Nå er jeg godt over halvveis i graviditeten (uke 24) og kan stolt meddele at jeg har trent hele tiden så langt. At treningen kan gi en lettere fødsel er gullmedaljen langt der fremme, men det er mange andre gevinster å hente også. For eksempel har jeg troa på at treningen har bidratt til at jeg foreløpig ikke er plaget med hverken forstoppelse, bekkensmerter eller kvalme. Dessuten tror jeg det reduserer humørsvingningene, hjelper meg til å ikke legge på meg altfor mye og gjør meg generelt gladere. Planen er ikke å komme i mitt livs form, bare å prøve å holde det nivået jeg hadde før jeg ble gravid.
Mest fornøyd er jeg kanskje med at jeg ikke har sluttet med løpetreningen. Dere husker kanskje at Helten og jeg begynte med intervalltrening i april en gang? Akkurat det viste seg å være forbilledlig timing, for da rakk jeg akkurat å komme skikkelig i gang før jeg ble gravid. For det må jeg jo innrømme - jeg hadde neppe begynt med løpetrening når jeg først var på tjukka. Nå kommer jeg meg altså fremdeles ut på løpetur en gang i uka - selv om jeg riktignok peser så høyt at folk snur seg på 20 meters avstand og lurer på hva i all verden det er som skjer. Jeg dør av lyst etter å rope til dem at jeg ikke har dårlig kondis men jeg er gravid for tenk! Bare så synd jeg ikke har pust til å si noe som helst. Akk. Satser på å innkassere kudos og beundrende blikk i bøtter og lass når magen blir skikkelig synlig under treningsklærne. Noen få uker til nå, så..
At jeg også går på gravideyoga kommer vel kanskje ikke som et stort sjokk, jeg har jo vært yogajente i årevis. Er topp fornøyd med å ha funnet frem til Mama Yoga, som holder til både på Tullinløkka og på Sagene. Fine lokaler, supersøt instruktør (jeg går hos Maria) og best av alt; de har dynamisk gravideyoga! Jeg fryktet at gravideyoga bare skulle være pusting og avspenning og knipeøvelser, men på den dynamiske varianten blir det faktisk litt trening av det også. Jeg er går nå på kurs nummer to siden i sommer og planen er å få med meg enda ett før det tid for termin.
Hvilke erfaringer har dere med trening og graviditet?
Illustrasjon: Fragmented
1 person liker denne posten
8 Comments | In: Gravidegreier | tags: funderinger, gravid, intervalltrening, trening, Yoga. | # | By Frøken Makeløs on October 30, 2010
Helten og jeg har begynt å trene. To ganger i uka er vi ute og løper intervaller i en park i nærheten av der vi bor, og sånn har vi holdt på i snart to måneder. Jeg er stort sett den som tar initiativ og drar oss ut, han er den som løper foran med stoppeklokke og lange bein - tar tiden og legger opp løypa. Det vil si at når jeg vel har fått oss ut av huset så trenger jeg ikke tenke et sekund mer, men bare henge meg på ryggen foran. Løpe når han sier løp og ta pause når han sier stopp. Det funker som bare det.
Men intervalltrening er jo så fælt sier du. Og det er jo sant at det er få ting som kan få deg til å tenke på noe annet; ingen ball, ingen musikk, ingen konkurrenter bortsett fra deg selv. Men det geniale er at det tar så utrolig kort tid. Både fordi intervalltrening er seriøst effektiv trening og fordi vi trener rett i nærheten av hjemme og dermed varmer opp på vei til parken og trapper ned på vei hjem. Det vil si at fra vi går ut døra og til vi er hjemme igjen, ferdigtrente og klare til å hoppe i dusjen, går det bare en drøy halvtime. En drøy halvtime to ganger i uka, det klarer man både å ta seg tid til og å motivere seg for.
En annen ting er at siden det er så utrolig effektivt, så har vi blitt i latterlig mye bedre form på bare disse ukene. Nå skal det sies at vi hadde et temmelig begredelig utgangspunkt, men likevel. Jeg har bedre løpekondis nå enn jeg har hatt på mange år. Dessuten er det stas å trene sammen med kjæresten, det er fleksibelt og ikke avhengig av noe annet enn at vi har tid og at det helst ikke plaskregner. Kan vi ikke løpe en søndag, så forsyver vi det bare en dag. Og så er det gratis!
I det hele tatt. Fortsetter det på denne måten, så er jeg vel snart klar for en jobb i næringslivet tenker jeg. Men innen den tid så må jeg nok gjøre noe med treningsgarderoben min. Jeg kjenner at jeg er særdeles skeptisk til sånne løpebukser og kan ikke fatte at det ikke finnes noen mellomting mellom dem og mine gamle joggebukser fra Bik Bok. På den ene siden vil jeg jo gjerne se litt kul ut når jeg trener og på den andre siden.. vel, så vil jeg jo gjerne se litt kul ut når jeg trener.
Hva slags treningsklær bruker du?
Illustrasjon: Julÿ
1 person liker denne posten
19 Comments | In: Livet liksom | tags: funderinger, Helten, intervalltrening, Livet liksom, trening. | # | By Frøken Makeløs on June 15, 2010
I går fikk jeg sensuren på siste eksamen i Multimedial nettjournalistikk, så nå er jeg offisielt ferdig med faget (og med ganske respektabelt resultat, om jeg skal si det selv. To B-er og en C skal man da ikke kimse av). Hurra! Og enda mer hurra med tanke på at jeg har vært farlig nær å gi opp hele prosjektet hvertfall to ganger.
Dette året var jo liksom ikke helt optimalt for å studere ved siden av jobb, men sånn vet man jo aldri på forhånd. For eksempel gikk store deler av høsten med til å flytte sammen med Helten, pusse opp leilighet og svinge innom tre kontinenter på fire måneder. I vinter ble jeg gravid - og spontaborterte. Våren og forsommeren var uvanlig hektisk på kontoret, av typen “har jeg rukket å puste i dag?”, og dessuten preget av usikre framtidsutsikter på grunn av omorganisering på jobben. Det siste er ennå ikke avklart, forressten. Ja, og så har jeg jo klart å holde sånn noenlunde liv i denne bloggen - og vennene mine vet fortsatt hvem jeg er.
Derfor føler jeg meg både tapper og flink for at jeg i tillegg til alt dette har gjennomført deltidsstudier med stil og glans. Og så ignorerer jeg den tynne pipete stemmen på skulderen som påstår at jeg ikke gjorde det riktig så bra som jeg kunne gjort.
Booyah!
Illustrasjon: Monstrinhos
7 lesere liker denne posten
18 Comments | In: Livet liksom | tags: funderinger, Livet liksom, stolt, student. | # | By Frøken Makeløs on June 12, 2010
Nylig har jeg blitt gammel og klok. Ja, det er faktisk sant - jeg har hatt bursdag og er nå offisielt halvveis til søtti. Det er litt deprimerende å tenke på fordi jeg tror den neste halvdelen kommer til å gå så sinnsykt fort men så kommer jeg på at det jo er nøyaktig like langt som hele livet mitt til nå, og det syns jeg i grunnen har vart ganske lenge og inneholdt en hel masse forskjellige greier. Så da er det bare om å gjøre å ikke la de neste 35 årene swushe forbi i ren rutine, for det er jo da tiden virkelig løper fort. Ferievennens beste triks for å hindre at tiden løper fra han er å kjede seg - for da går jo tiden dødssakte. Samtidig er jeg usikker på om jeg egentlig er så keen på å kjede meg i 35 år bare for at årene skal vare lengst mulig, så vi får se hva jeg ender opp med å gjøre.
Men tilbake til dette med klok. Jeg innser stadig mer at jeg de siste tiårene har gjentatt meg selv med påstander om trender jeg aldri noensinne vil gi etter for. Det begynte allerede på barneskolen da jeg friskt proklamerte at jeg aldri noengang kom til å iføre meg slengbukser. Det var jo SÅ stygt. Enter: frikeperiode på gymnaset og plutselig stod jeg der en dag iført cordbukser med udiskutabel sleng. Akk. Siden har det gått slag i slag.
I disse dager er min soleklare favorittbukse - etter uansvarlig mange bomkjøp - saggejeans med klaustrofobisk trange bein. Det er en passe weird kombinasjon som utrolig nok funker som bare det. Hvertfall akkurat nå. For jeg innser at buksa er langt mer kul, praktisk og comfy enn den er kledelig - og at jeg ganske sikkert kommer til å se tilbake på den med like stor stolthet som jeg nå minnes klumpete nittitallsko og dongeribukser med innsydde stoffremser i sidene.
Så i alderdommens klokhet: Jeg ser ikke lenger noen grunn til å tro at jeg vil klare å motstå det neste noen bestemmer at er trendy. Og det neste. Og det neste. Det er vel i grunnen bare å velte seg over på siden og la de ukledelige motebølgene skylle over meg. Onepiece, anyone?
Illustrasjon: Natalie Dee
11 lesere liker denne posten
12 Comments | In: Livet liksom, Mote og sånn | tags: funderinger, gamla, Mote og sånn, Moteblogger. | # | By Frøken Makeløs on June 7, 2010
Jeg har ikke særlig konkurranseinstinkt. Jeg trenger for eksempel ikke være den som løper fortest eller skyter lengst og det er ikke så viktig at laget mitt vinner fotballkampen.
Jeg skal bare være penest, flinkest og best likt. Ha den ryddigste og mest stilfulle leiligheten, spise sunnest og veie minst. Jeg skal vite mest, men aldri være arrogant eller hoverende (for da blir jeg jo ikke best likt), jobbe fortest og presentere best resultater på jobb. Jeg skal trene, sy, pusse opp møbler og holde meg orientert om den nye musikken. Jeg skal være miljøbevisst, kulturelt oppdatert og ha oversikt over nyhetsbildet. Jeg skal være den beste tanten, den kuleste kjæresten, den morsomste venninnen og den dyktigste arbeidstageren. Jeg skal være den mest kreative, den mest tålmodige og den med finest klær.
Jeg skal være best forberedt, smartest, snillest, flinkest, festligst og vakrest. Jeg skal sitte forrerst med stramme fletter og blankskurte kinn, smile til læreren og vise frem skjønnskriften min.
Neida, jeg har ikke særlig konkurranseinstinkt.
Illustrasjon: Everydaypeople
4 lesere liker denne posten
28 Comments | In: Livet liksom | tags: funderinger, Livet liksom, selvinnsikt, selvopptatt. | # | By Frøken Makeløs on May 10, 2010
..eller er hele verden gravid for tiden? Eller, glem det. Jeg vet jo at det bare er meg. Denne våren er helt sikkert en helt normal vår med helt normalt mange gravide damer. Og av det helt normale antallet gravide damer i verden så kjenner jeg en helt normal andel av dem og observerer en like normal andel på trikken, i butikken og på kafe.
Det hjertet er fullt av renner øynene over med, kanskje? Noe sånt.
Illustrasjon: Bene
12 Comments | In: Gravidegreier | tags: funderinger, gravid, Livet liksom, missed abortion, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on April 24, 2010
Jeg har sansen for idéen om bekymringskommoden; at alle bekymringene våre er organisert tematisk i skuffer inni hodet og at det er om å gjøre å ikke ha altfor mange skuffer åpne på en gang. Dessuten er jeg såpass lite politisk korrekt at jeg tør påstå at menn er flinkere til å lukke igjen skuffene sine enn kvinner. Når de kommer hjem fra jobb for eksempel, så lukker de jobbskuffen sin. Det er lurt.
De fleste av disse bekymringene er jo sånn noenlunde rasjonelle – man har glemt å fikse noe på kontoret før helga, man lurer på hvordan man skal rekke å gjennomføre alle prosjektene hjemme og har dårlig samvittighet for at det litt for lenge siden sist man besøkte bestemor.
Men jeg har i tillegg en kommodeskuff som virkelig er totalt ubrukelig og som har en lei tendens til å åpne seg ganske umotivert etter assosiasjonsmetoden. Den inneholder alle de tingene jeg har sagt og som jeg i ettertid kommer på at kanskje ble oppfattet feil . Kanskje noen ble lei seg av det jeg sa eller kanskje de syns at jeg er en idiot?
Det fjerneste er at jeg ikke oppfattet noen negative reaksjoner på det jeg sa når jeg sa det, men tydeligvis har jeg en litt i overkant analytisk hjerne som i ledige stunder vrir og vender på dagens utsagn for å se om det er noe der som muligens kan ha blitt misforstått. Og siden denne skuffen altså åpnes etter assosiasjonsmetoden, så holder det at jeg intetanende tenker på den personen jeg snakket med, eller stedet vi var på, eller noe som ligner på det vi snakket om. Vips så er skuffen åpen og bekymringene raser ut. For kanskje jeg har såret noen – helt uten å vite om det!
Heldigvis er jeg ganske flink til å lukke den skuffen også. Så holder vi på da, hjernen min og jeg; Jeg tenker på et eller annen, den assosierer lynkjapt og åpner kan-jeg-ha-blitt-misforstått?-skuffen, jeg smeller den igjen. Og sånn går nu dagan.
Illustrasjon: Mike Kline
8 Comments | In: Livet liksom | tags: funderinger, Livet liksom, selvinnsikt. | # | By Frøken Makeløs on April 15, 2010
Jeg begynner å dra på åra nå merker jeg. I dag er det lørdag og jeg våknet første gang klokka kvart på sju og lurte på om det ikke var på tide å stå opp snart. Det var det definitivt ikke. Så jeg puttet meg selv til sengs igjen og slumret til ca åtte, men da var det ikke sjans i havet for å få sove mer for min del. Og siden det bare er sånn måtelig underholdende i lengden å ligge våken ved siden av en sovende mann, så sto jeg opp. Frivillig. Uten at jeg skulle rekke noe som helst. På en lørdag! Og det samme skjedde gjennom hele påsken. Argh!
Som om det ikke er urovekkende nok at jeg plutselig har mistet evnen til å sove ti timer i strekk og å snu døgnrytmen totalt fra en dag til en annen, så har jeg også begynt å høre på dårlig gamlismusikk. I går var vi på quiz og quizmasteren på denne quizen er som alle andre quizmastere; han har dårlig musikksmak (det er vel en grunn til at han fikk jobb som qm og ikke som dj, tenker jeg). Dette fører selvsagt til helt håpløse musikkspørsmål av den typen det i grunnen er litt pinlig å vite svaret på. I går handlet det blant annet om Bobbysocks og deres Waiting for the morning. Jeg mente likevel å huske at det var en ganske fin liten melodi så jeg bestemte meg for å søke den opp på Spotify når jeg likevel satt her og dinglet på kjøkkenet grytidlig om morgenen. Nå viste det seg at den nok ikke var riktig så fin som jeg husket at den var, men det skumle med Spotify er jo at en ting ofte fører til en annen og før jeg visste ordet av det så satt jeg der og hørte på Finn Kalvik og Anita Skorgan. Hva i all verden??
I mellomtiden ligger Helten fortsatt og sover og er det noe som hvertfall er sant i dag, så er det at den som sover ikke synder. Hadde jeg bare blitt liggende i senga jeg også hadde ingenting at dette skjedd. Musikkpolitiet, kom og ta meg!
Update kl 12.16: Det vil visst ingen ende ta. Nå har jeg tatt Oslotesten for å finne ut hva slags språk jeg har. Resultatet ble “tradisjonell vest”, i samme kategori som Kåre Willoch og Wenche Foss. Åh-så-misunnelig på Helten som ble hipp, moderne og tilpasningsdyktig (”urban Oslo”).
Illustrasjon: Doodlepress
6 Comments | In: Livet liksom | tags: funderinger, gamla, Livet liksom, quiz. | # | By Frøken Makeløs on April 10, 2010
Jeg har en slags plan om å begynne å lese mer skjønnlitteratur, men det har vist seg ganske vanskelig å finne bøker jeg har lyst til å lese. Med faglitteratur er det jo veldig enkelt; da finner jeg bare en bok som handler om et tema jeg vil vite mer om, sjekker at den har sånn noenlunde forståelig språk og så er den saken grei.
Men romaner er nesten håpløst, og det som står på baksiden gir meg jo ikke noen verdifull informajon i det hele tatt. Når halvparten av alle vaskesedler har sitater fra anmeldere som har uttalt at denne boka er “en perle”, “fantastisk” og “drivende godt skrevet”, så tror jeg jo ikke et sekund på noe av det. Og det som ellers står der er hva boka handler om - og seriøst; det er da virkelig ikke viktig når det er skjønnlitteratur vi snakker om? Om en bok handler om Lise, 54 år som flytter tilbake til hjembygda etter mange år i utlandet eller om Petrus, 68 som endelig finner kjærligheten etter et liv med alkohol og vold - spiller da veldig liten rolle.
For poenget med skjønnlitteratur er jo språket! Hva slags tone har romanen, hvordan er stemningen i boka. Er det mye dialog eller lange partier med beskrivelser og betraktninger? Er den tunglest eller lettlest? Er språket direkte eller må vi lese mellom linjene? Blir man glad, sjokkert, tankefull eller deprimert av å lese den?
Det er som å lese musikkanmeldelser og bare få vite hva sangtekstene handler om. Skjerpings!
Illustrasjon: Stallio
1 person liker denne posten
15 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: bok, Dette vil jeg gjerne ha sagt, funderinger, litteratur. | # | By Frøken Makeløs on March 28, 2010
Jeg er seriøst byens dårligste tipser. Dersom du er servitør i Oslo et sted og håper på noen ekstra slanter når kundene forlater lokalet, så burde du bli skikkelig skuffa når du ser meg komme inn døra. Jeg er en kjiping. Jeg gir ikke tips - sånn stort sett da, for innimellom kan jeg ganske overraskende og helt ulogisk finne på å tipse for eksempel når jeg skal betale for take-away.
Det er ikke fordi jeg er en vanskelig kunde, at jeg aldri er fornøyd eller at jeg syns du gjør en dårlig jobb. Antagelig gjør du en helt ok jobb. Men det er jo faktisk jobben din - og det er ganske sjelden jeg befinner meg på spisesteder hvor servitørene gjør noe ekstraordinært, eller strengt tatt noe utover det som er forventet av dem. De gir meg menyen, tar bestillingen, bringer meg maten og lar meg betale. I tillegg til alt det de gjør som jeg ikke ser såklart. Og nå sier jeg ikke at det hverken enkelt eller uviktig arbeid som utføres, det er bare det at jeg ikke kan forstå hvorfor jeg skal tipse dem for å gjøre jobben sin. For det er så utrolig ulogisk!
Det er jo en hel haug med mennesker som forholder seg til kunder på jobb hele dagen uten at de noen gang forventer å bli tipset. Men det er da ingen god grunn til at jeg skal tipse han som tappet en øl til meg, men ikke han som solgte meg et par perfekte jeans? Hva med optikeren, som tålmodig hjelper meg å prøve det sekstende paret med briller, damen i bokhandelen som finner akkurat den boka jeg lette etter men ikke trodde fantes, eller bussjåføren som faktisk gadd å vente ti sekunder ekstra før han begynte å kjøre sånn at jeg kom meg på jobb i tide den dagen også?
Hvorfor er det bare de som selger mat og drikke som skal tipses? Det ga sikkert en mening en gang, men ikke nå lengre, ikke i Norge. Så da blir jeg litt trassig, og enda mer trassig blir jeg når de kommer rekende med betalingsterminaler som forskutterer tipsing og ber meg om å “taste inn totalbeløpet”. Hmpfr, ikke noe ekstra fra denne damen.
Illustrasjon: Alex Lee
2 lesere liker denne posten
17 Comments | In: Dette vil jeg gjerne ha sagt | tags: Dette vil jeg gjerne ha sagt, funderinger, oslo, trassig. | # | By Frøken Makeløs on March 10, 2010
