Om MA og åpenhet

, , 16 Comments

Nå føler jeg meg litt som Makeløs Nevø; han har ofte så mange tanker i hodet på en gang at det det er vanskelig å vite helt hvor han skal begynne for å få sagt alt det han vil si.

Men først og fremst så er jeg overveldet og rørt og uendelig takknemlig for all den nydelige responsen jeg har fått på innlegget om missed abortion. Folk som sier at blogging er overfladisk og meningsløst og fordummende kan gå inn og lese kommentarene der og ta seg ei bolle. Så det så.

Det er mange av dere som takker meg for at jeg er åpen om dette. Selv erfarer jeg at jo flere folk som får vite hva som har skjedd, jo flere bekreftelser får jeg på at dette er langt vanligere enn man tror. Det er bare det at det er ingen som snakker om det. Jeg er litt usikker på hvorfor. Er det skamfullt å miste? Er det pinlig? Føles det for privat? For min del har det at mange vet, bare hatt positive følger. Rett etter ultralyden forrige uke tenkte jeg det var dumt at jeg hadde fortalt alle kollegene mine om graviditeten bare et par dager tidligere. Og at det var litt flaut, på en måte. Litt sånn “ulv, ulv”. Men så begynte det å strømme inn med empatiske sms’er fra kolleger, og jeg skjønte hvor utrolig fint det er å få slippe å late som om ingenting har skjedd.

I tillegg til å passe ekstra godt på hverandre den siste uka, har vi omgitt oss med gode venner og familie. Det betyr mye at fine mennesker ringer og mailer for å høre hvordan vi har det, at vi blir invitert bort på middager og kaffeskravling og at andre har lyst til å komme på besøk. Vi trenger ikke snakke om det som har skjedd hele tiden (ofte er det deilig med en mental pause), men det er noe med å vite at man ikke er alene.

Tidligere i vinter spekulerte jeg mye på hva som var det riktige tidspunktet for å fortelle nyheten. Hvor lenge skulle vi vente med å si det? Jo mer jeg tenker på det nå, jo mer unødvendig syns jeg det er å vente tolv uker med å informere om at dere venter barn. De første ukene er jo både de viktigste for barnet og den perioden du føler deg aller mest skral – og da skal du gå rundt og late som ingenting? Det gir bare ikke mening i mitt hode.

Jeg skal selvsagt ikke fortelle andre hva de bør gjøre i sitt liv, men det er greit å huske på at det er mye lettere å fortelle en god nyhet enn en dårlig. Å informere verden rundt deg om at du har mistet og har det vondt må være en overveldende oppgave hvis ingen visste at du var gravid på forhånd.

 

16 Responses

  1. Bergmynte

    February 11, 2010 20:12

    Dette har jeg lurt mye på, og det føles bra å nå ha en “autoritativ” kilde på at den der 12-ukers-regelen ikke har noe for seg. Helle Vaagland skriver om dette i boken Heia Mamma (som anbefales for alle vordende mødre, forresten). En variant av det hun skriver i boken ligger her:
    http://www.klassekampen.no/artikler/kommentarer/13571/article/item/null

    De første ukene av et svangerskap er jo de mest kaotiske, trøtteste, kvalmeste ukene, der man egentlig bare klarer å tenke på én ting. Også skal man ikke få si noe høyt? Den trenden må vi da prøve å snu? Tusen, tusen takk for at du skriver så åpent om dette, frk makeløs – kanskje kan innlegget ditt være en start på noe større!

    [Reply]

    Reply
  2. Delirium

    February 11, 2010 20:55

    Veldig fint med en oppfølgingspost, jeg er glad dere får den støtten rundt dere som jeg tenker man trenger etter å ha mistet. Akkurat det, kombinert med at vi gjerne ville fortelle nesten hele verden, var bakgrunnen for at Kent og jeg fortalte til venner og familie sånn omtrent med en gang vi testet positivt. Jeg har en venninne som har mistet to ganger. Begge gangene visste venner, familie og gode kolleger om graviditeten og hun drar også det frem som uvurderlig da hun mistet og trengte omsorg og støtte fra omgivelsene. Vi ble rett og slett oppriktig triste sammen med dem fordi vi alle var glade på deres vegne.

    Lykke til videre i helingsprosessen.

    Klem

    [Reply]

    Reply
  3. mykstart

    February 11, 2010 21:25

    Helt enig med deg, om de der 12 ukene. Fortell det når du vil fortelle det til de du vil fortelle det til. Brøl det ut, hva som helst.:-)

    Jeg ventet ikke de magiske 12, fordi jeg tenkte at jeg mister jeg det, så kommer jeg jo til å fortelle det også.

    Lurer på hvorfor det er sånn? Flaut? Det er jo ikke det. Trist er det jo helt klart. Kanskje noen ikke vil at andre skal vite slike triste ting om en? Vet ikke. Og ja.. det er mange mange som opplever slikt.

    Jeg liker veldig godt måten du skriver om det på, følsomt men alikevel usentimentalt.

    [Reply]

    Reply
  4. Cathrine

    February 11, 2010 21:36

    Boken ‘Heia mamma!’ av Anne Lindmo og Helle Vaagland har et kapittel hvor de 12 ukene problematiserer. Det er en veldig lesverdig og underholdende bok, du trenger hverken være gravid eller mamma for å lese den. Les den når du føler deg moden for det :-)

    [Reply]

    Reply
  5. Mariann

    February 11, 2010 21:49

    Jeg tror at mange på en måte føler seg mislykket og at kroppen svikter ved MA eller spontanabort – selv om det jo egentlig er motsatt. Det er jo et tegn på at kroppen fungerer når den ikke vil bære frem et foster som ikke er levedyktig. Allikevel og kanskje nettopp derfor synes jeg du er veldig modig som forteller om dette, også til oss blogglesere. Tusen takk skal du ha.

    [Reply]

    Reply
  6. lysning

    February 11, 2010 22:09

    Vanskelig å vite hva man skal si/skrive i slike situasjoner. Du er sterk. Ihvertfall så sterk som man kan være i en sånn situasjon. En dag av gangen.. mange klemmer.. er ikke stort mer man får gjort. Våg å tenk de vonde tankene, gråt alle tårene som presser seg på. Snakk med de du har rundt deg, enten det er om det som har skjedd eller om noe helt annet. Et og et skritt, en og en dag…

    Sender en virtuell klem fra en medfølende blogger.

    [Reply]

    Reply
  7. Nanne

    February 11, 2010 23:00

    Så trist å lese om det dere går gjennom nå. Du er fenomenalt god til å sette ord på vanskelige saker – så vart og så sterkt uten å bruke de store ordene. Lykke til i tiden framover.

    [Reply]

    Reply
  8. Anita

    February 12, 2010 09:42

    Håper det går så bra med dere nå som det er mulig, selv om det sikkert tar tid å fordøye alt som er skjedd.

    Jeg fortalte på jobb at jeg var gravid sånn ca halvannen måned ut i svangerskapet og opplevde å miste det som var en tvilling rett etterpå (den tvillingen som klamret seg fast videre, er blitt en meget viljesterk ung dame – sammenheng??). Sånn sett var jeg glad jeg slapp å late som ingenting da det skjedde. Men hver enkelt må jo avgjøre hva som er riktig.

    Følger med deg videre. *klem*

    [Reply]

    Reply
  9. citten

    February 12, 2010 09:57

    Lurer og litt på om at årsaken til at det MA og spontanaborter er litt tabu er at dette er noe av det som folk frykter når man blir gravid, og hvis man snakker om det så blir det noe som er nærme og aktuelt.

    Men det som blir problemet er jo at jeg ikke en gang hadde hørt om MA før etter at jeg ble gravid. Det er jo en vanlig ting, men er så mange som ikke en gang vet hva det er.

    Uansett, stor klem fra meg – godt å høre at dere jobber dere igjennom dette!

    [Reply]

    Reply
  10. trinetannpine

    February 13, 2010 20:25

    Du er tøff som deler med andre, det er kjempeviktig, fortielse er ikke bra! Åpenhet er viktig. Jeg leser bla en blogg som heter : always a mother of four. En kvinne som mistet sin sønn i en ulykke, hun påpeker at det finnes ord i det engelske språket som beskriver barn som mister sine foreldre, orphan, men det finnes ikke et ord for foreldre som har mistet et barn ,som har et barn for lite. Lykke til videre!

    [Reply]

    Reply
  11. Caroline Meier

    March 12, 2010 17:20

    Da jeg ble gravid med Stella, var jeg stille. Mest fordi jeg var i sjokk. Hun kom ut og alt var greit. Så dagen etter bryllupet vårt oppdaget jeg at jeg var gravid. Da var vi så glade. Jeg fortalte det til alle at vi ventet nr. to.

    Folk hysjet på meg. De ble nesten uvel. Så dro vi på fin-fin kjærestetur til Oslo. Og der skjedde det. Vi dro på Ullevål, og det ble konstatert at jeg var slettes ikke i uke 13, men at det som skulle bli Stellas lillesøster/lillebror forsvant allerede i uke 7.

    Jeg var så sliten. Så lei av å måtte gå igjennom alle hormonene. Så forgjeves. Og folk kom nesten med en sånn….hva var det jeg sa?

    Som om jeg fremkalte dette selv. Som om det var min åpenhet som satte i gang MA-en. Nei jeg bestemte meg for at jeg skal ikke bære korset.

    Siden den gang har vi fått Leona. Og jeg valgte å si det fra jeg oppdaget det. Fordi mine venner vil få vite om jeg mistet uansett. Så hvorfor ikke.

    Jeg sier deg….Det er så trist å gå igjennom så mange dager med håp, drømmer og forventninger. For å så vite at det var ikke noe der alikevel.
    Men du skal vite at åpenhet er kryptonitten til magesår. Vi kvinner skal slutte å bære skammen på ryggen.

    Skammen for vi får MA, fordi vi jobber for mye, jobber for lite, er for supermamma, er for selvopptatt. Jeg sier..Si det til alle, eller hold det for deg selv. Gjør deg selv glad. Lykken starter der sammenligningen slutter.

    Du kommer nok til være et snes nervøs neste gang, men det vil mest sannsynligvis gå helt fint. Og nå har du smakt på det. At du kan bli noens mamma. En veldig veldig veldig kul mamma.

    [Reply]

    Frøken Makeløs Reply:

    Det er sjelden jeg griner når jeg leser kommentarer, men denne traff meg veldig. Nå sitter jeg her ogs snufser litt. Tusen takk for nydelige og kloke ord! <3

    [Reply]

    Reply
  12. Modig mor

    November 17, 2011 12:11

    Jeg skjønner veldig godt hva du mener, men det er ganske stor forskjell på å være førstegangsgravid og flergangsgravid. Jeg mistet før jeg hadde barn, og da føltes det godt at folk visste. Nå har vi barn, ønsker oss et til, jeg ble gravid, men vi ville ikke fortelle det til andre før vi var sikre på at det gikk bra. Og så gikk det ikke bra, det ble en ny MA. Jeg er glad vi ikke trenger å forholde oss til noen andres skuffelse og sorg akkurat nå, glad for at vi ikke trenger å bekymre oss for å ha blandet sammen svangerskap og død i et barns minner. Når vi en dag skal fortelle om det kommende småsøskenet (jeg håper den dagen kommer!), vil jeg at det skal være med trygghet, forventning og glede.

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


two + = 8

CommentLuv badge