Fredag var det fint vær og fin musikk og fine folk. Her viser Frøken Fräken frem festivalprogrammet. Hun har møkkete negler fordi hun graver grøfter på jobb for tiden. Nød lærer naken kvinne å spinne, eventuelt så lærer finanskrisetider kontorrotter å ta traktoren fatt. Tøffe damen!
Ferievennen hadde kommet til hovedstaden for å gå på festival. Da han kom til byen på torsdagen syntes han det å ta trikken var skumle greier og at Karl Johan var den koseligste gata, men etter at vi drasset han med fra nord til sør og fra øst til vest i et par dager ble han riktig så storbyvant og ikke redd for noenting lengre.
Selv innbitte vinfrøkner drikker øl i solskinn på festival. Og så danset vi til Frode Fivel og på Hello Saferide-konserten (med verdens søteste jentebassist, hadde jeg vært lesbisk så…) og enda mer på Lily Allen, som ikke var dårlig i det hele tatt selv om noen aviser visst mente det. Der ble jeg til og med observert av Aberlour som også var på festival. Men hun burde jo kommet bort og sagt hei!
Det var kjentfolk overalt og sol og sommer og sandaler på bena. Jenny Wilson var litt kjedelig men Datarock var stas og da de som vanlig avsluttet konserten med The time of my life fra Dirty Dancing sang jeg med så høyt jeg kunne. Doves var koselig, mens Madness - som jeg hadde gleda meg sånn til - var litt skuffende. Dress og solbriller på scena blir liksom så veldig Blues Brothers.
Dagen etter var det grusomt vått, det var liksom ikke fem minutter opplett en gang hele dagen (før vi til slutt ga opp og dro hjem - da sluttet det å regne..). Men jeg hadde kjøpt meg skalljakke akkurat i grevens tid og kunne tørr og varm observere at halvparten av festivalfolket var ikledd regnponcho og klissvåte jeanslegger. For noen er image så åpenbart mye viktigere enn komfort, jeg tipper det blir en del egenmeldte forkjølelser på arbeidsplassene rundt omkring denne uka.
Dessuten var den store trygge Helten min med og passet på og da gjør det ikke så mye med litt dårlig vær. Klining i regnet er jo i grunnen ganske så koselig! Fin musikk var det også; Crystal Castles var enormt energiske og selv om jeg ikke egentlig liker sånn musikk så stod jeg og danset likevel. Dessuten hadde jeg funnet en 15-20 cm høy kant å stå på og kan bekrefte at konserter er langt mer interessante når man faktisk kan se scena. Forøvrig var Frida Hyvönen gøy og Karin Park litt skuff (hvor ble det av pop-prinsessen?) - og etter det gikk vi hjem og snakket om hvor glade vi er i hverandre.
Tralala, i dag skal jeg på Øya. Og i morgen også! I dag skal jeg henge med Ferievennen (som har kommet til Oslo ens ærend for å gå på festival) og Frøken Fräken og en drøss med andre fabelaktige mennesker. Det deilige med festival (hvertfall Øya, jeg har strengt tatt ikke vært på andre festivaler siden jeg solgte pølser på Kalvøya en gang på slutten av åttitallet) er jo å henge rundt og møte kjentfolk og se en konsert med noen av dem og så drikke litt øl med noen andre og så kanskje man møter på noen man ikke visste at var der.. og sånn holder man på til natta kommer og konsertene er slutt. I dag skal jeg minst se Datarock, Hello Saferide (ooh, indiepopheltinne de luxe!), Jenny Wilson, Frode Fivel - og så Madness så klart. Hurra!
På lørdag skal jeg henge med Helten, og da skal jeg være en sånn motbydelig dame som står og kliner og er romantisk med kjæresten på konsert (gawd, jeg pleide å hate sånne..). Den dagen står Bob Hund, Frida Hyvönen, Beirut, Karin Park, Röyksopp og Tommy Tokyo på min festivalliste.
Og så håper jeg å oppdage noen nye finfine band og drikke øl med bra folk og henge rundt i sola. Og blir det ikke sol så går det også bra, for jeg har kjøpt meg en snasen skalljakke og er klar for det meste. Dessuten har jeg ordnet Twitter på mobilen min, så hvis du av ukjente grunner skulle få Frøken-abstinenser burde det være gode muligheter for å følge med på mine oh-so snappy festivalobservasjoner på Twitter.
(Det er rent ut skandaløst at de langt fleste jeg snakker med ikke har hørt annet av Madness enn Our House, derfor gir jeg dere min favorittsang av disse fabelaktige ska-pop-britene. Den som fortsatt sitter stille etter å ha hørt Wings of a dove er en død sild!)
I 1983 kom plata Juba Juba med Knutsen & Ludvigsen og jeg var akkurat passe gammel til å elske den. Bestevenninnen min hadde LP-en og vi spilte den på endeløs repeat i stua hennes mens vi danset og hoiet. Det var aldri noen voksne som klagde og nå i ettertid ser jeg at det kanskje var fordi de elsket plata de også? Jeg har hvertfall aldri sluttet å elske Juba Juba. I 1983 kopierte jeg min venninnes plate til kassett og tegnet forsiden selv med tusj; rosa bakgrunn og Juba Juba i tjukke bokstaver i gult, grønt og lilla.
I 2006 fikk jeg endelig oppleve heltene mine live på Øya-festivalen. Konserten var en oppvisning i allsang fra begynnelse til slutt, stemningen var elektrisk både på og foran scenen . Jeg så skumle, svartkledte gothere som gliste i solskinnet mens tre generasjoner nordmenn sang ”Dum og deilig – nå går det bra! Juba Juba-ahaha-ahha!”
I går prøvde NRK og Ravi å finne ut hvorfor vi elsker Juba Juba. Fagfolk ga oss pedagogiske, musikalske og litterære analyser på hvorfor sangen har blitt slik en høyt elsket klassiker, og hver av dem hadde sin teori. De har sikkert rett alle sammen. Selv liker jeg optimismen i både tekst og melodi, selv om jeg ikke har tenkt å prøve å finne om det er derfor jeg elsker den. Samme kan det være. For enten elsker man eller så gjør man det ikke!
Dager fins i alle farger, også grå. Men så – den som venter han skal få!
Jeg liker denne posten!
