I går var jeg på debatt i regi av NONA (nettverk for folk som jobber med nettmedier) med tema Trenger vi regler for journalisters bruk av sosiale medier? Den gjengse oppfatningen var at man i høyden trenger noen kjøreregler/et rammeverk, men at denne typen kommunikasjonskanaler fremdeles er så nytt at man gjør best i å prøve og se, og finne ut etterhvert hva som fungerer.
Uansett. Fra denne frøknas perspektiv var det mest interessant å høre hvordan journalistene og redaktørene skrøt av amatørene (bloggerne) og omtalte dem som de virkelige proffene i det sosiale medielandskapet. En av de tingene man mente å kunne lære av bloggerne, var hyppig lenking og evne til å skape gode og konstruktive debatter i kommentarfeltene ved å være hjertelig til stede i dem selv.
Jeg er litt usikker. Joda, i mylderet av blogger som de færreste nordmenn noen gang har hørt om, så er det god stemning og mye lenkekjærlighet. Men ser man til de store bloggene, de med mange lesere, så er situasjonen en annen. Hvor ofte lenker disse toppbloggerne til andre bloggere (med mindre det er noen de kjenner personlig)? Og hvor mange bloggere med en relativt stor lesermasse er egentlig særlig til stede i sine egne kommentarfelt?
For min egen del prøver jeg å lenke så ofte jeg kan, både til store og små blogger, og å være raus med skryt og komplimenter der det passer. Kommentarfeltet mitt derimot, som jeg pleide å røkte utrettelig (de to første årene svarte jeg sikkert over nitti prosent av kommentarene direkte), lever nå mer sitt eget liv. Det har selvsagt med volum å gjøre - jeg konkluderte etterhvert som lesermengden økte med at det tok altfor mye tid og energi å svare hver enkelt.
Det er forståelig at bloggere med mange lesere ikke tar seg tid til å svare alle (selv om jeg mener man av respekt for dem som kommenterer innimellom bør ta seg tid til å svare på direkte spørsmål - uansett hvor mange tusen lesere man har). Men hva med lenkekjærlighet - det er jo ikke særlig tidkrevende å lenke til andre? Jeg har kikket litt på de bloggene som ligger øverst på topplistene til Nettavisen og blogg.no (som på ingen måte viser sannheten over de største bloggene, men som likevel gir et visst inntrykk) og der er det ikke mye lenkekjærlighet å snakke om. Flere av dem har ikke en bloggrull engang - noe jeg trodde var et absolutt minimum av hva man kunne forvente.
Jeg syns det er litt påfallende dette. Har man få lesere så pleier man kommentarfeltet sitt og lenker ivrig hit og dit, har man mange lesere så er det ikke like viktig. Da blir det nærliggende å konkludere med at bloggernes tilsynelatende forbilledlige oppførsel egentlig handler om nødvendighet og et ønske om å bli sett. Er man liten og vil bli større, så lenker man til andre og håper at de lenker tilbake, og behandler de leserne man har med kjærlighet og omsorg mens man venter på at flere skal komme til. Har man derimot mange lesere, så er man ikke like avhengig av hver enkelt leser og derfor er det lettere å overse dem. Det er heller ikke nødvendig å lenke til andre bloggere i håp om at de lenker tilbake, derfor lar man være.
Er den rause og inkluderende blogge-oppførselen i ferd med å bli utdatert? Blir den borte et sted på veien fra liten til stor blogg, eller har de bloggerne som er store nå aldri vært særlig opptatt av lenkekjærlighet og kommentarfelt?
Illustrasjon: The Nothing Corporation
19 Comments | In: Blogging og andre sosiale medier | tags: Blogging og andre sosiale medier, bloggmiljøet, lenkekjærlighet, metablogging, sosiale medier, toppbloggere. | # | By Frøken Makeløs on November 19, 2009
