Noen dager gråter jeg

, , 42 Comments

Noen dager gråter jeg. Fordi magen min ikke er så stram som den pleide å være, øyenbrynene er ikke så pent nappet og garderoben slett ikke så oppdatert som den en gang var. Jeg gråter fordi jeg har mørke ringer under øynene, fordi det er lenge siden jeg har følt meg pen og fordi jeg har så lite tid for meg selv. Og så tenker jeg at det var jo dette jeg ville, det var dette jeg ønsket meg og drømte om og lengtet etter. Jeg har verdens beste sønn, et lykkelig forhold, god helse, spennende jobb, romslig leilighet, fine venner og stabil økonomi – likevel gråter jeg noen dager, og ønsker meg det jeg hadde før.

Noen dager er jeg så sliten at det føles som jeg holder på å revne. Hvis lille Bollla og jeg har sovet dårlig og begge er slitne og uopplagte helt fra vi våkner om morgenen. Og så får han ikke til å sove på dagen som han trenger, men skriker og skriker, og jeg går fullstendig fra konseptene av frustrasjon fordi jeg orker ikke – virkelig orker ikke – mer, har ingenting mer å gi, klarer ikke, makter ikke. Så drar vi på trilletur og jeg går som en zombie bak vogna, takk Gud for at det er sol så jeg kan ha på solbriller, verden er uinteressant og tåkelagt, jeg enser ingen og ingenting og skulle bare ønske det var jeg som kunne ligge under dyna i en vogn som noen dyttet rundt på i timesvis.

Men det er det ikke og Bolla skriker og får ikke sove og jeg blir stadig mer desperat. Plutselig sitter jeg av alle steder i trappa til et parkeringshus mens jeg ammer og banner så rolig jeg kan til den bittelille ungen min – prøver å balansere mitt behov for å få ut frustrasjon med hans behov for en trygg og rolig mamma. Kjærlig banning, mild stemme. Kan du ikke være så snill og se til i helvete å slutte å skrike, lille elskling?, hvisker jeg til han.

Det er sånne dager jeg er helt hundreogtjue prosent sikker på at jeg aldri aldri aldri skal gjøre dette flere ganger. Jeg elsker lille Bolla, han er verdens mest vidunderlige unge og jeg ville ikke vært han foruten, men aldri i livet at jeg vil gå gravid og føde og prøve å overleve den første babytiden igjen. Skal vi få flere unger blir det adopsjon, banna bein.

Så går vi hjem og plutselig er han som en liten sol, jeg skjønner ikke hvordan det går an. Og jeg innser at det må være en hel del hormoner i sving når jeg på mystisk vis klarer å hente meg sånn noenlunde inn igjen i løpet av fem minutter med store, strålende babysmil. Og så ler han for aller første gang i sitt liv, ler av den rare mammaen sin som lager tøysefjes og lange vokaler, ler med hele ansiktet mens armer og bein går i alle retninger og jeg vet at jeg kommer til å klare morgendagen også.  Selvsagt gjør jeg det. Men hvis det blir noen neste gang så vil jeg ha en fiks ferdig ettåring fra Kina.

Illustrasjon: Rebecca

 

42 Responses

  1. underveis

    May 16, 2011 21:27

    Kjære deg. Du setter jo så bra ord på dette. Jeg tenker at jeg hadde hatt veldig godt av å ha en blogg å skrive på da jeg gikk hjemme og gråt med mine første to. En får jo litt grep om seg selv ved å skrive om det i hvertfall.
    Det er ikke stort vi kan skrive tilbake til deg som “hjelper”. At det er gjenkjennelig endrer jo ikke noe for deg. At det “går over” spiller vel liten rolle akkurat nå. Jeg minnes ihvertfall at jeg syntes hvert døgn var uendelig. For å ikke snakke om hver natt. Jeg satt i senga og gråt og gråt, ammet og gråt.
    Det er vel heller ikke stort å hente for deg i å høre at det er “bra” at noen setter ord på det strevsomme og vonde også – at ikke alle er struttende lykkelige med nyskrevne artikler til Samtiden før babyen er en måned og nysydde antrekk til den lille (som selvfølgelig sover hele natta). Så enkelt er det da ikke ….
    Jeg kjenner deg jo ikke – men kjenner meg jo ganske mye igjen i deg. For noen år siden da… Jeg har ikke tenkt å være noen bedreviter eller naiv “floskel-trøster”. Men jeg får jo lyst til å gjøre noe for deg som skriver dette.
    Kanskje jeg kan si dette til deg; Denne pendlingen mellom gråten og fortvilelsen og maktesløsheten – og på den andre siden lykken og gleden – det er da en nærhet til livet som knapt oppnås på andre måter i hvertfall, selv om det kan føles mer krevende enn en makter å være så midt oppi det.

    med de beste ønsker

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ja, det er fantastisk å ha en blogg nå. I dag har jeg lest gjennom gamle tekster, om MA-en i fjor vinter, om første gang vi så lille Bolla på ultralyd og den første teksten jeg skrev da vi hadde kommet hjem fra sykehuset. Og så leste jeg alle kommentarene under, fra dere kloke, rause, vakre mennesker. Det er fint å minne seg selv på hvor stort alt sammen er, det hender jo at det blir litt borte i hverdagskaoset..

    Nyskrevet artikkel til Samtiden har jeg så definitivt ikke, men jeg strutter jo av lykke sånn inni mellom. Og innimellom er jeg så lei og sliten at jeg bare har lyst til å legge med ned på nærmeste parkbenk.

    Så nærhet til livet ja, det er hvertfall helt sant. Takk for nydelig kommentar!

    [Reply]

    Reply
  2. Pia

    May 16, 2011 22:14

    Heisan!

    Vet ikke om det er noen trøst om jeg skriver at “sånn er det bare!”. Men sånn er det bare. Jeg har vært gjennom dette fire ganger, synes den første tida er slitsom – det går i ett, lite søvn, pupp hele tida…Men man klarer det, man kommer seg gjennom det. Når babyen en rundt tre måneder roer det seg som regel med skrikinga. Og sakte, men sikkert går ting seg til. Det blir ikke som før. Men det blir fint. Masse lykke til!

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Han runder faktisk tolv uker i morgen, på selveste søttende mai. Vi skjønner hverandre stadig bedre heldigvis, men jeg ser frem til at vi får litt mer ordnings på rutiner og denslags. Regner med at jeg har en liten jobb å gjøre der, men det blir nok bra. Han er jo et praktbarn :-) Takk!

    [Reply]

    Reply
  3. Åshild

    May 16, 2011 22:26

    Du har fått to flotte kommentarer allerede på et flott innlegg.

    Den første av mine to skrek av kolikk og jeg hadde lyst til å kaste han ut gjennom vinduet. Dette fortalte jeg til min søster. Hun sa at det var bra for meg at jeg turde å si det høyt til noen. Mange gjør ikke det. Du har bloggen.

    Nummer to snudde døgnet, og jeg ammet hele natta. Tilslutt fikk hun sovemedisin og hele familien fikk sove.

    Jeg kunne ikke tenkt meg livet uten mine nå voksne barn!

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Kolikk høres helt fælt ut, jeg fatter ikke hvordan man orker. Alenemødre har også vokst i mine øyne de siste månedene, nå er de omtrent like høye som Oslo Plaza. Respekt!

    Kaste ungen ut av vinduet, ja definitivt. Trenger ikke ha kolikkunge for å ville det. Men det er et visst forventningspress om at man skal ha det fryktelig bra hele tiden. Enten det – eller helt forferdelig, tror jeg. Sånn midt imellom er kanskje litt kjedelig å høre om?

    Nei, man vil jo ikke bytte dem bort for alt i verden. Bare av og til, sånn noen timer annenhver torsdag for eksempel.. :-)

    [Reply]

    TantO Reply:

    Ja, hvor bor du? HAr du ikke noen som kan avløse deg noen timer? Jeg kan godt hjelpe til et par timer hver 14.dag, fikk en del hjelp av naboer og frivillighetssentral sjøl i min tid som alenemor med nokså små barn.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Kjære deg, for et fantastisk tilbud! Jeg har forsåvidt familie i nærheten og ser i ettertid at jeg nok burde vært flinkere til å be dem om hjelp og avlastning. Nå er ungen blitt 20 mnd, begynt i barnehagen og jeg har stort sett sluttet å gråte.
    Tusen tusen takk for din raushet og omtenksomhet! Men det er en stund siden jeg skrev dette og nå klarer vi oss i grunnen veldig bra :-)
    Frøken Makeløss siste bloggpost: Til P1 for å snakke om gatekeepingMy Profile

    Reply
  4. Hanne

    May 17, 2011 00:27

    Jeg kjenner meg veldig godt igjen fra da jeg fikk Storebror – det kan være en beintøff overgang, uansett hvor vidunderlig mirakelbarn man har fått.

    Men du må altså aldri, aldri, aldri tro at det bare er noen picknick å få en “fiks ferdig ettåring fra Kina” heller, altså. Jeg anbefaler gjerne adopsjon. Det er et praktfullt alternativ. lMen det er ikke noe lettvint alternativ.

    Uansett, fra en som har prøvd begge deler: Det blir bare bedre og bedre, for hver eneste dag. Kors på halsen.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Du har sikkert rett. Akkurat nå virker det jo forlokkende å kunne slippe ni tunge gravidemåneder, en vond fødsel og så den første kaotiske perioden, men adopsjon har helt sikkert sine slitsomme utfordringer.

    Jeg tror deg! Og det er bra nå også altså. Bare noen dager som er litt slitsomme.. :-)

    [Reply]

    Reply
  5. femte etasje

    May 17, 2011 10:28

    Ja, jeg vet ikke…alle jeg kjenner sier noe av det samme, om en ikke så velformulert. Og ettersom alle jeg kjenner savner livet de hadde før, selv om det selvsagt er helt FANTASTISK nå, tror jeg kanskje at jeg skal klare meg uten barn her i livet.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Det er helt fantastisk. Virkelig, det aller største noengang. Og det aller mest slitsomme, frustrerende, utmattende. Det er som Underveis sier lengre her oppe, man er virkelig nærme livet :-)

    [Reply]

    Reply
  6. Linda

    May 17, 2011 11:47

    Amen.

    Noe annet som har slått meg er at mine venninner som har barn ikke fortalte meg om de endeløse nettene, gråtingen og lysten til å hive det lille gullet ut av vinduet før ETTER at jeg selv fikk barn. Ikke for at det ville endret lysten til å få barn selv, men kunne kanskje vært nyttig i forhold til å realitetsorientere egne forventninger…

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg visste om dette med å hive ungen ut av vinduet og jeg visste at det kom til å bli slitsomt. Men syns liksom ikke det har hjulpet likevel, for er man sliten så er man jo det. På den annen side – hadde jeg trodd at det skulle bli en spasertur i parken så hadde kanskje sjokket blitt enda større.

    [Reply]

    Reply
  7. Hege

    May 17, 2011 15:35

    åh herregud, kjenner meg så enormt godt igjen i det du skriver.

    og nå sitter jeg her, med en 6 åring, og har faktisk overlevd så langt.
    Det er ennå tunge stunder, og ennå en mor som kan gråte i stillhet fordi hun er så sliten. Men vi har også hatt utrolig mange fantastiske stunder. Øyeblikk bare vi to har delt.

    Verpesjuken begynner faktisk å melde seg igjen, men når jeg tenker tilbake på frustrasjon, desperasjon, gråtende mor og skrikende baby, lange netter og dager som aldri tar slutt… sigh.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Det er jo de øyeblikkene som veier opp for alt. Når han smiler når han ser mammaen sin, eller roer seg når han får være hos meg. Det er magisk. Jeg ville aldri i verden byttet det bort, men fyttikatta så slitsomt det er noen ganger..

    [Reply]

    Reply
  8. Tonje

    May 17, 2011 15:58

    Jeg vil bare si at jeg synes det er så bra at du tør og skrive dette, også så bra som du skriver det! Disse tekstene dine burde vært en del av forberedelsene på samme måte som info om amming og annet som står på sjekklista for svangerskapskontroller. For og til er det nok bare sånn at ingen av oppskriftene på sovende baby faktisk funker, og det eneste som står igjen er å komme seg gjennom det med vettet i behold!
    Jeg har ikke barn selv, men jobbet en periode på nyfødtavdeling og hadde ansvaret for trillinger. Etter en vakt på åtte timer var jeg utslitt. Hvordan moren klarte seg alene med alle tre etter hjemreise har jeg virkelig ingen anelse om.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Oi, takk! Så veldig stas å høre, nå ble jeg ordentlig glad :-)
    Trillinger ja, du store verden. Og alenemødre! Jeg kan ikke få sagt det ofte nok; respekt!

    [Reply]

    Reply
  9. Heidi

    May 17, 2011 20:11

    Så fint og ærlig skrevet!! En blogg etter mitt hjerte!! Du har herved en ny følger! Mammalivet er mye følelser på godt og vondt….Og trøtthet…Trøtt, trøttere, mamma…..Hilsen meg som skal legge meg snart, selv om klokka er åtte. Men her begynte dagen kl fem….

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Så hyggelig, takk skal du ha! Nå er det straks natta her også, gitt :-)

    [Reply]

    Reply
  10. Anita

    May 18, 2011 04:43

    Åh, så lett å kjenne igjen! Mine jenter er 9 1/2 og 13 nå (og vi har andre utfordringer…), men jeg husker som det var i går å være konstant zombie i hodet med sprittusjringer under øynene og gråten i halsen.

    Husker jeg ble sjeleglad da en kollega av den åpne og ærlige typen sa at “egentlig synes jeg det var helt pyton da ungene var bittesmå. Alle sa jeg burde være overlykkelig, men jeg syntes bare alt var dritt”… For det var slik jeg følte det og. Så vi er flere – mange flere. Det er bare det at bl.a. jeg ikke torde å si det høyt.

    [Reply]

    Reply
  11. Silje

    May 18, 2011 10:18

    -“fiks ferdig barn fra Kina”…ja, hadde det bare vært så enkelt. …

    Min kjære og jeg prøvde i 7 år å få barn på (først) den normale måten, og deretter hadde vi tre prøverørsforsøk. Uten hell. Til slutt ønsket vi å adoptere, slett ikke for di det var noen nest-best løsning, men kun fordi vi er så store egoister at vi ønsket oss barn over alt på jorden. Måneder og etterhvert år med lengsel etter dette barnet gjorde at vi til slutt sa “Nei, dette orker vi ikke” Da hadde jeg vært sykemeldt i perioder pga depresjon, følte meg som verdens mest misslykka kvinne…. Nå begynner vi å akseptere at vi blir barnløse, utrolig tøft og vondt, men sånn er livet. Så ja, det er slitsomt å få barn, men det er jævlig slitsomt å IKKE få barn også.
    Lykke til i rollen som mamma, jeg er sikker på at du er en helt fantastisk mamma for lille Bolla di:)

    [Reply]

    Reply
  12. Ane

    May 18, 2011 15:26

    Huff da, hold ut! STOR respekt til deg som har en liten en og som tør å skrive åpent om dette temaet =)

    Men samtidig må jeg bare få lov til å kommentere dette med kinabarn… Jeg kjenner et par som nå har ventet i 7 lange år på å få lov til adoptere, og som nå endelig har fått en liten gutt fra kina. Grunnen til at de har ventet så lenge i kø er at det rett og slett er for få barn i forhold til hvor mange som ønsker å adoptere. Kanskje det kan være en tankevekker for noen, for man er jo faktisk fantastisk heldig dersom man kan få egne, biologiske barn! Det er sikkert ikke så lett å tenke på nå, men kanskje det blir lettere etterhvert som småen blir større, og gledene ved han forhåpentligvis blir større. Og så må det da være fryktelig stusselig å være enebarn hele livet…..

    [Reply]

    Reply
  13. Malin

    May 19, 2011 12:25

    Jeg har en jente som er 8 uker idag og jeg fikk tips om bloggen din. Du beskriver hvordan du føler det på en utrolig flott og åpen måte og jeg er enig med Tonje i at dette kunne vært brukt i fødselsforberedende på helsestasjonen, for jeg er sikker på at veldig mange føler det slik. Jeg er uten tvil en av de som liker babytiden mindre enn tiden etter at de blir 1 år. Jeg har en nydelig jente på 3 år og hun er helt fantastisk men babytiden med henne var et lite mareritt. Takk for flott lesing!

    [Reply]

    Reply
  14. Mammadamen

    May 20, 2011 18:37

    Jeg tror mange kjenner seg godt igjen i det du skriver, men jeg tror ikke alle tør si det. Det er dumt! Selvfølgelig er det mange følelser med en så stor endring som å bli mamma!

    Håper du og dine har en fin helg!

    Karianne:)

    [Reply]

    Reply
  15. Cathrine

    May 22, 2011 00:04

    Det er i sånne stunder man må få lov å rusle rundt i hva slags sko og klær man vil, uten å føle på at noen skal mene noe om det. Man velger det som er mest komfortabelt og enkelt for den slitne kroppen og det trøtte hode, som ikke engang klarer å bry seg om det. De nederste trinnene på Maslows behovspyramide er helt ok. Å klatre virker uendelig fjernt…

    Livet er læring, at du er sliten nå det er forståelig. Men om det er noe trøst så er det denslags erfaring blir man klokere av.

    [Reply]

    Reply
  16. Annix

    May 22, 2011 19:50

    Du burde lese Heidi og Ellen Lindes bok Resten av livet. Der er det mye fint å kjenne seg igjen i! :-) (ps: anbefaler også Nu, jævlar! av Heidi Linde.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Den har jeg lest – og er helt enig i at den er veldig fin. Faktisk har jeg ikke bare lest den selv, men også gitt bort flere eksemplarer OG kan skryte på meg å kjenne selveste Ellen Linde. Yay! Hun er verdens søteste, om du lurer.

    Nu, jävlar står dessuten på ønskelisten min for bursdagen (som var i går). Så her traff du virkelig spot on :-)

    [Reply]

    Reply
  17. Stian

    May 24, 2011 22:00

    Du må la mannen ta alle trilleturer ute når han er hjemme. Eksen sendte meg resolutt ut med vogna så sant jeg var hjemme fra jobb for selv å få noen minutter på øret. “Kom ikke hjem før hun er sulten!!!” var ordren. Det funket, det. Så delte vi 50/50 på hjemmepermisjonen, men det var for at eksen jobbet 3 minutter gange hjemmefra (vi bodde ikke i Oslo) og kom hjem med puppen i lønsjen.

    [Reply]

    Reply
  18. Åsa

    May 26, 2011 17:53

    Kjenner meg godt igjen. Uten søvn blir man gal. Min gutt har store søvnproblemer og sover lite. Takk og lov for en snill sambo som villig deler på nattevåken. Disse fine ordene fra Gro Nylander har hjulpet meg mange ganger.
    “Kan du klare – midt i trettheten – å øve deg på å nyte natten med barnet ditt. Nyte følelsen av at dere to utgjør en liten øy midt i menneskeheten. Den varme, urolige lille kroppen som er så intenst levende. Nattestillhet når barnet omsider roer seg. Freden når dere begge gradvis glir inn i søvnen. Aldri noensinne vil du være så ettertraktet, så totalt elsket, så absolutt nødvendig for noen. Det kommer netter senere i livet, da du vil savne nærheten sårt. Når store barn vrir seg utålmodig bort fra din kjærtegnende hånd og ikke lenger vil ha godnattkos. Når tenåringen er ute om natten og du er fra deg av engstelse. Når redet er tomt for barn og du plutselig kjenner at egentlig gikk de altfor fort, gullårene. Så jobb litt med deg selv nå. Kjenn at nattestundene med barnet også er gode – hvis du klarer…”

    [Reply]

    Reply
  19. Helene

    May 27, 2011 13:58

    Hvis du mangler søvn bør “noen” (mannen din) trå til og bære rundt på småen mens du sover noen timer. Jeg hadde veldig sove spise barn, dvs at jeg ammet dem til de gikk i “koma” og sov selv mens de sov – sov gjerne om dagen også;-) Trikset for å amme dem slik at de sover er ifølge Anna Wahlgren å tømme brystet skikkelig, slik at de får i seg den siste fete ettermelken. Dette bommet jeg på i starten fordi jeg hadde lært å bytte bryst (på sykehuset)for å ikke bli “skeiv” etter ammeslutt. Jeg løste det med å amme lenge på en side (kan ta en liten rapepause, men legge til samme side etterpå), og når ungen våknet etter noen timer (ca 3) og etterhvert var sulten igjen så ok jeg andre side. Byttet gifteringen over på andre hånd for å huske hvilken side som var “neste ut”….

    [Reply]

    Reply
  20. Life as I know it

    May 29, 2011 01:09

    Det er slik det er det med babyer… Selv har jeg hatt to fra før og nå har jeg tvillinger på vei :-)

    Min lille gull jente på 20 mnd. Tok nesten knekken på meg… hun skrek dag og natt i ca 1 år….. Hun hadde kolikk som det virkelig står respekt av… Jeg tenkte også mange ganger at dette klarer jeg ikke, ettersom jeg var alene om hele ansvaret så måtte jeg bare henge i tråden og ofre meg (og det gjør man jo for sine barn, jeg ofrer iallefall alt for dem)
    Jeg raste ned i vekt tilslutt veide jeg langt under 50 kilo og det er ganske lite når man er 1.70 høy. Da jeg tittet meg i speilet så kjente jeg ikke meg selv igjen….Da gråt jeg….

    Aldri, aldri aldri mer skulle jeg ha barn……

    He he he … ja ja…gikk ikke lang tid da før jeg glemte meg bort…. Gleder meg stort til tvillingene kommer… og om den første tiden/året blir et helvete så vet jeg at det blir FANTASTISK ! (For jeg har en på 15 år også….så jeg vet at det er bare en liten brøkdel av tiden som er ille… alle gledene og kjærligheten man har i vente… det er sååå utrolig mye mer…. :-)

    Men om du har en mann så bør jo han stille opp…..

    Blir bra når dere kommer dere ut av denne tiden forstår du… men det kan vare ganske lenge…. Hold ut..
    LYKKE TIL :-)

    [Reply]

    Reply
  21. Carina

    June 1, 2011 09:48

    Kjære Frøken Makeløs! Så veldig, veldig glad jeg ble for å oppdage bloggen din! Du kan jammen skrive:)

    Like glad ble jeg ikke av å lese innlegget ditt. Er temmelig ny i mammagamet selv, og kjenner meg så veldig igjen i det du skriver. Kanskje med en liten omformulering av typen, “i noen måneder” gråt jeg. Ikke hver dag, men som en kontinuerlig berg og dalbane.Kjærlig banning ved amming ble ofte benyttet her også..uten at lille snupp ser ut til å bære nag i dag.

    Man tror man er forberedt på at det skal bli slitsomt, men det går ikke, tror jeg. Spesielt ikke på den følelesesmessige utmattelsen.. Men hva hjelper det egentlig deg at jeg ble overivrig etter å dele av egen erfaring i ditt kommentarfelt?;) jeg ville bare si at du er tøff, som holder ut, og som deler dette! Lykke til videre alle tre!!:) Her løsnet mye etter de tre første månedene. Så, nå smiles det i grunn mer enn det gråtes;) (hos de eldste riktignok!)

    – Carina

    [Reply]

    Reply
  22. A.N.

    June 2, 2011 13:58

    Jeg fikk vondt i sjela når jeg leste dette. Det ER og var meg! Min datter er nå 6 måneder, og jeg tenker fortsatt: er det tabu med enebarn fordi man ikke klarer en ny nyfødt?? … det var GRUSOMT den første tiden. Rett og slett!!!

    Jeg måtte bare si det, og så må jeg bare si at nå – når hun er 6 måneder syns jeg faktisk det er mye mye bedre! :)og har vært det en stund.

    Klem fra en du ikke kjenner.

    [Reply]

    Reply
  23. Marte

    June 3, 2011 23:28

    Hei!
    Jeg kom over bloggen din gjennom en venninne. Jeg kjenner meg veldig igjen i dette innlegget! Jeg har en 12 uker gammel sønn som har drevet meg til vanvidd i dag, men akk så skjønn han er når han smiler! Nå sitter jeg oppe kl.halv 12 på kvelden og burde egentlig vært i seng og fått all den søvnen jeg sårt trenger, men har et desperat behov for litt alene- tid og derfor “spiser jeg opp” den dyrebare søvn- sjansen jeg har.
    Godt når andre setter ogrd på udefinerbare følelser!
    Lykke til til deg videre!

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


+ eight = 13

CommentLuv badge