Mor dokumenterer, barna poserer

, , 17 Comments


Det første året etter at jeg ble mamma tok jeg cirka åtte tusen bilder av den lille familien vår. Mannen tok cirka fire og aldri uten at jeg ga han kameraet og insisterte på at det var hans tur. Resultatet er at 1) Bollas første leveår er særdeles godt dokumentert og 2) mammaen hans var tilsynelatende aldri tilstede.

Chief memory officer
Du kan si mye om USA, men én ting man alltid kan stole på er at alle vaner og uvaner, mønstre og trender har et fancy navn. Jeg er neppe den eneste mammaen som har tatt på meg det tunge ansvaret med å dokumentere livet i familien. Og når man sitter der og med dårlig samvittighet for at et ukjent antall familiebilder fremdeles ligger uredigert og usortert på pc-en, er det i det minste fint å vite at man faktisk kan smykke seg med tittelen Chief Memory Officer.

Chief Memory Officer tar altså ansvaret for å dokumentere livet i familien. Og Chief Memory Officer er nesten alltid mor. Da er det jo veldig praktisk at det ofte er mor som planlegger og organiserer bursdager, utflukter og ferier også – slik at hun har full kontroll hele veien. Ulempen er jo at man fort kan bli så opptatt av å dokumentere og organisere at man glemmer å være til stede og faktisk oppleve noe.

Chief memory officer dokumenterer livet i familien. Og chief memory officer er nesten alltid mor.


Hyperdokumenterte unge posører
Da jeg var liten var pappa den som alltid tok bilder av familien. De ble overført til dias, pent plassert i bokser og ble bare hentet frem ved spesielle anledninger. Lysbilder altså. Makan til upraktisk format for familieminner! Ettersom det er et sånt prosjekt å rigge til og montere opp har jeg sett bildene fra barndommen min type fire ganger i hele mitt liv. Det  er på mange måter den absolutte motsats til dagens barn, som er omgitt av bilder (av dem selv) stort sett hele tiden.

Akkurat det er ikke helt uproblematisk. I en artikkel publisert i NY Times for et par uker siden, hevdes det at det er uheldig for barn både å stadig bli tatt bilde av og å stadig se på bilder av seg selv. Det gjør dem visstnok både selvopptatte, selvbevisste og stadig poserende – når de i stedet burde være hundre prosent fanget i øyeblikket. At mange av dagens småttinger i tillegg er liksomkjendiser på mammas blogg, er en diskusjon i seg selv.

På tide med en pause?
Kanskje det kan være verdt å forsøke å begrense antall bilder vi tar, kan hende både Chief Memory Officer og  hennes unge posører innimellom kunne hatt godt av en pause fra all dokumenteringen. Kjenne begge føttene i gulvet, puste litt med magen og faktisk oppleve det som skjer. Og hvis det absolutt må dokumenteres, kan det jo hende at far også klarer å håndtere det speilreflekskameraet en gang i blant, hvis han får sjansen.


 

 

17 Responses

  1. Elisabeth, Innerst i veien

    November 7, 2012 23:19

    Oh yes, jeg er en Chief Memory Officer! Men de åtte tusen bildene per år, reduseres hvert eneste år. Nå kommer gjerne niåringen vår med ett eller annet og ber meg ta bilde av det og “vise fram”, det vil si poste på fb eller Instagram. Ikke sunt.

    Lysbildeshow vekker gode minner. Det var fast takst hver gang vi besøkte tante og onkel, som regel hver sommer. Og fast takst at kusina mi prøvde å holde for et nakenbilde av henne som liten. Oh ja, vi så på de samme bildene hver år + de som var tatt sist år. Herlige tider.
    Elisabeth, Innerst i veiens siste bloggpost: Fototips lizzom?!My Profile

    [Reply]

    Reply
  2. Heidi

    November 8, 2012 00:12

    Akkurat det med å være den som tar bilder istedet for å være i opplevelsen, den kjenner jeg veldig godt til! Men kan også føye til at antall bilder synker dramatisk for vært nytt barn man får. Der førstejente er godt dokumentert i alt hun gjorde, må vi nærmest lete etter bilder av nummer tre. ;-)
    Heidis siste bloggpost: Ukens sauMy Profile

    [Reply]

    Reply
  3. Liv-Inger

    November 8, 2012 00:16

    Her passer ikke vår familie inn, nei. Her er det far som dokumenterer. Hvert år redigerer han flotte videoer, som vi så gir i julegave til besteforeldre og som vi selvsagt også har stor glede av selv. For hvem gidder å sette seg ned og se råfilm? Nei, da er det greit å redigere en 30-45 minutter lang film som oppsummerer året.

    Mannen er også flinkere til å ta vanlige bilder enn det jeg er. I den grad noen av oss er flinke nå. Iveren etter å ta bilder har avtatt med årene. I år er det neste et problem. For vi har så lite video- og bildemateriell at vi ser det kan bli vanskelig å få lagd årets film.

    Akkurat denne skjønner jeg ikke helt. Menn er da opptatt av duppedingser? Er ikke speilreflekskamera en utmerket duppedings for en mann?
    Liv-Ingers siste bloggpost: Dagligvarebransjen med digital drømmetjeneste?My Profile

    [Reply]

    Reply
  4. Fru Perez

    November 8, 2012 10:02

    Vi har ikke barn, men likevel blir alt dokumentert. Alt bikkja gjør, alt JEG gjør, alt kona gjør. (Vel, nesten alt. Hun er litt fornuftig imot.)

    Jeg tar i tillegg bilder av andres barn og andre opplevelser og alt annet som skjer – men jeg går jo GLIPP AV opplevelsene! Greit at jeg fanger dem på film, men jeg får likevel ikke med meg alt som skjer rundt det som skjer.

    Mitt løfte til meg selv er å prøve å la kameraet ligge når jeg ser eller opplever noe jeg normalt bare MÅ dele med andre. At et rådyr står utenfor stuevinduet feks. Kan ikke jeg bare nyte synet istedet for å være mer opptatt av å ta det perfekte bildet? Av å måtte DELE?

    Vi har blitt rare, alle som en. Håper det går over :)

    Ha en fin dag! Jeg liker bloggen din! :)
    Fru Perezs siste bloggpost: Fru DrittpreikMy Profile

    [Reply]

    Reply
  5. underveis

    November 8, 2012 12:10

    Jeg kan vel også bekrefte at det avtar med antall barn og antall år. Særlig mht filming – det er visst blitt helt borte… Men forøvrig kjenner jeg meg igjen i det med å være minnemester. Jeg synes det er viktig. Tida suser avgårde – jeg vil ha noen håndfaste minner – på veggen og sånn av hvordan det var. Litt sånn som bilder fungerte i “gamledager” da jeg selv var liten. Ikke bare titusen bilder lagret på en minnepinne – men noen fine og viktige og gode som en har gjort noe med.. hverdag og spesielle dager, første skoledag, en skitur i ny og ne, en snøhule, et juleverksted. Men vi tar ikke bilde av “alt”. Ungene får være søte og morsomme og rare uten at det kommer fram et kamera… Hvis ungene poserer er det mest med grimaser :-)
    underveiss siste bloggpost: - noen ganger er det ålreit…My Profile

    [Reply]

    Reply
  6. Ane

    November 8, 2012 13:53

    Vi er nok heller ikke representative, dersom dette er en trend. Hos oss er far sjefsfotografen, med speilrefleks. Til alt overmål lysbehandler og redigerer han bildene umiddelbart etter fotosession, og lagrer dem i mapper for hver måned. Slik blir det en enkel sak når vi nå skal til med den obligatoriske julegavekalenderen. Mine iphonesnapshots ligger bare i en mølje i dropboxen.

    [Reply]

    Reply
  7. Åshild

    November 8, 2012 20:32

    Jeg har nok angret mer på bilder jeg ikke tok enn dem jeg tok. Jeg har flotte album fra 1974 til 2008. Antall bilder økte enormt med digitalkamera, likevel sorterte jeg ut de beste og vil ha papirbilder i album. Der er det også plass til invitasjoner, bordkort, takkekort, konsertbilletter osv. Det er nok mest bilder uten meg.

    Men kanskje skal jeg bare kose meg over fuglene som spiser utenfor kjøkkenvinduet og ikke bruke tid på å forsøke å ta bilder.
    Åshilds siste bloggpost: Verken vert eller gjestMy Profile

    [Reply]

    Reply
  8. Pia

    November 8, 2012 21:04

    Jeg har tatt massevis av bilder, og det er jeg glad for. Samtidig kan det bli for mye av det gode – jeg tok jo mange bilder “i gamle dager” – før vi fikk digitalt kamera. Da måtte jeg tenke meg om og spare på filmen. Nå er det bare å knipse i vei. Fordelen med det er at man tar mange flere vanlige hverdagsbilder – før var det liksom ferie og bursdager man prioriterte.
    Jeg har kutta ut å dra med meg kamera når ungene spiller konserter eller kamper, det ble forstyrrende, jeg ble mer opptatt av å få tatt bra bilder enn å følge med på det som skjedde på scenen/banen.

    [Reply]

    Reply
  9. Frøken Desibel

    November 9, 2012 10:20

    Åhh, jeg er veldig glad i alle de lysbildene som pappa har fiksa fra barndommens ferier. Det er god stemning når hele familien for en gangs skyld er samlet og prosjektoren dras fram:-)

    Jeg må for øvrig si at da jeg var utvekslingsstudent på videregående så satte jeg enormt stor pris på at min vertsmamma var en ekstrem cheif memory officer, ellers hadde jeg aldri hatt så mange fine dokumenterte minner fra året mitt utenlands ettersom jeg er elendig til å ta bilder selv.

    [Reply]

    Reply
  10. Moki

    November 9, 2012 10:26

    Jeg tar nesten aldri bilder. Jeg synes det er forstyrrende å styre med kamera istedenfor å være helt tilstede i det som skjer. Mannen min tar ganske mye bilder, men mest naturfoto av fine blader og rare insekter. På ett og annet bilde er barna med :-)
    Jeg savner allikevel ikke flere bilder, ett og annet holder for å huske for oss :-)

    [Reply]

    Reply
  11. Une

    November 12, 2012 10:58

    Alltid gøy med en fancy “diagnose”! Her er det dårlig med dokumentasjon på generell basis. Vel.. vi dokumenterer, men det er bare som en del av en liten pause midt i aktiviteten. Men har observert fenomenet på feks skøytebanen. Massevis av unger og pappaer som skøyter og morer seg på isen, mens mammaene står med telelinse og fryser på sidelinja. Hva er vitsen med dokumentasjon om man egentlig ikke har opplevd noe? Da tar jeg heller et blåmerke.

    [Reply]

    Reply
  12. Carina

    November 14, 2012 10:09

    Gjenkjennelig.. I hvert fall dette med å være mer opptatt med å dokumentere enn å oppleve, huske. I hvert fall på hjemmebane. Mens jeg ofte blir irritert på venninner som er mer opptatt av å ta Instagram-bilder av ølen, enn å drikkke den og snakke meg når vi er sammen, er jeg absolutt ikke like flink hjemme. Der må jeg innimellom minne meg selv på at alt ikke trenger å dokumenteres.

    Pappaen tar nok like mange bilder, og er den som tar ansvar for å overføre bilder fra mobil og kamera til PC, og for å fremkalle og lage fotobøker.
    Carinas siste bloggpost: Prinsesse?My Profile

    [Reply]

    Reply
  13. landsbyjenta

    November 24, 2012 22:07

    Jeg kjenner meg SÅÅÅ igjen i det du sier her:) Alltid jeg som tar bilder, med det resultat at det ser ut som mor er totalt fraværende i barndommen:)
    Når det gjelder filming har det avtatt noe veeeldig etter at nr 2 og 3 kom… Og redigeringa tok helt slutt etter at nr 2 kom… Men i dag har jeg bestemt meg for å komme igang med redigeringa igjen:)

    Jeg liker å dokumentere litt av hverdag og høytid, det er så koselig å se på senere. Men jeg vil selvfølgelig først og fremst være tilstede sammen m familien min:) Vi trenger ikke fange ALLE øyeblikkene på film/ bilde, he he:)

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


8 × = forty

CommentLuv badge