På den andre siden

, , 8 Comments


En dag bare er man der. Ungen sover (stort sett) om nettene, er normalt veldig grei å legge og ikke altfor kresen i forhold til tid og sted for soving. Etter måneder med gråt og tenners gnissel har endringen kommet snikende, gradvis. Og så plutselig befinner man seg i den situasjonen at andre mammaer lurer på hvordan man fikk det til. Hva var trikset liksom?

Vel. Det er jo ikke ett triks. Selv ikke med én unge er det bare ett triks, og når vi snakker mange unger snakker vi temmelig mange triks. Og jeg har på ingen måte fasiten, ikke på egen unge og langt fra på andres. Men kanskje det likevel kan være nyttig for noen å høre hva det var som hjalp oss i riktig retning?

I hovedsak kommer jeg på tre ting:
♥ Jeg sluttet å amme om natten. I stedet har vi tilbudt flaske med sviskedrikk, veldig tynn fruktpuré, litt velling eller bare vann
♥ Vi flyttet siste måltid med fast føde til kl 17 og begynte med velling ved leggetid (det kan du lese mer om her)
♥ Helten og jeg ble flinkere til å bytte på å ta nattevaktene. Noen netter i barndomshjemmet hvor mormoren hadde alt natteansvar ga også positive resultater

Jeg kan dessverre ikke gi noen oppskrift på rekkefølgen eller tidsaspektet, men jeg vet at vi har tatt det litt etter litt. Vi har ikke gått inn for å sette hardt mot hardt, og prosessen har vært – og er fremdeles! – av typen to skritt frem og ett tilbake. Vi har prøvd oss frem, gjettet, fundert og sett hva som har fungert etterhvert. Nå er lille Bolla åtte måneder og sover hele natten (hvertfall fra  kl 19-07, ofte til 08) minst halvparten av nettene. Det syns jeg er helt akseptabelt. Og her forleden sov jeg åtte timer i strekk!

I all beskjedenhet – det var vår historie. Kanskje den kan være til hjelp for noen trøtte foreldre der ute? Hva med dere andre, hvilke triks syns dere hjalp for å få barna til å sove om natten?

Illustrasjon: 赵大马

 

8 Responses

  1. O!

    October 30, 2011 11:00

    Konsekvent legging funket fint på minstemor, hun har sovet fulle netter siden 7 uker og hun er nå snart 4. Kle på pysj før barnetv, ro ned og legg med minst mulig fuss rundt senga.

    Eventyr en gang i blandt, og aldri hvis det er mas rundt det.

    Når hun vil stå opp / evnt. ønsker å sove i foreldrenes seng så sett dere heller ned ved siden av senga til den håpefulle og trøst der. Da får ungen oppmerksomhet / trøst uten å bli belønnet med å ligge i foresattes seng.

    Men klart, man lærer jo litt på fjerne ungen så skal ikke skryte av at det gikk like på skinner med de første ungene.

    Jo, man må få ungen i seng før de blir overtrøtte, der tror jeg mange feiler og ender med mange og lange timer. De er ofte slitne før man ser at de er trøtte så litt nedtrapping av aktivitene med kos, ro og oppmerksomhet da gir en greie legging.

    [Reply]

    Reply
  2. underveis

    October 30, 2011 13:26

    Jeg hadde vel en ca seks år da jeg sov veldig lite og veldig oppdelt. (Tre barn tett, og de våkner faktisk når de har passert babystadiet også, spesielt så kan de vandre litt rundt…) Jaja. Hovedløsningen ble å være avslappet til det hele. Fra å være dypt fortvilet og sitte oppe og gråte over amming og raping og alt mulig med førstemann, stresse og fortvile og søke magiske løsninger og oppskrifter – så ble det å ta den søvnen en kunne og la det gå sin gang. Fokus på mest mulig søvn for flest mulig i familien. Finne enkle løsninger på ting som oppstår. Ikke så nøye hvilken seng en sover i. Alle har sine spesielle behov. En baby måtte ha kroppskontakt mer og mindre hele natta fram til hun var 10 måneder. Jeg er glad jeg gjorde det.
    Men alt med rolige kvelder, rolig nedtrapping, i seng i tide – før overtrøtthet – alt det er jeg helt enig i. Men en må huske at barn har behov også om natta, noen har behov for å ligge veldig “i fred” i egen seng, noen har behov for mye kos og trøst. Streng oppdragelse hører ikke til om natta, da er det ro og kos og trøst – det tror jeg på.

    [Reply]

    Reply
  3. Cathrine

    October 30, 2011 15:16

    Vi har aldri stresset med at vår lille jente på 1 år på død og liv skal sove hele natten. Jeg har lest mye om babyers søvnrytme og søvnbehov, og slått meg til ro med at det er ganske naturlig for babyer å våkne ofte om natten. Vi samsover og nattammer enda, og det er bare kos for både meg og snuppa. Deilige ammehormoner gjør at jeg sover meg gjennom de fleste nattammingene, og våkner snuppa og trenger kos kryper hun bare enda nærmere :) *lykke* Mye enig med forrige kommentar her; streng oppdragelse hører ikke til om natta, da er det ro og kos og trøst som gjelder. Det vinner man på i det lange løp tror jeg. Jeg har sterkt behov for å skape trygge og gode netter for jenta mi, og håper og tror det gir positive søvnassosiasjoner. Med tid og stunder vil hun nok helt selv finne roen om natta, også i egen seng.

    [Reply]

    Reply
  4. Frøken Makeløs

    October 30, 2011 17:37

    Takk for fine innspill! Kjøper helt at man blir mer rutinert og tryggere med nummer to (og tre, og fire..). Selv har jeg ikke klart å kose meg så veldig med nattamming, føler veldig at jeg trenger den sammenhengende søvnen. Men som dere sier, vi er forskjellige. Både barn og voksne! :-)

    [Reply]

    Reply
  5. Edlih

    October 31, 2011 15:27

    Kjempefint at det blir sammenhengende netter på dere frk Makeløs, det er vel fortjent :-)

    Er så veldig, veldig enig med Underveis og Cathrine – en avslappet holdning til det hele og å ikke stresse med sovingen tror jeg løser det aller meste – og gjør livet bedre for både små og store. Sammen med rolig “nedtrapping” om kvelden og kjente rutiner ved leggetid tror jeg mye er gjort. Det er ihvertfall min erfaring.

    Er litt overrasket, nei egentlig sjokkert, over O!’s forslag om “Eventyr en gang i blandt, aldri hvis det er mas” – hos oss er leggetid kvalitetstid, og å lese eventyr og synge for de små er en selvfølge. Det runder av dagen på en fin måte og roer ned oss alle før kvelden. Og ikke minst veldig koselig.
    Det er aldri mas om hverken eventyr eller sang, men det er kanskje fordi de vet at det alltid skjer uansett. Har hørt om de som straffer barna sine med “ingen sang/eventyr/kosestund hvis du ikke gjør som mamma/pappa sier” – skandaløst og antakelig lite effektivt vil jeg tro. Stakkars barn, og stakkars foreldre som går glipp av gode, fine opplevelser sammen med barna sine.

    [Reply]

    Reply
  6. Carina

    November 2, 2011 22:12

    Og er det ikke deilig?? Så er det liksom sant, alt dette irriterende man får høre om at alt kommer til å bli så mye bedre. Gratulerer med, det som høres ut som, en fin jobb.

    Her var det faktisk frøkna selv som styrte hele showet. Ganske tidlig begynte hun bare å sove lenge. Og lenger. Til hun helt hoppet over nattammingen. Lite tips og triks altså. (Og dette sies virkelig ikke for å hovere.) Hadde det ikke skjedd på denne måten vet jeg virkelig ikke hva jeg hadde gjort, annet at jeg hadde vært veldig fortvilet. Jeg lå som regel våken lenge etter at hun sovnet, så nattammingen tok mye tid. Jeg er impomert over de som jobber konsekvent med å skape gode nattrutiner. O

    [Reply]

    Reply
  7. Carina

    November 2, 2011 22:14

    og der postet jeg visst før jeg var ferdig. Ville bare si at jeg syntes trikesene dine hørtes veldig gode ut;) Og tror så absolutt at de kan være til hjelp for noen. Selv om vi alle er forskjellige, både store og små.

    [Reply]

    Reply
  8. Glamourlegen

    November 4, 2011 10:21

    Har ikke noe å bidra med her siden jeg ikke har barn selv, men har et bittebittelite ønske…?

    Har kikket jevnlig innom bloggen din – i flere år tror jeg – og fått med meg alle fasene, fra singel til mann og barn. Og nå er jeg (relativt, føler det ihvertfall sånn) nygift, større leilighet er i boks, og til jul runder jeg 32. Med to ynge søsken som jeg bysset og byttet bleie på, og venninner med barneproduksjonen i full gang tror jeg at jeg har et ganske realistisk syn på hva det innebærer å bli forelder (skjønt, kjærligheten, og slitenheten er jeg inneforstått med at ikke kommer for fullt før man erfarer det selv).

    Fra å være en verpesyk 18-20-åring har jeg gått til å bli en etablert noen-og-30-åring som ikke engang kjente det minste lille babysug da jeg holdt min nybakte niese i armene på søndag. Det er vel bare å nappe ut spiralen og sette i gang, man vet jo aldri om man er så heldig at det går, men skepsisen bare vokser. Og det å velge BORT barn er også et alternativ, selv om jeg er ganske sikker på at jeg kan komme til å angre på det. Har du noen råd? På tross av søvnmangel og snørr – og her kommer endelig spørsmålet, og ønske om en egen bloggpost – er dette noe du anbefaler helhjertet? Kanskje jeg tripper stolt rundt med bul på magen innen du evt noen andre i bloggverdenen skriver noe om dette uten at jeg har spurt pent om det, men jeg er bare så på grubler´n for tiden.

    Og en liten fin ting, som kanskje betyr at jeg ønsker å bli mor uten at jeg helt vet det selv siden jeg kikker innom stadig vekk – DENNE bloggen er fin!! http://crappypictures.typepad.com/

    Værsåsnill og værsågod :-)

    Pretty please med sukker på?

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


− 5 = four

CommentLuv badge