Sinnablogging

, , 28 Comments

Det er en ting jeg irriterer meg over, og det er dette med ammetåke. Ikke egentlig tåka, selv om den også irriterer meg noen ganger så er den nok hakket mer irriterende for Helten. Faktisk er det innimellom ganske behagelig å få slippe å bruke tankevirksomhet og oppmerksomhet på ting som egentlig ikke interesserer meg, med tåka som hendig unnskyldning.

Nei, det som irriterer meg er at det er tåka som er det innarbeidede begrepet. Det er ammetåka alle vet hva er og som noen og enhver tydeligvis føler seg berettiget til å tøyse med. Som om tåka har gjort meg dum. Som at det er morsomt at tåka har gjort meg dum.

Og det skal jeg bare si deg; jeg har ikke blitt dum. Tvert i mot. Prøv å gå en kilometer i mine sko så skal du se hvor godt du hadde klart deg. Jeg har ikke sovet en hel natt siden lille Bolla ble født. Det er seks måneder siden. Og når jeg sier “ikke en hel natt” så mener jeg maks fire timer i slengen. Faktisk har jeg ikke sovet en hel natt på lengre enn det – siste halvdel av svangerskapet var heller ingen höjdare sånn søvnmessig.

Jeg har bygget meg opp til et skyhøyt hormonnivå ved fødselen og jeg har snublet meg ned igjen til noe som ligner det normale. Jeg har vokst frem et splitter nytt menneske bare med hjelp av min egen kropp, goddammit! Et splitter nytt menneske som trenger meg, akkurat meg, tjuefire timer i døgnet. Og jeg er biologisk preprogrammert til å lystre hvert minste lille vink og kremt fra den lille kroppen. Jeg våkner et minutt før ungen våkner. Jeg kjenner på min kropp når han er sulten. Hans gråt er den mest rendyrkede form for tortur for mitt stakkars morshjerte. Jeg føler meg innimellom som fanget – fengslet – i hans behov. Jeg kan ikke gå min vei.

Og tross dette, tross den aller mest ekstreme opplevelsen man kan ha (jeg har ikke vært på Mount Everest, men seriøst gutter. Det er jo bare et lite fjell), så fungerer vi. Vi damer, vi småbarnsmødre. Vi rydder hus og vasker klær. Lager middag. Prater med folk, underholder og konverserer. Smiler til svigers. Dusjer og kler på oss, kommer oss ut av joggebuksa. Vi leser avisa. Vi begynner å trene igjen. Vi ler. Vi legger planer. Og vi tar oss av ungen.

Men dette finnes det ikke noe ord for. Ingenting som beskriver det imponerende i at vi faktisk får gjort noesomhelst, tenkt noesomhelst, under slike forutsetninger. Men det at vi blir litt svimete – det aller mest åpenbare og selvsagte resultatet av langvarig søvnmangel og voldsomme psykiske og fysiske forandringer – det er et innarbeidet uttrykk. Åh, du mann (eller kvinne) – du som ler av damer med ammetåke. Jeg gir deg fjorten dager med mitt søvnmønster (jeg skal til og med la deg slippe barnet, hormonene, ammingen og alt det andre), så skal vi se hvor kjekk og opplagt du føler deg.

Hmpfr.

Illustrasjon: Rockmedia

 

28 Responses

  1. MammAnita

    August 18, 2011 23:13

    Med en Bolle født 3. mai synes det aller verste med ammetåka har vore å ikkje kunne klare å konsentrere seg. Å få haue til å huske ting som IKKJE omhandler bæbbis, så som pakking til meg sjøl når en skulle på tur! Kva trengte EG på turen. Hodet stod heilt stilt. Inni tjukkaste tåkeheimen. Bæbbis hadde fått nøyaktig antall bodyer, nødstilfelle-strømpiser, tilfelle-minusgrader-jakke, tilfelle-sommer (som det faktisk var nett då) shorts.
    Men å prøve og finne ut kva eg trengte, var kuul umulig å resonere seg fram til.
    Alle ammebh’ane og Boobtoppane var med. Men ikkje ei einaste truse.
    Ordna det med Visa’n når vi kom fram. Ammetåka hadde skylda. IGJEN.

    [Reply]

    Reply
  2. Tyren73

    August 18, 2011 23:31

    Kjære frøken makeløs!
    I kveld savner jeg veldig en sånn “publiser denne på faceboksiden min” knapp! Det MÅ du få på plass. Du skriver fantastisk bra!

    [Reply]

    Reply
  3. Pusepilde

    August 18, 2011 23:44

    Satt akkurat og tenkte på denne ammetåkegreia. Nå mener jeg selv at jeg har klart å kave meg ut av den tjukkeste delen av den.

    Jeg kan tenke litt mer kompliserte tankerekker nå enn for et par måneder siden, jeg har sågar gått til innkjøp av ny telefon og fått til å bruke den. At jeg er husets tekninske hode har jeg ikke klart å overbevise noen om siden jeg ble gravid. Jeg har vært HELT på bærtur. Skummelt.
    Nå skal jeg vise mannen hvordan den telefonen fungerer, for han har kjøpt lik.

    Jeg tar det som en stor seier.

    [Reply]

    Reply
  4. My

    August 19, 2011 07:46

    Der sa du det! Veldig godt formulert! Er sjøl tåkelagt for tida. Nå: 3. kaffikoppen, og klokka er 0740…. :-)
    Forresten så likar eg bloggen din svært godt, og har lagt deg i blogglista mi. Ha ein fin dag!

    [Reply]

    Reply
  5. Snåta

    August 19, 2011 09:26

    Takk kjære frøken, for at du så ypperlig klarer å sette ord på akkurat slik jeg også føler det – eller har følt det. Jeg skal videre sende den til mannen i huset.

    [Reply]

    Reply
  6. Not-a-victim

    August 19, 2011 09:59

    Prøv panikkangstanfall hver natt etter voldtekt, og samtidig smile pent når de innvidde sier “ennå? Etter to år??” Tro meg; ammetåke og nattevåk med din egen baby høres langt bedre ut.

    [Reply]

    Reply
  7. Bergmynte

    August 19, 2011 10:15

    Amen! Her setter du også ord på hvorfor det etter hvert er ganske fint å komme tilbake på jobb, slutte å amme, i det hele tatt komme ut av babybobla!

    [Reply]

    Reply
  8. Eva L

    August 19, 2011 13:20

    Please, kan du ikke skrive om noe annet enn mamma-amme-baby-ting. Husker du ikke hvordan du virkerlig disset mødre og folk som var opptatt kun barna sine for relativt kort tid siden? Jeg har barn selv, jeg, og vet det både er slitsomt og altoppslukende, men dette tar kaka. Det er ikke umulig å ha flere tanker i hodet samtidig. Selv om man er Mor med stor M.

    [Reply]

    Reply
  9. Bergmynte

    August 19, 2011 14:53

    Unnskyld meg, lille surmagede Eva L: Frøken Makeløs skriver da virkelig at hun

    “Lager middag. Prater med folk, underholder og konverserer. Smiler til svigers. Dusjer og kler på oss, kommer oss ut av joggebuksa. Vi leser avisa. Vi begynner å trene igjen. Vi ler. Vi legger planer.”

    Jeg skjønner ikke helt hvordan du får dette til å bli at hun ikke klarer å ha flere tanker i hodet samtidig. Her på bloggen må hun da få skrive om absolutt hva hun vil, så kan vi andre velge hva vi vil lese om! Selv leser jeg med glede om mamma-amme-baby-ting. Og de fleste mødre må da bite i seg mange av de utsagn og synspunkter om mødrerollen de hadde fra før. Så skriv i vei, du Frøken!

    [Reply]

    Reply
  10. Tobarnsmor

    August 21, 2011 21:57

    Vent til du får nummer to og må inn i tåka igjen, samtidig som du har en toåring som OGSÅ vekker deg om natta (innimellom maks-firetimers-øktene), står opp kl 6 og er i hundre hele dagen ;-) Og vent til Bolla skal leveres i barnehage før du selv skal på jobb… Kanskje ammer du også fortsatt da.

    Først da lillesøster kom skjønte jeg det maset om at mødre er superwomen. Selv om jeg absolutt ikke lever opp til det hele tiden. Jeg har dog (nesten) ikke sovet en hel natt på over 3 år, men har da klart både å jobbe og være (nesten) normal samtidig. Gled deg til fortsettelsen :-)

    [Reply]

    Reply
  11. weronica

    August 22, 2011 14:36

    Kunne ikkje sagt det bedre sjøl. Du skriver helt fantastisk. Har selv en liten gutt på litt over 5 måneder og når eg leser innleggende dine er det akkurat som du har sittet ord på alt som svirrer rundt i mitt eget hodet. Keep up the good work.

    Klem til deg

    [Reply]

    Reply
  12. Lise

    August 23, 2011 20:30

    Fikk anbefalt blogginlegget ditt av mannen, god lesing! Er selv tre uker inne i min andre tåke, jobber meg gradvis opp et godt søvnunderskudd…

    [Reply]

    Reply
  13. Steffen

    August 24, 2011 09:53

    Hei,

    Vi tester en løsning der jeg og min datter sover på eget rom slik at mor slipper å høre på små bevegelser og lyder som ikke krever at hun tar frem puppen. Jeg bærer vår datter ut til “matfatet” om hun ikke roer seg etter få minutter med skrål, det ble to turer i natt.

    Dette ser ut til å fungere for alle tre.

    Vennlig hilsen Steffen

    [Reply]

    Reply
  14. A.N.

    August 24, 2011 11:47

    Fiin-fin blogg! Fast leser har jeg blitt :) fulgt deg siden du mistet en bitteliten baby, da jeg selv nettopp hadde opplevd det samme og her sitter vi med hver vår baby. Herlig!

    [Reply]

    Reply
  15. ~SerendipityCat~

    August 28, 2011 14:36

    Jeg er i tåka på grunn av sykdom og smerter og synes det er utrolig irriterende med folk som ikke skjønner hvor slitsomt det er. Har dog ikke fått barn, men ikke sovet en hel natt på 4 år.
    Stor klem til deg!! Synes du er vanvittig tøff!! <3

    [Reply]

    Reply
  16. Madeleine

    July 23, 2013 23:02

    Fantastisk bra skrevet. Kunne ikke sagt det bedre selv. Var egentlig litt lei meg før i kveld mtp ammetåka og for at jeg ikke får lyttet ordentlig til venninnene mine… men du lettet på humøret mitt! :D

    [Reply]

    Reply

Leave a Reply

(*) Required, Your email will not be published


six + = 10

CommentLuv badge