Romantiske forventninger
På lørdag ble jeg behørig vist frem for Heltens foreldre for første gang. Der ble vi servert intet mindre enn fire fabelaktige gluten-og laktosefrie retter (føler man seg ørlite vanskelig i matveien da? Ja, det gjør man) og ble dessuten marinert sånn passelig deilig i rødvin. Vel tilbake i Oslo segnet vi hen på sofaen og overga oss til lørdagsunderholdningen på tv. Det vil si; jeg så romantisk film og Helten latet som han leste bok mens han stadig smugkikket bort på det han, straks den var ferdig, veldig raskt konkluderte med at var en temmelig dårlig film.
“Men det er jo kjærlighet i den”, argumenterte jeg. “Kjærlighet gjør alltid en film bedre og mer interessant” (merk at dette var klokka to natt til søndag, det er mulig jeg ville vært noe mindre bombastisk i disse utsagnene på et annet tidspunkt av døgnet). “Hvorfor det?” spurte Helten. “Fordi det er koselig!” sa jeg. “Og så gir det oss jenter fantastisk urealistiske forventninger til romantikk i våre egne liv..”
Men gjør det egentlig det? Jeg har sett pinlig mange romantiske filmer i mitt liv, men jeg går jo ikke rundt og innbiller meg at disse tingene kommer til å skje i mitt eget liv. Og til tross for at jeg har hatt svært mye single-tid som jeg kunne brukt til å bygge meg opp enorme forventninger om hvor ufattelig romantisk alt skulle bli når jeg endelig møtte Mannen I Mitt Liv, så blir jeg oppriktig talt veldig fornøyd når han lager egg og bacon til meg på søndag morgen. Kan det være at mine medsøstre som har levd et helt liv i forhold har høyere romantiske forventninger enn oss langtidssingle, simpelthen fordi de er bedre vant enn oss?
