen skal ha dårlig samvittighet for å eksponere ungene sine for lite på nettet;)
    Jeg legger ut bilder, og jeg skriver om episoder. Jeg kobler ikke navn og bilder, og jeg prøver å “skåne” ungene ved at de ikke blir lette å google fram. Men den som leiter, finner…. Men jeg tror ærlig talt at vi hauser opp den frykten og farligheten ved at ungenes kompiser kan finne noe flaut/ekkelt/utleverende på nett. Mine sønners venner vet at mora blogger. Noen av dem har vært innom bloggen. Men det er ikke sånn at trettenåringer leser “voksne” blogger med liv og lyst. De har sine blogger de følger.
    For gutta mine ville det vært flaut om jeg skrev mye ..eh..intimt om meg sjøl. Det jeg legger ut om dem synes de er helt greit, og hadde det vært opp til dem, skulle jeg ha lagt ut mye mer. Når kidsa når facebookalderen, legger de sjøl ut såpass mange rare bilder og så mye utleverende, at vår blogging blir peanuts.
    At alle bør tenke grundig gjennom hva de legger ut, er en selvfølge. Og man har ulike grenser på hva man synes er ålreit.

    [Reply]

    Reply
  21. Une

    September 21, 2012 19:51

    Jeg blogger ikke, og legger lite bilder/”gullkorn fra barnemunn” ut på facebook. Men jeg er ikke en superskjermer. Jeg jeg går stadig igjennom perioder med fullstendig “tagge-dilla” og legger jeg ut biler på facebook liker jeg at folk ser hvem det er. Som regel legges bildet ut for å vise fram/illustrere noe. Og ja, en av ungene er som regel representert. Men jeg har min egen lille “vær varsom”-plakat: Kunne jeg stått på toppen av torvet og ropt dette ut? Folk er forskjellig og har forskjellige filtre, og får dermed også unger som har forskjellig filtre. Det er mange ting jeg ikke har noe problemer med å gaule uttover torvet, mens andre går i frø bare ved å tenke tanken. Som flere andre her har nevnt, så tenker jeg at min unger vokser opp med mine holdninger og “logikk” og dermed er det lite sannsynlig at de vil ha så veldig forskjellige preferanser fra meg.
    Men vil gjerne ha fram et veldig viktig poeng angående mobbing – Og her er forskningen forbausende enstemmig: det er ingen som mobbes på grunn av det som mobberen trekker fram og rakker ned på! Mobbere prøver seg fram og finner et svakt punkt. Hva det svake punktet er, er situasjonsbestemt. Du kan like gjerne mobbes for at mora di har blogget for mye om deg, som at du mobbes for at mora di har blogget for lite om deg, eller at mora di har blogget akkurat passe om deg.

    [Reply]

    Reply
  22. Casa Kaos

    September 21, 2012 20:40

    Det viktigste er kanskje at vi er bevisst, og tenker oss om både en og to ganger før vi publiserer bilder og innlegg om barna våre.
    Ellers har jeg en tanke om at jeg skal klare å gi barna mine såpass god selvtillit at de ikke bryr seg om at mamma blogget om dem da de var små.
    Men det er kanskje litt naivt…

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


four + = 7

CommentLuv badge