Jenter er ikke kule


Jeg var ikke kul da jeg var liten, hverken på den måten som gjorde meg kul dengang (prinsessa i klassen) eller på den måten som gjør meg kul nå (lekte med gutta, klatret i trær, lommene fulle av spiker).

Jeg skulle nok gjerne vært prinsessa i klassen, men det var liksom ikke sjans i havet. Og at det lønte seg å spille fotball i stedet for å hoppe strikk, det skjønte jeg ikke før lenge etterpå. Jenter er jo ikke egentlig kule, med mindre de for eksempel var guttejenter da de var små.

Jeg derimot, tilbragte uvitende barndommen med glansbilder, jentevenner og strengt sammenknepet munn i forsamlinger. Jeg drømte aldri om å bestige fjell, tvert i mot syntes jeg bergogdalbanen på tivoli var skummel nok. Jeg skrev dagbok og lekte med dukker og sang i kor. Jeg ville bli frisørdame når jeg ble stor, ikke fotballspiller eller brannmann eller statsminister. Jeg ropte ikke høyest, jeg tok ikke ledelsen, jeg hadde sjelden skrubbsår på knærne eller melding med hjem. Jeg var stille og forsiktig, snill og glad, flink og ordentlig.

Jeg burde kanskje skjønt allerede da at det ikke gir kred å være jentejente. Men selv om jeg ikke lenger har problemer med å ta ledelsen eller snakke i forsamlinger, så gidder jeg heller ikke nå late som jeg syns at det guttene holder på med er morsommere enn mine jentegreier. Jeg gidder ikke drikke øl og høre på bråkete rock og se på fotball når jeg kan velge rødvin og popmusikk og koselige filmer. Jeg orker ikke late som jeg syns det er spennende å kjøre fort med bil når jeg egentlig friker ut hvis speedometeret bikker 120 og jeg nekter å venne meg til vold som underholdning – uansett hvor bra filmen er både teknisk og skuespillermessig.

Jeg er nok fremdeles ikke særlig kul, men jeg skryter hvertfall ikke på meg en fortid som guttejente.

3 lesere liker denne posten


Barn av åttitallet


Jeg har i grunnen aldri tenkt noe særlig over hvorvidt min barndom var tidstypisk eller ikke. Javel, så gikk vi med pastellfarger og høyvannsbukser og lekte med trappetroll og Donkey Kong, men sånn bortsett fra det? En helt normal barndom og ikke særlig preget av åttitallet. Så kom jeg over boka Barndom 80-tallet og skjønte akkurat hvor tidstypisk oppvekst jeg har hatt:

♥ Jeg var medlem i Barnas Trafikklubb (jeg kan til og med hele sangen utenat, den som Onkel Laurits sang på de myke fleksisinglene som kom i posten. Hvis jeg blir utfordret på dette så kan jeg lett gjengi teksten i kommentarfeltet).

♥ Var misunnelig på dem som hadde brusmaskin/ismaskin hjemme. Vi hadde ikke Sjokade engang, Donaldblader fikk jeg bare et par ganger i året og jeg måtte spise tran i stedet for Sana-sol. Jeg kjenner at jeg fremdeles bærer med meg disse traumene i voksen alder.

♥ Pappa tok opp skravlinga vår på kassett. Veldig stas. Videokamera? Tror ikke det. Dessuten fins hele barndommen min bare på lysbilder. Hallo, hva var greia med det liksom?

♥ Jeg samlet på glansbilder (hadde over tusen glansbilder, det husker jeg at var en slags magisk grense). Det er bilder av noen glansbilder i boka og jeg tror jeg hadde dem alle. Interessant nok kunne Världens Sämsta Bassist rapportere om det samme da hun så det. Vi kan kanskje konkludere med at antall glansbilder i omløp ikke var særlig stort i Skandinavia på åttitallet?

♥ Søstern min hadde hamster. Du store min, for et ubrukelig kjæledyr? Den var oppe hele natten og sov hele dagen, sky og lite interessert i kos, gnagde i stykker alt av tepper (vi hadde såklart vegg-til-vegg-tepper!) og klær den kom over. I tillegg til at det selvsagt er kjipt å stenge dyr inne i et lite bur, men det skjønte jeg jo ikke da.

♥ Jeg pleide å ta opp de fineste sangene fra Ti i skuddet på kassett. Søstern min var litt mer ambisiøs på det området enn meg; hun dro ut båndet fra kassetten, klippet bort det hun ikke ville ha med og teipet det sammen igjen. Det må da ha vært litt av et sjansespill, vil jeg tro?

Så ok da, jeg er et ekte barn av åttitallet.