I går fikk jeg en mail fra Homovennen, der han skrev at han hadde sittet og kjedet seg på toget og skriblet ned et gjesteinnlegg til denne bloggen. Han mente nemlig at “bloggfrekvensen din nå har blitt så sjokkerende lav at du trenger en husmorvikar”.

Det er jeg helt enig i! Dessuten er jeg syk for tiden og i tillegg ganske grinete fordi jeg har gått glipp av julebord og fagdager med jobben denne uka, hvor jeg skulle få være jobbe-frøken og tenke lange voksentanker og så spise god mat og skravle med fine kolleger og toppen av kransekaka var at jeg skulle få ha min aller første natt uten baby siden Bolla ble født. Overnatting på hotell, garantert ubrudt søvn hele natten. Men neida, jeg satt hjemme med influensa-skjegget i postkassa i stedet. Hulk.

Men nå snakker jeg meg helt bort, hysj på meg. La meg heller gi ordet til den fine Homovennen min:

Husmorvikaren: Tips til barnløse venner av nybakte småbarnsmødre

Mitt første innlegg som husmorvikar på bloggen til Frøken Makeløs må uunngåelig dreie seg om barn. Jeg har hatt gleden av å bli godt kjent med Bolla. Det første han gjorde da jeg møtte ham, 1 uke etter ankomst, var å høflig rekke fram hånden. Mor Makeløs var ikke helt overbevist om at dette var en særlig gjennomtenkt gest, og det påfølgende håndtrykket var sant nok en smule ukoordinert og spasmeaktig, men jeg er overbevist om at dette viste hvilken flott fyr dette kommer til å bli. Vårt forhold har blitt betydelig mer avslappet og uformelt etter dette, i stedet for å håndhilse har han nå begynt å dra meg i ørene. Men det er bare fordi vi har blitt kåmpisar.

Det er ikke bare Bolla som har eglet seg inn i vennekretsen min i det siste. I tillegg til å være nybakt onkel, har det i den siste tiden poppet ut unger som fra en hvilken som helst vannspreder både her og der. Bare den siste måneden har det ankommet 6(!) nye verdensborgere, og jeg er seriøst på etterskudd når det gjelder barselbesøk og fødselsgaver.

Selv om jeg er uten evne, lyst og behov på reproduksjonsfronten, så synes jeg tross alt at unger er et ålreit konsept, og tar ofte meg sjøl i å delta oppriktig engasjert i diskusjoner om disse småttisene (som om jeg har et valg lenger, liksom…). Min kompetanse på barnevogner, riktige leker, ullbodyer og sovetider er nå skyhøy til barnløs å være. Så her er noen tips til dere der ute som knapt har begynt tilværelsen som venn av barnefamilier:

Ammetåke er IKKE en myte. En nybakt mor (heretter forkortet NBM), skulle lage festmiddag i anledning fersk datter, og ba meg om en oppskrift på en kyllingrett jeg lager. Dagen etter fikk jeg en sur sms om at jeg måtte ha skrevet opp feil type eddik. Et eller annet sted i den hormoninfiserte NBM-hjernen hadde 5 dl eplesider blitt til 5 dl epleeddik. Det burde jo ha ringt en bjelle på et eller annet tidspunkt, kanskje da hun lettet på grytelokket og nesten fikk svidd av øyenbrynene, men nei… Så vær t-y-d-e-l-i-g overfor NBM. Gjenta ofte. Gi dem en liste over gode take-away-steder.

Prioriteringer endrer seg. Partneren til en annen NBM så ut til å miste balansen med fersk sønn i armene, hvorpå NBM lynraskt ”reddet” barnet og ga for sikkerhets skyld kjæresten, tidligere varmt omtalt som hennes livs lys, et spark i beste Jean Claude van Damme-stil. Så ikke forvent å komme først i køen lenger. Og vurder tannbeskyttere i julegaver til NBM-partnere.

Sushi er super holde-sovende-baby-mat. Dette av egen erfaring. Man kan nemlig sitte lett bakoverlent med en sovende baby på brystet samtidig som man spiser sushi med den ledige hånden. Dette fordrer naturligvis kontroll på spisepinnene, samt stø nok hånd til ikke å søle wasabi på englebarnet. Krever også bunnløs tillit fra NBM.

Sist, men ikke minst: NBM vil veldig gjerne være sammen med deg. Det passer ikke alltid, avtaler kan avlyses i siste liten og plutselig prosjektilgulping (forhåpentligvis fra barnet, ikke moren) kan ødelegge stemningen, men husk at du som barnløs venn (BLV) av NBM har en superkraft som dere begge bør kunne nyte godt av: fleksibilitet. Gjør en innsats for å trekke NBM inn i voksenverden av og til. Det er verdt det.

Illustrasjon: Diana Köhne

38 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

7 Comments | In: Husmorvikaren | tags: barn, Dette vil jeg gjerne ha sagt, familie, foreldre, gjesteblogger, Homovennen, husmorvikar, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on December 8, 2011

I dag er det første desember, den offisielle starten på førjulstiden. Og folk har tilsynelatende hele jula på stell allerede. Det bakes og skapes og pyntes og planlegges - og ikke minst så koses det veldig overalt. På mystisk vis har allerede travle mennesker klart å presse inn tid til både gløgg og pepperkaker og juleverksted med alle sine gode venner, innimellom den forbilledlige treningen, den sunne og hjemmelagde maten, de interessante karriérene og de unike kulturelle opplevelsene. Og det er helt sant, for jeg har lest det på Facebook.

Det var noen som sa at Facebook er vår tids finstue; et prikkfritt sted man viser frem til venner og kjente. Nå for tiden er det ingen som ville finne på å komme på uanmeldt besøk hjem til noen, det ville jo blitt utrolig pinlig for den overraskede vert som plutselig måtte underholde gjester i joggebuksa med utsikt til stabler av oppvask på kjøkkenbenken. Nei, skal man komme på besøk må det avtales på forhånd, slik at verten kan bruke noen timer i forkant på å fjonge opp både seg selv, familien og heimen.

Det slår meg at selv om vi på mange måter aldri har vært så tilgjengelige som vi er nå, med mobiltelefon og Facebook og Twitter og hele tjolahoppsa, så er vi likevel mye mindre fysisk tilgjengelige enn før. Hvilken jo vil si at vi i mye større grad kan velge hvilken del av livene våre vi vil vise frem. Går det dårlig på jobben, kan man skryte av hvor flink man er til å trene. Blir buksene stadig trangere kan man alltids vise frem bilder av de søte barna. Og hvis forholdet skranter, kan man fortelle om hyggelige vennekvelder, spennende reiser og et lekkert kjøkken.

Til sammen blir det en massiv nyhetsstrøm av alle dine venner og bekjentes tilsynelatende perfekte liv, sensurert, redigert og publisert av dem selv. Og jo mer man leser, jo mer mislykket føler man seg selv. Jeg trener jo ikke fire ganger i uka. Huset vårt er ikke avbildet i siste Bonytt. Kjæresten min serverer ikke frokost på senga hver søndag og innimellom syns jeg barna er noen skikkelige drittunger. Jeg har ikke reist til noen imponerende steder i år, ikke vært på så mange konserter og noen ganger føler jeg meg litt ensom.

Mitt førjulsønske er derfor at vi alle kan senke fasaden litt. Det er hyggelig å lese om at andre opplever fine ting (og ingen liker sutrekopper), men det går an å finne en balanse. Slapp av litt med alle hjertene, la oss slippe å høre om hvor grenseløst lykkelig du er på daglig basis og se om du en gang i blant kan skrive om det som går litt skeis også (Emmeline er et forbilledlig eksempel her, i en verden av hyperperfekte interiørbloggere viser hun selvironisk frem noe menneskelig).

Så derfor: Hjemme hos oss har vi ikke hengt opp julestjerne i vinduet. Ingen har bakt et eneste slag julekaker, adventsstaken ligger fremdeles på loftet og vi har bare såvidt begynt å tenke på gavene. Her er ingen hjemmelaget (eller bortelaget, for den saks skyld) julekalender, vi har ikke brukt november på å løpe på ørti julebord og på spisebordet (det eneste stedet som for tiden er utenfor rekkevidde for familiens yngste, nysgjerrige medlem) står det hverken svibler eller amaryllis.

Og en dag i forrige uke lagde jeg, i et forsøk på å være en sånn ekkel perfekt mamma, hjemmelaget rotmos. Lille Bolla svarte med å kaste opp alt sammen igjen. Jeg tar det som et hint om å senke kravene litt.

Illustrasjon: Asirap

28 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

21 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, facebook, familie, fasade, feminisme, jul, stress, twitter. | # | By Frøken Makeløs on December 1, 2011

Marta Breen skriver i tidsskriftet Prosa om kvinner som hopper av karrierekjøret for å bake cupcakes og skape et harmonisk familieliv hjemme. Hun spør om cupcakene symboliserer feminismens død. Mammadamen svarer Breen i en bloggpost, hun mener at nei, “feminismen dør ikke tross at noen kvinner viser at de kan bake cupcakes samtidig som de jobber og oppdrar barn”.

Og jeg tenker at hvis det å bake cupcakes er noe enkelte damer driver med sånn stille for seg selv samtidig som de jobber og oppdrar barn, så er det ikke noe problem. Det må de gjerne gjøre. Men når blader, aviser og blogger opphøyer pent danderte sukkerbomber, velfriserte hjem, nystrøkne barn og rolig hjemmeliv med god tid og lun stemning som et kvinneideal, da er det grunn til å tenke seg om.

For vi må kunne være ærlige nok til å si at dette i all hovedsak er et kvinnefenomen. Og jeg mener det øker presset på den moderne kvinnen som skal klare alt. På samme måte som retusjerte kvinnekropper i blader og aviser, fordreier det oppfatningen av hva som er hva som er normalt og oppnåelig. Det går ikke an å jobbe fulltid (/gjøre karriere), lage sunn mat fra bunnen av, ha et rikt sosialt liv, en veltrent kropp, et perfekt hjem, en velorganisert tilværelse og mye kvalitetstid med familien. Det går bare ikke opp. Så hva gjør man da? Bukker man under for forventninger og krav, blir utbrendt og sykmeldt - eller begynner man å jobbe deltid?

Jeg syns folk skal få velge selv hvordan de vil leve livene sine. Ønsker man å jobbe deltid en periode mens barna er små, må man selvsagt gjerne gjøre det (sånn rent bortsett fra at samfunnet har behov for at folk er i arbeid, men ok - det er en annen sak). Men da må det være et reelt valg.

Menn og kvinner sosialiseres fremdeles inn i ulike roller basert på sitt kjønn. Hvis den ene stadig eksponeres for lykkelige hjem og harmonisk familieliv i glansede magasiner mens den andre forventer og forventes å gjøre karriere, da er det ikke et reelt valg hvem av dem som skal jobbe deltid. På samme måte som hvis den ene i et forhold tjener veldig mye mer enn den andre. Og så lenge samfunnet er slik at menn tjener mer enn kvinner, blir det kvinnene som trapper ned jobbingen når barna er små. Det kan sikkert være både hyggelig og givende og viktig og riktig, men økonomisk er det ikke så lurt for kvinnene - hverken karrieremessig eller for pensjonen. Dessuten bidrar det til å opprettholde idéen om kvinner som ustabil arbeidskraft.

Så ja, jeg tror at cupcakene symboliserer - om ikke feminismens død, så i hvert fall et tilbakeskritt for likestillingen. Det er ikke slik at vi har kommet så langt at kvinner helt reelt kan velge å være hjemme med barna en periode. Mange barnefamilier sliter med å få hverdagskabalen til å gå opp, i tillegg til at kvinner sosialiseres inn i en rolle med helt absurde krav og forventninger. Løsningen blir at det er kvinnen - som tjener minst og stresser mest - som hopper av karrierekjøret for en periode. Og det er ikke likestilling.

Illustrasjon: Cakespy

27 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

49 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Politikk på en måte | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, familie, feminisme, krav, kvinner, likestilling i praksis, mammadamen, marta breen, menn, Politikk på en måte. | # | By Frøken Makeløs on November 15, 2011

En dag bare er man der. Ungen sover (stort sett) om nettene, er normalt veldig grei å legge og ikke altfor kresen i forhold til tid og sted for soving. Etter måneder med gråt og tenners gnissel har endringen kommet snikende, gradvis. Og så plutselig befinner man seg i den situasjonen at andre mammaer lurer på hvordan man fikk det til. Hva var trikset liksom?

Vel. Det er jo ikke ett triks. Selv ikke med én unge er det bare ett triks, og når vi snakker mange unger snakker vi temmelig mange triks. Og jeg har på ingen måte fasiten, ikke på egen unge og langt fra på andres. Men kanskje det likevel kan være nyttig for noen å høre hva det var som hjalp oss i riktig retning?

I hovedsak kommer jeg på tre ting:
♥ Jeg sluttet å amme om natten. I stedet har vi tilbudt flaske med sviskedrikk, veldig tynn fruktpuré, litt velling eller bare vann
♥ Vi flyttet siste måltid med fast føde til kl 17 og begynte med velling ved leggetid (det kan du lese mer om her)
♥ Helten og jeg ble flinkere til å bytte på å ta nattevaktene. Noen netter i barndomshjemmet hvor mormoren hadde alt natteansvar ga også positive resultater

Jeg kan dessverre ikke gi noen oppskrift på rekkefølgen eller tidsaspektet, men jeg vet at vi har tatt det litt etter litt. Vi har ikke gått inn for å sette hardt mot hardt, og prosessen har vært - og er fremdeles! - av typen to skritt frem og ett tilbake. Vi har prøvd oss frem, gjettet, fundert og sett hva som har fungert etterhvert. Nå er lille Bolla åtte måneder og sover hele natten (hvertfall fra  kl 19-07, ofte til 08) minst halvparten av nettene. Det syns jeg er helt akseptabelt. Og her forleden sov jeg åtte timer i strekk!

I all beskjedenhet - det var vår historie. Kanskje den kan være til hjelp for noen trøtte foreldre der ute? Hva med dere andre, hvilke triks syns dere hjalp for å få barna til å sove om natten?

Illustrasjon: 赵大马

3 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

8 Comments | In: Mor og far og barn | tags: baby, familie, funderinger, sliten, sove, søvn. | # | By Frøken Makeløs on October 30, 2011

Når jeg ser bittesmå bebbiser nå så tenker jeg at de ser så fredelige ut og at det virker så koselig å sitte og holde på en sånn liten klump. En som ligger så rolig under amming at man kan lese et blad samtidig og som er tipp topp fornøyd med å ligge musestille på ryggen mens han utforsker en rangle av noe slag.

- Og så glemmer jeg at de hyler om kvelden uten at man skjønner hvorfor, at de henger i puppen konstant og bare vil sove når de trilles i vogn.

Når jeg ser ettåringer så tenker jeg at det ser så vanvittig deilig ut å slippe å bære dem rundt overalt, at de kan gå selv og sysselsette seg på egen hånd med leker og sandkasser og andre unger. At det må være fint å ha en som skjønner hva du sier og som kanskje en gang i blant lirer av seg et uartikulert ord eller to tilbake.

- Og så glemmer jeg at de har det for travelt til å sitte på fanget og kose, at de begynner å utvikle egen vilje og at de tross alt fortsatt ikke kan gå trappene opp til femte etasje selv (uten at det tar hundre år). Og de veier en del, de der ettåringene.

Og når Bolla er lagt for kvelden og jeg sitter oppe og beundrer bilder og video jeg har tatt av han, så tenker jeg at han er litt av et praktbarn. Så vidunderlig søt og nydelig og morsom, en skikkelig koseklump som bare smiler til mammaen sin dagen lang.

- For jeg tar jo ikke bilder av han når han holder meg våken om natta, når han biter meg i puppen eller lugger meg i håret mens han skaller hodet sitt hardt mot nesa mi. Det finnes ingen video som viser at han klyper meg i ansiktet, tisser på stellebordet eller kaster teskjeen på gulvet for hundreogtrettiende gang.

Sånn at når han blir litt større og utvikler helt andre triks og vaner man kan irritere seg grønn over, så har jeg bildebevis på at han var rene engelen da han var sju og en halv måned gammel. Satt bare på fanget til mamma og koste konstant, liksom.

Dammit, det burde være mer hardcore fotorealisme i familiealbumene rundt omkring. På den annen side hadde det vel fort blitt mange enebarn av en sånn tilnærming.

Illustrasjon: Lemonteamaniac

13 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

11 Comments | In: Mor og far og barn | tags: baby, barn, bolla, familie, hverdag, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on October 14, 2011

Etter et lite, helt uplanlagt, bloggeopphold vil jeg nå slå et slag for velling. Det er kanskje ikke det spenstigste temaet man kan tenke seg, men på den annen side er det mye baby-relatert som ikke er særlig spenstig (våkenetter. bæsjebleier. gulpekluter. trilleturer i regnvær. klesvask. skurv. sutring. overraskende mange teskjeer under spisebordet til enhver tid).

Så altså: velling. Som henger sammen med det temaet småbarnsforeldre er aller, aller, aller mest opptatt av i hele verden (kanskje med unntak av hvor vidunderlig barnet deres er, men det er bare kanskje); søvn. Jeg har ikke sovet en hel natt (les: seks timer sammenhengende) på type et år. Det er for lite for lenge. Og så begynte vi å mistenke at Bolla våknet om natten av mageknip og ressonerte oss frem til en mulig teori om at det hang sammen med at vi pleide å gi han et digert grøtmåltid rett før sengetid.

Nå er ikke jeg Bolla, jeg er en hel del eldre (muligens også noe klokere og definitivt bedre utviklet rent motorisk) men jeg liker hvertfall ikke å spise dagens største måltid rett før jeg skal legge meg. Så da flyttet vi dagens siste grøtmåltid til ca kl 17 og så får han velling på flaske når han skal legge seg klokka 19. Dette begynte vi med forrige fredag og natt til i går (fem dager senere) sov han sin aller første hele natt. Jeg våknet klokka sju og var rent ut lykkelig over min nyvunnede status som Tornerose. Måtte umiddelbart vekke Helten og fortelle hvor mye jeg hadde sovet (han ble bare sånn måtelig begeistret, det kan ha hatt noe med tidspunktet å gjøre).

Neste natt våknet Bolla i firetiden, men altså kun en gang og da var han faktisk sulten. Etterpå purka og sov han helt til kvart på ni, den bittelille mannen. Og da er det liksom greit.

Hvis noen av dere tenker at hei, det der hørtes jo superlurt ut - hvordan lager man velling? Så kan jeg opplyse om at jeg inntil videre blander 200 ml lunka morsmelkerstatning med sju toppete teskjeer havregrøt av typen godnatt. Prøvde først å klippe et snitt i en vanlig tåteflaskesmokk men syns det ble litt grisete, så nå har jeg kjøpt spesialsmokk til flaske fra Dr Brown’s (de har den bl.a. på Barnas Hus). Snart stikker vi en tur til Sverige hvor velling er hur stort som hälst - så da er planen å hamstre bilen full med vellingpulver som kan blandes med bare vann.

Forøvrig kan jeg melde om at gutten nå både sitter helt selv og har kommet seg opp i gyngende krabbeposisjon. Det siste må sies å være en fremgang fra den underlige flyvern han har praktisert de siste ukene (ligge på magen med armer og bein i været og sprelle som besatt mens man blir stadig surere fordi man ikke kommer seg av flekken. Jeg har gjentatte ganger forsøkt å fortelle han at han er en liten gutt - ikke en fugl - og at han ikke kommer til å lette uansett hvor mye han prøver å fly). Egentlig vil han aller helst stå på de små føttene sine, men selv om viljen er stor så skorter det foreløpig en del på balansen.

Savner du oppdateringer herfra kan det være en god idé å sjekke ut Frøken Makeløs på Facebook eller Twitter - jeg syns ofte det er lettere å legge ut noe kjapt der enn å skrive en hel bloggpost. Med andre ord lover jeg hverken bot eller bedring på bloggfrekvensfronten. Så det så.

Illustrasjon: PistoCasero

4 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

11 Comments | In: Mor og far og barn | tags: barnemat, bolla, familie, hverdag, Mor og far og barn, søvn, velling. | # | By Frøken Makeløs on September 29, 2011

Hva i all verden er det disse foreldrene i permisjon driver med hele dagen? Det har jeg lurt på mange ganger - før jeg fikk barn selv. Nå har jeg barn, er hjemme i permisjon - men jammen om jeg egentlig vet svaret. Hva driver jeg med? Hva utretter jeg? Det er i grunnen ikke så mye å skrive hjem om.

Men siden det kanskje er noen av dere som lurer (eller kanskje noen av dere har svaret?), så tenkte jeg at jeg hvertfall skulle prøve å si noe om hva jeg fyller dagene med. Her er noen gjengangere:

♥ Bleieskift
♥ Leking/underholdning/sang/tøysing
♥ Kle av og på
♥ Prøve å få barnet til å sove
♥ Husarbeid
♥ Trilleturer
♥ Mate barnet
♥ Spise selv

Men dette er da ikke en særlig imponerende liste, tenker du. Ikke engang når du får høre at vi faktisk er på babysang en gang i uka også. Hva med alle de andre timene? Sitter hun bare der med hendene i fanget?

Neida, hun gjør ikke det. Men problemet er (tror jeg) at hvis man skal få utrettet noe av betydning, eller produsert noe, så må man ha en viss tid tilgjengelig. Den bør helst være sammenhengende (det er vanskelig å utrette noe når man har fem minutter her og tre minutter der) og man bør også helst vite om den på forhånd (aha, har jeg halvannen time til rådighet nå? Da kan jeg jo få gjort både det ene og det andre!).

Dagene er liksom en evig saus av små, tilsynelatende ubetydelige gjøremål som sklir over i hverandre. Jeg skal love deg at timene går, men når Helten kommer hjem og vi spiser middag og snakker om hva vi har gjort den dagen, så er det litt sånn “jo, så gikk vi ut en tur.. og så gikk vi hjem igjen”. Og selv om Bolla vår er verdens smarteste baby så lærer han seg jo ikke nye triks hver dag, som mor kan fortelle om ved middagsbordet.

Men jeg føler at det går riktig vei. Som sagt har Bolla vår blitt mye flinkere til å sove de siste ukene, så da får jeg liksom utrettet noe. Lest en bok. Tenkt en tanke. Og - simsalabim - ordnet noen små prosjekter. Sånn som nøkkelopphenget på bildet. Det har jeg mekka sjæl! Ganske stolt faktisk. Så nå føler jeg at jeg egentlig bare kan lene meg litt tilbake. Hvis noen spør meg, sånn når jeg er tilbake på jobb, om hva jeg gjorde i ti måneders mammapermisjon så kan jeg bare si at jeg lagde et nøkkeloppheng. Så det så!

(Hei Vilde, som grugleder deg til å ha permisjon. Jeg har bare ett råd: Ikke tro at du skal få gjort noe særlig. Jeg hadde masse planer om alt jeg skulle få gjort når bare energien kom tilbake etter graviditeten, men neida. Med mindre du får en sånn soveunge (jeg har hørt at de finnes!), så får man ikke gjort stort. Det vil si, det begynner å løsne litt nå (eller er det jeg som har vent meg til å ikke utrette noe?), og nå er Bolla snart sju måneder… Så seriøst; senk ambisjonene. Det er mitt råd. Kanskje noen av leserne har andre tips til hvordan få en fin permisjon?)

9 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

18 Comments | In: Livet liksom, Mor og far og barn | tags: bolla, familie, hverdag, Livet liksom, mamma, nøkkeloppheng, permisjon. | # | By Frøken Makeløs on September 16, 2011

Det er en ting jeg irriterer meg over, og det er dette med ammetåke. Ikke egentlig tåka, selv om den også irriterer meg noen ganger så er den nok hakket mer irriterende for Helten. Faktisk er det innimellom ganske behagelig å få slippe å bruke tankevirksomhet og oppmerksomhet på ting som egentlig ikke interesserer meg, med tåka som hendig unnskyldning.

Nei, det som irriterer meg er at det er tåka som er det innarbeidede begrepet. Det er ammetåka alle vet hva er og som noen og enhver tydeligvis føler seg berettiget til å tøyse med. Som om tåka har gjort meg dum. Som at det er morsomt at tåka har gjort meg dum.

Og det skal jeg bare si deg; jeg har ikke blitt dum. Tvert i mot. Prøv å gå en kilometer i mine sko så skal du se hvor godt du hadde klart deg. Jeg har ikke sovet en hel natt siden lille Bolla ble født. Det er seks måneder siden. Og når jeg sier “ikke en hel natt” så mener jeg maks fire timer i slengen. Faktisk har jeg ikke sovet en hel natt på lengre enn det - siste halvdel av svangerskapet var heller ingen höjdare sånn søvnmessig.

Jeg har bygget meg opp til et skyhøyt hormonnivå ved fødselen og jeg har snublet meg ned igjen til noe som ligner det normale. Jeg har vokst frem et splitter nytt menneske bare med hjelp av min egen kropp, goddammit! Et splitter nytt menneske som trenger meg, akkurat meg, tjuefire timer i døgnet. Og jeg er biologisk preprogrammert til å lystre hvert minste lille vink og kremt fra den lille kroppen. Jeg våkner et minutt før ungen våkner. Jeg kjenner på min kropp når han er sulten. Hans gråt er den mest rendyrkede form for tortur for mitt stakkars morshjerte. Jeg føler meg innimellom som fanget - fengslet - i hans behov. Jeg kan ikke gå min vei.

Og tross dette, tross den aller mest ekstreme opplevelsen man kan ha (jeg har ikke vært på Mount Everest, men seriøst gutter. Det er jo bare et lite fjell), så fungerer vi. Vi damer, vi småbarnsmødre. Vi rydder hus og vasker klær. Lager middag. Prater med folk, underholder og konverserer. Smiler til svigers. Dusjer og kler på oss, kommer oss ut av joggebuksa. Vi leser avisa. Vi begynner å trene igjen. Vi ler. Vi legger planer. Og vi tar oss av ungen.

Men dette finnes det ikke noe ord for. Ingenting som beskriver det imponerende i at vi faktisk får gjort noesomhelst, tenkt noesomhelst, under slike forutsetninger. Men det at vi blir litt svimete - det aller mest åpenbare og selvsagte resultatet av langvarig søvnmangel og voldsomme psykiske og fysiske forandringer - det er et innarbeidet uttrykk. Åh, du mann (eller kvinne) - du som ler av damer med ammetåke. Jeg gir deg fjorten dager med mitt søvnmønster (jeg skal til og med la deg slippe barnet, hormonene, ammingen og alt det andre), så skal vi se hvor kjekk og opplagt du føler deg.

Hmpfr.

Illustrasjon: Rockmedia

47 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

27 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Mor og far og barn | tags: ammetåke, Dette vil jeg gjerne ha sagt, familie, Mor og far og barn. | # | By Frøken Makeløs on August 18, 2011

Vi har vært en tur på vestlandet i sommer også, hovedmålet var hytta vår utenfor Bergen. Der har jeg vært hver eneste sommer siden jeg var baby så det var veldig, veldig stas å ha med vår egen lille Bolle dit i år. Ettersom både vi og den makeløse søster-familien kastet oss i bilen straks værmeldingen lovet litt sol, var det temmelig stappfullt på hytta noen dager. Men det er jo bare kos så lenge det er vær til å være ute i. Og både morshjertet og tantehjertet ble behørig sjarmert av å se hvor opptatte de makeløse tantebarna er av sin lille fetter. Kanskje særlig den makeløse minien, som nå har rukket å bli to og et halvt. Han hentet stadig leker til Bolla, koset og klappet på han og ville gjerne at de to skulle se Timmy Tid sammen på iPaden.

På en av trilleturene tok vi en liten stopp ved denne fossen. Det var det aller mest interessante Bolla så den dagen, han satt med halvåpen munn og stirret intenst fascinert på alt vannet så lenge vi satt der. Selv pupp var helt uinteressant. Men nå må det sies at gutten også kan sitte i vippestolen sin og se på at vaskemaskinen går i en halvtime uten å kjede seg det minste. Foreløpig relativt lave krav til underholdningen, med andre ord.

De to eldste tantebarna lekte restaurant med mose og gress. Såklart! For det er jo noe man bare gjør når man er liten og det er sommer. Jeg listet meg nær nok til å høre hva de snakket om, det var omtrent som følger: Niesen var kokk/servitør/selvutnevnt lekesjef i egenskap av å være eldst, nevøen var bursdagsbarn på hennes restaurant. Han bestilte bursdagsnudler, foreldrene hans skulle få salat. Niesen lurte på om det skulle være vanlig salat, italiensk salat - eller kanskje portugisisk salat? Fnis.

Her er et sjelden bilde av Frøkna (både på bloggen men også fordi jeg er familiens fotograf og det følgelig fins hundre tusen bilder av Bolla, femti tusen av Helten og ca tre av meg) med poden i Mei Tai. Det tok litt tid å få skikkelig sving på knytingen, men da jeg første skjønte det (i vår en gang) ble den helt uvurderlig. Luv it!

På vei hjem til Oslo stoppet vi et par dager på Doktergarden i fine, fine Ulvik. Vi var på Doktergarden for første gang i fjor og etterpå skrev jeg en hel post om det fabelaktige stedet. Anbefalingen derfra gjelder så definitivt fortsatt - vi ble tatt imot som gamle kjente og har allerede avtalt å komme igjen til neste år. Kjære Bjørg og Bjørnar, tusen takk for god atmosfære, gode jordbær, nydelig interiør, utmerket service og fantastisk mat. Det er så godt å være på besøk hos dere!

2 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

2 Comments | In: Livet liksom, Stolt tante | tags: Doktergarden, familie, ferie, Hardanger, overnatting, sommer, Stolt tante, Ulvik. | # | By Frøken Makeløs on August 11, 2011

Livet som mamma handler i stor grad om å være alltid beredt og aldri ferdig. Jeg er konstant på alerten; mammaradaren min er aldri, aldri slått av. Var det et klynk? Hørte jeg et snøft? Ligger han trygt nå eller kan det hende han ramler ned? Er den hunden til å stole på? Kommer de ungene til å skremme han? Er han sulten, trøtt, våken, blid, sur, tørst, sliten, glad eller sinna?

Og fordi jeg alltid er beredt, bestandig klar, alltid minst halvveis våken og konstant på spranget for å redde/underholde/trøste/
mate/kose/leke med ungen, så blir jeg heller aldri helt ferdig med det jeg driver med.

Livet som mamma er dermed en eneste lang rekke avbrutte forsøk. Jeg spiser en halv frokost, blar meg gjennom en kvart avis og drikker noen slurker kaffe (hurra for termokopp!). Jeg hører begynnelsen på en god historie og får med meg slutten av en morsom vits. Vanner tre av åtte potteplanter og henger opp deler av en klesvask. Så skummer jeg lynkjapt gjennom en håndfull blogger og ser introduksjonen til Nyhetene før jeg hiver i meg middagen stående. Rekker jeg å logge meg inn i nettbanken så blir jeg automatisk logget ut igjen før jeg har rukket å betale en eneste regning fordi jeg plutselig ble opptatt med å skifte dagens femte tissebleie.

Men nå skal vi jo ikke være vanskelige her, det går jo fint an å dele opp ting i korte etapper. Hvem har for eksempel bestemt at nattesøvn må nytes uavbrutt - eller at et måltid må spises sammenhengende? Jeg spiser litt frokost, ammer litt, spiser litt til, skifter bleie, spiser enda litt, koser litt. Så drikker jeg litt kaffe, prøver å legge, drikker litt kaffe, ammer litt, drikker litt kaffe, trøster, drikker litt kaffe. Forøvrig viser det seg at dette - sammen med non-stop amming og daglige trilleturer - er en riktig så effektiv slankemetode. Uten særlige anstrengelser er jeg nå fire-fem kilo lettere enn pre-gravide-vekta og det ser ikke ut til å stoppe der. Aldri så galt (osv), med andre ord.

Da er det verre å miste flyten i samtaler. For hvis man forsvinner bort, enten fysisk eller mentalt, mens premissene for historien blir fortalt, er det ofte vanskelig å skjønne poenget til slutt. Jeg må innrømme at jeg stadig gjør gode miner til slett spill og later som jeg vet hva folk snakker om når jeg i virkeligheten ikke har den ringeste anelse. Så til dere som kjenner meg; beklager det der altså. Det er ikke fordi dere har blitt kjedelige - eller fordi jeg har blitt dum. Jeg har bare blitt mamma - alltid beredt og aldri ferdig.

Illustrasjon: Jessica Doyle

18 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

14 Comments | In: Mor og far og barn | tags: bolla, familie, Mor og far og barn, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on July 21, 2011