Kristar Design på OFW


Jeg har hjemmeeksamen for tiden (multimedial nettjournalistiskk på Høgskolen i Bodø) og har derfor hengt rundt på Oslo Fashion Week og prøvd å late som jeg er fotograf. Ish. Jeg fikk til og med snoket til meg gjestelisteplass på tre av visningene (Soyaaulait, Iis of Norway og Kristar Design), noe som var like unødvendig i år som det var essensielt i fjor. Oh well. En egen stol som er reservert for meg (med navnet mitt på) på motevisning er jo stas okke som!

Jeg skal ikke begi meg ut på noen analyse av de ulike kolleksjonene, dere kan heller se bildeserien jeg har laget fra visningen til Kristar Design og bedømme selv. Musikken er forøvrig laget av Tryad og publisert under CC-lisens, bare så det er sagt også.



Bilder fra Nice




Om turisme, politikk, mat og fugler


Kampala er kanskje ikke akkurat en turistmagnet, men turistinformasjon har de likevel i tilfelle
noen skulle dukke opp. Og det burde de, for Uganda er et vakkert land med hyggelige
mennesker og Kampala har dessuten et glimrende uteliv!

Her er parlamentet, som blir voktet av menn med gevær. Det hender ganske ofte at man møter på uniformerte menn med gevær i gatene også, og jeg friker bittelitt ut hver gang. Yoweri Museveni
er president i Uganda og det har han vært siden 1986. Foran valget i 2006 endret han loven slik at han
nå i prinsippet kan være president i hvor mange perioder som helst.

I går spiste jeg tradisjonell ugandisk mat til lunsj. Til venstre på tallerkenen (det brune) er en
slags saus (paste) laget av groundnuts, som smaker omtrent som peanøtter men vokser på
bakken. Lengre mot høyre (det gule) er matooke, som er kokt grønn banan - i dette tilfellet most
(jeg spiste matooke til middag også, da kom de i vanlig bananform). Videre mot høyre (det hvite)
er posho; maismel kokt til en ganske tjukk stappe. Posho finnes i mange andre afrikanske
land også: I Kenya heter det ugali, i Zimbabwe heter det salza, i Zambia shima og i Malawi
nsima. Noen som vet om flere?

Posho og matooke brukes som tilbehør, slik vi bruker poteter og asiatene ris. Midt på tallerkenen
er ris med kylling og grønnsaker og nederst er kokte grønne bladgrønnsaker (litt usikker på
akkurat hva). Alt i alt et supert måltid; velsmakende, billig (ca 25 kroner) og  ikke minst
Frøkenvennlig (å være på reise er det vanskeligste med gluten/laktoseintoleransen min).

På vei fra kontoret til hotellet hørte jeg plutselig sang fra en kirke tvers over gaten. Jeg gikk
inn og der var det sånn skikkelig afrikansk gudstjeneste som jeg alltid har ønsket å være med
på, med sang og dans og klapping og god stemning. Prøvde respektfullt å ta færrest mulig bilder,
men dristet meg til å filme litt video i dårlig kvalitet. Tenker å lage en Kampalafilm når jeg
kommer hjem. Anyways, det var en storveis opplevelse, jeg følte meg som en veldig heldig jente!

De siste årene har Kampala blitt invadert av disse gigantiske søppelspisende fuglene;
Marabou stork, eller Kalooli som man sier i Uganda. Det kommer dessverre ikke så veldig
godt frem på bildet, men de er virkelig helt utrolig store - sånn at man skvetter når de
kommer flaksende. Mellom sju og ni kilo tunge og halvannen meter høye! Jeg har aldri
sett på maken. Nei, takke meg til duene hjemme i Oslo.



Bilder fra Kampala


Verden er ikke så veldig vond når man kan våkne opp i en sånn seng i fine Afrika.
Jeg elsker senger med malarianett, det føles veldig prinsesseaktig. Nesten så
man kunne ønske det fantes litt malariamygg i Norge også, så kunne man
ha sånn seng uten å virke helt fjollete?

Dette er Sheraton Kampala. Der bor ikke jeg. Folk som redder verden og har
integriteten i behold kan ikke sløse bort pengene på luksushoteller,
så jeg bor på det litt mindre flashy men veldig hyggelige nabohotellet.

Etter arbeidstid tok jeg meg en liten spasertur i sentrum. Det er ganske trygt å
vandre rundt i Kampala på dagtid, men for min egen del kjenner jeg at jeg
må bli litt flinkere til å lese kodene før jeg innser at det ikke er skummelt.
Det er ikke dem, det er meg.

Kampala har et utrolig behagelig klima; stort sett mellom 22 og 28 grader hele året.
Ganske ofte så regner det en liten skur, sånn at byen er grønn og fin hele året.
Nå er det helt i begynnelsen av regntiden, men det er bare godt med en skikkelig
skur et par ganger om dagen. (Mulig at det brudeparet som skulle gifte seg denne helgen
og som fikk den blomsterkledde buen som de skulle vandre gjennom i hodet pga årets
første storm, ikke syns det er like stas med regntida..)

Selv om det ikke helt er Sheraton, så er det ganske fint på Mosa Court også. Her er
utsikten fra balkongen min, bare synd jeg ikke får tid til å hoppe i poolen. Har forøvrig
aldri sett noen bade eller sole seg der. Men nordmenn fins på hotellet, man slipper ikke
unna dem her heller..

Og så var den første hele dagen min i Uganda over, og det er på tide å
legge seg i himmelsengen/myggnettingen igjen.



Bilder fra Øyafestivalen


Fredag var det fint vær og fin musikk og fine folk. Her viser Frøken Fräken frem festivalprogrammet. Hun har møkkete negler fordi hun graver grøfter på jobb for tiden. Nød lærer naken kvinne å spinne, eventuelt så lærer finanskrisetider kontorrotter å ta traktoren fatt. Tøffe damen!

Ferievennen hadde kommet til hovedstaden for å gå på festival. Da han kom til byen på torsdagen syntes han det å ta trikken var skumle greier og at Karl Johan var den koseligste gata, men etter at vi drasset han med fra nord til sør og fra øst til vest i et par dager ble han riktig så storbyvant og ikke redd for noenting lengre.

Selv innbitte vinfrøkner drikker øl i solskinn på festival. Og så danset vi til Frode Fivel og på Hello Saferide-konserten (med verdens søteste jentebassist, hadde jeg vært lesbisk så…) og enda mer på Lily Allen, som ikke var dårlig i det hele tatt selv om noen aviser visst mente det. Der ble jeg til og med observert av Aberlour som også var på festival. Men hun burde jo kommet bort og sagt hei!

Det var kjentfolk overalt og sol og sommer og sandaler på bena. Jenny Wilson var litt kjedelig men Datarock var stas og da de som vanlig avsluttet konserten med The time of my life fra Dirty Dancing sang jeg med så høyt jeg kunne. Doves var koselig, mens Madness - som jeg hadde gleda meg sånn til - var litt skuffende. Dress og solbriller på scena blir liksom så veldig Blues Brothers.

Dagen etter var det grusomt vått, det var liksom ikke fem minutter opplett en gang hele dagen (før vi til slutt ga opp og dro hjem - da sluttet det å regne..). Men jeg hadde kjøpt meg skalljakke akkurat i grevens tid og kunne tørr og varm observere at halvparten av festivalfolket var ikledd regnponcho og klissvåte jeanslegger. For noen er image så åpenbart mye viktigere enn komfort, jeg tipper det blir en del egenmeldte forkjølelser på arbeidsplassene rundt omkring denne uka.

Dessuten var den store trygge Helten min med og passet på og da gjør det ikke så mye med litt dårlig vær. Klining i regnet er jo i grunnen ganske så koselig! Fin musikk var det også; Crystal Castles var enormt energiske og selv om jeg ikke egentlig liker sånn musikk så stod jeg og danset likevel. Dessuten hadde jeg funnet en 15-20 cm høy kant å stå på og kan bekrefte at konserter er langt mer interessante når man faktisk kan se scena. Forøvrig var Frida Hyvönen gøy og Karin Park litt skuff (hvor ble det av pop-prinsessen?) - og etter det gikk vi hjem og snakket om hvor glade vi er i hverandre.



Sankthans på Fulekuk fyr


Årets lyseste helg reiste jeg til Fulehuk fyr sammen med åtte fabelaktige mennesker.
Fyret er nedlagt men man kan leie overnattingsplass der. Det ligger ensomt til utenfor
Nøtterøy, man trenger taxibåt for å komme seg dit. Her ser dere huset vi bodde i, og
spiseplassen utenfor. Å spise frokost her er ikke det dummeste man kan tenke seg.

Alle var der. Frøken Fräken, Världens sämsta (men coolaste) bassist, Helten, Beate,
Homovennen, Prinsessevennen og Mannen i hans liv - pluss (let me introduce you to!)
Kompisen til Helten. For en fantastisk samling mennesker!

Vi fikk omvisning i selve fyret og satte antagelig ny rekord i antall bilder tatt på
en halvtime. Her står vi på toppen av fyret og tar bilder av skyggene våre.
Världens sämsta bassist med armene i været. Ukjent fugl.

Helten og jeg benyttet enhver mulighet til klinings.

Lørdag kveld og natt var det en fantastisk solnedgang som etterhvert gikk
direkte over i soloppgangen. Natten var så lys så lys, og Frøken Fräken og jeg
benyttet sjansen til litt nattlig yoga på svabergene. Om vi gjorde solhilsen? Selvsagt!

Den andre gruppen som var på øya hadde laget Sankthansbål og vi ble også invitert.
Her står Världens sämsta bassist med armene i været igjen (aner vi en signature pose?),
Kompisen til Helten ved siden av - og så vi to som kliner igjen til venstre..

Sånn i firetiden søndag morgen hadde alle de andre gått og lagt seg.
Da klatret Helten og jeg helt til toppen av fyrtårnet og beundret soloppgangen
med 360 graders utsikt. Oh, how romantic!

Dagen etter var det aldeles strålende solskinn. Frøken Fräken leste en bok av
Arne Næss om possibilisme; idéen om at hva som helst kan skje når som helst.
Världens sämsta bassist mente at det var en deprimerende teori; å måtte
bli skuffet igjen og igjen over at til tross for at hva som helst kan skje,
så skjer det absolutt ingenting.

Frøken Fräken og Kompisen til Helten ser ut som de ikke er venner, men det er de altså.
Pc med mobilt bredbånd må med når urbane folk drar på tur til utkanten av verden.


Og så tok vi taxibåt tilbake igjen. Det var ikke bare den aller fineste Sankthanshelgen
jeg har hatt noen gang, men også en av de fineste helgene ever. For tenk.



Iskald hyttetur i vintereventyrland


I helga inviterte Homovennen seks heldige folk med på hyttetur til Kvitfjell,
hvor familien hans eier en seter. Jeps, han er faktisk odelsgutt. Hvem hadde gjetta det?

Prinsessevennen, Mannen i hans liv, tre søte lesber og jeg fikk være med på tur.
Når rominndelingen genereres ut fra kjønn og seksualitet er det en klar fordel å være
den eneste heteroen i forsamlingen. Voilá - alenerom.

Mindre flaks var det at jeg ble syk omtrent i samme øyeblikk som jeg entret
hytta. Feber, vondt i kroppen og kjip hoste = mine ekspedisjonener begrenset
seg til distansen mellom hytta og utedoen.

Imidlertid var det ikke nødvendig å gå noe lengre enn den lille strekningen for å få tatt fine
bilder. Jeg elsker kameraet mitt. Disse bildene har ikke vært i nærheten av Photoshop!

Mens de andre sporty menneskene var ute og gikk på ski i tre og en halv time i
minus hundre grader, satt jeg inne i hytta grundig innpakket ulltøy, pledd og sovepose
mens jeg kikket på vintereventyret utenfor hyttevinduet og savnet Helten.

Men likevel, til tross for sykdom og frost og savn så er dette sånn ca den vakreste
vinternaturen jeg har sett noen gang. Postkortidyll herfra til evigheten! Bra folk, fin vin og
latterlige mengder mat er heller ikke feil når man skal spikke sammen en vellykket helg.



Et år siden Dhaka


For ett år siden var jeg i Dhaka, Bangladesh med jobb. Det gjorde inntrykk - dere kan lese om opplevelsene mine her og her. På den tiden hadde jeg ikke for vane å legge ut bilder på bloggen, så jeg tenkte jeg kunne gjøre det nå i stedet. Jeg får helt vondt i magen når jeg ser på disse bildene - Bangladesh er så usigelig vakkert, så uendelig fattigslig, og (jada, det er en klisjé) menneskene man møter så utrolig blide og nysgjerrige, tross alt.

Alt, både mennesker og varer, blir transportert med sykkel.

Rismarker.

Utsikt fra hotellrommet.

Det er mye i Dhaka som er grått og trist og fattigslig
- men klærne gjør bybildet fargerikt likevel, også når de henger til tørk!

Alle lastebilene så ut som denne.
Det er eierne selv som dekorerer bilene sine bare fordi de syns det er fint.

Jeg og en kollega dro på båttur på Meghna river. Ingen andre turister noe sted -
bare øyboere på vei hjem fra byen og en masse lokale fiskere.

Lyset gjorde turen til det mest magiske jeg har vært med på noen gang.

Fiskefangst.

Utenfor flyplassen stod det til enhver tid en masse folk som ventet på noen de kjente. De fikk ikke lov til å komme innenfor gjerdet. Vi ble tilbudt å gå ut av køen på vei til innsjekking fordi vi var hvite, men som ordentlige representanter for redde-verden-bransjen takket vi selvsagt nei.



Bilder fra Amsterdam



Øverst fra venstre: Hus, veldig blid Frøken, sykkel og kanal

Midten: Blomster og kanal, båt og kanal, Ferievennen drikker kaffe
Nederst fra venstre: Veldig blid Frøken, hus, vi matcher i striper (akkurat som David og Victoria - unntatt kjærestegreia og et par andre småting)



Feriebilder


Øverste rad fra venstre:
1. Ferievennen klatret opp sykt mange trappetrinn til toppen av Stephansdomen og tok bilde av Wien ovenifra
2. Fra parken ved Schloss Schönbrunn, hvor alt var gigantisk stort.
3. Ferievennen ved Schloss Schönnbrunn. Yaaahh.
4. Gamlebyen i Bratislava
5. Himmelen i Slovakia var så blå, så blå!

Nederste rad fra venstre:
1. Vi besøkte en halvskummel krypt
2. Slovakiske statuer på rad og rekke
3. Frøkna is striking a pose ved fontenen der Julie Andrews synger I have confidence (infoen kommer selvsagt fra min eksellente SoM-guidebok)
4. Utsikt over vakre Salzburg fra byens fort
5. Hadde bare alle McDonald’s-skilt vært like fine som denne!