Når kroppen ikke sier fra

, , 69 Comments

Det er en ting jeg har gledet meg til å fortelle dere, og det er at da vi var i Chiang Mai i jula fant vi ut at jeg var blitt gravid. Det syntes vi var uvirkelig og fantastisk og overveldende og stort. Vi har fortalt det litt sånn etterhvert, først til familie, så til noen nære venner og enkelte kollegaer. Jeg fant ut at det var en god anledning å dele den store nyheten med resten av kollegaene mine på internseminaret denne uka. Riktignok hadde jeg en veldig liten blødning og litt brun spotting i helga, men både damen på legevakttelefonen og venner/bekjente med relevant erfaring mente at så lenge jeg ikke hadde vondt og/eller begynte å blø mye, var det ingen fare.

Torsdag denne uka var vi på ultralyd, det var dagen før jeg skulle begynne på uke 12. Vi var der i tjue minutter. Etter det var plutselig livet blitt helt annerledes.

Det viste seg at jeg har hatt noe de kaller missed abortion (MA). Lille embryo døde allerede i uke seks eller sju, men kroppen min har ikke skjønt at den ikke er gravid lengre. Den har tvert i mot fortsatt å produsere gravidehormoner og dermed sørget for at jeg har hatt alle symptomer som er å oppdrive. Kvalm? Check. Trøtt? Check. Oppblåst? Check. Pupper som vokser ut av alle bh’er og er ømme og vonde? Check. Hormoner som gjør meg sur og grinete? Check. Jeg har til og med vært hos legen på første svangerskapskontroll, tatt urinprøve og blodprøve samt sjekket blodtrykk – uten at de har funnet noe som helst galt. Jeg har fått fødeplass på Ullevål i august.

Jeg vet ikke hvordan det er å ha en spontanabort, jeg forestiller meg at det er helt fryktelig. Men da får man i det minste et forvarsel. Det er en slags prosess, det skjer noe. Man blør. Vi dro på ultralyd og forventet å få se og høre en sprell levende, bitteliten baby og fikk i stedet beskjed om at det ikke var noe liv, at det ikke hadde vært liv på fem-seks uker. Hvordan fordøyer man det? Hvordan forstår man det? Det hadde ikke hendt noe som helst, vi hadde bare vært på et legekontor i tjue minutter, og likevel var hele livet blitt snudd på hodet.

Før jeg ble gravid selv tenkte jeg på de første tre månedene av et svangerskap som en slags testperiode. Folk måtte jo forstå at de ikke kunne planlegge noe som helst, helst ikke begynne å glede seg noe særlig en gang, før etter de tre første månedene var gått og den største faren for spontanabort var over. Folk som gjorde det var litt dumme.

Men tre måneder er lenge. Man rekker å komme uendelig langt i den mentale prosessen, for ikke bare er man ekstremt klar over at man bærer et lite liv inne i seg – men det lille livet har også sine utmerkede metoder for å forsikre seg om at du ikke glemmer at det er der. Hvordan kan jeg la være å tenke på at jeg er gravid når jeg våkner om natta fordi jeg er kvalm? Eller om morgenen, når jeg nok en gang innser at halvparten av klærne ikke passer lengre. Eller om ettermiddagen, når jeg kollapser på sofaen etter en ikke helt fullført arbeidsdag.

Disse første ukene har ikke vært så veldig stas. Det har vært topp å være gravid, men jeg har gledet meg veldig til den neste fasen, når kvalmen og trøttheten blir borte, faren for spontanabort er mye mindre og en fin liten kul dukker opp under genseren. Sånn blir det ikke. Ikke nå. Vi er tilbake til før start.

Neste uke skal vi til Ullevål, kroppen min skal få hjelp til å kvitte seg med det den ikke klarer å kvitte seg med selv. Inntil da har jeg fortsatt gravidehormoner. Inntil da tror kroppen min fortsatt at jeg er gravid.

 

69 Responses

  1. Rosa Verden

    February 6, 2010 09:14

    Uff å uff.. Siden jeg ikke har opplevd sånnt selv. så har jeg også tenkt som du, at det som skjer før den 12. uken, da var det liksom ikke “meant to be”. At det er naturen sin måte å ordne opp i selv… Men nå kjenner jeg at jeg føler veldig med deg altså!! Og sender over en mental klem eller ti!!

    [Reply]

    Reply
  2. Delirium

    February 6, 2010 11:58

    Stor klem!

    Og ja, man rekker å glede seg en hel masse lenge før de første 12 ukene er over. Men jeg tror det er like greit å glede seg, man blir like trist om det går galt enten man har vært var og skeptisk eller unnet seg glede. Og den boblende gleden over å være gravid synes jeg man må få lov til å føle – begynne å planlegge, tenke og se fremtiden.

    Jeg håper du klarer å glede deg neste gang du blir gravid selv om det gikk galt denne gangen. Jeg har så masse medfølelse, jeg var så knyttet til min egen baby på det tidspunktet i forløpet du beskriver at jeg vet jeg hadde blitt knust om det gikk galt.

    En klem til.

    [Reply]

    Reply
  3. mykstart

    February 6, 2010 13:02

    Kjære frøken!
    Så trist å lese, men så fint allikevel at du skriver om det. Mange opplever slike kjipe ting, men holder det ofte for seg selv.
    Man blir gang på gang forundret over denne kroppen, og dette med graviditet. Der har vi ikke så mye vi skulle ha sagt, den holder bare på med sitt den, og gir oss innimellom kjipe overraskelser.
    Gode tanker sendes med deg på veien til Ullevålbesøket til uken.

    [Reply]

    Reply
  4. Mammadamen

    February 6, 2010 13:28

    Dette var trist å lese! Jeg føler med deg, og sender deg mange gode tanker. Håper at det vil ordne seg for dere snart! Pass godt på hverandre, men det høres det jo ut som dere er veldig flinke til. Klem

    [Reply]

    Reply
  5. Sandra

    February 6, 2010 14:22

    Stor trøsteklem til dere begge!
    Jeg vet akkurat hvordan du har det. Skjedde med meg også. Man går igjennom en sorgprosess etterpå, fordi som du sier, man rekker faktisk å forberede seg mentalt ganske mye på 3 mnd.
    Bruk litt tid og pleie deg selv ekstra akkurat nå. Det er ikke så uvanlig at dettes skjer, desverre.
    Trøsten er at neste gang frå du litt ekstra oppfølging og det går sannsynligvis veldig bra.

    Men jeg føler med deg akkurat nå. Stor kos og klem.

    PS,- jeg har fått to flotte gutter etterpå;-))

    [Reply]

    Reply
  6. marchi

    February 6, 2010 15:02

    så utrolig sterkt skrevet! dette var trist å lese :( i slike situasjoner blir ord fattige… Men sender varme tanker og håper dere er heldige og får en liten en en vakker dag

    Most people are stronger than they know, they just forget to believe in it sometimes.

    [Reply]

    Reply
  7. Clüver

    February 6, 2010 15:44

    Noe som jeg setter veldig pris på er at du faktisk deler dette med oss, da det er en ubeskrivelig hendelse, og ikke minst vanskelig. Man mister ord, og vet ikke helt hvordan man skal fordøye det når man leser det, eller prøve å si noe som skal være fornuftig så det hjelper deg.. Men jeg sender deg hvertfall en klem, og synes du er fantastisk sterk *klemme*

    [Reply]

    Reply
  8. kagh

    February 6, 2010 15:51

    Sterkt å lese (særlig for en som for ei uke siden ble far til en til). Sterkt, rørende, men samtidig litt fint at du er åpen om det. Det gjør at verden rundt deg også forstår at det faktisk har skjedd noe, og at du og dere nå har noe dere trenger å bearbeide.

    Det er noe med at mange holder helt tett om “de gode nyhetene” til etter tolvte uke. Hvorfor det, egentlig? Man føler en glede over å bli gravid som man gjerne vil dele med noen, og på tilsvarende måte kan man ha behov for forståelse eller omtanke om det går galt. Det er som flere har skrevet over her noe som dessverre skjer, men det betyr ikke at man trenger å holde det hemmelig. Det er ikke noe rasjonelt med at det skal være forbundet med skam å miste et barn – tvert om. Det er veldig trist, og det trenger både mor og far omtanke for.

    Lykke til på Ullevål, og lykke til med neste forsøk. Jeg unner dere virkelig å kjenne samme gleden igjen – og at den varer.

    [Reply]

    Reply
  9. AstridVU

    February 6, 2010 15:54

    Må si som noen over her; Så vondt å lese, men så viktig at du skriver! Oppdager stadig at det er mange som mistet det første barnet de bar på, men alle tror de er ‘den eneste i gjengen vår, for jeg har ikke hørt om noen andre’. Så ja, tror det er viktig å skrive om dette, viktig at du lar venner og kjære passe godt på deg og din kjære nå. Det er jo fint at folk vet nå som dere kanskje trenger litt ekstra omtanke. Vet det ikke er noen trøst, men tror det er et tall så høyt som 80% eller deromkring, som mister det første barnet de bærer på – mange vet ikke om det engang, tror det er vanlig menstruasjon. Men altså, mener det ikke som trøst – bare for å informere.

    Dette går deres vei igjen, forhåpentligvis snart! God, varm virituell klem til deg og Helten!

    [Reply]

    Reply
  10. tonita

    February 6, 2010 16:04

    Kroppen er ganske dum som fortsetter å sende gravide-signaler når lille embryo ikke lenger lever.
    Uten forvarsel bllir dette et sjokk, – og veldig vondt.

    Jeg tror likevel ikke det er bedre å oppleve en “vanlig” spontanabort, – det er en smertefull ting, – fysisk og psykisk.

    Krysser fingre for dere, – det går nok bedre neste gang.

    [Reply]

    Reply
  11. AM

    February 6, 2010 16:50

    Dette var sterkt å lese og utrolig trist :( Sender masse klemmer til deg og din kjære! Synes det er tøft og fint at du skriver om det, og jeg takker deg for at du gjør det! Stor klem!

    [Reply]

    Reply
  12. Lenemora

    February 6, 2010 17:41

    Hei!
    Jeg har opplevd akkurat det du beskriver. Min lille døde baby ble oppdaget i uke 12, slik som deg. Dette ville vært vårt 3. barn, vi hadde også fortalt absolutt alle om graviditeten…….jeg gråt og var lei meg en stund.
    Jeg fikk utskrapning på sykehuset, alt er en sorgtung prosess, men man kommer igjennom den hvis man våger å gå gjennom de slitsomme og vanskelige følelsene.
    Denne hendelsen er mange år siden, barnet vårt ville vært 14 år dette året.

    Ønsker deg alt godt og håper du har mennesker rundt deg som kan være deg for deg når du trenger det.

    Klem fra Lenemora

    [Reply]

    Reply
  13. Cathrine

    February 6, 2010 18:13

    Så bra!
    Ikke for det som har skjedd, det er helt for jævlig. Men for at du deler opplevelsen. Å fortelle om at man har mistet er desverre et tabubelagt område, selv om over 20% av alle graviditeter ender i en abort. Det er viktig for mange at du er åpen.

    Det er vondt å miste, helt jævlig er det. Jeg mistet første gang, i uke 13, like før forrige jul. Hadde litt spotting et par dager, hvorpå det en søndag eskalerte og vi måtte til legevakten og deretter til Ullevål for utskrap. De er flinke på Ullevål, jeg følte meg godt ivaretatt, håper også du blir det.

    Håper dere begge klarer å se at dere er en match, for når smerten/sorgen svinner bort (den gjør det), er det nye dager. Som du vet, denne julen var vi blitt tre.

    God klem.

    [Reply]

    Reply
  14. Mariann

    February 6, 2010 18:32

    Dette var trist. Mange varme tanker til deg og alle rundt deg. Og du skal vite at du skriver veldig, veldig bra om et så vanskelig og personlig tema.

    [Reply]

    Reply
  15. Aberlour

    February 6, 2010 20:48

    Svangerskap og fødsel er en kjempebelastning for kroppen (og alle de tusenmillioner med følelser man får ekstra i de 40 ukene det bør vare), men nå vet du i alle fall at eggbuss og svømmere finner hverandre i mylderet av alt som må klaffe, og det er dere heldige med selv om embryoet ikke ble til baby denne gangen. Neste gang så går det nok bedre :)

    [Reply]

    Reply
  16. k

    February 6, 2010 21:08

    Det er ikke ofte jeg blir rørt til tårer av noe jeg leser men nå sitter jeg og smågriner litt. Føler med dere og takk for at du delte med oss på en så vakker og gripende måte.

    [Reply]

    Reply
  17. Lene

    February 6, 2010 21:25

    Veldig fint beskrevet, og så fint at du deler! Jeg har to venninner som bege har gått gjennom det samme og begge har to små nå :) Det er visst vanligere enn man tror, derfor er det så bra at det skrives og deles og fortelles! Lykke til med alt det so kommer, det er godt dere har hverandre, og som Aberlour skrev: nå vet dere at det er mulig :)

    [Reply]

    Reply
  18. Hanne

    February 6, 2010 22:21

    Bruker ikke kommentere særlig ofte jeg..men nå ble jeg så veldig rørt og føler så inderlig med deg!
    Jeg vet ikke hvordan du har det, for har ikke miset..men vet hvor mye man rekker å tenke på/venne seg til tanken på baby i løpte av de første ukene.. og hvor redd man er for at akkurat det som har skjedd med deg skal skje.. Ønsker deg veldig lykke til videre og sender deg mange, mange varme tanker! Ta got vare på deg selv!!!

    [Reply]

    Reply
  19. E

    February 7, 2010 11:28

    Så utrolig trist å høre. Ønsker deg og Helten alt godt og sender varme tanker til dere. Jeg håper dere lykkes neste gang.
    Trøsteklem fra meg

    [Reply]

    Reply
  20. iruth

    February 7, 2010 12:47

    Stakkars dere, så grusomt. Du skriver helt nydelig lavmelt og når jeg leste begynnelsen tenkte jeg ”åh, frøken makeløs har blitt interiørblogger, og interiørbloggere blir alltid til mammabloggere, selvfølgelig!”, og etterpå ble jeg bare fryktelig, fryktelig lei meg på dine vegne. Og så kom jeg til å tenke på en episode av Jordmødrene der det handlet om seinaborter og en av jordmødrene sa noe sånn som at ”slike som henne slipper jeg aldri i tankene før de har fått et nytt barn”, og nå er det nok litt sånn med deg, vi ønsker alle så inderlig at det skal gå bra for deg, hvis det er det du etter hvert ønsker. Sender mange varme tanker.

    [Reply]

    Reply
  21. Tove

    February 7, 2010 21:21

    Så fint av deg at du velger å dele også dette på bloggen din. En tror jo ikke at det gjør inntrykk så tidlig i graviditeten, men uansett hva og hvor mye en hører om at en må vente, så gjør (i hvert fall ikke jeg) en noe annet enn å telle uker, dager og forberede seg mentalt til å bli flere.

    Har aldri opplevd det du forteller om, så kan ikke si at jeg skjønner deg helt. Men har brukt to år på å bli gravid, og det er tungt på mange måter. Håper kroppen din raskt og enkelt sier ja, takk til en til!

    Masse lykke til videre!
    Tove

    [Reply]

    Reply
  22. Sirèn

    February 7, 2010 22:11

    Hei,
    trist og opprivende her og nå. Men tiden går og plutselig er du gravid igjen! Da går d bra skal du se!! Trøst deg med at nå vet du iallfall at du kan bli gravid, d gjorde jeg. Etter en missed abortion har jeg nå to små. Ble gravid etter 3 mnd igjen. Dere blir sterkere sammen etter en hendelse som dette, og den som venter på noe godt, klarer å vente litt til…

    [Reply]

    Reply
  23. Synline

    February 7, 2010 23:54

    Så trist å lese.

    Jeg er av dem måtte slite for i det hele tatt å bli gravid, så jeg vet alt om hvor langt man kan komme i den mentale mammaprosessen på 12 uker.

    Så man mister jo ikke bare den lille. Man mister også alle forventningene man bygger opp rundt dette lille mennesket.

    Ta dere tid til å sørge. Det er lov.

    [Reply]

    Reply
  24. Snåta

    February 8, 2010 09:53

    Åh, jeg vet så inderlig vel hvordan dere føler dette! Har selv vært gjennom en MA og det er fælt. Man får forventninger.

    Lykke, lykke til! Hvis det er en trøst, så er det jo kroppens måte å fortelle at det ikke var leveduktig sånn at man slipper å ta evt vanskeligere valg senere. Tenker på dere:)

    [Reply]

    Reply
  25. fru storlien

    February 8, 2010 10:31

    varme tanker herfra! vanskelig å ikke gjenta veldig mange kloke ord i tidligere kommentarer, men vil gjerne si at den åpenheten dere har om dette vil være til hjelp siden. Man er jo gravid med en gang man oppdager det, og begynner å glede seg. Da blir det så mye vanskeligere å dele sorgen med andre i ettertid om noe går galt.

    [Reply]

    Reply
  26. Cathazaki

    February 8, 2010 11:02

    Kjäre deg. Jeg håper at du og Helten tar vare på hverandre, og at det går bedre neste gang. Har selv 2 barn, men har opplevd svangeskap som har gått galt hos slekt og venner. Det er vanskelig. Også for oss som er pårörende, å vite hva gjöre og si. Håper du har gode folk rundt deg (ikke bare her på bloggen :) som dere kan snakke med. Og håper det går bra å få kroppen i fas igjen.

    [Reply]

    Reply
  27. frikke

    February 8, 2010 13:12

    Uff, så utrolig trist å høre! Vil gi deg en stor klem, og håper kroppen din heretter er ærlig nok til å si i fra hvordan ståa egentlig er. Livet er rart, og i et mikrosekund kan alt snus opp og ned. På godt, og på vondt.

    [Reply]

    Reply
  28. Anita

    February 8, 2010 13:15

    Å nei… Vet ikke helt hva jeg skal skrive, men gir deg en klem og håper dere tar godt vare på hverandre nå… Som flere skriver, er det jo ikke til hinder for at du kan bli gravid igjen senere, selv om det akkurat nå er en fattig trøst.

    [Reply]

    Reply
  29. trine

    February 8, 2010 20:22

    Varme tanker til dere nå! Kudos til deg for å skrive om dette, sosiale medier trenger disse historiene også! Fast leser, men sjelden jeg kommenterer. Uansett – ta vare på hverandre!

    [Reply]

    Reply
  30. Prinsesse Villikke

    February 8, 2010 23:54

    Dette var veldig trist lesning! Jeg har ikke vært gjennom noe slikt selv, så jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

    Men du er heldig som har Helten, og Helten er heldig som har deg. Ta vare på hverandre. Og jeg velger å støtte det noen andre sa: Ta dere tid til å sørge. Det er lov.

    [Reply]

    Reply
  31. MEG

    February 9, 2010 17:30

    Dette er forste gang jeg skriver en kommentar (selv om jeg har lest bloggen din ganske lenge), men en mer passende anledning finner jeg neppe…

    Har aldri opplevd noe slikt selv sa jeg vet ikke helt hva jeg kan si, annet enn at jeg virkelig foler med dere og onsker dere av hele mitt hjerte lykke til neste gang dere bestemmer dere for a prove.

    [Reply]

    Frk. Tredje gang satt det Reply:

    Hei!

    Jeg vet godt hvordan dette føles. Nå gjennopplevde jeg følelsen fra når dette skjedde med meg og mannen min. Første gang var vi ti uker på vei. Andre gang tolv uker. MA begge gangene. Og en kropp i full gravideberedskap.

    Nå har vi en flott, bestemt og sterk (vet ikke om det har en sammenheng;) sønn på snart to år.

    Jeg lover deg at du vil føle deg bedre etter å ha vært på Ullevål. Men samtidig vil alltid følelsen fra disse dagene sitte litt i. Som et lite sårt punkt.

    Og jeg var sinna på alle gravide damer som fikk det til på første forsøk. Det er lov det også. Bare ikke si det til dem! :)

    Jeg synes det er tøft av deg å være så åpen. Det var jeg også. Og det hjalp. Plutselig kom historiene om SA og MA fra alle kanter. Mange opplever dette. Og mange bærer det som en dyp og litt flau hemmelighet. Mens det snarere er det motsatte som er tilfelle.

    Hvor mange ganger opplever vi ikke at pc-en henge seg opp og må restartes, at bilen ikke vil starte, eller at gjærdeigen ikke vil heve.

    Dette handler om å lage et menneske. Fra skrætsj. Uhyre komplisert. Jeg aner ikke hvordan man lager en nerve, utvikler en funksjonell lunge, langt mindre skaper hukommelse. Alt dette fikser kroppen selv. Klart det går galt noen ganger!

    Den verste følelse for meg å takle var at kroppen “lurte” meg. Ikke sa fra. Lot meg leve i troen på at det var et perfekt lite menneskeliv underveis der inne. Men det er kanskje uttrykk for vilje det også. Kroppen nekter å gi seg. “Var så godt i gang” “Det skal i hvertfall ikke stå på meg”…

    Jeg vil bare gi deg en klapp på skulderen, og en visshet om at du ikke er alene om å oppleve dette. Og at det er lov å kjenne på såre følelser. Du har rukket å komme langt i en prosess, som kuttes altfor brått av.

    Lykke til på Ullevål! Og lykke til neste gang!

    (Om det skulle sitte igjen – be om å få en tidlig ultralyd, så du slipper å gå i uvisshet. Det hjalp meg gjennom starten på mitt tredje svangerskap. Jeg fikk tilbud om ultralyd i uke 8, uke 10 og uke 13. )

    [Reply]

    Frk. Tredje gang satt det Reply:

    Sånn!

    Jeg skulle legge innn kommentar til Frk Makeløs, ikke svare foregående melding. Så ble det både svar og kommentar, typisk.

    Ikke meningen å herje på bloggen din!

    [Reply]

    Reply
  32. K

    February 10, 2010 09:45

    Kjære frøken og helten, sender mange klemmer og varme tanker!!! Dette var veldig sterkt å lese. Tusen takk for at du deler denne hendelsen med dine fine ord. Masse lykke til videre!!!

    [Reply]

    Reply
  33. Frk. Tredje gang satt det

    February 10, 2010 11:06

    Hei!

    Jeg vet godt hvordan dette føles. Nå gjennopplevde jeg følelsen fra når dette skjedde med meg og mannen min. Første gang var vi ti uker på vei. Andre gang tolv uker. MA begge gangene. Og en kropp i full gravideberedskap.

    Nå har vi en flott, bestemt og sterk (vet ikke om det har en sammenheng;) sønn på snart to år.

    Jeg lover deg at du vil føle deg bedre etter å ha vært på Ullevål. Men samtidig vil alltid følelsen fra disse dagene sitte litt i. Som et lite sårt punkt.

    Og jeg var sinna på alle gravide damer som fikk det til på første forsøk. Det er lov det også. Bare ikke si det til dem! :)

    Jeg synes det er tøft av deg å være så åpen. Det var jeg også. Og det hjalp. Plutselig kom historiene om SA og MA fra alle kanter. Mange opplever dette. Og mange bærer det som en dyp og litt flau hemmelighet. Mens det snarere er det motsatte som er tilfelle.

    Hvor mange ganger opplever vi ikke at pc-en henge seg opp og må restartes, at bilen ikke vil starte, eller at gjærdeigen ikke vil heve.

    Dette handler om å lage et menneske. Fra skrætsj. Uhyre komplisert. Jeg aner ikke hvordan man lager en nerve, utvikler en funksjonell lunge, langt mindre skaper hukommelse. Alt dette fikser kroppen selv. Klart det går galt noen ganger!

    Den verste følelse for meg å takle var at kroppen “lurte” meg. Ikke sa fra. Lot meg leve i troen på at det var et perfekt lite menneskeliv underveis der inne. Men det er kanskje uttrykk for vilje det også. Kroppen nekter å gi seg. “Var så godt i gang” “Det skal i hvertfall ikke stå på meg”…

    Jeg vil bare gi deg en klapp på skulderen, og en visshet om at du ikke er alene om å oppleve dette. Og at det er lov å kjenne på såre følelser. Du har rukket å komme langt i en prosess, som kuttes altfor brått av.

    Lykke til på Ullevål! Og lykke til neste gang!

    (Om det skulle sitte igjen – be om å få en tidlig ultralyd, så du slipper å gå i uvisshet. Det hjalp meg gjennom starten på mitt tredje svangerskap. Jeg fikk tilbud om ultralyd i uke 8, uke 10 og uke 13. )

    [Reply]

    Reply
  34. Mariel Alexandra

    February 24, 2010 15:14

    Hei!

    Så tøff du er som deler dette med oss! Det må være en helt grusom opplevelse, håper jeg slipper å oppleve noe slikt. Men du får prøve å se det positive at du og helten har flere muligheter. Og hvem vet kanskje det er den samme som kommer da, bare utsatte sammenkomsten! :)

    Liker bloggen din og deg veldig godt. Du er en veldig ekte person! Takk for at du blogger!!

    [Reply]

    Reply
  35. Major Graaskjegg

    February 27, 2010 16:48

    Hei froekna! Majoren er tilbake i verden etter 7 knallharde uker i fjellene i landet langt borte og sitter aa graater paa en moekkete cafe paa deres vegne. Saa ufattelig trist. Dere har begge all min sympati. Haaper det er morsommere lesning hos deg neste gang jeg logger meg paa verden igjen.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Hei Majoren, så hyggelig å se deg igjen her! Takk for tårer og sympati, det varmer. Vi har det langt bedre nå, hverdagen er stort sett tilbake.

    Ta vare på deg selv langt der borte!

    [Reply]

    Reply
  36. Tanja

    July 8, 2010 08:04

    Hei vet denne komentaren kommer lenge etter at dette innleget ble skrevet.
    Og selv om jeg syns det er trist at noen mister sin lille er det godt å vite at det er ikke bare meg. fikk konstantert Ma for to dager siden i uke 10 den hadde vært død i en halv uke og jeg hadde vært livredd og sikker på dette siden lørdag. Skjønner godt dette med å la folk vite jeg skullle vente med å si det men måtte bare fortelle det og den omsorgen og trøsten som mamma og søster har gitt disse to dagene er helt uvurderlig trur ikke de kunne vist den på samme måte hvis de først fikk høre det etterpå

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Så utrolig leit å høre, det er virkelig vondt og opprivende når det skjer. Godt at du har noen som passer på deg, det er kjempeviktig. Husk å si fra til dem at de ikke får lov til å glemme før du selv har kommet deg gjennom, det kan ta lengre tid enn de tror – men det trenger ikke ta årevis heller. Der er vi forskjellige.

    Sender masse gode klemmer og håper at du får det bedre snart. Jeg tror framtiden er lys for oss begge! :-)

    [Reply]

    kathrine Reply:

    Ja,MA er forferdelig.. Jeg mistet i uke 5 i apr 2010, og nå i går var jeg på sykehuset etter en ny MA, i uke 10… Jeg blir ekstra redd nå som det har skjedd 2 ganger ,da ønske om et barn er så sterkt. Vi er lovd bedre oppfølging nå,men redselen for en ny MA er der…:S Hvordan klarte du å motivere deg for et nytt svangerskap?
    Gledelig og høre det kan gå bra 3.gangen!!

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Kjære deg, så vondt å lese. Jeg har bare hatt en MA, dette er mitt andre svangerskap og det ser ut til å gå veldig bra. Men det er klart, vi var jo ekstra nervøse i begynnelsen denne gangen når det gikk galt sist gang. Turte ikke ta graviditeten innover oss før vi hadde vært på privat UL i ca uke 8, pluss at jeg maste meg til en henvisning til ekstra UL i ca uke 13. Og jeg er ekstra påpasselig med det meste, faller sikkert inn i kategorien hysterisk førstegangsfødende :-)

    Jeg skjønner godt at du er redd for en ny MA nå, det må være enda vanskeligere etter to MA-er enn etter en. Fint at dere har blitt lovet bedre oppfølging, selv om man vel ikke anser det som noe medisinsk problem før etter tre spontanaborter. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til deg, annet enn at du ikke må gi opp håpet. Når du kjenner bebbisen sparke inni magen din første gangen, så er det verdt alle tårene!

    Husk å ta vare på hverandre. Stor klem herfra, og masse lykke til!

    [Reply]

    Reply
  37. Prinsesse Villikke

    December 9, 2013 18:40

    8. februar 2010 kommenterte jeg dette innlegget, og jeg skrev blant annet at jeg valgte å støtte det noen andre skrev; “Ta dere tid til å sørge. Det er lov”. På dette tidspunktet hadde jeg så vidt møtt Mannen, og jeg var ikke i nærheten av å tenke på graviditet eller barn. Jeg hadde derfor ingen forutsetninger for å gi deg råd.

    I dag, nesten fire år senere, kom jeg på at du hadde hatt en MA og at jeg ville gå til bloggen din for å lese dette innlegget. Jeg leser, og jeg gråter, fordi vi hadde en SA i slutten av uke 13 i høst, og jeg kjenner meg igjen i en del av det du skriver. Jeg ser plutselig at jeg selv har kommentert, og jeg blir nesten rørt over hvor treffende kommentaren min er. 9 uker etter SA-en, er alt jeg gjør å sørge. Mange ser ut til å mene at min sorg ikke er berettiget, men jeg velger å følge mitt eget råd. Jeg tar meg tid til å sørge, fordi det er lov.

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply to K

(*) Required, Your email will not be published


7 − three =

CommentLuv badge