Om å heve blikket fra egen matboks

, , 28 Comments

Du har kanskje fått med deg matpakkeboka til Suzanne Kaluza og den påfølgende debatten? Siste bidrag er en kommentar av Frøy Gudbrandsen i Bergens Tidende. Hun trekker paralleller mellom matpakkeboka og sommerens debatt om mammablogging og jeg er enig i at det finnes en del fellesnevnere. Både matpakkeboka og mammabloggere har potensial til å bidra til en forstrekkelse av normalitetsbegrepet og ikke minst; både matpakkeboka og mammablogging er rettet mot mødre.

”At mødre bruker kvelder og står opp tidlig for å legge kjærlighet og omsorg i matboksene til barna, må være helt greit”, sier Gudbrandsen i Bergens Tidende. Men her er jo selve kjernen av problemet; at det er mødrene som skal bruke kveldene på å lage vakre matpakker til barna.

Jeg ser at Suzanne Kaluza får tilbakemeldinger fra fedre som har blitt inspirert av boka hennes. Det er flott! Men jeg mistenker at de er i sterkt mindretall. Det er mange pappaer som lager matpakker, men det er veldig få av dem som syns det er viktig å lage fine matpakker.

Jeg vet det er mange av dere som er uenige med meg, men jeg syns helt reelt at det er et problem at kvinner stadig eksponeres for nye oppskrifter og forventninger til hvordan vi skal skape den optimale barndommen for barna våre. Og jeg ser med bekymring på den evige strømmen av artikler, bøker og bloggtekster som viser kvinner hvordan de kan bli lykkeligere, flinkere, sprekere, slankere, mer tilstede  – og bedre mødre.

Det er fint med inspirasjon. Men når inspirasjonen blir for massiv kan det fort bikke over og oppleves som en forventning. Jeg har diskutert boka på Twitter med blant andre Suzanne og vet at hennes intensjoner er utelukkende gode. I tillegg tror jeg faktisk at de hyperlekre bildene i boka er med på å tåkelegge Suzannes egentlige budskap; ”ha grønnsaker i matpakka, varier innholdet, utnytt restematen og se barna glede seg til maten”.

Inntrykket som har festet seg er like fullt en trend med lekre matpakker og hjertebrødskiver. Og det trenger vi ikke. Selvsagt klarer jeg å gå forbi en bokhandel uten å få dårlig samvittighet, men hvis jeg skal lukke øynene for alle krav forkledd som inspirasjon på trykk og på nett blir det etterhvert vanskelig å bevege seg rundt i verden.

Gode intensjoner betyr ikke alltid at resultatet er uproblematisk. Og innimellom er det viktig å heve blikket fra egen matboks.

Illustrasjon: Sybilla Poortman

 

28 Responses

  1. Lammelåret

    September 6, 2012 18:24

    Bra innlegg!

    Jeg tenker at det er mange aspekter i dette. Å diskutere med enkeltindivider blir raskt en personlig greie. Enkeltpersoners valg betyr ikke mye for mange, men dersom mange velger det samme betyr det mye for hvordan samfunnet fungerer og for den almenne forventningen – ofte knyttet til kjønn.

    Min erfaring gjennom lesing av blogger over lengre tid er at folk er lite villig til å se sine valg i et samfunnsperspektiv. Selv om det ER selvfølgelig at hverdagene ikke bare er idyll, er det ikke lett for nye foreldre (særlig mødre?) å forstå hvordan det er å være foreldre og hva som kreves. Jeg tenker at alle vi som skriver har et ansvar for hva slags inntrykk andre får av det å være foreldre. Vi skal ikke undervurdere vår påvirkningskraft!

    Det er supert å finne inspirasjon, men hvor er skjæringspunktet mellom inspirasjon og forventet adferd?

    Jeg lurer også på om stylet matpakker egentlig er noe problem, eller om det er en mediaskapt problemstilling og virkelig storm i et vannglass.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Det er helt klart mange aspekter. Og jeg deler din erfaring; det er vanskelig å diskutere uten at det oppleves som kritikk av den enkelte. Slik er det jo absolutt ikke ment, men som du sier; valgene vi tar er personlige og da blir det vanskelig å være objektiv.

    Jeg tenker også at vi som publiserer ting på nettet bør være obs på vår egen påvirkningskraft og jeg tror det er mange som ikke er det. Kanskje vanskelig å se at “min lille ubetydelige blogg hvor jeg skriver litt om livet mitt” faktisk påvirker, men det gjør det. Bloggere er viktigere enn de tror selv :-)

    Om det er et reelt problem, nei si det. Det er det vel ingen som vet. Men jeg mener uansett at det er en del av noe større, som ikke nødvendigvis er bra.

    [Reply]

    Reply
  2. Ragna

    September 6, 2012 19:08

    I en kommentar til innlegget ditt “Den vanskelige mammabloggdebatten” skrev du i et svar til min kommentar at: “[vi] er litt for flinke til å sammenligne oss med andre.”

    Dette er jo et glimrende eksempel på det. Hvorfor sammenligne sine egne hverdags-matpakke-prestasjoner med glansbilde-matpakkene i en bok? (Jeg må ta et forbehold basert på at jeg ikke har lest boka, så jeg vet ikke om den oppfordrer til sammenligning.)

    Du skriver videre at det spesielle med nettet er at det er “vanskeligere, for selv om vi med fornuften vet at glansbildene vi ser ikke er hele virkeligheten så lar vi oss gjerne lure likevel.”

    Er det vanskelig i en bok også – å vite at boka ikke er hele virkeligheten og at den ikke representerer en forventning til seg selv om at man burde lage slike matpakker for å være en god mor (eller far)? Tror vi at de andre foreldrene på skolen sikkert lager slike matpakker?

    For meg hadde det vært veldig interessant å vite mer om hvordan det å lese om flotte matpakker i en bok går fra å være “det har jeg lyst til å prøve en gang” til “det er nok noe jeg burde gjøre hele tiden”. Hvorfor blir vi så ukritiske til hvilke forventninger eller inspirasjoner vi velger å absorbere som et krav til oss selv?

    Det blir sagt mye om ansvaret som skribenten har, men hva med ansvaret som leseren har, ansvaret for å ta bevisste valg i eget liv? Hvordan skal vi få til å sammenligne oss litt mindre med andre (evt velge litt mer bevisst hva vi sammenligner oss med) samtidig som vi tillater oss å lese blogger og bøker og ikke er nødt til å unngå “farlige” kilder til inspirasjon?

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Ja, jeg tenker jo at mange av oss er litt for flinke til å sammenligne oss med andre. Og jeg er absolutt enig med deg at leseren også har et ansvar. Samtidig er jo det å sammenligne seg med andre faktisk en del av den menneskelige natur.

    Syns du stiller interessante spørsmål og jeg har slett ikke alle svar. For min del handler det til dels om å ta pauser fra kanaler som bikker fra inspirasjon til stress og dårlig samvittighet og til dels å være veldig veldig obs på hva jeg leser. Men jeg syns det er vanskelig og jeg lar meg definitivt påvirke av det jeg leser. Og enda mye vanskeligere syns jeg det var da jeg var helt fersk og usikker mor.

    [Reply]

    Reply
  3. Ine

    September 6, 2012 20:04

    Noe jeg har tenkt en del på, og lurer på: Hva om det var en pappa som hadde skrevet denne boka? Hadde den ført til så mye debatt og kritikk da? Jeg vet ikke sikkert, men jeg har en følelse av at svaret er nei. Jeg har aldri sett Jamie Oliver bli kritisert for å skape forventning og press om at hver middag må være supergod og laget fra scratch, liksom.
    Ines siste bloggpost: Ti tingMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Godt poeng. Jeg tror kanskje du har rett, at det ikke ville blitt like mye debatt. Hvorfor? Kanskje fordi menn ikke sammenligner seg like mye med hverandre som kvinner gjør? Eller kanskje fordi menn blir mindre eksponert for den slags, trykket blir mindre og dermed lettere å overse? Jeg vet ikke.

    [Reply]

    ylvalia Reply:

    Den boka er allerede utgitt, den heter Mathjelpen for foreldre, inneholder masse fantastiske bilder av pyntet mat som skal hjelpe foreldrene til å få barna til å spise sunn mat. Og jeg har ikke sett den kritisert noe sted.

    http://www.kagge.no/index.cfm?tmpl=butikk&a=product_inline&b_kid=98232&b_id=1136641
    ylvalias siste bloggpost: Bokopplevelse: Kunsten å være kvinneMy Profile

    [Reply]

    Reply
  4. Bøllemamma

    September 6, 2012 20:09

    Jeg har kjøpt boka til Suzanne, og har bestilt sånn matboks som er på kovveret. Og hensikten med sjåppingen er å ordne en nydelig, innholdsrik og velsmakende matpakke til MEG SELV! Jeg er mor, dagene går i ett, jeg passer på å gå på do før jeg drar fra jobb, for der har jeg tid til å tørke meg ordentlig og jeg får lov til å gå på do alene. Da fortjener jeg jammen en vidunderlig matpakke!
    Bøllemammas siste bloggpost: Det gjør jeg som jeg vil med!My Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Haha! Kjenner meg igjen, jeg får heller ikke lov å gå på do alene. We used to want it all, now we just want to pee alone :-)

    [Reply]

    Bøllemamma Reply:

    Lykken er å tisse aleine. Og å kunne gå på do når man faktisk trenger å gå dit ;)
    Bøllemammas siste bloggpost: MatpakkelykkeMy Profile

    [Reply]

    Reply
  5. Liv-Inger

    September 6, 2012 21:58

    Jeg må innrømme at jeg er mer på linje med Frøy Gudbrandsen her. Jeg ser ikke helt problemet. Det må jammen store endringer til i varehandelen dersom alt som kan skape forventning og press skal bort! Bladhyllen for eksempel. Der er det moteblader, interiørblader, matmagasiner, u name it. Til og med hobbyblader kan være nok til å gi meg angst! For holder det ikke med bursdagskort kjøpt i butikken lenger? Må jeg scrappe kortet selv?

    Jeg tenker at det får være måte på likestilling egentlig. Hvis en mor vil diske opp med hjertepølser og stjerneost, la henne nå gjøre det da. Skal kvinner kritiseres for å strikke kanskje også nå? For hvis ikke far strikker lester og gensere til ungene, da bør ikke mor gjøre det heller?

    Ser at det kan være nyttig med debatt om temaet altså. Men samtidig, sånn egentlig, syns jeg det er litt trist at en så uskyldig ting som en bok med matpakketips skaper sånn furore.
    Liv-Ingers siste bloggpost: En aerobicinstruktørs vokabularMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Dette er ikke kritikk av enkeltindivider, jeg beklager hvis det kan leses slik. Den enkelte kvinne må gjerne både strikke, scrappe og lage flotte matpakker alt hun vil! Det jeg ønsker å sette fokus på er den massive strømmen av inspirasjon, gode råd og tips som rettes mot kvinner.

    Enig med deg, matpakkeboka i seg selv er ganske uskyldig. Men jeg tenker at den er del av noe større som kan være problematisk.

    [Reply]

    Reply
  6. Spesialpedagogen

    September 6, 2012 22:21

    Jeg kjente at jeg ble veldig glad da jeg leste det du skriver. Jeg har tenkt på mye av det samme i forbindelse med debatten om matpakker og mammaer (kjønn). Selv om jeg anser meg selv som rimelig likestilt og en moderne mamma kjenner jeg at jeg ikke klarer å la være å sammenligne meg med andre mammaer med bakgrunn fra den norske middelklassen. Som førstegangsforelder er jeg opptatt av å gjøre de” riktige” tingene. Min datter er bare fem måneder, men da jeg så at flere mammabloggere reklamerte for denne boka ble jeg litt sliten inne i meg.

    Jeg vil så gjerne drite i resten og tenke at: “den tid, den sorg” . Men jeg gjør ikke det. Isteden begynner umiddelbart å undersøke hvor man kan få kjøpt slike former som lager hjertebrødskiver og fargerike lunsjbokser med små rom i. Det ser jo så fint ut. Gjett om alle barn blir glade for å se en sånn lunsjboks. Men så begynte jeg å tenke.

    Ønsker alle barn at de hadde en sånn lunsjboks? Vet de i det hele tatt at de antageligvis ønsker seg en sånn lunsjboks? Og hva med de som skjønner at de ønsker seg en sånn lunsjboks når de ser at flere andre barn har en slik, men vet at deres foreldre ikke kommer til å verken kjøpe hjerteformene, de fargerike lunsjboksene med små rom eller bry seg om at maten de gir barna er både estetisk og sunn.

    Om den fargerike lunsjboksen virkelig blir en trend for mange forledre mener jeg debatten isteden bør handle om hva en slik trend kan gjøre med miljøet til barna i barnehagen og på skolen. Det kan for meg virke som om mange foreldres behov for å gjøre det rette (og få bekreftelse for at de gjør det rette) er det viktigste.

    Mange barn vokser opp i familier som sliter med helt andre problemstillinger enn om mamma (eller pappa) føler press til å lage fine og riktige matpakker. Jeg synes i den sammenheng at mitt eget sammenligningsbehov eller kjønn egentlig ikke er et virkelig problem. Ei heller en spesielt viktig debatt.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Spørsmålet her blir kanskje om disse flotte matpakkene er med på å forsterke forskjellene som allerede fins blant barn og familier? Det skal man vel ikke se bort fra at det gjør. Middelklassen har jo en lei tendens til å prøve å distansere seg fra de andre, flotte matpakker kan kanskje brukes på den måten?

    Jeg tror du har rett i at foreldrenes behov for å gjøre det rette – og få bekreftelser på det – er en veldig viktig drivkraft i dette.

    [Reply]

    Reply
  7. Eva

    September 6, 2012 22:23

    Spennende tema!

    Det første som slår meg, er at hvis jeg hadde brukt halvparten så mye tid som jeg bruker på å tenke på disse problemstillingene, på å faktisk lage fancy matpakker, ja så hadde sikkert også mine barn kunnet vise frem en noenlunde imponerende lunsj. Men altså, det har jeg valgt å ikke gjøre.

    Etter å ha gått en del runder med meg selv om tematikken, og også i høyeste grad kjent på følelsen av “shit, feiler jeg som mamma nå?” (ref. for eksempel kloke Kristin Oudmayers råd om å la barnet få den levisbuksa, eller hva det nå er som til enhver tid kreves for å være innenfor) har jeg nemlig landet på at faktisk så må jeg som mamma også tåle å stå i stormen, og ta upopulære avgjørelser på mitt barns vegne. Hvilket i dette tilfellet betyr dørgende kjedelig matpakker. Og at, enda så fristende det er, så bør jeg kanskje ikke legge skylden verken på blogger, bøker eller glansede blader, men faktisk ta det hele og fulle ansvaret selv (Og ja, selvsagt singler det i glass, all den tid datteren vandrer rundt med den jævla katten på halvparten av garderoben, men jeg koker det ned til å velge sine kamper).

    Så herved kommer jeg ut av det hybelkaninbefengte skapet, og sier: “Jeg synes det er gørr å lage mat (og vaske, rydde og alt det andre). Og til mine fantastiske barn: jeg elsker dere, men jeg velger å uttrykke det på andre måter enn gjennom en fin matpakke.” Og så får jeg være modig/kjip/ignorant nok til å stå for det. Og gjennom det valget prøve å være en rollemodell, som ikke gir etter for gruppepress. Og motstå fristelsen til å spille “alle andre”-kortet, som unektelig har sin sjarm, både for avkommet, og oss voksne. Vil jeg lykkes? Vet ikke. Og jeg har svelget mange kameler mothårs i min mammakarriere, men jeg tenker jo at hvis vi som voksne bruker “alle andre”-retorikken fordi vi ikke tør å stå for de upopulære valgene vi tar i direkte dialog med våre barn, ja, så kan vi kanskje ikke forvente at barna våre skal gjøre det heller?

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Jeg tenker at det er supert hvis kvinner (og menn) klarer å gjøre som deg; ta upopulære avgjørelser, la være å følge strømmen og følge sin egen overbevisning. Og kanskje blir det enklere å ikke la seg påvirke av allslags blogger og blader ettersom man blir tryggere i egen rolle som mor? Jeg vet ikke, men jeg har inntrykk av at kvinner med eldre barn står stødigere i denne type saker enn oss ferskinger. Og det er jo strengt tatt helt naturlig.

    Jeg mener ikke å legge skyld, hverken på matpakkesmørerne eller samfunnet forøvig. Og jeg er enig i at vi som lesere og konsumenter må ta et ansvar selv. Men samtidig er det ikke til å stikke under stol at kvinner eksponeres for “inspirasjon, tips og råd” om hvordan forbedre seg selv, familien og hjemmet sitt. Konstant! Og det syns jeg er verdt å diskutere.

    [Reply]

    Reply
  8. ylvalia

    September 6, 2012 22:28

    Jeg er helt enig med deg i problemet. Jeg kjenner meg, som de fleste andre, stadig presset fra alle kanter. Etter hvert skjønner man jo at man ikke kan være flinkest i klassen på alt, og at det heller ikke er det som skal til for at hverken en selv eller resten av familien skal ha det bra. Jeg ønsker debatten velkommen! Men skytset rettes feil når det blir til et angrep på de som skriver om matpakker, eller på de som smører dem. I beste fall kan man trekke det fram som symptomer på det samfunnet vi lever i, som et utgangspunkt for en debatt, men det må gjøres på en slik måte at det faktisk innbyr til debatt. Ellers sender man bare folk rett i skyttergravene.

    Da må jeg også skynde meg å si at du jo faktisk skriver på en fin måte om dette. Men å gi Kaluza eller den elkelte matpakkesmører dårlig samvittighet for å ødelegge for likestillingen, presse mødre eller skape klasseskiller, det blir ikke bare skivebom, det blir å blande årsak og konsekvens.
    ylvalias siste bloggpost: Bokopplevelse: Kunsten å være kvinneMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Glad for det du skriver! Jeg mener virkelig ikke å kritisere den enkelte matpakkesmører og jeg håper jeg har klart å formulere meg slik at det ikke virker sånn. Hvis jeg ikke har det må jeg bare beklage. Og hva gjelder Suzanne så har jeg altså inntrykk av at hun har både gode intensjoner og et godt budskap, men jeg frykter at det har blitt litt borte i alle salamirosettene.

    Men ja, jeg mener nok at boka er et symptom på samfunnet vi lever i og at den derfor ikke er uproblematisk. Boka i seg selv har jeg i strengt tatt ikke særlig problemer med (jeg har kjøpt den selv).

    [Reply]

    ylvalia Reply:

    Ja, jeg prøvde å si at jeg synes du skriver på en god måte – jeg er vel mest oppgitt over de andre innleggene jeg har lest om saken.

    Men jeg kom til å tenke på en ting, som fikk meg til å gå tilbake hit nå. For hvorfor blir jeg så provosert av at denne matpakkeboka blir debattert? Jo, kanskje fordi det i mylderet blant alt presset faktisk ikke oppleves som annet enn nok et press!

    Litt sånn: “Så, du trodde du kunne følge noen tips og råd for å gjøre matpakkene til ungene dine mer spennende og kanskje få dem til å spise litt sunnere og mer variert? Håh, nei, du, du er bare offfer for enda et av kvinneundertrykkingens ansikter, og hvis du bukker etter for dette kan du i hvert fall ikke kalle deg en ekte feminist!”

    Jeg tror det er dette som får fram piggene.

    I tillegg kommer at jeg er glad i mat og matlagning, men nokså oppgitt over mye av norsk matkultur. Det skal visst liksom helst være kjapt og kjedelig. Som den kjedelige matpakka. Ikke kom og si at ikke leverposteiskiver er bra nok, liksom! 7 dager i uka! Og det er jeg bare så veldig lei av. Ha det nå for all del ikke gøy med matlagningen, eller legg noe ekstra jåleri i det!

    Men det var altså en digresjon. Det er krysspresset jeg er mest opptatt av. Og selv om mange som hiver seg utpå MOT matpakke-press ønsker å MINSKE presset, føles det fort som bare NOK et uoppnåelig krav.
    ylvalias siste bloggpost: Bokopplevelse: Kunsten å være kvinneMy Profile

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Oida, hvis debatten oppleves som enda et krav er det jo slett ikke bra. Men jeg tenker at det bør være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Det at jeg er bekymret for all “inspirasjon” vi blir oversvømt av, betyr jo ikke at jeg tar til meg noe av det – og at det gir meg masse glede! Jeg er sikker på at alt det som for noen oppleves som krav og mas, er reell og positiv inspirasjon for andre. Derfor er det ikke meningsfyllt å kritisere det enkelte bidrag, men likevel være verdt å diskutere helheten.

    Jeg har i grunn blogget om noe lignende før; kravet om å senke kravene. Det er jo også et slags meta-krav; du tror du trives med ryddig og rent hus? Håh nei, du må senke standarden din, jenta mi!

    Nå skal jeg gå inn og lese hva du har skrevet om Catlin Moran, spent på hva du mener om boka hennes (Commentluv er gull!)

    Reply
  9. ylvalia

    September 7, 2012 10:59

    Haha, ja, det er akkurat det jeg mener! Og rasjonelt sett er jeg selvfølgelig helt enig med deg. Vi trenger debatt, og det må være mulig å debattere med utgangspunkt i eksempler uten at folk trenger å føle seg personlig angrepet. Men det er likevel lett å la følelsene løpe av med seg, spesielt når debattinnleggene serveres i spissformulert og sarkastisk form.

    Morsomt at du leste anmeldelsen min – jeg ser fram til et eventuelt blogginnlegg fra deg om boka (selv om vi hadde helt forskjellig opplevelse av den)!
    ylvalias siste bloggpost: Bokopplevelse: Kunsten å være kvinneMy Profile

    [Reply]

    Trude Reply:

    Helt enig med deg, Ylvalia! Det å tørre å gjøre som man selv vil og ta plass er en del av å være feminist mener jeg. Men igjen så kommer problematikken med klasseskille, hvordan føler de andre barna som ikke har fancy matpakke seg ,og ikke minst presset på mor. Tenk om boka ikke hadde blitt oppfattet som et press på både barn og mødre! Det hadde vært fantastisk! Selv er jeg en matnørd, og brenner for at vi i norge skal få øynene opp for hvor viktig det er med sunn, delikat og næringsrik mat til både voksne og barn. Sånn sett er denne boka et fantastisk bidrag. Vi hadde matpakkerevolusjonen på 50-tallet, og det er kanskje på tide og oppdatere og revolusjonere matpakka igjen, seksti år senere.. Mange sider ved saken, gitt! Og jeg syns at du skriver så utrolig bra, Frøken Makeløs! Jeg elsker at du tar opp viktige temaer, og du er ei bra dame med reflekterte meninger:) Du har lært meg mye!

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Tusen takk, så utrolig hyggelig å høre! Nå ble jeg skikkelig stolt og glad! :-D

    [Reply]

    Reply
  10. tidsklemma75

    September 7, 2012 15:13

    Hadde det bare vært denne boken som satte fokus på alle mulig festelige matpakker man kunne lage hadde vel det vært greit, men det har vært ekstremt mye fokus på det i det siste. Det viktigste er vel at ungen får sunn mat og ikke om den ser gøyal ut. Er temmelig trist spør du meg om man må lage figurer og malerier ut av en hver matboks for å få barnet til å spise den. Da har man iallefall skapt forventningspress;-)

    [Reply]

    Reply
  11. Graylady

    September 7, 2012 20:21

    Å, så glad jeg er over småbarnstadiet :). I dag ser det ut som småbarnforeldre skal greie alt. De skal se perfekt vakre og stylet ut, være veltrent, ha spennende jobber, attraktive blogger og flott harmoniske unger.
    Målet da jeg hadde barn var å få barna til å få ansvar for å lage egen matpakke. Klart brødskiva pakka i matpapir kunne være kjedelig innimello, men den dugde for meg og de som kom etter meg.
    Så kjære småbarnsmødere og fedre, slapp av, ikke tro du lever i reklameverden, senk krava og vær lykkelig med det ;-)
    Grayladys siste bloggpost: En sommer er overMy Profile

    [Reply]

    Reply
  12. underveis

    September 10, 2012 10:53

    Jeg tenker at vi må kunne bevege oss på flere plan. Vi er mange som både vil og kan analysere, kritisere og gi perspektiver på samfunnsnivå – og vi gjør det. Samtidig så lever vi alle konkrete faktiske liv og må løse praktiske utfordringer i det daglige. Få nok sunn mat på bord og i boks, tørre regndresser og ullsokkene klar og leksene gjort og litt koselig eller humørfylt kan det gjerne være midt i det hele også.
    Så vi må få gjøre begge deler. Og så være voksne nok til å se våre egne begrensninger og gjøre våre egne valg midt oppi et overflodshjørne av verden – der såkalt “inspirasjon” bugner på alle kanter, der en kan ikke bare lage fikse matpakker (matpakker er jo faktisk noe som trengs uansett) – men fikse dørdekorasjoner og bursdagspynt og alt som er. Matpakkene må vi stort sett ta – og gjøre kjedelig eller ikke – men de andre tingene kan vi jo velge. Og det må være lov – for både kvinner og menn – å velge noe av det en ikke må. At livet kan handle om noe utover det helt nødvendige. Og at noe av dette kan handle om kos og kreativitet – kanskje i motsats til forbruk og skjermunderholdning. Noe sånt.
    Det er mange krav og utfordringer her i verden. Kokebøker og matpakkebøker glitrer og har fine bilder. Det kan jeg leve greit med – på lik linje med interiørblader og motereportasjer osv. Her lever vi realistiske liv – med litt stash og moro på toppen fordi vi har lyst i blant.
    Men jeg vil jo også føye til – som jeg startet – at jeg heier på å dra inn samfunnsanalyseperspektivet på små og store småting – det må være lov uten at folk skal få dårlig samvittighet av det. Så det er bra, Makeløse frøken (nu fru?). (Mitt standardeksempel her refleksjonen over at plutselig i løpet av tiår har det blitt “det eneste normale” at alle barn i Norge under skolealder har fulltids barnehageplass. Samfunnsperspektiv på dette må være mulig uten at “alle” går i skyttergravene og forsvarsposisjonene og bare fokuserer på et ens egen lille pode “stortrives”. )
    underveiss siste bloggpost: slippe dem fri!My Profile

    [Reply]

    Reply
  13. Carina

    September 10, 2012 21:50

    Godt innlegg!

    Jeg synes denne debatten er vanskelig. Som lærer har jeg sett hva lite, og usunn, mat gjør med konsentrasjon og utholdenhet i klasserommet. Så jeg heier på budskapet om å ”ha grønnsaker i matpakka, varier innholdet, utnytt restematen og se barna glede seg til maten”. Og viktigheten av å innføre disse vanene så tidlig som mulig.

    Hvorvidt det er mor som innføre vanene er en annen sak. Jeg tror også man må se denne trenden som en del av noe større. Og det må man kunne gjøre uten at enekltindivider føler seg støtt. Det er viktig å ta inn over seg hva den massive strømmen av inspirasjon og råd som rettes mot kvinner, egentlig betyr, og hva det kan føre til.

    Med andre ord, jeg er enig med deg. Og hadde visst ikke så mye nytt å tilføye.

    Håper forresten barnehagestarten går bra hos dere! Det var godt å høre at flere kunne kjenne seg igjen i mine (småvonde) tanker:)
    Carinas siste bloggpost: NattMy Profile

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


four + = 5

CommentLuv badge