22.07.2011


Jeg kjente at det smalt, det føltes som at hele huset vårt svaiet. Men jeg regnet med at det var sprengningsarbeider i Bjørvika, eller lynnedslag, eller etellerannetsånntemmelignormalt - inntil vi hørte sirener. Veldig, veldig mange sirener. Da sjekket jeg nettavisene. Og så løp jeg inn på Twitter.

Etter det har jeg sittet klistret til nyhetsoppdateringene, nærmest umettelig på informasjon. Jeg har fulgt med på tv, på Twitter, på Facebook og på nettavisene. Jeg har lest vanvittige bloggposter fra ungdom som var på Utøya. Jeg har sett tv-bilder av en kompis som blødde fra hodet og ble evakuert fra Regjeringskvartalet. Jeg har vært sjokkert, nummen, kvalm og sint - og jeg spurt tusen spørsmål. Hvordan, hvordan, hvordan kan et eneste, ett - bare ett! - bittelite, vemmelig, ondskapsfullt og umenneskelig menneske gjøre så uendelig stor skade? Hvordan er det mulig at en eneste mann kan ødelegge så mange liv - rive bort så mange uskyldige mennesker - mens han jubler?

Det går ikke an å forstå. Og jeg er glad jeg ikke klarer å forstå det. Men mest av alt er jeg glad for at jeg de siste dagene virkelig har fått se hvor mange flotte mennesker det finnes der ute. Twitterstrømmen min har vært full av varme, respekt, omtanke og saklighet. Noen har tilbudt fremmede mennesker overnatting utenfor Oslo, eller i nærheten av Ullevål sykehus. Andre har oppfordret til å holde fokus på fakta og å unngå spekulasjoner. Mange har retweetet etterlysninger fra desperate pårørende på leting etter sine. Alle har vært rystet. Ingen har vært rasistiske. Det er som Andréa sier:

“Facebook viser meg at det fins mange jeg skulle ønske jeg ikke kjente. Twitter viser meg at det er mange jeg skulle ønske jeg kjente.”

Og så er jeg glad for at jeg fått se hvor dyktige og fine folk vi har i lederposisjoner her i landet. Jeg har latt meg imponere av både Jens Stoltenberg, Eskil Pedersen og Fabian Stang. Og av politiet, helsepersonell, frivillige og tilfeldige naboer, som alle har fremstått som modige, profesjonelle og med stor hjertevarme. Ikke minst er jeg umåtelig imponert over AUF-ungdommene. At de klarer å fokusere på demokrati og åpenhet - ikke hevn - etter et slikt mareritt, er enormt stort. Det gjør meg optimistisk på vegne av Norges fremtid.

“Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”

Til slutt vil jeg gjerne sende dere videre til en klok tekst skrevet at Kai Lützenkirchen på Google+: Husk ofrene, ikke gjerningsmannen. For denne gjerningsmannen har regissert det som skjer nå. Han hadde gjort seg klar for den plutselige berømmelsen; tatt solarium, publisert sitt manifest og lagt poserende glansbilder av seg selv lett tilgjengelig for media. Han ønsker fokus. Det fortjener han ikke. Så glem han, glem hans person, hans navn, hans bilde, hans historie. Og husk ofrene, hver eneste en av dem.

Dagens fantastiske illustrasjon har jeg fått lov til å låne av fotografen Andreas Diederich. Løp inn på nettsiden hans for å se andre stemningsfulle bilder fra Oslo etter eksplosjonen.

22 lesere liker denne posten


Nysminket nybakt mamma?


Denne måneden har jeg lest Elle. Det burde jeg såklart la være, og egentlig har jeg jo sluttet å lese det fordi jeg syns det er så irriterende dårlig, men til mitt forsvar kan jeg si at 1. det var ikke jeg som hadde kjøpt det og 2. jeg var på ferie.

Blant reklame for sesongens must-haves og tips om hvordan style lange/korte/mønstrete/ flagrende/trange (stryk det som ikke passer) kjoler, var det en artikkel om hvordan du kan se mest mulig fab ut gjennom graviditeten. (Ja, Elle har visst begynt å skrive om graviditet - når skjedde dette?). For hver gravidemåned var det hendige råd og tips om kremer og andre remedier du kan bruke for å være så vakker som overhodet mulig mens du ruger frem et nytt menneske. Oh, the pressure! Som om det ikke er nok å bekymre seg for når man er gravid, så må man altså finne seg i skjønnhetsmas fra jålete og uintelligente moteblader.

Og når man så samvittighetsfullt har kommet seg gjennom de ni månedene med strekkmerkekrem og dyprens og lakkerte tånegler (man må visst ikke finne på å gå med ulakkerte tånegler når man er gravid, ikke spør meg hvorfor), så kommer kronen på verket. For da kommer fødselen. Og det som er så leit med fødsler er at de er så veldig slitsomme, derfor risikerer man å se både bleik og sliten og fæl ut når man poserer på de aller første bildene sammen med den helt ferske lille babyen. Men Elle vet råd; ta med deg litt sminke på sykehuset! Så kan du freshe deg opp litt når den nybakte faren begynner å mase om å ta bilde av deg og ungen.

Neimenaltsåhallo! Som om jeg hadde krefter eller vilje til så mye som å tenke på å sminke meg rett etter mitt livs bragd. Som om man ikke, en eneste gang i sitt lange liv, skal få lov til å se litt ufresh ut. Som om det ikke er lov til å vise at man er sliten etter å ha vært selve Urkvinnen i mange lange timer?

Åh, jeg blir så veldig veldig VELDIG sinna. Skamme seg, Elle!

Illustrasjon: GasBombGirl

53 lesere liker denne posten


Hva skjedde med likestillingen?


Allerede i prøvetiden begynner alkoholforbudet. Hver måned består av fjorten dager uten alkohol og fjorten dager hvor det er lov å drikke, og her er det om å gjøre å ha flaks med hvordan fredagspilsene, pubquizzene og festene plasserer seg i syklusen. Så følger tre måneder med sosial unntakstilstand, konstant kvalme og en trøtthet som gjør at man bare såvidt klarer å skrape seg hjem fra jobb før man kollapser på sofaen. Mens mannen drikker sin øl og lever sitt liv som han pleier.

Så kommer resten av graviditeten, med alle dens vidunderlige bivirkninger. Man forsøker å håndtere bekkenplager, søvnløshet og hovne ben, kjente og ukjentes forventninger til og meninger om en selv som vordende mor samtidig som man strever med å kle på en kropp som på ingen måte ligner på den man pleide å ha. Mens mannen drikker sin øl og lever sitt liv som han pleier.

Til slutt er det tid for fødsel. Det er - selvfølgelig - det aller vondeste man har vært med på. Ever. Men så! Så skulle man kanskje tro, hvis det var noen rettferdighet her i verden, at stafettpinnen kunne gis videre til det medlemmet på laget som de siste ni månedene hadde fått sin skjønnhetssøvn og fått dekket sine sosiale behov - en ny løper som frisk og uthvilt kunne ta fatt på neste etappe med oppsamlet energi og pågangsmot. Men neida! Mor natur er tydeligvis ikke opptatt av rettferdighet.

Dermed er det den samme gamle traveren som får legge nye måneder med dårlig søvn til regnskapet. Det er den samme løperen som får streve med såre brystvorter, løpske hormoner, barseltårer, nattesvette og generell tåketilstand - og den samme løperen som fremdeles må sette sitt sosiale liv, sine planlagte prosjekter og håpet om en barnefri kveld på vent. Tidligere var det bekkenløsning, manglende energi og en tung kropp som skapte husarresten, nå er det den nyvunnede statusen som eneveldig matstasjon. Og for virkelig å understreke ulikestillingen, så har Mor natur laget det slik at den samme gamle traveren får vondt i hjertet av å være borte fra barnet i mer enn et par timer.

Mens mannen drikker sin øl og lever sitt liv… vel, ikke helt som han pleier. Men likevel! Det hele er så enormt lite likestilt at det er nesten så man får lyst til å insistere på å ha hele permisjonstiden selv. Har man ikke fortjent såpass, sånn som man har slitt og holdt på i månedsvis? Men så er det jo bare det, at selv om Mor natur har laget det adskillig mer strevsomt å få barn for kvinner enn for menn, så blir foreldreskapet neppe særlig mer likestilt hvis far plasseres på sidelinjen mens mor har den fulle og hele kontroll på hjemmebane.

Sukk.

Illustrasjon: Chien-Yu Kuo

10 lesere liker denne posten


Obligatorisk fedrekvote?


I spørsmålsrunden fikk jeg blant annet spørsmål om hva jeg mener om obligatorisk fedrekvote - og det mener jeg i grunnen så mye om at det måtte bli en egen post. Den kommer her.

Først og fremst: Fedrekvoten er ikke obligatorisk. Den er et tilbud til deg fra velferdsstaten Norge som du kan velge å takke ja eller nei til. Hvis far ikke vil eller (mener at han) ikke kan være borte fra jobb i de ti ukene som er forbeholdt han, så er det ingen som tvinger han til det. Hvis foreldrene ønsker det kan mor uansett være hjemme i permisjon i enten 36 uker med 100 prosent lønn eller 46 uker med 80 prosent lønn. I internasjonal sammenheng (med unntak av de nordiske landene) er dette faktisk et temmelig enestående godt tilbud. Antall permisjonsuker har økt jevnt og trutt siden søttitallet, ikke som en naturlov men basert på politisk vilje. Det er jo faktisk ikke slik at mor fra naturens side har krav på det totale antall permisjonsuker som vi til enhver tid har i Norge - og så kommer den slemme Staten og gir bort noen av disse ukene til far.

Både foreldrepenger og fedrekvote er jo politiske virkemidler som vi i Norge tar oss råd til å dekke fordi vi mener det er verdt det. Vi har mange slike politiske virkemidler som i større eller mindre grad er med på å styre landet i den retningen vi ønsker. For eksempel kan jeg, hvis jeg vil, flytte til Nordnorge og få lavere skatt, mindre studielån og billigere strøm - men siden jeg trives i Oslo så velger jeg å stå over det tilbudet fra Regjeringen.  Fedrekvote derimot, sier jeg hjertelig og rungende ja til.

Det er det ikke alle som gjør - og det er forsåvidt helt greit. Og for ordens skyld; ordningen er ikke perfekt, det finnes en masse tilfeller der det er upraktisk eller umulig for far å ta ut ti uker permisjon og selvsagt skal ingen tvinges til å være hjemme med egne barn. Det er det da heller ingen som blir. Men hvis vi ser bort fra spesialtilfellene så er det en del argumenter som går igjen i diskusjonene om fedrekvote. Blant annet disse:

♥ Far er helt uunnværlig på jobben.
Jeg kjenner den følelsen! Hvordan i all verden skal de klare seg uten meg? Men så gjør de jo det, faktisk går det overraskende bra. Kirkegårdene er fulle av uerstattelige mennesker, og så videre. Er det ikke i grunnen litt morsomt at det er så mange menn som er så helt forskrekkelig uunnværlige i arbeidslivet?
Men ok, ti uker permisjon er kanskje ikke helt optimal fraværslengde, jeg ser den. Litt for lenge til at ting bare kan få vente, og litt for kort til å få inn en vikar. Da er det jo flaks at det finnes muligheter for fleksibelt uttak og at det dessuten ikke er noe i veien for at far tar ut lengre permisjon enn de ti ukene som er forbeholdt han.

♥ Barnet trenger mor.
Det er bare mor som kan amme, men bortsett fra det er far faktisk ganske så brukbar. Dessuten tror jeg alle adoptivforeldre der ute kan skrive under på at barn kan ha det aldeles utmerket også helt uten sitt biologiske opphav. Stabil og kjærlig omsorg må vel være poenget her?

♥ Far syns ikke det er så spennende med babyer, han liker bedre litt større barn.
Vel, far kan ta ut sin del av permisjonen helt frem til barnet er tre år gammelt. Da er det kanskje ikke tenåring ennå, men ikke spebarn heller.

For egen del så har Helten og jeg fordelt permisjonen slik at jeg tar åtte måneder og han tar fem, med åtti prosent lønn. Grunnen til at jeg bare (?) tar åtte måneder er ikke at jeg ikke gjerne ville vært hjemme lengst mulig, for det vil jeg - men det vil han også. Jeg tenker at foreldrepermisjonen er vår, ikke min - og føler meg riktig riktig heldig som har en kjæreste som ønsker å være hjemme med vårt felles barn. Og selv om det sikkert kommer til å røske hardt i mammahjertet mitt den dagen jeg må gå tilbake på jobb, så er jeg helt overbevist om at poden vil ha det utmerket hjemme med sin far. I tillegg er jeg helt overbevist om at en slik fordeling vil være bra for oss alle tre, både på kort og på lang sikt.

Alle i vår lille familie er tjent med at Helten er hjemme i permisjon så lenge at han rekker å bli noe annet enn en mammavikar, min karriere er tjent med at jeg ikke er altfor lenge borte fra jobb - og samfunnet er tjent med at menn og kvinner deler likere på omsorgsansvaret for barn. Og mønsteret for hvem som tar ansvaret for barna starter i permisjonstiden.

Når det er sagt så skal jeg ikke legge meg borti at andre familier velger å gjøre det på andre måter. Det er selvsagt opp til dem. Men fedrekvoten er definitivt ikke obligatorisk!

Illustrasjon: Doodlepress

30 lesere liker denne posten


Graviditet er ingen sykdom


Graviditet er ingen sykdom, det er viktig å huske på. Riktignok kan det oppleves som noe plagsomt med kvalme, halsbrann, forstoppelse, hjertebank, bekkenløsning, ekstrem trøtthet, tett nese, vond rygg, åreknuter, hovne ben, hodepine, svettetokter, søvnløshet, urinlekkasjer, kløe, leggkramper, lyskesmerter, prikking i hendene, blærekatarr, hemorroider, neseblod og åndenød - men det helt normalt og dermed ingenting å bekymre seg for. Og såpass bør du uansett tåle, for du må ikke må finne på å ta smertestillende. Da kan barnet få misdannelser på kjønnsorganene, og det vil du vel ikke?

Forøvrig er det bare et par småting du må huske på, så kommer alt til å gå veldig bra. For eksempel er det viktig med kosttilskudd. Folat, kalsium, tran og jern er minimum. Så er det noen få matvarer du må unngå, som for eksempel ferskvannsfisk over en kilo, abbor over 25 cm, blåkveite over 3 kilo, all gjedde, krabbeinnmat fra skallet og tunfisk, unntatt om den er på boks. Det burde være enkelt å holde rede på. I tillegg må du holde fokus på om du spiser det du skal, for forskerne mener å vite at det mor spiser under graviditeten er helt avgjørende for hvorvidt barnet kommer til å utvikle alvorlig sykdom senere i livet. Hvor mye broccoli har du egentlig spist i dag? Vet du ikke at for lite broccoli under graviditeten kan gi ungen din kreft om førti år?

Så må du ikke glemme å trene, det gjør graviditeten til en fest og fødselen til et skuldretrekk. Dessuten hindrer det deg i å legge på deg for mye, og det er jo viktig. Ei heller må du legge på deg for lite. Det er riktignok ingen som er særlig interessert i å fortelle deg hvor mye du bør legge på deg underveis i graviditeten for å ende opp på riktig antall kilo totalt, men noe må du jo tross alt klare å finne ut av selv.

Du har vel ikke glemt å gjøre i stand barnerommet? Hvis det skal males må du gjøre det flere måneder før ungen kommer, for du vil vel ikke at barnet ditt skal sove et sted med malingsavgass? I grunnen bør du helst ikke male mens du er gravid i det hele tatt, så hvis barnerommet skal males må du gjøre det før babyen er unnfanget. Men litt planlegging har jo aldri skadet noen.

Forøvrig er det viktig å huske på alle de tingene du må gjøre nå før barnet kommer, for når to blir tre så har dere ikke tid eller overskudd til noe som helst. På to-do-listen din under graviditeten bør det minst stå følgende: nyte voksenlivet, være sammen med venner, ta vare på parforholdet, ha masse sex, tenke over karriereplanene dine, nøste opp alle tråder og avslutte prosjektene på jobb, være romantisk, pusse opp huset, reise på storbyferie, kjøpe familievennlig bil, snakke om økonomi, fremtid, barneoppdragelse, rolleforventninger og foreldrepermisjon, samt diskutere om barnet skal døpes, hvilke fritidsaktiviteter han skal begynne på og hva dere skal gjøre hvis han begynner å røyke hasj.

En siste ting du ikke må glemme er å slappe av. Hvil deg, ta vare på deg selv. Husk at dette er en utrolig viktig periode for deg og babyen i magen, så du må ta deg tid til å synge for den, snakke med den og virkelig knytte bånd med den. Pass også på hvordan du beveger deg, for dette har mye å si for barnets personlighet. Går du ikke litt for fort? Var ikke den bevegelsen litt brå? Du vil vel ikke ha en stressa og urolig unge?

Hvis du nå synes at alt er litt overveldende, så er det bare fordi du er ekstra sårbar og følsom for tiden. Det skyldes hormonene i kroppen din og er helt naturlig og ingenting å tenke på. Men for guds skyld; husk på å være blid, avslappet og ved godt mot. Tenk positivt! Ikke gråt, da blir babyen lei seg. Og ikke stress, da kan barnet ditt utvikle emosjonelle lidelser og ADHD og du kan få svangerskapsforgiftning.

Syns du likevel at det blir litt for mye, kan vi tilby deg sykemelding (og kanskje litt antidepressiva hvis vi syns du høres ekstra trist ut). Men graviditet er ikke en sykdom altså. Bare så det er sagt.

Illustrasjon: Valliravindran

303 lesere liker denne posten


Ting jeg ikke skal gjøre når jeg blir mamma


♥ Benytte enhver sosial anledning til å fortelle (barnløse) folk om hvor lite søvn jeg får
♥ Melde barnet på Årets Lanounge og trygle alle jeg kjenner om å stemme på han
♥ Ha bilde av ungen som profilbilde på Facebook
♥ Smugbytte klærne han har på seg hvis Helten har tatt på han noe som ikke matcher
♥ Fortelle om fødselen, hvor vondt det var og hvor lenge det varte til alle som (ikke) vil høre
♥ Bruke foreldrerollen og tidsklemma som selvsagt forklaring på at jeg ikke aner hva som har skjedd i verden etter februar 2011
♥ Innbille meg at jeg kan konkurrere om prisen for kuleste mamma. (Hønemorprisen er nok mer innen rekkevidde).
♥ Glemme alt det fornuftige jeg sa i bloggposten om Folk med barn og Folk uten barn

Andre ting jeg bør unngå?

Illustrasjon: Karen Vermeulen

16 lesere liker denne posten


Prosjekt redd-tenåringen-min


Det viser seg at enkelte mennesker mener at vi som jobber i redde-verden-bransjen bør se litt stort på ting og ikke bare fokusere på de der ute. For eksempel hadde det vært veldig fint om vi innimellom også kunne ta oss tid til å redde en og annen velfødd norsk tenåring på ville veier.

Kanskje ringer det en far som ønsker å undersøke mulighetene for at hans retningsløse og umotiverte datter kan få møte livets harde realiteter blant noen skikkelig fattige mennesker og dermed skjønne litt mer av hvordan verden henger sammen. Eller kanskje ringer en mor og ber pent om at hennes bortskjemte og tiltaksløse sønn kan få se noen som har det litt ordentlig fælt et sted, sånn at han kan forstå hvor godt han egentlig har det selv. Etter videregående har han nemlig ikke giddet å gjøre noenting, han sitter liksom bare i kjellerstua og spiller data hele dagen. Den utakknemlige ungen trenger en skikkelig vekker for å få litt orden på livet sitt. Om ikke vi kunne være så greie å hjelpe med det?

Og det syns jeg jo faktisk at vi burde kunne. Altså, her sitter jo vi på en masse kunnskap om steder i verden hvor folk har det jævlig og da er det vel ikke for mye forlangt at vi kan bruke den kompetansen på å hjelpe noen norske ungdommer til å finne veien ut av en meningsløs tilværelse med dataspill og cola. I grunnen syns jeg vi burde systematisere det hele litt bedre - kanskje man rett og slett kunne lage et slags spørreskjema som kan gjøres tilgjengelig på nettet? Er du mest interessert i krigsområder, slum eller flyktningeleire? Har du geografiske preferanser? På en skala fra en til ti - hvor jævlig skal de folka du møter ha det? Kryss av, så finner vi et sted som passer perfekt for å få drittungen din tilbake på rett kjøl.

Jeg aner en helt ny nisje for redde-verden-bransjen. Og de folka som skal oppsøkes - de som bor i slummen eller i flyktningeleire, lever med krig og vold eller strever med å skaffe seg mat - trenger man vel ikke tenke så mye på i denne sammenhengen. I prosjektet “redd-tenåringen-min” er de jo bare statister uansett.

Illustrasjon: Tom Ledin

8 lesere liker denne posten


I morgen var jeg alltid en løve


Denne uka har jeg vært i teater og sett I morgen var jeg alltid en løve. Forestillingen beskrives som en monolog for tre kvinner og bygger på den selvbiografiske boka med samme navn, skrevet av Arnhild Lauveng. Hvis du ikke har hørt om den før så er det på tide du gjør det nå, for det er en sterk historie med et viktig og vakkert budskap, skrevet på en ukomplisert og levende måte. Og selv om historien er tøff betyr det ikke at boka bare er trist og alvorlig - forfatteren evner også å bruke humor på en aldeles fortreffelig måte.

Arnhild Lauveng var innlagt på psykiatriske institusjoner med diagnosen kronisk schizofreni fra hun var 17 til 27. Til tross for at helsevesenet stadig fortalte henne at dette er en sykdom man ikke blir frisk av, ble hun til slutt nettopp det og utdannet seg til psykolog. Boka forteller om hvordan sykdommen kom snikende, om lange opphold på psykiatriske sykehus, en ungdomstid som ble borte, umenneskelige pleiere og overdreven bruk av tvang. Men den forteller også om logikken i hennes psykoser og hvordan disse faktisk var en fornuftig og hensiktsmessig måte å reagere på det hun opplevde. Og ikke minst forteller den om hvor viktige de var, de enkeltpersonene rundt henne som aldri ga opp håpet, som fortsatte å behandle henne med respekt og tålmodighet uansett hvor langt nede hun var.

Boka tegner et sjokkerende og deprimerende bilde av psykisk helsevern i Norge. Samtidig er den full av håp og livskraft - og som sagt humor. Arnhilds budskap er lett å være enig i: Vi må slutte å snakke om oss og dem. Hvem som helst kan bli psykisk syk og når man blir det er det faktisk snakk om naturlige og menneskelige reaksjoner på at livet har blitt uhåndterlig. Psykisk syke fortjener respekt, og de trenger håp om at ting kan bli bedre. Hvordan ville du likt å bli behandlet når du var vettskremt?

Etter forestillingen fikk vi sjansen til å møte Arnhild selv, hun deltok i en samtale med Gro Hillestad Thune om psykisk helsevern, menneskerettigheter og nødvendigheten av å gi pasienter håp. Og det må jeg si; for en dame! Jeg er stum av beundring. Velformulert, klok, reflektert og sympatisk på alle måter. Hun jobber også som foredragsholder, så får du sjansen til å høre henne så bør du ikke tenke deg om! I mellomtiden kan du lese boka og håpe at forestillingen blir satt et sted i nærheten av deg. Den kan forøvrig også kjøpes. Ta kontakt med Bertha-Cecilie Øvergaard på e-post berthacecilie alfakrøll gmail.com

16 lesere liker denne posten


En kaffe med soyamelk, takk


Jeg er glad i kaffe, og aller helst vil jeg ha helt vanlig svart kaffe med litt soyamelk i. Man skulle tro at det er en temmelig ukomplisert affære så lenge man har kaffe, vann, soyamelk og relevant utstyr innen rekkevidde, men neida. Hver gang jeg er innom et eller annet kaffebrenneri og ber pent om en dagens kaffe med soyamelk, så får jeg servert en kopp hvor soyamelken har lagt seg som et tjukt lokk på toppen, mens kaffen svever uforstyrret og beksvart lengre nede.

Det smaker slett ikke godt og ser i tillegg direkte uappetittelig ut. Veldig rart, særlig med tanke på at dette jo er proffe folk (altså, de får betalt for å lage kaffe) og at jeg aldri har hatt et lignende problem hjemme på amatørkjøkkenet mitt. Og ofte bruker jeg til og med kaffe som er kjøpt i løsvekt på et sånt kaffebrenneri!

Kanskje jeg rett og slett skal ta hintet og begynne som barista? Oslos laktoseintolerante kaffeelskere trenger meg!

Illustrasjon: Monettenriquez

1 person liker denne posten


Ubrukelige vaskesedler


Jeg har en slags plan om å begynne å lese mer skjønnlitteratur, men det har vist seg ganske vanskelig å finne bøker jeg har lyst til å lese. Med faglitteratur er det jo veldig enkelt; da finner jeg bare en bok som handler om et tema jeg vil vite mer om, sjekker at den har sånn noenlunde forståelig språk og så er den saken grei.

Men romaner er nesten håpløst, og det som står på baksiden gir meg jo ikke noen verdifull informajon i det hele tatt. Når halvparten av alle vaskesedler har sitater fra anmeldere som har uttalt at denne boka er “en perle”, “fantastisk” og “drivende godt skrevet”, så tror jeg jo ikke et sekund på noe av det. Og det som ellers står der er hva boka handler om - og seriøst; det er da virkelig ikke viktig når det er skjønnlitteratur vi snakker om? Om en bok handler om Lise, 54 år som flytter tilbake til hjembygda etter mange år i utlandet eller om Petrus, 68 som endelig finner kjærligheten etter et liv med alkohol og vold - spiller da veldig liten rolle.

For poenget med skjønnlitteratur er jo språket! Hva slags tone har romanen, hvordan er stemningen i boka. Er det mye dialog eller lange partier med beskrivelser og betraktninger? Er den tunglest eller lettlest? Er språket direkte eller må vi lese mellom linjene? Blir man glad, sjokkert, tankefull eller deprimert av å lese den?

Det er som å lese musikkanmeldelser og bare få vite hva sangtekstene handler om. Skjerpings!

Illustrasjon: Stallio

1 person liker denne posten