En dag bare er man der. Ungen sover (stort sett) om nettene, er normalt veldig grei å legge og ikke altfor kresen i forhold til tid og sted for soving. Etter måneder med gråt og tenners gnissel har endringen kommet snikende, gradvis. Og så plutselig befinner man seg i den situasjonen at andre mammaer lurer på hvordan man fikk det til. Hva var trikset liksom?

Vel. Det er jo ikke ett triks. Selv ikke med én unge er det bare ett triks, og når vi snakker mange unger snakker vi temmelig mange triks. Og jeg har på ingen måte fasiten, ikke på egen unge og langt fra på andres. Men kanskje det likevel kan være nyttig for noen å høre hva det var som hjalp oss i riktig retning?

I hovedsak kommer jeg på tre ting:
♥ Jeg sluttet å amme om natten. I stedet har vi tilbudt flaske med sviskedrikk, veldig tynn fruktpuré, litt velling eller bare vann
♥ Vi flyttet siste måltid med fast føde til kl 17 og begynte med velling ved leggetid (det kan du lese mer om her)
♥ Helten og jeg ble flinkere til å bytte på å ta nattevaktene. Noen netter i barndomshjemmet hvor mormoren hadde alt natteansvar ga også positive resultater

Jeg kan dessverre ikke gi noen oppskrift på rekkefølgen eller tidsaspektet, men jeg vet at vi har tatt det litt etter litt. Vi har ikke gått inn for å sette hardt mot hardt, og prosessen har vært - og er fremdeles! - av typen to skritt frem og ett tilbake. Vi har prøvd oss frem, gjettet, fundert og sett hva som har fungert etterhvert. Nå er lille Bolla åtte måneder og sover hele natten (hvertfall fra  kl 19-07, ofte til 08) minst halvparten av nettene. Det syns jeg er helt akseptabelt. Og her forleden sov jeg åtte timer i strekk!

I all beskjedenhet - det var vår historie. Kanskje den kan være til hjelp for noen trøtte foreldre der ute? Hva med dere andre, hvilke triks syns dere hjalp for å få barna til å sove om natten?

Illustrasjon: 赵大马

3 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

8 Comments | In: Mor og far og barn | tags: baby, familie, funderinger, sliten, sove, søvn. | # | By Frøken Makeløs on October 30, 2011

Da jeg var student fikk jeg høre av kompisene mine at jeg i grunnen hadde god musikksmak - for å være jente. Det irriterte meg noe grenseløst. Da jeg begynte å jobbe irriterte det meg at jeg skammet meg over mine egne frustrasjonstårer over arbeidspress, kjipe kolleger og håpløse møter (grått i smug, alene på toalettet) mens mine mannlige kolleger kunne være sinte og kjefte og banne i all offentlighet og uten skjemsel. De siste årene har jeg irritert meg over at det er bra å ha vært guttejente da du var liten, mens man har et problem hvis ens fire år gamle sønn vil ha rosa parkdress. Jeg gremmes over at jeg ikke lenger tør å gå alene hjem om kvelden. Det plager meg at Kvinner og Klær skal være en slags oppsummering av hva kvinner interesserer seg for, selv om ingen tror at menn er like snevre som innholdet i Vi Menn - og enda mer at menn tilsynelatende har definisjonsmakten for hva som er kult, morsomt og bra.

Men feminist, det har jeg aldri vært. For jeg har da vært likestilt jeg? Solidarisk med de som ikke er likestilt såklart, men i mitt eget liv har det da ikke vært noe behov for noen feminisme.

At jeg (og svært mange andre kvinner jeg kjenner) er den i parforholdet som har høyest standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, det er vel vårt eget problem. Hvis jeg vil ha det ryddigere enn det Helten synes er nødvendig, så får jeg vel bare rydde litt mer da - hans standard er jo ikke på noen måte uhygenisk. Hvis det er jeg som syns det er viktig at vi sender ut takkekort etter dåpen, at vi har med gave når hans venner inviterer til fest i ny leilighet eller at badet er rent når vi får gjester, så får vel bare jeg sørge for at det blir gjort. Det er jo mine krav, min standard, mitt problem. Har jeg tenkt.

Etter at vi ble foreldre er det jeg som uten videre våkner om natten og må stå opp og sjekke at babyen vår puster før jeg kan sove videre - mens Helten ubekymret sover sin dypeste skjønnhetssøvn ved siden av meg. Men det der er vel bare biologi. Eller? Sosiologen Ulla-Britt Lilleaas har forsøkt å finne ut hvorfor noen kvinner får store problemer med kroppen mens andre ikke får det. Hun har lansert uttrykket kroppslig beredskap:

Ansvaret og plikten kvinnene kjenner ovenfor andre er ikke noe som kun finnes i hodene deres. Ansvar og plikt er gjennom oppvekst og kjønnssosialisering innskrevet i kroppen. Kroppslig beredskap for andre er en vane som gjør at kroppen ikke får anledning til å hvile og hente seg inn.

Ok, så er jeg litt treig, men plutselig ser jeg at ting henger sammen. Ting i mitt liv, ting som angår meg - helt konkrete, hverdagslige ting som jeg har snakket med venninnene mine om hundre ganger. De henger sammen. De angår mange. Og de handler langt mer om samfunnsstrukturer enn om biologi eller den enkeltes personlighet og frie valg.

Så kanskje er jeg feminist likevel. Hverdagsfeminist. Newbie-feminist. Er du?

18 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

20 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Ting jeg ikke visste | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, feminisme, funderinger, hverdag, kvinner, likestilling i praksis, norske kvinner, selvinnsikt, Ting jeg ikke visste. | # | By Frøken Makeløs on September 3, 2011

For tiden leser jeg en bok som heter Diagnose: Dyktig - håndbok for overambisiøse jenter og alle andre som burde bry seg. Den tar opp en del interessante ting i forhold til dette med å være flink pike og å skulle forholde seg til egne og andres krav og forventninger.

En del av oss har vokst opp med hjemmeværende mødre og har med oss i bagasjen deres standard for hvor rent og ryddig det skal være hjemme, hvor tilgjengelig man skal være for sine barn og hvordan familielivet skal organiseres (felles middag med hjemmelaget mat hver dag, for eksempel). Dette lot seg gjennomføre nettopp fordi de var hjemmeværende (eller deltidsarbeidende), men når man kombinerer det med fulltidsjobb er det faktisk ikke mulig å få kabalen til å gå opp uten å slite seg ut.

Forfatterne beskriver tiden frem til jenter etablerer familie som lykkelige hvetebrødsdager. De identifiserer seg med den utearbeidende faren, mulighetene er uendelige og verden oppleves som helt likestilt for jenter og gutter. Etter at man har etablert egen familie identifiserer man seg brått like mye med den selvoppofrende moren og det undervurderte arbeidet hun gjorde hjemme - samtidig som man fremdeles skal gjøre karriére (dog uten det bakkemannskapet hennes far hadde hjemme da han i sin tid gjorde karriére).

I bunn og grunn koker det hele ned til noe jeg har skrevet om før, nemlig hvordan man kan senke sine egne krav. Skal man fire litt på standarden jevnt over (litt mindre karriére, litt mer rotete hjemme, litt mindre trening, litt færre venninnetreff) eller skal man prioritere en eller flere ting helt bort? Forfatterne mener at det uansett kan være en god idé å engasjere seg i kvinnebevegelsen for å lære seg mer om strukturene i samfunnet, se at de flinke pikers problemer ikke er deres personlige og siden gjøre noe med det:

Vend kraften utad og protester i stedet for å legge skylden på seg selv. La ingen herse med deg. Gjør det du vil. Lær deg hvordan samfunnet ser ut, analyser din og andre kvinners situasjon og gjør noe med det!

Er du en flink pike? Hvordan får du kabalen til å gå opp? Eller klarer du å bare være akkurat så flink som du har lyst til selv?

(Boka er fra 2001 og ikke lengre til salgs i vanlige bokhandlere tror jeg. Men det går an å få tak i den brukt på nettet, om du er interessert i å lese - eller låne på biblioteket kanskje?)

5 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

24 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gamle og nye perler | tags: anbefale, Dette vil jeg gjerne ha sagt, diagnose dyktig, feminisme, flink pike, funderinger, krav, kvinner, likestilling i praksis, litteratur, norske kvinner, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on August 28, 2011

Jeg har vel strengt tatt lovet å spare dere for mine tåkekommentarer om Wikileaks, men her er likevel en (noe forsinket) observasjon: Dokumentene som ble publisert før jul og som handlet om norske politikere ble referert til som om de var sannheter. Og det var de jo ikke, vi snakker om enkeltmenneskers svært subjektive oppfatninger av andre mennesker.

Samtidig som jeg lot meg overraske av dette, så vet jeg jo godt at vi alle lar oss påvirke av andres kritikk. Og noen ganger tillater vi andres kritikk å bli sann. Men hvorfor? Hvorfor er det sånn at en del kritikk rister jeg av meg med et skuldertrekk, mens annen kritikk liksom setter seg fast i ørene, hjertet og hodet? Konstruktive tilbakemeldinger er stort sett alltid velkomne, men utsagn av typen “dette-syns-jeg-om-deg”som ingen har bedt om er noe annet. Det er bare et enkelt menneskes mening om et annet menneske, så hvorfor gidder jeg å bry meg?

Er det avgjørende hvem som sier det, eller min relasjon til den som sier det? Kanskje er det sånn at noe jeg blir gnagende på den ene dagen ville jeg bare ledd bort dagen etter. Eller er det selve budskapet som gjør at jeg avfeier noe kritikk som usaklig og tar meg nær av annen? Må jeg rett og slett innse at den mest sårende kritikken er den jeg innerst inne er litt enig i?

Hvorfor lar jeg din sannhet bli min?

Illustrasjon: Abbey Christine

6 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

2 Comments | In: Livet liksom | tags: funderinger, Livet liksom, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on January 18, 2011

Jeg skjønner ikke helt greia med denne gravide-bondingen. Etter gravideyogatimene står damene der og diskuterer termindato og svangerskapsplager og fødested mens de kler på seg gravideklærne sine. Jeg bare kler på meg, og så går jeg hjem. Jeg er jo der for å gjøre yoga, så hvorfor skal jeg diskutere vondter med random damer som tilfeldigvis også har stor mage?

På jobb er vi to gravide. Vi diskuterer jobb. I høst var jeg på kurs og ble sittende ved siden av en annen gravid dame og da diskuterte vi kursrelaterte tema, ikke sykehusvalg og epidural (selv om vi stadig ble referert til som “barselgruppa”. Aaargh). Det er ikke det at jeg ikke er opptatt av graviditeten - hallo, sjekk bloggen min liksom - men jeg er jo interessert i å snakke om andre ting også. Dessuten forstår jeg ikke hvorfor jeg plutselig skal begynne å diskutere helsa mi med fremmede folk.

Verden er full av gravide damer, men det betyr ikke at jeg umiddelbart har så fryktelig mye til felles med dem. Eller er det jeg som er helt fjern her?

Illustrasjon: Pomegranates

6 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

18 Comments | In: Gravidegreier | tags: funderinger, gravid, Gravidegreier, kvinner, Yoga. | # | By Frøken Makeløs on December 21, 2010

I foreldrepermisjonsdiskusjoner dukker det gjerne opp menn som mener at å ta ut ti ukers pappapermisjon, det er helt umulig for akkurat dem. Eller, egentlig er det jobben det er helt umulig for. Et overraskende antall menn viser seg nemlig å være helt uunnværlige på sin arbeidsplass, i den grad at bedriften antagelig hadde gått konkurs dersom disse mennene for eksempel ble syke. Eller om de altså forsvant i pappapermisjon.

Og det har jeg i grunnen syntes har vært litt underholdende, helt til jeg begynte å reflektere over min egen erstattelighet. Nå er jeg delvis sykmeldt på sjette uka og om halvannen måned forsvinner jeg ut i ammetåke og mammapermisjon. Og selv om jeg liker å tro at jeg har en helt unik kompetanse og at jeg er fryktelig, fryktelig viktig på jobb, så ser jeg jo at det er ingen av kollegene som sitter apatiske og tvinner tomler mens jeg er borte. Livet går videre, de finner andre løsninger og andre mennesker for å gjøre jobben. Og det kan man jo mene hva man vil om, men saken er at det er ingen som dør av at jeg ikke er der.

Og det er jo litt vondt. Her har man gått rundt i årevis og jobbet og holdt på, vært flink, opparbeidet seg kompetanse så det holder - og så viser det seg at man slett ikke er uerstattelig likevel. Du kan gjerne stå på sidelinjen og si “sånn ville ikke jeg har gjort det”, men så lenge ting faktisk blir gjort er det kanskje ikke så veldig mange andre som bryr seg om akkurat hvordan.

For arbeidslivet er dynamisk, vi er vant til at folk kommer og går. Det er ofte trist når noen slutter, men så venner man seg til det og fortsetter omtrent som før. Og jeg må innrømme at i den grad jeg savner kolleger, så handler det nesten alltid om det sosiale aspektet. Jeg savner dem primært som mennesker, fordi jeg likte å være sammen med dem og så at de tilførte noe bra i arbeidsmiljøet. Det er veldig få kolleger jeg savner for deres kompetanse, fordi det stort sett alltid kommer inn noen nye som også kan gjøre en helt grei jobb.

Skrekken må jo være å komme tilbake etter ni måneder hjemme og oppdage at folk knapt har merket at du har vært borte. Hva gjør man da? Finner seg en annen jobb og håper å være litt mer uerstattelig der?

(Jeg figurerer i julekalenderen til Girl of Norway i dag. Løp inn her og les!)

Illustrasjon: Etringita

3 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

17 Comments | In: Gravidegreier, Livet liksom | tags: funderinger, jobb, Livet liksom, selvinnsikt, selvopptatt. | # | By Frøken Makeløs on December 18, 2010

Graviditet er ingen sykdom, det er viktig å huske på. Riktignok kan det oppleves som noe plagsomt med kvalme, halsbrann, forstoppelse, hjertebank, bekkenløsning, ekstrem trøtthet, tett nese, vond rygg, åreknuter, hovne ben, hodepine, svettetokter, søvnløshet, urinlekkasjer, kløe, leggkramper, lyskesmerter, prikking i hendene, blærekatarr, hemorroider, neseblod og åndenød - men det helt normalt og dermed ingenting å bekymre seg for. Og såpass bør du uansett tåle, for du må ikke må finne på å ta smertestillende. Da kan barnet få misdannelser på kjønnsorganene, og det vil du vel ikke?

Forøvrig er det bare et par småting du må huske på, så kommer alt til å gå veldig bra. For eksempel er det viktig med kosttilskudd. Folat, kalsium, tran og jern er minimum. Så er det noen få matvarer du må unngå, som for eksempel ferskvannsfisk over en kilo, abbor over 25 cm, blåkveite over 3 kilo, all gjedde, krabbeinnmat fra skallet og tunfisk, unntatt om den er på boks. Det burde være enkelt å holde rede på. I tillegg må du holde fokus på om du spiser det du skal, for forskerne mener å vite at det mor spiser under graviditeten er helt avgjørende for hvorvidt barnet kommer til å utvikle alvorlig sykdom senere i livet. Hvor mye broccoli har du egentlig spist i dag? Vet du ikke at for lite broccoli under graviditeten kan gi ungen din kreft om førti år?

Så må du ikke glemme å trene, det gjør graviditeten til en fest og fødselen til et skuldretrekk. Dessuten hindrer det deg i å legge på deg for mye, og det er jo viktig. Ei heller må du legge på deg for lite. Det er riktignok ingen som er særlig interessert i å fortelle deg hvor mye du bør legge på deg underveis i graviditeten for å ende opp på riktig antall kilo totalt, men noe må du jo tross alt klare å finne ut av selv.

Du har vel ikke glemt å gjøre i stand barnerommet? Hvis det skal males må du gjøre det flere måneder før ungen kommer, for du vil vel ikke at barnet ditt skal sove et sted med malingsavgass? I grunnen bør du helst ikke male mens du er gravid i det hele tatt, så hvis barnerommet skal males må du gjøre det før babyen er unnfanget. Men litt planlegging har jo aldri skadet noen.

Forøvrig er det viktig å huske på alle de tingene du må gjøre nå før barnet kommer, for når to blir tre så har dere ikke tid eller overskudd til noe som helst. På to-do-listen din under graviditeten bør det minst stå følgende: nyte voksenlivet, være sammen med venner, ta vare på parforholdet, ha masse sex, tenke over karriereplanene dine, nøste opp alle tråder og avslutte prosjektene på jobb, være romantisk, pusse opp huset, reise på storbyferie, kjøpe familievennlig bil, snakke om økonomi, fremtid, barneoppdragelse, rolleforventninger og foreldrepermisjon, samt diskutere om barnet skal døpes, hvilke fritidsaktiviteter han skal begynne på og hva dere skal gjøre hvis han begynner å røyke hasj.

En siste ting du ikke må glemme er å slappe av. Hvil deg, ta vare på deg selv. Husk at dette er en utrolig viktig periode for deg og babyen i magen, så du må ta deg tid til å synge for den, snakke med den og virkelig knytte bånd med den. Pass også på hvordan du beveger deg, for dette har mye å si for barnets personlighet. Går du ikke litt for fort? Var ikke den bevegelsen litt brå? Du vil vel ikke ha en stressa og urolig unge?

Hvis du nå synes at alt er litt overveldende, så er det bare fordi du er ekstra sårbar og følsom for tiden. Det skyldes hormonene i kroppen din og er helt naturlig og ingenting å tenke på. Men for guds skyld; husk på å være blid, avslappet og ved godt mot. Tenk positivt! Ikke gråt, da blir babyen lei seg. Og ikke stress, da kan barnet ditt utvikle emosjonelle lidelser og ADHD og du kan få svangerskapsforgiftning.

Syns du likevel at det blir litt for mye, kan vi tilby deg sykemelding (og kanskje litt antidepressiva hvis vi syns du høres ekstra trist ut). Men graviditet er ikke en sykdom altså. Bare så det er sagt.

Illustrasjon: Valliravindran

297 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

93 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt, Gravidegreier | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, flink pike, funderinger, gravid, krav, kvinner, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on November 24, 2010

Javel, så har man blitt sykemeldt, førti prosent fra i dag til 3. desember. Det viser seg at lite jern, mye jobbing og en gravid kropp ikke er en særlig god kombinasjon i lengden. On the bright side så var det altså en ganske så konkret forklaring på hvorfor jeg har måttet ta ut egenmeldingsdager hver eneste uke den siste måneden, av ren utslitthet. På den annen side syns jeg jo godt at legekontoret kunne informert meg om at jeg trengte jerntilskudd da de så resultatet av blodprøvene jeg tok hos dem - og ikke ventet til jeg tilfeldigvis bestilte en ny time fire uker seinere.

Dessuten må jeg si at jeg syns det er skikkelig nedtur å bli sykemeldt. Ordentlig ugreit syns jeg det er, nesten litt pinlig. For selv om min sjanse til å være en sånn superkul og avslappa gravid dame antagelig forsvant allerede før den første (av totalt tre) ultralyder - sånn ca i uke 8 - så vil jeg jo likevel gjerne slippe å være en sutrete sippegurete gammelgravid. En sånn som gladelig lar staten betale sykepenger for at man skal få nok tid til å henge på snart-mamma-forumene og bygge rede.

Og det feiler meg jo liksom ingenting, jeg kan ikke skryte på meg hverken bekkenløsning eller ekstrem svangerskapskvalme. Jeg er bare så veldig, veldig sliten.

Illustrasjon: Irisc Agocs

6 lesere liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

20 Comments | In: Gravidegreier | tags: funderinger, gravid, syk. | # | By Frøken Makeløs on November 9, 2010

Nå er jeg godt over halvveis i graviditeten (uke 24) og kan stolt meddele at jeg har trent hele tiden så langt. At treningen kan gi en lettere fødsel er gullmedaljen langt der fremme, men det er mange andre gevinster å hente også. For eksempel har jeg troa på at treningen har bidratt til at jeg foreløpig ikke er plaget med hverken forstoppelse, bekkensmerter eller kvalme. Dessuten tror jeg det reduserer humørsvingningene, hjelper meg til å ikke legge på meg altfor mye og gjør meg generelt gladere. Planen er ikke å komme i mitt livs form, bare å prøve å holde det nivået jeg hadde før jeg ble gravid.

Mest fornøyd er jeg kanskje med at jeg ikke har sluttet med løpetreningen. Dere husker kanskje at Helten og jeg begynte med intervalltrening i april en gang? Akkurat det viste seg å være forbilledlig timing, for da rakk jeg akkurat å komme skikkelig i gang før jeg ble gravid. For det må jeg jo innrømme - jeg hadde neppe begynt med løpetrening når jeg først var på tjukka. Nå kommer jeg meg altså fremdeles ut på løpetur en gang i uka - selv om jeg riktignok peser så høyt at folk snur seg på 20 meters avstand og lurer på hva i all verden det er som skjer. Jeg dør av lyst etter å rope til dem at jeg ikke har dårlig kondis men jeg er gravid for tenk! Bare så synd jeg ikke har pust til å si noe som helst. Akk. Satser på å innkassere kudos og beundrende blikk i bøtter og lass når magen blir skikkelig synlig under treningsklærne. Noen få uker til nå, så..

At jeg også går på gravideyoga kommer vel kanskje ikke som et stort sjokk, jeg har jo vært yogajente i årevis. Er topp fornøyd med å ha funnet frem til Mama Yoga, som holder til både på Tullinløkka og på Sagene. Fine lokaler, supersøt instruktør (jeg går hos Maria) og best av alt; de har dynamisk gravideyoga! Jeg fryktet at gravideyoga bare skulle være pusting og avspenning og knipeøvelser, men på den dynamiske varianten blir det faktisk litt trening av det også. Jeg er går nå på kurs nummer to siden i sommer og planen er å få med meg enda ett før det tid for termin.

Hvilke erfaringer har dere med trening og graviditet?

Illustrasjon: Fragmented

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

8 Comments | In: Gravidegreier | tags: funderinger, gravid, intervalltrening, trening, Yoga. | # | By Frøken Makeløs on October 30, 2010

Helten og jeg har begynt å trene. To ganger i uka er vi ute og løper intervaller i en park i nærheten av der vi bor, og sånn har vi holdt på i snart to måneder. Jeg er stort sett den som tar initiativ og drar oss ut, han er den som løper foran med stoppeklokke og lange bein - tar tiden og legger opp løypa. Det vil si at når jeg vel har fått oss ut av huset så trenger jeg ikke tenke et sekund mer, men bare henge meg på ryggen foran. Løpe når han sier løp og ta pause når han sier stopp. Det funker som bare det.

Men intervalltrening er jo så fælt sier du. Og det er jo sant at det er få ting som kan få deg til å tenke på noe annet; ingen ball, ingen musikk, ingen konkurrenter bortsett fra deg selv. Men det geniale er at det tar så utrolig kort tid. Både fordi intervalltrening er seriøst effektiv trening og fordi vi trener rett i nærheten av hjemme og dermed varmer opp på vei til parken og trapper ned på vei hjem. Det vil si at fra vi går ut døra og til vi er hjemme igjen, ferdigtrente og klare til å hoppe i dusjen, går det bare en drøy halvtime. En drøy halvtime to ganger i uka, det klarer man både å ta seg tid til og å motivere seg for.

En annen ting er at siden det er så utrolig effektivt, så har vi blitt i latterlig mye bedre form på bare disse ukene. Nå skal det sies at vi hadde et temmelig begredelig utgangspunkt, men likevel. Jeg har bedre løpekondis nå enn jeg har hatt på mange år. Dessuten er det stas å trene sammen med kjæresten, det er fleksibelt og ikke avhengig av noe annet enn at vi har tid og at det helst ikke plaskregner. Kan vi ikke løpe en søndag, så forsyver vi det bare en dag. Og så er det gratis!

I det hele tatt. Fortsetter det på denne måten, så er jeg vel snart klar for en jobb i næringslivet tenker jeg. Men innen den tid så må jeg nok gjøre noe med treningsgarderoben min. Jeg kjenner at jeg er særdeles skeptisk til sånne løpebukser og kan ikke fatte at det ikke finnes noen mellomting mellom dem og mine gamle joggebukser fra Bik Bok. På den ene siden vil jeg jo gjerne se litt kul ut når jeg trener og på den andre siden.. vel, så vil jeg jo gjerne se litt kul ut når jeg trener.

Hva slags treningsklær bruker du?

Illustrasjon: Julÿ

1 person liker denne posten

Nei vent, jeg har ombestemt meg!

19 Comments | In: Livet liksom | tags: funderinger, Helten, intervalltrening, Livet liksom, trening. | # | By Frøken Makeløs on June 15, 2010