Om å gi til tiggere

, , 34 Comments

Jeg gir ikke til tiggere. I det siste har jeg begynt å lure på hvorfor.

Det fins jo grunner, noen bedre enn andre, men veldig mange av dem handler om meg selv. Mitt ubehag, min usikkerhet. For eksempel vet jeg jo ikke hva de bruker pengene på. Det kan jo hende at de – gud forby – bruker mine penger på noe jeg ikke anser som et hederlig formål. Narkomane vet jeg at bruker pengene på et lite hederlig formål, nemlig dop, derfor er det åpenbart best å ikke gi dem penger. Det er bare det at jeg aldri har hørt om en narkoman som sluttet med dop fordi hun ikke fikk tak i penger. De blir ikke dopfrie A4-mennesker med jobb og Volvo selv om jeg ikke gir dem penger, men de får antagelig en vanskeligere hverdag.

De romenske tiggerne gir jeg heller ikke til. Jeg går forbi dem hver eneste dag til jobb, men jeg gir dem aldri noe. Aldri. Hvorfor? Jeg syns det er ubehagelig at de er her, jeg vil helst ikke tenke på det, ikke ta det inn over meg. Jeg vil ikke sette mitt liv opp mot deres, vil ikke tenke på at det kanskje kunne vært meg som satt der på fortauet med et pappkrus. Vil ikke bli tvunget til å innse hvor trivielle mine egne hverdagsproblemer egentlig er.

Dessuten vet jeg ikke hvem de er. Kanskje det er sant at det fins bakmenn, at de er organiserte og – verst av alt – kanskje jeg blir lurt. Jeg kjenner jo ikke bakgrunnen deres, vet ikke om de egentlig har andre muligheter til å tjene penger, derfor er det best å ikke gi. Da kan jeg hvertfall ikke avsløres som dum og blåøyd.

Det fins andre grunner også. Som at jeg syns det er ubehagelig å rote rundt i veska etter lommeboka, finne den, åpne den og se etter om jeg har et passende beløp. Hvorfor er det ubehagelig? Litt fordi jeg er redd for å bli ranet, selv om jeg egentlig vet at sjansen er minimal. Men mest fordi jeg syns det er flaut og emment å vise frem min egen velstand, med hundrelapper og visakort i flertall, og så plukke frem noen småpenger til en som åpenbart trenger det.

Jo mer jeg tenker på det, jo pinligere syns jeg det er. Selvsagt kan jeg finne grunner for å ikke gi, som at jeg betaler min skatt for å støtte opp om velferdssamfunnet som tar vare på alle, at det bare vil komme flere romenere hvis vi gir dem penger, at de heller burde finne seg en jobb og at det fins bedre og mer langsiktige metoder for å hjelpe folk. Men jeg mistenker at det mest av alt er unnskyldninger fordi jeg syns hele greia er så ubehagelig at jeg helst ikke vil tenke på det. Og hvertfall ikke bli konfrontert med det mange ganger hver dag.

I et globalt perspektiv er det jo helt fullstendig forkastelig at vi, som vasser i rikdom og penger, ikke deler med dem som har mindre enn oss. Tar vi ett skritt bakover og ser ting litt ovenifra, så er det i grunnen helt fryktelig. Jeg har det så godt at jeg lett kunne gitt bort en hundrings både nå og da uten å merke det på lommeboka, likevel gjør jeg det ikke. Og det handler mest av alt om meg selv, mitt ubehag, min redsel, min maktesløshet. Hvis jeg først begynner å ta inn over meg den elendigheten jeg faktisk møter hver eneste dag i byen min, blir jeg nærmest lamslått av utilstrekkelighet. For selv om jeg gir penger til én, eller to, hver dag, så er det fortsatt hundrevis jeg ikke gir til. Det slutter aldri. Jeg får ikke løst problemet.

Så da er det kanskje like greit å la være å prøve?

Illustrasjon: Doodlepress

 

34 Responses

  1. Lammelåret

    May 6, 2012 13:19

    Åpne veska-situasjonen kan unngås ved å ha et lite beløp i lommen.

    Jeg hører noen si at de ikke gir til de (tilsynelatende) utenlandske tiggerne, men å gi til narkomane er greit. Det er egentlig litt rart, for begge er mennesker. Og mennesker som har en vanskelig livssituasjon. Hvorfor rangerer vi mennesker på den måten?

    Her jeg bor er det blitt salg av gateavis for et par måneder siden. Det er populært å være selger og populært å kjøpe. Jeg tror mange har ventet lenge på å kunne kjøpe denne avisa. Selv gjør jeg alltid det når jeg er i en by der avisa blir solgt. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg synes det er fint, men kanskje er det tanken på å kunne bidra litt? Å gjøre litt for den personen som selger?

    Jeg tror de fleste mener noe om tiggere og handler ut fra et ubevisst, indre verdihieraki. Går en nærmere i sømmene oppdager en kanskje hva slags forhold den enkelte har til både seg selv og andre. Mulig at det er det som er essensen: Hva slags forhold har jeg til folk i en vanskelig livssituasjon? Er det skummelt fordi jeg er utrygg i meg selv?

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg tenker at dette med gatemagasiner kanskje handler om verdighet og hederlighet, hvertfall gjør det det for meg. Verdighet for den som selger, at det i mine øyne er mer hederlig å selge et blad enn å tigge. Selv om det i ikke er så stor forskjell – jeg kjøper jo ikke bladet primært for å lese det, men for å gi penger til selgeren..

    [Reply]

    Lammelåret Reply:

    Den første selgeren som startet med det i mitt distrikt har opplevd en lang opptur etter hun begynte å selge. Hun sier at hun blir behandlet som en person og folk spør hvordan det går med henne. Det er overraskende hvor mange bieffekter dette har. Det kommer i tillegg til det du sier.

    [Reply]

    Reply
  2. Piggsvin

    May 6, 2012 14:16

    Jeg kjøper =Oslo, mest fordi jeg synes at det blir en mer verdig opplevelse for tiggeren. Han/hun kan gi noe tilbake for pengene, og da føles det kanskje bedre å tigge. Det jeg synes er vanskelig, er at jeg føler at jeg sponser narkotikamisbruk, som jeg jo vet fører til mye smerte både for den som er avhengig og de som er glade i ham eller henne. Men kanskje er det bedre at de får penger fra meg slik at de slipper å gjøre noe kriminelt og nedverdigende? Samtidig mener jeg at det er staten som ansvar for å ta vare på dem som faller utenfor, så da burde jeg jo jobbe mer for å forandre systemet enn det jeg gjør. Mine handlinger forandrer kanskje ikke systemet, men det kan kanskje gjøre det litt bedre for noen. Og det synes jeg er bra nok.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ja jeg tenker også at det om verdighet. Og kanskje også at jeg får en følelse av at de gjør ærlig arbeid, bidrar i samfunnet? Må dessverre innrømme at jeg veldig sjelden kjøper bladet, har ingen god grunn heller. At jeg syns innholdet er uinteressant er jo egentlig helt irrelevant. Men selv om jeg hadde kjøpt det så hadde jeg vel bare kjøpt ett per utgave. Gir en veldig dråpe-i-havet-følelse.

    [Reply]

    Piggsvin Reply:

    Jeg får også følelsen av at det egentlig ikke nytter, men det er vel bedre enn å ikke gjøre noe? Og det blir jo bedre hvis alle gjør litt? En annen bieffekt med å kjøpe bladet er at jeg blir stående å snakke litt med selgeren. Og etterpå tenker jeg at vi jo på noen plan er like. Jeg tror det er flere som stopper opp og tenker slik, og det tror jeg bidrar til at folk begynner å se på dem som hele mennesker og ikke bare “tiggere” eller “narkomane” . Og selv om det kanskje ikke forandrer politikken på området, kan det jo være med på å gjøre samfunnet vårt mer tolerant på det feltet.

    [Reply]

    Graylady Reply:

    Jeg synes =lik bladene er kjempefine. Det er masse spennende å lese og mange fine bilder :)
    Å kjøpe =lik føler jeg blir noe helt annet enn å bare gi. Du kommer mere i kontakt med selger og selger må holde seg noenlunde oppegående for å selge.
    Om pengene blir brukt til stoff vet jeg jo ikke, men tross alt bedre at de tjener disse pengene enn stjeler dem da.

    Reply
  3. Kirsti

    May 6, 2012 18:37

    Du skriv det som mange av oss tenkjer, dette er veldig vanskeleg! Eg kjenner meg igjen i mange argument…og har fleire liknande argument eg brukar. Blir endå vanskelegare når ein får tenåringar som spør: kvifor gir du ikkje? Men Sorgenfri(trondheims svar på =oslo) kjøper eg, gjerne fleire av kvart nummer. Det kjennes lettare enn berre å gi. Må eg ha premie?

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Oi, det er jo en litt skrekkelig tanke – at bladet blir en premie for at vi har vært snille? Eller enda verre, at bladet blir noe vi kan vise frem sånn at andre kan se vi har vært snille?

    [Reply]

    Kirsti Reply:

    Uff, ja, det høres ikkje bra ut, men kan vel ha snev av sanning i seg. Vi vil ha preimie, og den vil vi vise fram. “sjå kor snill eg er”-liksom… Dette er ein kjempevanskeleg debatt! Eg har nettopp vore på etikkurs, og oppdagar meir og meir at livet er fullt av etiske dilemma, som eg oftast hoppar bukk over og handlar på autopilot evt på gammal vane.

    [Reply]

    Reply
  4. trompetmor

    May 6, 2012 19:49

    Jeg gir til frelsesarmeen i ny og ne og tenker at de bruker pengene fornuftig, også har jeg faktisk gitt bort mat fra mcdonalds til en tigger på gata,..sånn at han skulle få i seg mat istedetfor å kjøpe dop.. men nå er det ikke mange tiggere her på flatbygda så vi ser mer på dem som kuriøse attraksjoner når vi en gang i blandt er i byen og da er det mest spennende å putte en krone i en kopp her og der..
    Men jeg er helt enig med deg i tankene dine.. jeg tror jeg har tenkt dem alle sammen. Tror heller ikke jeg hadde gitt til tiggere om jeg hadde gått forbi dem hver dag..da hadde jeg gjemt hodet mitt i veska og følt meg dårlig..

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ja det er litt dette med å se dem hver dag, hele tiden. En veldig følelse av maktesløshet og følgelig et ønske om å prøve å ikke forholde seg til dem.

    Har tenkt på det man ofte sier om tiggere når man er i utlandet, at hvis man først gir til en tigger så har man brått en hel hale av dem etter seg som man ikke blir kvitt. Og det er jo først og fremst et problem fordi det er ubehagelig for oss og ikke et økonomisk problem. Beløpet man gir (i utlandet) er gjerne så lite at vi lett har råd til å gi det til tjue forskjellige, men vi gjør det likevel ikke. Jeg syns sånne ting er vanskelig å glemme når jeg kommer hjem :-(

    [Reply]

    Reply
  5. Une

    May 6, 2012 20:20

    Jeg gir en, svært, sjelden gang til rumenske tiggere. Og da kun basert på tilfeldigheter som at jeg er i godt humør, jeg vet jeg har et passende småbeløp i lommeboka så jeg kan gjøre en litt symbolsk “hell hele lommebokinnholdet ned i koppen-move”, og vedkommende ser sympatisk ut der og da. I 99,9% av tilfellene gir jeg derimot ikke, men blir derimot litt småprovosert. Narkomane har jeg gitt til mange ganger. Hvorfor? Tror det er basert på en eller annen logikk som har noe med verdighet og selvrespekt og gjøre: En narkoman har mista såpass lite verdighet på veien at jeg på en måte skjønner at det ikke er flere alternativer igjen. En lutfattig rumener, med helsa i (en slags) behold, mener jeg har flere alternativer igjen før man setter seg ned på asfalten med et pappkrus.
    Jeg innrømmer glatt at jeg ikke har på langt nær nok kunnskap om emnet til å komme med denne påstanden, men hva med jordbærplukking? Det trekkes jo stadig fram at også disse en en del av EU-samarbeidet. Da kan det da ikke være så vanskelig å få seg en sesongjobb i Norge? Andre øst-Europeere har jo gjort dette i åresvis og kommet tilbake to år etter med fetere bil enn jeg noen gang kommer til å ha råd til…
    Så konklusjonene er: basert på den, svært begrensede, kunnskapen jeg sitter på så syns jeg de er late som sitter der…

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Det de sier er vel at det er utrolig vanskelig for rom-folk å få seg jobb, både i Norge og andre steder. Ikke har de utdannelse pluss at det er en hel masse fordommer knyttet til dem (noen stemmer sikkert, andre ikke). Narkomane på sin side er jo gjerne norske statsborgere og har sånn sett mulighet til å få hjelp av velferdsstaten.

    Men nei, det er ikke lett for vi vet ikke hele historien. Og uansett kommer vi aldri til å få vite hele historien til alle de enkeltmenneskene som ber om penger på gata. Men spørsmålet er jo om vi egentlig trenger å vite det, er vi så redde for å bli lurt/gi til noen som egentlig har andre muligheter at vi heller vil overse dem enn hjelpe?

    [Reply]

    Une Reply:

    Dette er vel det eneste kommetarfeltet på hele internettet hvor tråden holder seg sivilisert, uansett tema:)
    Du har selvfølgelig rett angående rom-folks situasjon. Men det må da finnes bedre måter å gjøre det på? Og da snakker jeg ikke om “dem”, men om “oss”. Jeg gir gjerne av mine skattepenger for at folk skal få det ordentlig bedre.
    Jeg hører at småpengene som samles inn her blir til tette hus, klær og mat i hjemlandet, men det føles allikevel som en dråpe i havet om jeg gir en tier til en rumener.
    Her er jeg jo bare en “fattig student”, men får vel en slags rikmans-solidaritets-apati i møte med den fattigdommen de representerer.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Så fint sagt, og jeg er helt enig. Fantastisk bra lesere gjør at diskusjonene her alltid blir konstruktive, nyanserte og gode. Føler meg veldig heldig!

    Reply
  6. Helene

    May 6, 2012 21:02

    Jeg gir. Som regel det jeg har av småpenger i lommen – noen ganger tar jeg ut penger for å ha noe å gi. Jeg gir dog ikke så mye, en tier, en tjuekroning, men rundt juletider, spesielt når jeg haster avgårde til den ørtende (rådyre) lutefiskmiddagen gir jeg lapper til narkomane.
    Jeg har også tenkt alle tankene du beskriver, men jeg tenker at livet er rett og slett så elendig når man har havnet i en situasjon hvor man må tigge, at jeg gir litt for at personen skal føle seg lettere til sinns – om enn bare for et par minutter.
    Ofte tenker jeg på tilfeldig det er hvem man blir født som. Man kan snakke om muligheter og hard jobbing, men ikke fortell meg at mulighetene ikke er begrenset hvis man blir født inn i en rumensk sigøynerfamilie.
    Digresjon: Jeg bodde et år i New York, og det var imponerende å se amerikanerne gi, nesten på refleks, f.eks på t-banen. Kom noen inn og sang eller danset litt, ga folk dollarsedler, uten å se opp. Terskelen var også lav for å kjøpe ting fra t-baneselgere.
    Dette er et billig poeng, men jeg føler at jeg vant i gull-lotto bare ved å bli født inn i en vanlig middelklasse familie her i Norge, så jeg mener det er min plikt å gi.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg tenker også på hvor tilfeldig alt er og så undrer jeg meg over hva det var som gjorde at de jeg møter på gata endte opp med pappkrus fra 7-eleven og at jeg ikke gjorde det. Vi har definitivt vunnet i gull-lotto og det er noe vi bør huske på litt oftere.

    Syns forøvrig Emilie Læret sa det bra på Twitter i går: “Jammen bra at Høyre vil forby tigging. Utrolig slitsomt med alle disse fattige som bare er i veien når man er på shopping.”

    [Reply]

    Reply
  7. underveis

    May 6, 2012 22:29

    Jeg kjenner meg veldig igjen i tankegangen din her – og jeg liker det ikke! Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med tiggere egentlig. Jeg vil være en som hjelper her i verden. Men jeg går stort sett forbi. Og jeg liker ikke at jeg går forbi. Kanskje gir du meg sparket bak til å ha noe klart i lomma nå? Jeg tror jeg vil like det bedre. Uansett om en ikke vet alt mulig om hva pengene går til, bakgrunnshistorier osv. (Så – takk for sparket bak)

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg vil også være en som hjelper, men jeg går også bare forbi. Hvorfor er det sånn? Det er ikke bare du som trengte et spark bak, jeg trengte det selv også :-)

    [Reply]

    Reply
  8. HildeSol

    May 7, 2012 08:50

    Jeg gir ikke til tiggere, og har vært igjen alle argumentene du nevner og noen til -de gjennomtenkte, politisk og moralsk motiverte og de mer følelsesmessige, irrasjonelle. Det er vanskelig, og det finnes ikke noe fasitsvar -selv organisasjoner som jobber tett opp mot tigger-spørsmålene er jo uenige om det beste er å gi eller la være. Jeg kjøper meg litt bedre samvittighet ved å være fast giver hos Kirkens Bymisjon i stedet, og innbiller meg at noen hundrelapper dit gjør mer nytte enn tiere i tilfeldige pappkrus.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ja, det er et godt alternativ,. Og som du sier blir det ikke enklere av at organisasjonene som jobber med disse temaene er uenige seg imellom.

    [Reply]

    Reply
  9. Ca.Strømsnes

    May 7, 2012 10:57

    Kjenner igjen tankegangen. Kjenner den veldig godt igjen, på godt og vondt.

    Da jeg bodde i Oslo hadde jeg en fast tigger jeg ga penger til. Andre kunne jeg tilby å kjøpe mat til nå og da, men det var sjelden populært. Husker godt han uten tenner som skjelte meg ut for å tilby ham et eple da han åpnet den tannløse kjeften og ropte ut “Kanke spisa epler jeg! Jeg hakke nå tenner!!”. Da sluttet jeg å tilby epler.

    Tigging pirker i noe merkelig i magen. Hva går pengene til? Vil jeg støtte det? Og hva er alternativet til tigging og vil jeg like det bedre?

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Oida, veldig tydelig eksempel på at gode intensjoner ikke alltid fører gode ting med seg. Og det er vel også noe av problemet med tigging – selv om vi gir med gode intensjoner så har vi så dårlig oversikt over konsekvensene at vi ikke vet om det faktisk fører noe godt med seg?

    Veldig gode spørsmål du stiller her, de oppsummerer mye for meg. Men gode svar har jeg absolutt ikke.

    [Reply]

    Reply
  10. Anne

    May 7, 2012 14:14

    Jeg tok en vurdering rundt diverse ting sånn i vinter, og det jeg kom frem til var at jeg heller jevnlig ville støtte veldedige organisasjoner i området (men også i utlandet) som hjelper litt mer helhetlig i sånne tilfeller – enn å gi penger til enkeltpersoner eller enkelthendelser. F.eks. Kirkens Bymisjon, o.l.

    Da blir det organisert (og gjerne litt regelmessig), selv om nok litt forsvinner ut i administrasjonskostnader.

    [Reply]

    Reply
  11. Cassandra H.

    May 7, 2012 17:06

    Jeg pleier faktisk å gi når jeg har, men problemet mitt er at jeg omtrent aldri går med penger jo mindre jeg skal kjøpe noe jeg trenger og det er så godt som det nøyaktige beløpet. (Eg går vg1 og pleier å ha med matpakke i motsettning til de i klassen kjøper både boller, kjeks og brus hvert friminutt.) Det er og noen av dem som ser ut til å huske meg når jeg har gitt. Spessielt en mann, han kommer direkte bort til meg og sier mye på romensk uten at jeg forstår, jeg blir redd og prøver å skyndte meg vekk. Hver gang jeg ser en tigger får jeg dårlig samvittighet, og hver gang jeg ser en stå i time etter time med megafonblader uansett vær, i hendene uten at noen kjøper får jeg ennda dårligere samvittighet.

    Forrige uke snakket jeg med en narkoman/ evt. tidligere rusavhengig på bussen. Han snakket bl.a om hvordan han ville starte et hjelpesenter og om at han advarte broren sin om å aldri starte med rusmiddler, jeg satt hele bussturen (30 min) og hørte på det han hadde å si. Jeg merket at folk stirret på meg, følte seg utilpasse over at han var på bussen osv. men han er et menneske han og – han har betalt bussbiletten han og – han trenger og å bli hørt som det virket som om så mange glemte.

    Jeg skulle ønske det ble satt opp bedre ordninger så disse menneskene kan få hjelp, tigging eller å gjøre tigging ulovlig løser ikke problemet

    Ble litt i overkant mye, mmen er noe jeg har tenkt en del på, fin blogg

    [Reply]

    Reply
  12. Helene

    May 7, 2012 18:53

    Utrolig vanskelig tema å ta opp, det er så mange forskjellige meninger og holdninger der ute.

    Min mor gir ofte til narkomane når hun er i Oslo og kjøper gjerne også =Oslo flere ganger i året.

    Jeg leste gjennom mange av kommentarene og alle har et poeng eller to som er veldig viktig å huske på. For meg er det veldig viktig at pengene jeg gir går til noe jeg kan stå for. Min arbeidsgiver donerer penger til et flott formål istedenfor å gi julegaver til de ansatte. Jeg har stilt opp som bøssebærer og på telefon for et tv-show; gitt av min tid fremfor å gi av lommeboka.

    For jeg får meg ikke til å gi til tiggere, norske eller ikke.

    Det er min personlige mening at mange av dem som tigger på gaten har valgt den late veien. Ja, det er kaldt og surt mange dager, og de gjør det ikke uten risiko for egen helse, men de velger det istedenfor å jobbe hardt for det de vil ha. Av og til krever det mye og det kan gjøre vondt, men hvis man vil ha noe nok så er man villig til å gjøre veldig mye for å få det. Da kan man ikke sitte på baken og vente på at folk skal gi det til deg. Og det er nettopp det disse menneskene gjør.

    Jeg har høy respekt for de som har klart å snu livet ved å selge =Oslo. De får mer selvtillit og stolthet, for de gjør jo faktisk et arbeid selv om de står på de samme gatene som de har vært på i flere år. Jeg skal ha en femtilapp i veska neste gang jeg går nede i sentrum og la noen føle på den stoltheten som jeg føler når jeg gjør en god jobb for min arbeidsgiver.

    /Helene

    [Reply]

    Reply
  13. v

    May 7, 2012 23:06

    jeg gir, men er ikke rik og gir ikke alltid til alle. Leste et sitat av en tigger i et blad en gang, han sa at det værste var at folk latet som de ikke så han. . Det koster ikke noe å være hyggelig.

    [Reply]

    Reply
  14. Marte

    May 8, 2012 21:10

    Som mor til to er jeg veldig opptatt av å være et godt forbilde, og å lære barna mine at ingenting i verden kommer av seg selv. Derfor gir vi månedlig penger til redd barna, kjøper = Oslo, og gir til folk som gir noe av seg selv ved å opptre med jøgling/musikk el. Men tiggere gir jeg aldri til.

    Håper vel at det at jeg ikke gir skal ha oppdragene effekt på alle tiggerne også…

    [Reply]

    Reply
  15. Graylady

    May 13, 2012 12:26

    Det hender jeg gir til lokale tiggere (stoffmisbrukere) som jeg kjenner til. De er alltid hyggelige, hilser også om du ikke gir en dag.
    Rumenske tiggere gir jeg IKKE til, jeg synes vi bør hjelpe dem der de bor i stedet. Her i byen er de av og til veldig pågående med å putte krusene sine nesten under nesen på deg… 10 slike på en time… da oppmuntrer du ikke med å si ja.

    [Reply]

    Reply
  16. HildePilde

    June 18, 2012 23:48

    Hvorfor i all verden skal vi ha dårlig samvittighet???
    Det er jo kommet en del info om situasjonen til Romfolket, og hvorfor de tigger. Og de har sikkert gode grunner.

    Det jeg tenker når tema kommer opp, er at vi hjelper dem ikke ved å gi til akkurat disse tiggerne. Vi opprettholder en livsstil som ingen ønsker. Bare husk at for 100-150 år siden hadde vi liknende tilstander her i landet. Folk som var så fattige at de ikke hadde annet valg enn å tigge. Men vi fant en løsning!

    Beste løsning på dette problemet er at VI tvinger regjeringen og hjelpeorganisasjoner til å gå løs på styresmaktene i de landene hvor Romfolket bor. Presse dem til å gi dem de samme rettigheter som alle andre; skole, arbeid, helseomsorg osv. Oppforde og støtte Romfolket, og gi dem de rette verktøyene til å leve verdige liv i deres eget land.

    Jeg mistenker at det vil bli en kjempeutfordring – ikke bare for oss, men for Romfolket også. Deres kultur er så ufattelig annerledes enn vår, og styres av helt andre mekanismer enn vår. Det betyr faktisk at de må være innstilt og klar for å endre på sin egen situasjon også. Og spørsmålet blir da om de er det….

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


8 − = four

CommentLuv badge