Homovennen gjesteblogger!


I går fikk jeg en mail fra Homovennen, der han skrev at han hadde sittet og kjedet seg på toget og skriblet ned et gjesteinnlegg til denne bloggen. Han mente nemlig at “bloggfrekvensen din nå har blitt så sjokkerende lav at du trenger en husmorvikar”.

Det er jeg helt enig i! Dessuten er jeg syk for tiden og i tillegg ganske grinete fordi jeg har gått glipp av julebord og fagdager med jobben denne uka, hvor jeg skulle få være jobbe-frøken og tenke lange voksentanker og så spise god mat og skravle med fine kolleger og toppen av kransekaka var at jeg skulle få ha min aller første natt uten baby siden Bolla ble født. Overnatting på hotell, garantert ubrudt søvn hele natten. Men neida, jeg satt hjemme med influensa-skjegget i postkassa i stedet. Hulk.

Men nå snakker jeg meg helt bort, hysj på meg. La meg heller gi ordet til den fine Homovennen min:

Husmorvikaren: Tips til barnløse venner av nybakte småbarnsmødre

Mitt første innlegg som husmorvikar på bloggen til Frøken Makeløs må uunngåelig dreie seg om barn. Jeg har hatt gleden av å bli godt kjent med Bolla. Det første han gjorde da jeg møtte ham, 1 uke etter ankomst, var å høflig rekke fram hånden. Mor Makeløs var ikke helt overbevist om at dette var en særlig gjennomtenkt gest, og det påfølgende håndtrykket var sant nok en smule ukoordinert og spasmeaktig, men jeg er overbevist om at dette viste hvilken flott fyr dette kommer til å bli. Vårt forhold har blitt betydelig mer avslappet og uformelt etter dette, i stedet for å håndhilse har han nå begynt å dra meg i ørene. Men det er bare fordi vi har blitt kåmpisar.

Det er ikke bare Bolla som har eglet seg inn i vennekretsen min i det siste. I tillegg til å være nybakt onkel, har det i den siste tiden poppet ut unger som fra en hvilken som helst vannspreder både her og der. Bare den siste måneden har det ankommet 6(!) nye verdensborgere, og jeg er seriøst på etterskudd når det gjelder barselbesøk og fødselsgaver.

Selv om jeg er uten evne, lyst og behov på reproduksjonsfronten, så synes jeg tross alt at unger er et ålreit konsept, og tar ofte meg sjøl i å delta oppriktig engasjert i diskusjoner om disse småttisene (som om jeg har et valg lenger, liksom…). Min kompetanse på barnevogner, riktige leker, ullbodyer og sovetider er nå skyhøy til barnløs å være. Så her er noen tips til dere der ute som knapt har begynt tilværelsen som venn av barnefamilier:

Ammetåke er IKKE en myte. En nybakt mor (heretter forkortet NBM), skulle lage festmiddag i anledning fersk datter, og ba meg om en oppskrift på en kyllingrett jeg lager. Dagen etter fikk jeg en sur sms om at jeg måtte ha skrevet opp feil type eddik. Et eller annet sted i den hormoninfiserte NBM-hjernen hadde 5 dl eplesider blitt til 5 dl epleeddik. Det burde jo ha ringt en bjelle på et eller annet tidspunkt, kanskje da hun lettet på grytelokket og nesten fikk svidd av øyenbrynene, men nei… Så vær t-y-d-e-l-i-g overfor NBM. Gjenta ofte. Gi dem en liste over gode take-away-steder.

Prioriteringer endrer seg. Partneren til en annen NBM så ut til å miste balansen med fersk sønn i armene, hvorpå NBM lynraskt ”reddet” barnet og ga for sikkerhets skyld kjæresten, tidligere varmt omtalt som hennes livs lys, et spark i beste Jean Claude van Damme-stil. Så ikke forvent å komme først i køen lenger. Og vurder tannbeskyttere i julegaver til NBM-partnere.

Sushi er super holde-sovende-baby-mat. Dette av egen erfaring. Man kan nemlig sitte lett bakoverlent med en sovende baby på brystet samtidig som man spiser sushi med den ledige hånden. Dette fordrer naturligvis kontroll på spisepinnene, samt stø nok hånd til ikke å søle wasabi på englebarnet. Krever også bunnløs tillit fra NBM.

Sist, men ikke minst: NBM vil veldig gjerne være sammen med deg. Det passer ikke alltid, avtaler kan avlyses i siste liten og plutselig prosjektilgulping (forhåpentligvis fra barnet, ikke moren) kan ødelegge stemningen, men husk at du som barnløs venn (BLV) av NBM har en superkraft som dere begge bør kunne nyte godt av: fleksibilitet. Gjør en innsats for å trekke NBM inn i voksenverden av og til. Det er verdt det.

Illustrasjon: Diana Köhne

37 lesere liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

6 Comments | In: Husmorvikaren | tags: , , , , , , , . | # | By Frøken Makeløs on December 8, 2011



Ting jeg ikke skal gjøre når jeg blir mamma


♥ Benytte enhver sosial anledning til å fortelle (barnløse) folk om hvor lite søvn jeg får
♥ Melde barnet på Årets Lanounge og trygle alle jeg kjenner om å stemme på han
♥ Ha bilde av ungen som profilbilde på Facebook
♥ Smugbytte klærne han har på seg hvis Helten har tatt på han noe som ikke matcher
♥ Fortelle om fødselen, hvor vondt det var og hvor lenge det varte til alle som (ikke) vil høre
♥ Bruke foreldrerollen og tidsklemma som selvsagt forklaring på at jeg ikke aner hva som har skjedd i verden etter februar 2011
♥ Innbille meg at jeg kan konkurrere om prisen for kuleste mamma. (Hønemorprisen er nok mer innen rekkevidde).
♥ Glemme alt det fornuftige jeg sa i bloggposten om Folk med barn og Folk uten barn

Andre ting jeg bør unngå?

Illustrasjon: Karen Vermeulen

16 lesere liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

94 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gravidegreier | tags: , , , , . | # | By Frøken Makeløs on November 14, 2010



Disse merkelige menneskene som har barn


Jeg har tidligere snakket om Folk Med Barn versus Folk Uten Barn. Dette med at folks reproduksjon gjør at de legger til seg vaner som oss uten barn aldri kan forstå (før vi eventuelt får barn selv), er noe som aldri slutter å fascinere meg.

For eksempel dette med fottøy. Straks man får barn, så opphører alt som minner om estetisk tilnærming til sko og idéen om at noe kan være både pent og praktisk på en gang, slutter å eksistere. Store klumpete hvite joggesko er av en eller annen bisarr grunn å foretrekke fremfor for eksempel nette (og praktiske) ballerinasko eller flate støvletter. Svært underlig. I den grad mødre bryr seg om sitt eget fottøy som noe annet enn en isolerende såle mellom dem selv og asfalten, så gjør de det i samlet flokk. La oss si det høyt og i kor: Ilse Jacobsen. (Mammadamen har også blogget om mødre og sko).

En annen ting som er komplett uforståelig for oss uten barn, er hva småbarnsmødre i foreldrepermisjon driver med hele dagen. Jeg legger til all godvilje jeg eier og har og forsøker å minne meg selv om at det tar lang tid å kle av og på babyer og at de sikkert stadig vekk må ammes på ugunstige tidspunkt rent logistisk sett og at de i tillegg neppe sover når de skal, men likevel. Det er og blir et mysterium.

Den siste tingen i en liste som kunne blitt mye lengre, er hvordan gamle foreldreløgner blir som nye straks man selv får barn. Alle voksne vet jo at barn ikke får firkantete øyne av å sitte for nærme tv-en og at man neppe får kramper av å svømme rett etter at man har spist. Det er i tillegg svært usannsynlig at man får mark i magen av å spise en neve snø nå og da og det tar faktisk ikke sju år å fordøye enn tyggegummi. Likevel går disse foreldreløgnene i arv fra generasjon til generasjon, tilsynelantende litt sånn på autopilot og kanskje fordi man tror det er sånt man skal si til barn? Pass deg for hunden, husk å ta på lue og votter, ikke slå lillebror, hvis vinden snur når du gjør grimaser så blir ansiktet ditt sånn for alltid.

Merkelige folk, disse foreldrene.

1 person liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

33 Comments | In: Ting jeg ikke visste | tags: , , , . | # | By Frøken Makeløs on April 14, 2009



Julekort med bilder av ukjente barn


Julen har kommet og gått uten at jeg har benyttet anledningen til å være frekk mot folk som sender julekort. Og da mener jeg ikke sånne koselige, personlige julekort med frimerke og håndskrift som sendes i posten og lyser opp dagen din, men alle de dårlige erstatningene som har kommet i stedet.

Julekort med bilder av barn man ikke kjenner for eksempel, eller som man i høyden har møtt en gang da de var bitte små babyer. Ferdig trykket med ”God jul og godt nytt år”, og sendt ut både i øst og i vest (kortene altså, ikke barna). Det er så man begynner å lure på om det fins en julekortkonkurranse blant småbarnsforeldre; den som sender flest julekort vinner – og verken kvalitet på kortene eller relasjonsnærhet til mottakeren er relevant overhodet.

Men hør her nå; jeg gir i grunnen litt beng i hvordan barn jeg knapt har hilst på ser ut. Derimot er jeg ganske interessert i utseendet på foreldrene, det er tross alt dem jeg kjenner – eller i det minste kjente en gang. Det er jo ikke uten grunn at jeg hooker opp med gamle kjente på Facebook og gransker alle bildene som fins av dem med lupe. Har de blitt tjukkere siden sist? Penere? Tynnere i håret? Går de fremdeles med saggebukse eller er de blitt businessmenn med sideskill og press i skjorta?

Så i håp om at det er noen småbarnsforeldre der ute som leser; kan dere i det minste sende ut et familiebilde neste jul? Aller helst med en personlig hilsen så klart, men ettersom jeg selv (som ikke bruker tiden min på verken bleieskifting, barnehagehenting eller smokkeavvenning) ikke har klart å produsere et eneste julekort i år (vel, i fjor da) så skjønner jeg jo at det er et litt i overkant ambisiøst prosjekt for reproduserende mennesker.

Jeg kunne tatt for meg julebrev (de er uinteressante for de aller fleste mottakerne fordi de distribueres til et alt for stort publikum. Folkens; det er noe som heter å skrive for en målgruppe!) og masse-sms’er (hyggelig at du tenker på meg, men å sende den samme meldingen til alle i telefonboken din gir deg ikke akkurat ”Årets venn”-prisen) også, men jeg skal la være. For det er jo sikkert godt ment, alt sammen - og dessuten er det bare snille jenter som får julegaver.

(Bildet er stjålet fra Cartoon Church)

3 lesere liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

15 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: , , . | # | By Frøken Makeløs on January 8, 2009



Folk Med Barn og Folk Uten Barn



Folk Med Barn har dårlig tid. De har så dårlig tid at man måtte finne opp et helt nytt ord for det. Tidsklemme. Det er bare Folk Med Barn som havner i tidsklemma. Folk Uten Barn kan kanskje ha det litt travelt innimellom, men for deres del er det jo noe de har valgt selv og derfor kvalifiserer det hverken til tidsklemme-status eller sympati.

Folk Med Barn har så dårlig tid at de ikke rekker å være oppdaterte på musikk og politikk og teknikk. Men det gjør jo ingenting, for så lenge man har barn går man aldri tom for samtaleemner. Ens eget avkom er en utømmelig kilde av interessante historier om barnehagekøer og dyre bleier og oppdragelse og søte anektoder om den gang barna sa noe bedårende som ikke ligner på noe noe annet barn har sagt før.

Folk Med Barn har så dårlig tid at når de treffer Folk Uten Barn så har de ikke tid til å spørre hvordan det står til. De har det jo så travelt stakkar, at det er bare så vidt de rekker å si alt de skal om barna sine før de må gå igjen.

Hvis Folk Uten Barn prøver å snakke om noe som handler om musikk eller politikk eller teknikk så skynder Folk Med Barn seg å spørre overrasket hvordan noen i all verden har tid til å holde på med denslags - selv har de det jo alt for travelt i livene sine til å belemre seg med noe annet enn seg selv og barna. Da føler Folk Uten Barn seg litt dumme og overfladiske og lurer på hvordan de kunne finne på å prøve å snakke om noe annet enn barnehagekøer og dyre bleier og oppdragelse og søte barneanekdoter.

Folk Med Barn har det grusomt travelt. De er jo i tidsklemma og bruker nesten all sin energi på å tenke ut hjemmets logistikk. Derfor kan det noen ganger være vanskelig å ha krefter igjen til å planlegge tidsbruken sin når man er på jobb. Det fører gjerne til at Folk Med Barn kommer på at det er ting som må gjøres på jobb litt i seneste laget og kanskje bare et kvarter før de er helt nødt til å gå for å hente barn i barnehagen.


Alle vet jo at det ikke går an å la være å hente barn i barnehagen, men heldigvis er et kvarter akkurat nok tid til at Folk Med Barn kan fortelle Folk Uten Barn hvordan den aktuelle arbeidsoppgaven må utføres og at den må gjøres samme dag. Og da løser jo det hele seg; barna blir hentet og arbeidsoppgaven gjort.

Folk med barn lever sunne og meningsfyllte liv. Noen ganger er de riktignok litt slitne, for det er jo krevende med slike småttinger. Det som er fint er at det alltid er sympati å hente i sånne situasjoner. Selv Folk Uten Barn skjønner jo at man må være litt snill når Folk Med Barn er slitne.

Det er selvsagt en helt annen historie når Folk Uten Barn er slitne. Det er jo alltid fordi de har vært ute på fest og moro dagen før og det er noe de har valgt selv så derfor kvalifiserer det ikke til sympati. Tvert i mot er det en god anledning for Folk Med Barn til å le litt av Folk Uten Barn og si at det jammen er lenge siden de har hatt tid til å sløse vekk tiden sin på den måten.

Nå kan det kanskje virke som at Folk Med Barn og Folk Uten Barn er to forskjellige og helt adskilte folkegrupper. Det er ikke sant. Folk Med Barn har alle en gang vært Folk Uten Barn og de fleste Folk Uten Barn vil før eller siden bli Folk Med Barn.

Men det er et eller annet som skjer idet Folk Uten Barn blir Folk Med Barn, en slags mystisk transformasjon fra hyggelige og oppdaterte mennesker til selvopptatte og travle folk. Jeg lurer på om det kan være noe i maten de serverer på barselavdelingene. Eller kanskje det fins en håndbok som Foreningen For Folk Med Barn (FFFMB) sender i posten når noen har byttet folkegruppe? Jeg vet ikke. Og jeg ser med skrekkblandet fryd på å finne det ut en gang.

14 lesere liker denne posten
Nei vent, jeg har ombestemt meg!

33 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: , , . | # | By Frøken Makeløs on May 20, 2007