Vi er muligens litt treige i avtrekkeren, men Helten og jeg har ganske nylig oppdaget den mest sjarmerende tv-serien ever; Tangerudbakken borettslag. De siste torsdagene har vi derfor benket oss foran tv-en for et umiddelbart gledesfix (særlig etterlengtet i denne verdens lengste vinter). Hvis du ikke har fått med deg Tangerudbakken i det hele tatt, så er det kort fortalt en realityserie om seks utviklingshemmede som bor sammen i et borettslag på Stovner.
En realityserie om utviklingshemmede kan høres ut som et risikoprosjekt, men jeg syns produsentene stort sett klarer seg bra. Det er nært og ærlig og morsomt uten å bli plumpt og privat, vi ler med beboerne og ikke av dem. Joda, det kunne sikkert vært mer nyansert og jeg skjønner at vi ikke får hele bildet av hvordan utviklingshemmede lever gjennom å se Tangerudbakken på tv. Men det får vi jo aldri i denne typen serier.
Siste episode av sesong 1 gikk i dag, men neste torsdag begynner sesong 2 på TvNorge. Hurra!
@markusm (Tweetuplinselus og genuint trivelig kar) har lagt ut en video på Facebook av en panda som nyser og siden jeg er litt for travel denne uka med å skru Ikeamøbler og levere hjemmeeksamen til å gi dere velfunderte bloggposter, så tenkte jeg å dele den med dere. Nå er det ikke mulig å legge ut akkurat den videoen på bloggen, men det mangler jo ikke akkurat andre nyse-panda-videoer inne på Youtube (det er visst en egen greie som jeg inntil nå helt har gått glipp av), så her får dere en annen.
Ok, så er det fortsatt vinter og minusgrader og møkkasnø - men du blir garantert glad likevel når du ser en panda nyse!
Matt and Kim er en amerikansk indiepop-duo som foreløpig har gitt ut to plater; Matt and Kim i 2006 og Grand i 2009. Daylight er den første singelen fra den andre plata, og ble blant annet brukt i en Bacardireklame tidligere i år. Den er også den siste sangen i Spotifylisten jeg har laget til dere. Den finner dere her.
Hillman Curtis er amerikansk webdesigner, filmskaper og forfatter. I 2001 begynte han, inspirert av hvor tilgjengelig og rimelig digital video var, å eksperimentere med kortfilmer. Denne filmen er fra 2008 og er et utmerket bevis på at eksperimenteringen hans har gått riktig bra - og som gull er, så deler han sine erfaringer og kunnskaper i boka Creating short films for the web.
The Bridge har nydelig stemning, fin story, bra bilder - og litt gjenkjennelig, i grunnen. Se den!
Jeg glemte jo helt å lenke til favorittmusikken min i går, så her får dere en video med fine Billie the Vision and the Dancers. De fikk meg til å danse på kjøkkengulvet i går kveld, etter en lang og delvis mislykket gardinjakt med min makeløse mamma. Det er glad musikk det!
Canadiske Barenaked Ladies har holdt det gående helt siden 1988 uten at jeg hørt så mye som et pip om dem noe sted. Det har heldigvis rettet seg nå, via en finfin Spotifyliste jeg har snoket til meg fra Dronningen av det aller meste (Sonja, altså).
Catchy sanger i kombinasjon med vittige live opptredener - når kommer de til Norge, mon tro?
I forrige uke var jeg på møte på Hotell 33 på Økern. Der har de en aldeles praktfull lunsjbuffet med yummi salater, fersk sjømat og varmretter av alle slag. Etter å ha satt til livs alt det magen kunne tåle vendte jeg nesen mot dessertbordet, som til min store glede kunne by på glutenfri kake. Men var den også laktosefri, mon tro?
Ganske snart fikk jeg snakke med kokken selv, korrekt iført hvit kokkehabitt fra topp til tå. Det viste seg at kaken nok inneholdt melk, derfor anbefalte han meg en annen kake i stedet. “Men den er det kanskje hvete i?” sa jeg, og opplyste at jeg med mine doble matintoleranser er mer enn bare litt vanskelig. Jo, den gjorde nok det. På dette tidspunktet var den unge mannen så forvirret at han prøvde å peke meg i retning av panacottaen, som selv jeg (uten kokkeutdanning) vet at inneholder svært mye laktose.
Til slutt ga vi opp, men jeg kunne likevel fylle desserttallerkenen med både ost og frukt var følgelig riktig happy. Like happy var nok ikke den unge kokken, for kort tid etter sto han plutselig ved bordet vårt og bød meg på en spesiallaget varm jordbærsuppe. Jeg ble helt rørt - både hadde han stormet inn på kjøkkenet og vispet sammen en gluten- og laktosefri dessert bare til meg, og så hadde han i tillegg klart å finne meg igjen midt i den folksomme lunsjsalen. Og mindre sjarmerende ble det jo ikke av at den en gang så hvite kokkehabitten hans var full av jordbærsøl over det hele.
Man trenger altså ikke reise lengre enn til Økern for å oppleve skikkelig god service.
Prinsesse Lea har vært ute i verden med dymo-maskinen sin, hele resultatetet kan du se på Flickr. Jeg syns det ble utrolig tøft og krysser fingrene for at jeg tilfeldigvis går forbi et dymo-kunstverk i Oslo en dag!
Svenske Frida debuterte i 2005 med plata Until Death Comes, som denne singelen er hentet fra. Den er litt sånn Tori Amos-Regina Spektor-aktig og det liker vi jo. Dessuten er hun altså fra Sverige, hvor (nesten) all den fine popmusikken kommer fra. Hun har turnert med både José González og Jens Lekman (min Øya-crush i 2007) og gitt ut to album etter debuten.
Nå for tiden driver hun visst med et fotoprosjekt og i sommer var hun på svensk TV sammen med Jenny Wilson, hvor de covret Shadow of a doubt med Sonic Youth. Og så var hun på Øya da. Og det var jo jeg også.
Tralala, i dag skal jeg på Øya. Og i morgen også! I dag skal jeg henge med Ferievennen (som har kommet til Oslo ens ærend for å gå på festival) og Frøken Fräken og en drøss med andre fabelaktige mennesker. Det deilige med festival (hvertfall Øya, jeg har strengt tatt ikke vært på andre festivaler siden jeg solgte pølser på Kalvøya en gang på slutten av åttitallet) er jo å henge rundt og møte kjentfolk og se en konsert med noen av dem og så drikke litt øl med noen andre og så kanskje man møter på noen man ikke visste at var der.. og sånn holder man på til natta kommer og konsertene er slutt. I dag skal jeg minst se Datarock, Hello Saferide (ooh, indiepopheltinne de luxe!), Jenny Wilson, Frode Fivel - og så Madness så klart. Hurra!
På lørdag skal jeg henge med Helten, og da skal jeg være en sånn motbydelig dame som står og kliner og er romantisk med kjæresten på konsert (gawd, jeg pleide å hate sånne..). Den dagen står Bob Hund, Frida Hyvönen, Beirut, Karin Park, Röyksopp og Tommy Tokyo på min festivalliste.
Og så håper jeg å oppdage noen nye finfine band og drikke øl med bra folk og henge rundt i sola. Og blir det ikke sol så går det også bra, for jeg har kjøpt meg en snasen skalljakke og er klar for det meste. Dessuten har jeg ordnet Twitter på mobilen min, så hvis du av ukjente grunner skulle få Frøken-abstinenser burde det være gode muligheter for å følge med på mine oh-so snappy festivalobservasjoner på Twitter.
(Det er rent ut skandaløst at de langt fleste jeg snakker med ikke har hørt annet av Madness enn Our House, derfor gir jeg dere min favorittsang av disse fabelaktige ska-pop-britene. Den som fortsatt sitter stille etter å ha hørt Wings of a dove er en død sild!)
