Når kroppen ikke sier fra
Det er en ting jeg har gledet meg til å fortelle dere, og det er at da vi var i Chiang Mai i jula fant vi ut at jeg var blitt gravid. Det syntes vi var uvirkelig og fantastisk og overveldende og stort. Vi har fortalt det litt sånn etterhvert, først til familie, så til noen nære venner og enkelte kollegaer. Jeg fant ut at det var en god anledning å dele den store nyheten med resten av kollegaene mine på internseminaret denne uka. Riktignok hadde jeg en veldig liten blødning og litt brun spotting i helga, men både damen på legevakttelefonen og venner/bekjente med relevant erfaring mente at så lenge jeg ikke hadde vondt og/eller begynte å blø mye, var det ingen fare.
Torsdag denne uka var vi på ultralyd, det var dagen før jeg skulle begynne på uke 12. Vi var der i tjue minutter. Etter det var plutselig livet blitt helt annerledes.
Det viste seg at jeg har hatt noe de kaller missed abortion (MA). Lille embryo døde allerede i uke seks eller sju, men kroppen min har ikke skjønt at den ikke er gravid lengre. Den har tvert i mot fortsatt å produsere gravidehormoner og dermed sørget for at jeg har hatt alle symptomer som er å oppdrive. Kvalm? Check. Trøtt? Check. Oppblåst? Check. Pupper som vokser ut av alle bh’er og er ømme og vonde? Check. Hormoner som gjør meg sur og grinete? Check. Jeg har til og med vært hos legen på første svangerskapskontroll, tatt urinprøve og blodprøve samt sjekket blodtrykk - uten at de har funnet noe som helst galt. Jeg har fått fødeplass på Ullevål i august.
Jeg vet ikke hvordan det er å ha en spontanabort, jeg forestiller meg at det er helt fryktelig. Men da får man i det minste et forvarsel. Det er en slags prosess, det skjer noe. Man blør. Vi dro på ultralyd og forventet å få se og høre en sprell levende, bitteliten baby og fikk i stedet beskjed om at det ikke var noe liv, at det ikke hadde vært liv på fem-seks uker. Hvordan fordøyer man det? Hvordan forstår man det? Det hadde ikke hendt noe som helst, vi hadde bare vært på et legekontor i tjue minutter, og likevel var hele livet blitt snudd på hodet.
Før jeg ble gravid selv tenkte jeg på de første tre månedene av et svangerskap som en slags testperiode. Folk måtte jo forstå at de ikke kunne planlegge noe som helst, helst ikke begynne å glede seg noe særlig en gang, før etter de tre første månedene var gått og den største faren for spontanabort var over. Folk som gjorde det var litt dumme.
Men tre måneder er lenge. Man rekker å komme uendelig langt i den mentale prosessen, for ikke bare er man ekstremt klar over at man bærer et lite liv inne i seg - men det lille livet har også sine utmerkede metoder for å forsikre seg om at du ikke glemmer at det er der. Hvordan kan jeg la være å tenke på at jeg er gravid når jeg våkner om natta fordi jeg er kvalm? Eller om morgenen, når jeg nok en gang innser at halvparten av klærne ikke passer lengre. Eller om ettermiddagen, når jeg kollapser på sofaen etter en ikke helt fullført arbeidsdag.
Disse første ukene har ikke vært så veldig stas. Det har vært topp å være gravid, men jeg har gledet meg veldig til den neste fasen, når kvalmen og trøttheten blir borte, faren for spontanabort er mye mindre og en fin liten kul dukker opp under genseren. Sånn blir det ikke. Ikke nå. Vi er tilbake til før start.
Neste uke skal vi til Ullevål, kroppen min skal få hjelp til å kvitte seg med det den ikke klarer å kvitte seg med selv. Inntil da har jeg fortsatt gravidehormoner. Inntil da tror kroppen min fortsatt at jeg er gravid.
