Bilder fra Kampala


Verden er ikke så veldig vond når man kan våkne opp i en sånn seng i fine Afrika.
Jeg elsker senger med malarianett, det føles veldig prinsesseaktig. Nesten så
man kunne ønske det fantes litt malariamygg i Norge også, så kunne man
ha sånn seng uten å virke helt fjollete?

Dette er Sheraton Kampala. Der bor ikke jeg. Folk som redder verden og har
integriteten i behold kan ikke sløse bort pengene på luksushoteller,
så jeg bor på det litt mindre flashy men veldig hyggelige nabohotellet.

Etter arbeidstid tok jeg meg en liten spasertur i sentrum. Det er ganske trygt å
vandre rundt i Kampala på dagtid, men for min egen del kjenner jeg at jeg
må bli litt flinkere til å lese kodene før jeg innser at det ikke er skummelt.
Det er ikke dem, det er meg.

Kampala har et utrolig behagelig klima; stort sett mellom 22 og 28 grader hele året.
Ganske ofte så regner det en liten skur, sånn at byen er grønn og fin hele året.
Nå er det helt i begynnelsen av regntiden, men det er bare godt med en skikkelig
skur et par ganger om dagen. (Mulig at det brudeparet som skulle gifte seg denne helgen
og som fikk den blomsterkledde buen som de skulle vandre gjennom i hodet pga årets
første storm, ikke syns det er like stas med regntida..)

Selv om det ikke helt er Sheraton, så er det ganske fint på Mosa Court også. Her er
utsikten fra balkongen min, bare synd jeg ikke får tid til å hoppe i poolen. Har forøvrig
aldri sett noen bade eller sole seg der. Men nordmenn fins på hotellet, man slipper ikke
unna dem her heller..

Og så var den første hele dagen min i Uganda over, og det er på tide å
legge seg i himmelsengen/myggnettingen igjen.



Hvorfor jeg blogger om Afrika


Geir har bedt meg om å skrive noe om hvorfor jeg blogger om Afrika, så det skal jeg forsøke å svare på. Nå er det jo sånn at jeg blogger om det som interesserer meg og for noen år siden begynte jeg å interessere meg for Kongo. Før jeg begynte i redde-verden-bransjen så var Afrika bare en stor ukjent klump med land som jeg ikke visste noe som helst om. En kollega av meg fortalte meg nylig om en radikal teori han hadde hørt som gikk ut på at hvis man klippet Afrika ut av kartet og sendte det avgårde ut i verdensrommet så ville det ikke spille noen særlig rolle for majoriteten av oss som ble igjen. De økonomiske, sosiale og kulturelle båndene er veldig mye sterkere mellom de andre kontinentene, Afrika er liksom litt for seg selv. Illustrerende nok så blir det jo ofte omtalt som om det var ett land, ikke 53 ulike stater. Man reiser til Afrika liksom, det er visst ikke så viktig akkurat hvilket afrikansk land man skal til.

Min Kongo-interesse startet med en tilfeldighet; jeg fant ut at det fantes to Kongo-land i Afrika og begynte å lure på hvorfor. Jo mer jeg leste om historien til DR Kongo, jo mer fascinert ble jeg. Vi snakker om Belgias eneste koloni, brutalt styrt av den grusomme Kong Leopold II - et land som er like stort som hele Vesteuropa men som bare har 50 mil med skikkelig vei. Kolonitiden, frigjøringen, diktaturet - det er forferdelig og ekstremt fascinerende. Ofte er det jo sånn at når man begynner å fordype seg i et tema så blir det mer og mer interessant jo mer man leser. Og fordelen med å være Kongonerd er at det er så få i Norge som kan noe som helst om temaet at jeg fremstår som en superekspert selv om jeg ikke er det.

Jeg tror ikke det er mer komplisert enn som så; jeg er interessert i Kongo, derfor blogger jeg om Kongo. Etter noen år i redde-verden-bransjen er det nær sagt umulig å ikke bli opptatt av Afrika - og etter å ha vært der nede på jobbtur (Kenya, Uganda og Zambia) ble jeg enda mer betatt. Det er sant som de sier; etter å ha vært i Afrika så blir man enten forelsket for livet eller så skjønner man aldri helt greia. I’m in luv.

(Bildet er stjålet fra IVG Design)

1 person liker denne posten