Maternal gatekeeping: Når mor vet best

, , 49 Comments

 “Har du latt ungen bruke den splitter nye ullbuksa fra Nøstebarn I BARNEHAGEN??” sier jeg.
“Ja?” sier mannen. “Jeg visste ikke at den buksa var så spesiell. Men du kan gjerne få kle på han du, så får du det akkurat som du vil.”

Maternal gatekeeping er en utbredt tendens og handler i bunn og grunn om at mor mener at mor vet best. Hun vet best hvordan klærne skal vaskes, hva slags mat barna skal spise, hvem og hva barna skal leke med, hvor ofte de skal bade og – eh – hva de skal ha på seg.

Hva gjør far når mor alltid vet best? Han gir opp og trekker seg unna. Selvsagt! Tilbake står mor, utslitt men med full kontroll. Det er en situasjon ingen vinner på.

Kjennetegn ved Gatekeeping parenting (ja, det kan i prinsippet være far som er gatekeeperen også) er blant annet:

  • Kritisere den andre for å ikke ha utført oppgaven ”riktig”
  • Overse den andres bidrag i husarbeid og omsorgsarbeid
  • Lage urealistiske standarder for hvordan oppgaver skal løses (som ingen andre enn en selv klarer å møte)
  • Anse den andre som en ”hjelper” og ikke en jevnbyrdig partner for husarbeid og omsorg for barn
  • Be den andre om hjelp og så gi utførlige instruksjoner for hvordan en oppgave skal utføres
  • I all hemmelighet fryde seg hvis den andre mislykkes med oppgaver i huset
  • Bli såret hvis barna løper til partneren når de trenger trøst

Maternal gatekeeping handler ikke om kjipe mødre, dette er ofte tanker og mønstre som skapes ubevisst. Og årsakene kan man jo saktens diskutere. Følelse av mangel på kontroll og makt på andre arenaer? Flinke piker som har arvet meningsløst høye standarder? En idé om at det er vi som kvinner bør vite best? En konsekvens av at mor tar størstedelen av foreldrepermisjonen?

Jeg jobber kontinuerlig med å ikke gå i maternal gatekeeping-fella. For eksempel innså jeg ganske kjapt at jeg mye heller vil at ungen skal bruke Nøstebarn-buksa i barnehagen enn at det alltid må være jeg som kler på han. Vi har neppe det mest estetisk påkledde barnet sånn til hverdags, men det er på alle måter verdt det.

Hva er viktig? Hvilke konsekvenser får det jeg gjør i dag på livet vårt som småbarnsforeldre de neste ti årene? Jeg tror at alle valgene vi tar, små og store, på lang sikt kan bidra til sementerte mønstre. Jeg vil ikke være den som alltid har kontrollen. Derfor øver jeg meg hver dag på å ikke vite best.

Illustrasjon: Hanna Z

 

49 Responses

  1. Maja H

    October 19, 2012 16:44

    Dette tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Selv har jeg ikke barn, men jeg måtte bite tenna sammen mange ganger under – wait for it – hundeoppdragelsen! Forhåpentligvis får jeg luket ut tendensene mine før de faktiske ungene kommer ;)
    Maja Hs siste bloggpost: My pathetic autumnMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Haha, det er lov å håpe :-) Og “jeg-vet-best” kan selvsagt slå ut på andre områder også ja, takk for påminnelsen!

    [Reply]

    Reply
  2. Casa Kaos

    October 19, 2012 20:09

    He he. Jo da, den fella er lett å gå i.
    Men det finnes små triks man kan bruke for å veilede mannen på rett spor. Manneoppdragelse er ikke alltid så langt unne barneoppdragelse:

    http://www.casakaos.no/2012/06/08/la-mannen-slippe-til-eller/
    Casa Kaoss siste bloggpost: MorgenmonsterMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Men hvis målet ditt er å “veilede mannen på rett spor” så mener du jo faktisk at det er du som vet best. Jeg tror som deg at kvinner har mye å vinne på å la mannen slippe til. Men hvem har bestemt at det er vår måte som er den virkelig rette?

    [Reply]

    Casa Kaos Reply:

    Ja, jeg mener i de fleste tilfeller at jeg vet best ;-)
    Men, jeg prøver å lukke øynene og tenke at det er ikke så farlig når mannen gjør ting på andre måter.
    Casa Kaoss siste bloggpost: Vær varsom, kjære foreldreMy Profile

    [Reply]

    Reply
  3. Laila Didriksen

    October 19, 2012 20:26

    Fort gjort å gå i den fella der. Prøver intenst å la være og finner ut gang på gang at han gjør det vel så bra som meg og blir så stolt så stolt over mannen min som klarer brasene…
    Laila Didriksens siste bloggpost: Bonde på bytur..My Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg tror soleklart at de aller fleste menn er i stand til å gjøre disse tingene like bra som de aller fleste kvinner. Og dessuten at øvelse gjør mester.

    [Reply]

    Reply
  4. Melivetpaaslep

    October 19, 2012 21:43

    Fordi jeg er ufrivillig hjemmeværende pga sykdom er det svært begrenset hva jeg kan bidra med. Mange av de tradisjonelle kvinneoppgavene er ting jeg klarer å utføre (men jeg smører aldri matpakkene!), fordi det ikke er tidsfrister på dem og de må heller ikke gjøres til bestemte tider. Vi har ikke likestilling, mannen min gjør mye mer enn jeg, se her:

    http://melivetpaaslep.wordpress.com/2012/10/02/syk-likestilling/

    Når jeg kan bidra mer ønsker jeg å skyve han ut slik at han skal få slippe å gjøre alt han gjør i dag (så kan han heller får velfortjent fritid!). I en ideell verden (= med normalt energinivå) ville jeg fordelt oppgavene med hus, hjem og barn slik at vi begge kunne gjøre det vi liker best og resten kunne vi fordelt rettferdig, dvs slik at den ene ikke fikk vesentlig flere uønskede oppgaver enn den andre.

    Jeg tenker at det er viktigere at man gjør oppgaver man trives med eller er komfortable med enn at man skal gjøre oppgaver etter likestillingsprinsipper. Det er ikke gitt at jeg hadde stått mest på kjøkkenet eller at han hadde bært ved. Jeg tror at vi må bli enige i hva slags oppgaver som er nødvendige og hvilke som er ønskelige at blir gjort. Siden jeg har min måte å gjøre bestemte oppgaver på og han ikke gidder slikt dill som han ikke ser hensikten med, er det lettere at jeg gjør det på min sære måte enn at jeg skal prøve å overtale han til å bli like sær som jeg er.

    Jeg synes også det er viktig at vi gjør det som stemmer best overens med personlighet og egenskaper. Det ville vært tullete om han skulle organisere diverse når det ikke ligger så naturlig for han som for meg, dessuten er organisering noe som kan gjøres uten å løfte en finger og det passer godt med min livssituasjon, mens han har mye å tenke på og lite restkapasitet til kreative kromspring. Altså er det sunn fornuft å bruke det beste i begge og ta hensyn til personlighet og egenskaper. Det er tross alt hverdagen vi lever mest i. Og tiden bør brukes slik at vi kommer best ut av det både hver for oss og som par.

    Noen ganger vet jeg best, noen ganger han. Jeg synes ikke det er et problem.

    [Reply]

    Une Reply:

    Det handler jo i grunn ikke om arbeidsfordeling i likestillingins navn, men om hvor kontrollerende man (som mor/kvinne/menneske) kan bli over ting som virkelig ikke betyr noe: strømpebuksa inni eller uttapå bodyen, hvordan skal klærne organiseres på tørkestativet, hva er systemet i bestikkholderen i oppvaskmaskinen, må sokker og genser matche på en 2-åring som uansett må skifte om en time fordi hun tok en svømmetur i en vanndam?

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Takk Une! Akkurat sånne ting (blant annet) tror jeg mange kvinner kunne hatt godt av å gi litt slipp på.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Deres situasjon er spesiell og jeg har full forståelse for at det kan være fryktelig frustrerende å ikke få utrette og bidra så mye man selv vil. God helse blir dessverre altfor ofte tatt for gitt.

    Enig i at det er viktig at man får gjøre det man trives med! Men det ene utelukker vel ikke det andre? Jeg tenker at man forhåpentligvis kan få gjøre mest av det man trives med samtidig som man praktiserer likestilling. Men jeg mener det er et viktig poeng at mange kvinner tar på seg alt for mye ansvar hjemme, organiserer alt, tar alle bekymringer, passer på at alle har det bra, sørger for at alle i familien lever opp til forventninger man ikke egentlig vet helt hvor kommer fra. Det skal liksom bare være sånn. Og jeg tror mye av det høye sykefraværet blant kvinner handler om dette. Derfor syns jeg det er viktig å være litt bevisst, det kan være fort gjort å tenke at “jeg gjør det best selv, derfor gjør jeg det bare selv”. Veien derfra til unødvendig hverdagsstress og mulig utbrenthet er dessverre ofte kort.

    Sosiologen Ulla-Britt Lilleaas har lansert begrepet “kroppslig beredskap” som handler om ansvaret og plikten mange kvinner kjenner overfor andre. Den type beredskap kan føre til fysiske plager og typiske “kvinnesykdommer” – igjen med sykemelding og uføretrygd som ytterste konsekvens. Jeg tror at mange kvinner har mye å tjene på å senke skuldrene og gi slipp på tanken om at de gjør tingene best selv.

    Jeg har skrevet om kroppslig beredskap her også: http://frokenmakelos.com/feminist-jeg/

    [Reply]

    Melivetpaaslep Reply:

    Jeg kopierer svaret jeg ga til

    http://lykkelig-som-liten.blogspot.no/2012/10/hvorfor-er-vi-sa-slitne.html#comment-form

    “Denne slitenheten du skriver om speiler samfunnet vi lever i. Jeg tror mye var bedre før internetts “realitetsorienterende” verdiformidling. Hva “alle” andre gjør er så lett tilgjengelig, og det kommer i tillegg til hva naboen gjør og vennene vi omgås gjør. Tilsammen blir det mye. Om vi isolerer oss og er mest opptatt av vår egen hverdag minker kanskje forventningene til en perfeksjonert hverdag?

    Jeg tror at folk må bli flinkere til å velge ut hvor de vil hente stimuli og inspirasjon fra og lukke ute den negative påvirkningen. I stor grad kan vi velge dette selv.

    Det er mye fokus på at kvinner skal ha alt fordi de kan ha alt, men liten vekt på kostnadene ved å ha alt. Som du har erfart så går det ikke over tid.

    Det er bekymringsfullt at mange kvinner opplever denne utslittheten, men jeg tror nok det bare er et tidsspørsmål før det samme gjelder menn.”

    Jeg tenker at vi selv må forebygge skadene vi kan påføre oss selv ved å gape over for mye, men få snakker om dette og idealene blir høyere og høyere i takt med bedret økonomi og påvirkningen utenfra og skrekken for å bli kalt en dårlig mor. Dersom ingen stopper opp og begrenser livets kontrollområder, så blir det heller ingen bedring. Noen må snakke mer om risikoen vi utsetter oss for. Og kvinner i særdeleshet har en jobb å gjøre med seg selv for å minimere risikoene. Det er så lett å tro at så lenge en vil noe nok kan en klare hva som helst. Begrensninger er på mange måter ikke sosialt aksepterte. En må finne ut hva det er som gjør at vi er sårbare for det vi tror er andres forventninger til oss.

    [Reply]

    Reply
  5. ylvalia

    October 19, 2012 23:08

    Ja, dette er kjempeviktig! Jeg ble heldigvis tidlig bevisst på problemstillingen, og har dermed hatt muligheten for en god start, men må, som deg, jobbe med det hele tiden likevel.

    Motsatt kan jeg kjenne meg skviset ut på andre områder, som er mer tradisjonelle “manne-oppgaver”, der jeg får nokså tydelige hint om å holde meg unna. Og da backer jeg fort ut. Men skal nok klare å tvinge meg på dersom det føles viktig nok. (Det gjør det ikke akkurat nå, for jeg tror ikke jeg kommer til å angre på at jeg for eksempel ble så lite kjent med bilen vår mens ungene var små).
    ylvalias siste bloggpost: Den stakkars uthengte og latterliggjorte nynorskenMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg tror det er sunt for oss med gatekeeping-tendenser å møte samme type holdning hos andre. Da skjønner man fort hvor irriterende det er – og hvor lett det er å bare slippe tak og trekke seg unna når instruksene blir for detaljert og kritikken virker urimelig.
    Frøken Makeløss siste bloggpost: Maternal gatekeeping: Når mor vet bestMy Profile

    [Reply]

    Reply
  6. MandagsMor

    October 20, 2012 10:34

    Letting go (på norsk; lære å gi f… !) er ikke enkelt! Kjente veldig på det der med den førstefødte, og strevde for ikke å bli helt kontrollfrik. Jeg klarte etter hvert å akseptere at bleier (stort sett) kan fungere greit – selv om de er satt på bak-frem…
    Da tredje barnet kom, ga jeg generelt blaffen, – bare jeg fikk hjelp! ;)
    MandagsMors siste bloggpost: Vær varsomme, kjære foreldre – Digital mobbing:My Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Du som har lengre erfaring med dette enn jeg – og ofte interessante innfallsvinkler på ting – har du noen teori om hvorfor det er slik? Eventuelt bare hvorfor du selv var en slik kontrollfrik?

    [Reply]

    Reply
  7. Pia

    October 20, 2012 11:34

    Kjenner meg nok igjen her…Men må få si som mandagsmor at jeg har blitt flinkere ettersom årene har gått, jeg rekker ikke å følge opp alt, jeg kan ikke ha kontroll på alt. Jeg drar på jobb grytidlig, så mann har alt ansvaret om morran. Da får klær, skotøy, gymtøy og mat bli som det blir. Jeg henger meg ikke opp i det . Det er lettere å gi fra seg ansvaret når man sjøl ikke er tilstede.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Kan tenke meg at ettersom man får flere barn så er man i større grad nødt til å slippe tak i ting. Og akseptere at standarden ikke blir helt slik man kunne ønsket. Godt poeng at det er enklere å gi fra seg ansvar når man ikke er der. Og godt er det- for det er jo helt vanvittig irriterende med en som henger over skuldra di og “vet best” hele tiden :-)

    [Reply]

    Reply
  8. Bydama

    October 20, 2012 15:22

    Interessant innlegg som satt tankene i gang. For det første var det fint å få knyttet et begrep til dette, og jeg må jo ærlig innrømme at også jeg kan føle litt på dette. Likevel får det meg til å tenke videre på hvorfor dette oppstår, flere årsaker til dette, men noe som slår meg er at det også handler om forventninger til hvilken rolle man har som mamma og pappa. Hos oss har jeg kjent mye på det at hvis ikke jeg gjør det, blir det ikke gjort. Og da kan det like gjerne bli gjort på min måte. Heldigvis vokser man både som par, og foreldre, og man blir etter hvert bevisst på disse mønstrene. Og har man blitt det bevisst, da er det bare å sette i gang å kommunisere..det eneste som står igjen nå er å tåle at det går an å dekke på bordet på andre måter enn slik jeg gjør det;)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg tror at ansvarsfølelsen i familien i det store og det hele er en konstant størrelse. Hvilket vil si at hvis den ene føler og tar veldig mye ansvar, så vil den andre føle og ta tilsvarende lite. Det innebærer jo også at dersom du slutter å ta noe av ansvaret – og aksepterer at ting ikke blir gjort akkurat på den måten og til det tidspunktet du hadde sett for deg (viktig!) – så vil forhåpentligvis mannen etterhvert begynne å ta mer ansvar. Jeg sier ikke at det er en lett øvelse, det krever at man er villig til å lette litt på kravene, men jeg tror absolutt det er mulig i de fleste familier. Selv om det helt sikkert blir vanskeligere og vanskeligere jo lengre man har praktisert de gjeldende mønstre.

    [Reply]

    Reply
  9. Camulen

    October 20, 2012 16:06

    Tror mange kjenner seg igjen her…;) Jeg har nok også blitt flinkere til å gi slipp med tiden og antall barn, men fortsatt kan jeg ta meg selv i “å vite best”. Som noen lenger opp kommenterte, kan dette fenomenet vise seg på mange områder i livet. Det handler vel i bunn og grunn om et visst kontrollbehov på et område man føler man har – eller bør ha – kontroll og oversikt over. Vi har så godt av å slippe opp noen ganger! :)
    Camulens siste bloggpost: Det uperfekte liv – om blogging, litt sånn i etterkant…My Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Dette med “bør ha” er interessant syns jeg. Hvor kommer “bør”-en fra? Er det noe vi selv mener, er det noe vi tror noen andre mener? Har diskutert temaet med venninner før og vi er stort sett enige om at vi føler langt større ansvar for at huset ser reint og ryddig ut når det kommer besøk enn det mannen gjør. Vi tenker at et rotete hjem på et eller annet vis sier noe (lite fordelaktig) om kvinnen som bor der. Men når vi går på besøk til andre, tenker vi ikke sånn. Jeg besøker ikke venninnen min som er gift og har barn og tenker “jøsses, så rotete det var her, hun burde da virkelig ta seg sammen”. Jeg tenker jo at det rotet er familiens felles ansvar.

    Ble visst litt rotete (hoho!) dette her, men poenget er at vi ofte har ulike standarder for oss selv og andre. Og hvis man tenker seg om så kan det hende man slipper unna et par av de “bør”-ene :-)

    [Reply]

    Camulen Reply:

    Jeg tror det som regel er noe man tror de andre mener at man bør. Og da tror man kanskje at en selv mener det også, selv om man innerst inne ikke egentlig mener det. For, som du sier, er det sjelden at man synes andre har det for rotete, eller at de har kledd på ungene hårreisende gæli. ;) Vi har som oftest større raushet overfor andre enn oss selv. Og de gangene vi ikke har det, handler det ofte om at vi er utrygge på egen rolle eller egne meninger. Moralisme, kan det også kalles…;)

    Ble litt rotete dette også, men så er det snart midnatt og sengen kaller! God natt! :)
    Camulens siste bloggpost: Hvorfor det, hvorfor det??My Profile

    [Reply]

    Reply
  10. Magne D. Antonsen

    October 22, 2012 15:40

    Bra blogg!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no

    Er det noen som har tips om gode blogger jeg bør anbefale så send meg en link på magne.antonsen [æ] vg.no Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg
    Magne D. Antonsens siste bloggpost: Utroper Totti til Italias største fotballspillerMy Profile

    [Reply]

    Reply
  11. *Big Mama*

    October 22, 2012 16:11

    Snakker om å treffe -Spikeren på hodet- eller heter det – Hodet på spikeren…… ?? :)
    Vært der, gjort slik, …. og det å gi slipp på kontrollen er så vanskelig.
    Men hva gjør vel det om ungene har buksen bakfrem, ‘feil’ fargekombinasjoner…osv
    Så lenge de er varme, tørre og fornøyde…?

    Takk for påminnelsen, og takk til Magne fra VG som la ut innlegget ditt!

    [Reply]

    Reply
  12. mhj

    October 22, 2012 16:18

    Hei!

    Ja gode poenger i denne bloggposten. Noe mange kanskje absolutt bør ta til ettertanke.

    Men har likevel lyst å komme med ett annet innspill og det er faktisk hva ansatte i barnehagen kan klare å prestere å si når ungene ikke er “perfekt” kledd med nye klær når de likevel bader i søla på yttersiden. eller stygge blikk fra andre foreldre som har fått unger i overstadig alder… (ikke pent sagt, men debatten som raser om når det passer å få barn og karriere – jada – sa ikke mer her nå)

    Ikke noe jeg har opplevd, men den fikk søstra mi i fleisen en dag. vi har mye arveklær. For min del har jeg overlevd på arveklær da eldstemann var liten. Klær som fremdeles er brukbare etter mine, har jo søstra mi fått.

    trur jeg har made my point here!!!
    mhjs siste bloggpost: Til Info: ME-forums brukerstemmer kommer med høringsinnspill til Rundskrivet for ME – bidra du også!My Profile

    [Reply]

    Reply
  13. ac

    October 22, 2012 17:46

    Veldig interessant innlegg. Er ikke en typisk gatekeeper selv, men har vokst opp med en mamma med “attention to detail” og har endeløse ganger fått høre ting som at det er ikke den kluten hun bruker til å vaske vinduene i dusjen, eller at når hun lager salat så skjæres tomaten på langs, ikke på tvers. Min yngre søster er likedan, og får nærmest nervøst sammenbrudd utløst av det ene vannglasset som står på kjøkkenbenken til gjenbruk (mindre oppvask) eller frokostblandingen som står i feil hylle i kjøkkenskapet.

    Selv flyttet for meg selv for to år siden da jeg ble student, og har siden den gang latt matlaging og rengjøring følge tilfeldighetsprinsippet (eventuelt at det kun blir gjort når det er risiko for å få mattilsynet på døra).

    [Reply]

    Reply
  14. MetteO

    October 22, 2012 17:58

    Vær nå forsiktige så dere ikke skjærer rett ned i den andre grøfta. Det er ingenting som er enklere enn at den ene parten slurver seg gjennom en oppgave – vel vitende om at det ikke er bra nok. Og da snakker jeg om å levere unger i barnehagen uten mat eller tøyskift, ikke småpell somat ungene har sokker i to forskjellige farger. Når det da blir påpekt at det ikke er bra nok så bjeffer slurvebøtta “du blir jo aldri fornøyd – du får gjøre det selv, da” eller lignende. Og slipper unna enda en oppgave.

    Mange er eksperter på denne typen oppførsel uten at jeg har sett den har fått et navn – og skylder gjerne på den “skikkelige” parten når de ikke gidder bidra med sin del.

    [Reply]

    Reply
  15. Ellemi

    October 22, 2012 18:59

    Lærte da jeg fikk min første jente for snart 15 år siden at jeg aldri skulle kommentere det dersom pappaen tok på klær feil, feil fargekombinasjon, ikke smurte med “riktig” salve osv….. Derfor ble det også ei glede for pappa å ordne med klær og bad, og mitt kontrollbehov måtte jeg sette til side.

    Nå har vi fire jenter, og å ha stålkontroll ville tatt meg all min tid. Om klærne ikke passer sammen……? Det er yndlingsskjorta mi, det er yndlingsbuksa mi, det er yndlingsjakka mi! Barnet har det bra med seg selv, fargekombinasjoner, og tilliten til at det mestrer mye. Matpakke har de laget sjøl siden første skoledag (ingen har klaget over pålegget), og som 10-åringer begynner de også å vaske litt rundt på badet for noen kroner hver uke. Er det alltid skinnende rent? Nei, men de har startet på en jobb som de vil bli bedre og bedre i etter hvert.

    Vi skal fostre opp mennesker som skal ta over samfunnet etter oss, og da må vi la dem få slippe til og begynne. Ingen gjør en jobb perfekt fra første dag. Vi mødre gjør barna en bjørnetjeneste ved å gjøre alt for dem for å stille vårt eget behov for å ha det perfekt.

    Lykke til med å slippe kontrollen litt :-))

    [Reply]

    Reply
  16. underveis

    October 22, 2012 22:00

    Jeg tenker det er viktig dette siste her også – det handler ikke bare om en relasjon mellom mor og far – men mellom foreldre og barn. Vi kan ikke alltid vite best – og aldri slippe barna til – og gi dem en sjanse til å ta feil. Men det er greit å gi gode råd med på veien, lære dem om sammenhenger her i livet – at når en ikke spiser så blir en sulten, når en fryser på beina er det lurt å ta av de våte sokkene (og tørke dem!) og ta på tørre og varme ullsokker osv. Og noen slike sammenhenger trenger også (noen) voksne å lære. Ikke matching av farger – men noen andre lure triks. Det går begge veier. Jeg kan noe – og mannen kan noe. Og jammen kan vi lære nye ting også. Vi kan jo ikke alt fra før – og vi har ikke tenkt ut alt rundt barn og hva som er lurt med barn fra før – så det er jo greit å gi hverandre noen råd og innspill.
    underveiss siste bloggpost: skifte ut frustrasjonene!My Profile

    [Reply]

    Reply
  17. Bente Dokken

    October 22, 2012 22:46

    Du kan virkelig og sette ord på hverdagsproblematikken :-) Jeg kjenner meg så godt igjen at jeg nesten får litt vondt i magen. Den første innskytelsen er jo “Men hvis ikke jeg har kontrollen så går jo alt rett åt skogen!” og neste er “Jeg har prøvd og slippe kontrollen i perioder for å se om han tør opp”, og nå tenker jeg at ” 2 dager er vel strengt tatt ikke en periode i denne sammenheng” :-) Dette som du tar opp her tror jeg kan være en av de største årsakene til skilsmisse i vårt velferdssamfunn. Hvis jeg skal forsøke og analysere årsaken til at dette har blitt tilstanden her i huset, tror jeg kanskje det skyldes mitt store behov for at alt skal foregå så effektivt som mulig. Det å være småbarnsmor, tenåringsmor, godt og vel 100% arbeidende mor, husmor og hønemor er iallefall for meg mer enn nok, og da er jeg ikke utpreget superkakebakendeFAUdugnadsperfektvertinnemor i tillegg. Har lett for å tenke at gjøre jeg det selv så slipper jeg og organisere noen andre til å gjøre det (inkl. spørre, purre, mase, legge til rette, forklare og overse oppgaven). Og det er selvfølgelig veldig viktig at oppgaven utføres når JEG ser at behovet oppstår! Blir litt svett av meg selv, nå når jeg ser ordene på skjermen. Jeg er sånn! HJELP!

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Hvis det er noen trøst så er du hvertfall ikke alene om å være sånn. Det er jo så vanlig at det fins et ord for det! :-) Jeg har som sagt troa på at summen av ansvarsfølelse i et forhold er konstant, så hvis den ene tar veldig mye ansvar tar den andre tilsvarende lite. Og det trengs nok dessverre litt mer enn to dager for å endre på det ja. Lykke til med endring, du klarer det hvis du går inn for det!

    [Reply]

    Reply
  18. Susanne K

    October 23, 2012 07:37

    Viktig tema! Nytter lite å klage over at mannen ikke bidrar i hjemmet, hvis mor tar monopol på alt husarbeid, ved at bare hun vet hvordan tennene blir pusset godt nok eller hvordan rutinen skal være ved leggetid. Selv lot jeg bevisst mannen min legge fremklær til barna hver kveld. Da slår jeg to fluer i en smekk: 1) Barna blir gående med veldig pussig styling, noe som befrir dem fra å høre hvor fine klær de har hver bidige dag. 2) Jeg unngår maternal gatekeeping fella. For som du sier: Er det viktigst at Nøstebarnbuksa ikke blir brukt i barnehagen eller viktigst med et godt familieliv der alle føler de bidrar og ingen sitter bitre igjen og føler demå gjøre “alt” selv?
    Susanne Ks siste bloggpost: Derfor sliter fedre mest med tidsklemmaMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Det første punktet ditt er jo virkelig en stor bonus! Kanskje særlig hvis det gjelder jenter, det er helt ille hvor mye oppmerksomhet jenter får for det de har på seg. Og tilsvarende skummelt hvor tilsynelatende naturlig slike utsagn kommer fra oss voksne, meg selv inkludert. Anstrenger meg stadig for å ikke kommentere klærne til niesen min på ti år, for eksempel.
    Frøken Makeløss siste bloggpost: Maternal gatekeeping: Når mor vet bestMy Profile

    [Reply]

    Reply
  19. Leolei

    October 23, 2012 09:36

    Er enig med Susanne. Tror det kan bli et stort uromoment i en familie dersom den ene alltid er misfornøyd med hva som blir gjort og den andre alltid må presses til å gjøre ting på en måten han aldri har gjort det før, eller ikke liker å gjøre det, fordi den ene parten skal bestemme. For eksempel er det vel kjempebra å ha nøstebarnull i barnehagen, er jo der de små barna virkelig trenger gode og varme klær:) Ofte er mannen minst like fornuftig. Vi har i alle fall fått en befriende ordning der jeg stort sett får handle klærne, men han kler på henne akkurat som han (og hun) vil. Jeg tror faktisk han har begynt å synes det er litt gøy:P Det skal også sies at vi ikke har noen regler på hvilke klær som går i barnehagen. Så lenge de er gode å leke i så kan han ta på henne en brudepikekjole om han vil:P

    [Reply]

    Reply
  20. Frøken Makeløs

    October 23, 2012 09:46

    Absolutt stort uromoment ja. Ikke gunstig hverken for den som alltid er misfonøyd med å måtte gjøre alt selv og for den som liksom aldri gjør noe bra nok i den andres øyne.

    Jeg står for klesinnkjøp her også. Og rydding og organisering av klær. Men det er like ofte mannen som kler på – og sånn vil jeg ha det også! Så da får jeg bare gjemme bort kommentarene mine.
    Frøken Makeløss siste bloggpost: Maternal gatekeeping: Når mor vet bestMy Profile

    [Reply]

    Leolei Reply:

    Det er i grunnen ganske deilig å slippe ansvaret også:) Noe som også fungerer greit for oss er at vi gjør ting stort sett sammen (eller når den andre er ute) slik at den ene ikke sitter i sofaen med kaffekoppen mens den andre vasker. Da føles det ganske effektivt også, pluss man klarer ikke å følge med på hvordan han vasker kjøkkenet hvis man selv er opptatt med badet:P

    [Reply]

    Reply
  21. Carina

    October 23, 2012 20:37

    Veldig gjenkjennelig. Dette er noe jeg stadig tenker over. Hos oss endte jeg med å ta all permisjon (kort fortalt fordi jeg ikke hadde jobbet nok for å få foreldepenger, og dermed mistet også far all rett til lønnet perm…urettferdig ja, men det er jo en annen historie..). Denne ordningen var jo i utgangspunktet ikke ønskelig for noen av oss, og absolutt verst for pappaen, som jo nettopp var redd for å bli satt på sidelinjen. Både ved at Anna skulle bli mest knyttet til meg, og ved at jeg “skulle vite best”. Vi gjorde derfor noen enkle, men bestemte, grep. For eksempel var det alltid pappaen som stod opp med lillemor i hverdagene. Morningene var deres tid, hvor de spiste, kledde på seg og kanskje lekte før han dro på jobb. Dette utviklet seg til å bli en veldig fin rutine, som jeg vet at pappaen satte veldig pris på. Og mor, hun fikk altså sove.. Og ettermiddagene hadde vi jo sammen. Nå sier jeg ikke at dette er grunnen til at Anna alltid løp pappaen i møte etter jobb, og aldri ble noen mammadalt..men vi liker jo å tro det, hehe. Og jeg vet med meg selv at jeg det hadde vært veldig lett å overta alla oppgaver når det var jeg som var hjemme hele tiden. Det hjelper jo i hvert fall å tenke at man ikke dermed vet best.

    Ellers irriterer det meg ofte over hvordan jeg allikevel tar på meg ansvaret. Som når svigermor kommenterer at barnet har for lite klær på seg, det er pappaen som har kledd på, men allikevel føler jeg ansvaret fordi jeg tenker at alle (og spesielt andre gatekeepere) forventer at jeg skal ha ansvaret. Jeg vil ikke tenke slik, men gjør det likevel. Hvor kommer dette ansvaret fra?
    Carinas siste bloggpost: SleepoverMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg tror det er en generasjonsgreie. Har også observert at svigerslektninger henvender seg til meg med spørsmål om hva ungen ønsker seg/trenger, kommentarer om påkledning osv. Det er helt sikkert ikke vondt ment, men mer en ubevisst forventning om at mor vet best. Jeg har mer eller mindre bevisst oversett/delegert videre denne typen henvendelser og merker at det blir mindre av det. Eller altså, ikke mindre – men jevnere fordelt mellom oss foreldre. Kanskje det også er et resultat av at de ser at mannen faktisk har vel så god oversikt som meg over disse tingene.

    For generasjonene før oss er det nok ganske naturlig å anta at mor vet best. Men man kan jo prøve på vennlig vis å gjøre dem oppmerksom på at det er far som har kledd på, eventuelt bare lukke ørene. Å hele tiden ta emosjonelt ansvar, organisere, passe på at alle har det bra osv er noe veldig mange av oss virkelig burde gjøre mindre av. Det er sånt som gjør oss syke og utslitte!

    Forøvrig tror jeg nok også at vi er strengere med oss selv enn vi er med andre. Jeg har skrevet litt om det i en kommentar til Camulen lengre opp her.

    [Reply]

    Reply
  22. englemor

    October 26, 2012 11:46

    Hei! Takk for flott innlegg om maternal gatekeeping. Jeg har vært opptatt av dette temaet selv siden jeg ble mor for 2,5 år siden. Jeg syns det er uhyre vanskelig å gi slipp på kontrollen og mener innerst inne at jeg vet best for mitt barn, selv om jeg vet at det fins andre måter å gjøre ting på som objektivt sett er like bra. Jeg vil gjerne dele litt av min erfaring, fordi det er et spørsmål jeg har tenkt mye på (som jeg snart kommer til). Nå har det seg slik at pappaen til barnet mitt og jeg flyttet fra hverandre da hun var ett år gammel. Fram til da var han relativt lite deltagende i den daglige omsorgen for henne, var mye ute og reiste, og hadde ikke pappapermisjon. Etter bruddet har han stilt opp i mye større grad, og jeg har måttet lære meg å leve med å gi slipp på kontrollen når han har samvær. Han gjør ting nå som jeg aldri hadde drømt om at han ville gjøre, og som jeg aldri tror han ville gjort dersom vi forsatt hadde levd sammen. Men så kommer spørsmålet mitt: Er dette mitt ansvar? Burde jeg ha trådt til side før, og KREVD at han stilte opp og tok større del av omsorgen, når han ga signal om at han hadde bedre ting å gjøre? Jeg mener NEI. For meg, og sikkert mange andre mødre, var det eneste jeg hadde lyst til å stelle og gjøre livet godt for barnet mitt. Det får være grenser om jeg ikke, i tillegg til å ha hovedansvaret i hjemmet, skulle måtte være den som PASSET PÅ så far fikk bestemme like mye! Det er jo nesten ironisk at det er vi mødre som tar opp dette problemet, og ikke fedrene selv! (Selv om det sikkert fins noen fedre der ute som gjør det-unnskyld om jeg tråkker dere på tærne-men jeg snakker til alle de andre.) Jeg antar det jeg prøver å si er at mange fedre må bli flinkere til å blande seg! Hvis fedrene skal få mer innflytelse, så kan vi ikke la dette bli enda en oppgave for mor å passe på! De må ta ansvar, si fra, og vise at de er i stand til å kontrollere selv!

    Og en ting til: Det bør vel være lov å si at NOEN ganger vet faktisk mor bedre enn far? Vi må ikke glemme at vi uunngåelig blir påvirket av hormonene og alt kroppen vår gjennomgår i forbindelse med svangerskap, fødsel og amming. Naturen er viselig tilrettelagt for at vi skal klare de ulike oppgavene, mor og far hver sine. Dere tror vel ikke at dette er noe som forsvinner straks navlestrengen er klippet eller barnet er hektet av puppen for godt? Verden har faktisk gått framover, og det viktige er at vi har MULIGHET til å velge en annen rollefordeling enn det de tradisjonelle kjønnsrollene tilsier. Men det betyr vel ikke at det er noe galt med samfunnet dersom flertallet fortsetter å velge det som før var obligatorisk!?

    [Reply]

    Reply
  23. Sparringmamma

    November 1, 2012 23:17

    Jeg er absolutt ingen “kontroll-freak-mamma”, og om ungene går i stillongs med lapp på kneet og dårlig matchende genser er det svært så ubetydelig…

    Likevel blir jeg nesten litt trist når jeg leser at vi er i ferd med å gjøre mange kvinner (eller menn for den saks skyld, for de finnes vel også??) omsorgsønske til et “problem”. Vel bør man “slippe kontrollen” og “la pappa prøve seg”. Men er det egentlig det det handler om?

    Jeg har “strittet mot morsinstinktet” hvis det går an å si det, siden jeg fikk førstemann for seks år siden, opptatt av å ikke “ta helt av” og “være den eneste eksperten i hjemmet”, men må ærlig talt innrømme at det er utrolig deilig å endelig bare la morsfølelse og omsorgsinstinkt fylle hele meg i tredje og siste utvidede permisjonstid. Hva er det vi egentlig prøver å fjerne oss fra og nekte oss selv? Gjør det oss lykkeligere å prøve å leve mest mulig som de heldige, bemidlede mektige menn? Eller er det bare utrolig slitsomt å hele tiden skulle prøve så hardt? Endelig føler jeg at jeg ER mamma, ikke bare prøver å være forelder på den “riktige” måten.

    Men, som sagt: slippe opp kontrollen hvis den gjør det vanskelig for alle: helt greit!

    Å gjøre det til et problem at man ønsker å følge opp og gjøre det beste for ungene sine.. Det ble for meg som sagt en litt trist feministsak…

    Men da var bare meg..
    Sparringmammas siste bloggpost: Gjenreis læreren som fagperson!My Profile

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


eight − = 6

CommentLuv badge