Obligatorisk fedrekvote?

, , 17 Comments

I spørsmålsrunden fikk jeg blant annet spørsmål om hva jeg mener om obligatorisk fedrekvote – og det mener jeg i grunnen så mye om at det måtte bli en egen post. Den kommer her.

Først og fremst: Fedrekvoten er ikke obligatorisk. Den er et tilbud til deg fra velferdsstaten Norge som du kan velge å takke ja eller nei til. Hvis far ikke vil eller (mener at han) ikke kan være borte fra jobb i de ti ukene som er forbeholdt han, så er det ingen som tvinger han til det. Hvis foreldrene ønsker det kan mor uansett være hjemme i permisjon i enten 36 uker med 100 prosent lønn eller 46 uker med 80 prosent lønn. I internasjonal sammenheng (med unntak av de nordiske landene) er dette faktisk et temmelig enestående godt tilbud. Antall permisjonsuker har økt jevnt og trutt siden søttitallet, ikke som en naturlov men basert på politisk vilje. Det er jo faktisk ikke slik at mor fra naturens side har krav på det totale antall permisjonsuker som vi til enhver tid har i Norge – og så kommer den slemme Staten og gir bort noen av disse ukene til far.

Både foreldrepenger og fedrekvote er jo politiske virkemidler som vi i Norge tar oss råd til å dekke fordi vi mener det er verdt det. Vi har mange slike politiske virkemidler som i større eller mindre grad er med på å styre landet i den retningen vi ønsker. For eksempel kan jeg, hvis jeg vil, flytte til Nordnorge og få lavere skatt, mindre studielån og billigere strøm – men siden jeg trives i Oslo så velger jeg å stå over det tilbudet fra Regjeringen.  Fedrekvote derimot, sier jeg hjertelig og rungende ja til.

Det er det ikke alle som gjør – og det er forsåvidt helt greit. Og for ordens skyld; ordningen er ikke perfekt, det finnes en masse tilfeller der det er upraktisk eller umulig for far å ta ut ti uker permisjon og selvsagt skal ingen tvinges til å være hjemme med egne barn. Det er det da heller ingen som blir. Men hvis vi ser bort fra spesialtilfellene så er det en del argumenter som går igjen i diskusjonene om fedrekvote. Blant annet disse:

♥ Far er helt uunnværlig på jobben.
Jeg kjenner den følelsen! Hvordan i all verden skal de klare seg uten meg? Men så gjør de jo det, faktisk går det overraskende bra. Kirkegårdene er fulle av uerstattelige mennesker, og så videre. Er det ikke i grunnen litt morsomt at det er så mange menn som er så helt forskrekkelig uunnværlige i arbeidslivet?
Men ok, ti uker permisjon er kanskje ikke helt optimal fraværslengde, jeg ser den. Litt for lenge til at ting bare kan få vente, og litt for kort til å få inn en vikar. Da er det jo flaks at det finnes muligheter for fleksibelt uttak og at det dessuten ikke er noe i veien for at far tar ut lengre permisjon enn de ti ukene som er forbeholdt han.

♥ Barnet trenger mor.
Det er bare mor som kan amme, men bortsett fra det er far faktisk ganske så brukbar. Dessuten tror jeg alle adoptivforeldre der ute kan skrive under på at barn kan ha det aldeles utmerket også helt uten sitt biologiske opphav. Stabil og kjærlig omsorg må vel være poenget her?

♥ Far syns ikke det er så spennende med babyer, han liker bedre litt større barn.
Vel, far kan ta ut sin del av permisjonen helt frem til barnet er tre år gammelt. Da er det kanskje ikke tenåring ennå, men ikke spebarn heller.

For egen del så har Helten og jeg fordelt permisjonen slik at jeg tar åtte måneder og han tar fem, med åtti prosent lønn. Grunnen til at jeg bare (?) tar åtte måneder er ikke at jeg ikke gjerne ville vært hjemme lengst mulig, for det vil jeg – men det vil han også. Jeg tenker at foreldrepermisjonen er vår, ikke min - og føler meg riktig riktig heldig som har en kjæreste som ønsker å være hjemme med vårt felles barn. Og selv om det sikkert kommer til å røske hardt i mammahjertet mitt den dagen jeg må gå tilbake på jobb, så er jeg helt overbevist om at poden vil ha det utmerket hjemme med sin far. I tillegg er jeg helt overbevist om at en slik fordeling vil være bra for oss alle tre, både på kort og på lang sikt.

Alle i vår lille familie er tjent med at Helten er hjemme i permisjon så lenge at han rekker å bli noe annet enn en mammavikar, min karriere er tjent med at jeg ikke er altfor lenge borte fra jobb – og samfunnet er tjent med at menn og kvinner deler likere på omsorgsansvaret for barn. Og mønsteret for hvem som tar ansvaret for barna starter i permisjonstiden.

Når det er sagt så skal jeg ikke legge meg borti at andre familier velger å gjøre det på andre måter. Det er selvsagt opp til dem. Men fedrekvoten er definitivt ikke obligatorisk!

Illustrasjon: Doodlepress

 

17 Responses

  1. Bergmynte

    February 21, 2011 15:12

    Hurra og amen! Hele smørbrødlista jeg trenger neste gang jeg havner i debatt om dette. Dumme meg som spurte om det med “obligatorisk fedrekvote”, mens jeg selvfølgelig mente å spørre om “tilbudet fedrekvote”.

    Vil gjerne legge til at de familiene som ikke ønsker å ta ut fedrekvote kan ha mor hjemme i ulønnet permisjon etter at de 36/46 ukene er over.

    [Reply]

    Reply
  2. annikken

    February 21, 2011 15:44

    Men en ting er litt interessant forresten. Dette er noe vi diskuterer i lunsjen på jobb i blant. Påfallende da er det at vi som er for, stort sett er unge jenter uten barn. De som er mer skeptiske til fedrekvoten, er gjerne litt eldre menn og damer som har større barn. “Bare vent,” sier de. “Det blir annerledes når du selv er i situasjonen.”

    Jeg tror og håper allikevel at jeg vil mene det samme dersom jeg får barn:)

    [Reply]

    Kristin Reply:

    Jeg har to barn og jeg er helt for fedrekvoten.

    Fedre er så heldige å få denne drahjelpen fra det offentlige for å innse hvor viktig det er at de har tid alene sammen med ungene sine. Mødrene blir presset tilbake i arbeidslivet, og jeg tror verden blir et bedre sted.

    Takk til frøkna for nok et godt innlegg!

    [Reply]

    Delirium Reply:

    Jeg mente det enda sterkere etter at jeg fikk barn. Jeg unner min mann å være like mye sammen med datteren vår som jeg har vært, og jeg er helt for å dele så likt man klarer i forhold til sine egne liv.

    Jeg har (sjokkert) lyttet til mange kvinner som mener at mannen TAR permisjonstid fra dem og klarer ikke å forstå de holdningene i det hele tatt. Jeg stiller meg helt på samme side som Frøken Makeløs.

    Dessuten er det nå deilig å jobbe igjen. Virkelig altså.

    [Reply]

    Reply
  3. Kristin

    February 21, 2011 19:26

    Hei

    Mange fine tanker. Det er bare en ting som kan være litt irriterende med fedrekvoten og det er at den ikke på noen måte kan overføres til mor. (Hvertfall så lenge det eksisterer en far.) Hva med studenter som kommer til å være studenter de tre første leveårene til barnet? Og hva med de fedrene som faktisk er uunnværlig i sine yrker? For eksempel selvstendig næringsdrivende i enmannsforetak. (f.eks tannleger) Jeg vet det er mange kvinner i samme situasjon, men nå er jo temaet fedrene, så da dropper jeg å snakke om kvinnene :)

    [Reply]

    Delirium Reply:

    Det er mulig å overføre fedrekvoten til mor. Etter relativt gitte kriterier, men det er ikke umulig. Man søker NAV om dette.

    [Reply]

    Reply
  4. underveis

    February 21, 2011 22:59

    Godt tenkt!! Enig enig.
    Vi tenkte også slik. Med de to første begynte jeg å jobbe etter h.h.v. ni og åtte måneder. Og vi delte og delte. Og slåss med arbeidsgivere på begge kanter. Og gikk til Arbeidstilsynet. Og ble tilslutt sykmeldt begge to.
    Og med tredjemann kapitulerte jeg og orket ikke møte flere sanksjoner på min (statlige forsker)-jobb, og ble hjemme, lenge. Pappaen hadde skiftet jobb og jobbet fullt, jeg var hjemme, i permisjon med og uten lønn.
    Våre intensjoner innad i familien har vært felles, godt uttenkt, fundert på våre verdier og vårt syn på hvordan familielivet og foreldreskapet skal være. Slik som hos dere. Men kampen mot arbeidsgiverne ble for hard, i kombinasjon med omsorgsansvaret.
    Dette er en beretning fra fortida og fra en helt annen familie, på ingen måte ment negativt i forhold til din familie. Mye skjer med holdninger også hos arbeidsgivere m.m. hvert eneste år. Og pappapermisjonen er en god drahjelp til å få endret holdninger. Lykke til hos dere!

    [Reply]

    Reply
  5. Minnea

    February 22, 2011 01:46

    Jeg henger meg på både word og amen og JA! Så utrolig enig. Når jeg bor i USA og hører norske kvinner klage over at staten tar fra dem permisjon så får jeg lyst å klaske til dem. Et vennepar av oss er gravide med sin første nå, hun er heldig nok til å ha helseforsikring gjennom jobben, men ikke noe betalt permisjon. Så for at de skal ha råd til at hun tar fri tre måneder etter fødselen, så må han jobbe 80 timer i uka samme tiden.

    [Reply]

    Reply
  6. Irene

    February 22, 2011 21:06

    Saa enig med alle! Det ER et gode, og det er flott at menn faar denne drahjelpen, som en annen kommentator sier. Minnea har saa rett, her i USA er det sett paa som veldig bra hvis man har tre maaneder betalt, og saa kanskje skraper sammen noen uker ferie paa toppen – og dette er jo bare for mor.

    [Reply]

    Reply
  7. Marthe

    February 22, 2011 21:12

    Etter to forskjellige permisjoner kan jeg bare konstatere at for meg utgjorde utgangspunktet for permisjonen mye for hva jeg syntes om uttaket. Med førstemann tok jeg ut all permisjon jeg kunne og i tillegg ferie når pappaen var hjemme. Jeg opplevde at å få mitt første barn var rett og slett superslitsomt. Jeg kom fra en krevende jobb og trodde jeg var selvstendig og oppegående. Jeg opplevde at å få ansvar for den lille gutten som krevde så mye ut av meg var veldig slitsomt. Når jeg plusset på at jeg hadde gått gravid og født syntes jeg ikke det var greit at pappaen skulle få være hjemme fra 8-9 måneder, og jeg skulle jobbe. Jeg syntes jeg fortjente å være hjemme. Det var jo akkurat da jeg syntes det begynte å bli greit å være mamma! Overskuddet begynte å komme, og han sov hele natta…Vi hadde det fint sammen i pappas permisjon, men jeg savnet jo også litt alenetid. Med nr to i vente prøvde vi en ny variant…Vi viste jo litt mer hva vi gikk til! Pappaen var hjemme da lillemor var 6 og 7 måneder. Med ammefri og en omsorgsfull arbeidsgiver gikk det helt fint. Jeg kom meg litt ut av huset – det var jo faktisk deilig å være på jobb! Jeg fikk jo endelig drikke kaffen min i fred – og komme hjem til ferdig middag! Jeg tror det er viktig at det blir opp til den enkelte familie. Men samtidig tror jeg nok at det faktisk er viktig at pappaen presses litt til å være hjemme. For mange kan det kanskje virke skummelt når man sitter der som førstegangspappa og skal fylle ut skjemaet til NAV.
    Håper i alle fall at du får en fin permisjon! Du skriver en trivelig blogg!

    [Reply]

    Reply
  8. Sissi

    February 24, 2011 20:00

    Hør, hør! Et annet enkelt, men dog viktig argument er at fedrekvoten ikke “tar permisjon fra mor”. De ukene permisjon en kan ta ut er pr. def. foreldrepermisjon, ikke mammapermisjon.

    Over til noe annet; jeg vet jo at du er langt inne i gravidtåka, men grunnen til at jeg gikk inn på bloggen din i dag, er fordi jeg av jobbmessige grunner har fattet interesse for Kongo. Du er kanskje ikke i stand til å komme med en ny oppdatering over situasjonen der, men kanskje du kan tipse meg om nettsteder, blogger, filmer, bøker osv, hvor jeg kan få et overblikk?

    (Du har forresten kanskje født nå? Synes å huske at terminen din var den 23. Samme dag som jeg fødte min gutt for et år siden… :)

    [Reply]

    Reply
  9. Ida

    February 25, 2011 12:21

    Gullegodt skrevet. Kunne ikke vært mer enig. Det mente jeg før, og det mener jeg også etter å ha fått barn (“bare vent til du kommer i situasjonen selv, DA tenker du nok annerledes…” ;)

    Lykke til med veslegutten din. Jeg er glad det gikk bra etter MA’en. Her måtte det 4 forsøk til og det unner jeg virkerlig ingen. Men jammen så flott resultatet ble til slutt. Sånne smågutter kan jeg anbefale! ;)

    Ida

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


− four = 2

CommentLuv badge