Jeg er seriøst byens dårligste tipser. Dersom du er servitør i Oslo et sted og håper på noen ekstra slanter når kundene forlater lokalet, så burde du bli skikkelig skuffa når du ser meg komme inn døra. Jeg er en kjiping. Jeg gir ikke tips - sånn stort sett da, for innimellom kan jeg ganske overraskende og helt ulogisk finne på å tipse for eksempel når jeg skal betale for take-away.

Det er ikke fordi jeg er en vanskelig kunde, at jeg aldri er fornøyd eller at jeg syns du gjør en dårlig jobb. Antagelig gjør du en helt ok jobb. Men det er jo faktisk jobben din - og det er ganske sjelden jeg befinner meg på spisesteder hvor servitørene gjør noe ekstraordinært, eller strengt tatt noe utover det som er forventet av dem. De gir meg menyen, tar bestillingen, bringer meg maten og lar meg betale. I tillegg til alt det de gjør som jeg ikke ser såklart. Og nå sier jeg ikke at det hverken enkelt eller uviktig arbeid som utføres, det er bare det at jeg ikke kan forstå hvorfor jeg skal tipse dem for å gjøre jobben sin. For det er så utrolig ulogisk!

Det er jo en hel haug med mennesker som forholder seg til kunder på jobb hele dagen uten at de noen gang forventer å bli tipset. Men det er da ingen god grunn til at jeg skal tipse han som tappet en øl til meg, men ikke han som solgte meg et par perfekte jeans? Hva med optikeren, som tålmodig hjelper meg å prøve det sekstende paret med briller, damen i bokhandelen som finner akkurat den boka jeg lette etter men ikke trodde fantes, eller bussjåføren som faktisk gadd å vente ti sekunder ekstra før han begynte å kjøre sånn at jeg kom meg på jobb i tide den dagen også?

Hvorfor er det bare de som selger mat og drikke som skal tipses? Det ga sikkert en mening en gang, men ikke nå lengre, ikke i Norge. Så da blir jeg litt trassig, og enda mer trassig blir jeg når de kommer rekende med betalingsterminaler som forskutterer tipsing og ber meg om å “taste inn totalbeløpet”. Hmpfr, ikke noe ekstra fra denne damen.

Illustrasjon: Alex Lee

11 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, funderinger, oslo, trassig. | # | By Frøken Makeløs on March 10, 2010

I dag er det 8. mars og i den anledning blir det et aldri så lite demonstrasjonstog her inne på bloggen. Vi har følgende paroler:

♥ Det skal ikke være nødvendig å bli mannlig for å nå langt i jobben
Jeg gidder ikke være hverken brautende eller pågående. Jeg holder ikke lange monologer. Jeg har ikke en offensiv eller autoritær lederstil. Jeg forbeholder meg retten til å bruke kjoler, høye hæler og sløyfe i håret på kontoret, hvis jeg har lyst til det.

♥ Menn skal ikke ha definisjonsretten på hva som er morsomt og kult, hverken formelt eller uformelt.
Fotball og dataspill er ikke kulere enn interiør og mote, selv om det tilfeldigvis er flest menn som driver med det første og flest kvinner som driver med det siste. Menn er dessuten ikke morsommere enn kvinner.

Vil du være med i toget mitt så blir jeg glad! Har du andre saker du brenner for så kan du jo lage et demonstrasjonstog på din egen blogg? Gjør du det kan du gjerne legge igjen en lenke til 8. mars-posten din i kommentarfeltet her!

Illustrasjon: kkardenc

9 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, funderinger, kvinner. | # | By Frøken Makeløs on March 8, 2010

NSB altså. For en snodig gjeng! Etter ca tusen år med kritikk fra alle kanter over stadig forsinkete tog, så må det en EU- bestemmelse til før de så smått begynner å vurdere om kanskje passasjerene skal ha krav på noen form for erstatning. Det er fint.

Summen de har kommet opp med er imidlertid fullstendig latterlig. Åtte kroner og trettitre øre for inntil to timers forsinkelse? Det mest horrible er tanken på at dette forslaget må ha blitt diskutert og godkjent av opptil flere grupper voksne mennesker. Hva slags folk er det som jobber i NSB? Hva slags mennesker er det som sitter og - helt seriøst - mener at dette er en passende erstatningssum? Har de gått fullstendig fra vettet?

Etter nærmere ettertanke har jeg kommet frem til at det må har skjedd omtrent slik: NSB har satt seg ned og sett på regnskapet sitt. “Hvor mye penger kan vi gi fra oss hvert år til pendlerne?” har de spurt seg selv. “Hva har vi råd til?” Så har de kommet opp med et beløp, delt det beløpet på antall pendlere, lagt inn noen ukjente X’er og Y’er for årlige prosentvise togforsinkelser - og så kommet frem til det magiske beløpet 8 kroner og 33 øre (bare tallet i seg selv er jo såpass merkelig at det må bety at noen har sittet og virkelig finregnet på ting. Hvordan utbetaler man egentlig 8 kroner og 33 øre? Gjennom nettbank?).

Og så, når tallmesterne i NSB har kalkulert seg frem til erstatningsbeløpet og alle har klappet i hendene, så er det kanskje en eller annen med en viss realitetsorientering som sier at “med et såpass lavt beløp er det nok ikke så mange som kommer til å ta seg bryet med å be om erstatning overhodet”, og plutselig blir det trampeklapp og hurrarop og allsang på styrerommet i NSB. “Ja! Vi tilbyr så dårlig erstatning at ingen gidder å be om den!” jubler de ekstatisk mens de bærer tallmesterne på gullstol og bader i kaffeautomat-polletter. Den gode stemninga varer helt til Forbrukerombudet og departementet og allslags kjipinger kommer og ødelegger med å si at sånn går det ikke an å oppføre seg.

Come rain, come shine - jeg tror aldri jeg har vært gladere for å kunne gå til jobb noen gang.

Illustrasjon: Darkpony

7 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, erstatning, funderinger, galskap, nsb, oslo, tog. | # | By Frøken Makeløs on January 31, 2010

Jeg var ikke kul da jeg var liten, hverken på den måten som gjorde meg kul dengang (prinsessa i klassen) eller på den måten som gjør meg kul nå (lekte med gutta, klatret i trær, lommene fulle av spiker).

Jeg skulle nok gjerne vært prinsessa i klassen, men det var liksom ikke sjans i havet. Og at det lønte seg å spille fotball i stedet for å hoppe strikk, det skjønte jeg ikke før lenge etterpå. Jenter er jo ikke egentlig kule, med mindre de for eksempel var guttejenter da de var små.

Jeg derimot, tilbragte uvitende barndommen med glansbilder, jentevenner og strengt sammenknepet munn i forsamlinger. Jeg drømte aldri om å bestige fjell, tvert i mot syntes jeg bergogdalbanen på tivoli var skummel nok. Jeg skrev dagbok og lekte med dukker og sang i kor. Jeg ville bli frisørdame når jeg ble stor, ikke fotballspiller eller brannmann eller statsminister. Jeg ropte ikke høyest, jeg tok ikke ledelsen, jeg hadde sjelden skrubbsår på knærne eller melding med hjem. Jeg var stille og forsiktig, snill og glad, flink og ordentlig.

Jeg burde kanskje skjønt allerede da at det ikke gir kred å være jentejente. Men selv om jeg ikke lenger har problemer med å ta ledelsen eller snakke i forsamlinger, så gidder jeg heller ikke nå late som jeg syns at det guttene holder på med er morsommere enn mine jentegreier. Jeg gidder ikke drikke øl og høre på bråkete rock og se på fotball når jeg kan velge rødvin og popmusikk og koselige filmer. Jeg orker ikke late som jeg syns det er spennende å kjøre fort med bil når jeg egentlig friker ut hvis speedometeret bikker 120 og jeg nekter å venne meg til vold som underholdning – uansett hvor bra filmen er både teknisk og skuespillermessig.

Jeg er nok fremdeles ikke særlig kul, men jeg skryter hvertfall ikke på meg en fortid som guttejente.

24 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: barndom, Dette vil jeg gjerne ha sagt, funderinger, kvinner, selvopptatt. | # | By Frøken Makeløs on November 12, 2009

Gårsdagens lunsjdiskusjon på jobb dreide seg om hvilket dyr man mener man ligner mest på en selv. Min fantasi strekker seg ikke lengre enn til at jeg må være en hund. Det er ikke (som Helten foreslo da jeg kom hjem) fordi jeg liker å hente tøfler til folk eller slikker på frossent tiss om vinteren, men fordi jeg er lojal, sosial, glad i folk og opptatt av at alle i flokken min har det bra. Dessuten har jeg sjelden problemer med å finne min plass i en gruppe.

Helten på sin side, mener at han er en geopard; rask og tynn og blond. Vel. La oss si at geopardhurtigheten hans nok var noe mer fremtredende i yngre, fotballspillende år.

Hva med deg? Hvilket dyr kjenner du deg igjen i - og hvorfor?

13 Comments | In: Livet liksom | tags: funderinger, Livet liksom, selvopptatt. | # | By Frøken Makeløs on November 4, 2009

Jeg liker å ha ting på stell. Jeg liker at det er rent og ryddig hjemme, at jeg har gjort det jeg skal på jobb og at jeg er ajour med studier og blogging. Jeg trives best når jeg spiser sunt og regelmessig, kommer meg på yoga hver uke og får noe ut av dagen når det er helg.

Jeg ønsker å holde kontakt med venner og familie og jeg må absolutt ha masse fin kjærestetid med Helten. I tillegg vil jeg være oppdatert på nyheter, sminke meg og børste håret daglig og ha en fint innredet leilighet som jeg blir glad av å komme hjem til.

Så hvilke krav skal jeg senke for å stresse mindre? Jeg vil jo gjøre det bra på jobb og tilbringe tid med dem jeg er glad i. Jeg tror ikke at jeg får det noe bedre hvis jeg spiser mer prosessert mat eller dropper trening. Jeg synes ikke det er hyggelig å sette meg ned for å slappe av i sofaen hvis det ser helt bomba ut rundt meg, derfor rydder jeg først og slapper av etterpå.

Hvordan skal jeg klare å kreve mindre av meg selv når jeg ikke er komfortabel med noe annet? Er ikke kravet om å senke kravene i bunn og grunn bare nok et krav?

Illustrasjon: Pomegranates

17 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: funderinger, krav, kvinner, Livet liksom, norske kvinner, selvopptatt. | # | By Frøken Makeløs on October 28, 2009

Husker du da du var liten og skulle dele en skvett brus med broren din? Dere satte glassene tett inntil hverandre og skjenket nøyaktig opp slik at ingen fikk så mye som en dråpe mer enn den andre. Jeg er litt sånn fortsatt. Ikke at jeg nødvendigvis er så forskrekkelig opptatt av hvor mye brus jeg får, men at ting skal være helt rettferdig. Hele tiden. Det er litt slitsomt.

For det er jo urettferdig at de andre kan spise kake og jeg ikke kan (selv om det er fordi jeg ikke tåler melk eller mel). Og så er det urettferdig at de andre ikke hører på det jeg har å si etter at jeg brukte kjempemye tid på å lytte til dem. Det er urettferdig at de jeg tilfeldigvis velger å sammenligne meg med tjener mer enn meg, er penere enn meg eller bedre likt enn meg. Dessuten er det urettferdig at noen som har mange skrivefeil og virker ganske dumme har flere blogglesere enn meg og blir berømte og får invitasjoner til fancy arrangmenter.

På hjemmebane er jeg latterlig fokusert på at det skal være rettferdig fordeling av absolutt alt. Jeg er gnuffen fordi Heltens pappesker får stå i leiligheten mens vi venter på å få kjøpt bokhyller, mens mine må stå på loftet. Jeg passer på at hans og mine ting har like stor plass på kjøkkenet (mens jeg prøver å minne meg selv på at vi snart må slutte å snakke om mine og dine tallerkener, glass og stekepanner) og at det blir en rettferdig fordeling av hyller og trådkurver i klesskapet. Jeg holder øye med maten i kjøleskapet og hyller i meg drikkevarer jeg egentlig ikke har lyst på, bare fordi de er betalt av felleskassa.

Jeg innser at det er usjarmerende. Helst vil jeg jo veldig gjerne være en sånn nydelig raus person som ikke ville drømt om å skule på restaurantregningene eller holde telling på hvem som tømmer oppvaskemaskinen flest ganger, men dessverre er det nok et stykke igjen. Kanskje er det fordi jeg litt for lenge var en sånn snill og flink pike som aldri mukket. Eller kanskje fordi jeg har møtt en del mennesker på min vei som ikke alltid har hatt mine beste interesser for øyet. Eller kanskje jeg rett og slett er litt kjip av meg.

Illustrasjon: Monettenriquez

17 Comments | In: Livet liksom | tags: funderinger, selvopptatt, urettferdig. | # | By Frøken Makeløs on October 19, 2009

Hver gang jeg står ved et bagasjebånd og venter på kofferten min, så slår det meg hvor uvanlig denne situasjonen egentlig er. Her snakker vi om en masse folk som ikke kjenner hverandre og som står rolig og ser på en haug med kofferter mens de venter på sin egen. Et system utelukkende basert på tillit – på at folk må stole på hverandre slik at ingen stikker av med noen andres bagasje. Hvor lett hadde det vel ikke vært å lempe en ekstra koffert eller to på din egen bagasjetralle? Likevel skjer det ytterst sjelden at kofferter blir borte fordi en passasjer har forsynt seg av noen andres bagasje.

I et samfunn hvor folk har sluttet å hjelpe hverandre i frykt for å blande seg, hvor man skuler mistenksomt på alle som avviker fra det absolutte gjennomsnittet og hvor man er omgitt av stadig flere alarmer, forsikringer og kodekort så er bagasjebåndet på mange måter tillitens siste skanse: Det siste stedet hvor vi er avhengige av å stole på fremmede mennesker.

Hvor lenge vil dette kunne vare? Hvor lang tid tar det før vi slutter å ha tillit til hverandre også foran bagasjebåndet, og lager et mer tungvint og kontrollert system for å sikre at ingen tar noen annens koffert?

Enn så lenge heier jeg på bagasjebåndet.

Illustrasjon: The Swiss Studio

8 Comments | In: Livet liksom | tags: funderinger, tillit. | # | By Frøken Makeløs on September 24, 2009

Nok en gang har en ekspert vært ute i media og predikert at norske kvinner får barn for seint. Det er jo så fryktelig lurt å få disse ungene når vi er i begynnelsen av tjueårene, for det er jo da vi er best rustet for det fra naturens side! Og grunnen til at vi venter så forskrekkelig lenge har helt sikkert med økonomi og studier og selvrealisering og sånt å gjøre. Så hvis vi bare blir litt mindre egoistiske og Staten sørger for å gjøre det økonomisk attraktivt å få barn tidligere, vil vi helt sikkert se mange flere unge mødre drassende rundt på barnevogner både hist og her.

Det forbauser meg at samliv og ekteskap aldri kommer opp som forklaringsmodell. Man snakker om at kvinner fikk barn tidligere for førti år siden - og så slår det dem ikke at det har noe som helst med tidspunkt for stabile relasjoner å gjøre? På sekstitallet var kvinner gift når de var 23 - og det er jo strengt tatt litt enklere å bestemme seg for å få barn når man vet hvem man skal få dem med.

Det er klart, jeg kunne jo tatt meg en liten runde på byen da jeg var på den alderen, så skulle jeg nok alltids greid å bli gravid jeg også. Eller så kunne jeg jo overtalt/lurt studentkjæresten min til å få barn med meg. I begge tilfeller snakker vi alenemødring i årevis, pendling av unger, annehver ferie med og uten avkommet - og etterhvert en situasjon med dine/mine/våre barn. Er dette drømmescenariet til fertilitetsekspertene?

Det jeg lurer på er: Hvem i all verden er disse jentene som i 2009 er godt etablert med mannen i sitt liv som 22-åringer, og som deretter velger å vente et drøyt tiår med samme mann før de finner det for godt å stifte familie? Jeg kjenner dem hvertfall ikke.

Illustrasjon: Aspa2006

29 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: alenemødre, Anne Eskild, funderinger, fødsler, krav, norske kvinner. | # | By Frøken Makeløs on July 16, 2009

Noen dager er jeg stygg. Da hjelper det ikke med ny hårklipp eller klær som satt perfekt dagen før, jeg ser grusom ut uansett hva jeg gjør. Jeg overbevist om at alt som er bra i livet mitt egentlig bare er lureri og snart kommer det en eller annen tåpelig programleder hoppende frem fra en busk mens han roper at jeg må smile til det skjulte kameraet. For det er klart at jeg som ser så fæl ut ikke fortjener å ha det bra.

Om morgenen er jeg aldri stygg. Da er dagen ny og jeg har ikke opplevd noe som gjør meg stygg ennå. Jeg kan bli stygg av å gjøre en dårlig jobb, av å ikke leve opp til mine egne moralske standarder eller av at noen sier noe ekkelt (eller like ille; lar være å si noe fint når de burde gjort det). Motgang gjør meg stygg; dårlig selvtillit som egentlig handler om hva jeg kan og hva jeg gjør overføres av en eller annen grunn direkte til hvordan jeg ser ut. Jeg er dum blir automatisk til jeg er stygg.

Jeg tror det er en jenteting. Det plager meg.

Illustrasjon: Pindec

21 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: funderinger, krav, kvinner. | # | By Frøken Makeløs on July 7, 2009