Ja altså, godt nytt år! Og god jul og i det hele tatt - jeg ramlet litt ut der en periode. Mer om det en annen gang, kanskje.

Vi begynte det nye året med to uker på Tenerife. Avreise hjemmefra klokka 0600 første januar, kjøretur gjennom snøstorm til Gardermoen, boarding klokka 0840, avreise klokka 1100. Jepp, vi satt over to timer inne i flyet og ventet på måking og avising og whatnot. Det var mildt sagt ikke verdens beste start på ferie med barn. Da vi skulle hjem reiste vi om ettermiddagen/kvelden og hadde et håp om at Bolla skulle sove en del av turen. Det lille englebarnet sovnet til vanlig tid klokka 19, sov vakkert på sin fars fang i førti minutter og ble deretter vekket av at personalet reklamerte vel og lenge over høyttaleranlegget for hva slags kremer, solbriller og parfymer som var til salgs ombord. Seriøst, jeg kunne kverket dem.

Men, alt i alt så var alle enige om at det hadde vært en fin tur. Ikke så mye å fortelle egentlig, vi hang stort sett rundt på hotellområdet. Bolla fikk to nye tenner, sov ikke en hel natt så lenge vi var der og smittet sin far med en heftig forkjølelse. Og så hadde vi utsikt til solnedgang over Atlanterhavet fra balkongen og fint vær nesten hver dag. Kommer muligens tilbake med litt praktiske råd for andre som skal til Kanariøyene med småbarn, hvis det er interesse for det?

I dag var første dag tilbake på jobb etter permisjon. Det føles veldig fint og litt overveldende - plutselig skal man sitte i møter og si lure ting og ha meninger om både det ene og det andre. Og så var det veldig stas å komme hjem til gutta mine etter å ha vært ute i den store verden. Helten skal være hjemme frem til august, når Bolla begynner i barnehage. (For dere som teller og ikke får dette regnestykket til å gå helt opp; han skal ha litt foreldrepermisjon, litt ulønnet permisjon og litt ferie. Til sammen blir det sju og en halv måned med hjemmeværende pappa).

Til slutt; det kom inn vanvittig mange kommentarer på posten om kvinner og blogging, og debatten er ført videre i mange andre blogger. Jeg skal lage en liten oppsummering for dere som ikke har rukket å lese alt sammen, for det kom fram veldig mange kloke og viktige tanker og poenger. Regner med å få skrevet det i løpet av de nærmeste dagene.

Illustrasjon: Suesue Skyhorsebook

2 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 4 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Monday 16 January, 2012 | Livet liksom | Tags: bolla, familie, ferie, Helten, jobb, tenerife.

Fra tid til annen ser jeg blogginnlegg som handler om det faktum at (den kvinnelige) bloggeren ikke skriver om samfunnsaktuelle temaer. Dette kan komme som en uprovosert refleksjon, eller fordi en eller annen har påpekt bloggens tilsynelatende overfladiskhet.

Man ironiserer da litt over dette, erklærer sin selvsagte rett til a skrive om hverdagens trivialiteter og poengterer gjerne at man både har utdannelse og karriere, men at bloggen er et selvvalgt friminutt fra teoretisk akademia. Et sted man kan skrive om de uviktige tingene, det som er nært, hverdagslig og upolitisk. Og så er det en masse (kvinnelige) lesere som kommenterer og heier og sier at de er helt enige. De har også bloggen som fristed fra livets harde realiteter, de får nok intellektuell stimuli andre steder.

Alt dette er selvsagt vel og bra. Blogging er et redskap, en uttrykksform, og enhver må få bestemme selv hvordan man vil bruke det. Jeg dømmer ingen. Men jeg syns det er interessant å se på mengden kvinnelige bloggere her i landet som skriver om det som er nært, personlig og hverdagslig. I Norge (og Sverige) - i motsetning til for eksempel USA - er det store flertallet bloggere kvinner som skriver om mote, barn, interiør, hobbyer, mat og eget dag-til-dag liv. Deres agenda er ikke å delta i samfunnsdebatten eller å påvirke politiske forhold - de skriver for sin egen del.

Mammadamen skriver på sitt nystartede bloggmagasin Bloggspotting.no at “Blogging i Norge har eksistert i over ti år, og har i minst åtte av dem blitt neglisjert av tradisjonelle medier. Deretter begynte harseleringen.” Jeg tenker at dette har noe med kvinnelige bloggere og mannlige avisredaktører å gjøre. Det er ingen nyhet at menn syns “den kvinnelige sfære” (hjemmet) er triviell, uinteressant og kjedelig. Og så lenge det er menn som sitter med størstedelen av makten i tradisjonell media bør det ikke overraske noen at de ikke vier mer enn nødvendig spalteplass til kvinnelige dagbokbloggere. Nå har mange av de kvinnelige bloggerne blitt så store at de vanskelig kan overses og følgelig får etterhvert både interiørbloggere, mammabloggere og rosabloggere sin velfortjente plass i tradisjonelle medier.

Det jeg lurer på er hvorfor blogging i Norge har utviklet seg så radikalt annerledes enn i andre land. Hvorfor er det kvinner som har de suverent mest leste bloggene her i landet - og hvorfor er det så overveldende mange av dem som velger å skrive om sitt eget liv, sine hobbyer og sine barn - og så relativt få som velger å bruke bloggen å til å påvirke, skape diskusjon og debatt? Er kvinner fremdeles primært opptatt av den hjemlige sfære, til tross for at Norge har blant verdens høyeste andel yrkesaktive kvinner? Har bloggingen som intellektuell friplass overtatt etter uformelle og avslappede møteplasser IRL som vi i vår tidsklemmede hverdag ikke lenger har tid til?

Hvorfor har norske, velutdannede, likestilte og engasjerte kvinner så stort behov for å skrive, lese og snakke med hverandre om det hverdagslige og vakre - og så lite ønske om å bruke bloggingen sin til å påvirke og debattere?

43 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 155 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Tuesday 10 January, 2012 | Blogging og andre sosiale medier | Tags: Blogging og andre sosiale medier, feminisme, kvinner, metablogging, norske kvinner, selvinnsikt.

På fredag fikk jeg mail fra Østlandssendingen i P1 som lurte på om jeg ville komme en tur og snakke litt om cupcakes og likestilling, med utgangspunkt i denne bloggposten. Det ville jeg, så i dag har jeg debutert på radio. Ganske så stas, faktisk!

Nedturen var at jeg ikke rakk å komme til selve hovedpoenget (som var at alle forventninger og krav gjør at familienkabalen ikke går opp, noe som fører til at kvinner - og nesten bare kvinner - trapper ned til deltid) før hele greia plutselig var over. Svosj. Hadde jeg vært mer medievant hadde jeg sikkert lett klart å manøvrere de bakerelaterte spørsmålene over til viktigere ting, men sant. Jeg er jo ikke medievant. Men man lærer jo!

Og etterpå fikk jeg denne sms-en fra svigerfar (tidligere hardcore kommunist, nå noe rundere i kantene..): “Bra på radioen. Stå på, riv ned myter og oppkonstruerte forventninger til kvinnen!” Så da tenker jeg at jeg kanskje klarte å få fram noe av det jeg ville likevel.

Sånn alt i alt syns jeg altså ikke det ble så halvgalt. Og så var det veldig moro og nesten ikke skummelt i det hele tatt. Dere kan høre intervjuet her, det kommer ca femten minutter ut i sendingen (tilgjengelig frem til 12. mars 2012).

Illustrasjon: Andrea Joseph

10 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 25 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Tuesday 13 December, 2011 | Dette vil jeg gjerne ha sagt | Tags: familie, feminisme, krav, kvinner, likestilling i praksis, p1, radio, østlandssendingen.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering stemte mandag for tidlig ultralyd for alle gravide, med 11 mot 8 stemmer. Det viser seg at ti av de elleve som stemte for, var kvinner. Og seks av de åtte som stemte mot, var menn. Lars Ødegård, generalsekretær i Norsk Handicapforbund, mener nå at rådet har liten verdi. (Man kan jo gjette hva han stemte). Dessuten mener han at det er helt feil å gjøre det til et kjønnsrelatert spørsmål.

Men selvsagt er det et kjønnsrelatert spørsmål. Det er kvinnen som blir gravid, kvinnen som føder og - fordi det er kvinnens kropp - kvinnen som til syvende og sist må ta det den vanskelige avgjørelsen om abort eller ikke. Og selv om det har skjedd mye med fedres engasjement for sine barn de siste tiårene, er det fortsatt kvinnen som har det praktiske og emosjonelle hovedansvaret i de fleste hjem. I tillegg bor en fjerdedel av norske barn med bare én forelder, og av disse bor 21 prosent med mor og bare fire prosent med far.

Det vil ikke si at spørsmålet om tidlig ultralyd for alle gravide er ukomplisert. Blant annet må man vurdere om dette er noe helse-Norge bør prioritere å bruke penger på. Kanskje bør man heller, som Maddam foreslår, bruke pengene på å gjøre livet enklere for de som i dag har utfordringer knyttet til omsorg. I Danmark, som har innført tidlig ultralyd for alle gravide, har det visstnok blitt svært vanskelig for foreldre med barn som har kromosonavvik å få avlastning. Det er ikke en ønskelig utvikling.

Videre debatteres det om hvorvidt det er noen helsegevinst for mor og barn. I følge helsedirektør Bjørn-Inge Larsen kan det ikke påvises noe direkte medisinsk utbytte ved tidlig ultralyd, verken helsemessig eller økonomisk, og heller ikke for barn eller mor. Nasjonalt senter for fostermedisin ved NTNU i Trondheim mener imidlertid at tidlig ultralyd vil kunne avsløre blant annet hjertefeil og tvillinger med felles morkake og at det dermed er en klar helsegevinst.

De ti kvinnene - og den ene mannnen - i Rådet for kvalitet og prioritering som stemte for tidlig ultralyd, la særlig vekt på to ting i sin avgjørelse. For det første at det viser seg at kvinner som gjennomfører tidlig ultralyd, er mer fornøyde enn andre gravide. Det tolket de som et uttrykk for økt trygghet, og dermed en helsemessig gevinst. Det andre de vektla er likhetsprinsippet. Den halvparten av kvinnene som i dag allerede får utført tidlig ultralyd, er i hovedsak bosatt i eller nær en by og de er villige til å betale for å få undersøkelsen gjennomført privat. I god sosialdemokratisk ånd er det helt klart relevant å tenke gjennom om vi ønsker et samfunn hvor geografi og økonomi skal avgjøre helsetilbudet til den enkelte.

Men hovedutfordringen, både etisk og følelsesmessig, er spørsmålet om sorteringssamfunnet. Ønsker vi et samfunn hvor staten tilbyr alle gravide mulighet til å oppdage kromosonavvik på et tidspunkt i svangerskapet hvor det fremdeles er mulig å ta abort? I Danmark fødes det nesten ikke barn med Downs lengre. Hvor mange av oss vil beholde barnet etter at vi har fått vite at det mest sannsynlig har Downs? Alle foreldre ønsker seg selvsagt friske barn - og like selvsagt er det at foreldre til barn med Downs elsker sine barn like høyt som andre foreldre gjør. Det gjør at debatten om tidlig ultralyd nødvendigvis blir følelsesladet og personlig for mange.

Det jeg imidlertid ikke forstår, er hvorfor spørsmålet om sorteringssamfunnet dukker opp sammen med spørsmålet om tidlig ultralyd for alle. I dag får alle gravide over 38 år tilbud om tidlig ultralyd for å avdekke eventuelle kromosonfeil - og prinsipielt ser jeg ingen forskjell på å tilby tidlig ultralyd for gravide over 38 år og for alle. Snarere tvert i mot, ettersom det jo statistisk sett er større sjanse for at fosteret har kromosonfeil dersom mor er over en viss alder*.

Hvis vi vil unngå utvikling av et sorteringssamfunn gir det virkelig ingen mening å tilby særlige sorteringsmuligheter til de som allerede er i høyrisikogruppen.

*Å sette aldersgrensen på 38 år virker noe vilkårlig, ettersom risikoen for sykdom eller kromosomfeil hos fosteret øker allerede etter fyllte 30 år. I følge Dagens Medisin ble aldersgrensen satt i 1983. Årsaken var at man regnet ut hvor mange prøver medisinsk genetikk i Oslo hadde mulighet til å teste ut hvert år, og satte aldersgrensen etter det.

Illustrasjon: Doodlepress

3 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 13 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Sunday 11 December, 2011 | Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | Tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, feminisme, Gravidegreier, Politikk på en måte, ultralyd.

I går fikk jeg en mail fra Homovennen, der han skrev at han hadde sittet og kjedet seg på toget og skriblet ned et gjesteinnlegg til denne bloggen. Han mente nemlig at “bloggfrekvensen din nå har blitt så sjokkerende lav at du trenger en husmorvikar”.

Det er jeg helt enig i! Dessuten er jeg syk for tiden og i tillegg ganske grinete fordi jeg har gått glipp av julebord og fagdager med jobben denne uka, hvor jeg skulle få være jobbe-frøken og tenke lange voksentanker og så spise god mat og skravle med fine kolleger og toppen av kransekaka var at jeg skulle få ha min aller første natt uten baby siden Bolla ble født. Overnatting på hotell, garantert ubrudt søvn hele natten. Men neida, jeg satt hjemme med influensa-skjegget i postkassa i stedet. Hulk.

Men nå snakker jeg meg helt bort, hysj på meg. La meg heller gi ordet til den fine Homovennen min:

Husmorvikaren: Tips til barnløse venner av nybakte småbarnsmødre

Mitt første innlegg som husmorvikar på bloggen til Frøken Makeløs må uunngåelig dreie seg om barn. Jeg har hatt gleden av å bli godt kjent med Bolla. Det første han gjorde da jeg møtte ham, 1 uke etter ankomst, var å høflig rekke fram hånden. Mor Makeløs var ikke helt overbevist om at dette var en særlig gjennomtenkt gest, og det påfølgende håndtrykket var sant nok en smule ukoordinert og spasmeaktig, men jeg er overbevist om at dette viste hvilken flott fyr dette kommer til å bli. Vårt forhold har blitt betydelig mer avslappet og uformelt etter dette, i stedet for å håndhilse har han nå begynt å dra meg i ørene. Men det er bare fordi vi har blitt kåmpisar.

Det er ikke bare Bolla som har eglet seg inn i vennekretsen min i det siste. I tillegg til å være nybakt onkel, har det i den siste tiden poppet ut unger som fra en hvilken som helst vannspreder både her og der. Bare den siste måneden har det ankommet 6(!) nye verdensborgere, og jeg er seriøst på etterskudd når det gjelder barselbesøk og fødselsgaver.

Selv om jeg er uten evne, lyst og behov på reproduksjonsfronten, så synes jeg tross alt at unger er et ålreit konsept, og tar ofte meg sjøl i å delta oppriktig engasjert i diskusjoner om disse småttisene (som om jeg har et valg lenger, liksom…). Min kompetanse på barnevogner, riktige leker, ullbodyer og sovetider er nå skyhøy til barnløs å være. Så her er noen tips til dere der ute som knapt har begynt tilværelsen som venn av barnefamilier:

Ammetåke er IKKE en myte. En nybakt mor (heretter forkortet NBM), skulle lage festmiddag i anledning fersk datter, og ba meg om en oppskrift på en kyllingrett jeg lager. Dagen etter fikk jeg en sur sms om at jeg måtte ha skrevet opp feil type eddik. Et eller annet sted i den hormoninfiserte NBM-hjernen hadde 5 dl eplesider blitt til 5 dl epleeddik. Det burde jo ha ringt en bjelle på et eller annet tidspunkt, kanskje da hun lettet på grytelokket og nesten fikk svidd av øyenbrynene, men nei… Så vær t-y-d-e-l-i-g overfor NBM. Gjenta ofte. Gi dem en liste over gode take-away-steder.

Prioriteringer endrer seg. Partneren til en annen NBM så ut til å miste balansen med fersk sønn i armene, hvorpå NBM lynraskt ”reddet” barnet og ga for sikkerhets skyld kjæresten, tidligere varmt omtalt som hennes livs lys, et spark i beste Jean Claude van Damme-stil. Så ikke forvent å komme først i køen lenger. Og vurder tannbeskyttere i julegaver til NBM-partnere.

Sushi er super holde-sovende-baby-mat. Dette av egen erfaring. Man kan nemlig sitte lett bakoverlent med en sovende baby på brystet samtidig som man spiser sushi med den ledige hånden. Dette fordrer naturligvis kontroll på spisepinnene, samt stø nok hånd til ikke å søle wasabi på englebarnet. Krever også bunnløs tillit fra NBM.

Sist, men ikke minst: NBM vil veldig gjerne være sammen med deg. Det passer ikke alltid, avtaler kan avlyses i siste liten og plutselig prosjektilgulping (forhåpentligvis fra barnet, ikke moren) kan ødelegge stemningen, men husk at du som barnløs venn (BLV) av NBM har en superkraft som dere begge bør kunne nyte godt av: fleksibilitet. Gjør en innsats for å trekke NBM inn i voksenverden av og til. Det er verdt det.

Illustrasjon: Diana Köhne

38 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 7 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Thursday 8 December, 2011 | Husmorvikaren | Tags: barn, Dette vil jeg gjerne ha sagt, familie, foreldre, gjesteblogger, Homovennen, husmorvikar, selvinnsikt.

I dag er det første desember, den offisielle starten på førjulstiden. Og folk har tilsynelatende hele jula på stell allerede. Det bakes og skapes og pyntes og planlegges - og ikke minst så koses det veldig overalt. På mystisk vis har allerede travle mennesker klart å presse inn tid til både gløgg og pepperkaker og juleverksted med alle sine gode venner, innimellom den forbilledlige treningen, den sunne og hjemmelagde maten, de interessante karriérene og de unike kulturelle opplevelsene. Og det er helt sant, for jeg har lest det på Facebook.

Det var noen som sa at Facebook er vår tids finstue; et prikkfritt sted man viser frem til venner og kjente. Nå for tiden er det ingen som ville finne på å komme på uanmeldt besøk hjem til noen, det ville jo blitt utrolig pinlig for den overraskede vert som plutselig måtte underholde gjester i joggebuksa med utsikt til stabler av oppvask på kjøkkenbenken. Nei, skal man komme på besøk må det avtales på forhånd, slik at verten kan bruke noen timer i forkant på å fjonge opp både seg selv, familien og heimen.

Det slår meg at selv om vi på mange måter aldri har vært så tilgjengelige som vi er nå, med mobiltelefon og Facebook og Twitter og hele tjolahoppsa, så er vi likevel mye mindre fysisk tilgjengelige enn før. Hvilken jo vil si at vi i mye større grad kan velge hvilken del av livene våre vi vil vise frem. Går det dårlig på jobben, kan man skryte av hvor flink man er til å trene. Blir buksene stadig trangere kan man alltids vise frem bilder av de søte barna. Og hvis forholdet skranter, kan man fortelle om hyggelige vennekvelder, spennende reiser og et lekkert kjøkken.

Til sammen blir det en massiv nyhetsstrøm av alle dine venner og bekjentes tilsynelatende perfekte liv, sensurert, redigert og publisert av dem selv. Og jo mer man leser, jo mer mislykket føler man seg selv. Jeg trener jo ikke fire ganger i uka. Huset vårt er ikke avbildet i siste Bonytt. Kjæresten min serverer ikke frokost på senga hver søndag og innimellom syns jeg barna er noen skikkelige drittunger. Jeg har ikke reist til noen imponerende steder i år, ikke vært på så mange konserter og noen ganger føler jeg meg litt ensom.

Mitt førjulsønske er derfor at vi alle kan senke fasaden litt. Det er hyggelig å lese om at andre opplever fine ting (og ingen liker sutrekopper), men det går an å finne en balanse. Slapp av litt med alle hjertene, la oss slippe å høre om hvor grenseløst lykkelig du er på daglig basis og se om du en gang i blant kan skrive om det som går litt skeis også (Emmeline er et forbilledlig eksempel her, i en verden av hyperperfekte interiørbloggere viser hun selvironisk frem noe menneskelig).

Så derfor: Hjemme hos oss har vi ikke hengt opp julestjerne i vinduet. Ingen har bakt et eneste slag julekaker, adventsstaken ligger fremdeles på loftet og vi har bare såvidt begynt å tenke på gavene. Her er ingen hjemmelaget (eller bortelaget, for den saks skyld) julekalender, vi har ikke brukt november på å løpe på ørti julebord og på spisebordet (det eneste stedet som for tiden er utenfor rekkevidde for familiens yngste, nysgjerrige medlem) står det hverken svibler eller amaryllis.

Og en dag i forrige uke lagde jeg, i et forsøk på å være en sånn ekkel perfekt mamma, hjemmelaget rotmos. Lille Bolla svarte med å kaste opp alt sammen igjen. Jeg tar det som et hint om å senke kravene litt.

Illustrasjon: Asirap

28 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 21 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Thursday 1 December, 2011 | Dette vil jeg gjerne ha sagt | Tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, facebook, familie, fasade, feminisme, jul, stress, twitter.

Dere som følger meg på Facebook eller på Twitter har allerede fått med dere at jeg tok lappen på i går (fredag). Men jeg må jo skryte av det her også. Wohoo! Jeg sov fire timer natten før, svetta som en sil underveis og var minst like euforisk som attenåringene etterpå, til tross for at jeg jo er dobbelt så gammel som dem og muligens burde være mer avbalansert og cool.

Enden på kjørevisa ble oppkjøring i Asker og Bærum, både fordi det var lettere å ordne barnevakt der og fordi jeg håpet på en enklere rute på oppkjøringen. Det fikk jeg (landevei i Bærum er easy-peasy-lemon-squeezy sammenlignet med Ryenkrysset og Alnahelvetet) og siden jeg hadde oppkjøring gjennom Sandvika er jeg nå selvutnevnt dronning av rundkjøringer.

Forøvrig var både sensor, kjørelærer og kjøreskolen hyggelige, flinke og hjelpsomme folk - og jeg fikk virkelig følelsen av at de oppriktig ønsket at jeg skulle stå på førerprøven. Jeg kan altså med hele mitt hjerte anbefale et lignende stunt for andre i tilsvarende situasjon - (opp)kjøring i Oslo er rett og slett ikke for amatører.

Foreløpig har jeg ikke rukket noen solo-biltur ennå, men det begynner å synke inn at jeg faktisk bare kan ta bilen og kjøre avgårde hvorsomhelst, helt på egen hånd. Syke greier!

(I dag er det tre år siden Helten og jeg møttes! Vi feiret det i går, da var Homovennen barnevakt for Bolla mens vi dro på kino og drakk vin samme sted som på vår aller første date. Helten var kjekkas med skjorte og skjegg og jeg ble fnisete og forelska igjen. Livet liksom. Det er jo ikke så verst, sånn egentlig!)

Illustrasjon: Maureen Crosbie

8 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 12 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Saturday 26 November, 2011 | Livet liksom | Tags: bil, forhold, Helten, kjærlighet, lappen, Livet liksom, øvelseskjøre.

Marta Breen skriver i tidsskriftet Prosa om kvinner som hopper av karrierekjøret for å bake cupcakes og skape et harmonisk familieliv hjemme. Hun spør om cupcakene symboliserer feminismens død. Mammadamen svarer Breen i en bloggpost, hun mener at nei, “feminismen dør ikke tross at noen kvinner viser at de kan bake cupcakes samtidig som de jobber og oppdrar barn”.

Og jeg tenker at hvis det å bake cupcakes er noe enkelte damer driver med sånn stille for seg selv samtidig som de jobber og oppdrar barn, så er det ikke noe problem. Det må de gjerne gjøre. Men når blader, aviser og blogger opphøyer pent danderte sukkerbomber, velfriserte hjem, nystrøkne barn og rolig hjemmeliv med god tid og lun stemning som et kvinneideal, da er det grunn til å tenke seg om.

For vi må kunne være ærlige nok til å si at dette i all hovedsak er et kvinnefenomen. Og jeg mener det øker presset på den moderne kvinnen som skal klare alt. På samme måte som retusjerte kvinnekropper i blader og aviser, fordreier det oppfatningen av hva som er hva som er normalt og oppnåelig. Det går ikke an å jobbe fulltid (/gjøre karriere), lage sunn mat fra bunnen av, ha et rikt sosialt liv, en veltrent kropp, et perfekt hjem, en velorganisert tilværelse og mye kvalitetstid med familien. Det går bare ikke opp. Så hva gjør man da? Bukker man under for forventninger og krav, blir utbrendt og sykmeldt - eller begynner man å jobbe deltid?

Jeg syns folk skal få velge selv hvordan de vil leve livene sine. Ønsker man å jobbe deltid en periode mens barna er små, må man selvsagt gjerne gjøre det (sånn rent bortsett fra at samfunnet har behov for at folk er i arbeid, men ok - det er en annen sak). Men da må det være et reelt valg.

Menn og kvinner sosialiseres fremdeles inn i ulike roller basert på sitt kjønn. Hvis den ene stadig eksponeres for lykkelige hjem og harmonisk familieliv i glansede magasiner mens den andre forventer og forventes å gjøre karriere, da er det ikke et reelt valg hvem av dem som skal jobbe deltid. På samme måte som hvis den ene i et forhold tjener veldig mye mer enn den andre. Og så lenge samfunnet er slik at menn tjener mer enn kvinner, blir det kvinnene som trapper ned jobbingen når barna er små. Det kan sikkert være både hyggelig og givende og viktig og riktig, men økonomisk er det ikke så lurt for kvinnene - hverken karrieremessig eller for pensjonen. Dessuten bidrar det til å opprettholde idéen om kvinner som ustabil arbeidskraft.

Så ja, jeg tror at cupcakene symboliserer - om ikke feminismens død, så i hvert fall et tilbakeskritt for likestillingen. Det er ikke slik at vi har kommet så langt at kvinner helt reelt kan velge å være hjemme med barna en periode. Mange barnefamilier sliter med å få hverdagskabalen til å gå opp, i tillegg til at kvinner sosialiseres inn i en rolle med helt absurde krav og forventninger. Løsningen blir at det er kvinnen - som tjener minst og stresser mest - som hopper av karrierekjøret for en periode. Og det er ikke likestilling.

Illustrasjon: Cakespy

27 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 49 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Tuesday 15 November, 2011 | Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | Tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, familie, feminisme, krav, kvinner, likestilling i praksis, mammadamen, marta breen, menn, Politikk på en måte.

Litt seint ute, men nå klarer jeg ikke lengre å la være å kommentere alt bråket rundt Audun Lysbakken.

♥ Først gikk folk bananas fordi Lysbakken våget å si at det var greit at mødre velger å ikke amme (så lenge som myndighetene anbefaler). Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor alle ble så sinna. Han sa jo ikke at man ikke skal amme. Han sa ikke at man skal slutte å amme og begynne å jobbe i stedet. Han sa at hvis man vil, hvis det passer best for familien, så er det helt greit å ikke amme. Morsmelk er veldig bra, men i Norge er alternativet på alle måter godt nok.

Hylekoret mener visst blant annet at Lysbakken vil presse mødrene ut i arbeidslivet - eller ta fra dem muligheten til å amme så lenge de ønsker. Det syns jeg er en merkelig tolkning. Jeg opplever tvert i mot Lysbakkens utspill som en støtte til alle dem som ønsker å amme (lenge) men som av ulike grunner ikke får det til. De aller, aller fleste mødre i Norge ønsker å amme - og for veldig mange er det vondt å ikke få det til. Da syns jeg det er helt strålende at Lysbakken går ut og sier at det er helt greit å ikke amme.

♥ Så ble folk rasende fordi ministeren foreslo pappagrupper. Det skjønner jeg heller ikke. Hvis du som pappa vil styre permisjonstiden din selv så kan du det, pappagruppene skal være et frivillig tilbud. Dessuten forstår jeg ikke argumentet om at dette ikke er et statlig ansvar.

For det første bør vi etter denne logikken legge ned barselgruppene som helsestasjonene allerede organiserer. For min del handlet dette om å bli innkalt til et første møte med fem andre mødre på helsestasjonen, etter det var det opp til oss selv å avtale å møtes. (Det gjorde vi én gang, etter det rant det hele ut i sanden). Det var altså ikke snakk om faglig veiledning av usikre mødre, det var hjelp til å etablere et sosialt nettverk mens man er i permisjon.

For det andre er det et politisk ønske at fedrene skal være lengre hjemme med barna sine - og da må det da være et godt forslag å prøve å legge tilrette for en mest mulig positiv permisjonstid, også for far? Hvis ryktet begynner å gå blant (vordende) fedre om at det faktisk er både hyggelig og givende å være lenge hjemme med barn er det større sjanse for at flere vil ønske å ta ut lengre permisjoner.

Joda, visst er jeg høyt utdannet, offentlig ansatt, bor i storbyen og lever i et likestilt forhold. Sånn sett er jeg sikkert mer i målgruppa for Lysbakkens utspill enn andre. Men hei, sauebøndene stemmer jo på Senterpartiet og pensjonistene på Pensjonistpartiet - gjør de ikke?

Illustrasjon: Alberto+Cerriteño

18 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 13 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Wednesday 9 November, 2011 | Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | Tags: amming, Dette vil jeg gjerne ha sagt, feminisme, Gravidegreier, likestilling i praksis, lysbakken, permisjon, Politikk på en måte.

Til sommeren blir jeg fru Helten! Og selv om lille Bolla er levende bevis på at jeg temmelig sikkert ikke er særlig jomfruelig lengre, så vil jeg likevel gifte meg i hvitt. Basta. Derfor har jeg nå begynt jakten på Kjolen.

Litt sliten (men veldig blid!) småbarnsmor i staselig kjole.

I forrige uke drasset jeg med meg Frøken Fräken, Homovennen og lille Bolla til salongen Brudekjolen i Øvre Slottsgate. Der fikk vi hjelp av en ansatt som så ut som hun var cirka søtten, med Uggs og hettegenser. Vi fikk umiddelbart bange anelser, noe som viste seg å være helt unødvendig for hun var virkelig både dyktig og hyggelig. I det hele tatt ble prøveseansen langt morsommere enn noen av oss hadde trodd (særlig Homovennen var litt skeptisk på forhånd). Og det syns jeg fotograf Fräken har klart å fange på disse bildene!

Kjære vene, for en absurd følelse å få på seg et sånt digert, stivt plagg!

Etterpå ble Homovennen sendt tilbake på jobb mens de to permisjonerende damene (Frøken Fräken er svært gravid for tiden) med Bolla på slep spiste en laang lunsj før vi stakk innom en salong til i samme gate. Der var de hyggelige inntil de innså at vi nok ikke kom til å kjøpe kjole den dagen.

Mandag denne uka var vi tre makeløse generasjoner på Romeo & Julie i Asker. Mormor passet på lille Bolla (som for tiden bare vil gå, gå, gå - alle voksne han møter pådrar seg ryggprolaps etter å ha assistert han på alle hans spaserturer) og knipset bilder av meg og Makeløs Niese. Niesen skal selvsagt være verdens fineste brudepike og forelsket seg fullstendig i en av kjolene der. Men siden vi ikke vil risikere at hun vokser ut av drømmekjolen før bryllupet, så venter vi litt med å kjøpe til henne. Jeg syntes også de hadde mye fint der og er ganske sikker på at jeg nå har funnet Den Riktige Kjolen. Skal bare en liten tur til Abelone på Frogner i Akershus i morgen. Der har de salg nå og jeg har spottet en lovende modell på nettet. Uansett hvordan det blir så regner jeg med at kjolekjøpet er i boks i løpet av kort tid. Hurra hurra!

Oi, så moro vi har det på brudekjoleprøving!

(I tilfelle noen skulle lure, så er ikke Kjolen på noen av bildene over. Jeg har verken riktig personlighet, alder eller type bryllup for å være en sånn Disneyprinsesse-brud. Men det var morsomt - og ganske absurd - å prøve dem!)

2 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

# 12 kommentarer
|| Av Frøken Makeløs | Monday 7 November, 2011 | Livet liksom | Tags: brudekjole, bryllup, fine ting, Frøken Fraken, Homovennen, Livet liksom, makeløs niese, selvopptatt.